Er jeg tynn nok til å være syk nok nå?

advarer mot sterke/triggende bilder og vil si at dette er ikke et "å så syk jeg var" innlegg, men et innlegg om å ikke bli tatt på alvor før man er "tynn nok".

Før jeg begynner å skrive skal dere få se på åtte bilder. Åtte bilder tatt på forskjellige stadier i livet mitt. Bildene til venstre er alle fra et samme stadie og bildene til høyre er fra et annet samme stadie. Se på bildene og gjett så, hvor tror du jeg var sykest, hvor tror du spiseforstyrrelsen hadde mest makt?




Nå som du har sett bildene så tenker du nok at jeg var sykest på bildene til høyre, ikke sant? Vel, da kan jeg fortelle at du tar helt feil. Og det er det hele poenget med dette innlegget er. Når er man tynn nok til å bli tatt på alvor? Eller når er man syk nok til å bli tatt på alvor? Hvorfor må man være "tynn nok" for å være "syk nok"? Jeg var mye, mye sykere på bildene til venstre, men man kan ikke se det. For hva er det vel egentlig å se? Du kunne ikke se at jeg brukte hele dagen på å spise og spy til jeg falt om. Du kunne ikke se at kroppen min var helt ødelagt innvendig og overhodet ikke fungerte. Du kunne ikke se hvor mye tankene tok overhånd og hvor fastlåst jeg var i spiseforstyrrelsen. Du ser kun ei vanlig jente, eller hva? Du kunne ikke se alle sykehusinnleggelsene, du kunne ikke se at jeg blakket meg ut fullstendig fordi det var så dyrt å kjøpe mat som skulle fylle behovet mitt for matrusen, du kunne ikke se hvor vondt og vanskelig jeg hadde det eller alle kampene jeg kjempet. Og ikke minst: du kunne ikke se alle kampene pappa kjempet mot systemet for at jeg skulle få hjelp.

Og det var det nesten ingen andre som kunne se heller. Selvom jeg fortalte og ba om hjelp, så fikk jeg ikke tilstrekkelig med hjelp. Jeg var ikke syk nok i det offentlige sine øyne. Eller rettere sagt: jeg var ikke tynn nok. For hvorfor er det sånn at man må være radmager før man blir tatt på alvor? Jeg synes i alle fall ikke det er greit, ikke i det hele tatt. Det er rett og slett krenkende. Jeg gikk blant annet til behandling på spiseenheten i Tønsberg hvor jeg ble spurt om hvor mange kalorier jeg overspiste på hver dag. Jeg svarte som sant var: 6 000-12 000 (ja, du så riktig). Hva fikk jeg til svar? At jeg løy, at om jeg hadde spist/kastet opp så mye hver dag så hadde jeg vært overvektig, at man ikke klarte å kaste opp så mye av maten at man holdt vekten eller gikk ned. Jeg løy ikke. Så jeg sluttet der og det var tilbake til samtaler på bupa hvor vi snakket, bare snakket. Blodprøvene mine var overhodet ikke gode, maten styrte hele hverdagen min, jeg var helt utkjørt. Men vi fortsatte å snakke, for jeg var jo ikke tynn, jeg var normal, og da var det vel ikke farlig? At jeg ofte besvimte pga lavt blodsukker, nei det gikk fint, jeg måtte jo bare ikke kaste opp så mye. Hadde det vært så lett så hadde jeg vel stoppet for lenge siden?



Jeg ruset meg bokstavelig talt på mat, jeg MÅTTE ha maten, måtte overspise, måtte kaste opp. Jeg prioriterte mat foran venner, foran skole, foran familie, foran alt bortsett fra dansingen. Dansingen var det eneste som holdt meg oppe, eneste som ga meg lyst til å bli frisk. Hvor mange ganger jeg ba om hjelp aner jeg ikke, hvor mange akkuttinnleggelser jeg har vært gjennom fordi tankene har tatt overhånd aner jeg ikke. Men det ble aldri noe mer, for igjen jeg var ikke syk nok (les: tynn nok). Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen jeg så sårt ba om? Hvorfor måtte pappa kjempe mot helsevesenet og ikke med? Skjønner ikke de som skal være eksperter at en spiseforstyrrelse faktisk sitter i hodet og ikke i kroppen? Tydeligvis ikke. Og det, det trigget. Å ikke være syk nok, men likevel ha en spiseforstyrrelsediagnose. Var jeg ikke en flink nok spiseforstyrret? Synes de også jeg var feit? For jeg var jo det. Tankene i hodet mitt sa så. Dermed kom også tvangstankene: "for å fortjene å lakke neglene må du ta 500 sit ups" kommanderte de. Og jeg lystret. "Hvis du skal på do MÅ du være sikker på at døren er låst, ingen kan se feite deg" og jeg lystret, jeg kunne stå i over en time å låse opp og igjen døren, røske i håndtaket for å sjekke at den var låst, for så å endelig få lov til å dusje eller gå på do.

Jeg klarte ikke å stoppe selv. Jeg spiste og spiste til magen var så full at magesekken presset på lungene og jeg så vidt fikk puste. Jeg spiste så mye at jeg fikk et langt strekkmerke på magen fordi magen rett og slett ikke var stor nok. Jeg spiste og spydde bort flere tusen kroner i uka og jeg har lån. Lån som jeg lånte for å ha råd til å ruse meg på maten. Og alt hjemme måtte gå etter mine regler. Det var ikke Elise lenger, det var kun spiseforstyrrelsen igjen. Som nasjonaldagen for noen få år siden. Det gjør vondt å tenke på, det er så vondt hva jeg utsatte noen av de jeg er mest glad i for. Jeg har ikke klart å la noen andre få vite om det før nå, jeg skammer meg sånn. Det har seg nemlig sånn at når spiseforstyrrelsen ble utfordret, så kunne det skje at jeg ble psykotisk. Slik som den gangen. Vi skulle spise ute og jeg var sint og gråt fordi jeg trodde at vi ikke kom til å rekke å spise på det klokkeslettet jeg måtte spise på. Pappa kjørte meg hjem og mer enn det husker jeg ikke, alt ble svart og de fikk ikke kontakt med meg. Hva jeg hadde gjort? Jeg hadde veltet møblene i stua, jeg hadde knekt en hylle, jeg hadde ødelagt over 100 CD`er og jeg hadde prøvd å smelle en vinflaske i hodet på pappa i tillegg til å bite. Og jeg kan ikke huske noe av det engang. Og jeg kan love dere at det er så langt fra hva Elise ville ha gjort som over hodet mulig. Likevel så var jeg ikke syk nok, jeg var ikke "tynn nok". 


 
Helsevesenet mente også at pappa alene skulle passe på meg 24/7, at det var han sitt ansvar. Men en person alene klarer ikke det, det er umulig. Jeg var for frisk til å få bedre og mer hjelp, men jeg var for syk til å være alene hjemme. Pappa gjorde det og han gjorde så godt han kunne, men pappa er ikke 4 personer, han er kun en. Det sier vel seg selv at det ikke gikk. Så dermed gikk det som det gikk: akuttinleggelse på akuttinnleggelse, spising og spying om hverandre, selvskading på selvskading. Men hjelpen som jeg trengte kunne jeg fortsatt ikke få, jeg var fremdeles ikke tynn nok til å være syk nok. Hvorfor må man det? Er det ikke lurt å plukke opp folk så fort som mulig i systemet? Få de på beina igjen så fort som mulig? I rundt fem år har vi kjempet mot systemet. Hadde jeg ikke hatt pappa eller Beate så hadde jeg ikke stått her den dagen idag. Men hva med de som ikke har noen til å kjempe for seg? De som er for syke til å kjempe selv? De som ikke vinner over det offentlige systemet? Jeg kjenner desverre noen som tapte mot systemet. Noen som ikke fikk hjelpen når de faktisk ba om hjelp. Og hvordan det går med de nå? Sist jeg så de var i begravelsen dems. Og det sier litt.

