Jeg har vært der som ganske mange andre har vært, og jeg er der fremdeles. Å gråte meg til søvn, ligge oppe de lange nettene, å være alene, er blitt en rutine for meg. Det har vært sånn lenge, alt for lenge. Det er som om du tipper frem og tilbake på et stup, man er alltid i faresonen for å falle. Heldigvis for meg, fikk jeg en pause. En pause fra det triste. Det var en tid der jeg kunne se meg selv i speilet og smile, være fornøyd med det jeg så. Jeg gikk glad og munter på skolen og kom glad og munter hjem igjen. Det var uvanlig, men sant. Følelsen var herlig. Følelsen av at noen drar det vekk fra stupet, holder seg inntil deg, hardt, og du vet at de aldri vil sleppe taket.

Jeg ble såret, av den man liksom skal stole på. Ikke bare såret, men knust. Som om noen hev en porselenkopp i gulvet. Bitene er strødd over hele gulvet, og det er umulig å plukke opp hver eneste en. Der sto han, kun snakket drit om oss. Rett foran fjesene våres. Som om vi ikke var der. Som om vi ikke betydde noe. Han ødela oss, og så nektet han for det. Neste time skulle liksom gå helt som normalt, som om ingenting hadde skjedd. Det var vell det de var for han, ingenting. Jeg er ikke sikker på hvor mange som gren i den timen, jeg er bare sikker på at jeg ikke er den eneste. I løpet av de tre månedene vi hadde hatt han, hadde jeg utviklet det hatet som jeg aldri før har følt. Et større hat en det som jeg utviklet på de som ødela livet mitt, som tok det fra meg og trakket på det. De som brukte meg, som ikke brydde hva jeg følte, ikke tenkte over at jeg fantes. Hat, hat, hat. Alt som var i tankene mine. Jeg klarer ikke å fokusere lenger. Jeg skjelver bare med tanken på han. Jeg vil bare vekk fra han, at han skal forsvinne fra livet mitt. Aldri komme tilbake. Være vekke for alltid. Alltid.

Folk ser bare dumt på meg når jeg sier at jeg ikke liker han. De skjønner seg ikke på det. De har kommet over det. Bare et par av dem har fortsatt det i bakhodet, alt det han sa. De synes at jeg er dum. At jeg er frekk, når jeg sier at jeg ikke kan fordra fjeset hans. De fleste som sier det, var der. Men det har vell ikke påført dem like mye skade som det har med meg. Jeg kommer aldri til å glemme han, glemme hvor mye han ødela livet mitt på den korte tiden. Hvordan han forlangte all respekt selv etter og snakket drit om oss. Etter alt sammen. Han har tatt ifra meg alt som jeg nettopp hadde fått tilbake. Selvbildet. Selvtilliten. Troen på at jeg kan gjøre hva enn det jeg vil med livet mitt, og si til meg selv: Jeg er perfekt. Det er noe jeg savner. Å kunne se meg i speilet å si det. Si at jeg er perfekt. 

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

(leserinnlegg blir postet 1-2 ganger i uken)