Det er ikke før nå jeg innrømmer hvor dum jeg har vært. Hvor jeg burde ikke hatt lyvet til psygologen min. Det var jeg som ville dette her, jeg som mente jeg trengte det. Ingen andre. Uansett om jeg sier at det var andre som mente jeg trengte det, så lyver jeg. Det var jeg som ville ha dra til en psygolog, jeg trengte hjelp. Men jeg var redd, jeg vet ikke for hva, men for noe. Jeg følte at jeg ikke kune stole på dem, men jeg kan. Fordi det er nå jeg innrømmer hvor utrolig dum jeg har vært. Fordi det enste jeg vil er å være glad, vil ikke vi alle være glade? Jeg har lyst å se på meg selv i speilet og si: “Jeg er nydelig, sånn som jeg er. Jeg trenger ikke å miste flere kilo”. Jeg har lyst å legge fra meg barberbladet og aldri gjøre det igjen. Og bare på grunn av denne personen jeg elsker høyt, har jeg klart å innrømme til meg selv. Jeg må gjøre noe med det, jeg vil starte på nytt. 

Jeg er under 40 kilo, uansett hvor mye jeg har lyst å forsettet, må jeg stoppe. Jeg skal ikke bryr meg om hva andre sier om meg, uansett om de har såret meg før. De skal ikke gjøre det igjen, jeg skal ikke la det skje. Fordi det er et og et halvt år til, lenge jeg vet,

men da ser jeg de aldri igjen, og jeg vil ikke gi opp nå, fordi da vet de at de har vunnet den kampen. Og jeg kommer til å se tilbake på dettte her å tenke, jeg er her ennå etter alt jeg gikk gjennom, etter alle gangene jeg hadde lyst til å gi opp. Og for engangs skyld tror jeg på at det kommer til å bli bedre. Fordi jeg har venner og familie, og en fantastisk kjæreste som er der for meg,  og vet at jeg kan alltid snakke med dem om det er noe.

Mine mål for 2012: 

Jeg kommer til å klare det.