leserhistorie pt. 39

Jeg er født 10 år etter mine søstre, altså jeg er en attpåklatt. Ikke at det egentlig betydde noe der og da, men når jeg ser tilbake, hadde jeg ikke en normal oppvekst. Mamma hadde en jobb som krevde hennes oppmerksomhet. Pappa var alkoholiker, men heldigvis for meg var han ingen slem alkoholiker. Han likte bare alkohol, gjorde noen dumme ting i fylla, men hva gjorde ikke jeg? Liten som jeg var, visste jeg egentlig ikke dette. At han var det. Men det var i nyere tid jeg innså det.

Så flyttet søstrene mine ut, først den ene, så den andre. Mamma og pappa forstod fort at det ikke var vits å bo i et så stort hus, så vi flyttet til en relativt stor leilighet. Hadde et fint rom, likte utsikten, så til havet. Men det mamma og pappa ikke forstod, var at veggene ikke var lydtette. Jeg hørte alt de skrek til hverandre, alt de kranglet om. Jeg var jo veldig lei meg, ville ikke at de skulle skilles. Men dagene gikk, og jeg forstod at det kun var for alles beste.

Mamma og pappa ville ha en skikkelig familiekveld, alle 5 var samlet. Vi spiste god mat, men pappa spiste ikke. Rart nok, han likte mat, litt rund var han og. Satt oss i sofaen, og så fortalte de det. At de skulle skilles. Kom ikke som en bombe for meg, ikke for søstrene mine heller. Men likevel ble den ene søstera mi forbanna, meg og hun andre bare gråt. Pappa gikk ut på verandaen, han hadde enda ikke fortalt hvor han kom til å flytte. Jeg skrek til han, ba han om å få vite det. Han nektet, men så kom søstera mi og kjeftet på han. Fortalte at jeg var ei lita jente, at han måtte ta seg sammen. Han snudde seg, og fortalte meg at han kom til å flytte på hytta. En lettelse kom over meg.

Uka etter, var jeg på en skitur med klassen. Jeg likte ikke klassen min, ble mobbet på hele barneskolen. Jeg lærte meg å drite i det. Men akkurat den skituren, den likte jeg. Jeg var så glad, og vennene mine var glade. Senere på dagen skulle jeg på skitur med speideren, og jeg gledet meg enda mer til det. Jeg kom hjem, og fikk se mamma gråtende på bordet. Hun så meg, tok seg sammen, og ga meg en klem. Jeg skjønte for så vidt ingenting, men noe var jo galt.

Så sa hun det som skulle snu livet mitt opp ned. “Din far har kreft.” Det eneste jeg assosierte kreft med var død. Men pappa kunne ikke dø, det var jeg innstilt på. Dagen kom, da pappa ble lagt på rikshospitalet i Oslo. Dette var i begynnelsen av 2009. Et halvt år var han der, og jeg dro omtrent hver helg dit, ofte bare på dagsturer. (Jeg er fra Kristiansand, så det er ganske langt) Det tæra på meg, jeg fikk søvnproblemer, og konsentrasjonsvansker.

Så ble pappa overført til sykehuset i Kristiansand, og det ble bedre for alle. Han ble bedre og bedre, og til slutt kom han hjem, men måtte innom sykehuset hver dag. Det gikk over til hver uke, hver måned, og til slutt var det 3 måneders kontroll og halvt års kontroll. Alt gikk veldig fint. Men jeg måtte lære meg å bo med skilte foreldre. Mamma i leiligheten, og pappa på hytta. Hvor jeg enn var, var det bare meg og den ene forelderen min. På den tiden var jeg veldig ensom, bokstavelig talt. Men meg og pappa fikk oss hund, noe som hjalp veldig mye for meg. Thea, hunden vår, ble min beste venn.

Det var vanskelig å bo sånn. Før var pappa en bøs mann, med både fett og muskler, arbeidshender og en skikkelig håndtverker, rørlegger, snekker, ja alt-mulig-mann. Men kreften ødela han. Han så ut som en kvist. Ikke hadde han fett eller muskler, og han hadde hender like myke som en barnerumpe. Jeg ble som en barnevakt for han, observerte alt han gjorde, alt han fikk i seg. Om nettene våknet jeg ofte av pappas hostekuler, ofte var han oppe og spydde.

Dette tæret ekstremt mye på meg. Jeg var rett og slett utslitt, og til slutt fikk jeg stressanfall. Første gang jeg fikk det, våknet jeg midt på natta at jeg skrek, fordi hele halve kroppen min svidde. Jeg kunne ikke bevege halve kroppen min, hvis det fikk jeg ekstreme smerter. Pappa kom løpende inn, og vi skulle til å dra til legen, men plutselig var det over. Sånn skjer enda en gang i blant. Dette var i 2010.

 Rett før 1 årskontrollen, fikk pappa tilbakefall, november 2010. Han ble lagt inn her i Kristiansand, og jeg var hos han omtrent hver eneste dag. Å se faren sin bli svakere og svakere på den måten, unner jeg ingen 14-åring. Vi forstod at alt håp var ute, vi visste at han skulle dø. På skolen gikk det ikke bedre. Jeg ble fortsatt mobbet i ny og ne, og jeg orket det ikke lengre. Han verste slang en kommentar til meg, og tilbake svarte jeg. “Nå får det være nok. Jeg har en far som ligger for døden, og her er du og plager meg? Jeg kunne ikke brydd meg mindre.” Etter det har jeg aldri blitt mobbet til direkte, det ble mer baksnakking, som jeg bryr meg utrolig lite om.

 21. Desember 2010 døde pappa, noe som gjorde hele meg rystet. Men det var likevel en hel måned med sykehusopphold for både han og oss. Jeg var så sliten, så innmari sliten. Jeg snakket regelmessig med helsesøster, tror jeg ble litt bedre av det. Jeg trodde at ting gikk tilbake til det normale, men to uker etter min fars død, døde moren til min daværende bestevenn, som senere ble kjæresten min. Jeg ble ødelagt inni meg, alt var svart. Men snakket særlig lite om det til andre, utenom min helsesøster.

Tiden gikk, depresjonen kom og gikk i 2 år, fram til i dag. Jeg sliter enda med å bearbeide alt sammen.  Jeg begynte å miste mange venner, litt for mange. Det ble ekstremt mye drama, og jeg orket det ikke mer. Det er nok da jeg var på det mørkeste, høsten 2012. Jeg var ikke sosial, jeg lå på rommet mitt og grein som regel hele tiden. Jeg så ikke lyst på noen ting, utenom på skolen. Høsten 2012 begynte jeg på videregående, på media og kommunikasjon. Det er det som ga meg styrke. Jeg har en kjempefin klasse. Nå har jeg det veldig fint, takket være dem, og de vennene jeg enda har. 

Men ingenting er over. Tvert imot, jeg kjemper enda for å ikke bli deprimert. Faren min er enda savnet, det er enda mye unødvendig drama, og mer som bare baller seg på. Men jeg klarer meg, og jeg skal klare meg. Vennene mine er alt for meg, uten dem og musikken, hadde jeg ikke vært her i dag.


Bildet er et illustrasjonsbilde og har ingen egentlig forbindelse med teksten. 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

3 kommentarer
    1. Utrolig rørende historie. Sitter med tårer i øynene. Jeg håper at det går bra med deg. Det blir sikkert bedre etterhvert. <3 Jeg syntes det er helt meningsløst at noen folk har det så vondt, og jeg forstår det ikke. Men det er viktig at du ikke gir opp. Du virker som en veldig sterk jente. Fortsett med det! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg