Visste dere at når jeg får kommentarer som “åh skulle ønske jeg hadde kroppen din”, “du er heldig som er så tynn” eller lignende så blir jeg faktisk utrolig lei meg og ikke minst bekymret. Jeg vet at det er en del som leser bloggen min og jeg vet at det er en del som følger meg på instagram og dessverre så virker det nesten som om jeg er en av dem som skaper kroppspress, helt motsatt av hva jeg ønsker. Jeg føler at jeg har et visst ansvar der, men likevel så har jeg aldri oppfordret på noen som helst måte til å gå ned i vekt, jeg har aldri sagt eller gitt inntrykk av at kroppen min er en kropp å strebe etter. Men for dere som ønsker så kommer det nå en oppskrift på hvordan man blir tynn, hvordan man får det kroppen jeg har/hadde for de som mener at den kroppen er idealkroppen. Here we go.
(gammelt selvportrett)
Først og fremst så må du kutte ut alle vennene dine, for skal du bli tynn så står de bare i veien. Du har verken energi eller mulighet til å ha venner. Venner inviterer på ting som inneholder mat, venner bryr seg, de spør, blir bekymret og prøver å få deg til å stoppe. Dessuten så tar det alt for mye tid å være med venner, tid som du heller kommer til å bruke på å telle kalorier, spise/spy, sulte deg og/eller tvangstrene. Du er også så utbrent at du ikke til slutt klarer å være med venner selv om du prøver og venner kommer også til å kutte ut deg etter hvert siden du er så avvisende. Men venner trenger du jo ikke uansett, de prøver jo bare å fete deg opp.
Etter det så må du forberede deg på å kanskje ikke stå i noen fag på skolen. Kanskje du i starten er flink pike og pugger til tusen, for du skal være best og flinkest i alt. Karakterene vil etter hvert bare falle og falle og fraværet vil skyte i været. Du kommer ikke til å orke eller klare å møte opp på skolen, du kommer til å sitte gråtende hjemme og tenke på alt det stygge alle de andre tenker om deg, at ingen egentlig liker deg og at du ikke passer inn. Du kommer til å bli livredd for blikk de gangene du er på skolen og uansett hva noen gjør tolker du det som om det er negativt ment mot deg. Konsentrasjon vet du ikke lenger hva er og du klarer ikke følge med på noen ting eller lære noe nytt. Eneste faget du klarer å skrive noe i er matte, for matteboken din er full av kaloritabeller fremfor regnestykkene du egentlig skal gjøre.
Så må du ødelegge familien din. Koselige familiemiddager, familiebesøk og familiebursdag har plutselig blitt synonymt med djevelen selv. Du nekter å dra eller så sitter du der å pirker i maten eller kanskje du overspiser for så å kaste opp. Familien prøver å hjelpe og komme med støttende kommentarer, men du hater dem. Etter hvert begynner du å hyle og skrike, du nekter. Småsøsken vil bli lei seg og frustrerte og nesten ikke forstå noe, foreldre vil føle seg hjelpesløse og frustrerte. Men det får bare være, familien prøver jo bare å ødelegge for deg. Dere kommer til å krangle masse og skape en stor avstand. Familie er nå synonymt med krangling, kjefting og uenigheter. Alle skriker til hverandre og båndet dere en gang hadde er så godt som ødelagt.
Sporten du elsker kan du se langt etter. Du blir etter hvert nektet å trene, selv den sporten du virkelig brenner for. Du hater alt og alle for at de ikke forstår hvor viktig det er for deg eller hvor viktig trening generelt er. Treningsgleden blir borte og erstattet med en stemme som kommanderer deg til å forbrenne, forbrenne og forbrenne enda mer. Det er et slit og du orker egentlig ikke, men det er ikke du som bestemmer, du lystrer bare. Selv om du ikke får lov til å trene så bruker du masse energi på å klare å trene i det skjulte.
Koselige ting? Nope. Omtrent alle sosiale ting inneholder mat på en eller annen måte. Kino, strandtur (du tør jo uansett ikke dra på stranda, du føler deg som en hval og foretrekker å gjemme deg i en stor genser og joggebukse på rommet), venninnekvelder, bursdager, cafetur, overnattinger. Ja egentlig alt sosialt omtrent inneholder næring på en eller annen måte. Du isolerer deg heller, for ikke tale om at du orker matsituasjonene, de bare ødelegger og alle rundt deg prøver å ødelegge de også. Livet ditt et plutselig ekstremt ensomt, men egentlig så gjør det ikke så mye så lenge du går ned i vekt.
Men endelig er du tynn! Gratulerer så mye du klarte det, du ble tynn! Selv om livet ikke ble så perfekt som du så for deg (stor selvtillitt på stranden, føle seg skikkelig fin i alle klær, ha det så bra med deg selv og at alt skulle bli så bra bare du ble tynn) så spiller det jo ingen rolle. Du ble jo tynn ikke sant? Er du ikke heldig som nå har kroppen som andre ønsker seg? Selv om livet nå er et helvete og du kun sitter igjen med et monster i hodet som du følger slavisk så nekter du å endre det, for du nådde jo målet. Du ble tynn. Heldige deg!
For dere skjønner vel at det er verdt det? Det å bli tynn. Du er heldig du.
Kjempe bra innlegg
Så koselig:)
Håper du har hatt en fin kveld:)
jeg skjønner hva du mener her, men du trenger ikke ta bort venner, familie eller stryke i fag for å bli tynn, eneste du trenger er å trene, og holde deg selv selv disiplinert, kunne spise riktig, og kunne si nei til usunn mat.
Enig med han over… Du beskriver en alminnelig anoreksi her, og det er jo ikke alle tynne som har anoreksi nødvendigvis (heldigvis) 😉 Men morsomt å lese. Kjente meg igjen i et par punkter 🙂
Enig med dem over, det er overhode ikke lurt å kutte ut all kontakt med venner og vertfall ikke gjøre det dårlig på skolen, du kan trene etter skolen og være sammen med vennene dine di dagene du ikke trener og ikke har lekser.. Viss man vare vil så får man det til:) trene litt hver dag og spise sunt!
Dette er akkurat slik det kan bli. Alt du skrev her passet/passer på min datter som begynte å slanke seg da hun var tolv år og skulle ned et par kilo. Hun ble tynn, skrekkelig tynn og sliter ennå (4 år etter).Slanking kan bli ekstremt farlig for enkelte, og det som er skummelt er at man ikke vet hvem som vil utvikle anoreksi på forhånd. Og har man først fått det, er det en stor kamp å bli frisk igjen.
Så utrolig bra innlegg! Det er kjempe bra at du skriver om dette temaaet, håper mange fler leser dette innlegget! Stå på videre. De tre første kommentarene skjønner ikke helt hva du mener. Jeg kjenner meg dessverre litt igjen i noen punkter, men klarte heldigvis å stoppe lenge før jeg fikk en spiseforstyrrelse.
Kjempebra innlegg Elise! Håper de forstår budskapet. De tre første har nok ikke helt forstått nei, slik Dina sa, de vet nok ikke mye om din fortid og poenget med innlegget. Men du kan helt sikkert forklare det på en forståelig måte for dem:) Jeg er glad du har det bedre, håper vi kan møtes en gang snart. Si i fra hvis du noen gang er i Stavanger!
Som de andre over her skriver, de tre første har nok ikke forstått hva poenget er! Synes det er kjempe bra innlegg! Jeg kjenner meg dessverre alt for mye igjen, og får ofte ” så flink du er, kan jeg få oppskriften på hvordan du har blitt så tynn? Jeg er så misunnelig ” osv. Når sannheten er at ja, jeg kunne svart det du skrev her! Så kjempe bra skrevet og håper mange skjønner alvoret bak det, hvor mye man kan miste rundt seg, hvor ulykkelig man blir, ensom osv.
Stå på , Elise!
Veldig bra skrevet innlegg, håper de fleste forstår det i stedet for å ikke ta poenget slik som noen av de over her…