leserhistorie pt. 36

Jeg skiftet barnehage som toåring. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var ingen jenter som likte meg. Hvorfor? Aner ikke, det bare ble sånn. Gjennom fire år i barnehagen, hadde jeg fått en del guttevenner. I første klasse fikk jeg spesielt en god venninne. I løpet de fire første årene hadde jeg og bestevenninnen min fått enda en god venn. På en eller annen måte hadde jeg skapt meg et rykte som “nerd” , “upopulær” og “utenfor” . Jeg var alltid den som viste svarene, som forstod logikken osv. Så jeg godtok det. Jeg ville heller være smart, enn å være den mest populære. Det eneste som holdt meg fast, var venninnene mine og lærerens ustanselige mas om gruppemiljø. Problemet var da at jeg ikke forstod det. Jeg forstod ikke hvorfor han andre som var som meg , som viste alt, fortsatt var like “kul” og “god kompis”. Derfor prøvde jeg bare å glemme det.

Femte klasse kom, og jeg hadde fortsatt ryktet som nerd hengende over meg. Det eneste som var annerledes, var at vi ble sammenslått med en annen skole, så ingen brydde seg om meg lengre. Jeg beholdt vennene mine, men de to ble bare bedre og bedre venner uten meg. det er der jeg tror problemet startet. Jeg følte at jeg måtte finne meg nye venner, som i reserve. Derfor begynte jeg å være mer med de populære, noe som åpenbart ikke virket. På en eller annen måte var det jeg som ble til reserve. Jeg ble brukt som “reservevenn”, på en måte jeg ikke kan utdype med ord, men jeg skal prøve. Jeg fikk nye “venner”. I det ene øyeblikket ble jeg ignorert og ingen gadd å høre på meg. I det neste øyeblikket hadde jeg plutselig flere nye bestevenner. De sa vi var det, men hva er vell egentlig en bestevenn? Jeg er ikke sikker, men det er IKKE en som ignorerer deg helt frem til du gjør deg selv verdig til å være med de. Et eksempel på det, var at jeg alltid har vert ganske musikalsk. Det ligger i familien. Så da melde jeg meg på talentkonkuransen i femte klasse, som yngste deltaker. Jeg sang og jeg vant. Det første som skjedde da var at den såkalte “bestevenninnen” min, hun jeg ble venn med samme året kom bort og sa;” Du var flink! Neste år SKAL vi melde oss på sammen”. Og da var visst det bestemt, fordi jeg gjorde meg “verdig”. Jeg var ikke den typen som sa i mot folk, så jeg gikk med på det.

Neste år slepte seg forbi og jeg ble styrt av vennene mine. Folk begynte å spørre om jeg hadde det bra, men jeg avviste de og sa jeg hadde det fint. Jeg hadde det jo egentlig ikke det. De kveldene jeg gråt meg i søvn på grunn av familiekrangler, økte. På grunn av mamma og pappa som kranglet mer og mer, og at det alltid var min feil, uansett hva det handlet om. Jeg var redd for at mamma og pappa skulle skilles. Etter hvert begynte jeg å tenke at det kanskje var best for alle om de skiltes. Men poenget var at jeg oftere og oftere gråt meg i søvn. Ikke bare på grunn av familien, men på grunn av alt. Jeg kunne ikke lengre si akkurat hvorfor jeg gråt, jeg bare gråt. På grunn av alt.

Et stykke ut i sjuende ble jeg bedre venn med flere av de “populære”. Eller, jeg trodde i hvert fall det. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å forklare det siden alt virker ganske fjernt. Tenk deg at du skriver ned alle minnene dine på et blankt ark, så deretter visker du ut det du har skrevet. Dermed, hvis du ser nøye etter, da ser du hva som står, men du må anstrenge deg for å tyde det. Det føles litt sånn. Og helt ærlig vil jeg ikke gå tilbake til det, fordi fortid er fortid. Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva jeg tenkte. Om jeg innbiller meg det? Kanskje det, men er ikke poenget å fortelle akkurat hva jeg følte? Så da spiller det vil ikke så stor rolle akkurat hva det var som var galt. Bare at det var det. Det eneste jeg virkelig husker er at jeg var ganske deprimert.

Så, helt plutselig, den 11. april 2012 så smalt det. Jeg var ganske langt unna så lyden traff meg morgenen etter, da mamma kom og vekte meg. Jeg så at hun hadde grått. Hun fortalte meg at søskenbarnet mitt hadde dødd kvelden før.

Frontkollisjon. Hun fortalte det og jeg svarte: “HÆ?” jeg trodde jeg drømte, men da sa mamma “ja, hun er død”.

Det er umulig å beskrive den følelsen du får når noen kommer å vekker deg på en dag du tror skal bli en helt gjennomsnittlig dag, og forteller deg at en av de personene som betyr mest for deg, er død. Borte for alltid. Du tror det ikke, så går det opp for deg, men du tror det fortsatt ikke. Plutselig kommer gråten og tiden stopper.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av senga. Jeg trodde jeg hadde grått i en time, jeg hadde gått gjennom alle tingene, alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd med henne. Jeg gråt og jeg gråt. Det var rart at jeg aldri gikk tom. Det kunne ikke være sant. Det var ikke sant! Jeg forstod det ikke, og det vil jeg heller aldri forstå. Det er rett og slett for jævlig at sånt kunne skje med det beste mennesket jeg vet om. Og folk bare godtok det. “Gjort er gjort”, “det som skjedde, skjedde” og “det var sikkert selvmord”. Men det var det ABSOLUTT IKKE. Denne personen, som har vært der for meg, og alle andre hun kjente, gjennom hele sitt liv, ville aldri hatt samvittighet til å ta selvmord! Hun hadde skilte foreldre, moren sa til henne ofte at hun var feit. Dette førte til at hun fikk anoreksi. Men like vell satte hun alltid andre foran seg selv. Uansett hva. Hun var alltid hjelpsom, fikk alltid andre til å føle seg smarte, hun oppmuntret alle hun møtte med det fantastiske smilet sitt, og den utrolige latteren. Sykdommen ble bare verre og verre. Hun gikk lange dager uten ordentlig mat, men fortsatt latet hun som alt var normalt, bare for å få andre til å føle seg bedre. Etter flere år med dagelig kamp mot sykdommen begynte hun endelig å bli bedre. Håpet bland folk om å få beholde engelen sin, steg. Det var det hun ble kalt. “Engelen”. Hun ble bedre og bedre. En kveld, etter å ha besøkt noen venninner dro hun hjem for å låne bilen. Hun skulle besøke tvillingsøsteren som fortiden bodde hos moren. Det smalt. Så var hun borte. Ute av verden, for alltid.

AVISUTKLIPP:

Kollisjon på E6 ved **** Personbil kom over i feil kjørefelt og frontkolliderte med trailer. Trailersjoføren kom uskadd fra ulykken, men personbilføreren døde øyeblikkelig. Årsak enda ukjent.

Døde øyeblikkelig..

FACEBOOKUTKLIPP:

Savner deg så ubeskrivelig mye, ***. Du er jenta man aldri vil glemme smilet og latteren til. Du vil alltid være med meg videre i mitt hjerte ♥ Tusen takk for alle gode minner, søte gode ***.

Kjære fine ***. Denne dagen har vært utrolig tøff! Men du hadde en fantastisk nydelig begravelse, det var kun gode ord som ble sagt om deg. Kirken var full av mennesker som savner deg og sørger over din bortgang. Det viser hvor mye du har påvirket folk, fordi du var så omtenksom, snill og god. Jeg er så utrolig heldig som har fått lov til å bli kjent med deg! Tusen takk for det. Vi har alle mange gode minner om deg og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske/sære/morsomme/gode latteren din. Jeg veit at vi en dag ses igjen ♥ Hvil i fred ***, jeg tenker på deg.

Skjønneste, blideste engel, hvil i fred ♥

jeg tror ikke på det, jeg vil ikke tro på det. Men jeg kommer til og savne deg utrolig mye. Hvil i fred ***, min lille solstråle ♥

Savnet er stort ♥ vil se ditt smil! Sola har skint for deg i dag solami. Kom tilbake 🙁

Ja, du skjønner poenget. Alle elsket henne! dette var langt fra fortjent.

Den setningen jeg fikk høre de første to dagene fra klassevennene mine var “det går over snart”, “bare ikke tenk på det” og “det tar tid”. Den tredje dagen var alt glemt. Ingen spurte om det gikk bra, de bare tok det for gitt at alt var tilbake som normalt. I en måneds tid holdt jeg alt inne i meg, vel, helt til jeg la meg i senga om kvelden og gråt meg i søvn da.. Så etter ca. en måned, begynte jeg plutselig bare å gråte, samme hvor jeg var. Dette var spesielt når jeg var i nærheten av en person som minner meg om henne. Både ved utseende og personlighet. Hun smiler alltid. På toppen av alt har hun en bestevenninne som er helt lik tvillingsøstera til ***. Det var hun, bestevenninna hennes som hjalp meg. Hver gang jeg gikk min vei mens jeg gråt, kom hun etter for å prate med meg. Lot meg snakke om henne uten å komme med teite kommentarer. Hun bare lyttet til meg. Holdt rundt meg, slik som jenta jeg mistet alltid gjorde.

Jeg ble etter hvert bedre, men samtidig verre. Jeg pratet mer og mer om ulykken og om henne selv, men jeg merket at jeg fikk ett sterkere og sterkere bånd til henne som hjalp meg. Jeg ble avhengig av å få snakket med henne. Hun sa jeg kunne ringe henne midt på natta om det var nødvendig. Hun sa at hun kunne sitte å høre på at jeg sovnet, hvis jeg da følte meg tryggere. Så det gjorde jeg, jeg ringte henne ett par ganger på noen uker. Så begynte jeg å få dårlig samvittighet over det. Det er ganske uhøflig å ringe noen midt på natta. Spesielt noen som egentlig ikke skulle vært innbladet. Hun er bare en bra person som vil hjelpe de rundt seg. Hun ba ikke om at jeg skulle snakke med henne 24/7. Og hva er vitsen? det tar uansett tid. Kanskje det tar et par år lengre hvis du ikke har noen som hjelper deg, men er det verdt det? Jeg mener, det blir jo bare enda en person du har dårlig samvittighet over å ha plaget. Enda en du skylder noe, enda en som har noe å bruke imot deg. Så jeg kuttet ut alle som kunne hjelpe, alle som kunne tenke “hun er svak” når de så meg gråte. Hva gjør det? Jo, jeg gråter meg som oftest i søvn, men jeg sovner og det er det viktigste. Og jo, jeg våkner av mareritt ganske ofte, men jeg sovner igjen til slutt. Det er bare å leve med det.

Jeg hadde en liten bilderamme i en skuff på rommet. Jeg fant den en dag når jeg ryddet. I den rammen satt jeg inn et bilde av henne, søskenbarnet mitt. Det er ikke et så spesielt fint bilde, men det var det siste bilde som ble tatt av henne med mitt kamera. Det var sånn hun så ut siste gangen jeg møtte henne. Jeg har det bilde i hånda hver kveld, jeg sover med det i hånda. Uten det får jeg ikke sove. Hvert fall ikke godt. Men om du ser på det på en måte, så er det bedre å være avhengi av å ha et bilde med seg, enn å være avhengi av å snakke med en spesiell person hele tiden.

Nå de siste månedene har jeg fått en del nye venner. Jeg vet ikke om jeg kan kalle de venner enda, jeg er ikke helt sikker. Siden vi begynner på ungdomsskolen nå så har vi fått nye klasser med nye elever og lærere. Jeg håper det betyr en ny start. Men så er det dette med at det som har skjedd, har skjedd. Du kan viske det ut, late som det aldri skjedde, men det kan aldri forsvinne helt. Du ser det ikke, men det er der. På det blanke arket. Det kan ikke forsvinne fra papiret. og det vil aldri forsvinne fra tankene. Du kan ignorere det å skrive over det, men det er der. Det vil det alltid være. 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Nå er det over fire måneder siden jeg skrev alt dette, men det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Det frister å si at alt er bra igjen nå, men det er langt fra sannheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg passer bare ikke inn her. Det er sikkert ingen som tenker over det, men det gjør jeg. Hele tiden. Ingen kan gjøre noe med det, ikke foreldrene mine, vennene mine, eller jeg heller. Det bare har blitt sånn. Det bare er sånn. Jeg vil bare flytte, forsvinne fra alt og legge absolutt alt bak meg. Jeg vil at folk skal glemme at jeg noen gang var her, og bare starte helt på nytt. Eller kanskje ikke starte på nytt heller, men bare forsvinne.

Jeg håpte at alt dette med og begynne på ungdomsskolen kunne hjelpe, men det ble bare verre. Her må jeg prøve enda hardere for å passe inn, og det er enda vanskeligere å beholde de få vennene jeg allerede har.

Det som kanskje er verst, det er at om hvem som helst av vennene mine hadde lest dette, ville de ikke ant hvem som hadde skrevet det.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

3 kommentarer
    1. KAN DET BLI EN BOK UT AV DETTE? PLIS?
      Jeg mener det, jeg begynte å gråte. En historie skrevet så bra, en slik sterk historie. Jeg relaterer meg til så mye her, det var… jeg vet ikke, kan ikke beskrive det, men jeg elsker måten hun skriver på (jeg antar det er en hun, kan være en han også). Hun skriver så rolig og kontrollert, som om alt er på plass, samtidig får hun ut alt på innsiden. Sterkt. Helt utrolig.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg