Å fly, å falle, for så å reise seg igjen

Hvorfor er det man trenger mest av alt vanskligst å be om eller ta imot? Hvordan kjemper man en kamp både med og mot seg selv? Hvordan kom jeg meg egentlig hit jeg er nå? Jeg vet ikke. Det er ganske så forvirrende. Ett skritt om gangen og ta meg den tiden jeg trenger. Jeg har så vidt begynt å kjenne på den skumle følelsen av å virkelig leve. Hvor godt og herlig, men alikevelt skummelt. Uvant. Redd for å falle. Denne gangen skal jeg klare det, skal jeg ikke? Som jeg tidligere har skrevet: En gang skal jeg fly høyest av oss alle. Bare vent.

-Elise

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg