leserhistorie pt. 42

Jeg trodde jeg var en helt vanlig 8 ring, jeg var for s vidt det, bde i utseende, og i hodet. Noen gutter hadde funnet ut av mitt temperament, jeg ble fort sint og mistet fort evnen til kontrollere meg. Disse guttene likte terge meg, se at jeg prvde sl de, se at jeg var forbanna. De kalte meg stygge ting -Feit, stygg, ekkel, rar, missfostret osv. Jeg ble mobbet helt fram til jeg gikk i 4.kl, men jeg forsto det ikke da. Jeg s likedan ut som alle andre, s de fikk nok ogs snne kommentarer tenkte jeg.

Jeg startet i 5.kl, da var det noe som slo feil. N var det jeg som terga en gutt, jeg ville ikke vre alene. Jeg ville presse en annen ned p mitt niv s jeg ikke skulle vre den eneste som hatet seg selv. Jeg inns frst hva jeg holdt p med nr jeg opplevde en episode, den var vond. Jeg vet ikke egentlig hva det var som skjedde, jeg tror det var sykkelhjelmen, men de andre sa jeg slo han. Han begynte silbl fra nesa. Jeg fikk kjeften, og det var kanskje riktig ogs, jeg vet ikke!

Etter den episoden s ble jeg med p et ART-kurs. De fortale meg ting, hvordan jeg skulle klare kontrollere meg selv, at jeg skulle prve ikke bli s sint. De sa jeg ikke hadde lov til sl eller gjre noe skade, og det forstr jeg jo, veldig godt, men de dela gamle meg.

Jeg begynte trekker meg mer sammen, dette var i 7.kl. Jeg skulle ikke vise at jeg var sint, ikke p noen som helst mte. Bare at jeg var litt irritert, det var greit. Halve 7.kl hadde gtt, alle flelsene, alle tankene, alt jeg hadde holdt inne, ble for mye. Nr jeg samtidig ble beskyldt for ha gjort noe som kunne blitt en politi sak s var det ekstra tungt. Jeg prvde holde hodet kalt, men det gikk ikke. Jeg startet skade meg selv, jeg startet spise mindre, jeg startet trene mer. Gikk ned 15 kilo p 2mnd, men ingen s de. At jeg var blitt tynnere s de, men at jeg sleit s de ikke. Jeg var jo bare den jenta med det store smilet, litt skjeve tenner og gikk som oftest i noen store hettejakker/gensere.

ttende klasse startet, ret startet bra, hadde lite fravr til jul. (i mitt syn, for min situasjon s var 13 dager lite) jeg ble mer og mer deprimert, men jeg mtte gjre det bra p skolen. Selvskadingen fortsatte, det var liksom min form takle alle tankene p. Det nrmet seg jul, kuttene ble stadig dypere, men jeg sa det ikke til noen. Skammen om vre selvskader var altfor stor. De fleste viste jeg var det, men ikke hvor alvorlig det egentlig var.

Et nytt r, nye muligheter, ny start, 2013. Det var det jeg hadde drmt om, hpet p, nsket. Men snn ble det ikke. Jentene i klassen stengte meg ute, jeg var bare den stille jenta, som ikke sa noe, som var hy og feit og som selvskader. Jeg var ikke noe mer. Selvskadingen ble verre og verre, jeg ble flere ganger redd av hva jeg gjorde mot meg selv, men jeg lot det ikke stoppe meg. N hadde det gtt over til den fasen at jeg fortjente skade, at jeg ville skade meg s mye som helst.

Sommeren kom igjen, angsten klatret opp over skuldrene. Hva skal jeg gjre? Det var over 25 grader ute, alle gikk i T-skjorte, men jeg gikk rundt i store gensere. De skulle ikke f se, de kunne ikke se. 13 fravrs dager hadde blitt til 31, den lyse armen mitt, hadde blitt dekket med arr. Jeg s ikke for meg en hverdag lenger. Jeg ble innlagt p ungdoms psykiatrisk, 2 uker fr skole slutt. 10 sting ble sydd og enda mer skamflelse fikk jeg, jeg klarte ikke engang sove hjemme fordi jeg kunne miste kontroll og vre en skade for meg selv og andre. Jeg ble skrivd ut etter en uke. 2 uker senere var jeg p en til samtale der, jeg hadde skadet meg igjen, jeg mtte sy (det skjedde ikke, siden jeg nektet). Verden bare falt sammen, jeg ville ikke se p noen, jeg grt i en og en halv time p kontoret til behandleren min. De vippet mellom legge meg inn igjen eller f la meg g. Jeg fikk g, 3 timer senere l jeg p sykehuset. Overdose, ambulanse, pumping, kull, motgift.

Jeg viste meg ikke for foreldrene mine p 2 uker, skammen var altfor stor. Dagene gikk, jeg flyktet ikke lenger til selvskading, jeg flyktet til fots. Times lange turer, musikk i rene, trer som strmmet nedover ansiktet. Hvor skulle jeg gjre av meg? Dagene gikk, 9.kl startet. Har aldri hatt en s drlig start p et r tror jeg. Jeg har s si sluttet selvskade (pga. hndballen for det meste), men ting er verre en noen gang. Jeg sliter utrolig mye med mat, overspising, kaste opp, trene.

Selv om jeg ikke lenger gr til noen psykolog (som egentlig er dumt siden jeg hadde trengt det), s jobber jeg hver eneste dag mot skadetrangen og prver jobbe med depresjonen min. Jeg har mine avledninger som foto, musikk og g tur. Det hjelper mye. Hver eneste dag er en kamp, men jeg prver ikke gi opp.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Historien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

Flere leserhistorier finner dere under kategorien "leserhistorier"

...

    Postet: 23.01.2016     Tid: 22:48     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

leserhistorie pt. 41

Jeg vetikkehvordan jeg skal begynne, men det begynte jo i frsteklasse hvor jeg ble mye mobbet fordi jeg ikke hadde de samme klrna som alle de andre og jeg hadde ikke de samme lekene som andre jenter i klasse. De mobbet meg fordi jeg ikke snakket helt rent. Jegkunne ikke si r. Jeg gikk hos en logoped for lre og si r. Jeg kunne si rda jeg gikk i 4. til 5. husker ikke helt. S var det mye snakk rundt for jeg hadde vansker med lese og skrive.Jeg greideikke lese hyt og ble alltid ledd av. Etter det har jeg ikke likt lest hyt og ikke liktha framfringer. Kjenner hele kroppen ikke vil, men jeg presser alltid meg selv til det. Jegbytta skole i 10.klasseog mtte bare late som jeg ikke hadde problemer med og lese hyteller ha framfringer. Men jeg blei alltid rd i trynet hver gang og begynte noen ganger grine ogs. Men jeg gjorde det og er stolt over det.

Men s skjedde det noe: en gammel kompis av meg begynte kontakte meg igjen. Han hadde ftt billappen og lurte p om jeg ville ut kjre og finne p noe.. Jeg sa jo alltid ja for det var lenge siden jeg har sett han osv. Etter hvert som vi hadde funnet p noe noen ganger, sbegynte han fflelser for meg. Men jeg hadde ikke flelser for han idet hele tatt. Jeg spurte om han kunne hente meg og kjre meg hjem for jeg hadde ikke andre mter komme meg hjem p. S sa han frst at jeg skulle betale han, menda vi var framme s sa han bare at jeg ikke trengte betale og at vi kunne gjre det opp p en annen mte.

Han spurte om jeg kunne hjelpe han for han hadde ikke hatt sex p flere mneder. Jeg sa nei. Jeg var fast bestemt p det. JEG LIKTE HAN IKKE. S spurte han om jeg ville hjemtil han for og se p film, jeg sa jo ja siden jeg tenkte det kunne bli koselig men det ble det jo tvert imot. Han hentet meg og vi dro hjem til han. Vi begynte se p film og vi l i senga hans og s film derfra. Dermedbegynte han si at jeg skulle kysse han, jeg sa NEI, jeg ville ikke.Han begynte kl p meg, jeg sa "det gjr du ikke" ogjeg var fast bestemt p ikke gjre noe med han i det hele tatt. S begynte han ta av meg buksa.Jeg bare l der og skjnte ikke helt hva som skjedde og jeg sa "nei du tar ikke av meg buksa du har ingen ting og gjre der ned, jeg vil ikke ha sex med deg og det hper jeg du skjnner". Men s dro han buksa helt av meg, han reiste seg opp for finne en kondom. Jeg bare l der og skjnte ingen ting. Han spurteom vi skullebruke kondom jeg sa vi skal ikke gjre noe idet hele tatt. S kom han tilbake og jeg bare l der visste ikke hva jeg skulle gjre.

Jeg la meg under dyna og begynte og grine. Han begynte ha sex med meg og jeg sa atjeg ikke ville, men han fortsatte. Han gjorde han seg ferdig og jeg bare l der. Han reiste seg opp og saat jegkomme til anmelde han.. Jeg sa atbare vi lar det ligge, jeg turte ikke si noe til noen p lenge.Da jeg endelig fikk sagt det ble det i hvert fall ikke lettere, de gravde s flt, jeg visste ikke omjeg skulle si s mye. Men de beskyttet meg og tok vare p meg, noe jeg er jeg glad for. Jeghar enda ikke anmeldt det, det tr jeg ikke. Jeg har s mye aggresjon inne imeg og jeg har bare lyst at han skal g beg selvmord. Jeg har ftt hrt at det er flere enn meg som harblitt voldtatt av han og jeg synes noen burde anmelde han,men jeg tr virkelig ikke.. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt eller gjort og jeghar ikke noen beviser n. Telefonen vi sendte meldinger med er knust og vil ikke p, vet ikke hva jeg skal gjre.Dette er bare litt av minhistorie, noen av de tffeste tinga jeg har gtt igjennom. Dette frte til at jeg ikke fler meg s trygg med gutter.. Og selvskading...

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Historien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 25.02.2015     Tid: 02:02     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

leserhisorie pt. 40

Ei 14 r gammel jente blir dratt inn i stuen og slengt ned p en oppblsbar madrass, hun prver reise seg opp, men blir fort slengt ned igjen og blir bedt om bli liggende. En ti r gammel eldre mann kommer nrmere og nrmere henne og hun aner ikke hva hun skal gjre eller hvor hun skal gjre av seg. Hun kunne tenke seg til hva som skulle skje videre, hun hadde tross alt blitt utsatt for slikt fr. Han tar av seg buksen, han ser p henne. Og nok en gang ber han henne strengt om bli liggende, s det er akkurat det hun gjr - hun blir liggende. Han setter seg p madrassen og "krabber" mot henne. Trene triller ned fra jentas kinn, hun vet s altfor godt hva hun har i vente, og det er virkelig ikke noe hun vil vre en del av. Mannen knepper om buksen, drar den hardt av, og trekker ned undertyet hennes med makt. Deretter tar han av sitt eget. Han drar av henne genseren, og ber henne ta av bh'en. Med makt sprer han beina hennes og legger seg godt til rette opp henne. Det var tvunget seksuell samkvem, punktum.

* Fullt seksuelt samkvem innebrer at en manns penis fres inn i en kvinnes vagina. Seksuelt samkvem kan ogs best i at personene p forskjellige mter berrer hverandres kjnnsorganer.

Det var fullt seksuelt samkvem. Jeg forstr definisjonen ovenfor og jeg vet hva definisjonen p voldtekt er, og jeg kan derfor si at JA - jenta p 14r ble voldtatt, og den jenta p 14r var meg.

Frste overgrep jeg ble utsatt for var da jeg var seks r gammel, og det siste jeg har opplevd var i september 2012. Jeg er n tyve r gammel, s alts har jeg 14r med overgrep bak meg. Det har vrt tunge r, og jeg har slitt med alvorlige depresjoner som har frt til bde selvskading og selvmordsforsk. Jeg har vrt innlagt p akutt psykiatrisk mange ganger, vel, det jeg prver si er at livet mitt har vrt tft.

Jeg telte overgrepene, til jeg ndde 108stk, da gadd jeg ikke telle mer. Jeg telte fordi jeg hpet at hver strek jeg "tegnet" kom til bli den siste. Jeg telte for kunne fortelle meg selv at det ikke var s ille, for jeg ble ikke utsatt for s mye. Men etter 108 overgrep var det mye, og jeg tenkte at det aldri kom til ta slutt. rene gikk, og hvert r viste meg at overgrep mot meg var ok, overgrep var noe jeg skulle utsettes for. Det sto skrevet i pannen min at man kunne utsette meg for hva man ville, for jeg kom ikke til si det til noen. Det stempelet har jeg levd med i mange r n, og jeg synes det er vanskelig bli kvitt det. N er vi i 2013, og dette er frste ret siden jeg var fem/seks r gammel at jeg ikke har blitt utsatt for overgrep. Det fles godt! Jeg lever fortsatt i frykt for at det skal skje igjen, at de samme overgriperne skal mte opp p dren min og gjre det de vil med meg. Jeg har fortsatt flashbacks, og er fortsatt preget av alle de rene med overgrep, men jeg har overlevd! Til syvende og sist er det, det som betyr noe. Jeg har ftt kjreste, flyttet inn med han, og lever livets glade dager. Selvflgelig har jeg tunge dager og stunder, men de siste fem mnedene har det vrt mest gode stunder. Jeg tror jeg gr et bedre liv i mte, og alt jeg kan si er ENDELIG! Livet smiler til meg, og jeg skal smile tilbake.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 26.08.2014     Tid: 15:30     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

leserhistorie pt. 39

Jeg er fdt 10 r etter mine sstre, alts jeg er en attpklatt. Ikke at det egentlig betydde noe der og da, men nr jeg ser tilbake, hadde jeg ikke en normal oppvekst. Mamma hadde en jobb som krevde hennes oppmerksomhet. Pappa var alkoholiker, men heldigvis for meg var han ingen slem alkoholiker. Han likte bare alkohol, gjorde noen dumme ting i fylla, men hva gjorde ikke jeg? Liten som jeg var, visste jeg egentlig ikke dette. At han var det. Men det var i nyere tid jeg inns det.

S flyttet sstrene mine ut, frst den ene, s den andre. Mamma og pappa forstod fort at det ikke var vits bo i et s stort hus, s vi flyttet til en relativt stor leilighet. Hadde et fint rom, likte utsikten, s til havet. Men det mamma og pappa ikke forstod, var at veggene ikke var lydtette. Jeg hrte alt de skrek til hverandre, alt de kranglet om. Jeg var jo veldig lei meg, ville ikke at de skulle skilles. Men dagene gikk, og jeg forstod at det kun var for alles beste.

Mamma og pappa ville ha en skikkelig familiekveld, alle 5 var samlet. Vi spiste god mat, men pappa spiste ikke. Rart nok, han likte mat, litt rund var han og. Satt oss i sofaen, og s fortalte de det. At de skulle skilles. Kom ikke som en bombe for meg, ikke for sstrene mine heller. Men likevel ble den ene sstera mi forbanna, meg og hun andre bare grt. Pappa gikk ut p verandaen, han hadde enda ikke fortalt hvor han kom til flytte. Jeg skrek til han, ba han om f vite det. Han nektet, men s kom sstera mi og kjeftet p han. Fortalte at jeg var ei lita jente, at han mtte ta seg sammen. Han snudde seg, og fortalte meg at han kom til flytte p hytta. En lettelse kom over meg.

Uka etter, var jeg p en skitur med klassen. Jeg likte ikke klassen min, ble mobbet p hele barneskolen. Jeg lrte meg drite i det. Men akkurat den skituren, den likte jeg. Jeg var s glad, og vennene mine var glade. Senere p dagen skulle jeg p skitur med speideren, og jeg gledet meg enda mer til det. Jeg kom hjem, og fikk se mamma grtende p bordet. Hun s meg, tok seg sammen, og ga meg en klem. Jeg skjnte for s vidt ingenting, men noe var jo galt.

S sa hun det som skulle snu livet mitt opp ned. "Din far har kreft." Det eneste jeg assosierte kreft med var dd. Men pappa kunne ikke d, det var jeg innstilt p. Dagen kom, da pappa ble lagt p rikshospitalet i Oslo. Dette var i begynnelsen av 2009. Et halvt r var han der, og jeg dro omtrent hver helg dit, ofte bare p dagsturer. (Jeg er fra Kristiansand, s det er ganske langt) Det tra p meg, jeg fikk svnproblemer, og konsentrasjonsvansker.

S ble pappa overfrt til sykehuset i Kristiansand, og det ble bedre for alle. Han ble bedre og bedre, og til slutt kom han hjem, men mtte innom sykehuset hver dag. Det gikk over til hver uke, hver mned, og til slutt var det 3 mneders kontroll og halvt rs kontroll. Alt gikk veldig fint. Men jeg mtte lre meg bo med skilte foreldre. Mamma i leiligheten, og pappa p hytta. Hvor jeg enn var, var det bare meg og den ene forelderen min. P den tiden var jeg veldig ensom, bokstavelig talt. Men meg og pappa fikk oss hund, noe som hjalp veldig mye for meg. Thea, hunden vr, ble min beste venn.

Det var vanskelig bo snn. Fr var pappa en bs mann, med bde fett og muskler, arbeidshender og en skikkelig hndtverker, rrlegger, snekker, ja alt-mulig-mann. Men kreften dela han. Han s ut som en kvist. Ikke hadde han fett eller muskler, og han hadde hender like myke som en barnerumpe. Jeg ble som en barnevakt for han, observerte alt han gjorde, alt han fikk i seg. Om nettene vknet jeg ofte av pappas hostekuler, ofte var han oppe og spydde.

Dette tret ekstremt mye p meg. Jeg var rett og slett utslitt, og til slutt fikk jeg stressanfall. Frste gang jeg fikk det, vknet jeg midt p natta at jeg skrek, fordi hele halve kroppen min svidde. Jeg kunne ikke bevege halve kroppen min, hvis det fikk jeg ekstreme smerter. Pappa kom lpende inn, og vi skulle til dra til legen, men plutselig var det over. Snn skjer enda en gang i blant. Dette var i 2010.

Rett fr 1 rskontrollen, fikk pappa tilbakefall, november 2010. Han ble lagt inn her i Kristiansand, og jeg var hos han omtrent hver eneste dag. se faren sin bli svakere og svakere p den mten, unner jeg ingen 14-ring. Vi forstod at alt hp var ute, vi visste at han skulle d. P skolen gikk det ikke bedre. Jeg ble fortsatt mobbet i ny og ne, og jeg orket det ikke lengre. Han verste slang en kommentar til meg, og tilbake svarte jeg. "N fr det vre nok. Jeg har en far som ligger for dden, og her er du og plager meg? Jeg kunne ikke brydd meg mindre." Etter det har jeg aldri blitt mobbet til direkte, det ble mer baksnakking, som jeg bryr meg utrolig lite om.

21. Desember 2010 dde pappa, noe som gjorde hele meg rystet. Men det var likevel en hel mned med sykehusopphold for bde han og oss. Jeg var s sliten, s innmari sliten. Jeg snakket regelmessig med helsesster, tror jeg ble litt bedre av det. Jeg trodde at ting gikk tilbake til det normale, men to uker etter min fars dd, dde moren til min davrende bestevenn, som senere ble kjresten min. Jeg ble delagt inni meg, alt var svart. Men snakket srlig lite om det til andre, utenom min helsesster.

Tiden gikk, depresjonen kom og gikk i 2 r, fram til i dag. Jeg sliter enda med bearbeide alt sammen. Jeg begynte miste mange venner, litt for mange. Det ble ekstremt mye drama, og jeg orket det ikke mer. Det er nok da jeg var p det mrkeste, hsten 2012. Jeg var ikke sosial, jeg l p rommet mitt og grein som regel hele tiden. Jeg s ikke lyst p noen ting, utenom p skolen. Hsten 2012 begynte jeg p videregende, p media og kommunikasjon. Det er det som ga meg styrke. Jeg har en kjempefin klasse. N har jeg det veldig fint, takket vre dem, og de vennene jeg enda har.

Men ingenting er over. Tvert imot, jeg kjemper enda for ikke bli deprimert. Faren min er enda savnet, det er enda mye undvendig drama, og mer som bare baller seg p. Men jeg klarer meg, og jeg skal klare meg.Vennene mine er alt for meg, uten dem og musikken, hadde jeg ikke vrt her i dag.


Bildet er et illustrasjonsbilde og har ingen egentlig forbindelse med teksten.
Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 14.10.2013     Tid: 14:44     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright

leserhistorie pt. 38

Jeg er en jente. En tenringsjente. En upopulr tenringsjente. Ikke fordi andre misliker meg, men fordi jeg er sjenert. Jeg er veldig sjenert. Dette stoppet meg i mye. Jeg snakker ikke med noen jeg ikke kjenner. Jeg fester aldri. Jeg har ikke mange venner. Jeg har n venn i klassen. En god venn.

Heldigvis har jeg venner i andre klasser. Men jeg treffer dem ikke mye i lpet av en dag. S jeg er med den ene vennen min mesteparten av dagen. Og nr han er borte, er jeg ofte alene. Jeg fler at jeg har gjort store fremskritt nr det gjelder snakke med andre og vre mer pen.

Men det er noen ting jeg aldri kommer til vre pen og rlig om. Nemlig flelsene mine. Jeg har ingen bestevenn jeg kan snakke med. Foreldrene mine forstr ikke og ingen andre heller. Broren min er syk og har vrt det i tre r n. Pappa grt ofte fr og mamma var deprimert. Det var en periode der hun ikke nsket leve. Det at broren min var veldig syk av borreliose gikk aldri veldig innp meg. Men da mamma ble deprimert, raknet alt for meg en liten periode. Jeg greide ikke spise frokost, fordi jeg var stresset pga situasjonen hjemme. Broren min sa at en gang mtte han faktisk stoppe mamma ifra springe ned til sjen og hoppe uti det kalde vannet. Hun sa hun nsket ta livet av seg. At vi ikke ville trenge henne, og at vi sikkert kom til greie oss fint uten henne. Det aller verste var nr mamma spurte meg om jeg kunne ta livet av henne. Det gjorde vondt, men jeg svarte hardt og flelseslst til henne at det kunne jeg ikke gjre. Jeg verken ville eller kunne. Og at hun var egoistisk som i det hele tatt tenkte p sprre meg om noe snt, eller gjre noe snt mot oss og seg selv.

I dag har jeg det ganske bra, men fortiden gnager fremdeles. Nr jeg tenker p det som har skjedd for n over et r siden gjr det vondt. Det var ikke det at broren min var veldig syk som gjorde mest inntrykk p meg. At han var i perioder lam og mtte sitte i rullestol eller at han besvimte. Det var det at moren min ville ta livet av seg selv. Og at pappa grt. Og at mamma aldri grt. Selv har jeg tilegnet meg noen av mammas egenskaper - blant annet at jeg ikke er pen om flelsene mine og at jeg dermed ikke grter fremfor andre. Jeg er blitt en usikker og innesluttet person som vil at andre skal forst og fle hvordan jeg har hatt det. Men som ikke greier snakke med noen om det. Jeg har prvd snakke med en vennine om det - hun som kaller seg min beste venn, men som i det siste ikke har stilt opp for meg - men hun forstr ikke. Det eneste hun reagerte p ved hele situasjonen var at moren min var egoistisk og uansvarlig som nsket ta livet av seg. Og at hun i en periode, da broren min var p sitt verste, ikke fikk lov til komme p besk til meg av foreldrene sine - da jeg trengte henne som mest.

Men som sagt, jeg har det ganske bra N.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 08.06.2013     Tid: 16:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

leserhistorie pt. 37

Eg hadde nettopp starta p vidaregande. Eg hadde valt flytte ganske langt vekk, og kunne berre reise heim i feriane mine. Eg var svrt ngd med valet mitt, og likte meg veldig godt i klassa eg gjekk i. Det hadde stort sett vore 4 veldig fine mnader d me kom til desember, og alt skulle g gale. 2. desember var ein sndag, og eg styrte p med mitt. Ordna litt til jul, sg fjernsyn, vaska litt. Det var ein fin dag. Eg venta besk litt utp dagen, og i totida kom ein av venene mine fr skulen bortom til meg. Dette var eigentleg ikkje ein kar eg kjende s veldig godt, men opplevinga me hadde saman den dagen skulle fre til mykje forskjellig i ettertid. Lat oss for ordens skuld kalle han Nils i denne skildringa. Etter eit par timar skulle Nils g heim, og eg skulle ut i eit rend same veg, s eg vart med. Me kledde p oss godt med ytterklede (det var -17 ute), og tusla ut p trappa. Praten gjekk vidare medan eg lste dra, og i det eg gjekk ned dei to trappetrinna kvapp Nils kraftig til. Sg du det? spurde han. Herregud, var det nokon som hoppa?! Eg vende blikket raskt ned mot gangbrua over den voldsomme elva, og i sidesynet kunne eg s vidt sj ein skugge som dala mot den iskalde elva. Herregud, kva var det me nettopp hadde sett?! Blikka vre mttest, like forskremde begge to. Nils var sikker i si sak, han visste kva han hadde sett. Eg nekta tru det, for slike ting hender jo ikkje. Ein blir jo aldri vitne til eit sjlvmord. Denne gongen hadde me faktisk det, og etter mykje om og men vart politiet varsla, og ein stor redningsaksjon sett i gong. Politibilar og ambulansar, mange frivillige, helikopter?herregud s redd eg var. Eg sg alts alt fr hybelen min, og visste ikkje kva eg skulle tenkje. Kva i alle dagar hadde nettopp skjedd?

Det vart ei svnlaus natt, og skuledagen var ikkje veldig produktiv. Den lille filmen med det eg hadde sett, dei to sekunda den skuggen dalte mot elva, gjekk i replay i hovudet. Eg anar ikkje kva me hadde om den engelsktimen, eg hugsar ingenting. Berre noko som dalte nedover, p veg mot dden.

Det vart mykje styr med helserdgjeving, lrarar, folk som snakka med meg og gav meg klemmar (det betydde ekstremt mykje), og sjlvsagt var eg mykje saman med Nils. Me kjende kvarandre eigentleg ikkje s veldig godt, men no var me p ein mte tvinga til vere med kvarandre. Han vart garantert den strste sttta mi, og det var berre han som verkeleg forstod korleis eg hadde det i denne situasjonen. Det var ei vanskeleg tid, og me gjorde det me kunne for hjelpe kvarande. Allereie dagen etter, alts 3. desember fann dei att denne mannen som hadde teke livet sitt. Det hjelpte kanskje litt, men likevel var dette heilt utruleg ekkelt ha i hovudet. Dei neste 5 vekene vart det sparsommeleg med bde eting og soving, og livet var ikkje noko srleg. Eg var framleis mykje med Nils, og kunne seie alt til han. Det er eg evig takknemleg for, han er verkeleg ein kjernekar.

No er alt dette omtrent 3 mnader sidan, og eg er ganske normal att. Eg fungerer sosialt, eg greier fokusere, og mat og svn gr greitt. Likevel sit alt dette framleis veldig i meg. Eg fr kanskje total flash-back midt p natta, og ringer grinande til Nils for be om rd. Plutseleg kjem eg kanskje p det, og blir heilt sett ut. Veit ikkje kva eg skal gjere. Det gjer s utruleg vondt.

Du tenkjer kanskje at herregud, du sg ein skikkelese som dala mot ei elv, kva s? Det skjnar eg at du tenkjer, men det stemmer ikkje heilt. Dette er s uendeleg mykje meir. Det er eit liv som har gtt tapt. Eit sjlvmord som er oppklart. To unge menneske som er merka for livet. Og ikkje minst: starten p eit tett venskap mellom meg og min fantastiske ven Nils. For me fekk ein jvlig start, det gjorde me, men alt i alt s er eg evig takknemleg og utruleg stolt av kalle han min beste ven.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 15.03.2013     Tid: 20:10     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

leserhistorie pt. 36

Jeg skiftet barnehage som toring. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var ingen jenter som likte meg. Hvorfor? Aner ikke, det bare ble snn. Gjennom fire r i barnehagen, hadde jeg ftt en del guttevenner. I frste klasse fikk jeg spesielt en god venninne. I lpet de fire frste rene hadde jeg og bestevenninnen min ftt enda en god venn. P en eller annen mte hadde jeg skapt meg et rykte som "nerd" , "upopulr" og "utenfor" . Jeg var alltid den som viste svarene, som forstod logikken osv. S jeg godtok det. Jeg ville heller vre smart, enn vre den mest populre. Det eneste som holdt meg fast, var venninnene mine og lrerens ustanselige mas om gruppemilj. Problemet var da at jeg ikke forstod det. Jeg forstod ikke hvorfor han andre som var som meg , som viste alt, fortsatt var like "kul" og "god kompis". Derfor prvde jeg bare glemme det.

Femte klasse kom, og jeg hadde fortsatt ryktet som nerd hengende over meg. Det eneste som var annerledes, var at vi ble sammensltt med en annen skole, s ingen brydde seg om meg lengre. Jeg beholdt vennene mine, men de to ble bare bedre og bedre venner uten meg. det er der jeg tror problemet startet. Jeg flte at jeg mtte finne meg nye venner, som i reserve. Derfor begynte jeg vre mer med de populre, noe som penbart ikke virket. P en eller annen mte var det jeg som ble til reserve. Jeg ble brukt som "reservevenn", p en mte jeg ikke kan utdype med ord, men jeg skal prve. Jeg fikk nye "venner". I det ene yeblikket ble jeg ignorert og ingen gadd hre p meg. I det neste yeblikket hadde jeg plutselig flere nye bestevenner. De sa vi var det, men hva er vell egentlig en bestevenn? Jeg er ikke sikker, men det er IKKE en som ignorerer deg helt frem til du gjr deg selv verdig til vre med de. Et eksempel p det, var at jeg alltid har vert ganske musikalsk. Det ligger i familien. S da melde jeg meg p talentkonkuransen i femte klasse, som yngste deltaker. Jeg sang og jeg vant. Det frste som skjedde da var at den skalte"bestevenninnen" min, hun jeg ble venn med samme ret kom bort og sa;" Du var flink! Neste r SKAL vi melde oss p sammen". Og da var visst det bestemt, fordi jeg gjorde meg "verdig". Jeg var ikke den typen som sa i mot folk, s jeg gikk med p det.

Neste r slepte seg forbi og jeg ble styrt av vennene mine. Folk begynte sprre om jeg hadde det bra, men jeg avviste de og sa jeg hadde det fint. Jeg hadde det jo egentlig ikke det. De kveldene jeg grt meg i svn p grunn av familiekrangler, kte. P grunn av mamma og pappa som kranglet mer og mer, og at det alltid var min feil, uansett hva det handlet om. Jeg var redd for at mamma og pappa skulle skilles. Etter hvert begynte jeg tenke at det kanskje var best for alle om de skiltes. Men poenget var at jeg oftere og oftere grt meg i svn. Ikke bare p grunn av familien, men p grunn av alt. Jeg kunne ikke lengre si akkurat hvorfor jeg grt, jeg bare grt. P grunn av alt.

Et stykke ut i sjuende ble jeg bedre venn med flere av de "populre". Eller, jeg trodde i hvert fall det. Jeg vet ikke hvordan det er mulig forklare det siden alt virker ganske fjernt. Tenk deg at du skriver ned alle minnene dine p et blankt ark, s deretter visker du ut det du har skrevet. Dermed, hvis du ser nye etter, da ser du hva som str, men du m anstrenge deg for tyde det. Det fles litt snn. Og helt rlig vil jeg ikke g tilbake til det, fordi fortid er fortid. Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva jeg tenkte. Om jeg innbiller meg det? Kanskje det, men er ikke poenget fortelle akkurat hva jeg flte? S da spiller det vil ikke s stor rolle akkurat hva det var som var galt. Bare at det var det. Det eneste jeg virkelig husker er at jeg var ganske deprimert.

S, helt plutselig, den 11. april 2012 s smalt det. Jeg var ganske langt unna s lyden traff meg morgenen etter, da mamma kom og vekte meg. Jeg s at hun hadde grtt. Hun fortalte meg at sskenbarnet mitt hadde ddd kvelden fr.

Frontkollisjon. Hun fortalte det og jeg svarte: "H?" jeg trodde jeg drmte, men da sa mamma "ja, hun er dd".

Det er umulig beskrive den flelsen du fr nr noen kommer vekker deg p en dag du tror skal bli en helt gjennomsnittlig dag, og forteller deg at en av de personene som betyr mest for deg, er dd. Borte for alltid. Du tror det ikke, s gr det opp for deg, men du tror det fortsatt ikke. Plutselig kommer grten og tiden stopper.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av senga. Jeg trodde jeg hadde grtt i en time, jeg hadde gtt gjennom alle tingene, alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd med henne. Jeg grt og jeg grt. Det var rart at jeg aldri gikk tom. Det kunne ikke vre sant. Det var ikke sant! Jeg forstod det ikke, og det vil jeg heller aldri forst. Det er rett og slett for jvlig at snt kunne skje med det beste mennesket jeg vet om. Og folk bare godtok det. "Gjort er gjort", "det som skjedde, skjedde" og "det var sikkert selvmord". Men det var det ABSOLUTT IKKE. Denne personen, som har vrt der for meg, og alle andre hun kjente, gjennom hele sitt liv, ville aldri hatt samvittighet til ta selvmord! Hun hadde skilte foreldre, moren sa til henne ofte at hun var feit. Dette frte til at hun fikk anoreksi. Men like vell satte hun alltid andre foran seg selv. Uansett hva. Hun var alltid hjelpsom, fikk alltid andre til fle seg smarte, hun oppmuntret alle hun mtte med det fantastiske smilet sitt, og den utrolige latteren. Sykdommen ble bare verre og verre. Hun gikk lange dager uten ordentlig mat, men fortsatt latet hun som alt var normalt, bare for f andre til fle seg bedre. Etter flere r med dagelig kamp mot sykdommen begynte hun endelig bli bedre. Hpet bland folk om f beholde engelen sin, steg. Det var det hun ble kalt. "Engelen". Hun ble bedre og bedre. En kveld, etter ha beskt noen venninner dro hun hjem for lne bilen. Hun skulle besketvillingssteren som fortiden bodde hos moren. Det smalt. S var hun borte. Ute av verden, for alltid.

AVISUTKLIPP:

Kollisjon p E6 ved **** Personbil kom over i feil kjrefelt og frontkolliderte med trailer. Trailersjofren kom uskadd fra ulykken, men personbilfreren dde yeblikkelig. rsak enda ukjent.

Dde yeblikkelig..

FACEBOOKUTKLIPP:

Savner deg s ubeskrivelig mye, ***. Du er jenta man aldri vil glemme smilet og latteren til. Du vil alltid vre med meg videre i mitt hjerte ♥ Tusen takk for alle gode minner, ste gode ***.

Kjre fine ***. Denne dagen har vrt utrolig tff! Men du hadde en fantastisk nydelig begravelse, det var kun gode ord som ble sagt om deg. Kirken var full av mennesker som savner deg og srger over din bortgang. Det viser hvor mye du har pvirket folk, fordi du var s omtenksom, snill og god. Jeg er s utrolig heldig som har ftt lov til bli kjent med deg! Tusen takk for det. Vi har alle mange gode minner om deg og jeg kommer aldri til glemme den fantastiske/sre/morsomme/gode latteren din. Jeg veit at vi en dag ses igjen ♥ Hvil i fred ***, jeg tenker p deg.

Skjnneste, blideste engel, hvil i fred ♥

jeg tror ikke p det, jeg vil ikke tro p det. Men jeg kommer til og savne deg utrolig mye. Hvil i fred ***, min lille solstrle ♥

Savnet er stort ♥ vil se ditt smil! Sola har skint for deg i dag solami. Kom tilbake :(

...

Ja, du skjnner poenget. Alle elsket henne! dette var langt fra fortjent.

Den setningen jeg fikk hre de frste to dagene fra klassevennene mine var "det gr over snart", "bare ikke tenk p det" og "det tar tid". Den tredje dagen var alt glemt. Ingen spurte om det gikk bra, de bare tok det for gitt at alt var tilbake som normalt. I en mneds tid holdt jeg alt inne i meg, vel, helt til jeg la meg i senga om kvelden og grt meg i svn da.. S etter ca. en mned, begynte jeg plutselig bare grte, samme hvor jeg var. Dette var spesielt nr jeg var i nrheten av en person som minner meg om henne. Bde ved utseende og personlighet. Hun smiler alltid. P toppen av alt har hun en bestevenninne som er helt lik tvillingsstera til ***. Det var hun, bestevenninna hennes som hjalp meg. Hver gang jeg gikk min vei mens jeg grt, kom hun etter for prate med meg. Lot meg snakke om henne uten komme med teite kommentarer. Hun bare lyttet til meg. Holdt rundt meg, slik som jenta jeg mistet alltid gjorde.

Jeg ble etter hvert bedre, men samtidig verre. Jeg pratet mer og mer om ulykken og om henne selv, men jeg merket at jeg fikk ett sterkere og sterkere bnd til henne som hjalp meg. Jeg ble avhengig av f snakket med henne. Hun sa jeg kunne ringe henne midt p natta om det var ndvendig. Hun sa at hun kunne sitte hre p at jeg sovnet, hvis jeg da flte meg tryggere. S det gjorde jeg, jeg ringte henne ett par ganger p noen uker. S begynte jeg f drlig samvittighet over det. Det er ganske uhflig ringe noen midt p natta. Spesielt noen som egentlig ikke skulle vrt innbladet. Hun er bare en bra person som vil hjelpe de rundt seg. Hun ba ikke om at jeg skulle snakke med henne 24/7. Og hva er vitsen? det tar uansett tid. Kanskje det tar et par rlengre hvis du ikke har noen som hjelper deg, men er det verdt det? Jeg mener, det blir jo bare enda en person du har drlig samvittighet over ha plaget. Enda en du skylder noe, enda en som har noe bruke imot deg. S jeg kuttet ut alle som kunne hjelpe, alle som kunne tenke "hun er svak" nr de s meg grte. Hva gjr det? Jo, jeg grter meg som oftest i svn, men jeg sovner og det er det viktigste. Og jo, jeg vkner av mareritt ganske ofte, men jeg sovner igjen til slutt. Det er bare leve med det.

Jeg hadde en liten bilderamme i en skuff p rommet. Jeg fant den en dag nr jeg ryddet. I den rammen satt jeg inn et bilde av henne, sskenbarnet mitt. Det er ikke et s spesielt fint bilde, men det var det siste bilde som ble tatt av henne med mitt kamera. Det var snn hun s ut siste gangen jeg mtte henne. Jeg har det bilde i hnda hver kveld, jeg sover med det i hnda. Uten det fr jeg ikke sove. Hvert fall ikke godt. Men om du ser p det p en mte, s er det bedre vre avhengi av ha et bilde med seg, enn vre avhengi av snakke med en spesiell person hele tiden.

N de siste mnedene har jeg ftt en del nye venner. Jeg vet ikke om jeg kan kalle de venner enda, jeg er ikke helt sikker. Siden vi begynner p ungdomsskolen n s har vi ftt nye klasser med nye elever og lrere. Jeg hper det betyr en ny start. Men s er det dette med at det som har skjedd, har skjedd. Du kan viske det ut, late som det aldri skjedde, men det kan aldri forsvinne helt. Du ser det ikke, men det er der. P det blanke arket. Det kan ikke forsvinne fra papiret. og det vil aldri forsvinne fra tankene. Du kan ignorere det skrive over det, men det er der. Det vil det alltid vre.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

N er det over fire mneder siden jeg skrev alt dette, men det har ikke gtt en dag uten at jeg har tenkt p henne. Det frister si at alt er bra igjen n, men det er langt fra sannheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg passer bare ikke inn her. Det er sikkert ingen som tenker over det, men det gjr jeg. Hele tiden. Ingen kan gjre noe med det, ikke foreldrene mine, vennene mine, eller jeg heller. Det bare har blitt snn. Det bare er snn. Jeg vil bare flytte, forsvinne fra alt og legge absolutt alt bak meg. Jeg vil at folk skal glemme at jeg noen gang var her, og bare starte helt p nytt. Eller kanskje ikke starte p nytt heller, men bare forsvinne.

Jeg hpte at alt dette med og begynne p ungdomsskolen kunne hjelpe, men det ble bare verre. Her m jeg prve enda hardere for passe inn, og det er enda vanskeligere beholde de f vennene jeg allerede har.

Det som kanskje er verst, det er at om hvem som helst av vennene mine hadde lest dette, ville de ikke ant hvem som hadde skrevet det.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 05.03.2013     Tid: 16:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright

leserhistorie pt. 35

Folk ser meg. Stirrer. Av og til ler de kanskje.De ser den jenta som fikser hret p bten. Hun som sovner i hvert friminutt p skolen. Hun som smiler og ler, og alt er perfekt i livet hennes. Er det?De stirrer, p bena mine. Ler, fordi jeg har noe som heter hypermobile ledd, som gjr at jeg ikke klarer g beint. Jeg snubler av og til i mine egne ben, jeg kan brtt falle.Hvorfor ler de? Ser det morsomt ut? Kanskje. Men tenk dere om, det er et problem jeg ikke kan gjre noe med. Oppererer jeg kan det f store konsekvenser.

Folk tror jeg er lykkelig, folk tror jeg har et perfekt liv, har ftt "alt" jeg nsker meg. Jeg finner ikke lykken i materialistiske ting. Jeg finner lykken i mennesker, jeg omgs dem jeg virkelig er lykkelig med. Og hvem er det?Kjresten min.Han er den eneste som ikke forlot meg nr det var et reint helvete. Han jeg var sammen med p den tiden, (la oss kalle han "E") gjorde det slutt med meg. Hvorfor? Han sier det var fordi jeg gjorde noe jeg har hatt lyst til lenge, noe som har gjort at jeg fler meg penere. Det ble mange debatter mellom "E", meg, og venner. Mange krangler.Men jeg tilga ham.Jeg dro til han en uke etter, for han sa det kunne vre en sjanse. Jeg var en idiot, jeg skjnner ikke hvorfor jeg dro i det hele tatt.Jeg kom, han slapp meg inn. Vi satt i stillhet en stund."S, er det noe du vil si...?" spurte han. Jeg spurte om vi hadde noe sjanse. Hva var svaret?Nei.
Hvorfor? spurte jeg. Han svarte, han var kanskje forelsket i en annen..Jeg ble knust. Jeg begynte grte. Og han trstet meg. Han holdt rundt meg, jeg l med hodet p skulderen hans. Jeg s opp p han, tenkte at n er det slutten, jeg fr aldri se han igjen. Han s p meg. Han kysset meg. Fikk meg til tro at det var hp, gravde fram alle de flelsene jeg hadde prvd kvitte meg med.Han spurte om vi skulle ha sex.Hvem gjr slikt? Hvem sier de har flelser for en annen, for s g og ligge med eksen sin, som sitter grter foran han?!Jeg dro hjem. Dagen etter var jeg knust, klarte ingenting. Ingen var hjemme, og jeg har slete med masse ting fr dette.

Pappa forsvant. Flyttet ut av landet, til et sted p andre siden av jorden. Jeg begynte grte meg i svn hver natt.Mormor, som stod meg nrmest, dde av kreft.
Jeg ble mobbet, helt uten grunn. Selvskading. Dette begynte i 4.-5. klasse. Lrerene brydde seg ikke.ttende klasse kom. Hadde ftt meg kjreste, og var s lykkelig. Trodde han elsket meg. Han voldtok meg. Mens jeg enda var jomfru. Jeg klarte svidt snakke med noen, jeg trakk meg unna alle sammen. Selvskadingen ble verre, srene ble dypere. Mer blod. Mer smerte.Bestekompisen min fikk kreft. Han fikk bare oppleve n dag p ungdomsskolen, fr han ble drlig igjen. Han dde i sommeren 2011. Og jeg var ikke i begravelsen hans. Jeg var i Tyskland, p vei hjem. Her startet det verste. Jeg leste en bok. En person dde. Jeg grt. Jeg grt som jeg aldri hadde gjort fr. Jeg flte meg for frste gang veldig, veldig ensom. Selvom jeg var med min mor og stefaren min. Jeg s en tv-serie dagen etter. En dde. Jeg grt.
Snn gikk dagene, jeg grt nesten hele tiden, klarte ikke spise ordentlig, klarte ikke bevege meg. Det var tungt bare puste, det gjorde vondt. Jeg ble tynnere og tynnere, og jeg kledde meg i strre og strre klr.15 dager etter han dde, fikk jeg vite at en annen venn av meg hadde blitt drept. P Utya. Jeg klarte ikke grte mer. Jeg var tom, jeg hadde blitt s vane med den vonde flelsen, at det endelig hadde blitt normalt si "Jada, jeg har det bra". Og det er s mye mellom alt dette, som jeg ikke vil skrive.
Ingen var hjemme og jeg knakk sammen. Jeg stod p rommet midt, jeg skrek, slo i veggene, sparket rundt meg, falt, reiste meg, og fortsatte. Jeg stoppet brtt, og stirret ut vinduet mitt. Det var s nydelig ute, solen var s fin, og himmelen var helt klar. Jeg husker s lite hva som skjedde mellom her. Men brtt stod jeg med et tynt sjal i hendene. Det var sterkt, stramt. Jeg var ferdig her. Jeg begynte p knuten. Om og om igjen. Det skulle vre perfekt.
Telefonen min ringer, og jeg slipper sjalet. Flte meg skyldig, jeg sparket det faktisk under senga. Han jeg n er sammen med, det var han som ringte.
Han spurte meg hva jeg holdt p med. Da knakk jeg sammen, jeg grt s flt, og prvde fortelle han hva jeg hadde planlagt. Han var s st, s herlig. Han hrte p meg, trstet meg. Jeg ble mer og mer knyttet til han. Nyttrsaften 2011 ble vi sammen. Vi har vrt sammen i litt over et r, og det fles herlig. Jeg gr til BUP annenhver uke, har ftt diagnosen angst og depresjoner. (Angst for miste folk, for at folk brtt skal forsvinne fra meg) I tillegg sliter jeg med noe psykologen kalte "katastrofetenking", som betyr at jeg tenker alltid det verste, og det skal jeg love dere, det er et helvete, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er ekstremt undervektig, men har ikke spiseforstyrrelser. Jeg veier ca XXkg og er 1.70 hy. Jeg jobber s hardt for fikse opp i livet mitt.
Jeg har utelatt mye n, og har prvd la vr g inn p detaljer. Noen vet kanskje hvem jeg er n, andre vil finne det ut, noen bryr seg ikke.
Jeg vil be dere som leser dette, ikke begynn med selvskading. Dere vil angre, det er ikke lett for meg g ute om sommeren, eller i gymtimen, og f sprsml om hvor arrene kommer fra.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no
    Postet: 20.02.2013     Tid: 20:46     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

leserhistorie pt. 34

Okei, jeg har aldri likt snakke om hvordan jeg har det med folk. Til slutt mtte jeg og jeg fant ut hva det var som var "galt" med meg. Ikke at det er noe galt med meg som person, sier de da, men jeg sliter veldig med noe. Noe som jeg m bryte med hver eneste dag til en hver tid, men ikke nr jeg er hjemme.

Mange gr rundt og sier "Jeg har sosialangst!" og nesten skryter litt av det fler jeg? Dere aner ikke hvordan det er hre noen si det nr du har det selv og den personen som ppeker at h*n har det absolutt IKKE har det. P skolen gr du rundt med oppmerksomhetssyke klr som rangler og lager masse lyd, kaller du det sosialangst? Du drar p treff og mter mange nye mennesker, store folkemengder, kaller du det ogs sosialangst? Hr p ordet, smak litt p det. Hva er det vre sosial? Jo, du er med mange mennesker. Sosial er vre ute blant mennesker. S smak litt p ordet angst, det er vre redd for noe. Sosialangst, gir det noe mening for deg n? Tenk dere om igjen fr dere sier at dere har det. Det er ikke noe du kan bestemme at du har og tro meg, det er IKKE noe du vil ha heller. Det er forferdelig.

Jeg har sosialangst og jeg er ikke bare en som sier det, jeg fr hjelp p grunn av det. Jeg inns endelig at jeg trengte hjelp og sa ifra, det var vanskelig. Jeg opplever det som g i butikken veldig hardt og vanskelig. Hjertet gr fort og jeg svetter i hendene. Jeg tr ikke ta buss alene, det er ille g p/ av bussen. Hrer jeg noen le tror jeg automatisk at det er av meg. Jeg spiser ikke mat p skolen og drikker heller ikke av flaske foran andre. For andre er dette helt normalt og fles normalt, men for meg er det en kamp. Jeg vil ikke holde noen i henda, for det kan jo hende at hendene mine er stygge og de vil se p hnden min og tenke stygge ting? Jeg er ikke p stranda for det g i bikini er helt forferdelig, jeg syntes jeg er feit, ikke har bra kropp og vil bare ikke vise meg. Folk kan jo da se p meg og tenke stygge ting om meg, kanskje peke og le. Handle klr, da m mamma vre med ellers vger jeg ikke. Det er flaut for meg bare se p klr alene for andre kan jo tenke at det eg ser p er grusomt og le av meg. Ikkesant? Det her er tanker jeg har i hodet hele tida. Jeg unngr selskaper og folkemengder.

Skolen, vanskelig. Fremfringer, kan liks godt d. Lese opp lekse, nei aldri i livet. Kan lese feil og de andre i klassen kan le av meg. Da kan jeg bli rd i ansiktet og andre kan se det, det m absolutt ikke skje. Det er skummelt rdme til og med. Unngr helst oppmerksomhet. Det her har utvikla seg gjennom barneskolen og ungdomskolen, jeg gr i 10.klasse n og det er n det har blitt s ille at jeg trengte hjelp. Hva tror dere det her kommer av? Mobbing. Selvflgelig, mobbing. Mobbing p skole og p nettet. Jeg sliter hver eneste dag og hver eneste dag er en kamp for meg.

I dag faktisk, jeg har et godt eksempel: Jeg gikk ned en lang bakke med bestevenninna mi. Det var et kaos av biler og mennesker jeg ikke kjente. Trene pressa p og alt inni meg ville bare snu og lpe hjem igjen. Jeg kjempa mot meg selv for ikke begynne grte, ja for det tr jeg heller ikke blant folk. Det er ikke greit, det er flaut for da fr man som regel oppmerksomhet og det, det vil jeg ikke ha. Trene pressa og pressa p, halsen snurpet seg sammen. Vi mtte over gata og akkurat da var det bussen som mtte stoppe. ja, flaks for meg, en buss med mange folk. Jeg gikk over gata med trene som ville ut og hjertet som hamra fortere og fortere.

Hver eneste dag er en kamp mot meg selv.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 04.02.2013     Tid: 18:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 4     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 33#

Tidligere ville det vrt utenkelig for meg skrive "historien" min, og ikke minst dele den p denne mten. Men n fler jeg at tiden er inne. Ikke fordijeger klar, men fordi.. jeg vet ikke, jeg trordereer klare. Menneskeheten. Folk. Alle. Det er p tide at dere forstr, at dere fr ynene opp for virkeligheten. Tenk deg at du str i en folkemengde - hva ser du? Glade mennesker, stressede mennesker..? Jeg stoler ikke p dem. Noenerkanskje glade. Men jeg forstr, jeg vet, at blant denne folkemengden er det noen som fler seg usynlig, selv om masken sier noe annet. Et menneske som lider av en usynlig sykdom, et menneske som har et psykisk problem.

Jeg er en av dem. Siden jeg var ti r har jeg slitt med selvskading. Jeg husker ikke hva som utlste det, men jeg fant i hvert fall fram kniven. Jeg minnes at den var ganske liten, antageligvis den typen man bruker nr man kutter opp grnnsaker. Jeg husker det ikke s tydelig. Det begynte uskyldig, sm striper, noen av dem bldde ikke en gang. Lette skjule, kunne lett bortforklares: "En katt klorte meg", etterfulgt av en uskyldig latter. "Jeg skrapte meg p et piggtrdgjerde", "Jeg falt, og kom borti en skarp stein". Slik holdt det p i omtrent to r. Aldri dype nok eller mange nok til at noen fattet mistanke. Jeg tviler p at jeg overhodet kan se noen arr fra den tiden, men det er litt vanskelig vite.

Etterhvert ble det ikke nok. Selvflgelig ikke. Kniven ble strre, skarpere. Knivbladet skar ndelst ned i huden, lot blodet fosse ndelst nedover armene. S grep panikken meg. Gang p gang lp jeg mot badet, falt, reiste meg opp igjen, og lp videre. Denne psykiske ledelsen klemte til rundt meg, gjorde meg mindre, usynlig, samtidig som den sakte, sakte,sakte,drepte meg. Jeg var ikke i stand til stoppe det.Hjertet banket, i det jeg lot iskaldt vann skylle bort blodet, s det bli til forskjellige rosatoner i et kort sekund, fr det tok veien nedover rrene.

S, en dag, for noen mneder siden, satt jeg p skolen. Jeg hadde nylig fylt fjorten r, og hadde n drevet med selvskading i litt over fire r. Vi har en time hver uke, som blir kalt for noe s lite kreativt som klassens time. Av en eller annen grunn ble selvskading temaet. Jeg kjente knuten knytte seg i magen p meg, kikket meg panisk rundt om i klasserommet.Hvorfor snakket vi om dette? Visste de.. hadde noen?Ingen skulle vite noe om det.. Ingen her i det minste. Hvorfor, hvem, hvordan?Tanker som dette fly rundt omkring i hodet mitt, og kroppen fltes som om tusenvis av vepser hadde ftt er raserianfall og stukket meg, spredd giften sin i blodet mitt, gjort kroppen nummen. Ubrukelig. I mellomtiden durte lreren p, men alt gled bare over i en utydelig masse av ord, hvor kun noen f ord fanget oppmerksomheten min, fr jeg igjen gled tilbake til denne numne, ekle, flelsen. Men det var n setning som brant seg fast i hjernen min.

Du er helt hjernedd dersom du driver med selvskading.

Dersom jeg skal vre helt rlig s tror jeg det er derfor jeg skriver denne teksten n. For at mennesker skal f igang hjernecellene og tenke over hva de sier, hvordan de pvirker et menneske. Da jeg kom hjem den dagen kastet jeg opp. Jeg var kvalm, kvalm over meg selv, hva jeg gjorde. Men for de av dere som trodde at dette var vendepunktet, starten p et nytt og bedre liv - jeg beklager skuffe dere, men det er ikke slik verden fungerer. Dagene gikk, jeg s godt som sluttet spise, og selvskadingen steg til et nytt niv. n liten setning slapp et udyr inni meg, og jeg strevde med holde dette udyret borte fra meg, ute av rekkevidde for utslette meg. Men det var nrt nok. Jeg kjente fortsatt pusten i nakken p meg.

N er det snart fem r siden jeg frst plukket opp kniven, og hvor mye jeg enn nsker det, s vil jeg ikke bli frisk over natten. For det er det dette er - en sykdom. Spiseforstyrrelse, selvskading... Sykdommer. Usynlige kanskje, men sykdommer. Men jeg skal klare det. En dag vil jeg rive meg ls fra udyret, og udyret skal f kjenne min pust i sin nakke. Og for hjelpe meg p veien har jeg min bestevenn, som har ren for at ting ikke er verre enn de er, for at knivbladet ikke har gtt for dypt. Du er min engel.

Jeg har utelatt visse deler av historien, ettersom disse enten er for groteske, sensitive for meg fortelle om, vil kunne oppfordre andre til begynne med dette (noe jeg aldri kunne ha klart ha p meg), eller de vil kunne avslre hvem jeg er. Alt jeg nsker er dele min historie, for f folk til tenke over hva de sier. Tenk.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 16.01.2013     Tid: 17:23     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 32#

Hele tiden s har jeg opplevd at jeg har blitt brukt. N, nr jeg sitter her, snart 18 r og tenker p mine yngre r s fler jeg meg rett og slett som en prvekanin. Alle ville at jeg skulle gjre snn, ikke snn, men p den andre mten osv.. Jentene i klassen brukte meg for f kjrester, men jeg fikk ingen. Guttene ville gjre jentene i klassen sjalu, s de latet som om at de hadde flelser for meg, ingen av guttene i klassen likte meg i det hele tatt. Jeg har blitt forskt voldtatt, men rlig talt s husker jeg ikke s mye, fordi jeg var s drita.

Alt startet vel i ttende klasse, vi fikk en ny gutt i klassen, la oss kalle han Lasse. Han var kjekk, farlig og hjertels. Jeg fikk flelser for han, og han spilte med. Etter 9 mneder, s flyttet han igjen. Der satt jeg, med verdens verste kjrlighetssorg, og ikke nok med det, noen av jentene i klassen hadde bed han om gjre det. Det var ett veddeml, eller noe.. Vet ikke helt hva jeg tenkte, vil ikke huske, men jeg husker det var ille. Startet med maten, null mat p skolen, null frokost, middag var det smtt av og null kveldsmat. Kiloene rant av, og jeg flte en rus hver gang jeg klarte si nei til godteri! Hver kveld s tok jeg 100 sit-ups, samt jogget hver kveld. Syklet til og fra skolen, og ellers til alle steder jeg skulle til. Jeg ble tynnere, flte meg bedre og fikk ett nytt milj.

I niende s var det beste ret. Selv om at jeg var s langt nede psykisk, s hadde jeg det bra! Jeg hadde mange bekjente og mange venner. Fikk nye mter skjule spiseforstyrrelsen p, lagde en blogg og fikk masse respons! Jeg var best, trodde jeg.

Jeg var s uheldig ha sex med en gutt i klassen. Var fint da det var hemmelig, men nr han ikke klarte holde stilt lenger, s var det meg det gikk ut over. Mistet all respekt jeg hadde bygd opp. Satt igjen med 4 venner, og klassen hatet meg. Viste ikke hva jeg skulle gjre. Jeg ble enda tynnere fordi jeg var s frustrert. Viste ikke hva jeg skulle gjre. S jeg skulket. To- tre uker av og p med skole, fikk med en vennine p skulkingen og det fltes bra, men samtidig drlig. Var hos helsesster ang smerter i ribbena. Hun begynte sprre meg om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte uten tenke meg om hva hun siktet til. Vi begynte snakke om faren min. Han dde av magekreft da jeg var fire, og jeg fortalte det jeg hadde opplevd. Og jeg begynte grte. Helt ut av det bl satt jeg der, yene sprengte og trene rant. Vi satt der sammen og bare var til. Jeg begynte grte noe helt forferdelig. Kunne ikke stoppe. Vi satt der i to timer og snakket, det var godt.

Noen dager etter hendelsen hos helsesster s flte jeg meg litt bedre, blokkerte tvangstanker som for eksempel, du fortjener ikke mat, drikk heller vann, du ser mye bedre ut da spiser du den brdskiva s vil det bli ille i fremtiden Jeg flte meg bra, dette fltes bra. Mamma kom inn med kyllingsuppe og baguett, hun stod i dra og s p mens jeg spiste. J, hvis du ikke spiser n, s m vi legge deg inn, vil ikke se deg snn Jo takk mamma, der var jeg tilbake.. Tenk at noe s lite kan gjre alt ille igjen.

Gr n andre ret p helsefagarbeider, har kjreste, vi er faktisk forlovet. Jeg har vist han arrene jeg har p kroppen, fortalt han alt som har vrt av tanker i hue mitt. Alt av selvmordstanker til angst mot mennesker generelt. Han har hjulpet meg MYE! M innrmme at jeg enser ett tilbake fall med sf, etter ha vrt 1,5 r uten.. Jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil jo vre tynn, men jeg vil vre frisk ogs.. Kommer aldri til bli ??frisk?? fra dette, men skal aldri bli s syk som jeg en gang var.

Men det ga jo noe jeg aldri vil f tilbake, nemlig kontroll


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 10.01.2013     Tid: 20:31     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

painting


Jeg beklager virkelig for at jeg ikke fikk plass til alle! Det var hele 24 stykker som hadde sendt inn bilder, men dere skal vite at jeg satte stor pris p hver og enkelt av dere!

Jeg satte i gang en prosjekt kalt for "pain(ting)" som gikk ut p dette: "Selvskading.Det handler om f fokuset over p noe annet og hvorfor skjre opp huden sin nr man heller kan male/sminke i vakre farger? Min oppfordring til dere er i alle fall at neste gang du fr skadetrang hvis du sliter med det, mal istedenfor striper i masse farger.Du kan ogs gjre dette for vise din sttte.Enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted, ta bilde av det og send det til meg p summer@live.no s lager jeg et innlegg med masse bilder nr jeg har ftt inn en god del bilder! Merk mailen med "pain(ting)".Hper mange vil delta for vise at de sttter dette".

Jeg hadde aldri trodd at s mange kom til sende inn bilder, s dette ble jeg kjempeglad for! Ovenfor ser dere resultatet av prosjektet, og det ble fint, ble det ikke?

    Postet: 01.01.2013     Tid: 17:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 6     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 31#

Jeg kan starte med si hvordan jeg var fr:

Fr var jeg en glad, bli og fornyd jente som alltid var ute med venner. Jeg var ute fra jeg stod opp til jeg mtte inn legge meg, og hadde det utrolig gy.
rene begynte g, og etter hvert dukket det opp ting i livet som ikke var like enkle. Foreldrene mine ble skilt, jeg mistet nre i familien, og jeg begynte rett og slett og f litt mer flelser for ting. Men dette er jo selvflgelig noe nesten alle gr igjennom.
Jeg opplevde mange ganger, at ting ikke ble snn man ser det for seg. Faren min gjorde veldig mye feil opp igjennom noen r. Ble sammen med andre damer som ikke var like hyggelige, og det var vi barna, som mtte f han til innse det.Etter noen r der igjen, ble min mor syk. Noe som virker inn p oss alle rundt henne, og selvflgelig hun selv. Det er ikke alltid like lett, se en blid og fornyd mamma som alltid var ute med oss p lange g turer osv. bli til en, som ligger dag ut og dag inn p en sofa eller i sengen.

Selvflgelig er ikke det hennes feil, og jeg vil gjerne hjelpe henne s mye som jeg kan. Men saken er det at, hvem unge og friske mennesker vil ikke bruke sin tid p ha det gy? Det er koselig vre hjemme med familie, men det er ikke alltid like gy eller lett nr alt man ser er sykdom og tretthet.

Med alt dette opp igjennom, har jeg blitt en ganske svak person. Noe som jeg begynte merke for ca.1 r siden. Jeg begynte flykte fra problemene mine, noe som jeg syns var helt greit. Jeg hadde det fint, ved flykte vekk. Men i det siste har ting blitt verre og verre. Jeg skulket skolen, flere ganger, og ly til venner og familie med unnskyldninger.

En stund, var jeg s langt nede at jeg ikke s noe vits med livet lenger.. Jeg hadde ftt selvmordstanker, og til og med lagd en plan p hvordan jeg skulle gjre dette. Men en dag, var det en liten ting som gjorde at alt ble ett lite hakk bedre. Det er blitt fler og fler av slike sm ting som gjr hverdagen bedre, og jeg er ikke lenger i bunn. Jeg kan faktisk beskrive det som litt over midten.
Og det jeg vil at dere skal vite, dere som har det vondt: jeg tror alle vil f snne sm ting som gjr hverdagen bedre, selv om alt ser helt mrkt ut en stund, m man holde ut. For etter hvert gr ting bedre.

Jeg hper alle dere som har det vondt n, at dere vil hre p meg, og gjerne ta denne teksten som en liten positiv ting. For alle er utrolige p hver sin mte, det er bare ikke s lett se det bestandig.

- Her er en klem fra meg, og hper ting ordner seg med alt og alle


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 29.12.2012     Tid: 14:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 5     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 29#

Jeg har blitt gitt opp s mange ganger, blitt gitt opp av venner, gitt opp av psykologer, gitt opp av familie. Gitt opp av de som skulle vre der, gitt opp av det norske helsevesnet. Vrt innlagt p psykisk instuttisjon i 3 mnd, men alt jeg fikk beskjed om var at jeg var frisk, jeg var en helt normal tenring, som bare hadde det litt tft, men psykisk syk det var jeg ikke. Jeg smilte jo hele tiden, likte se bra ut, likte pynte meg , sminke meg og jeg var jo med p alt som skjedde. men var det noen av dere som s den jenta som lste seg inn p do for grte? s dere den jenta som l i senga og grt hele natta? S dere den jenta bak maska? Presset dere meg noen gang til gi slipp p masken? Nei, dere bare spurte om jeg brukte maske, ga meg masse skjemaer som jeg skulle fylle ut, spurte om jeg hadde det bra eller om det var noe jeg ville snakke om.

Kjre dere, jeg var ei jente p 15 r, en jente som hadde blitt innlagt hos dere fordi hun trengte hjelp. Hvordan kunne dere bare sprre meg om snt, gi meg skjemaer? Dere burde skjnne at det letteste for meg var smile og si at jeg hadde det bra, fylle ut skjemane snn jeg visste at dere ville. Jeg lrte meg det, fordi bak masken skulle ingen komme. Jeg var frisk, jeg var ikke den jenta som slet, verken for dere eller for meg selv. Det har jeg merket i ettertid, det hadde ikke gtt opp for meg at jeg var s langt nede i det svarte hullet at jeg trengte hjelp opp. Jeg trodde det var vanlig sove i 20 timer av dgnet, bare sitte hjemme bak en lst dr, grte seg selv i svn, og lukke vekk alle flelsene, alle de vonde og alle de gode. Sinne, sorgen, angeren, savnet, tristheten, gleden, redselen og alt. Fordi ingen hadde fortalt meg at det var lov kjenne p flelser, dere burde sett det, men dere overs det, dere sviktet meg nr jeg trengte dere som mest. Dere burde ha skjnt at jeg var der for en grunn. Dere burde sett p meg at jeg var oppvokst i et hjem der flelser var noe man ikke snakket om, dere burde skjnt at innvendig var jeg knust, selv om jeg ikke visste det selv.

Men n, nesten 3 r etter har det gtt opp for meg, jeg er psyk, veldig psyk. Jeg har innsett at dere sviktet meg, snudde meg ryggen. Jeg har innsett at jeg ikke har hatt noen ungdomstid, bare fordi jeg har vrt redd for folk. Redd for alt som kunne skje, tenk deg det, jeg var 15 r den gangen, turte nesten ikke g ut dra i frykt for at det ville skje noe, jeg levde med den frykten at det ville skje noe forferdelig med enten meg eller noen av de nrmeste. S jeg valgte heller gjemme meg under dyna.

Og det verste er at den dag i dag er jeg 17 r, jeg er lenger nede enn jeg noen gang har vrt, mye reddere , mye mer angst, jeg har bde panikk og sosial angst p papiret. Hvorfor fikk jeg aldri noe diagnose og hjelp av dere? Hvorfor var alt som sto p utskrivningspapiret mitt frisk og sunn tenringsjente virkelig? Rart hvordan jeg har vrt hos 2 forskjellige psykologer etter dere, gtt p to forskjellige antidepresiv medisiner, rart hvordan jeg n plutselig str med tre diagnoser svart p hvit, rart hvordan jeg har holdt p blitt hasteinnlagt.

Jeg, jenta som n er 17 r gammel er i ferd med bli gitt opp av enda en psykolog, ordene han sa har brent seg fast i hjernen min : skal vi gi opp? Er det her noe vits? Vi kommer jo ingen vei. La meg si deg en ting, jeg er oppvokst med svik, oppvokst som en robot uten flelser, det er ikke bare bare greie ta av seg den masken man har levd med hele livet. Du har selv hrt at jeg har sagt at jeg m ha tid p meg, du har sagt at det var greit, s hvorfor sier du at vi skal gi opp da? Vil du virkelig at jeg skal havne p rennesteinene igjen? Vil du at jeg skal havne p bunnen av flaska igjen?

Hvorfor m alle gi meg opp nr jeg trenger dem mest? Er det virkelig s vanskelig komme seg innp meg? det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, overhodet ikke. Mitt strste nske er komme ut av det helvete her som jeg har levd i hele livet. Jeg vil bli frisk, vil vre ei jente som kan smile,mene det, vre ute med venner uten mtte sove omtrent ett dgn etterp. Jeg vil trre g over drstokken uten vre redd for hva jeg mter, redd for folk. Jeg vil utforske livet, jeg vil p kino, jeg vil bade , jeg vil le , se p gutter, bli forelsket, g p fest, greie leve ett normalt liv som en 17 ring skal. Vr s snill,ikke gi meg opp. Jeg trenger deg, du er den jeg har pnet meg mest for. Jeg trenger ikke at flere skal gi meg opp n.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 29.10.2012     Tid: 23:10     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 28#

For ca. 2 r siden ble jeg utsatt for en eller annen form for voldtekt, er ikke helt sikker p hvilken av kategoriene jeg hrer innunder enda, men en ting er sikkert: JEG SKAMMET MEG, ikke bare det, men jeg var egentlig ikke klar over, eller jeg tenkte ikke over at det her faktisk ogs var voldtekt.

Jeg flte at det var min skyld, og det har jeg flt helt frem til i dag rett fr skrivende stund.. Grunnen til at jeg valgte begynne denne bloggen er rett og slett at jeg tror det kan vre til god hjelp videre i prosessen da jeg har bestemt meg for annmelde saken, om s den bare blir henlagt og ingenting skjer s har jeg gjort noe.. Jeg har hjulpet statistikken litt, og jeg tror jeg kommer til fle at jeg fr tilbake litt mer av meg selv i denne prosessen..

En annen ting jeg har tenkt p er at det er mange der ute som ikke vet hva de skal gjre eller hvordan de skal forholde seg til noe eller noen som helst nr det kommer til seksuelle overgrep og voldtekter.. Jeg vil dele min historie og mine opp og nedturer gjennom alt som skjer, fra i dag og videre i det lange lpet..

N skal det sies at min voldtektsmann ikke er av norsk opprinnelse og heller ikke bor i Norge s jeg har p en mte sluppet litt billig unna, han er bosatt i et st-europeisk land og sjansene for at jeg p noe som helst vis kommer til mte han igjen er minimale.

Nyaktig hvordan ting skjedde og hva som skjedde er jegikke veldig interessert i fortelle om, og det hper jeg dere som kommer til lese dette forstr, men jeg sa nei, og gjentok flere ganger at det her er ikke ok, min feil er at jeg ikke turte vekke opp de andre som var i nrheten s jeg lot det skje, og ventet p at han bare skulel bli ferdi gmed det han holdt p med..

Jeg vet n at det var idiotisk, men jeg flte meg s skamfull og ydmyk p tidspunktet, og jeg tror ikke det er uvanlig, men n har jeg ftt sttte. Bare i lpet av dagen i dag og det faktum at EN, ensete person har tatt kontakt med meg og sagt at det ikke var min skyld, og forskt f meg til fle meg bedre har hjulpet s ekstremt mye. Jeg er ikke et voldtektsoffer. Joda, jeg er blitt voldtatt, men jeg er fortsatt meg. Jeg har en identitet..

Og jeg hper at en dag nr alt det her er over og jeg er ferdig med politiet at jeg skal trre st frem.

N er det sent s jeg skriver litt igjen i morgen..

Skrevet av dennejenta, ta gjerne en titt innom bloggen hennes og flg kampen hennes videre!



Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 11.10.2012     Tid: 20:36     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 27#

Dette opplegget med skrive en liten bit av livshistoria si og sende det inn anonymt til en blogg syns jeg er s rart, men i og med at historien min har hatt en stor innvirkning p bde mitt og de rundt meg sine liv, er det vel p tide dele den ogs. Det starta med at jeg fikk nye venner.

Vi var 11 r og forvirra, og alle hadde problemer. De syntes jeg var til stole p og brukte meg som psykolog, fortalte meg hvor sra de hadde blitt av den og den kommentaren, hvor flt det var da hun eller han slo opp og ssen foreldrene hadde krangla den uka. Det var nesten s jeg mtte lage et leksikon for holde orden p alle problemene deres, men uansett hvor lenge jeg lette i det leksikonet, kunne jeg ikke finne ett eneste problem som i det hele tattlignap mitt. Og nr alle kom til meg med sine bekymringer, hvem skulle liksom jeg g til?

I mitt hjem - i min slekt - er det vanlig at foreldrene straffer barna med vold. At foreldrene mine sier "... eller s slr jeg deg!" var like normalt for meg som det er normalt for deg at dine foreldre sier "Nei, det fr du ikke lov til". At foreldrene mine begynner sl meg var like normalt for meg som at det er normalt for deg at foreldrene dine kjefter p deg. Jeg kunne ikke engang tenke meg en tilvrelse uten, helt til jeg skjnte at det, blant alle vennene mine, bare var jeg som hadde det slik.

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt uten at jeg visste det, og jeg gikk fra vre deprimert til suicidal. Etter ha vrt alle andres sttte, visste jeg ikke hvem jeg skulle g til for f hjelp eller ssen jeg skulle be om det, det tok lang tid og mye energi, men til slutt sa jeg ifra til lreren min via en skolestil og fikk time hos BUP og Barnevernet. Det var en tid med nye mennesker og mye mter, og foreldrene mine mtte vre med p omtrent alle fordi jeg var under 16, og dermed gikk ingenting min vei, og jeg ble desperat og begynte ta toget til tilfeldige steder og utsatte meg selv for fare fordi jeg trodde at det var dt jeg mtte gjre for holde meg selv i live. Foreldre, leger, psykologer, psykiatere, helsesstre og miljterapauter prvde holde meg fast, prvde binde meg fast til livet, s jeg gjorde n siste ting for overleve, for ikke falle i deres hender og bli sittende fast for evig tid; jeg svelgte alle pillene og lot mrket ta meg.

N, to r etter, har jeg vrt innlagt siden februar og ftt en diagnose som pretty much handler om at jeg er ustabil og trenger medisiner for stabilisere meg. Jeg mangler struktur i hverdagen fordi foreldrene mine aldri var hjemme, jeg sliter med sinneproblemer og voldelig oppfrsel fordi det er snn jeg oppdratt og jeg hater meg selv fordi jeg fler meg svak som havna her jeg har havna bare fordi jeg ikke takla det alle de andre slektningene mine har takla. Jeg har en arm som er full av arr og tvangstanker som fr meg til lpe om kapp med t-banen hver dag. Jeg sliter, jeg sliter veldig, men situasjonen min i dag er mye bedre enn den var for to r siden, og derfor har jeg et hp om at det kommer til ende godt. Det skal ende godt. Detmende godt.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 24.09.2012     Tid: 11:50     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 26#

Jeg vet ikke en gang nr det begynte. jeg tror det var min aller frste skoledag, den dagen jeg hadde gledet meg til en hel sommer, og som viste seg vre noe helt annet enn jeg hadde forventet. Jeg husker den gangen de bandt meg fast til en stolpe og slo meg med en kvist. Og hver gang de kalte meg feit. I to r, hver dag. S flyttet vi, endelig. Det gikk bra i 5 r, fr jeg begynte se meg i speilet og tenke p hva de sa, s jeg mer og mer at de hadde rett.

Jeg begynte se meg selv i forhold til andre, og jeg var stor i forhold til alle andre. S jeg sluttet spise og begynte trene. Jeg gikk ned 10 kg p 4 uker, men s var sommerferien over og jeg ble oppdaget. Innen n var jeg fornyd med meg selv, og jeg var ikke overvektig lengre. Da jeg begynte p ungdomsskolen ble alt mye bedre, jeg hadde mine perioder med det jeg trodde var en stor kjrlighetssorg, men hvem har ikke det?

S dde bestefar, og ting ble veldig komplisert i familien. Jeg hadde et tett bnd med han, han var alltid den som passet meg nr foreldrene mine jobbet lange vakter. S skulle vi endelig komme oss unna med en deilig tur til syden. Helt til jeg ble utsatt for voldtekt p det koselige familiehotellet vi var p, av den mannen som var s snill mot oss. Mens jeg kjente lukten, tyngden og smerten, lo de begge to. Det tok sin tid fr jeg merket at hele hendelsen ble filmet.

Etter ha levd hver dag med angst, depresjoner, selvskading og bulimi, ble alt mye verre da jeg fikk en MMS med filmen. Jeg fikk panikk, tok en kniv og kuttet over hovedpulsren med en kniv. Jeg angret like etterp, for jeg skjnte athanhadde vunnet over meg.

Jeg kjempet, og jeg greide meg. Men s var jeg hos psykologen min, og det var da jeg ble tvangsinnlagt p psykiatrisk sykehus. De sa jeg hadde psykose. Jeg visste ikke at stemmen i hodet mitt hadde gjort s jeg ble syk, det var jo kun stemmen som var der for meg!

Stemmen er der fortsatt, noen ganger stille, andre ganger verre. De andre gangene, som n, vil den at jeg skal d. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut. Stemmen bestemmer over livet mitt. Jeg har ikke kontroll lengre, men jeg vil ikke legges inn igjen. Jeg vet det skjer om noen fr vite det.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no
    Postet: 11.09.2012     Tid: 19:48     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 25#

Allerede som 4.klassing har jeg merket en del av hva folk gjr for vre "kule" og hvilke konsekvenser det fr. Ett familiemedlem dde og jeg ble utrolig nok mobba for det. Som en egentlig veldig beskjeden jente, turte jeg ikke grte, jeg turte ikke vise hva jeg flte og i hvert fall ikke snakke med noen. Jeg har mistet ett godt forhold til min mor, jeg snakker s vidt med henne og hun aner ikke hvorfor. Jeg trr fortsatt ikke grte offentlig fordi jeg ikke orker at folk snakker dritt om meg for noe de ikke vet en dritt om.

Da min oldemor dde for bare 3r siden ble jeg ikke lei meg, eller ble jeg? Svaret er vel ikke s lett. Fordi jeg ble lei meg, men jeg viste det ikke. Samtidig s ble jeg ikke s lei meg, jeg hadde ikke s god kontakt med henne fordi at jeg er i en familie med jenter. P den siden av familien er ikke vi jenter godtatt, vi er ikke bra nok og vi fr ikke like mye som fetterne mine. Allerede da min sster ble fdt og mamma og pappa var p besk for vise henne frem sa oldemor: "det var den familien, fr hpe en av ssknene dine fr til noe litt bedre." -Det gjorde de, begge ssknene til pappa fikk snner, og hun var s glad i dem og det ble visst bestefar ogs.

Hvert r tar bestemor og bestefar med fetterne mine p skolestart og julegaveshopping. Og hvem betaler? Selvflgelig de. Som du kanskje forstr fr jo ikke jeg eller sstrene mine det. Derfor nr jeg starta i 8.klasse s trakk jeg meg litt tilbake. Jeg mtte starte p en skole hvor bestefar hadde vrt lrer og jeg gikk som regel bare under etternavnet mitt fordi bestefar ogs hadde det. Alt jeg gjorde ble sammenligna med bestefar eller sstrene mine nr lrerne visste hvem jeg var. Av elever ble jeg kalt ting, sltt og sparka p skolen fordi jeg hadde to fettere som ikke er helt som alle andre.

Jeg mtte finne p noe som gjorde meg til noe annet og noe som gjorde at jeg kunne rmme litt vekk og bare tenke. Jeg gikk helt til jeg kom meg langt vekk og bare knakk sammen i trer. Jeg skulka timer, starta og kutte meg, flte at alle s p meg, slutta spise, you name it. Innimellom mtte jeg til og med bare g til skaden jeg har i kneet nesten gjorde s jeg flte jeg ville knekke sammen.

I slutten av 8.klasse mtte jeg en gutt, han var snill og jeg flte jeg endelig kunne finne noe positivt i dette livet jeg gjorde vel ogs det, i en mned eller noe. Vi ble aldri sammen, vi bare holdt p. Kyssa, klemte, s var det det da.. vi l sammen, begge frivillig men uten beskyttelse. Resten av dagen og dagen etter fikk jeg masse meldinger av han. Om at jeg mtte ta angrepille, det gjorde jeg ikke. Jeg ville ikke gjre det. Han maste og maste, selvflgelig mtte jeg da selvflgelig si at jeg hadde tatt den. Dagen etter at det hadde skjedd, da var vi p klassetur. Jeg fikk fortsatt meldinger av han, men det visste jeg ikke. Mange tok mobilen min, snakket om det som sto der, og jeg visste ikke hva de mente. Da jeg fant ut av det, stakk jeg av. Ikke langt, men ett sted hvor ingen kunne se meg og hvor det var helt stille s jeg kunne sitte, tenke og angre for meg selv. I ettertid m han ha hrt om det, n snakker han ikke med meg og jeg tror han holder p med ei ny.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.
Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 31.08.2012     Tid: 16:17     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

positivitet fra dere


Det er snart hst

Jeg har gode venner og har lrt meg sette litt mer pris p de rundt me

Jo, kanskje det faktum at jeg dgnet i natt og kan da sove som en stein i natt. Det er godt.

Det er meldt regn neste uke!

Har verdens bestevenninne.. Ho sttter meg gjennom alt, selv nr jeg bare vil d. Hadde jeg ikke hatt henne, ville jeg ikke levd n.

Jeg skal starte p en helt ny skole imorgen hvor jeg ikke kjenner noen, jeg fr en helt ny start og denne gangen er jeg rimelig sikker jeg skal klare g riktig vei.

Jeg er virkelig klar for en ny start, jeg har sluttet med bde ryk og snus.. itillegg for noen dager siden holdt jeg p miste gutten som betyr mest i livet mitt, men alt har fikset seg og n skal vi dra til syden sammen.

Min fantastiske kjreste lyser opp dagen min, mens alle andre drar meg ned igjen. Men jeg prver "stay positive"

Jeg har blitt tynnere!


Jeg har klarer st se meg i speilet igjen.

Skal vre med verdens snilleste gutt idag!

Har en fantastisk kjreste som alltid stiller opp.

Det er verdens fineste vr her idag, har ikke vrt det p lenge, og det gjr meg utrolig glad!

Jeg har mtt en med samme interesser som meg!

Jeg har en fantastisk kjreste/samboer/forlovede som (nesten) alltid klarer veie opp for alt det andre drittet livet kan dra meg gjennom. Han er verdens beste.

Jeg har verdens beste venn.

Det er fint vr.

De stundene jeg fler jeg kan puste ordentlig.

Og det at jeg har en bestevenn som gir veldig gode klemmer.

Jeg har verdens beste venn som alltid stiller opp for meg!! Det trenger jeg virkelig!

Imorra p skolen mter jeg alle de gode vennene mine igjen!

Jeg har venner jeg kan stole veldig p!

Ftt bedre selvtillit.

...


    Postet: 25.08.2012     Tid: 00:59     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 24#

Jeg skjnner egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg fler egentlig at jeg hverken har noen grunn eller rett til det, men likevel skriver jeg n. I nesten alle leserhistoriene jeg har lest s har det skjedd noe traumatisk. Overgrep, mishandling, alkoholproblemer blant de nrmeste, drlig oppvekst eller lignende. Der har jeg ingenting. Jeg kan trygt si at jeg ikke kunne hatt en stort bedre oppvekst. Derfor tar jeg meg selv s ofte i det, har jeg egentlig vrt syk? Var jeg diagnosert feil? Innbilte jeg meg alt sammen? Jeg har ingen grunn til at jeg skal ha slitt psykisk, derfor synes jeg det fles litt rart skrive "min historie" snn som dette.

Nr det gikk mot slutten av barneskolen begynte jeg utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg skjnte det ikke selv, og det var vanskelig for de rundt meg legge merke til noe p kroppen min. De merket at jeg spiste lite, men siden jeg alltid har vrt smspist og vrt ganske liten tenkte de ikke over at jeg spiste mindre eller gikk ned i vekt. P tross av at jeg til slutt nesten stoppet spise var det ingen som reagerte. Det var frst en gang vi skulle p helsestasjon for ta spryte at noen s meg. Jeg vet ikke hva jeg sa eller hvordan jeg oppfrte meg som gjorde at helsessteren reagerte, men reagere gjorde hun hvertfall. Etter at jeg hadde ftt spryten satte hun meg opp p en time med henne med en gang. Jeg skjnte ikke hvorfor. Jeg dro p timen llikevel. Jeg husker jeg knakk sammen i grt mens jeg fortalte henne om hvordan forholdet mitt til mat var. Jeg skammet meg snn over trene. Jeg var bare s sliten. Jeg fikk egentlig ikke lov til grte av meg selv, jeg hadde ingen grunn til det, jeg var ikke verdt nok til kunne grte. P den tiden visste jeg lite om spiseforstyrrelser og andre psykiske sykdommer, men rene etter dette lrte meg nok. Jeg var bare et par timer hos helsessteren fr hun overtalte meg til at hun skulle ringe mamma og at de skulle f meg inn p BUP s fort som mulig. Uka etter hadde jeg min frste time der.

BUP var vanskelig i starten. Jeg ville ikke vre der, jeg ville ikke si noe. Psykologer var jo for de som var syke, det var for de som var gale, det var for de som hadde et problem, absolutt ikke meg. Jeg skjnte ingenting av det, jeg skjnte ikke hvorfor jeg ble diagnosert med anorexia. Hvorfor var jeg der? Det var jo ikke noe galt med meg. Jeg ville bare vre god nok, tynn nok og pen nok og gjorde det jeg kunne for komme meg dit. Hva var galt med det? Det var jo for det beste. Jeg flte de bare vile delegge alt sammen, alt det jeg hadde klart skulle de n delegge og knuse. Jeg flte alle var imot meg. BUP, legen, helsesster, lreren min, familien min og vennene mine. Jeg dyttet alle rundt meg bort, til slutt hadde jeg nesten ingen venner igjen. Det var flere grunner til at jeg dyttet dem bort, den ene var at de fortjente bedre. Den andre var fordi jeg ikke klarte stole p dem lenger. De sa alltid at jeg var s pen og tynn. Hvordan kunne mine beste venner st lyve meg rett opp i ansiktet om noe jeg var veldig klar over sannheten i? Jeg var ikke sammarbeidsviillig p noen omrder en lang periode. Dette gjorde at jeg datt langt, langt ned i mine egne destruktive tanker. Flere ganger vurderte psykologene mine f meg innlagt. P en eller annen mte, ikke vet jeg hvordan, s klarte jeg alltid snakke meg ut av det. Men jeg mtte begynne p piller. Jeg mtte ta tre tabletter hver dag, men jeg ble nektet f vite hva det var av bde psykolog og foreldre. Siden jeg var under 16 var foreldrene mine nesten alltid med p BUP, s det var ikke vanskelig for dem ordne slik at jeg ikke fikk vite hva det var.

Etter en lang, vond tid begynte jeg nrme meg slutten av 8. klasse. Jeg begynte etterhvert forst at jeg faktisk var syk. Jeg begynte se at jeg ikke hadde kontroll i min egen kropp, jeg skjnte at torturen innenifra ikke var ment vre der. Jeg forsto at stemmen inni meg var et monster og en sykdom. Allikevel var den min beste venn, men ogs min verste fiende. Jeg ville, men ville alikevel ikke bli kvitt det. Jeg turte ikke, samtidig som jeg ikke orket den hverdagen jeg hadde. Jeg kom inn i en periode med mye selvmordstanker, trer og vonde dager. Tiden jeg skjnte jeg var syk tror jeg var den verste tiden gjennom det hele. Jeg hadde blitt sterkere enn jeg hadde vrt og klarte n skille meg og monsteret. Det gjorde s vondt at jeg n mtte se p alt det monsteret gjorde mot meg. Jeg mtte se p at monsteret styrte meg, uten at jeg var sterk nok til kjempe imot. Det var etter dette kampen min starten. En evigvarende kamp mot meg selv. Hunger Games i min egen kropp med to deler av meg som deltakere. Men det er kun en av deltakerne som kan fortsette leve som en vinner, den andre kom til tape uansett hvem som vant.

Etter at jeg klarte se sykdommen selv ble timene mine hos BUP viktige for meg. Jeg klarte endelig se at de faktisk ville hjelpe meg og ikke bryte meg ned. Med mye hjelp klarte jeg etterhvert bygge meg sterkere. Jeg klarte begynne kjempe mot meg selv og ikke bare st se p. Jeg gikk til helvete og tilbake gang p gang p gang. Nr jeg startet i tiende klasse hadde jeg kommet s langt at jeg ble skrevet ut frisk fra BUP. P tross av dette har ikke tiden etterp vrt bare enkel. Jeg ble skrevet frisk og en lang tid gikk det bra. Jeg har falt dypt og langt ned flere ganger, jeg har vrt sikker p at jeg ikke kom til klare komme meg ut av det igjen alene, men jeg kom meg opp igjen. Jeg har falt s mange ganger etter "friskmeldingen", men p en eller annen mte har jeg klart reise meg litt igjen. I det verste fallet begynte jeg selvskade i tillegg til at jeg omtrent ikke spiste. Spiseforstyrrelsetankene har jeg aldri blitt kvitt, de surrer alltid i hodet mitt. Det er tungt, men somregel har jeg klart vre sterkest. Somregel har jeg klart holde meg oppreist. Tiden jeg har gtt gjennom det siste ret har vrt utrolig tung. Men jeg tror jeg igjen er pvei oppover, jeg reiser meg igjen. Sttteapparatet mitt bestr av en fin fin jentegjeng. De er grunnen til at jeg igjen er pvei oppover. De forstr p mter ingen andre gjr, de skjnner. Det at jeg har den gjengen betyr s mye for meg. Fra dagen jeg ble en del av denne gjengen har jeg alltid flt at ikke kunne hatt noen bedre til sttte meg. De er det beste sttteapparatet jeg kunne hatt gjennom alt dette.

Jeg vet ikke lenger om jeg noen gang kommer til bli helt 100 % frisk. Jeg tviler p det, men jeg vil ikke stoppe kjempe. Jeg er villig til kjempe til siste slutt. Livet er skjrt og verden er brutal. Vi m vise verden at vi er sterke nok til st imot brutaliteten, for nr vi str sammen er vi sterke nok til nettopp det.



Jenta p bildet har ingenting med historien gjre, kun et illustrasjonsfoto. Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no
    Postet: 21.08.2012     Tid: 22:49     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

Min historie - Leserinnlegg 23#

Vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg vet ikke nr jeg begynte forandre meg. Jeg har alltid flt meg annerledes, p barneskolen ville jeg alltid gjre ting andre syntes var teite. Det frte til at jentene utestengte meg, snudde fysisk ryggen til meg nr jeg kom. Jeg var med i en jentegjeng med 5 andre, siden de trengte en reserve til gjre oppgaver man m vre to og to for gjre.
Jeg flte meg alene. I fjerde klasse ville jeg d. I sjette mente jeg at jeg burde vrt dd. Siste ret p barneskolen fikk jeg venner igjen. Som brukte meg, bestemte over meg, og sret en av mine nrmeste nettvenner. Hver gang jeg rispet/kuttet meg, ble jeg sltt, eller gnidd hardt over srene. Midt i skoletimen. Jeg har n sluttet med selvskading, med en sprekk n og da. Stolt!
Ungdomsskolen stod for tur, problemene ble verre og verre. Angsten tok overhnd, jeg klarte ikke lenger g p skolen. Hjemme truet broren min med drepe meg flere ganger i mneden, i tillegg til mye krangling med foreldrene mine. Jeg begynte hos psykolog. Psykologen min og jeg kom ikke s godt overens, s jeg skiftet over til bup. Kom i kontakt med barnevernet. N har jeg ikke lenger kontakt med barnevernet, heldigvis. De dela meg veldig. Jeg har min fjerde psykolog p to r n, som ikke tar meg p alvor uansett hva.
Har vrt p besk p legevakten tre ganger. Bekymrede venner, som til og med er villig til g 5 km midt p natten for at jeg skal f hjelp. Der har jeg alltid blitt avvist. Ftt hre at jeg ikke er psykisk syk, men at jeg later som. At innleggelse er skadelig, piller ikke hjelper, og at psykiatere ikke snakker. At jeg bare m g hjem, klare meg selv. De har lyet til meg flere ganger. Den ene gangen jeg mtte en forstelsesfull lege, var da jeg hadde tatt overdose.
Jeg har prvd ta livet mitt to ganger. Jeg har blitt kjrt i sykebil med sirener og bllys for bli pumpet, og svidt unngtt alvorlig leverskade. For s bli sendt rett hjem igjen dagen etterp, uten ordentlig oppflging av psykologer og slikt. Det kan fort skje igjen, for tiden er jeg virkelig en fare for meg selv. Har en fantastisk venn som er med meg nesten dgnet rundt, som jeg overnatter med hver dag. Slik har det vrt i en mned n. Men n begynner vennen min og bli deprimert selv, og trenger tid alene.
Vrt til vurdering for innleggelse, men det ble avsltt. Jeg kan d, men de er bekymret for at det kan skade meg. Hvis ingen passer p meg dgnet rundt s skjer det noe igjen. Jeg vet det, de vet det, men de gjr ikke noe med det. De mener samtaler tre ganger i uken holder i en mned, s g ned til en samtale i uken. Men det er p kvelden det er verst. Det er da monstrene kommer frem, tvangen er verst, og selvmordstankene forsvinner heller ikke.
Jeg ville bare bevise at psykiatrien i Norge ikke fungerer. N har jeg ikke vrt p (ungdoms)skolen p to r, jeg tr knapt hente posten, snudd dgnet p hodet og ser ingen grunn til leve. Jeg tr svidt snakke med folk p min egen alder, har et forferdelig selvbilde, er redd for broren min og kan nr som helst f en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Men hjelp, det fr jeg ikke..


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no
    Postet: 14.06.2012     Tid: 15:13     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg 22#

Nr psykologen som har fulgt deg igjennom seks r ser deg inn i ynene og sier jeg m love han holde ut til neste mte, og han vet jeg ikke klarer juge for han, eller at jeg aldri bryte lfte nr han gir det, da raser hele verden.

Jeg vil ikke leve mer - men jeg er sperret inne p psykiatrisk. Og det er et rent helvette.

Det startet allerede i ti rs alderen, det var da alt gikk nedover,det var da jeg hadde mitt frste selvmordsforsk, jeg ville ikke mer, men jeg var kun ti r, og det var ikke et velykket forsk, ingen la merke til det. Jeg slet meg igjennom skolen, og fikk bare verre og verre selvtillit. Jeg har alltid vrt den blide og hyggelige, pliktoppfyllende jenta, fordi at jeg mente at jeg ikke fortjente vre i verden, at jeg mtte vre grei mot alle, uansett hvor drittsekker de var mot meg. Jeg mtte gjre meg fortjent til ?f lov vre i verden?. Jeg fulgte alle regler, alle lover, jeg gjorde aldri noe galt. Alikevell var det jeg som satt hjemme hver eneste dag og grt meg selv i svn, imens alle de andre hadde kjrester, dro p fester og hadde det gy. Jeg var kristen p den tiden, og trodde Gud straffet meg for en grunn.

Fra jeg var 10 r til jeg var 18 r gammel, var jeg jenta med toppkarakterer, alltid blid, snill som en engel og gjorde aldri noe galt. Jeg var der bestandig for vennene mine, og jeg var faktisk ogs ganske populr blant folk, fordi jeg var s snill. De kom til meg om alt, men jeg fortalte dem aldri om mine problemer. I skjul kuttet jeg meg, og en dag sendte lreren min meg til psykolog. Jeg fortalte til alle at jeg gikk til psykolog fordi jeg var redd for lese engelsk hyt i klassen og at det var angst trening, dette fortalte jeg bde til venner og familie. Ofte p skolen ble jeg mobbet p grunn av vekten min, jeg begynte trene hardt og spise sundt og spiste ikke godteri p et r, jeg gikk ikke noe ned i vekt. Det viste seg at jeg hadde et syndrom, som gjr at jeg er overvektig og mest sannsynlig ikke kan f barn. Jeg ble knust nr legen min fortalte dette, da min drm var f minst fem barn. Jeg husker spesielt en dag p ungdomskolen da en gutt la meg til p msn og begynte flrte med meg, jeg ble s glad, for han var en av de mest populreste p skolen min. Jeg flrtert tilbake, dagen etter gikk ryktene rundt p skolen, han og en kamerat hadde sittet og tullet med meg, og alle lo nr jeg gikk i gangene, de gjentok det jeg hadde skrevet til han. Det var helt forferdelig. Jeg har ogs blitt forgrepet p, men dette er det ingen som vet noen ting om, kun min psykolog og behandlere, slik at det vil jeg ikke g mer inn p.

( alt jeg skriver om fra n av har skjedd under tre siste rene )

Jeg klarte holde all psyken inne i meg helt til jeg ble 18, jeg taklet det ikke mer, jeg skulle ikke bli voksen, jeg var ikke klar for det, og endte med mitt frste alvorlige selvmordsforsk og havnet p somatisk sykehuset og videre til psykiatrien der jeg ble i 10 mnd, p den tiden mistet jeg alle vennene mine, jeg som var s populr, til g fra kun ha tre venner igjen som stttet meg og beskte meg og sto ved min side. Det var vanvittig vondt, det var hjerteskjrende. Det endte igjen med at jeg ga opp igjen, jeg klarte ikke mer jeg ville ikke mer, og igjen havnet jeg p somatisk sykehus for selvmordsforsk og rett inn p psykiatrisk igjen, tredje gangen var i fjor, p bursdagen min, hadde ikke et menneske kommet, eller hadde dette mennesket vrt kun to minutter forsinket, hadde jeg vrt dd. I stedet for havnet jeg i koma i tre dager, og rett inn p psykiatrisk, jeg har vrt ut og inn av psykiatrisk det siste ret som har gtt n, med veldig alvorlige deperisjoner, og diagnosen kronisk suicidal

N er jeg sperret inne p psykiatrisk, mot min vilje, jeg har tryglet og bedt om f skrevet meg ut, men her holder de meg. Jeg er sliten, utmattet, har mistet matlysten, leve lysten og alt. Senest i dag fikk jeg hre fra min behandler at jeg gr nedover i vekt og at jeg m spise..

Et personal spurte hvorfor det var s vondt med bursdagene mine, jeg svarte imens trene rant nedover kinnet mitt ? Fordi jeg lover meg selv at jeg aldri skal bli et r eldre?

I morgen xx Mai, blir jeg ett r eldre..

Her ligger jeg i fortvilelse, sperret inne, og prver finne alle slags mulige mter p forsvinne. Men de finnes ikke, jeg er p en post der de har tenkt nye ut, og de er innom hele tiden. Men mitt eneste bursdags nske er at jeg skal f evig hvile.


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 06.06.2012     Tid: 15:11     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - Leserinnlegg 21#

Jeg er ikke som alle andre. Jeg er kanskje et menneske som gr og puster, men jeg har aldri vrt som alle andre. Jeg sier ikke at det er noe galt i og vr annerledes, men det er ikke alltid like lett. Bare snn fr noen spr; Nei, jeg har ingen funksjonshemning, har ikke blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt, alt det gr p det fysiske. Jeg har blitt torturert psykisk i alle r.

Da jeg gikk i 1 klasse ante jeg ingen fare, jeg hadde min beste venn som jeg hadde ftt tidig i barnehagen. Alle var venner, man gjr jo ikke s stor forskjell i 1. rene gikk og plutselig skjedde det, 4. klasse. Hva som skjedde har jeg aldri helt forsttt, guttene i klassen bestemte seg plutselig for starte mobbe, og jeg var selvsagt mobbeofferet, hvorfor? Nei det aner jeg ikke, livet er kanskje bare slik. Alle kan jo ikke ha det perfekt.

Etter som mobbingen fortsatte utviklet jeg sagte agresjonsproblemer, og dette elsket guttene og utnytte. Jeg kunne ikke styre det, jeg slo dem og sparket. De var redde for meg, men siden de var flere s vant de alltid. Ingenting skjedde, lrerne s det, viste det, men gjorde de noe med det. Nei!

Jeg mistet masse lring pga dette. Jeg endte som oftest p vinduskanten i trappegangen. Jeg satt og grt. Ingen brydde seg. I starten s var jentene der for meg, stilte opp og beskyttet meg, men det var i 4.klasse da alle var venner. Tilslutt hadde jeg bare bestevenninnen min, lite viste jeg om at hun bare om noen r skulle forlate meg.

Da jeg endelig samlet meg til komme inn i klasserommet tok det ikke lang tid fr en eller annen klarte kalle aggresjonen opp i meg igjen. Pulter veltet, stoler ble kastet rundt fr jeg lp vekk, vekk fra det vonde. Snn gikk som regel ukene i 4 til 6 klasse. Det var i slutten av 6.klasse en av jentene samlet mot i seg til si det til moren sin hjemme, det at jeg ble mobbet. Det slutta, mobbingen, men n var det ikke lenger det som var problemet mitt.

Min bestevenninne som jeg hadde vrt sammen med nesten hver dag i over 6 r gled sagte fra meg. Hun startet henge med de kule? og kle seg annerledes. Sluttet mte meg p vei til skolen, s jeg mtte g alene. Det var de verste 20 minuttene om dagen. Jeg startet skrive historier og lese. Det var frst i 7 klasse jeg leste min frste bok. Historiene mine ble tristere og tristere, selvmordshistorier, der jeg som oftest tenkte p meg selv som hovedpersonen selv om hun/han fikk et annet navn. S startet drmmene, marerittene. Jeg drmte om at guttene slo meg, sparket meg, prvde drepe meg. S gikk drmmene over i voldtekt, selvmord, og selvskading. Jeg har ikke sovet ordentlig p nesten 3 r.

Da vi startet p ungdomskolen begynte jeg og min bestevenninne i to forskjellige klasser og etter det har hun ikke ville snakke med meg. Jeg grter, grter meg i svn mens jeg ser p et bilde jeg har av henne over sengen. Jeg hadde ingen venner lenger. Jeg satt alene i en krok, jeg trakk meg sagte men sikkert inn i meg selv. Ville ikke snakke med noen eller noe. Hjemme var jeg som vanlig, glad og full av latter. Men med en gang jeg kom inn p skolen ble jeg stille.

S kom dagen, en av de beste dagene i livet mitt. Jeg fikk en venninne, og s plutselig en til. Jeg var ikke alene lenger. Jeg er fortsatt stille og rolig nr jeg er rundt andre, men med de to er jeg som en kanon av glede. Jeg er s glad som jeg aldri fr har vrt. Men vil det vare nr videregende str for tur?



Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 27.05.2012     Tid: 20:11     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - Leserinnlegg 20#

Jeg vet ikke hva jeg skal gjre av meg lenger. Alt er bare et rent helvete.

Jeg er ubrukelig. Kommer aldri til bli noe. Det har jeg hrt flere ganger. Av lrere og foreldrene mine. Jeg har n innsett at de har rett. Selv om foreldrene beklagde seg lenge etter hver gang de sa det, s vet jeg at de hadde rett. Jeg kommer aldri til f ut noe av livet mitt. Jeg bruker bare plass. En plass en annen person kunne hatt. En flink person. En som kan gjre noe av livet sitt. En som klarer oppn det som den nsker. Jeg er bare et ork for verden. delegger for alle andre.

Livet mitt gikk i grus i en ganske ung alder. Nr jeg nylig var fylt 10 r, flyttet faren min til utlandet, og jeg som alltid hadde vert pappajente, tok det veldig hardt p meg. Jeg sluttet nesten spise og sluttet vre med vennene mine fordi jeg var s lei meg. Ikke fr n har jeg tenkt p at jeg nesten utviklet spiseforstyrrelse som 10ring. Husker at jeg alltid synes at jeg var s feit, selv om jeg bare veide rundt 25 kilo. Og jeg, var ganske hy for alderen ogs. Moren min begynte fort bli bekymret for meg. Og etter hvert begynte jeg spise mer bare for at hun skulle slutte bry seg. Slutte mase. Men likevel, grt jeg meg til svn hver dag, ganske lenge. S mrkt p livet. Ville bare slutte leve.

Etter hvert, begynte det bli en lysere tid for meg. Men jeg fikk fort bemerkninger om at jeg var fet og stygg. Alt jeg ikke var god nok og at jeg ikke kom til bli noe av. At jeg var dritt. Ubrukelig. Drlig. Etter hvert fant jeg ut at alt som ble sagt om meg, var sant ogs. Og jeg begynte bry meg om hva folk sa om meg. Selvtilliten min sank noe enormt og der satt jeg igjen, som en ensom liten klump.

Nr jeg begynte i 7 klasse, endra alt seg. Det var da jeg begynte trekke meg tilbake og slutte vre med folk. Tenkte at det var til alles beste. De likte meg ikke, s hvorfor skulle jeg vre med dem da? Jeg ville gjre de fornyde. Fordi de en gang hadde vert de beste vennene mine. Jeg ville gjre de glade. S kanskje de en gang kunne ta meg tilbake og vre venn med meg igjen. Og i slutten av syvende, begynte de faktisk vre mer venn med meg igjen. De godtok meg for den jeg var, trodde jeg da.

I 8. klasse, gikk en god venn av bestevenninna mi gjennom en hard tid. Fordi han i den sommerferien hadde blitt avvist av noen venner og mobbet. Venninna mi begynte da slutte vre med meg for vre med han. Hun skjnte ikke at jeg gikk gjennom det samme, bare at jeg hadde gtt gjennom det i flere r, ikke bare et par mneder. Hun flte visstnok at jeg ikke trengte ha folk vre med, og at jeg burde klare meg alene.

Nr venninnen sluttet vre med meg, sluttet de fleste andre vre med meg og. De var kun med meg fordi jeg var venn med ho ene. Og nr vi ikke var venner med meg lengre, fant de ingen grunn til vre med meg. Jeg ble da alene. Uten venner. Bare meg selv. Alene. Nr jeg snakket med venninnen min senere, sa hun at de andre sluttet vre med meg fordi jeg forandret meg s mye. At jeg ikke lengre var den samme lengre. Men hvordan kunne jeg vre den samme nr alle forlot meg? At de ikke skjnte det. Er nesten gale.

Det var da selvskadingen begynte. Frst var det bare risping i huden. Kanskje det av og til begynte bl, men det var sjeldent. Jeg turte ikke. Var feig. Noe jeg alltid har vert. Kommer alltid til vre det. Etter hvert, begynte det bli verre. Jeg kjpte hobbykniver og kuttet meg med de istedenfor de slappe passerene jeg fr hadde brukt. Jeg likte synet av blodet. Det fikk meg til smile. Tenke klart. Tenke mer p det positive. Og jeg ble da avhengig av det. For det var det eneste som fikk meg glad.

N, vet jeg ikke hva jeg skal gjre lengre. Alt er dritt. En byrde. Rutine. Jeg gr p skolen, kommer hjem igjen, legger meg. Alt er dritt og helvete. Livet mitt. Jeg vil bare slutte. Slutte med alt. Sove hele dagen og gi faen. Gi faen i folk rundt meg, skolen, meg selv, livet mitt. Jeg er bare lei. Vil bort. S langt bort som mulig. For jeg vet allerede at jeg ikke kommer til bli noe. Kommer ikke til ende opp som noe. S jeg skjnner ikke hvorfor jeg lengre skal slite med det? Jeg vil ikke mer. Jeg vil bare gi opp. Jeg vil bort. D.


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no


    Postet: 21.05.2012     Tid: 16:22     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Leserhemmeligheter 3#




Da kom det endelig noen nye leserhemmelighetbilder! Jeg lurer ganske mye p hva dere tenker om bildene, konstruktiv kritikk setter jeg stor pris p. Dette er da IKKE mine hemmeligheter, men leserne mine sine. Hvis du vil se flere bilder, vil sende inn selv eller lurer p hvordan dette fungerer, trykk her.

...

    Postet: 15.05.2012     Tid: 20:10     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 7     Copyright

DERES HEMMELIGHETER

Siden det var s overaskende god respons p tidligere innlegg som du finner HERog HER, bestemte jeg meg for kjre igang enda en runde.

Jeg kommer til ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten p bildet. Jeg hper virkelig at dette er en like god id som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning.Dere kan sende inn s mange hemmeligheter dere vil og det kan vre alle slagt hemmeligheter, bde koselige og triste. Dette er to eksempler:




Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten p facebook, e-mail (summer@live.no) eller som kommentar her p bloggen.

    Postet: 14.05.2012     Tid: 14:12     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 31     Copyright

Min historie - Leserinnlegg 19#

Alt det vonde.. Historien om meg.

Alt startet da jeg begynte p skolen. Det var ikke s ille da. Men ting utviklet seg. Jeg fikk aldri noe srlig med venner. Jeg begynte med briller, og da brt det ut. "Brilleslange" og mange andre ting ble jeg kalt. Jeg fikk ikke vre med og leke eller noen ting. De begynte og sl, dytte, sparke. Jeg ble akt over med akebrett. Holdt fast, og banket. I november 2004, skilte foreldrene mine seg. Det hadde hatt det bra sammen i mange r, men nr det begynte og g galt, starta pappa og drikke igjen, og det takla ikke mamma. Han drakk seg full, sloss, og slo seg snder og sammen forran meg og broren min. Jeg var 7 r da han starta med det. Det var som om verden raste sammen rundt meg.

Jeg begynte og venne meg til og bo p to steder. Tross alt var hvertfall mamma lettere til sinns etter skilsmissen. Januar 2005, bare 3 mnd. etter pappa flytta ut, mtte hun en ny en. Da starta livets rette helvette. Jeg synes det var spennende at mamma skulle f ny kjrste. Vi lagde mat til dem, kokte kaffe, og hadde det gy. Alt dette, uten visshet om hva som skulle skje den natten. Jeg vknet brtt av at noen kom inn p rommet mitt. Det var han. Han som skulle bli kjrsten til mamma. Den natten var den vrste i mitt liv. Men det var bare begynnelsen. Begynnelsen p et 4 r langt seksuelt misbruk. Den frste av mange netter, som skulle bli mine verste.

Truslene kom p lpende bnd. "Sier du noe om dette, tar jeg livet av moren, broren, og faren din." Sier du dette til noen av vennene dine, gjr jeg det samme med de." "Du vil f et helvette selv, jeg skal gjre alt vrre for deg." "Sier du noe stifter jeg igjen kjeften din med stiftemaskin!" Det var overgrep, etter overgrep, etter overgrep. Han nt og torturere meg. Jeg kan enn kjenne den varme, salte smaken som fylte munnen og halsen min. Smerten son rev i underlivet, magen, og hele kroppen. Slagene mot ryggen. Vridningene i hoftene.

Den sommeren, s jeg en dokumentar. Om selvskading. Noe jeg ikke skulle gjort. Det begynte med forsiktig skraping med nler, men utviklet seg fort. "Han" fant ut av dette, og utnyttet det. Sm, tynne barberblader, ble dratt sakte gjennom hunden p armene. Aldri farlig dypt. Ikke vrre enn at det kunne bandasjeres av meg, og leges av seg selv. Men vondt. Kuttene ble vrre og vrre. Fler og fler. Jeg var ikke bra nok for "han". Jeg mtte slanke meg. F bedre kropp. S ble jeg for tynn, og mtte legge p meg. "Din feite hore, se og f av deg noe av det valpefettet!" "Du, ditt syltynne, ekle stankelbein. Du stikker nr jeg puler deg!" Rart jeg aldri har vrt bra nok?

Mobbingen ble vrre, lgnene ble strre og flere. Forholdet mellom meg og mamma ble dritt. Jeg ly, og skv alle bort. Jeg kunne ikke stole p noen lenger. Pappa drakk, og lot oss vre alene p nettene. Selvskadingen ble verre. Jeg gikk hos psykolog, og p BUP rett etter det. Mamma skyldte p skilsmissen og mobbingen for at jeg slet snn. Bde hun og alle andre rundt var bekymret. Mamma fikk vennene vres til og snakke med meg, og sprre om det var noe mer. Mere enn mobbingen og skilsmissen. Jeg ble spurt flere ganger: "Er det noen som gjr deg noe vondt s du ikke tr og si det?" Nei. Var svaret. Hver gang. S fort jeg begynte og stole p noen skv jeg de bort.

S flytta vi. Langt. Jeg opplevde for frste gang i livet og ha venner. Det var en kortvarig glede. Siste halvret av 7. klasse. Jeg visste ikke hvordan man oppfrte seg rundt venner, hva jeg skulle si, eller gjre. Jeg begynte og stole p noen av de, og gjorde fryktelig dumme ting for og skyve de bort. Jeg ly, fikk de til og tro at jeg var noe helt annet enn det jeg var. Jeg kunne ikke stole p noen. Det var for stor risiko. Tenk om jeg skulle komme til og fortelle de noe? Det var til deres eget beste. Jeg kunne ikke si noe s de fikk oppleve noe s vondt. Alt gikk i en eneste stor vond sirkel.

Selvskadinga frte til bekymringsmeldinger til barnevernet. Fra skole, helsestasjon, og foreldrene til de rundt meg. Alt ble et helvete. En stund ville jeg ha hjelp av barnevernet til og komme meg vekk ifra mamma. Forholde vres var helt rva. Jeg fikk noen nye venner som nettopp hadde flytta til bygda. Jeg bodde omtrent hos de, noe som ikke gjorde forholdet til mamma noe bedre. Jeg ryka, stakk av, og nekta og g p skolen. Etter en stund, fortalte jeg omsider hva jeg gikk igjennom. For frste gang. Eller, jeg sa det ikke direkte. Det var et par de nye vennene, og jeg fikk et utrolig godt forhold til de. Jeg skrev dagbok, som de fikk lese. De hjalp meg, nr jeg hadde det som verst. De henta meg i skogen midtvinters, med oppkutta armer, liggende iskald i snen etter et alvorlig angstanfall og flashback. Etter den natten, skrev jeg om "han". Ikke direkte hva han drev med, men hvor lite jeg likte han. Hinta om at noe var galt. Mens de satt og leste knakk jeg fulsendig sammen.

"Er det han? Han som gjr deg noe? Skader han deg p noe vis?" Jeg ble kvalm. Det fltes som om hele verden skulle rase sammen. Jeg ville der og da gjre noe for og d. Med en eneste gang. Jeg klarte ikke svare, bare satt der. Jeg har aldri vrt s redd i hele mitt liv. Kvalmen skylte gjennom meg p en mte som ikke kan beskrives. Trene begynte bare og trille. "Der har vi svaret." Noe mer ble ikke sagt p noe som fltes som en evighet. De satte seg sammen med meg, og bare holdt rundt meg. Etter en stund ble det sagt: "Vi m bare si dette til **** (mamma)" Nye kvalmetak og redsler skyldte gjennom meg. Hva hadde jeg gjort?

Det ble aldri s de fikk sagt ifra til mamma. Dagen etterp reise jenta p tur. Hun taklet ikke at jeg hadde et godt forhold til typen hennes, (som alikevel var 29 r). Et voldsomt sjalusi utbrudd kom, og det gikk dritt i mellom dem. Jeg og han drev visst med mer enn bare og snakke sammen. Hva tenkte hun med? Hun hadde jo nettopp ftt vite hva jeg gikk igjennom. Den kvelden visste jeg ikke hva jeg skulle gjre. Jeg hadde mistet de eneste menneskene p jord jeg trodde kunne hjelpe meg. Jeg ville bare d.

Jeg satt i senga og grt. Jeg s at veninna til mamma var plogget. Kom p hva hun hadde sagt i alle r, om at uansett hva det var, kunne jeg bare ringe henne. Jeg skrev litt, og hun lurte p hvordan det gikk. Jeg sa bare at det ikke gikk s bra, og lurte p om hun hadde mulighet til og komme p besk en gang om ikke s lenge. Det spontane svaret jeg fikk var: "Jeg kan desverre ikke komme fr i morgen." Hu har jo unger, og bodde 35 mil unna. Hjelp, tenkte jeg. S fort?

Helvete brt ut dagen etterp. Jeg stod opp, og fortalte mamma at vi fikk besk. Hu skulle f besk fra fr av, og klikka mentalt i vinkel. Jeg gjorde visst alt for og dlege henne, og gikk bak ryggen hennes, og snakka med alle andre borstett i fra henne. Jeg vga tilogmed og g til vennene HENNES! Hun var s sint som jeg aldri fr har sett henne. Hun "rydda" p kjkkenet, Smalt i drer rydda s brutalt at ting knuste. Hun grt, og sa ikke et ord mens hun drev p. Tilslutt forsvant hun ut. Der ble hun til hun reise for og hente hu som i utgangspunktet skulle komme. I mellom tia kom hun andre. Det var frykteli anspent da de andre kom. Men mamma grt ikke lenger hvertfall. Det var bare veldig tydelig at hun hadde grtt hele dagen. Jeg og **** gikk opp for og snakke alene..

Da vi kom opp p rommet, datt jeg bare sammen p senga. Jeg hylgrt. Tilslutt fikk jeg pressa ut noen ord, s hun forstod hva det gjaldt. Noen trer trilla fra henne. S sa hun: Du vet, faren min misbrukte meg. Jeg har skjnt lenge at det har vrt noe galt, men ikke visst helt hvordan jeg skulle f vite det. Hvem er det? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre, eller hvordan jeg skulle si det. Til slutt sa jeg: Det er ***. (Eksen til mamma.) Hun sa bare off, lille venn.. S satte hu seg sammen med meg i senga, uten og si et ord mere.

Da vi kom ned snakka mamma og hun jeg fortalte det til alene. Etter en stund kom mamma med trevte yne og ga meg en lang god klem. Hun unskyldte seg for oppfrselen sin. De andre spurte litt, og s hadde vi det gende. Dagen etter ble det anmeldt..

I rene etter har alt gtt i ett. Barnevern, politi, advokat, Bup, innleggelser osv. Jeg var i dommeravhr, barnevernet gikk til fylkesnemda for og ta over omsorgen for meg, jeg havna i fosterhjem, tok overdose, havna p Sannerud, ble s flytta til en annet psykiatrisk greie. Hvor jeg var i 8 mnd. Selvskading og flashbacks mens jeg var der som endte p sykehuset. Gikk drastisk ned i vekt. Overtrente, nekta og spise, stakk av fra fosterforeldra mine, og GIKK 3,5 mil tilbake p psykiatrisk. Noe som tok meg 5 timer og 10 minutter, og et tonn med viljestyrke og trass.

S klarte jeg i april tilogmed og bli gravid! Da endra alt seg. Saken mot eksen til mamma er enn ikke kommet opp, og vi venter fortsatt. Nr jeg ble gravid endra hele min instilling til livet seg. Jeg slutta med selvskading, og jobba/jobber som en helt for og bli frisk. Angsten henger over meg som et stort monster enn, og det samme gjr flelsene rundt mat. Skadetrangen er ogs like stor, men jeg klarer og holde meg unna. Barnevernet trakk saken i fylkesnemda, og besluttet og ikke anmelde forholdet mellom meg og samboeren min. Jeg var bare 15 nr jeg ble gravid, og han 20, s det var jo ikke lovlig.

Samboeren min er virkelig verdens beste! Han hjelper meg, og motiverer meg til og bli frisk. Slippe skadetrang og angst, komme meg ut av depresjonene, se lyst p livet, osv. Det er en daglig kamp, hver time, hvert minutt, men jeg klarer meg. Koser meg som mamma, og ser framover. Forbi alt vondt som er i vente.

Et sted inni her, endte pappa opp som alkoholiker, har hadt 3 hjerteinfarkt, og han fikk beskjed om da han fikk det frste i en alder av 39 r, at hvis han ikke slutta og drikke og ryke, s kom han ikke til og leve til han er 50. N er han 47, og har hadt 2 infarkt til, og har heller ikke slutta og drikke og ryke. Jeg ser han kanskje en gang i skuddret, og nr jeg ser han, mter han opp full, kjrer i fylla, drikker, er voldelig osv. Nye kona hans er ekkel, og mishandler minste stesstra mi. Jeg satt i stua hos dem og s at hu ble sltt, og dytta ned trappa til kjellerstua. Faen alts. Ondskapsfulle mennesker.

I tilleg er det viss MIN feil at pappa er alkoholiker, og s er det JEG som har delagt livet demmes ved og si ifra til barnevernet. De kom med ganske gode begrunnelser, og nr en hrer ting ofte nok, begynner man og tro p det. S ja.. Da er det min feil da vel. Unskyld.

N makter jeg ikke skrive mer, det blir for vanskelig..

-Maria



Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 12.05.2012     Tid: 20:46     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 8     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 18#

Det er s mye som har skjedd i mitt liv at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte. Det er ikke store ting, men heller flere sm ting som blir til en stor, knusende sannhet. Jeg er ogs oppvokst med en ikke tilstedevrende forelder, og enorm forkastelse.

Jeg skal ikke g inn p dype detaljer, ettersom det hadde tatt 1000 r fortelle alt.Foreldrene mine skilte seg. Da bryt min verden sammen. Jeg valgte ikke se den forelderen som rett og slett dreit i meg, og fikk n oppleve hvordan det var leve med aleneforelder.

Jeg trstespiste. Jeg la p meg mye, og ble mye mobbet for dette. Ikke fysisk mobbing, men psykisk. De stengte meg ute, baksnakket meg.Jeg begynte selvskade. Jeg sliter fortsatt med dette. Alle tror jeg har slutta, men det er en lgn. Gjorde det seinest for litt over en time siden. Og jeg er blitt flink. Flink til skjule det etterp.

Jeg utviklet flere spiseforstyrrelser. Jeg er en blanding av trstespising, sulting og oppkasting. Tvangsspising, anoreksi og bulimi i en. Bulimien er jeg vel egentlig ganske kvitt, men tilbakefall skjer...

Jeg gikk ned 20kg ved ikke spise. Jeg er fortsatt overvektig (ca 75kg) og jeg sliter enormt.
Alle sier at jeg er s pen og snt, og det er for s vidt greit. Det er ikke ansiktet mitt jeg hater. Det er kroppen. Jeg studerer kroppen min i speilet daglig. Hatet vokser sterkere og sterkere. Spesielt siden bestevenninna mi er alle gutters drm. Kunne bare nske en gutt syns jeg var pen...

Jeg har begynt smugryke og drikke. Foreldrene mine vet ingenting.

Det verste med alt dette, er atvennene mine (spesielt bestekompisen min)vet at jeg var snn fr. Detde ikke vet, er at jeg fortsatt er snn. Jeg har bare vokst som skuespiller. Fasaden er praktisk talt feilfri. Men det gjr vondt.Kunne nske noen s bak fasaden. Kunne nske noen kom og reddet meg fra meg selv...

"I've got a secret. It's on the tip of my tongue, it's at the back of my lungs. And I'm gonna keep it. I know something you don't know.." - "Chelsea Smile" av Bring Me the Horizon



Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 16.04.2012     Tid: 15:41     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 5     Copyright

LESERHEMMELIGHETER 2#

"En gang ble jeg skuffa da bestevennina mi ble sammen med den gutten jeg likte sykt godt".

"Brd og Vegard Ylvisker er det eneste som gir meg livslyst og som holder meg oppe".

"Jeg tror jeg har eller utvikler sosial angst".

"Jeg er redd for og sove, for jeg har p flese at jeg ikke vil vkne igjen".

"Jeg stoler ikke p noen, ikke en gang meg selv".



"Jeg fler ingenting lenger, ingen glede, ingen sorg, bare?tomhet".

"Jeg forstr ikke hvordan folk klarer vre venn med meg".

"Jeg er ikke redd for d, men jeg er redd for dden".

"Vennene mine vet ikke hvilket monster jeg egentlig er".

"Egentlig har jeg lyst til gjre det slutt med kjresten min, men jeg tr ikke".



"Jeg er alltid redd for hva folk tenker om meg, angsten kontrollerer livet mitt".

"Mitt strste nske er d".

"Jeg stolte p en jeg ikke burde stolt p, og n er ikke hemmelighetene mine hemmelige lenger..".

"Dden er min strste, og eneste frykt".

"Jeg er konstant redd for gjre noen feil".

"Jeg er mer redd for leve enn for d".

"Verden skremmer meg mer og mer for hver dag som gr".



"Jeg er selvskader, noen mennesker vet det, men ingen vet hvor alvorlig det har blitt".

"Jeg kommer til ta livet av meg hvis jeg ikke fr ordentlig hjelp snart".

"Moren min er psykisk syk".

"Jeg fikk nylig diagnosen depresjon, men tr ikke si det til noen".

"Jeg har APD og trenger et spesielt hreapperat".

"Jeg har sossial angst".

"Jeg er redd for broren min, men m bo med han selvom".

"Jeg er s jvlig redd hele tiden for at de skal komme igjen og gjre det vonde de gjorde mot meg en gang til. Jeg sover ikke, spiser ikke, puster ikke. Er bare redd.. Og nr jeg ligger i senga p nettene trr jeg ikke flytte en muskel, langt mindre puste. Bare ligger der livredd med hjertet i halsen".



"Jeg orker ikke leve mer, men trr ikke avslutte det... alle tror jeg blir bedre, men blir i stillhet bare verre og verre..".

"Nr jeg var 18 bodde jeg p et krisesenter , pappaen min hadde sltt meg nesten hele barndommen. Mamma er fremdeles gift med ham!".

"Tanken om d er sinnsykt stor, og hjelper fint lite at det er sykt masse broer her, som fr alt til bli mer tilgjengelig, if u understand..".

"Jeg har s sinnssykt lav selvtillit, fordi jeg er overvektig. Alle jentene p skolen er tynne og jeg blir deprimert hver gang jeg ser kroppene dens".

"Det lever et monster under sengen min, men innerst inne vet jeg at det lever inne i meg".

"Jeg har sosial angst, heftige depresjoner, og har drevet med selvskading i 4 eller 5 r.."

"Min hemmelighet er at jeg ikke kjenner min far, eller jeg ser han en gang i ret eller noe snt fordi konen hans ikke liker meg. Sannheten er at jeg er livredd for at han snart skal f en ny datter innen denne uken. Og da vet jeg at hun kommer til nekte han ha noe med meg gjre. Frste gangen jeg s han var jeg 1 r. Men fr det s nektet han for at han var faren min og krevde DNA-test selv om jeg var prikk lik han. Og da viste det seg selvflgelig at jeg var datteren hans".



Jeg m beklage at jeg helt hadde glemt bort alle leserhemmelighetene dere har sendt meg! Jeg poster alle n, ogs de bildene jeg har postet fr, s jeg hper det gr greit. Jeg m virkelig beklage! Har du ogs en hemmelighet du vil dele eller en historie s send meg en mail: summer@live.no

Noe du kjente deg igjen i?

...

    Postet: 04.04.2012     Tid: 18:42     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 5     Copyright

LESERHISTORIER



Vil du dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

HER er tidligere leserhistorier.
...

    Postet: 31.03.2012     Tid: 20:44     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 17#

Det var sommer. Sole skinte utenfor vinduet mitt, men jeg hadde trukket gardinene for. Dren til rommet mitt var lst fra utsiden og jeg satt p et hardt gulv, helt alene.Jeg hadde sitett der i flere dager. Min far hadde sendt melding til skolen at jeg var syk, selv om jeg ikke var det. Han nyt hre skrikene mine bak den lste dren.

Om kvelden kom han inn. Det knirket i dren da den sagte ble pnet. Jeg l presset mot veggen i redsel. Jeg var 12 r. Han kom inn, satt seg ned ved siden av meg. Jeg hrte han sagte pne buksesmekken. S kan dere selv finne ut hva som skjedde. Det er ganske lett og forst om man vill. Jeg orker nesten ikke tenke p det en gang.

Min mor var dd, kreft. Hun lot meg sitte igjen med en far som sa hver dag at han elsket meg. Han s det mens han presset meg ned i madrassen, dro av meg klrne, hold meg over munnen for at jeg ikke skulle skrike. Ingen burde oppleve noe slikt, men det gjorde alts jeg.

Litt info om meg fr jeg fortsetter. Jeg er en jente p 17 r. Bor fortsatt hjemme med faren min, han lar meg ikke dra noen steder uten at han vet hvor. Jeg har blitt mobbet siden 5 klasse. Grunnen til dette er at jeg er s tynn. Mange tror jeg har anorexisa, men det har jeg ikke. Jeg sulter, men ikke fordi jeg ikke spiser det jeg fr, men fordi jeg ikke fr noe.

Da jeg var 9 r dde moren min av kreft. Dette tok min far veldig hardt. Han hndterte det med sl meg. Han sa at det var min skyld at min mor var dd.

Etter begravelsen dro han meg i armen og inn i bilen fr han kjrte hjem. Han sperret meg inne p rommet, tok ut sakene mine. Det var han som bestemte; Hva jeg skulle g i, hva jeg skulle spise, nr jeg skulle sove. Jeg lider i stillhet. Han kommer fortsatt inn p rommet mitt, kjrtegner den nakne kroppen min. Jeg har vrt innlagt p sykehuset 5 ganger siden min mor dde. Alle gangene av drapsforsk, men kun tre av dem hadde jeg prvd p selv. Ja, jeg kutter meg. Blodet som renner fr meg til fle meg avslappet.

Jeg har ikke en egen kropp. Han bor i meg.

Dette er en sann historie, tror det eller ei. Jeg har planer om rmme hjemmefra om ikke alt for lenge. Dette har jeg aldri fortalt noen. Jeg forblir anonym, ingen vil noen gang f vite hvem jeg er.


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 14.03.2012     Tid: 19:11     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 16#

Det hele startet da jeg var tre r. Lillebroren min dde en krybbedd, han var bare ett. Foreldrene mine hadde aldri likt meg noe srlig fr, og alt ble egentlig bare forverret. Hver gang jeg gjorde noe galt, slo de. Jeg var livredd. Kusina mi, bodde bare noen gater bortenfor. Jeg stolte veldig mye p hun den tiden, og pratet en del med hun. I helgene bodde jeg hos de. Mest fordi foreldrene mine var stup fulle, og tante var redd for at de skulle gjre noe virkelig ille. Jeg gikk inn og ut nr jeg ville.

Jeg fikk nesten ikke mat, og selvtillten min som 5'ring var ille. Tante kontaktet barnevernet. Jeg havnet fort i ett fosterhjem, men senere kom jeg tilbake. Jeg var syv. Denne gangen var de sintere. De nektet gi meg mat, og de fortsatte sl meg. Jeg fikk anoreksia. Jeg hadde ingen venner p det nye stedet, s jeg gikk alltid for meg selv. Jeg ble rdet til psykolog. Jeg gikk dit noen ganger, men foreldrene mine ble sinte nr de fant det ut. De slo, og slo. Den kvelden lste de meg inne i kjelleren. Der ble jeg i noen dager. Det eneste jeg hadde tilgang til der nede var vann. Det var ikke noe lys. Jeg prvde ta livet mitt der nede. Igjen kom tante.

Denne gangen tok hun meg med. Vekk fra foreldrene mine. De brydde seg ikke. Det siste jeg s av de var moren min som satt p verandaen rykte. Jeg grt, og grt. Jeg bodde hos tante en stund, fr jeg mtte flytte videre til ett nytt hjem. De var vennelige, men det vanlige livet var vansklig for meg tilpasses igjen. Anoreksien min ble verre. Jeg ble innlagt. Tante kom. Hun grt. Hun var redd. Jeg var redd. Mens jeg l p sykehuset ville jeg ut. Vekk. D. Jeg prvde en gang hoppe ut av vinduet, men sykepleierne stoppet meg.
Jeg ble tvunget i meg mat via sonder. Det var ett rent helvette. Da legene omsider mente jeg var klar til slippes ut, ble jeg igjen innlagt. Denne gangen p ungdomsspykiatrisk avdeling. Lukket avdeling. Jeg var 9 r. Svrt voksen for alderen, men allikevel utrolig lite til bli innlagt.

Jeg opplevde mye dritt, mesteparten gjorde meg sterke. Fikk meg til bli den jeg er idag. Da jeg var 11 flyttet jeg til ett permanent hjem. Jeg begynte p en ny skole. Jeg fikk venner. Venner er noe av det beste jeg har den dag idag.Jeg s ikke ut som de andre. Anoreksien herjet fortsatt inne i meg. Jeg var tynn. Altfor tynn. Brunt hr. Grnne yne. Jeg hadde arr. Flere steder. Fra mine forsk til komme bort fra alt.

Idag brer jeg fortsatt store preg fra fortiden. Jeg er ENDA ikke kvitt alle sporene fra fortiden. Jeg er fortsatt altfor tynn. Jeg ble kvitt anoreksien i 9'ende, men den har kommet tilbake n. Jeg er ikke den mest populre, men jeg har noen venner, en jeg stoler 200% p. Som jeg har fortalt om fortiden min. Alle vennene mine sttter meg. Det er det viktigste.

Jente 15.



Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 12.03.2012     Tid: 14:30     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright

Min historie - Leserinnlegg 15#

Jeg velger vre anonym, for det jeg skal fortelle n er det s og si ingen som vet. Jeg kan vel fortelle litt om meg selv frst. Jeg er en jente p 16 som n har blitt mobbet siden 5. klasse. Jeg sliter med depresjon, suicidalitet og i flge andre - anorexi. [Dette er jeg ufattelig uenig i.]

I midten av februar var det fest for alle p skolen. Jeg ville ikke g. Det eneste som til slutt fikk meg til g var at jeg hadde planene klare til hvordan jeg skulle ende alt. Hun som var bestevennen min hadde lovt sitte med meg hele kvelden, selv etter at jeg hadde advart henne om at jeg kom til sitte hele kvelden. Kvelden var et helvette, og som ikke blikkene og ydmykelsen ved vre der var nok, forsvant plutselig bestevennen min og jeg ble sittende helt alene.

Jeg prvde si til meg selv at hun bare sikkert skulle p do - neida. Hun lot meg sitte alene slik at hun kunne g bort til de som mobbet meg. Hun VET hvor vondt det er for meg bare g i samme klasse som dem, og allikevel lot hun meg sitte mutters alene og satte seg med dem. Hun kom tilbake og prvde f meg til le, men jeg var s sint og skuffet at jeg var p kanten til sl til henne. [Ja, jeg har problemer med kontrollere sinnet mitt men jeg har aldri gtt ls p noen fr alts.]

Senere p kvelden lot hun meg sitte helt alene igjen, denne gangen for lpe ut p dansegulvet med dem. Jeg var i sjokk. Skal ikke bestevenner vre der for hverandre?! Jeg grep kameraveska mi og lp inn p doen der jeg lste meg inne og sank ned p gulvet. Med skjelvende hender skrudde jeg av lokket p boksen med piller og tok ut en av dem. Jeg satt slik kjempelenge med pilla presset mot leppene og var klar til ta alle sammen da brannalarmen plutselig gikk. Samtidig som brannalarmen gikk, gikk pilla inn i munnen min og jeg fikk helt sjokk. Jeg prvde, men panikken var for stor s jeg endte med brekke meg over doen, grt for s stelle meg og lpe ut.


Jeg ser ikke lenger meningen med livet. Jeg advarte psykologen om at jeg kom til prve, men hun brydde seg ikke og ville ikke legge meg inn. Jeg advarte henne og hun brydde seg ikke, og n har jeg nektet g hos henne. Jeg vil bli innlagt, men ingen tar meg p alvor s da gir jeg opp. Jeg snakker ikke lenger med "bestevennen" min og isolerer meg helt. For hver dag som gr synker jeg lenger og lenger ned, uten at noen ser det.

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no

    Postet: 09.03.2012     Tid: 15:29     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg 14#

Alt begynte nr jeg skulle flytte fra stedet jeg hadde bodd de frste 6 rene av mitt liv. Det flytte var ikke noe stort problem i seg selv, men det begynne p skolen p et fremmed sted, det var vanskelig. For jeg kjente jo ingen der, og jeg skulle jo begynne i frste klasse, s da gikk det ikke s fint. Det er en veldig liten skole jeg gikk p, men likevel ble jeg mobbet og hadde ingen venner der de to frste rene.

Da jeg hadde begynt i 3. klasse fikk jeg meg endelig en venninne. Hun var en av de "kule", s da ble jeg snn halvveis godtatt. Noen av jentene fortsatte kalle meg ting, og alle guttene hatet meg fremdeles. De kalte meg ting (som f.eks feit, stygg, drittunge, englebarn - jeg var ganske flink p skolen), de gjorde ting med meg (f.eks s puttet de hundebsj i skoene og sekken min engang), de ville ikke vre med meg, og de hatet meg rett og slett. Nr det her hadde pgatt i noen r (ingen visste om det, selvflgelig.) s ble det verre, igjen.

Det var da jeg gikk i 5. at det ble som i 1 og 2 klasse igjen. Ei jente som gikk i 7. klasse stjal bestevenninnen (som faktisk ogs mobbet meg hele tiden, p en merkelig mte jeg ikke har skjnt fr n) og jeg var igjen alene, og mobbingen ble verre. Ble mye skulking, og jeg var veldig mye "syk", og mtte ofte g hjem fra skolen fordi jeg ikke ville vre p samme sted som dem. Nr hun som hadde stjelt bestevenninnen min gikk ut av skolen og videre til 8. klasse, fikk jeg igjen bestevenninnen min.

Men det bedret seg likevel ikke. Guttene i klassen hennes fortsatte kalle meg ting, og begynte gjre verre ting med meg. P veien hjem fra skolen kastet de sekken min og tingene mine i vanndammer eller sle, de dynket meg hver dag (nr det var sn), og sret meg fremdeles med ord. Hver gang jeg logget p msn og han ene gutten var p, begynte han alltid skrive til meg. "Feit, feit, feit, feit, feit. Stygg,stygg,stygg,stygg" osv, skrev han. Og samtidig ble jeg "mobbet" av bestevenninnen min. Hun plaget meg, og var alltid voldelig mot meg og lo av meg hvis jeg enten dummet meg ut eller slo meg eller noe snn. Jeg har ikke skjnt at dette ogs er en form for mobbing fr n. Men jeg har alltid sett det beste i folk (hvertfall de fleste), og det gjorde jeg selvflgelig med henne.

Vi skulle vre bestevenninner for alltid, bestemte vi. Men s begynte hun p ungdomsskolen, og igjen ble jeg alene. Denne gangen var det hennes tur til stjele en av mine andre venninner, og jeg ble rett og slett dumpet for hun andre. Det gjorde helt ufattelig vondt, og det var p denne tiden jeg startet med selvskading (men det er ikke det jeg vil skrive om n)

N gr jeg i 9. klasse, og er kjempeusikker p meg selv, og jeg tr ikke g med stramme klr. Nettopp p grunn av mobbinga. Og n gr jeg jo p skole med de som mobbet meg, og fremdeles fler jeg at hver gang de ler, s ler de av meg. Hver gang de hvisker, s hvisker de om meg. Og ikke positive ting, for det er ikke noe positivt med meg. Jeg spiser s lite jeg kan, og hopper nesten hele tiden over frokost og lunsj, og kveldsmat. Hver gang jeg spiser noe fr jeg ekstrem skyldflelse, og greier ikke se meg selv i speilet etterp. Det har pgtt en stund, men det er det egentlig ingen som vet.
-http://itsmyfight.blogg.no

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 29.02.2012     Tid: 16:18     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg 13#

Helt siden jeg var liten har moren min vrt voldelig. Hun har klort meg ved "uhell", klpet meg som humor og sltt s hardt at jeg begynte grte, men ikke hard nok til gi meg merker. Hun sier at jeg er ubrukelig og at hun ikke kan stole p meg, hun klager alltid. Nr hun er med vennene sine bruker hun meg som humor, hun finner p ting om meg, hun lyver! Alltid er hun s gladog snill nr andre er tilstede, men nr det kun er meg og hun,det er da detskjer.

Hun skjeller meg ut, hun vil forandre meg ogalt jeg gjr er galt, men jeg gjr mitt beste. Jeg prver s godt jeg kan. Jeg blir tvunget til spise nr jeg ikke er sulten, jeg blir tvunget til dra p skolen, nr jeg ikke klarer det. Jeg friker ut nr jeg sitter i klassen, jeg grter inni meg. Jeg vil vekk herfra vekk fra alt. jeg vil d... Jeg har prvd henge meg, prvd drukne meg selv, men alltid i siste liten s ser jeg et lite hp. Vennene mine ogkjresten min. Det er ikke lett, men hver gang jeg puster inn s er det vanskelig fortsette.

Jeg feller sjeldent trer nr andre kan se, jeg skader meg selv, men vil ikke vise det, jeg prver skjule det, men etter s lang tid s er det vanskelig skjule trer og arr.Mamma hatet alltid nr jeg var med bestemor(p min fars side) pga hun hjalp meg og bestemor tror p gjenferd hun kan kommunisere med dem. Mamma mente alltid at bestemor ikke var bra for meg. men bestemor har lrt meg masse, som se mer enn det de fleste klarer og som finne gleden i alt det triste. Hun ser aldri noe vondt i folk, hun tror kun p det gode og blokkerer ute alt det onde. Hun gjr slik at jeg fler meg trygg.

Faren min har alltid vrt snill, men n er bde mor og far forferdelige... det er ingenting jeg kan gjre... det er ikke bare foreldre og skole som har delagt meg, men ogs "kjrligheten". En av kjrestene mine ville bare komme ned i buksa p meg, han stoppet ikke nr jeg s nei. Han fortsatte alltid, han tvang meg til gjre ting jeg ikke ville, ting jeg ikke likte. Jeg hater han for alt! Det blir verre... men min nvrende kjreste, jeg elsker han, virkelig! Han elsker meg ogs, men han har gjort mye srende. Frste gangen jeg var sammen med han s kysset han veninna mi. Han ly til meg i 3 r om det! Han slo opp med meg en av gangene, fordi han var flau over meg... Vi har hatt hemmelig forhold flere ganger, det gjorde s vondt alltid mtte skjule hvor mye jeg elsket han.

I slutten av sommerferien til 10 klasse s holdt vi p igjen fr han dro den kvelden s han at han elsket meg og aldri ville forlate meg. Dagen etter skulle han vre en mned p noen greier. Der oppe ble han sammen med en annen jente, en han kun hadde kjent i 2 uker! Jeg ble sret, jeg kunne ikke slutte grte, alt gikk galt.Da han kom tilbake ville jeg bare sl han, men jeg ville ogs klemme og kysse han. Det var s vanskelig, jeg elsket han! Han fortalte meg at han elsket meg igjen han mente det meg hun andre ikke var noe ekte, s jeg gikk p det. Jeg l med han og vi gjorde s mye, men til slutt var det nok, jeg orket ikke mer. Jeg prvde henge meg igjen, men klarte det ikke, jeg bare grt. dagen etter fortalte jeg han hva jeg flte og at han mtte velge, vise at det var meg han elsket eller vre sammen med hun andre. Han grt nr han s hvor delagt jeg var pga han. Han valgte meg, jeg ble glad, men fremdeles s var det vanskelig.

Han hadde vrt sammen med hun forrige i 1 mned ikke mer og det var jo vel s bra, men problemet er at jeg fremdeles ikke har kommet over det, at jeg fremdeles ikke klarer stole fullt og helt p han. Hjemme blir det bare verre. Jeghar snakket med helsesster n og vi har flere avtaler om at jeg skal komme til hun og snakke, det letter litt p presset. Skolen har ikke blitt noe lettere, med lekser , prver og alt annet, det blir for mye press til at jeg kan takle alt dette. Jeg gjr mitt beste og str p, dette er jo min siste sjanse og nr man kansje er gravid s kan det vre lurt fortsette selv om det tar livet av meg innvendig. Nr du mter meg meg s tenker du vel aldri noen gang p at livet mitt suger? Men det gjr det og du ville vel mest antakelig aldri trodd at det er slik jeg har det.


Illustrasjonsbilde tatt av meg. Personen p bildet har ingenting med personen i teksten gjre.

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 22.02.2012     Tid: 14:52     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

Min historie - leserinnlegg 12#

Det er ikke fr n jeg innrmmer hvor dum jeg har vrt. Hvor jeg burde ikke hatt lyvet til psygologen min. Det var jeg som ville dette her, jeg som mente jeg trengte det. Ingen andre. Uansett om jeg sier at det var andre som mente jeg trengte det, s lyver jeg. Det var jeg som ville ha dra til en psygolog, jeg trengte hjelp. Men jeg var redd, jeg vet ikke for hva, men for noe. Jeg flte at jeg ikke kune stole p dem, men jeg kan. Fordi det er n jeg innrmmer hvor utrolig dum jeg har vrt. Fordi det enste jeg vil er vre glad, vil ikke vi alle vre glade? Jeg har lyst se p meg selv i speilet og si: "Jeg er nydelig, snn som jeg er. Jeg trenger ikke miste flere kilo". Jeg har lyst legge fra meg barberbladet og aldri gjre det igjen. Og bare p grunn av denne personen jeg elsker hyt, har jeg klart innrmme til meg selv. Jeg m gjre noe med det, jeg vil starte p nytt.
Jeg er under 40 kilo, uansett hvor mye jeg har lyst forsettet, m jeg stoppe. Jeg skal ikke bryr meg om hva andre sier om meg, uansett om de har sret meg fr. De skal ikke gjre det igjen, jeg skal ikke la det skje. Fordi det er et og et halvt r til, lenge jeg vet,
men da ser jeg de aldri igjen, og jeg vil ikke gi opp n, fordi da vet de at de har vunnet den kampen. Og jeg kommer til se tilbake p dettte her tenke, jeg er her enn etter alt jeg gikk gjennom, etter alle gangene jeg hadde lyst til gi opp. Og for engangs skyld tror jeg p at det kommer til bli bedre. Fordi jeg har venner og familie, og en fantastisk kjreste som er der for meg, og vet at jeg kan alltid snakke med dem om det er noe.
Mine ml for 2012:
  • Bli kvitt spiseforstyrrelsen min
  • Bli frisk
  • G med t-skjorte uten en genser
  • Se meg selv i speilet si: "Jeg er perfekt snn som jeg er, og jeg trenger ikke endre meg"
Jeg kommer til klare det.


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 16.02.2012     Tid: 19:09     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright

Min historie - leserinnlegg 11#

Det jeg skal dele n, er veldig personlig. Kanskje litt for personlig, og noen tenker kanskje jeg deler for mye n, men la g. Jeg velger legge hele sjelen min her, og bruker mye av de egentlig ikke eksisterende kreftene mine p fullfre dette.

Det hele begynte med en liten forsltt blond jente. Hun var kun et par r gammel, s liten at hun egentlig ikke hadde gjort noe galt. Hun hadde ikke ftt sjansen til det enda. Hun var liten, hjelpels og helt uskyldig. Dette p tross for at hun opp gjennom rene ikke har flt annet enn det helt motsatte. Jenten har grtt seg selv i svn, natt etter natt. Trene hennes kom i fra frykten og den intense redselen. Nr vil dette ta slutt?

Etter hvert som den lille, tynne, blonde jenten ble til den ekstremt stille jenten med tykt brunt hr, s fortsatte ting som fr. Hun tok et valg allerede i veldig ung alder om at hun ikke fortjente noe. Det var da ideene om at hun fortjente straff kom snikende. Hun tok valg som i senere tid bare har utviklet seg til noe strre og verre. Hun flte seg i veien, som et problem ? et verdilst, unsket problem. Det kom til et punkt hvor dette ikke bare var noe hun flte p, men som hun ble fortalt. Da ikke bare i handlinger, men ogs i ord. Hun mtte staffe problemet, hun mtte f problemet til forsvinne. Den 10 r gamle jenten sluttet spise, hun isolerte seg, hun kuttet seg. Det hele endte opp med at hun p et punkt gjorde noe som hun har hatt mareitt om siden.

"Det var mareritt om en av de sm episodene jeg egentlig har fortrengt. Slike jeg har gjemt under teppet. Det blir bare mer og mer klart for meg, at det virkelig lenge siden jeg har hatt det skikkelig bra. Jeg la dynen ut p terrassen for kjle den ned og satt der. S p snen, hrte p fuglene, trrne rett borte i skogen. Det var et vakkert syn egentlig. Bedre det en bildene av en ti r gammel jente som sa hun skulle d. Som hang hoppetauet sitt fast i plankene i taket. Det se p naturen var bedre det en det klare vonde bildet av den lille jenten som satt der, med sengety hengende foran, slik at ingen kunne se hva hun prvde p."

Denne lille jenten er meg. Jeg er den lille, stille jenten med triste bl yne.

Historien slutter ikke der. For jeg er her, jeg er her ? i live. Jeg kjempet meg gjennom s ufattelig mye siden den gang ? for historien om den lille jenten var bare begynnelsen.

Det var en sen julidag i 2008. Latter, smil og genuin glede. Jeg hadde det fint. Ikke slik fint jeg svarer nr noen spr om det gr bra, men jeg hadde det virkelig helt fantastisk. Plutselig ble blomsterengen, blgebrusene, solstrlene og sommerkjolene gjort om til noe s mrkt og dystert at det nrmest ikke gikk an se gjennom det. Jeg ble delagt p et helt annet niv enn jeg kan beskrive.Dette har ikke skjedd. Dette er ikke ekte. Dette har aldri skjedd. Ingen m f vite noe.Fornektelse.Jeg nektet hndtere det. Jeg nektet forholde meg til det. Jeg nektet godta det. Det hadde aldri skjedd? ?anno 1905? stod det skrevet p en svart tre skl. Blikket var festet, kroppen var lst, jeg var i sjokk. Jeg var fortvilet, redd, s full av angst og hat til andre mennesker. Mennesker ? hva faen var de godt for?
Mitt tapre forsk p distansere meg fra dette, fra skyve det vekk var det som til slutt knakk meg fullstendig. Det ble periodevis ingen mat, periodevis oppkast av all mat, periodevis s lite mat som mulig, periodevis s mye mat som mulig med oppkast. Jeg ville forsvinne, og jeg forsvant. 20 kilo av meg forsvant. Borte. De var borte, for en stund, de er tilbake n, men hodet mitt kjemper for kvitte seg med dem igjen. Det ble selvskading i form av slag med kjevle, kvelingsforsk, kniv, intoxer. Det ble sting og det ble ambulanser til sykehus for f motgift. Det ble opphold etter opphold p psykiatrisk. Det ble isolering eller overdreven sosialisering. Det ble utmattelse. Det ble depresjon. Det ble svnmangel. Det ble medisiner. Det ble diagnoser. Det ble psykologer, leger, sykepleiere, ambulansepersonell, politi.
Jeg har blitt en del av en statistikk, eller riktignok flere statistikker. Jeg er ett tall p tabell etter tabell. Jeg er hun gale jenten som kom inn med ambulanse der fordi hun gjorde det og det, og mtte ha fastvakt under den nesten 40 timer lange motgiften, siden de var s redde for meg. Jeg er hun som kom tilbake p sykehuset 8 ganger for stikke venefloner til motgift og annenintravens vske. Jeg er hun som har blitt vurdert av utallige leger og psykologer. Jeg er hun som har vrt fram og tilbake p ungdoms psykiatrisk p Haukeland. Jeg er hun som ble lagt i hndjern av politiet fordi de beordret meg p tvang. Jeg er hun som ble liggende i belteseng i timevis p Sandviken, under tvang. Jeg er hun som alltid lyger om noen spr om det gr fint. Jeg er hun som mer enn alt egentlig nsker leve, men som ikke helt vet hvordan hun gjr det.


Historien har blitt til en skrekkfortelling, en skrekkfortelling der jeg er hovedpersonen. Jeg er sliten. S ufattelig sliten, og jeg trenger en pause.



(
illustrasjonsbilde)

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 13.02.2012     Tid: 18:19     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg 10#

Jeg var fem r, jeg rydda ikke rommet mitt som mamma sa, pappa gr ut dra, jeg vet hva som skal skje, jeg vet s altfor godt hva som skal skje. Han kommer inn igjen med en bjrkekvist hvor bladene er tatt vekk. Han drar meg etter hret inn p vaskerommet, hvor gardinen alltid er dratt for, han drar av meg bde bukse og truse, tar et godt tak i bjrkekvisten og riser p rumpa. Mange ganger, hardere for hver gang.Nr jeg ble eldre brukte de knyttneven i fjeset mitt, de dro meg opp og ned trapper og de slo med andre ting, som for eksempel skohjern.

Dette skjedde ikke n gang ilpet av oppveksten min, dette skjedde hver gang jeg gjorde noe galt, nr jeg var seksten tok jeg mot til meg og sa det til en voksen, etter seksten r med fysisk og psykisk misbruk av foreldre og ssken. Det ble politisak, jeg var p avhr i tre timer. Men hos politiet ble jeg ogs bare kalt bortskjemt og at jeg aldri kom til og vinne saken fordi det alltid var min skyld at jeg var blitt sltt. Mor, far og bror begynte og utestenge meg helt fra alt, de pratet aldri til meg, s etter to mneder trakk jeg anmeldelsen, fordi jeg greide ikke det psykiske presset fra familie.

Jeg burde sttt opp for min sak, fordi etter anmeldelsen fortsatte det, denne gangen med ord, ikke med knyttnever, ikke med bjrkekvister, ikke med vte hndklr, ikke med fysisk vold, men psykisk vold. Jeg var aldri bra nok, brdrene mine var alltid mye bedre. Jeg ble alltid sammenlignet med brdrene mine, de perfekte brdrene mine, jeg, som en totalt delagt jente ble sammenlignet med to fullvoksne menn. Alt dette pluss mobbing p skolen i alle r har gjort at jeg har slitt psykisk egentlig hele livet, men det ble ikke forverra fr fem r siden. Jeg fikk sosial angst, jeg fikk alvorlige depresjoner, jeg fikk spiseforstyrrelser og jeg begynte med selvskading. Jeg skulle gjort alt for og g tilbake til jeg var fem r gammel og flyttet, og sagt ifra til noen, slik at jeg kunne ftt meg en mye bedre oppvekst.

Hvis du opplever vold i hjemmet, SI IFRA! For guds skyld, si ifra fr det er for sent. Det er vanskelig, men st for din sak, fordi DU fortjener bedre. Hvis du sliter med vold i hjemmet, skriv en kommentar med bloggadressen din, s tar jeg kontakt, fordi dere trenger sttte, s mye sttte dere kan f!

Jente 19 r.

(illustrasjonsbilde tatt av meg.)

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 12.02.2012     Tid: 16:55     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg 9#

Jeg er suicidal. Jeg vil ikke leve lenger, fler jeg har levd nok allerede. Jeg er sliten av leve, er s lei av og pendle fra sted til sted nr ingen vi ha meg hjemme. Livet er ikke lett, uheldig vis fant jeg en mte skape en falsk lykke. Sex, drugs & rock'n roll har vrt min mte leve p en stund, men har funnet ut at det gjr meg igrunn ikke noelykkeligere. Jeg ville slanke meg, s de gamle grisene likte meg bedre, jeg endte opp med amfetamin, det mest skittene ogfarligstestoffet iNorgefordi dem blander det ut med plumbo og div. Jeg ble forresten veldig tynn, jeg ble faktisk s slank at ingen ville ha meg da heller.

Jeg ble egentlig gal etter at det ble slutt mellom meg og en x. Vi gikk inn i en selvmordspakt faktisk, jeg var s langt nede og hadde 0 kontroll over meg selv. Han slo og voldtok, men hva skulle da jeg kunne f gjort med det? Jeg trudde selv at jeg fortjente det.
Jeg trudde aldri jeg kunne bli glad i noen etter det, men jeg gjorde da det. Han var mye eldre enn meg, men han var fantastisk og utrolig snill mot meg. Han var mitt liv, var det ikke for han s vet jeg ikke egentlig. Men sammen ble vi aldri, han fikk seg bare pluttselig ei annen dame. Kan ikke huske s mye etter det, fordi det far da jeg skiftet holdning helt. Jeg har byttet p gutt vr helg, jeg drikker vr dag og ruser meg nr jeg fler for det. Jeg har selvflgelig sluttet med alt annet stoff enn marijuhana. At den ene lille tingen kunne f glasset til og renne over fatter jeg ikke. Igjen, s lot jeg et menneske trekke meg ned til det mrkeste punktet i livet. Denne fyren holdt meg faktisk unna min rus avhengighet, ikke minst gikk jeg p skolen fordi jeg s han smilte nr jeg sa jeg hadde vrt der.

Til en forandring, s har jeg ikke noe skole g til lengere. Jeg kom dritings opp til rektor uttrykte mine meninger om innvandrere. Ble utvist fikk tilbud om en annen form for undervisning men har svart med vist fingeren. Neste r, s fr jeg ikke noe utdannelse.

Men jeg har jo hatt det bra en liten periode n ogs. Frem til jeg fikk flelser for noen n igjen. Vet ikke hvordan det kommer til g i det heletatt, er livredd for bli sret, jeg vet jeg kommer til ta livet av meg selv. Men denne gutten vil jeg ha, men s synd jeg m innse at han kan f seg noe bedre en meg, same shit diffrent day?
Det gjr veldig vondt tenke p at stefaren min ikke vil ha meg hjemme, at jeg har delagt for 2 yngere ssken fordi jeg har ruset meg.

Den strste drmmen i mitt liv er og flytte i en liten hybel til sommeren og at jeg denne gutten kan bli enige om noe. At vi kan hjelpehverandreut av rus miljet, ogs at jeg fr hjelp til og sette korken p flaska. Jeg vil bare leve som en 15-ring igjen. Young&wild&free, men innen grenser. Vil ikke ha selvmordstankene lenger, vil leve livet som mange andre.


(illustrasjonsbilde)

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 10.02.2012     Tid: 10:08     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg 8#

Faren min gikk bort kun 45 r og 10 dager gammel av et akkutt hjerteinnfarkt, mens jeg var kun 15 r. Tiden etter har vrt forferdelig med et savn s enormt og frustrasjonen bare setter seg langt inni deg. Jeg ville byttet ut alle materielle ting jeg har for f han tilbake, han er s mye mer verdt enn en dum data eller TV. Skulle bare nske jeg fikk snakket med deg en siste gang og sagt ordentlig farvel og bare f sett deg igjen, jeg elsker deg Pappa!

Jeg har lrt mye av dette da.. sette pris og ta vare p ting i livet, for en dag forsvinner det uten forvarsel og da er det for sent. Jeg mistet deg altfor ung Pappa og jeg har lrt mye om sorg og hvordan takle slikt. Hper du alltid viste at jeg var glad i deg og aldri ville byttet deg bort! Man blir gitt livet som en gave som ikke kan erstattet og gaven m man ta vare p s godt man kan og pleie den med det den mtte trenge, for de som ga deg gaven vil ikke se deg kaste den bort..

Tusen takk for alt Pappa <3 Livet er ikke det samme uten deg og savnet er dypt og tungt "/ Jeg har forandret meg mye siden du forsvant og det er pvirkninger av hendelsen og traumatiseringen i det hele, hvorfor meg? Det fr jeg aldri svar p, er vel bare ment vre snn. Beklager alt mellom deg og meg pappa som ikke skulle skjedd, men jeg vil huske deg for det gode og fortelle om deg videre til barnebarn og la deg leve videre i mitt hjerte <3!

-yvind


(Bildet er et illistrasjonsbilde og har ingenting med tekster gjre. Bildet er tatt av meg)

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 06.02.2012     Tid: 18:43     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 6     Copyright

Min historie - leserinnlegg 7#

Kvar gong eg ser meg sjlv i spegelen er det einaste eg ser eit stygt monster, eg har null sjlvtillit, eg mista den allereie i tredje klasse. Pappa flytta vekk i 2005, og det var vel da alt begynte skikkelig. Stefaren min behandla meg rett og slett som om eg bare var ein slave, det var gjr ditt, gjr datt, og vist du ikkje gjorde som han sa s enda det med at du vart kjeft p s gale at du kunne ligge grte i fleire timar. Eg vart ofte mobba av han og stesstera mi, og stesstra mi pleide sl, lugge, sparke, bite, knipe og slik som andre ssken gjr, men hun vart aldri kjefta p, fordi hun var gullongen.

Eg vart mobba p skulen og heime i fleire r, og det var ei stund eg flte meg heilt aleine i verden, det var den stunda besteveninnen min bare oversg meg, fordi hun var med en annen venn. Det var eit helt r, eg prvde drukne meg sjlv, men eg fant vel fort ut at det rett og slett ikkje gikk an. Eg hadde ikkje s god kontakt med pappa, han ringte ein gong iblandt, men det var vel bare fordi eg hadde bestefaren min at eg klarte meg.

I lpet av sjette klasse begynte ting bli betre og eg fikk vel litt gutevenar, og eg og bestevennen min hadde begynt f kontakt igjen. Det varte vel ei lita stund eg kunne oversj stefaren min, men s kom nyheten, bestefar hadde ftt lunge kreft, og det var vistnok ganske kraftig og. Han kunne overleve men, eg viste alltid at den kom til sl tilbake, eg veit ikkje korleis, men eg bare viste at han kom til dy, s eg prvde vre s mykje med han som mogeleg, men med den mora eg har, s lot ho meg ikkje gjre det fordi stefaren min kontrollerer alt ho gjer.

Pappa flytta tilbake for to r sidan, d eg gikk i sjuande klasse, i lpet av det ret s dyde bestefar, og eg har nok ikkje komt meg heilt enda, eg savner han kvar dag. Han var den einste i familien min som nokon gong forsvarte meg. Han var den som var der for meg, den eg kunne vre med uten seie noko, den eg bare kunne grte med. I det ret begynte eg miste vennene eg hadde p skulen, fordi eg lukka meg heil, eg ville ikkje ha noko med noken gjre, eg begynte grte av ingenting.

Men eg hadde vel det verste ret nr eg gikk i ttande og det var d stefaren min var verst, han begynte sl meg, og han tok kveler tak p meg fleire gongar, mamma har aldri trudd p dette, men eg kom grtande p skulen fleire gongar, og det enda med at lraren min kontakta barnevernet. Noko som ikkje hjelpte serlig, dei var der, men eg flytta til pappa, og kvar gong eg var hos mamma var ho frekk, sjlv om eg ville prve f kontakt med ho, s var ho bare blank, ho var ikkje den same, ho kjefta over alt eg gjorde, s eg reiste ikkje dit lenger, det gikk vel ein mne uten at eg snakka med ho i det heile tatt, og det var rundt bursdags tider, hun var rett og slett ikkje der. Pakkene mine som var fra familien min, p mamma sin side, og pakkene fra stefaren min sin familie og sjlvsagt pakkene fra mamma vart slengt utenfor huset vres, di sa ikkje ein gong at dei hadde komt med dei, hadde det ikkje vert for at stesstra mi Marelena, gikk ut s hadde di blitt delagt. En liten stund etter det, fikk eg beskjed om at mamma skulle flytte, og det var den einaste grunnen til at ho ville ha meg p besk, for fortelje at ho skulle flytte.

Hun flyttet helt til sarpsborg, sammen med stefaren min, stesstra mi, sskene mine og ste broren min, eg hadde ikkje s god kontakt med ho, og nr eg prvde ta kontakt s ville ho rett og slett ikkje ha kontakt med meg, ho ignorerte meg. Eg veit at det sikkert var stefaren min som fikk ho til la vere bry seg om meg, ignorere meg.

Eg gr no p ein ny skole, ettersom eg no bur fast hos pappa, eg har det heilt ok, men som alle nye s fler eg meg vel til tider litt utsttt, det er den nye, sjlv om eg kjente\ viste kven meste parten av folka var fr eg begynte der. Dei er snille osv, men eg har null sjlvtillit, og synest sjlv eg ikkje er verdt noko, og eg skjnner godt at ingen har lyst vere ven med meg. Eg har nok ikkje lett for f venner ettersom folkene p gamle skolen min mobbet meg fleire gonger i uken, og baksnakka meg heile tida. Eg kunne g forbi nokon og hyre; ?sj, n kjem eg og til bli feit! N kjem ho til overfre fettet sitt til meg!? Eg har ikkje god kontakt med nokon i familien, og dei fleste i familien trekker seg vel vekk fra meg, men med god grunn.

Eg smiler og prver vere blid p skolen, men det er bare ei maske, maska eg har lrt bruke p grunn av stefaren min, eg har beskt mamma to ganger, og alle gangene har eg blitt alt for mykje sra, og det lar eg meg ikkje bli igjen, s eg har bestemt meg for ikkje reise ned dit igjen. Eg orka ikkje at stefaren min mobber meg heile tida, og bare er frekk mot meg. Eg veit heilt grett at eg ikkje er den peneste, den mest smilende, men eg prver, og man kan ikkje sprre om noko meir. Han trekker meg meir og meir ned kvar gong eg er der, og eg veit ikkje om eg orker det meir.Mamma ho ignorerte meg ei god stund og ville ikkje ha noko med meg gjre, eg ringte og sendte meldiger, men fikk ikkje svar. Eg hugser en gang eg prvde ringe til ho fordi eg ville fortelje at eg skulle synge ein liten solo og nr eg endelig fikk tak i ho var ho bare sur og gretten og ville ikkje ha noko med meg gjre. S eg klarte ikkje snakke med ho. Eg bare la p. For eg orket ikkje snakke med ein som ikkje ein gong prver vise meg at ho er glad i meg, for eg er faktisk menneskelig, akkurat som alle andre..


(Illustrasjonsbilde)

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 04.02.2012     Tid: 16:37     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 6     Copyright

Leserhemmeligheter 1#







Dette er da frste innlegg med leserhemmeligheter. Det var synd se at det var flest triste hemmeligheter og ikke s mange glade/muntre, men uansett situasjon, ta vare p deg selv! Alle bildene er tatt av meg, hvis noen skulle lure. Hadde vrt fint hvis dere som skrev hemmelighetene skriver hvordan dere syntes at jeg tolket deres hemmeligheter.

Hvis du har en hemmelighet du vil dele s kan du skrive den inn HERellersende en e-post til meg (summer@live). Du blir helt anonym, det kan jeg love deg. Jeg skal poste alle hemmelighetene, men det kan ta litt tid pga jeg m ta en god del bilder.

-Elise

    Postet: 03.02.2012     Tid: 15:08     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 7     Copyright

Hemmeligheter

Det er mange som har sendt inn leserhistorier og jeg m virkelig beklage for at det tar s lang tid f lagt ut alle sammen, det er ganske s mange. Og jeg m ogs si at jeg bare har lyst til klemme hver og en av dere. N tenkte jeg komme med noe annet, nemlig hemmeligheter.

Jeg kommer til ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten p bildet. Jeg hper virkelig at dette er en like god id som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dette er da ett eksempel:



Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten p facebook, e-mail (summer@live.no) eller som kommentar her p bloggen.

Q:Hva syntes du om dette?

-Elise

    Postet: 01.02.2012     Tid: 21:07     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 42     Copyright

Min historie - leserinnlegg 6#

Hvis dere ikke drar vekk her ifra innen 2 minutter, skal jeg faen meg ta drepe dere. Dette er ord som en 7-ring tror p, selv om det ikke er sant. Nr det kommer fra en voksen, er de jo sanne, for de voksne er s store, s kunnskapsrike, s sanne. Voksne har alltid rett. De mener de de sier, det er hvertfall det jeg har vokst opp med. Voksne er eldst, s de vet mest og har oftest rett.


Jeg skjnner ikke hva som feilet faren min nr han tok med meg p puben den kvelden. Hvem drasser med seg en 7-ring p pub? Jeg skjnner meg heller ikke p de andre som var der, som ikke stoppet faren min, som ikke rdet han om reise hjem igjen, siden han hadde med seg en liten jente. Jeg skjnner det ikke. Noen ganger er vell den nye kjresten og alkohol viktigere enn datteren din.

Det begynte bli veldig sent n, hvor sent vet jeg ikke. Nok til at det var helt mrkt ute, og at jeg ikke hadde sett noe visst det ikke hadde vert for gatelysene og lommelykten som faren min hadde satt i kurven p sykkelen min. Som en glad, fornyd unge syklet jeg rundt omkring p plassen, hadde det kjempekjekt. Av og til stoppet jeg for ta en slurk med cola, fr jeg hoppet p sykkelen igjen og syklet et par runder rundt p parkeringsplassen. Det var som oftest et rolig omrde, ganske fredelig. Ingen som herjet rundt om kring, ingen som slss, ingen som gjorde noe opprr, ingen fr den kvelden.

Etter en stund kom det en illsint mann stormende ut og bort til bordet som faren min, kjresten hans og en venninne av dem. Han var sint, jeg skjnte ikke hvorfor. Han var mutters stille fr han skrek ut: Hvis dere ikke drar dere ikke drar dere vekk her ifra innen 2 minutter, skal jeg faen meg ta drepe dere. Jeg husker fortsatt hvor hyt han ropte, og hvor redd jeg var. Jeg syklet s fort jeg kunne bort til bensinstasjonen. Hvor lenge det fltes at jeg stod der alene i mrket og gren, ventet p min far til komme. Jeg gren og gren. Det m ha tatt mer enn 10 minutter fr han kom.

Jeg husket at jeg trudde han var dd, at mannen hadde drept han. De hadde nok gtt inn, for nr jeg s rundt kroken for se etter han, s jeg ikke noe. Jeg gren og jeg gren og jeg gren. Trene fosset. Jeg kan ikke beskrive flelsen av hvor glad jeg var nr jeg hrte noen s g i grusen mot der jeg stod, og hrte faren min sin stemme. Jeg syklet bort klemte han, men han bare dyttet med bort, ville ikke ha noe med klemmingen min gjre. Nr han s at jeg gren s han dumt p meg ba meg om trke trene. Jeg skjnner ikke hvordan en far kan finne p gjre noe slikt. At han ikke tenkte p at det gjorde skade i meg. Kanskje ikke fysisk, men mentalt, ja.


(Illustrasjonsbilde tatt av meg)

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 30.01.2012     Tid: 18:32     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

Min historie - leserinnlegg 5#

Livshistorien min - Helt siden jeg var bitteliten med bollekinn og st, har jeg blitt mobba. Det fikk jeg spesielt merke oppover rene p barneskolen. Helt forferdelig r. Videre i ettertid har jeg tenkt p hvorfor, kanskje det var klrna jeg gikk i, hvordan jeg sminka meg, p hvilken mte jeg snakka, hvordan jeg fiksa hret osv osv.. (bakside; Nei, jeg har aldri vrt frekk mot noen, baktalt dem eller gjort andre ting som skulle f andre klassekamerater (og mennesker uten om skolen) til ikke like meg.. som regel mtte jeg dem med et smil) Men jeg var fast bestemt p hold ut og ikke bry meg, selvom jeg grt s og si hver eneste dag som gikk!

7klasse, leirskolen mer presiss. Ting hadde ikke forandret seg s veldig mye ang. mobbingen, men heldigvis hadde jeg ftt noen venniner som s vekk fra alle ryktene og mobbingen jeg var utsatt for. Uansett, jeg hadde hatt et flott opphold med de kjre venninene mine p leirskolen, men p nest siste dagen skjedde noe som fikk meg til virkelig f ynene opp. Vi hadde gtt en forfriskene tur, det hadde kommet ls sn i midten av september oppe i fjellene! (NB. Her kommer ogs en lrepenge) Jeg gikk med hendene i lomma (!!) fordi jeg frys s mye at fingerene mine var frossende og idet jeg rusler oppover falt jeg p en stein som var skjult under snen, og i det snubla jeg rett ned (som en planke, faceplant som noen vil kalle det) slik at jeg l som en strekk, men bakken var ikke rett, det l stein under snen, s halsen min ble sltt imot den i det jeg falt, og jeg herka blod mens jeg gikk.


Da vi hadde kommet inn p hytta, hadde stemmen min begynt bli rusten etter fallet. Vennina mi fortalt hva som hadde skjedd veldig detaljert mens jeg sto p siden (siden jeg hadde smerter i strupehodet) lrere spurte om de kunne hre, og selvsagt prvde jeg med alt jeg hadde snakke! Reaksjonen dems var slik; DE LO AV MEG, tro det eller ei, men de lo av alt som hadde skjedd, smertene mine og reddselen min for hva som hadde skjedd. Samme natt l jeg grt og grt, rett og slett, jeg trodde at det var s alvorlig at jeg skulle g den natta (jeg fikk hjelp av noen mens jeg var der oppe, de i klassen trudde ogs jeg skuspilla alt sammen for f oppmerksomhet).

Da jeg var hjemme, fortalt vennina mi om hva som hadde skjedd, og vi dro rett p legevakta. En uke senere ble jeg innlagt! N gr det selvsagt helt fint, annet at jeg har skaffet meg angst for halspartiet mitt. (det var selvsagt mye opp og ned i mellom de tidene, og jeg var faktisk helt stum i 11 uker, tenk p det!). Heldigvis ble det ingen opperasjoner, skaden satt psykisk! Jeg var heller ikke p skolen i den tiden, s jeg har nesten ikke 7.klasse fullfrt.

Ogs rett etter jeg hadde det store problemmet med overgangen til ungdomsskolen, pga. mobbingen. Heldigvis hadde det ikke kommet s mye ut p ungdomsskolen, s flere og flere har gitt meg en sjanse til bli kjent med meg, det er jeg takknemlig for. Og jeg hadde flere venner enn jeg hadde fler mobbere. Men i slutten av halve 8. klasse begynt jeg krangle med noen som gikk i 10.klasse den gangen, og de virket selvsagt mye strre nr jeg var ny p ungdomsskolen. Uansett ( de jeg kranglet med var i slekt med noen i 10.klasse ) og de begynt true meg med sl meg ned ogsnt og sende gjenger for banke meg opp!! De sto faktisk 2 ganger opp i tryne mitt, med knyttnevene og slo nesten til. Siden de hadde fortalt om meg og hvor ''bitch'' jeg var siden jeg krangla med EN person, s ble de ganske pissed! Men de hadde lovet ikke gjr meg noe med mindre de som hadde sagt i fra til de i utgangspunkte ikke hadde bedt om det, men de hrte ikke p dem og de skte meg opp av fri vilje! Men selvsagt lagde de sin egen grunn til banke meg.Ja, de greide gjennom fre det, og det har skjedd opp til 12 ganger, faktisk! og alltid har de lagt sin egen grunn, noe til at jeg ogs har ftt mye dritt fra andre! Og i dag sliter jeg med store sosial angst!

Ikke nok med det, oppimellom dette har jeg hatt masseproblemermed barnevernet, pga selvskading, selvmordstanker og slikt som kan vre virkelig farlig for meg. Jeg har ogs prvd hengt meg, og kuttet meg og prvd bl ut! I tillegg oppskte jeg et forsterhjem, og n sitter jeg med 2 stykker der jeg kan komme og g, men bor forsatt hjemme med mine foreldre! Heldigvis! :)

Idag, lever jeg mer eller mindre et helt normalt liv, jeg gjr det bra p skolen, flott i hjemmet, ute engang i blant og smiler mer og mer for hvr dag som gr, og dette hadde ikke vrt murlig uten mine foreldrene, venner og famile, jeg er evig takknemlig! Og med alt dette vet jeg selv, at ingenting kan knekke meg n, jeg skal leve livet! Uansett hva man finner p med er det folk som sttter deg! Btw, om det er noe dere lurer p s er det bare til legge det i kommerntar felte p bloggen, jeg leser den hver dag og dere kan f svar av meg via Elise! P forhond takk! Ta godt vare p alle rundt dere! - Love


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 26.01.2012     Tid: 14:53     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 4     Copyright

Min historie - leserinnlegg 4#

Jeg velger ikke vre anonym, for jeg vil st frem og vise hva mobbing kan gjre. Jeg vil st frem og fortelle min historie i hp om at noen mobbere kanskje kan ta til seg det jeg prver formidle, og forst hvor galt det er. Jeg orker egentlig virkelig ikke g gjennom historien min, ettersom det er de hendelsene som er noe av grunnen til at jeg n sliter psykisk, men jeg vil gjre alt for forebygge mobbing, s kanskje dette vi gjre noe...eller ikke. Men jeg gjr det uansett.

Jenter er noe av det mest voldelige vensnet jeg vet om. Ikke s mye fysisk vold, men psykisk. Ingen som aldri har opplevd mobbing vet eller kan forst hvor forferdelig det er. Det er umulig for deres fatteevne. Jeg har opplevd mobbing. Jeg vet hvordan det er skulke skolen fordi du ikke trr mte opp. Jeg vet hvordan det er grte til du nesten ikke klarer puste. Mobbing er noe INGEN fortjener gjennomg!
Det startet p barneskolen. Gjengen jeg gikk i var stor, vi var til sammen tte jenter og etter en stund fant de ut at de ikke likte meg noe srlig. Jeg ble aldri bedt med p noe, og ble jeg det s avlyste de det alltid i siste minutt. Slik fortsatte det frem til syvende klasse. Siste uka fr sommerferien samlet hele gjengen seg og konfronterte meg. Jeg orker ikke g for mye inn p det, men jeg skulket frem til siste skoledag.
Da vi begynte p ungdomskolen ble det ikke noe bedre, s jeg endte opp med bytte gjeng. Denne gangen var vi bare tre til sammen, men som alle jenter gjr ble det komplikasjoner n ogs. Slik fortsatte det, mobbing, krangler og slike ting frem til niende klasse.

Jeg hadde nettopp flyttet, byttet gjeng (n til en med 5 stykker i som jeg trivdes bedre enn fr i) og startet med ta buss til og fra skolen. Da brakte helvette ls. Jeg hadde alltid hrt latteren, sett blikkene og hrt kommentarene fra min tidligere x bestevenn, men jeg ante ikke at det ville bli s ille. Fr pskeferien fikk jeg deleggende kommentarer p bussen. "Hvorfor er du s hvit?" "Du ser ut som et lik!" Ting ble kastet p meg, men jeg prvde ignorere det. Da pskeferien kom ble jeg glad, endelig en pause fra de vonde tingene som hendte p bussen!
Jeg tok feil.

16. april fikk jeg denne meldingen p facebook fra C (Kaller henne det):

  • Ble ikke ferdig.
    Ble ikke ferdig med Samtalen vr, skal AVSLUTTE den
    Fordi, jeg driter egentlig i hva du sier, har ikke s mye si for meg, og det tenker vell du tilbake om meg? S derfor:
    Hvilket pudder bruker du? Siden du er s hvit?
    Er det snn Halloween pudder du bruker?
    Snn for se ut som et lik?
    Trenger det til neste Halloween skjnner du
    Skal vre wannebe deg.

    Flte jeg mtte si det
    xoxo
_________________________________________

Hjertet mitt frs til is. Jeg har engelsk hud, s den er lys men det har alltid vrt et srt problem for meg, og dette toppet kaka. Jeg ble kvalm, kastet nesten opp, fossgrt og lp inn p rommet mitt. Jeg klarte ikke puste. Drmte jeg? Var dette en spk?
Jeg har alltid gjort s godt jeg kan ang nett, og har aldri trakkasert noen p nettet men jeg tenkte ikke klart og skrev dette tilbake:

jeg har i alle fall ikke dyppet hret mitt i gul maling. Passet sikkert bra inn p gul dag tenker jeg.
fy faen, du er jvelig feig som ikke tr snakke til meg face til face.
Hvor kjpte du den stygge maska du kaller ansikt? skullle gjerne hatt den skjnner du, for knuse speilet vi har p badet.
_________________________________________

Jeg angrer n i ettertid p mten jeg svarte p og jeg angret dagen etter, men smerten og hatet blindet meg.
Svaret var:

HAHA xD
Jeg vet jeg har gult hr, lol xp Og vet ogs at trynet mitt er stygt, enda mere lol ;-p Og den er ikke kjpt, kretivitet, noe du ikke har noe av ;-p Men haha, ser hvertfall ikke ut som et lik;)Jeg er ikke flink til snakke med folk face to face, klarer ikke uttrykke meg ordentlig;-)
Foresten, hvor er du gravlagt? Kondolere virkelig..

Meldingene som fulgte var om mulig enda vondere... Jeg grt masse den natten. Dagen etter grt jeg mye. Jeg var helt dd, livsgnisten var borte og jeg orket ingenting mer.
_________________________________________
Ville hun aldri gi seg?! Jeg grt s utrolig mye helt til jeg var tom for trer. Det var mange av disse meldignene, men jeg orker ikke kopiere og legge dem inn her. Orker ikke lese dem og orker ikke ta dem frem. Poenget er jeg sluttet svare henne, og hadde tenkt til snakke med henne p skolen, det var bde x bestevennen min ( kaller henne I) og en venn av henne (C ) som drev p med dette. Da jeg kom p skolen gikk jeg bort til I frst, men alt hun gjorde var le av meg. Senere p dagen gikk jeg bort til C ogs, men hun turte ikke en gang og snakke med meg. De vonde kommentarene, blikkene og latteren fortsatte lenge. De kastet sppel p meg p bussen, skrek og lo av meg og det som vrre er. Jeg ble helt knekt. Jeg hadde det utrolig vondt.

Jeg fortalte det til en lrer og de tok en samtale p skolen. Kommentarene sluttet til en viss grad og jeg fikk ikke stygge meldinger.
Som fortalt startet jeg en anonym terapiblogg i mai en gang. Da skolen begynte etter sommerferien var ting vansklige. Matproblemene mine hadde utviklet seg enda mer, selvskadingen var blitt vrre og livsgnisten var borte. Vi dro p polentur og ting virket helt ok, jeg hoppet over mltider og klarte holde meg unna kuttingen. Hadde et sammenbrudd p btterminalen i hirtshals p vei hjem med grting og diverse vanskligheter men ingen s det.

Tre uker etter polenturen smalt det. I, som tidligere hadde mobbet meg hadde funnet den gamle anonyme bloggen min takket vre en jegtroddevar bestevennen min,og fortalt samtlige p skolen om den. Hun jeg trodde var min bestevenn, viste seg ikke vre det i det hele tatt

Takket vre dem, gikk folk rundt (noen gjr det fortsatt) og plaget vennene mine med div. sprsml.
Skal Malin ta selvmord?
Prver Malin ta livet sitt?
Ingen turte sprre meg rett ut, men valgte heller plage vennene mine. Til slutt fikk jeg nok og sto frem som psykisk syk p bloggen min www.honestopinion.blogg.no .
Folk som ikke sliter selv forstr ikke hva det vil si slite psykisk, de vil dmme etter deres egne mter tenke p, og kommer ikke til bry seg om flelsene til den personen det gjelder. Hvorfor sier jeg dette? Jo nettopp fordi jeg har opplevd det selv, og jeg er s alt for glad i personene som har gjort det til la noe slikt skje dem ogs. Folk som sliter psykisk er enda mer srbare og flsomme enn andre. Det er som om vi er helt alene, for det gr faktisk ikke ann for "friske folk" se for seg hvordan det er ha lyst til forlate alt. For dem er det at en person skader seg for overleve, helt idiotisk. Det er styrke i st frem om slike ting, og folk som sier noe annet har ikke opplevd livets mrke sider. Fr eller siden vil de alle g p en vegg, og innse at livet er mer innviklet enn de frst hadde trodd og at de faktisk har sluppet billigere unna enn de frst hadde trodd, eller noen gang kunne forestille seg.

Denne historien bare i et litt pent format siden jeg da var anonym, har ligget ute p en stor blogg mot mobbing i en del mnder n.

SELV OM FOLK SLITER PSYKISK S ER DET INGEN GRUNN TIL SE NED P DEM! Selv om det ikke synes, s er det en livsfarlig sykdom som tar liv.

Klem Malin

(Kun et illustrasjonsbilde. Bilder er av meg og tatt av meg.)
Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 23.01.2012     Tid: 18:30     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 8     Copyright

Min historie - leserinnlegg 3#

Alt startet i 2003 da jeg ikke kunne bo hos min mor lenger. Min far og mor var skilt, min far ville n fforeldreretten. Jeg husker det som om det var i gr, jeg var 7r gammel. Jeg skulle inn i et nytt hjem ogbegynnep en helt ny skole.

Min far var somoftestsnill, men han kunne bli skikkelig sint ogs, jeg hadde n flyttet inn i et hjem med min far og hans samboer. Min stemor var kanskje ikke den snilleste i verden, hun skrek til meg hver gang jeg hadde gjort noehunmente var galt, andre ganger kunne henne ta tak i meg og klype meg i rene snn at blodspruten stod i alle kanter.

Det holdt p helt til jeg ble 14r gammel. En dag i november hadde jeg ftt nok av alt det surret de holdt p med, jeg visste jeg mtte ta en stor avgjrelse. Jeg kunne velge mellom ha det vondt eller bare dra fra dem. S jeg flte jeg tok det klokeste valget, jeg snakket mye med en god kamerat om alt som hadde skjedd. Vi kom til slutt fram til en avgjrelse, det vi hadde kommet fram til var at jeg ikke kunne bo hos min farallikevel. S en mned ettertokjeg kontakt med lrere, helsesster og til slutt tok jeg kontakt med barnevernet.
Jeg fortalte min historie flere ganger, og de forsto at i et snt hjem er det ikke mulig bo i. Jeg fortalte ogs det verste jeg hadde vrt borti.... og det var bli bitt i armen av min stemor. Noen dager etter ble jeg flyttet langt vekk. Jeg tenker p det enda, har mareritt flere ganger i uken. Greier ikke la vr tenke p alt den shiten som har skjedd. Har tenkt mange ganger p selvmord, dope meg ned, alt mulig, men har ikke vrt sterk nok til gjennomfre det. Der har du min historie, dette var en gang min hverdag. N bor jeg ganske langt unna, men minnene er der enda :'(


Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 16.01.2012     Tid: 18:15     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright

Min historie - leserinnlegg 2#

Jeg har vrt der som ganske mange andre har vrt, og jeg er der fremdeles. grte meg til svn, ligge oppe de lange nettene, vre alene, er blitt en rutine for meg. Det har vrt snn lenge, alt for lenge. Det er som om du tipper frem og tilbake p et stup, man er alltid i faresonen for falle. Heldigvis for meg, fikk jeg en pause. En pause fra det triste. Det var en tid der jeg kunne se meg selv i speilet og smile, vre fornyd med det jeg s. Jeg gikk glad og munter p skolen og kom glad og munter hjem igjen. Det var uvanlig, men sant. Flelsen var herlig. Flelsen av at noen drar det vekk fra stupet, holder seg inntil deg, hardt, og du vet at de aldri vil sleppe taket.

Jeg ble sret, av den man liksom skal stole p. Ikke bare sret, men knust. Som om noen hev en porselenkopp i gulvet. Bitene er strdd over hele gulvet, og det er umulig plukke opp hver eneste en. Der sto han, kun snakket drit om oss. Rett foran fjesene vres. Som om vi ikke var der. Som om vi ikke betydde noe. Han dela oss, og s nektet han for det. Neste time skulle liksom g helt som normalt, som om ingenting hadde skjedd. Det var vell det de var for han, ingenting. Jeg er ikke sikker p hvor mange som gren i den timen, jeg er bare sikker p at jeg ikke er den eneste. I lpet av de tre mnedene vi hadde hatt han, hadde jeg utviklet det hatet som jeg aldri fr har flt. Et strre hat en det som jeg utviklet p de som dela livet mitt, som tok det fra meg og trakket p det. De som brukte meg, som ikke brydde hva jeg flte, ikke tenkte over at jeg fantes. Hat, hat, hat. Alt som var i tankene mine. Jeg klarer ikke fokusere lenger. Jeg skjelver bare med tanken p han. Jeg vil bare vekk fra han, at han skal forsvinne fra livet mitt. Aldri komme tilbake. Vre vekke for alltid. Alltid.

Folk ser bare dumt p meg nr jeg sier at jeg ikke liker han. De skjnner seg ikke p det. De har kommet over det. Bare et par av dem har fortsatt det i bakhodet, alt det han sa. De synes at jeg er dum. At jeg er frekk, nr jeg sier at jeg ikke kan fordra fjeset hans. De fleste som sier det, var der. Men det har vell ikke pfrt dem like mye skade som det har med meg. Jeg kommer aldri til glemme han, glemme hvor mye han dela livet mitt p den korte tiden. Hvordan han forlangte all respekt selv etter og snakket drit om oss. Etter alt sammen. Han har tatt ifra meg alt som jeg nettopp hadde ftt tilbake. Selvbildet. Selvtilliten. Troen p at jeg kan gjre hva enn det jeg vil med livet mitt, og si til meg selv: Jeg er perfekt. Det er noe jeg savner. kunne se meg i speilet si det. Si at jeg er perfekt.



Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

(leserinnlegg blir postet 1-2 ganger i uken)

    Postet: 11.01.2012     Tid: 16:37     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright

Min historie - leserinnlegg

Alt fles mye bedre nr jeg skriver ned tanker. Derfor skal jeg skrive ned litt av min historie. Den er ganske dry, men jeg er anonym. det er ogs de andre personene.

Jeg var tolv. Tolv jvla r. Ganske lite ikke sant? Verre var det nr jeg begynte snakke med den ene personen. Han virket ganske snill. Vi snakket sammen en stund. Ble veldig pne. Han fikk dessverre med seg at jeg var lett overtale. Faen ta han. Han brukte meg, hvorfor gidder jeg bruke tid p han? Jo, fordi det ikke er lenge siden. To mneder siden idag faktisk. Det som forandret alt skjedde 9. november. Ikke lenge fr jeg ble tretten.

S tok jeg den helvettes beslutning, pga. min egenskap vre lett overtalig. Jeg l med han. Herregud. Hvordan kunne jeg?Skulle nske at jeg fant en mte bli kvitt angsten, depresjonen, og problemene mine p. Jeg pnet dette for noen. Uheldigvis. Jeg sa for mye. Dagen, rett etter var ryktet over halve skolen. Jeg har egentlig bare lyst til d. Vekk fra min dde sjel. Eller finne livsgnisten igjen. Hadde vrt fint.

Jeg er ikke helt meg selv lenger. Vet ikke hvorfor. Vil bare grte hele tiden. Selvskading har blitt en del av livet mitt. Og jeg gr rundt livredd, jeg er gravid.Jeg har drukket, tatt overdoser p piller, kuttet meg, tatt insulinspryte, prvd henge meg, prvd drukne meg, kvele meg. det er det jeg har gjort. Skader meg selv hver dag. Akkurat n har jeg ikke flere piller. Skulle nske jeg hadde det.Og jeg har snublet ned i mitt eget helvette. For hver dag faller jeg dypere ned. Jeg har problemer, men jeg syns selv at jeg ikke sliter. Selvom flere mener det. Br ikke jeg vite det om jeg sliter? S jeg sliter ikke.

Det eneste jeg vet, er at jeg er livredd, og skulle nske at en satt ved siden av meg hver gang jeg la meg for sovne, holdt rundt meg, og kysset meg god natt, p kinnet.Og jeg kommer alltid til vre redd. For minnet kommer aldri til bli utslettet.

Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 10.01.2012     Tid: 17:51     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 24     Copyright
Elise Amanda. 18 r.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforesprsel
Copyrighted Elise
hits