Som barn som ligger stille, mens føttene fortsetter å gå

Nå skulle jeg egentlig skrive om et tema som noen av vennene mine har foreslått, men plutselig fikk jeg skrivesperre på det. Jeg har tenkt til å begynne med å skrive ett temainnlegg i måneden og denne måneden tenkte jeg å begynne med et veldig personlig et. Så personlig har jeg aldri vært før, men jeg er forsiktig med hva jeg legger ut fordi jeg er ikke klar for å fortelle alt ennå. En dag skal jeg fortelle alt, jeg må bare bygge meg opp helt først. 
 

Det gjør ikke vondt å falle, det føles faktisk ganske trygt. Selv om jeg er fullstendig klar over at det er en falsk trygghet som ikke vil vare, en falsk trygghet som lurer meg til å tro at her et er fint og trygt. Jeg faller fortsatt, og alle vet at hvis man faller så vil man komme til en punkt der man når bunnen. Så må man reparere sine ødelagte vinger og fly opp igjen. Og når noe er ødelagt, for så å bli satt sammen igjen, så blir det arr. Vingene blir aldri like fine som de en gang var. Kanskje klarer man til og med ikke å fly opp igjen, kanskje flyr man bare litt opp, for så å dette ned igjen. Da må man reparere vingene sine og prøve å fly opp. Igjen. Men hva om man faller hver jævla gang man prøver?

Håpet blir litt svakere hver gang, jeg blir litt svakere hver gang. Noen ganger så frister det å bare bli liggende der nede, helt på bunnen. Det koster så mye og så mange krefter å fly opp igjen, er det virkelig verdt det? Det vet jeg ikke ennå, men det kommer jeg nok til å finne ut. Noen dager er jeg kjempesterk og klar til å ta opp kampen, mens andre dager orker jeg ikke gå ut av senga mi en gang. Slike dager er triste og grå, og da hjelper det virkelig med alle de fine vennene som jeg har! Men selv de kan ikke reise meg opp og lære meg å fly, den eneste som kan klare det er meg. Uten viljestyrke kommer man ingensteder. Viljestyrke er alt.

Men vil jeg fly da? Innerst inne, vil jeg virkelig det? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv så mange ganger at jeg ikke vet hvor mange lenger. På en måte liker jeg meg her jeg er nå, det føles trygt. Alikevel trives jeg ikke i det hele tatt, jeg savner å kunne smile og le hver eneste dag, jeg savner vennene mine som jeg nesten ikke har tid til lenger, jeg savner den jeg var før. Selvfølgelig har jeg gode og glade dager, det har alle, uansett om de vil innrømme det eller ikke.Nå er jeg ikke meg selv, jeg er en liten redd jente som har gått seg vill i en verden der hun ikke en gang unner sin største fiende å være.

 En dag, selv om det tar lang tid, skal jeg fly høyest av oss alle!



-Elise

    Postet: 02.11.2011     Tid: 22:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©
POSTET AV:  Nora Sivertsen Leraand
02.11.2011 - 22:17
Utrolig bra skrevet!
POSTET AV:  Anna
02.11.2011 - 22:38
Kjempe bra skrevet, Elise! Og en dag vil du klare det, det er jeg veldig sikker på <3
POSTET AV:  -Cathrine - Komenterer alltid tilbake <3
02.11.2011 - 22:39
Bra skrevet, fint bilde^^

Komenterer alltid tilbake^^
POSTET AV:  Groovin/Emilie
03.11.2011 - 07:25
sv; haha det er ikke noe julestemning på bildet da xD
POSTET AV:  Benedicte
03.11.2011 - 20:28
Veldig bra Elise <3 Lykke til <3


Vil du si noe om "Som barn som ligger stille, mens føttene fortsetter å gå" ?










Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits