Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.. Tror det begynte i 3 klasse, når pappa kom å sa at mamma var på sykehuset, fordi hun var «syk».  Da kom stemoren min også til livet vårt. Jeg trodde hun ville overta plassen til mamma, så det klikket for meg, jeg begynte å gjøre ting som liksom skulle få henne til å forsvinne.. Jeg misslykkes, endte opp med masse husarrest osv.

Jeg ble mye mobbet.. Fordi de mente jeg var feit, ekkel, stygg, og jeg vet ikke hva. Jeg var så lei meg hele tiden, lærerene merket at jeg ikke hadde det noe bra, men føler ikke at de tok det seriøst.. Dette begynte i 3-4 klasse, når jeg ikke klarte å gjøre noe på skolen. Jeg snakket med en av lærerene, hun var min eneste og beste venn. Vi gjorde så mye gøy sammen, hun var mitt lille lys i livet.. Men så, i 7 klasse, så ga jeg på en måte opp. «Takk for alt, jeg går å dør». Ble så mye mobbet for det! Folk gikk å sa det om og om igjen til meg. Jeg viste ikke hva jeg hadde skrevet, tror jeg. Men jeg ville ikke mer, ting var så triste og jeg gråt så mye.. Jeg skulka mange timer på barneskolen, gikk rundt i gangene og snakket med vaskemannen.. Jeg gikk alene i friminuttene, ingen ville være venn med meg. 4-8 klasse, helt aleine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I 9ende klasse begynte jeg å få venner igjen, men det var så smått. Jeg hadde det ganske fint, sånn egentlig. Men så i 10ende. Jeg tror jeg begynte å forstå hva som hadde skjedd med den dyrebare moren min. Hun var narkoman, jeg hadde lært en del om det på skolen i 7 klasse. Jeg begynte å forstå at hun kommer til å dø av det. Jeg venter på å få en telefon, eller at min far skal komme opp til meg og fortelle at mamma?n min er død.. Herregud, jeg er et forferdelig menneske!

Jeg er så deprimert, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har snakka med masse folk som vil hjelpe meg, men føler ikke at det hjelper så mye. Jeg har hatt en god del guttevenner, som jeg etterhvert har likt og sånt, de har liksom hjulpet litt. Også har jeg masse fantastiske venner, men føler meg fortsatt dritt. Jeg kutter meg, ikke sånn at det er kjempeille. Men sånn at det blør og at det blir sår og etter hvert arr.. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, tror kanskje det er fordi jeg sover bedre om natta etter at jeg har gjort det. Jeg går rundt å tenker på hvorfor jeg lever enda. Hvorfor jeg ikke bare gir opp.. Jeg fortjener ingenting, livet er ikke verdt noe.

Vennene mine sier at jeg er fantastisk og at jeg fortjener det beste. Men innerst inne så vet jeg at det er bullshit. Jeg er ikke verdt noe, jeg er et narkomanbarn, som ikke engang var planlagt! Jeg skulle ikke bli født engang.. Jeg føler at jeg ikke klarer å oppnå noe. Liksom, at det eneste jeg lever for er å hjelpe folk, men jeg føler ikke at jeg får det til. Aldri god nok, aldri fin nok, ikke tynn nok, ikke flink nok.

Jeg har det fint hjemme og på skolen. Men jeg har det ikke fint med meg selv lenger.. Når jeg ser på meg selv så kan jeg begynne å gråte av det jeg ser.. mens noen andre ganger så kan jeg tenke at jeg er pen i dag liksom.. Hjernen min er så fuckd up for tiden. Jeg trenger hjelp, men vil ikke at noen skal syntes at jeg er såpass svak som spørr etter hjelp. Jeg er bare så sliten, trøtt og lei av alt nå.. Orker ikke mer, føler meg helt jævelig.. Men jeg tørr ikke å ta livet mitt. Det er vel en god ting? Eller, er det? Jeg vet ikke, men jeg vil dø.. Eller sovne inn, sånn at når jeg våkner igjen, så er alt fint. Jeg er pen, tynn og folk liker meg for den jeg er, ikke den jeg later som at jeg er.. Jeg hater virkelig den jeg er og den jeg har blitt. Men om jeg prøver å gjøre noe med det, så misslykkes jeg bare.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected] Tidligere historier kan leses HER