Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg lenger. Alt er bare et rent helvete.

Jeg er ubrukelig. Kommer aldri til å bli noe. Det har jeg hørt flere ganger. Av lærere og foreldrene mine. Jeg har nå innsett at de har rett. Selv om foreldrene beklagde seg lenge etter hver gang de sa det, så vet jeg at de hadde rett. Jeg kommer aldri til å få ut noe av livet mitt. Jeg bruker bare plass. En plass en annen person kunne hatt. En flink person. En som kan gjøre noe av livet sitt. En som klarer å oppnå det som den ønsker. Jeg er bare et ork for verden. Ødelegger for alle andre.

Livet mitt gikk i grus i en ganske ung alder. Når jeg nylig var fylt 10 år, flyttet faren min til utlandet, og jeg som alltid hadde vert pappajente, tok det veldig hardt på meg. Jeg sluttet nesten å spise og sluttet å være med vennene mine fordi jeg var så lei meg. Ikke før nå har jeg tenkt på at jeg nesten utviklet spiseforstyrrelse som 10åring. Husker at jeg alltid synes at jeg var så feit, selv om jeg bare veide rundt 25 kilo. Og jeg, var ganske høy for alderen også. Moren min begynte fort å bli bekymret for meg. Og etter hvert begynte jeg å spise mer bare for at hun skulle slutte å bry seg. Slutte å mase. Men likevel, gråt jeg meg til søvn hver dag, ganske lenge. Så mørkt på livet. Ville bare slutte å leve.

Etter hvert, begynte det å bli en lysere tid for meg. Men jeg fikk fort bemerkninger om at jeg var fet og stygg. Alt jeg ikke var god nok og at jeg ikke kom til å bli noe av. At jeg var dritt. Ubrukelig. Dårlig. Etter hvert fant jeg ut at alt som ble sagt om meg, var sant også. Og jeg begynte å bry meg om hva folk sa om meg. Selvtilliten min sank noe enormt og der satt jeg igjen, som en ensom liten klump.

Når jeg begynte i 7 klasse, endra alt seg. Det var da jeg begynte å trekke meg tilbake og slutte å være med folk. Tenkte at det var til alles beste. De likte meg ikke, så hvorfor skulle jeg være med dem da? Jeg ville gjøre de fornøyde. Fordi de en gang hadde vert de beste vennene mine. Jeg ville gjøre de glade. Så kanskje de en gang kunne ta meg tilbake og være venn med meg igjen. Og i slutten av syvende, begynte de faktisk å være mer venn med meg igjen. De godtok meg for den jeg var, trodde jeg da.

I 8. klasse, gikk en god venn av bestevenninna mi gjennom en hard tid. Fordi han i den sommerferien hadde blitt avvist av noen venner og mobbet. Venninna mi begynte da å slutte å være med meg for å være med han. Hun skjønte ikke at jeg gikk gjennom det samme, bare at jeg hadde gått gjennom det i flere år, ikke bare et par måneder. Hun følte visstnok at jeg ikke trengte å ha folk å være med, og at jeg burde klare meg alene.

Når venninnen sluttet å være med meg, sluttet de fleste andre å være med meg og. De var kun med meg fordi jeg var venn med ho ene. Og når vi ikke var venner med meg lengre, fant de ingen grunn til å være med meg. Jeg ble da alene. Uten venner. Bare meg selv. Alene. Når jeg snakket med «venninnen» min senere, sa hun at de andre sluttet å være med meg fordi jeg forandret meg så mye. At jeg ikke lengre var den samme lengre. Men hvordan kunne jeg være den samme når alle forlot meg? At de ikke skjønte det. Er nesten gale.

Det var da selvskadingen begynte. Først var det bare risping i huden. Kanskje det av og til begynte å blø, men det var sjeldent. Jeg turte ikke. Var feig. Noe jeg alltid har vert. Kommer alltid til å være det. Etter hvert, begynte det å bli verre. Jeg kjøpte hobbykniver og kuttet meg med de istedenfor de slappe passerene jeg før hadde brukt. Jeg likte synet av blodet. Det fikk meg til å smile. Tenke klart. Tenke mer på det positive. Og jeg ble da avhengig av det. For det var det eneste som fikk meg glad.

Nå, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er dritt. En byrde. Rutine. Jeg går på skolen, kommer hjem igjen, legger meg. Alt er dritt og helvete. Livet mitt. Jeg vil bare slutte. Slutte med alt. Sove hele dagen og gi faen. Gi faen i folk rundt meg, skolen, meg selv, livet mitt. Jeg er bare lei. Vil bort. Så langt bort som mulig. For jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å bli noe. Kommer ikke til å ende opp som noe. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg lengre skal slite med det? Jeg vil ikke mer. Jeg vil bare gi opp. Jeg vil bort. Dø.  

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]