Gjør du virkelig det?

Vet du hvordan det føles å ikke klare å stoppe når det kommer til mat? Når kroppen sender ut alle signaler på at den er mett og langt over det, men man fortsetter likevel? Når man ikke stopper å spise før man må stå krokbøyd, når maten i magen tar så mye plass at man så vidt klarer å puste, når ikke bare magen innvendig gjør vondt, men også huden rundt magen verker fordi den strekker seg sånn og man ikke fysisk har plass til mere mat? Gjør du virkelig det? 

 

Vet du hvordan det føles når man sier nei på telefonen til en invitasjon ut med venner og krysser fingrene for at de ikke gjennomskuer deg og skjønner at du blir hjemme for å spise og spy? Når man handler alt for mye mat på butikken og mannen i kassa smiler og spør om man skal feire bursdag og man smiler panisk tilbake i håp om at han skal tro det? Når man spiser alt for mye med andre til stede og de kommenterer hvor mye du spiser og man får dét blikket når man kommer ut fra badet etterpå, selv om man ikke har laget en eneste lyd? Når man prioriterer å være hjemme fra skolen fordi da har man mere tid til å spise og spy? Gjør du virkelig det? 

 

Vet du hvordan det føles å bruke pengene man skulle brukt på gaver til mat som man skal spise og spy, bare fordi man er så desperat? Når man kommer hjem fra butikken med masse mat man gjemte i lommene og blir gjennomskuet som bare det? Når man møter kjente i butikken når man står og betaler for maten man skal spise og spy og kommer med en dårig unnskyldning om at man får folk på besøk? Når småsøsken blir lei seg og de ikke forstår hvorfor man har spist om alt godteriet/isen/maten deres?

 

Vet du virkelig hvordan det føles? Det gjør jeg.



Og jeg er lei av å ha det slik, jeg er lei av at hvert våkne sekund og hvert sekund jeg drømmer skal handle om mat, om vekt, om kalorier, om tanker rundt det, om planlegging, om hvor stor og fæl jeg føler meg. Jeg er lei av å være syk, men vet dere hva? Det hjelper ikke sitte hjemme og klage på at man kunne vært bedre, det hjelper ikke å legge skylden over på alle andre, det hjelper ikke sitte hjemme og bare vente på bedre tider. Det skal faktisk en innsats til for å bli bedre. Man kan få hjelp og man kan få støtte, noen kan gå skrittende mot å bli bedre med en, men ingen kan gå de for en. 

 

Jeg har vært til behandling i flere år, men heller gått skritt bakover. Hvorfor? Fordi jeg ikke innerst inne har ønsket å bli frisk, fordi jeg har lurt alle rundt meg og meg selv tidligere til å tro at jeg ønsket å bli frisk. Nå derimot så ønsker jeg det faktisk, jeg savner å leve. Etter at jeg flyttet for meg selv har jeg fått en liten smakebit på hva det vil si å leve og jeg liker det! Jeg vil ha mere, men før den tid må jeg bli bedre. Mitt første mål som er oppnåelig er å være frisk nok til å gå på skole til høsten. Jeg må begynne i førsteklasse for tredje gang, denne gangen vil jeg være frisk nok til å fullføre. 

 

Vet du hvor fint livet kan være som frisk, vet du virkelig det? Det vil jeg vite.

 

Savnet er stort. Savnet etter å kunne gå på skole, takle å være med på familiemiddager/bursdager/venninnekvelder uten å få grinesammenbrudd på badet og/eller ende opp med å overspise og kaste opp, etter å ha det gøy og la være å tenke på at mat blir en hindring for det som er fint også, etter å ha energi igjen og orke å være med på ting andre er med på, etter å spise ordentlig mat og bygge opp kroppen min igjen. For du kjære kropp (som jeg i skrivende øyeblikk hater), jeg har ikke vært noe god mot deg og det ønsker jeg å endre. 

 

Det tar ikke èn dag å bli frisk, men det tar èn dag å starte på å bli frisk. 

 

    Postet: 05.02.2014     Tid: 23:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©
POSTET AV:  Cthis
05.02.2014 - 23:29
<3
POSTET AV:  Vilde
06.02.2014 - 00:07
Å, herregud, så utrolig sterkt skrevet! Fikk tårer i øynene... Respekt <3 Stå på, jeg heier på deg!
POSTET AV:  It's Kathrine
06.02.2014 - 12:53
<3
POSTET AV:  Unni
06.02.2014 - 16:18
Bra skrevet! Lykke til videre c:
POSTET AV:  Sofie
06.02.2014 - 17:36
Nydelige ♥
POSTET AV:  Julie
07.02.2014 - 19:47
<333333
POSTET AV:  Ophelia
10.02.2014 - 18:11
Alle må starte et sted, stå på :) livet er verdt å kjempe for!
POSTET AV:  Liv
10.03.2014 - 11:59
Ja jeg gjør det.. jeg HATER at jeg gjør det. Jeg forstår. Jeg vil ikke forstå hvordan det er, men jeg gjør det.. Jeg har tatt meg selv i å gå på butikken 5-6 ganger om dagen for å skaffe mat.. og prøver så godt jeg kan å skjule det for familien, men får blikk av pappa når jeg kommer ut av badet fordi han vet nøyaktig hva jeg har gjort.. Det var vondt å lese det du skrev, fordi jeg vet hvordan det er.
POSTET AV:  Andrine
27.08.2014 - 08:17
Utrolig bra skrevet! Stå på, du klarer dette! Kjenner deg kanskje ikke så godt enda, men jeg merker at du er en sterk person og du er utrolig smart.Det bare vet jeg. Du skal få til dette, ikke tro ett sekund annet, Elise!


Vil du si noe om "Gjør du virkelig det?" ?










Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits