Det hele startet da jeg var tre år. Lillebroren min døde en krybbedød, han var bare ett. Foreldrene mine hadde aldri likt meg noe særlig før, og alt ble egentlig bare forverret. Hver gang jeg gjorde noe galt, slo de. Jeg var livredd. Kusina mi, bodde bare noen gater bortenfor. Jeg stolte veldig mye på hun den tiden, og pratet en del med hun. I helgene bodde jeg hos de. Mest fordi foreldrene mine var stup fulle, og tante var redd for at de skulle gjøre noe virkelig ille. Jeg gikk inn og ut når jeg ville.
Jeg fikk nesten ikke mat, og selvtillten min som 5’åring var ille. Tante kontaktet barnevernet. Jeg havnet fort i ett fosterhjem, men senere kom jeg tilbake. Jeg var syv. Denne gangen var de sintere. De nektet å gi meg mat, og de fortsatte slå meg. Jeg fikk anoreksia. Jeg hadde ingen venner på det nye stedet, så jeg gikk alltid for meg selv. Jeg ble rådet til psykolog. Jeg gikk dit noen ganger, men foreldrene mine ble sinte når de fant det ut. De slo, og slo. Den kvelden låste de meg inne i kjelleren. Der ble jeg i noen dager. Det eneste jeg hadde tilgang til der nede var vann. Det var ikke noe lys. Jeg prøvde ta livet mitt der nede. Igjen kom tante.
Denne gangen tok hun meg med. Vekk fra foreldrene mine. De brydde seg ikke. Det siste jeg så av de var moren min som satt på verandaen å røykte. Jeg gråt, og gråt. Jeg bodde hos tante en stund, før jeg måtte flytte videre til ett nytt hjem. De var vennelige, men det vanlige livet var vansklig for meg å tilpasses igjen. Anoreksien min ble verre. Jeg ble innlagt. Tante kom. Hun gråt. Hun var redd. Jeg var redd. Mens jeg lå på sykehuset ville jeg ut. Vekk. Dø. Jeg prøvde en gang hoppe ut av vinduet, men sykepleierne stoppet meg.
Jeg ble tvunget i meg mat via sonder. Det var ett rent helvette. Da legene omsider mente jeg var klar til å slippes ut, ble jeg igjen innlagt. Denne gangen på ungdomsspykiatrisk avdeling. Lukket avdeling. Jeg var 9 år. Svært voksen for alderen, men allikevel utrolig lite til å bli innlagt.
Jeg opplevde mye dritt, mesteparten gjorde meg sterke. Fikk meg til å bli den jeg er idag. Da jeg var 11 flyttet jeg til ett permanent hjem. Jeg begynte på en ny skole. Jeg fikk venner. Venner er noe av det beste jeg har den dag idag. Jeg så ikke ut som de andre. Anoreksien herjet fortsatt inne i meg. Jeg var tynn. Altfor tynn. Brunt hår. Grønne øyne. Jeg hadde arr. Flere steder. Fra mine forsøk til å komme bort fra alt.
Idag bærer jeg fortsatt store preg fra fortiden. Jeg er ENDA ikke kvitt alle sporene fra fortiden. Jeg er fortsatt altfor tynn. Jeg ble kvitt anoreksien i 9’ende, men den har kommet tilbake nå. Jeg er ikke den mest populære, men jeg har noen venner, en jeg stoler 200% på. Som jeg har fortalt om fortiden min. Alle vennene mine støtter meg. Det er det viktigste.
Jente 15.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]