Jeg blir så utrolig frustrert over meg selv. Jeg er sliten, jeg er dritt lei av dette, så hvorfor fortsetter jeg da? Jeg har valget mellom å holde på slik jeg gjør nå eller å virkelig leve livet. Hva er det som holder meg igjen fra alle smilene, all latteren. all gleden og alt det jeg føler jeg har mistet? Ikke misforstå, jeg smiler fortsatt og jeg ler fortsatt, men ikke på samme måte som før. Før var det mere… ekte? Og hvordan bekjemper jeg monsteret når monsteret er meg selv?

Noen ganger, eller egentlig mange ganger,  så frister det å fortelle hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Men jeg er redd for at folk skal dømme meg eller behandle meg på en annen måte for hva jeg bærer med meg. Jeg er jo Elise, jeg er ikke Elise og alt det jeg bærer med meg, selv om det alikevel er en stor del av meg, så er det ikke meg.

Det hjelper å ha mange fine mennesker rundt seg, jeg setter så stor pris på hver og en at jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det. Jeg håper så virkelig at jeg klarer å komme meg ut av det jeg er midt inne i nå, men alikevel vil jeg ikke, tør ikke. Det er på en måte trygt, selv om jeg vet innerst inne at det er en falsk trygghet. En trygghet som aldri skulle ha eksistert og som jeg ikke unner noen.

Så lettet jeg hadde blitt hvis jeg bare kunne fortelle det. Sluppet å skjule alt. Men nei, jeg klarer bare ikke…

-Elise