MIN HISTORIE – LESERINNLEGG 27#

Dette opplegget med å skrive en liten bit av livshistoria si og sende det inn anonymt til en blogg syns jeg er så rart, men i og med at historien min har hatt en stor innvirkning på både mitt og de rundt meg sine liv, er det vel på tide å dele den også. Det starta med at jeg fikk nye venner.

Vi var 11 år og forvirra, og alle hadde problemer. De syntes jeg var til å stole på og brukte meg som psykolog, fortalte meg hvor såra de hadde blitt av den og den kommentaren, hvor fælt det var da hun eller han slo opp og åssen foreldrene hadde krangla den uka. Det var nesten så jeg måtte lage et leksikon for å holde orden på alle problemene deres, men uansett hvor lenge jeg lette i det leksikonet, kunne jeg ikke finne ett eneste problem som i det hele tatt ligna på mitt. Og når alle kom til meg med sine bekymringer, hvem skulle liksom jeg gå til?

I mitt hjem – i min slekt – er det vanlig at foreldrene straffer barna med vold. At foreldrene mine sier “… eller så slår jeg deg!” var like normalt for meg som det er normalt for deg at dine foreldre sier “Nei, det får du ikke lov til”. At foreldrene mine begynner å slå meg var like normalt for meg som at det er normalt for deg at foreldrene dine kjefter på deg. Jeg kunne ikke engang tenke meg en tilværelse uten, helt til jeg skjønte at det, blant alle vennene mine, bare var jeg som hadde det slik. 

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt uten at jeg visste det, og jeg gikk fra å være deprimert til suicidal. Etter å ha vært alle andres støtte, visste jeg ikke hvem jeg skulle gå til for å få hjelp eller åssen jeg skulle be om det, det tok lang tid og mye energi, men til slutt sa jeg ifra til læreren min via en skolestil og fikk time hos BUP og Barnevernet. Det var en tid med nye mennesker og mye møter, og foreldrene mine måtte være med på omtrent alle fordi jeg var under 16, og dermed gikk ingenting min vei, og jeg ble desperat og begynte å ta toget til tilfeldige steder og utsatte meg selv for fare fordi jeg trodde at det var dét jeg måtte gjøre for å holde meg selv i live. Foreldre, leger, psykologer, psykiatere, helsesøstre og miljøterapauter prøvde å holde meg fast, prøvde å binde meg fast til livet, så jeg gjorde én siste ting for å overleve, for å ikke falle i deres hender og bli sittende fast for evig tid; jeg svelgte alle pillene og lot mørket ta meg. 

Nå, to år etter, har jeg vært innlagt siden februar og fått en diagnose som pretty much handler om at jeg er ustabil og trenger medisiner for å stabilisere meg. Jeg mangler struktur i hverdagen fordi foreldrene mine aldri var hjemme, jeg sliter med sinneproblemer og voldelig oppførsel fordi det er sånn jeg oppdratt og jeg hater meg selv fordi jeg føler meg svak som havna her jeg har havna bare fordi jeg ikke takla det alle de andre slektningene mine har takla. Jeg har en arm som er full av arr og tvangstanker som får meg til å løpe om kapp med t-banen hver dag. Jeg sliter, jeg sliter veldig, men situasjonen min i dag er mye bedre enn den var for to år siden, og derfor har jeg et håp om at det kommer til å ende godt. Det skal ende godt. Det  ende godt.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg