“Under en uvant himmel, vi ikke kan forstå. Som barn som ligger stille, mens føttene fortsetter å gå” utdrag fra yndlingsdiktet mitt, skrevet av Emily Dickinson.
Føler egentlig for å skrive veldig mye, samtidig som jeg føler for å ikke skrive i det hele tatt. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan det går med meg om dagen, jeg har blitt så vandt med å ha det slik at jeg begynner å bli litt likegyldig. Noen av problemene mine ser jeg mere på som vaner/uvaner enn problemer og det skremmer meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrike ut, få ut det vonde jeg sitter inne med. Jeg tør ikke. De siste dagene har jeg vært forferdelig sliten, både fysisk og psykisk. Hodepinen har i tillegg slengt seg med og det virker ikke som om den heller har tenkt å gi seg med det første. Jeg ser mennesker rundt meg som har blitt mye bedre, som har blitt friske, mennesker som ble syke samtidig som meg. Det gjør veldig vondt å ikke være en av dem. Det å være en av dem som sitter igjen i fortiden og ikke kommer seg noen vei, det gjør vondt.
skriv ned alt, absolutt ALT som er dumt og fælt og trist og som du ikke kan si høyt og brenn det, gi slipp på alt det vonde <3 Som de så fint sa i løvenes konge:
Simba: I know what I have to do. But going back means I'll have to face my past. I've been running from it for so long.
[Rafiki hits Simba on the head with his stick]
Adult Simba: Ow! Jeez, what was that for?
Rafiki: It doesn't matter. It's in the past.
Adult Simba: Yeah, but it still hurts.
Rafiki: Oh yes, the past can hurt. But the from way I see it, you can either run from it, or... learn from it.
Det liker ihvertfall jeg veldig godt <3
rainbowtime: <3
Som jeg sa til deg tidligere, du klarer det, om du bare bestemmer deg nok for det! Når det gjelder hodepinen så vet jeg hvordan du har det. Klarer så vidt å være på skolen fordi det gjør så jævlig vondt, helsesøster tror det er at jeg har lite blod i kroppen, men jeg tror nok ikke det er det mere…. Jeg tenker dessverre veldi mye, men ikke på det jeg burde, derfor kommer det tårer og angst. Lykke til videre, savner deg
Du vet nok hvem jeg er: <3
Jeg har det på samme måte, så du er ikke den eneste som “sitter igjen” Elise. Og det dreper meg like mye hver dag. Det er trist. Og urettferdig. Og du fortjener mer.
Lill:
Klem til deg.
“Under en uvant himmel, vi ikke kan forstå. Som barn som ligger stille, mens føttene fortsetter å gå” Derfor synes jeg det er så fint. For jeg klarer ikke å forstå. Jeg er barn, jeg sitter igjen som barn. Føttene fortsetter å gå, kroppen og alderen til barnet blir eldre, ting rundt barnet blir eldre. Men selv ligger man der bare som det barnet, mens verden går forbi. Stille og lidende.
Du fortjener mye bedre selv. Det gjør du virkelig <3
Husk at også dem som nå er blitt frisk, har sittet med den samme følelsen, at livet gjør vondt, mens andre går videre, og du selv sitter igjen i helvete.
Like i said. Du er sterk. Du kommer til å komme videre. Det gjør vi alle en dag.
Jeg føler selv at alle går videre, får seg et LIV, mens jeg selv sitter fast i det samme mønsteret. Det gjelder bare å holde ut, til den dagen du selv kan se tilbake å si at du ikke har det sånn lengre. at du har kommet videre. Da kan du fortelle dem som henger igjen at det BLIR bedre. for det er du selv bevis på.
Stå på <3