Jeg trodde jeg var en helt vanlig 8 åring, jeg var for så vidt det, både i utseende, og i hodet. Noen gutter hadde funnet ut av mitt temperament, jeg ble fort sint og mistet fort evnen til å kontrollere meg. Disse guttene likte å terge meg, se at jeg prøvde å slå de, se at jeg var forbanna. De kalte meg stygge ting -Feit, stygg, ekkel, rar, missfostret osv.  Jeg ble mobbet helt fram til jeg gikk i 4.kl, men jeg forsto det ikke da. Jeg så likedan ut som alle andre, så de fikk nok også sånne kommentarer tenkte jeg.

Jeg startet i 5.kl, da var det noe som slo feil. Nå var det jeg som terga en gutt, jeg ville ikke være alene. Jeg ville presse en annen ned på mitt nivå så jeg ikke skulle være den eneste som hatet seg selv. Jeg innså først hva jeg holdt på med når jeg opplevde en episode, den var vond. Jeg vet ikke egentlig hva det var som skjedde, jeg tror det var sykkelhjelmen, men de andre sa jeg slo han. Han begynte å silblø fra nesa. Jeg fikk kjeften, og det var kanskje riktig også, jeg vet ikke!

Etter den episoden så ble jeg med på et ART-kurs. De fortale meg ting, hvordan jeg skulle klare å kontrollere meg selv, at jeg skulle prøve å ikke å bli så sint. De sa jeg ikke hadde lov til å slå eller gjøre noe skade, og det forstår jeg jo, veldig godt, men de ødela gamle meg.

Jeg begynte å trekker meg mer sammen, dette var i 7.kl. Jeg skulle ikke vise at jeg var sint, ikke på noen som helst måte. Bare at jeg var litt irritert, det var greit. Halve 7.kl hadde gått, alle følelsene, alle tankene, alt jeg hadde holdt inne, ble for mye. Når jeg samtidig ble beskyldt for å ha gjort noe som kunne blitt en politi sak så var det ekstra tungt. Jeg prøvde å holde hodet kalt, men det gikk ikke. Jeg startet å skade meg selv, jeg startet å spise mindre, jeg startet å trene mer. Gikk ned 15 kilo på 2mnd, men ingen så de. At jeg var blitt tynnere så de, men at jeg sleit så de ikke. Jeg var jo bare den jenta med det store smilet, litt skjeve tenner og gikk som oftest i noen store hettejakker/gensere.

Åttende klasse startet, året startet bra, hadde lite fravær til jul. (i mitt syn, for min situasjon så var 13 dager lite) jeg ble mer og mer deprimert, men jeg måtte gjøre det bra på skolen. Selvskadingen fortsatte, det var liksom min form å takle alle tankene på. Det nærmet seg jul, kuttene ble stadig dypere, men jeg sa det ikke til noen. Skammen om å være selvskader var altfor stor. De fleste viste jeg var det, men ikke hvor alvorlig det egentlig var.

Et nytt år, nye muligheter, ny start, 2013. Det var det jeg hadde drømt om, håpet på, ønsket. Men sånn ble det ikke. Jentene i klassen stengte meg ute, jeg var bare den stille jenta, som ikke sa noe, som var høy og feit og som selvskader. Jeg var ikke noe mer. Selvskadingen ble verre og verre, jeg ble flere ganger redd av hva jeg gjorde mot meg selv, men jeg lot det ikke stoppe meg. Nå hadde det gått over til den fasen at jeg fortjente å skade, at jeg ville skade meg så mye som helst.

Sommeren kom igjen, angsten klatret opp over skuldrene. Hva skal jeg gjøre? Det var over 25 grader ute, alle gikk i T-skjorte, men jeg gikk rundt i store gensere. De skulle ikke få se, de kunne ikke se. 13 fraværs dager hadde blitt til 31, den lyse armen mitt, hadde blitt dekket med arr. Jeg så ikke for meg en hverdag lenger. Jeg ble innlagt på ungdoms psykiatrisk, 2 uker før skole slutt. 10 sting ble sydd og enda mer skamfølelse fikk jeg, jeg klarte ikke engang å sove hjemme fordi jeg kunne miste kontroll og være en skade for meg selv og andre. Jeg ble skrivd ut etter en uke. 2 uker senere var jeg på en til samtale der, jeg hadde skadet meg igjen, jeg måtte sy (det skjedde ikke, siden jeg nektet). Verden bare falt sammen, jeg ville ikke se på noen, jeg gråt i en og en halv time på kontoret til behandleren min. De vippet mellom å legge meg inn igjen eller å få la meg gå. Jeg fikk gå, 3 timer senere lå jeg på sykehuset. Overdose, ambulanse, pumping, kull, motgift.

Jeg viste meg ikke for foreldrene mine på 2 uker, skammen var altfor stor. Dagene gikk, jeg flyktet ikke lenger til selvskading, jeg flyktet til fots. Times lange turer, musikk i ørene, tårer som strømmet nedover ansiktet. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Dagene gikk, 9.kl startet. Har aldri hatt en så dårlig start på et år tror jeg. Jeg har så å si sluttet å selvskade (pga. håndballen for det meste), men ting er verre en noen gang. Jeg sliter utrolig mye med mat, overspising, kaste opp, trene.

Selv om jeg ikke lenger går til noen psykolog (som egentlig er dumt siden jeg hadde trengt det), så jobber jeg hver eneste dag mot skadetrangen og prøver å jobbe med depresjonen min. Jeg har mine avledninger som foto, musikk og å gå tur. Det hjelper mye. Hver eneste dag er en kamp, men jeg prøver å ikke gi opp.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Historien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Flere leserhistorier finner dere under kategorien “leserhistorier”

…