Puster. Inn. Ut. Hiver etter pusten. Må minne meg selv på at noe så enkelt ikke alltid går av seg selv.

Det går mot vinter. Hun har så mye å tape. Vinterjenta skulle ha vært helt tint nå, men frosten prøver å ta henne. Hun løper, prøver å ignorere frosten som har satt seg i tærne. Prøver å løpe så den ikke skal krype lenger opp. Vil hun klare det? Den har ennå en del makt, denne frosten. Hun hører ikke på den lenger, men den skriker ennå etter henne. Skriker så høyt at porselenansiktet holder på å knuse. Lager noen skjøre brister. Hun prøver febrilsk å fikse dem før før porselenet blir til tusen skår. Hun orker ikke gjennomgå dette en gang til, orker ikke å være vinterjente igjen. Frosten lokker med stjernestøv og hvitt glitter. Innerst inne vet hun at det er feil, at den vil styre henne som en marionettedukke. Den skriker så alt for høyt, men hun må klare å skrike høyere.  Hun må bare klare det.

…