Tidligere ville det vært utenkelig for meg å skrive “historien” min, og ikke minst å dele den på denne måten. Men nå føler jeg at tiden er inne. Ikke fordi jeg er klar, men fordi.. jeg vet ikke, jeg tror dere er klare. Menneskeheten. Folk. Alle. Det er på tide at dere forstår, at dere får øynene opp for virkeligheten. Tenk deg at du står i en folkemengde – hva ser du? Glade mennesker, stressede mennesker..? Jeg stoler ikke på dem. Noen er kanskje glade. Men jeg forstår, jeg vet, at blant denne folkemengden er det noen som føler seg usynlig, selv om masken sier noe annet. Et menneske som lider av en usynlig sykdom, et menneske som har et psykisk problem.
Jeg er en av dem. Siden jeg var ti år har jeg slitt med selvskading. Jeg husker ikke hva som utløste det, men jeg fant i hvert fall fram kniven. Jeg minnes at den var ganske liten, antageligvis den typen man bruker når man kutter opp grønnsaker. Jeg husker det ikke så tydelig. Det begynte uskyldig, små striper, noen av dem blødde ikke en gang. Lette å skjule, kunne lett bortforklares: “En katt klorte meg”, etterfulgt av en uskyldig latter. “Jeg skrapte meg på et piggtrådgjerde”, “Jeg falt, og kom borti en skarp stein”. Slik holdt det på i omtrent to år. Aldri dype nok eller mange nok til at noen fattet mistanke. Jeg tviler på at jeg overhodet kan se noen arr fra den tiden, men det er litt vanskelig å vite.
Etterhvert ble det ikke nok. Selvfølgelig ikke. Kniven ble større, skarpere. Knivbladet skar nådeløst ned i huden, lot blodet fosse nådeløst nedover armene. Så grep panikken meg. Gang på gang løp jeg mot badet, falt, reiste meg opp igjen, og løp videre. Denne psykiske ledelsen klemte til rundt meg, gjorde meg mindre, usynlig, samtidig som den sakte, sakte, sakte, drepte meg. Jeg var ikke i stand til å stoppe det. Hjertet banket, i det jeg lot iskaldt vann skylle bort blodet, så det bli til forskjellige rosatoner i et kort sekund, før det tok veien nedover rørene.
Så, en dag, for noen måneder siden, satt jeg på skolen. Jeg hadde nylig fylt fjorten år, og hadde nå drevet med selvskading i litt over fire år. Vi har en time hver uke, som blir kalt for noe så lite kreativt som «klassens time». Av en eller annen grunn ble selvskading temaet. Jeg kjente knuten knytte seg i magen på meg, kikket meg panisk rundt om i klasserommet. Hvorfor snakket vi om dette? Visste de.. hadde noen? Ingen skulle vite noe om det.. Ingen her i det minste. Hvorfor, hvem, hvordan? Tanker som dette fløy rundt omkring i hodet mitt, og kroppen føltes som om tusenvis av vepser hadde fått er raserianfall og stukket meg, spredd giften sin i blodet mitt, gjort kroppen nummen. Ubrukelig. I mellomtiden durte læreren på, men alt gled bare over i en utydelig masse av ord, hvor kun noen få ord fanget oppmerksomheten min, før jeg igjen gled tilbake til denne numne, ekle, følelsen. Men det var én setning som brant seg fast i hjernen min.
«Du er helt hjernedød dersom du driver med selvskading».
Dersom jeg skal være helt ærlig så tror jeg det er derfor jeg skriver denne teksten nå. For at mennesker skal få igang hjernecellene og tenke over hva de sier, hvordan de påvirker et menneske. Da jeg kom hjem den dagen kastet jeg opp. Jeg var kvalm, kvalm over meg selv, hva jeg gjorde. Men for de av dere som trodde at dette var vendepunktet, starten på et «nytt og bedre liv» – jeg beklager å skuffe dere, men det er ikke slik verden fungerer. Dagene gikk, jeg så godt som sluttet å spise, og selvskadingen steg til et nytt nivå. Én liten setning slapp et udyr inni meg, og jeg strevde med å holde dette udyret borte fra meg, ute av rekkevidde for å utslette meg. Men det var nært nok. Jeg kjente fortsatt pusten i nakken på meg.
Nå er det snart fem år siden jeg først plukket opp kniven, og hvor mye jeg enn ønsker det, så vil jeg ikke bli frisk over natten. For det er det dette er – en sykdom. Spiseforstyrrelse, selvskading… Sykdommer. Usynlige kanskje, men sykdommer. Men jeg skal klare det. En dag vil jeg rive meg løs fra udyret, og udyret skal få kjenne min pust i sin nakke. Og for å hjelpe meg på veien har jeg min bestevenn, som har æren for at ting ikke er verre enn de er, for at knivbladet ikke har gått for dypt. Du er min engel.
Jeg har utelatt visse deler av historien, ettersom disse enten er for groteske, sensitive for meg å fortelle om, vil kunne oppfordre andre til å begynne med dette (noe jeg aldri kunne ha klart å ha på meg), eller de vil kunne avsløre hvem jeg er. Alt jeg ønsker er å dele min historie, for å få folk til å tenke over hva de sier. Tenk.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]