 Jeg skulle så ønske jeg at jeg fikk den hjelpen jeg trengte da jeg ba om det. Da hadde jeg sluppet å gå igjennom alt det jeg har gått igjennom. Da hadde jeg aldri kommet så langt gravd ned i spiseforstyrrelsen. Etterhvert fant jeg ut at siden jeg snart var atten så fikk jeg ikke lov til å leve, for jeg var jo et barn og barn er ikke over atten. Men så gikk det jo slik at jeg levde da og dermed skrek stemmene som aldri før: "Du våger i alle fall ikke å leve som voksen med mindre du har en barnekropp". Og hvordan får man er barnekropp? Jo, man mister former. Og hvordan gjør man det? Man går ned i vekt. Og dermed raste jeg ned 10kg til (jeg hadde gått ned en del før det også) og mistet formene. Men psykisk? Livet mitt generelt? Jo, jeg hadde det faktisk mye bedre, jeg var ikke så fanget av spiseforstyrrelsen. Jeg brydde meg ikke så mye mer, tenkte ikke så mye på det, så lenge jeg holdt vekten var det greit og det var jo ikke noe problem. Spiseforstyrrelsen var liksom ikke så ille, spise/spy rundene hadde blitt mer en vane enn en rus. Og tankene om å bli frisk kom på alvor. Jeg klarte skole bedre, klarte venner fint, jeg var rett og slett friskere, bare tynnere. Men så var det det å ikke ha en kropp uten former lenger da. 


(her hadde jeg klart å gå opp noen kilo på egenhånd)

Men da ser dere, DA slo den offentlige full alarm. Nå var det krise, for nå var jeg plutselig syk nok, bare fordi jeg "endelig" var "tynn nok" til å være "syk nok". Men så spør jeg da, hvor var jeg egentlig sykest? Hvor hadde jeg trengt mest hjelp? Dette året her eller de fire-fem årene før? Plutselig skulle det bli samtaler hver uke, blodpøver og full legesjekk en gang i uken og truing om innleggelse på somatisk. Heldigvis for meg ba jeg om å bli søkt til Capio, noe jeg ikke angrer på. Selvom jeg dro derifra etter fire uker så fikk jeg mer hjelp der (vil også nevne at capio er privat og ikke offentlig) enn jeg fikk gjennom alle de andre årene. Jeg var syk lenge før desember ifjor. Jeg var mye sykere før desember ifjor og frem til nå. Men i det offentlige virker det bare som om de ser kroppen eller vekten. Du er ikke syk nok til å få ordentlig hjelp før du er tynn nok. Og det skremmer meg virkelig, det skulle ikke vært lov å holde på sånn. At de heller skal reparere mennesker fremfor å bygge. Noe må gjøres, dette er så absolutt ikke greit. Det er mennesker som kunne ha fått hjelp i det de holdt på å utvikle en spiseforstyrrelse, mennesker som først får hjelp etter å ha brukt flere år på å ødelegge seg selv. Om man først er så heldig at man får hjelp i det hele tatt da.

Og husk: du er ikke syk nok til å få hjelp før du er "tynn nok", i alle fall ikke hvis du skal inn i det offentlige helsesystemet. 


ps: behandlerne mine i seg selv har jeg ikke et vondt ord å si om, de har vært fantastiske, også døgnenheten for barn/ungdom de gangene jeg faktisk har fått komme inn der.


...

    Postet: 16.04.2015     Tid: 22:17     Kategori: Personlig     Kommentarer: 18     Copyright ©
POSTET AV:  Celine
16.04.2015 - 22:38
Du er sterk Elise! Og du skriver så utrolig godt og er kjempe reflektert. Stå på videre, jeg har trua på deg!
POSTET AV:  Ida-Michelle
16.04.2015 - 22:53
<3<3 takk for at du deler så viktig(selv om også vondt-) erfaring. Det er så trist at det er slik det er. Kjemp på, fine du<3
POSTET AV:  kamilla Simonsen
16.04.2015 - 23:35
Stå på Elise <3 Du er sterk, jeg har trua på deg <3
POSTET AV:  Vigdis
16.04.2015 - 23:52
Det er forkastelig hvordan systemet har behandlet deg. Du har vært alvorlig syk så lenge, og det norske helsesystemet skulle vært anmeldt for behandlingen de har gitt deg. Vit at jeg er her for deg, hele tiden, hele veien <3
POSTET AV:  Gau9foto/Glen Andre
17.04.2015 - 01:00
Dette skal du greie =) Du er en sterk jente av deg Elise =) Jeg har troen på deg =)
POSTET AV:  Aurora
17.04.2015 - 03:55
Kjære Elise, jeg kjenner deg ikke så godt, men det lille inntrykket jeg fikk av deg er at du er en søt og morsom jente med bein i nesa!

