«Hvis dere ikke drar vekk her ifra innen 2 minutter, skal jeg faen meg ta å drepe dere.» Dette er ord som en 7-åring tror på, selv om det ikke er sant. Når det kommer fra en voksen, er de jo sanne, for de voksne er så store, så kunnskapsrike, så sanne. Voksne har alltid rett. De mener de de sier, det er hvertfall det jeg har vokst opp med. Voksne er eldst, så de vet mest og har oftest rett.

 
Jeg skjønner ikke hva som feilet faren min når han tok med meg på puben den kvelden. Hvem drasser med seg en 7-åring på pub? Jeg skjønner meg heller ikke på de andre som var der, som ikke stoppet faren min, som ikke rådet han om å reise hjem igjen, siden han hadde med seg en liten jente. Jeg skjønner det ikke. Noen ganger er vell den nye kjæresten og alkohol viktigere enn datteren din.

Det begynte å bli veldig sent nå, hvor sent vet jeg ikke. Nok til at det var helt mørkt ute, og at jeg ikke hadde sett noe visst det ikke hadde vert for gatelysene og lommelykten som faren min hadde satt i kurven på sykkelen min. Som en glad, fornøyd unge syklet jeg rundt omkring på plassen, hadde det kjempekjekt. Av og til stoppet jeg for å ta en slurk med cola, før jeg hoppet på sykkelen igjen og syklet et par runder rundt på parkeringsplassen. Det var som oftest et rolig område, ganske fredelig. Ingen som herjet rundt om kring, ingen som slåss, ingen som gjorde noe opprør, ingen før den kvelden.

Etter en stund kom det en illsint mann stormende ut og bort til bordet som faren min, kjæresten hans og en venninne av dem. Han var sint, jeg skjønte ikke hvorfor. Han var mutters stille før han skrek ut: «Hvis dere ikke drar dere ikke drar dere vekk her ifra innen 2 minutter, skal jeg faen meg ta å drepe dere.» Jeg husker fortsatt hvor høyt han ropte, og hvor redd jeg var. Jeg syklet så fort jeg kunne bort til bensinstasjonen. Hvor lenge det føltes at jeg stod der alene i mørket og gren, ventet på min far til å komme. Jeg gren og gren. Det må ha tatt mer enn 10 minutter før han kom.

Jeg husket at jeg trudde han var død, at mannen hadde drept han. De hadde nok gått inn, for når jeg så rundt kroken for å se etter han, så jeg ikke noe. Jeg gren og jeg gren og jeg gren. Tårene fosset. Jeg kan ikke beskrive følelsen av hvor glad jeg var når jeg hørte noen så gå i grusen mot der jeg stod, og hørte faren min sin stemme. Jeg syklet bort å klemte han, men han bare dyttet med bort, ville ikke ha noe med klemmingen min å gjøre. Når han så at jeg gren så han dumt på meg å ba meg om å tørke tårene. Jeg skjønner ikke hvordan en far kan finne på å gjøre noe slikt. At han ikke tenkte på at det gjorde skade i meg. Kanskje ikke fysisk, men mentalt, ja. 

(Illustrasjonsbilde tatt av meg)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]