SKJERP DEG

Jeg har fått høre det så utrolig mange ganger over flere år. At det bare er å skjerpe seg. Bite tennene sammen og komme seg på skolen, uansett hvor vanskelig man har det. 

Jeg våkner brått etter en natt med lite søvn. Tankene var helt kaotiske hele natten og lot meg ikke få sove. Jeg går inn på badet og ser meg i speilet. Stygg. Feit. Ekkel. Som vanlig hver morgen trekker jeg frem vekten og stepper på den. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg prøver å finne noe å ha på meg og ser meg i speilet for å se hvordan det ble. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg går opp på kjøkkenet for å prøve å spise frokost. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg lager meg noen brødskiver og spiser dem. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel, Jeg prøver å gå ut fra kjøkkenet. Stygg. Feit. Ekkel. Kroppen min dras mot kjøleskapet, jeg klarer ikke styre den. Stygg. Feit. Ekkel. Hodet mitt skriker. Jeg åpner kjøleskapet og lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Uten stand til å klare å stanse. Helt til magen er så full at jeg må gå krokbøyd og nesten ikke får puste. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg tasser ned til badet og gjør det jeg “må”. Jeg prøver å ordne meg på nytt. Stygg. Feit. Ekkel. Skal klare dette, jeg skal klare å ordne meg og komme meg ut av døren. Jeg må.Jeg vil. Jeg vil så inderlig på skolen. Stygg. Feit. Ekkel. Tårene presser på, jeg begynner å hyperventilere. Kroppen og hodet sier stopp. Jeg får blodsukkerfall og blir så svimmel at jeg nesten ikke klarer å stå på beina. De svarte prikkene gjør at jeg nesten ikke klarer å se. Kroppen koker over og pulsen øker. Likevel fortsetter hodet. Stygg. Ekkel. Feit. Jeg må få i meg noe mat før jeg svimer av. Kommer meg bort til kjøkkenet, sluker noen skjeer syltetøy mens knærna svikter under meg. Stygg. Ekkel. Feit. Og så var vi på’n igjen. Stygg. Feit. Ekkel. Det ble ikke noe skole på meg den dagen og jeg hater meg selv for det. Hater meg selv så mye at det blir enda en runde mens ordene skriker i hodet mitt. Stygg. Feit. Ekkel. Mislykka.

Men de har vel rett. Det er bare å skjerpe seg og komme på skolen uansett. For det er vel bedre å sitte i klasserommet og overspise på store mengder mat, løpe frem og tilbake for å spy, midt i undervisningen, enn det er å gjøre det hjemme. 

Jeg må bare skjerpe meg.

Psykiske sykdommer er ikke lenger så tabu å snakke om. Flere og flere trår frem med sine historier og media skriver mye om det. Det har blitt sånn halvveis akseptert å slite psykisk, men vi har en enorm vei å gå. De fleste vet hva en god del psykiske sykdommer er, men har likevel null forståelse på HVORDAN det er. Og jeg kan på en måte heller ikke klandre dem, for om man ikke selv har kjent det på kroppen eller har noen i nær relasjon som sliter skjønner jeg at det kan være vanskelig å forstå. Ikke minst kan det være vanskelig å akseptere at psykiske sykdommer kan være minst et like stor handikap i dagliglivet som å kanskje mangle to bein. Ofte når mennesker ikke forstår i det hele tatt tenker jeg “heldige jævler”. Nettopp fordi det betyr at de aldri har kjent det på kroppen selv. Det handler hverken om vil ikke eller gidder ikke. Det handler om klarer ikke. Det handler ofte om å prøve så hardt man bare klarer, legge inn mer energi i å prøve enn man egentlig eier, men likevel ikke nå opp. Å bli møtt med et “skjerp deg” er så innmari vondt. Tror du virkelig ikke at jeg bare hadde skjerpet meg om det hadde vært så enkelt? Tror du ikke også jeg vil klare ting som andre tar helt for gitt? Og tror du virkelig at jeg ønsker å være hjemme istedenfor på skolen eller på andre ting jeg virkelig vil? Jeg krever ikke at du skal forstå, for det kan jeg ikke. Men jeg håper du vil se på psykisk sykdom som hva det faktisk er: en sykdom, som jeg og mange andre kjemper med nebb og klør om å bli bedre fra hver eneste dag. Hvert bidige sekund.

Det er vondt nok i seg selv å slite. Vær så snill å ikke vær en av dem som gjør det vanskeligere enn det allerede er.

5 kommentarer
    1. Åh, jeg kjenner meg så godt igjen.. Det er langt i fra så lett som og bare skjerpe seg! Drit i hva andre mener, det har jeg begynt med. Jeg har det SÅ mye bedre! Du er flott og flink akkurat slik du er, uansett hva slags avgjørelser du tar. Det er virkelig flere som burde bare respektere andre, uansett hva! Stå på – du er flott 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg