Jeg er en jente. En tenåringsjente. En upopulær tenåringsjente. Ikke fordi andre misliker meg, men fordi jeg er sjenert. Jeg er veldig sjenert. Dette stoppet meg i mye. Jeg snakker ikke med noen jeg ikke kjenner. Jeg fester aldri. Jeg har ikke mange venner. Jeg har ên venn i klassen. En god venn.
Heldigvis har jeg venner i andre klasser. Men jeg treffer dem ikke mye i løpet av en dag. Så jeg er med den ene vennen min mesteparten av dagen. Og når han er borte, er jeg ofte alene. Jeg føler at jeg har gjort store fremskritt når det gjelder å snakke med andre og være mer åpen.
Men det er noen ting jeg aldri kommer til å være åpen og ærlig om. Nemlig følelsene mine. Jeg har ingen bestevenn jeg kan snakke med. Foreldrene mine forstår ikke og ingen andre heller. Broren min er syk og har vært det i tre år nå. Pappa gråt ofte før og mamma var deprimert. Det var en periode der hun ikke ønsket å leve. Det at broren min var veldig syk av borreliose gikk aldri veldig innpå meg. Men da mamma ble deprimert, raknet alt for meg en liten periode. Jeg greide ikke å spise frokost, fordi jeg var stresset pga situasjonen hjemme. Broren min sa at en gang måtte han faktisk stoppe mamma ifra å springe ned til sjøen og hoppe uti det kalde vannet. Hun sa hun ønsket å ta livet av seg. At vi ikke ville trenge henne, og at vi sikkert kom til å greie oss fint uten henne. Det aller verste var når mamma spurte meg om jeg kunne ta livet av henne. Det gjorde vondt, men jeg svarte hardt og følelsesløst til henne at det kunne jeg ikke gjøre. Jeg verken ville eller kunne. Og at hun var egoistisk som i det hele tatt tenkte på å spørre meg om noe sånt, eller gjøre noe sånt mot oss og seg selv.
I dag har jeg det ganske bra, men fortiden gnager fremdeles. Når jeg tenker på det som har skjedd for nå over et år siden gjør det vondt. Det var ikke det at broren min var veldig syk som gjorde mest inntrykk på meg. At han var i perioder lam og måtte sitte i rullestol eller at han besvimte. Det var det at moren min ville ta livet av seg selv. Og at pappa gråt. Og at mamma aldri gråt. Selv har jeg tilegnet meg noen av mammas egenskaper – blant annet at jeg ikke er åpen om følelsene mine og at jeg dermed ikke gråter fremfor andre. Jeg er blitt en usikker og innesluttet person som vil at andre skal forstå og føle hvordan jeg har hatt det. Men som ikke greier å snakke med noen om det. Jeg har prøvd å snakke med en vennine om det – hun som kaller seg min beste venn, men som i det siste ikke har stilt opp for meg – men hun forstår ikke. Det eneste hun reagerte på ved hele situasjonen var at moren min var egoistisk og uansvarlig som ønsket å ta livet av seg. Og at hun i en periode, da broren min var på sitt verste, ikke fikk lov til å komme på besøk til meg av foreldrene sine – da jeg trengte henne som mest.
Men som sagt, jeg har det ganske bra NÅ.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