Du er sterk og jeg håper virkelig du får den hjelpen du trenger!

Stå på vakre deg! <3
POSTET AV:  Gøril
17.04.2015 - 06:59
dette var sterkt å lese, like sterkt som du fremstår- stå på!
POSTET AV:  Frøydis
17.04.2015 - 16:05
Uffameg...

Dette er virkelig ikke behagelig lesing... Jeg veit sjøl at det norske helsevesenet ikke er det enkleste å hanskes med når det gjelder hjelp med spiseforstyrrelser... Men dette er en på helt annen skala...

Dette er jo virkelig helt på trynet..

Håper så inderlig at det går bedre med deg nå!
POSTET AV:  Lord
17.04.2015 - 16:16
ikke gi opp du e en fantastisk jente på alle mulige måte !
POSTET AV:  Sara
17.04.2015 - 19:46
Det norske helseystemet er så ekstremt dårlig når det kommer til psykisk sykdom ut fra angst. Og dette som også kan forverres jo lenger man venter på hjelp.

Dette her er bare helt ekstremt, det skremmer meg utrolig masse. Ventetiden er for det første kjempe lang, og når man altså har det så ille og det er tydelig ikke bedring, så tar de heller ikke all aksjon mulig. Ikke før man kan "se" hvor alvorlig det er. Psykisk helse kan man jo ikke se! man kan ikke se hvordan noen har det inne i hodet sitt.

Beklager at du måtte oppleve dette, jeg er blitt så sint nå at jeg vil sprekke. Ok men jeg håper du har det bedre nå, fordi du fortjener så mye bedre :)
POSTET AV:  Fra en blogger til en annen blogger
18.04.2015 - 18:30
Æsj fyfaen så stygt.. Slutt å legg ut bilder av deg selv. Takk 😊
POSTET AV:  Elise Amanda
18.04.2015 - 18:39
Fra en blogger til en annen blogger: Fult klar over at jeg ikke er pen, men hei, fy faen så stygg kommentar, slutt å legge ut sånne kommentarer. Takk :)
POSTET AV:  Celine
18.04.2015 - 23:53
du er fin, eg skjønner ikke at folk kan si sånn💕
POSTET AV:  Rebecca Storaker
19.04.2015 - 13:35
Rørende, stå på ☺️
POSTET AV:  Stine Cassandra
21.04.2015 - 02:15
Jeg tenkte faktisk at du var sykest på bildene til venstre.

Håper du blir helt frisk snart, ikke gi opp! =)
POSTET AV:  Jon
02.05.2015 - 15:28
Jeg jobber selv innen barne og ungdomspsykiatrien, og synes noen av kommentarene går vel langt i sin fordømmelse av helsevesenet. Jeg skal ikke gå inn å hvilken type hjelp Elise Amanda har fått eller hva hun burde fått, men vil minne alle om at de fleste spiseforstyrrelser behandles poliklinisk, hvor pasienten bor hjemme. Det er de færreste som legges inn over lengre tid, og det gjøres mest når det er direkte fare for livet. Eksempler på dette er de som er selvmordstruet, har mistet virkelighetssansen (psykose), eller er så langt nede i vekt at vekten i seg kan gi skade på kroppen.

Jeg skulle ønske vi hadde bedre kapasitet på intensive behandlingssteder og muligheter for innleggelse ved behov. Samtidig skal vi huske på at man kan få mye og bra behandling selv om man ikke er innlagt. Hvis man blir tatt inn til behandling i spesialisthelsetjenesten, er man pr. definisjon "syk nok". Hvordan behandlingen utformes avhenger av behandlingssted, tilstand, og pasienten eller foreldre.
POSTET AV:  Sara
03.05.2015 - 09:16
Det er helt feil å si at man må være syltynn for å ha en spiseforstyrrelse ja!! Hadde man fått hjelpen man trengte i starten av sykdommen hadde det vært mye lettere å komme seg ut av den. Blir utrolig lei meg og oppgitt når jeg hører om disse tilfellene! Men du et sterk!!:)
POSTET AV:  Karen
06.05.2015 - 14:42
Hei!

Kjenner meg så godt igjen. Stå på, lille venn <3


Vil du si noe om "Er jeg tynn nok til å være syk nok nå?" ?










Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits