I midten av februar var det fest for alle på skolen. Jeg ville ikke gå. Det eneste som til slutt fikk meg til å gå var at jeg hadde planene klare til hvordan jeg skulle ende alt. Hun som var bestevennen min hadde lovt å sitte med meg hele kvelden, selv etter at jeg hadde advart henne om at jeg kom til å sitte hele kvelden. Kvelden var et helvette, og som ikke blikkene og ydmykelsen ved å være der var nok, forsvant plutselig bestevennen min og jeg ble sittende helt alene.

Jeg prøvde å si til meg selv at hun bare sikkert skulle på do – neida. Hun lot meg sitte alene slik at hun kunne gå bort til de som mobbet meg. Hun VET hvor vondt det er for meg bare å gå i samme klasse som dem, og allikevel lot hun meg sitte mutters alene og satte seg med dem. Hun kom tilbake og prøvde å få meg til å le, men jeg var så sint og skuffet at jeg var på kanten til å slå til henne. [Ja, jeg har problemer med å kontrollere sinnet mitt men jeg har aldri gått løs på noen før altså.]

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Senere på kvelden lot hun meg sitte helt alene igjen, denne gangen for å løpe ut på dansegulvet med dem. Jeg var i sjokk. Skal ikke bestevenner være der for hverandre?! Jeg grep kameraveska mi og løp inn på doen der jeg låste meg inne og sank ned på gulvet. Med skjelvende hender skrudde jeg av lokket på boksen med piller og tok ut en av dem. Jeg satt slik kjempelenge med pilla presset mot leppene og var klar til å ta alle sammen da brannalarmen plutselig gikk. Samtidig som brannalarmen gikk, gikk pilla inn i munnen min og jeg fikk helt sjokk. Jeg prøvde, men panikken var for stor så jeg endte med å brekke meg over doen, gråt for så å stelle meg og løpe ut. 

Jeg ser ikke lenger meningen med livet. Jeg advarte psykologen om at jeg kom til å prøve, men hun brydde seg ikke og ville ikke legge meg inn. Jeg advarte henne og hun brydde seg ikke, og nå har jeg nektet å gå hos henne. Jeg vil bli innlagt, men ingen tar meg på alvor så da gir jeg opp. Jeg snakker ikke lenger med “bestevennen” min og isolerer meg helt. For hver dag som går synker jeg lenger og lenger ned, uten at noen ser det.

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]