KJÆRE

Nå kommer jeg til å dele et personlig brev med dere. Jeg håper det kan være til hjelp for foreldre/pårørende, men også for de som sliter selv.

Kjære pappa og Beate. Uten dere to hadde jeg nok ikke vært her og hatt muligheten til å skrive dette brevet. Dere to ga meg aldri opp, selv når både jeg og systemet skjøv dere unna. For hvordan hjelper man en som ikke vil hjelpe seg selv og som systemet heller ikke vil gi nok hjelp? Ikke bare kjempet dere med meg på hjemmebane. Dere kjempet mot systemet også. På mitt sykeste gjorde jeg utrolig mange fæle ting mot dere som jeg virkelig skammer meg over nå. Men på den tiden hadde jeg null kontroll og virkelighetsoppfattelsen var helt annerledes enn virkeligheten faktisk var. Hvordan klarte dere å holde det gående uten å gi meg opp? Dere stilte opp på alle mulige møter, du pappa måtte er periode passe på meg døgnet rundt og kunne derfor ikke jobbe, dere kranglet med x antall mennesker og måtte gjøre drastiske tiltak for å hjelpe meg.

Jeg tror noe av det tøffeste dere gjorde var å si fra dere foreldreansvaret for meg. Men dere gjorde det ikke fordi dere ga meg opp, men nettopp for å skaffe meg hjelp. For uten at dere hadde foreldreansvar for meg så var jeg kun barnevernet og psykiatrien sitt ansvar, da kunne de ikke legge over på dere å måtte passe på meg døgnet rundt. Jeg husker dere fortalte meg gang på gang at dere er veldig veldig glade i meg og at dette var eneste måten der og da som gjorde at jeg kunne få hjelp. At det var nettopp derfor dere gjorde det og at dere selvfølgelig skulle ta på dere foreldreansvaret så fort hjelpen var på plass. Det løftet holdt dere.

Helt ærlig så forstår jeg ikke nå i ettertid at dere orket å gå igjennom alt dere gjorde. Jeg forstår at det tæret ekstremt på dere fysisk og psykisk. Ikke minst at det gjorde at min kjære lillebror ble satt på sidelinjen og på vent. Heldigvis er båndet mellom lillebror og meg veldig sterkt. Men det preget han sterkt også. Jeg tok all oppmerksomheten deres og alle kreftene deres.

Tusen hjertelig takk for at dere aldri ga meg opp, til tross for veldig mye motvind. For at dere kranglet med systemet for meg. For at dere besøkte meg på sykehuset hver gang jeg var der. For at du Beate, midt på natten en gang, kjørte til Sverige og hentet meg da jeg fikk totalt sammenbrudd. Hva var det som fikk dere til å gjennomgå alt dette bare for meg? Hvordan i all verden klarte dere å se lys i enden av tunellen?

Uten dere vet jeg at jeg ikke hadde stått her nå. Hadde dere gitt meg opp hadde jeg trolig ikke vært i livet eller jeg hadde vært innlagt på en eller annen psykiatrisk institusjon på tvang. Men jeg står her. Jeg har en samboer og jeg går på skole. Ikke minst klarer jeg skole, selvom den veien er litt kronglete. Jeg har venner og jeg er sosial. Blikket mitt er ikke festet konstant i bakken, jeg går i andre klær enn joggebukse, jeg snakker og ikke minst smiler og ler jeg. Dere hjalp meg tilbake til livet, til tross for hvor mye det kostet av dere.

Det skremmer meg at så mange bare blir gitt opp. Hva skjer med dem som ikke klarer å kjempe selv om ikke har noen til å kjempe for seg? Jeg tør nesten ikke tenke på det en gang. Jeg var svært svært syk, helt ærlig var jeg totalt psyko i hodet mitt. Nå derimot er jeg ikke frisk, men jeg er så himla mye friskere og jeg lever. Kjære alle som er pårørende, jeg håper dere klarer å stå i en slik håpløs situasjon. Jeg vet at det tærer på alle og jeg vet at det mest sannsynlig er det tøffeste dere noen gang vil gjennomgå. Men det er så verdt det. Bare man aldri gir seg så blir man bedre. Jeg er et levende eksempel på det.

Kjære pappa og Beate, tusen takk for at dere ga meg livet på nytt.

    Postet: 19.07.2017     Tid: 14:48     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©
POSTET AV:  Ole Morten Eriksen
19.07.2017 - 16:28
Det var utrolig flott skrevet, Elise. Du er ei flott jente og ikke minst en klok jente. Vi har heiet og trodd på deg hele tiden skal du vite. Vi heier på deg fortsatt. Stå på videre og stol på deg selv. Husk: DU kan bli hva DU vil😊👍
POSTET AV:  Fredrikke Gustavsen
19.07.2017 - 16:42
Åhh flotte flotte du!
POSTET AV:  Therese Tunheim Ulvik
19.07.2017 - 16:57
Kjæreste Elise Amanda, jeg er så utrolig takknemlig for at faren din og Beate kjempet for å holde deg i live. Jeg er så glad for at du har trosset sykdommen din, for at du har blitt tvungen til å bli, og for at du nå har valgt det selv. Jeg er glad fordi jeg har fått muligheten til å bli kjent med deg og å bli en del av deg. Du betyr så mye for meg, Elise. Du er en av mine største støttespillere, og jeg er glad for at du har hatt noen flotte støttespillere for deg selv også, fordi det fortjener du så absolutt. Du fortjener alt godt, gjør du. Jeg er veldig stolt av deg. Jeg er stolt av deg for at du kjemper, for at du velger å stå opp om morgenen og fordi du prøver. Du er mer enn bra nok akkurat som du er, og det vil glede meg uendelig å vite, og å se at du en dag klarer å tenke slik om deg selv også❤️Klem
POSTET AV:  Victoria Larsen
19.07.2017 - 18:47
Wow! For et utrolig bra skrevet innlegg. Så flott du er!
POSTET AV:  Pappa
19.07.2017 - 19:34
Vet du hva Elise- Jeg hadde gjort akurat det samme igjen, igjen, igjen og igjen. Det er utrolig for noen uante krefter man finner når man er vitne til at det aller, aller kjæreste man har her i livet(deg og Casper) har det knall tøft å - å visner sakte bort. Men...jeg er rimelig sikker på at vi(du og jeg) ikke hadde klart dette uten det fantastiske og herlige mennesket Beate. Jeg har til dags dato ikke truffet et menneske med større hjerte og omtanke for andre en henne. Så jeg retter med dette en kjempe stor takk til Beate. En stor takk rettes også til Casper(lillebror) som holdt ut med oss i perioder da vi seilte på de mest stormfulle hav man kan tenke seg. En stor takk rettes også til min daværende arbeidsgiver. Hadde det ikke vært for hans forståelse og velvilje, hadde sansynligvis jeg også blitt pasient. En blakk pasient. Som du ser ut av dette Elise, så er det faktisk en del faktorer som spilte inn, slik at vi kunne begynne vår reise inn mot roligere farvann. Kjenner jeg deg riktig, så kommer du nok trygt inn til land en dag- og får knytt fast fortøyningen i brygga. Den jobben du har gjort- og gjør, må også nevnes. Den er formidabel. Se hva du har fått til de 2 siste årene !. Jeg bøyer mitt hode i ærbødighet- og beundring. Keep up the good work. Sammen er vi dynamitt. Jeg er utrolig stolt av deg (og din bror selvfølgelig). Jeg er også utrolig glad i deg. Klem fra pappa
POSTET AV:  Beate
19.07.2017 - 20:07
Tusen takk kjære Elisemor❤️. Er godt å høre at du i dag setter pris på alle våre kamper og at du i dag skjønner at vi kun gjorde det for ditt beste. At det var slitsomt til tider skal jeg ikke nekte for, men du skal vite at det faktisk aldri var i mine tanker å gi deg opp. ( og det sa jeg ofte til din far) Jeg kom inn i livet ditt da du allerede slet med ditt, men som du fort skjønt hadde jeg da allerede bli glad i din far og da tar mann jo med seg hele pakka på godt og vondt og ble fort glad i både Casper og deg. Noe jeg aldri har angret på. Og husk: (unner deg ikke den sykdommen du har) men du har lært meg mye om spiseforstyrrelse og om et system som til tider ikke hadde/ har nok kunnskap om denne lidelsen og hva den kan gjøre med hele familier. At du er mye mye bedre kan jeg skrive under på ( holder øye med deg på sidelinjen vet du) men du skal bli enda friskere så stå på tøffe Elise. Følg den veien du er på nå og det vil gå deg godt her i livet. Er kjempe glad i deg ❤️
POSTET AV: 
20.07.2017 - 09:19
Så utrolig rørende å lese, kjente det svidde i øynene. Også fordi jeg kjente meg mye igjen, foreldrene mine ga også vekk foreldreansvaret til barnevernet, heller ikke fordi de ga meg opp, men for at jeg skulle få hjelp. De visste ikke hva de skulle gjøre ellers, siden de var så redde. Du er utrolig tøff som tør å skrive et så personlig innlegg og du har gått gjennom mye og det gleder meg å lese at du er bedre, jeg håper du en dag klarer å bli helt frisk. Det gjør meg også godt å vite jeg ikke er alene om det, for noen ganger ser det ut som alle har det så "perfekt" så takk for dette innlegget. Sikker på mine foreldre også hadde kjent seg igjen.
POSTET AV:  Elise Amanda
20.07.2017 - 15:09
Anonym: <3


Vil du si noe om "KJÆRE" ?










Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits