leserhistorie pt. 42

Jeg trodde jeg var en helt vanlig 8 åring, jeg var for så vidt det, både i utseende, og i hodet. Noen gutter hadde funnet ut av mitt temperament, jeg ble fort sint og mistet fort evnen til å kontrollere meg. Disse guttene likte å terge meg, se at jeg prøvde å slå de, se at jeg var forbanna. De kalte meg stygge ting -Feit, stygg, ekkel, rar, missfostret osv.  Jeg ble mobbet helt fram til jeg gikk i 4.kl, men jeg forsto det ikke da. Jeg så likedan ut som alle andre, så de fikk nok også sånne kommentarer tenkte jeg.

Jeg startet i 5.kl, da var det noe som slo feil. Nå var det jeg som terga en gutt, jeg ville ikke være alene. Jeg ville presse en annen ned på mitt nivå så jeg ikke skulle være den eneste som hatet seg selv. Jeg innså først hva jeg holdt på med når jeg opplevde en episode, den var vond. Jeg vet ikke egentlig hva det var som skjedde, jeg tror det var sykkelhjelmen, men de andre sa jeg slo han. Han begynte å silblø fra nesa. Jeg fikk kjeften, og det var kanskje riktig også, jeg vet ikke!

Etter den episoden så ble jeg med på et ART-kurs. De fortale meg ting, hvordan jeg skulle klare å kontrollere meg selv, at jeg skulle prøve å ikke å bli så sint. De sa jeg ikke hadde lov til å slå eller gjøre noe skade, og det forstår jeg jo, veldig godt, men de ødela gamle meg.

Jeg begynte å trekker meg mer sammen, dette var i 7.kl. Jeg skulle ikke vise at jeg var sint, ikke på noen som helst måte. Bare at jeg var litt irritert, det var greit. Halve 7.kl hadde gått, alle følelsene, alle tankene, alt jeg hadde holdt inne, ble for mye. Når jeg samtidig ble beskyldt for å ha gjort noe som kunne blitt en politi sak så var det ekstra tungt. Jeg prøvde å holde hodet kalt, men det gikk ikke. Jeg startet å skade meg selv, jeg startet å spise mindre, jeg startet å trene mer. Gikk ned 15 kilo på 2mnd, men ingen så de. At jeg var blitt tynnere så de, men at jeg sleit så de ikke. Jeg var jo bare den jenta med det store smilet, litt skjeve tenner og gikk som oftest i noen store hettejakker/gensere.

Åttende klasse startet, året startet bra, hadde lite fravær til jul. (i mitt syn, for min situasjon så var 13 dager lite) jeg ble mer og mer deprimert, men jeg måtte gjøre det bra på skolen. Selvskadingen fortsatte, det var liksom min form å takle alle tankene på. Det nærmet seg jul, kuttene ble stadig dypere, men jeg sa det ikke til noen. Skammen om å være selvskader var altfor stor. De fleste viste jeg var det, men ikke hvor alvorlig det egentlig var.

Et nytt år, nye muligheter, ny start, 2013. Det var det jeg hadde drømt om, håpet på, ønsket. Men sånn ble det ikke. Jentene i klassen stengte meg ute, jeg var bare den stille jenta, som ikke sa noe, som var høy og feit og som selvskader. Jeg var ikke noe mer. Selvskadingen ble verre og verre, jeg ble flere ganger redd av hva jeg gjorde mot meg selv, men jeg lot det ikke stoppe meg. Nå hadde det gått over til den fasen at jeg fortjente å skade, at jeg ville skade meg så mye som helst.

Sommeren kom igjen, angsten klatret opp over skuldrene. Hva skal jeg gjøre? Det var over 25 grader ute, alle gikk i T-skjorte, men jeg gikk rundt i store gensere. De skulle ikke få se, de kunne ikke se. 13 fraværs dager hadde blitt til 31, den lyse armen mitt, hadde blitt dekket med arr. Jeg så ikke for meg en hverdag lenger. Jeg ble innlagt på ungdoms psykiatrisk, 2 uker før skole slutt. 10 sting ble sydd og enda mer skamfølelse fikk jeg, jeg klarte ikke engang å sove hjemme fordi jeg kunne miste kontroll og være en skade for meg selv og andre. Jeg ble skrivd ut etter en uke. 2 uker senere var jeg på en til samtale der, jeg hadde skadet meg igjen, jeg måtte sy (det skjedde ikke, siden jeg nektet). Verden bare falt sammen, jeg ville ikke se på noen, jeg gråt i en og en halv time på kontoret til behandleren min. De vippet mellom å legge meg inn igjen eller å få la meg gå. Jeg fikk gå, 3 timer senere lå jeg på sykehuset. Overdose, ambulanse, pumping, kull, motgift.

Jeg viste meg ikke for foreldrene mine på 2 uker, skammen var altfor stor. Dagene gikk, jeg flyktet ikke lenger til selvskading, jeg flyktet til fots. Times lange turer, musikk i ørene, tårer som strømmet nedover ansiktet. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Dagene gikk, 9.kl startet. Har aldri hatt en så dårlig start på et år tror jeg. Jeg har så å si sluttet å selvskade (pga. håndballen for det meste), men ting er verre en noen gang. Jeg sliter utrolig mye med mat, overspising, kaste opp, trene.

Selv om jeg ikke lenger går til noen psykolog (som egentlig er dumt siden jeg hadde trengt det), så jobber jeg hver eneste dag mot skadetrangen og prøver å jobbe med depresjonen min. Jeg har mine avledninger som foto, musikk og å gå tur. Det hjelper mye. Hver eneste dag er en kamp, men jeg prøver å ikke gi opp.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenHistorien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

Flere leserhistorier finner dere under kategorien "leserhistorier"

...

    Postet: 23.01.2016     Tid: 22:48     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

leserhistorie pt. 41

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne, men det begynte jo i førsteklasse hvor jeg ble mye mobbet fordi jeg ikke hadde de samme klærna som alle de andre og jeg hadde ikke de samme lekene som andre jenter i klasse. De mobbet meg fordi jeg ikke snakket helt rent. Jeg kunne ikke si r. Jeg gikk hos en logoped for å lære og si r. Jeg kunne si r da jeg gikk i 4. til 5. husker ikke helt. Så var det mye snakk rundt for jeg hadde vansker med å lese og skrive. Jeg greide ikke å lese høyt  og ble alltid ledd av. Etter det har jeg ikke likt å lest høyt og ikke likt ha framføringer. Kjenner hele kroppen ikke vil, men jeg presser alltid meg selv til det. Jeg bytta skole i 10.klasse og måtte bare late som jeg ikke hadde problemer med og lese høyt eller ha framføringer. Men jeg blei alltid rød i trynet hver gang og begynte noen ganger å grine også. Men jeg gjorde det og er stolt over det.

Men så skjedde det noe: en gammel kompis av meg begynte å kontakte meg igjen. Han hadde fått billappen og lurte på om jeg ville ut å kjøre og finne på noe.. Jeg sa jo alltid ja for det var lenge siden jeg har sett han osv. Etter hvert som vi hadde funnet på noe noen ganger, så begynte han å få følelser for meg. Men jeg hadde ikke følelser for han idet hele tatt. Jeg spurte om han kunne hente meg og kjøre meg hjem for jeg hadde ikke andre måter å komme meg hjem på. Så sa han først at jeg skulle betale han, men da vi var framme så sa han bare at jeg ikke trengte å betale og at vi kunne gjøre det opp på en annen måte.

Han spurte om jeg kunne hjelpe han for han hadde ikke hatt sex på flere måneder. Jeg sa nei. Jeg var fast bestemt på det. JEG LIKTE HAN IKKE. Så spurte han om jeg ville hjem til han for og se på film, jeg sa jo ja siden jeg tenkte det kunne bli koselig men det ble det jo tvert imot. Han hentet meg og vi dro hjem til han. Vi begynte å se på film og vi lå i senga hans og så film derfra. Dermed begynte han å si at jeg skulle kysse han,  jeg sa NEI, jeg ville ikke. Han begynte å klå på meg, jeg sa "det gjør du ikke" og jeg var fast bestemt på å ikke gjøre noe med han i det hele tatt. Så begynte han å ta av meg buksa. Jeg bare lå der og skjønte  ikke helt hva som skjedde og jeg sa "nei du tar ikke av meg buksa du har ingen ting og gjøre der ned, jeg vil ikke ha sex med deg og det håper jeg du skjønner". Men så dro han buksa helt av meg, han reiste seg opp for å finne en kondom. Jeg bare lå der og skjønte ingen ting. Han spurte om vi skulle bruke kondom jeg sa vi skal ikke gjøre noe idet hele tatt. Så kom han tilbake og jeg bare lå der visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg la meg under dyna og begynte og grine. Han begynte å ha sex med meg og jeg sa at jeg ikke ville, men han fortsatte. Han gjorde han seg ferdig og jeg bare lå der. Han reiste seg opp og sa at jeg komme til å anmelde han.. Jeg sa at bare vi lar det ligge, jeg turte ikke si noe til noen på lenge. Da jeg endelig fikk sagt det ble det i hvert fall ikke lettere, de gravde så fælt, jeg visste ikke om jeg skulle si så mye. Men de beskyttet meg og tok vare på meg, noe jeg er jeg glad for. Jeg har enda ikke anmeldt det, det tør jeg ikke. Jeg har så mye aggresjon inne i meg og jeg har bare lyst at han skal gå å begå selvmord. Jeg har fått hørt at det er flere enn meg som har blitt voldtatt av han og jeg synes noen burde anmelde han, men jeg tør virkelig ikke.. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt eller gjort og jeg har ikke noen beviser nå. Telefonen vi sendte meldinger med er knust og vil ikke på, vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er bare litt av min historie, noen av de tøffeste tinga jeg har gått igjennom. Dette førte til at jeg ikke føler meg så trygg med gutter.. Og selvskading...

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenHistorien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 25.02.2015     Tid: 02:02     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

leserhisorie pt. 40

Ei 14 år gammel jente blir dratt inn i stuen og slengt ned på en oppblåsbar madrass, hun prøver å reise seg opp, men blir fort slengt ned igjen og blir bedt om å bli liggende. En ti år gammel eldre mann kommer nærmere og nærmere henne og hun aner ikke hva hun skal gjøre eller hvor hun skal gjøre av seg. Hun kunne tenke seg til hva som skulle skje videre, hun hadde tross alt blitt utsatt for slikt før. Han tar av seg buksen, han ser på henne. Og nok en gang ber han henne strengt om å bli liggende, så det er akkurat det hun gjør - hun blir liggende. Han setter seg på madrassen og "krabber" mot henne. Tårene triller ned fra jentas kinn, hun vet så altfor godt hva hun har i vente, og det er virkelig ikke noe hun vil være en del av.  Mannen knepper om buksen, drar den hardt av, og trekker ned undertøyet hennes med makt. Deretter tar han av sitt eget. Han drar av henne genseren, og ber henne ta av bh'en. Med makt sprer han beina hennes og legger seg godt til rette oppå henne. Det var tvunget seksuell samkvem, punktum.

* Fullt seksuelt samkvem innebærer at en manns penis føres inn i en kvinnes vagina. Seksuelt samkvem kan også bestå i at personene på forskjellige måter berører hverandres kjønnsorganer.

Det var fullt seksuelt samkvem. Jeg forstår definisjonen ovenfor og jeg vet hva definisjonen på voldtekt er, og jeg kan derfor si at JA - jenta på 14år ble voldtatt, og den jenta på 14år var meg.

Første overgrep jeg ble utsatt for var da jeg var seks år gammel, og det siste jeg har opplevd var i september 2012. Jeg er nå tyve år gammel, så altså har jeg 14år med overgrep bak meg. Det har vært tunge år, og jeg har slitt med alvorlige depresjoner som har ført til både selvskading og selvmordsforsøk. Jeg har vært innlagt på akutt psykiatrisk mange ganger, vel, det jeg prøver å si er at livet mitt har vært tøft.

Jeg telte overgrepene, til jeg nådde 108stk, da gadd jeg ikke telle mer. Jeg telte fordi jeg håpet at hver strek jeg "tegnet" kom til å bli den siste. Jeg telte for å kunne fortelle meg selv at det ikke var så ille, for jeg ble ikke utsatt for så mye. Men etter 108 overgrep var det mye, og jeg tenkte at det aldri kom til å ta slutt. Årene gikk, og hvert år viste meg at overgrep mot meg var ok, overgrep var noe jeg skulle utsettes for. Det sto skrevet i pannen min at man kunne utsette meg for hva man ville, for jeg kom ikke til å si det til noen. Det stempelet har jeg levd med i mange år nå, og jeg synes det er vanskelig å bli kvitt det. Nå er vi i 2013, og dette er første året siden jeg var fem/seks år gammel at jeg ikke har blitt utsatt for overgrep. Det føles godt! Jeg lever fortsatt i frykt for at det skal skje igjen, at de samme overgriperne skal møte opp på døren min og gjøre det de vil med meg. Jeg har fortsatt flashbacks, og er fortsatt preget av alle de årene med overgrep, men jeg har overlevd! Til syvende og sist er det, det som betyr noe. Jeg har fått kjæreste, flyttet inn med han, og lever livets glade dager. Selvfølgelig har jeg tunge dager og stunder, men de siste fem månedene har det vært mest gode stunder. Jeg tror jeg går et bedre liv i møte, og alt jeg kan si er ENDELIG! Livet smiler til meg, og jeg skal smile tilbake.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 26.08.2014     Tid: 15:30     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

leserhistorie pt. 39

Jeg er født 10 år etter mine søstre, altså jeg er en attpåklatt. Ikke at det egentlig betydde noe der og da, men når jeg ser tilbake, hadde jeg ikke en normal oppvekst. Mamma hadde en jobb som krevde hennes oppmerksomhet. Pappa var alkoholiker, men heldigvis for meg var han ingen slem alkoholiker. Han likte bare alkohol, gjorde noen dumme ting i fylla, men hva gjorde ikke jeg? Liten som jeg var, visste jeg egentlig ikke dette. At han var det. Men det var i nyere tid jeg innså det.

Så flyttet søstrene mine ut, først den ene, så den andre. Mamma og pappa forstod fort at det ikke var vits å bo i et så stort hus, så vi flyttet til en relativt stor leilighet. Hadde et fint rom, likte utsikten, så til havet. Men det mamma og pappa ikke forstod, var at veggene ikke var lydtette. Jeg hørte alt de skrek til hverandre, alt de kranglet om. Jeg var jo veldig lei meg, ville ikke at de skulle skilles. Men dagene gikk, og jeg forstod at det kun var for alles beste.

Mamma og pappa ville ha en skikkelig familiekveld, alle 5 var samlet. Vi spiste god mat, men pappa spiste ikke. Rart nok, han likte mat, litt rund var han og. Satt oss i sofaen, og så fortalte de det. At de skulle skilles. Kom ikke som en bombe for meg, ikke for søstrene mine heller. Men likevel ble den ene søstera mi forbanna, meg og hun andre bare gråt. Pappa gikk ut på verandaen, han hadde enda ikke fortalt hvor han kom til å flytte. Jeg skrek til han, ba han om å få vite det. Han nektet, men så kom søstera mi og kjeftet på han. Fortalte at jeg var ei lita jente, at han måtte ta seg sammen. Han snudde seg, og fortalte meg at han kom til å flytte på hytta. En lettelse kom over meg.

Uka etter, var jeg på en skitur med klassen. Jeg likte ikke klassen min, ble mobbet på hele barneskolen. Jeg lærte meg å drite i det. Men akkurat den skituren, den likte jeg. Jeg var så glad, og vennene mine var glade. Senere på dagen skulle jeg på skitur med speideren, og jeg gledet meg enda mer til det. Jeg kom hjem, og fikk se mamma gråtende på bordet. Hun så meg, tok seg sammen, og ga meg en klem. Jeg skjønte for så vidt ingenting, men noe var jo galt.

Så sa hun det som skulle snu livet mitt opp ned. "Din far har kreft." Det eneste jeg assosierte kreft med var død. Men pappa kunne ikke dø, det var jeg innstilt på. Dagen kom, da pappa ble lagt på rikshospitalet i Oslo. Dette var i begynnelsen av 2009. Et halvt år var han der, og jeg dro omtrent hver helg dit, ofte bare på dagsturer. (Jeg er fra Kristiansand, så det er ganske langt) Det tæra på meg, jeg fikk søvnproblemer, og konsentrasjonsvansker.

Så ble pappa overført til sykehuset i Kristiansand, og det ble bedre for alle. Han ble bedre og bedre, og til slutt kom han hjem, men måtte innom sykehuset hver dag. Det gikk over til hver uke, hver måned, og til slutt var det 3 måneders kontroll og halvt års kontroll. Alt gikk veldig fint. Men jeg måtte lære meg å bo med skilte foreldre. Mamma i leiligheten, og pappa på hytta. Hvor jeg enn var, var det bare meg og den ene forelderen min. På den tiden var jeg veldig ensom, bokstavelig talt. Men meg og pappa fikk oss hund, noe som hjalp veldig mye for meg. Thea, hunden vår, ble min beste venn.

Det var vanskelig å bo sånn. Før var pappa en bøs mann, med både fett og muskler, arbeidshender og en skikkelig håndtverker, rørlegger, snekker, ja alt-mulig-mann. Men kreften ødela han. Han så ut som en kvist. Ikke hadde han fett eller muskler, og han hadde hender like myke som en barnerumpe. Jeg ble som en barnevakt for han, observerte alt han gjorde, alt han fikk i seg. Om nettene våknet jeg ofte av pappas hostekuler, ofte var han oppe og spydde.

Dette tæret ekstremt mye på meg. Jeg var rett og slett utslitt, og til slutt fikk jeg stressanfall. Første gang jeg fikk det, våknet jeg midt på natta at jeg skrek, fordi hele halve kroppen min svidde. Jeg kunne ikke bevege halve kroppen min, hvis det fikk jeg ekstreme smerter. Pappa kom løpende inn, og vi skulle til å dra til legen, men plutselig var det over. Sånn skjer enda en gang i blant. Dette var i 2010.

 Rett før 1 årskontrollen, fikk pappa tilbakefall, november 2010. Han ble lagt inn her i Kristiansand, og jeg var hos han omtrent hver eneste dag. Å se faren sin bli svakere og svakere på den måten, unner jeg ingen 14-åring. Vi forstod at alt håp var ute, vi visste at han skulle dø. På skolen gikk det ikke bedre. Jeg ble fortsatt mobbet i ny og ne, og jeg orket det ikke lengre. Han verste slang en kommentar til meg, og tilbake svarte jeg. "Nå får det være nok. Jeg har en far som ligger for døden, og her er du og plager meg? Jeg kunne ikke brydd meg mindre." Etter det har jeg aldri blitt mobbet til direkte, det ble mer baksnakking, som jeg bryr meg utrolig lite om.

 21. Desember 2010 døde pappa, noe som gjorde hele meg rystet. Men det var likevel en hel måned med sykehusopphold for både han og oss. Jeg var så sliten, så innmari sliten. Jeg snakket regelmessig med helsesøster, tror jeg ble litt bedre av det. Jeg trodde at ting gikk tilbake til det normale, men to uker etter min fars død, døde moren til min daværende bestevenn, som senere ble kjæresten min. Jeg ble ødelagt inni meg, alt var svart. Men snakket særlig lite om det til andre, utenom min helsesøster.

Tiden gikk, depresjonen kom og gikk i 2 år, fram til i dag. Jeg sliter enda med å bearbeide alt sammen.  Jeg begynte å miste mange venner, litt for mange. Det ble ekstremt mye drama, og jeg orket det ikke mer. Det er nok da jeg var på det mørkeste, høsten 2012. Jeg var ikke sosial, jeg lå på rommet mitt og grein som regel hele tiden. Jeg så ikke lyst på noen ting, utenom på skolen. Høsten 2012 begynte jeg på videregående, på media og kommunikasjon. Det er det som ga meg styrke. Jeg har en kjempefin klasse. Nå har jeg det veldig fint, takket være dem, og de vennene jeg enda har. 

Men ingenting er over. Tvert imot, jeg kjemper enda for å ikke bli deprimert. Faren min er enda savnet, det er enda mye unødvendig drama, og mer som bare baller seg på. Men jeg klarer meg, og jeg skal klare meg. Vennene mine er alt for meg, uten dem og musikken, hadde jeg ikke vært her i dag.


Bildet er et illustrasjonsbilde og har ingen egentlig forbindelse med teksten. 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 14.10.2013     Tid: 14:44     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright ©

leserhistorie pt. 38

Jeg er en jente. En tenåringsjente. En upopulær tenåringsjente. Ikke fordi andre misliker meg, men fordi jeg er sjenert. Jeg er veldig sjenert. Dette stoppet meg i mye. Jeg snakker ikke med noen jeg ikke kjenner. Jeg fester aldri. Jeg har ikke mange venner. Jeg har ên venn i klassen. En god venn. 

Heldigvis har jeg venner i andre klasser. Men jeg treffer dem ikke mye i løpet av en dag. Så jeg er med den ene vennen min mesteparten av dagen. Og når han er borte, er jeg ofte alene. Jeg føler at jeg har gjort store fremskritt når det gjelder å snakke med andre og være mer åpen. 

Men det er noen ting jeg aldri kommer til å være åpen og ærlig om. Nemlig følelsene mine. Jeg har ingen bestevenn jeg kan snakke med. Foreldrene mine forstår ikke og ingen andre heller. Broren min er syk og har vært det i tre år nå. Pappa gråt ofte før og mamma var deprimert. Det var en periode der hun ikke ønsket å leve. Det at broren min var veldig syk av borreliose gikk aldri veldig innpå meg. Men da mamma ble deprimert, raknet alt for meg en liten periode. Jeg greide ikke å spise frokost, fordi jeg var stresset pga situasjonen hjemme. Broren min sa at en gang måtte han faktisk stoppe mamma ifra å springe ned til sjøen og hoppe uti det kalde vannet. Hun sa hun ønsket å ta livet av seg. At vi ikke ville trenge henne, og at vi sikkert kom til å greie oss fint uten henne. Det aller verste var når mamma spurte meg om jeg kunne ta livet av henne. Det gjorde vondt, men jeg svarte hardt og følelsesløst til henne at det kunne jeg ikke gjøre. Jeg verken ville eller kunne. Og at hun var egoistisk som i det hele tatt tenkte på å spørre meg om noe sånt, eller gjøre noe sånt mot oss og seg selv. 

I dag har jeg det ganske bra, men fortiden gnager fremdeles. Når jeg tenker på det som har skjedd for nå over et år siden gjør det vondt. Det var ikke det at broren min var veldig syk som gjorde mest inntrykk på meg. At han var i perioder lam og måtte sitte i rullestol eller at han besvimte. Det var det at moren min ville ta livet av seg selv. Og at pappa gråt. Og at mamma aldri gråt. Selv har jeg tilegnet meg noen av mammas egenskaper - blant annet at jeg ikke er åpen om følelsene mine og at jeg dermed ikke gråter fremfor andre. Jeg er blitt en usikker og innesluttet person som vil at andre skal forstå og føle hvordan jeg har hatt det. Men som ikke greier å snakke med noen om det. Jeg har prøvd å snakke med en vennine om det - hun som kaller seg min beste venn, men som i det siste ikke har stilt opp for meg - men hun forstår ikke. Det eneste hun reagerte på ved hele situasjonen var at moren min var egoistisk og uansvarlig som ønsket å ta livet av seg. Og at hun i en periode, da broren min var på sitt verste, ikke fikk lov til å komme på besøk til meg av foreldrene sine - da jeg trengte henne som mest. 

Men som sagt, jeg har det ganske bra NÅ. 


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 08.06.2013     Tid: 16:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

leserhistorie pt. 37

Eg hadde nettopp starta på vidaregåande. Eg hadde valt å flytte ganske langt vekk, og kunne berre reise heim i feriane mine. Eg var svært nøgd med valet mitt, og likte meg veldig godt i klassa eg gjekk i. Det hadde stort sett vore 4 veldig fine månader då me kom til desember, og alt skulle gå gale. 2. desember var ein søndag, og eg styrte på med mitt. Ordna litt til jul, såg fjernsyn, vaska litt. Det var ein fin dag. Eg venta besøk litt utpå dagen, og i totida kom ein av venene mine frå skulen bortom til meg. Dette var eigentleg ikkje ein kar eg kjende så veldig godt, men opplevinga me hadde saman den dagen skulle føre til mykje forskjellig i ettertid. Lat oss for ordens skuld kalle han Nils i denne skildringa. Etter eit par timar skulle Nils gå heim, og eg skulle ut i eit ærend same veg, så eg vart med. Me kledde på oss godt med ytterklede (det var -17 ute), og tusla ut på trappa. Praten gjekk vidare medan eg låste døra, og i det eg gjekk ned dei to trappetrinna kvapp Nils kraftig til. «Såg du det?» spurde han. «Herregud, var det nokon som hoppa?!» Eg vende blikket raskt ned mot gangbrua over den voldsomme elva, og i sidesynet kunne eg så vidt sjå ein skugge som dala mot den iskalde elva. Herregud, kva var det me nettopp hadde sett?! Blikka våre møttest, like forskremde begge to. Nils var sikker i si sak, han visste kva han hadde sett. Eg nekta å tru det, for slike ting hender jo ikkje. Ein blir jo aldri vitne til eit sjølvmord. Denne gongen hadde me faktisk det, og etter mykje om og men vart politiet varsla, og ein stor redningsaksjon sett i gong. Politibilar og ambulansar, mange frivillige, helikopter?herregud så redd eg var. Eg såg altså alt frå hybelen min, og visste ikkje kva eg skulle tenkje. Kva i alle dagar hadde nettopp skjedd?

Det vart ei søvnlaus natt, og skuledagen var ikkje veldig produktiv. «Den lille filmen» med det eg hadde sett, dei to sekunda den skuggen dalte mot elva, gjekk i replay i hovudet. Eg anar ikkje kva me hadde om den engelsktimen, eg hugsar ingenting. Berre noko som dalte nedover, på veg mot døden.

Det vart mykje styr med helserådgjeving, lærarar, folk som snakka med meg og gav meg klemmar (det betydde ekstremt mykje), og sjølvsagt var eg mykje saman med Nils. Me kjende kvarandre eigentleg ikkje så veldig godt, men no var me på ein måte «tvinga» til å vere med kvarandre. Han vart garantert den største støtta mi, og det var berre han som verkeleg forstod korleis eg hadde det i denne situasjonen. Det var ei vanskeleg tid, og me gjorde det me kunne for å hjelpe kvarande. Allereie dagen etter, altså 3. desember fann dei att denne mannen som hadde teke livet sitt. Det hjelpte kanskje litt, men likevel var dette heilt utruleg ekkelt å ha i hovudet. Dei neste 5 vekene vart det sparsommeleg med både eting og soving, og livet var ikkje noko særleg. Eg var framleis mykje med Nils, og kunne seie alt til han. Det er eg evig takknemleg for, han er verkeleg ein kjernekar.

No er alt dette omtrent 3 månader sidan, og eg er ganske «normal» att. Eg fungerer sosialt, eg greier å fokusere, og mat og søvn går greitt. Likevel sit alt dette framleis veldig i meg. Eg får kanskje total flash-back midt på natta, og ringer grinande til Nils for å be om råd. Plutseleg kjem eg kanskje på det, og blir heilt sett ut. Veit ikkje kva eg skal gjere. Det gjer så utruleg vondt.

Du tenkjer kanskje at «herregud, du såg ein skikkelese som dala mot ei elv, kva så?» Det skjønar eg at du tenkjer, men det stemmer ikkje heilt. Dette er så uendeleg mykje meir. Det er eit liv som har gått tapt. Eit sjølvmord som er oppklart. To unge menneske som er merka for livet. Og ikkje minst: starten på eit tett venskap mellom meg og min fantastiske ven Nils. For me fekk ein jævlig start, det gjorde me, men alt i alt så er eg evig takknemleg og utruleg stolt av å kalle han min beste ven.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 15.03.2013     Tid: 20:10     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

leserhistorie pt. 36

Jeg skiftet barnehage som toåring. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var ingen jenter som likte meg. Hvorfor? Aner ikke, det bare ble sånn. Gjennom fire år i barnehagen, hadde jeg fått en del guttevenner. I første klasse fikk jeg spesielt en god venninne. I løpet de fire første årene hadde jeg og bestevenninnen min fått enda en god venn. På en eller annen måte hadde jeg skapt meg et rykte som "nerd" , "upopulær" og "utenfor" . Jeg var alltid den som viste svarene, som forstod logikken osv. Så jeg godtok det. Jeg ville heller være smart, enn å være den mest populære. Det eneste som holdt meg fast, var venninnene mine og lærerens ustanselige mas om gruppemiljø. Problemet var da at jeg ikke forstod det. Jeg forstod ikke hvorfor han andre som var som meg , som viste alt, fortsatt var like "kul" og "god kompis". Derfor prøvde jeg bare å glemme det.

Femte klasse kom, og jeg hadde fortsatt ryktet som nerd hengende over meg. Det eneste som var annerledes, var at vi ble sammenslått med en annen skole, så ingen brydde seg om meg lengre. Jeg beholdt vennene mine, men de to ble bare bedre og bedre venner uten meg. det er der jeg tror problemet startet. Jeg følte at jeg måtte finne meg nye venner, som i reserve. Derfor begynte jeg å være mer med de populære, noe som åpenbart ikke virket. På en eller annen måte var det jeg som ble til reserve. Jeg ble brukt som "reservevenn", på en måte jeg ikke kan utdype med ord, men jeg skal prøve. Jeg fikk nye "venner". I det ene øyeblikket ble jeg ignorert og ingen gadd å høre på meg. I det neste øyeblikket hadde jeg plutselig flere nye bestevenner. De sa vi var det, men hva er vell egentlig en bestevenn? Jeg er ikke sikker, men det er IKKE en som ignorerer deg helt frem til du gjør deg selv verdig til å være med de. Et eksempel på det, var at jeg alltid har vert ganske musikalsk. Det ligger i familien. Så da melde jeg meg på talentkonkuransen i femte klasse, som yngste deltaker. Jeg sang og jeg vant. Det første som skjedde da var at den såkalte "bestevenninnen" min, hun jeg ble venn med samme året kom bort og sa;" Du var flink! Neste år SKAL vi melde oss på sammen". Og da var visst det bestemt, fordi jeg gjorde meg "verdig". Jeg var ikke den typen som sa i mot folk, så jeg gikk med på det.

Neste år slepte seg forbi og jeg ble styrt av vennene mine. Folk begynte å spørre om jeg hadde det bra, men jeg avviste de og sa jeg hadde det fint. Jeg hadde det jo egentlig ikke det. De kveldene jeg gråt meg i søvn på grunn av familiekrangler, økte. På grunn av mamma og pappa som kranglet mer og mer, og at det alltid var min feil, uansett hva det handlet om. Jeg var redd for at mamma og pappa skulle skilles. Etter hvert begynte jeg å tenke at det kanskje var best for alle om de skiltes. Men poenget var at jeg oftere og oftere gråt meg i søvn. Ikke bare på grunn av familien, men på grunn av alt. Jeg kunne ikke lengre si akkurat hvorfor jeg gråt, jeg bare gråt. På grunn av alt.

Et stykke ut i sjuende ble jeg bedre venn med flere av de "populære". Eller, jeg trodde i hvert fall det. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å forklare det siden alt virker ganske fjernt. Tenk deg at du skriver ned alle minnene dine på et blankt ark, så deretter visker du ut det du har skrevet. Dermed, hvis du ser nøye etter, da ser du hva som står, men du må anstrenge deg for å tyde det. Det føles litt sånn. Og helt ærlig vil jeg ikke gå tilbake til det, fordi fortid er fortid. Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva jeg tenkte. Om jeg innbiller meg det? Kanskje det, men er ikke poenget å fortelle akkurat hva jeg følte? Så da spiller det vil ikke så stor rolle akkurat hva det var som var galt. Bare at det var det. Det eneste jeg virkelig husker er at jeg var ganske deprimert.

Så, helt plutselig, den 11. april 2012 så smalt det. Jeg var ganske langt unna så lyden traff meg morgenen etter, da mamma kom og vekte meg. Jeg så at hun hadde grått. Hun fortalte meg at søskenbarnet mitt hadde dødd kvelden før.

Frontkollisjon. Hun fortalte det og jeg svarte: "HÆ?" jeg trodde jeg drømte, men da sa mamma "ja, hun er død".

Det er umulig å beskrive den følelsen du får når noen kommer å vekker deg på en dag du tror skal bli en helt gjennomsnittlig dag, og forteller deg at en av de personene som betyr mest for deg, er død. Borte for alltid. Du tror det ikke, så går det opp for deg, men du tror det fortsatt ikke. Plutselig kommer gråten og tiden stopper.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av senga. Jeg trodde jeg hadde grått i en time, jeg hadde gått gjennom alle tingene, alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd med henne. Jeg gråt og jeg gråt. Det var rart at jeg aldri gikk tom. Det kunne ikke være sant. Det var ikke sant! Jeg forstod det ikke, og det vil jeg heller aldri forstå. Det er rett og slett for jævlig at sånt kunne skje med det beste mennesket jeg vet om. Og folk bare godtok det. "Gjort er gjort", "det som skjedde, skjedde" og "det var sikkert selvmord". Men det var det ABSOLUTT IKKE. Denne personen, som har vært der for meg, og alle andre hun kjente, gjennom hele sitt liv, ville aldri hatt samvittighet til å ta selvmord! Hun hadde skilte foreldre, moren sa til henne ofte at hun var feit. Dette førte til at hun fikk anoreksi. Men like vell satte hun alltid andre foran seg selv. Uansett hva. Hun var alltid hjelpsom, fikk alltid andre til å føle seg smarte, hun oppmuntret alle hun møtte med det fantastiske smilet sitt, og den utrolige latteren. Sykdommen ble bare verre og verre. Hun gikk lange dager uten ordentlig mat, men fortsatt latet hun som alt var normalt, bare for å få andre til å føle seg bedre. Etter flere år med dagelig kamp mot sykdommen begynte hun endelig å bli bedre. Håpet bland folk om å få beholde engelen sin, steg. Det var det hun ble kalt. "Engelen". Hun ble bedre og bedre. En kveld, etter å ha besøkt noen venninner dro hun hjem for å låne bilen. Hun skulle besøke tvillingsøsteren som fortiden bodde hos moren. Det smalt. Så var hun borte. Ute av verden, for alltid.

AVISUTKLIPP:

Kollisjon på E6 ved **** Personbil kom over i feil kjørefelt og frontkolliderte med trailer. Trailersjoføren kom uskadd fra ulykken, men personbilføreren døde øyeblikkelig. Årsak enda ukjent.

Døde øyeblikkelig..

FACEBOOKUTKLIPP:

Savner deg så ubeskrivelig mye, ***. Du er jenta man aldri vil glemme smilet og latteren til. Du vil alltid være med meg videre i mitt hjerte ♥ Tusen takk for alle gode minner, søte gode ***.

Kjære fine ***. Denne dagen har vært utrolig tøff! Men du hadde en fantastisk nydelig begravelse, det var kun gode ord som ble sagt om deg. Kirken var full av mennesker som savner deg og sørger over din bortgang. Det viser hvor mye du har påvirket folk, fordi du var så omtenksom, snill og god. Jeg er så utrolig heldig som har fått lov til å bli kjent med deg! Tusen takk for det. Vi har alle mange gode minner om deg og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske/sære/morsomme/gode latteren din. Jeg veit at vi en dag ses igjen ♥ Hvil i fred ***, jeg tenker på deg.

Skjønneste, blideste engel, hvil i fred ♥

jeg tror ikke på det, jeg vil ikke tro på det. Men jeg kommer til og savne deg utrolig mye. Hvil i fred ***, min lille solstråle ♥

Savnet er stort ♥ vil se ditt smil! Sola har skint for deg i dag solami. Kom tilbake :(

...

Ja, du skjønner poenget. Alle elsket henne! dette var langt fra fortjent.

Den setningen jeg fikk høre de første to dagene fra klassevennene mine var "det går over snart", "bare ikke tenk på det" og "det tar tid". Den tredje dagen var alt glemt. Ingen spurte om det gikk bra, de bare tok det for gitt at alt var tilbake som normalt. I en måneds tid holdt jeg alt inne i meg, vel, helt til jeg la meg i senga om kvelden og gråt meg i søvn da.. Så etter ca. en måned, begynte jeg plutselig bare å gråte, samme hvor jeg var. Dette var spesielt når jeg var i nærheten av en person som minner meg om henne. Både ved utseende og personlighet. Hun smiler alltid. På toppen av alt har hun en bestevenninne som er helt lik tvillingsøstera til ***. Det var hun, bestevenninna hennes som hjalp meg. Hver gang jeg gikk min vei mens jeg gråt, kom hun etter for å prate med meg. Lot meg snakke om henne uten å komme med teite kommentarer. Hun bare lyttet til meg. Holdt rundt meg, slik som jenta jeg mistet alltid gjorde.

Jeg ble etter hvert bedre, men samtidig verre. Jeg pratet mer og mer om ulykken og om henne selv, men jeg merket at jeg fikk ett sterkere og sterkere bånd til henne som hjalp meg. Jeg ble avhengig av å få snakket med henne. Hun sa jeg kunne ringe henne midt på natta om det var nødvendig. Hun sa at hun kunne sitte å høre på at jeg sovnet, hvis jeg da følte meg tryggere. Så det gjorde jeg, jeg ringte henne ett par ganger på noen uker. Så begynte jeg å få dårlig samvittighet over det. Det er ganske uhøflig å ringe noen midt på natta. Spesielt noen som egentlig ikke skulle vært innbladet. Hun er bare en bra person som vil hjelpe de rundt seg. Hun ba ikke om at jeg skulle snakke med henne 24/7. Og hva er vitsen? det tar uansett tid. Kanskje det tar et par år lengre hvis du ikke har noen som hjelper deg, men er det verdt det? Jeg mener, det blir jo bare enda en person du har dårlig samvittighet over å ha plaget. Enda en du skylder noe, enda en som har noe å bruke imot deg. Så jeg kuttet ut alle som kunne hjelpe, alle som kunne tenke "hun er svak" når de så meg gråte. Hva gjør det? Jo, jeg gråter meg som oftest i søvn, men jeg sovner og det er det viktigste. Og jo, jeg våkner av mareritt ganske ofte, men jeg sovner igjen til slutt. Det er bare å leve med det.

Jeg hadde en liten bilderamme i en skuff på rommet. Jeg fant den en dag når jeg ryddet. I den rammen satt jeg inn et bilde av henne, søskenbarnet mitt. Det er ikke et så spesielt fint bilde, men det var det siste bilde som ble tatt av henne med mitt kamera. Det var sånn hun så ut siste gangen jeg møtte henne. Jeg har det bilde i hånda hver kveld, jeg sover med det i hånda. Uten det får jeg ikke sove. Hvert fall ikke godt. Men om du ser på det på en måte, så er det bedre å være avhengi av å ha et bilde med seg, enn å være avhengi av å snakke med en spesiell person hele tiden.

Nå de siste månedene har jeg fått en del nye venner. Jeg vet ikke om jeg kan kalle de venner enda, jeg er ikke helt sikker. Siden vi begynner på ungdomsskolen nå så har vi fått nye klasser med nye elever og lærere. Jeg håper det betyr en ny start. Men så er det dette med at det som har skjedd, har skjedd. Du kan viske det ut, late som det aldri skjedde, men det kan aldri forsvinne helt. Du ser det ikke, men det er der. På det blanke arket. Det kan ikke forsvinne fra papiret. og det vil aldri forsvinne fra tankene. Du kan ignorere det å skrive over det, men det er der. Det vil det alltid være. 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Nå er det over fire måneder siden jeg skrev alt dette, men det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Det frister å si at alt er bra igjen nå, men det er langt fra sannheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg passer bare ikke inn her. Det er sikkert ingen som tenker over det, men det gjør jeg. Hele tiden. Ingen kan gjøre noe med det, ikke foreldrene mine, vennene mine, eller jeg heller. Det bare har blitt sånn. Det bare er sånn. Jeg vil bare flytte, forsvinne fra alt og legge absolutt alt bak meg. Jeg vil at folk skal glemme at jeg noen gang var her, og bare starte helt på nytt. Eller kanskje ikke starte på nytt heller, men bare forsvinne.

Jeg håpte at alt dette med og begynne på ungdomsskolen kunne hjelpe, men det ble bare verre. Her må jeg prøve enda hardere for å passe inn, og det er enda vanskeligere å beholde de få vennene jeg allerede har.

Det som kanskje er verst, det er at om hvem som helst av vennene mine hadde lest dette, ville de ikke ant hvem som hadde skrevet det.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 05.03.2013     Tid: 16:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright ©

leserhistorie pt. 35

Folk ser meg. Stirrer. Av og til ler de kanskje. De ser den jenta som fikser håret på båten. Hun som sovner i hvert friminutt på skolen. Hun som smiler og ler, og alt er perfekt i livet hennes. Er det? De stirrer, på bena mine. Ler, fordi jeg har noe som heter hypermobile ledd, som gjør at jeg ikke klarer å gå beint. Jeg snubler av og til i mine egne ben, jeg kan brått falle. Hvorfor ler de? Ser det morsomt ut? Kanskje. Men tenk dere om, det er et problem jeg ikke kan gjøre noe med. Oppererer jeg kan det få store konsekvenser.

Folk tror jeg er lykkelig, folk tror jeg har et perfekt liv, har fått "alt" jeg ønsker meg. Jeg finner ikke lykken i materialistiske ting. Jeg finner lykken i mennesker, jeg omgås dem jeg virkelig er lykkelig med. Og hvem er det? Kjæresten min. Han er den eneste som ikke forlot meg når det var et reint helvete. Han jeg var sammen med på den tiden, (la oss kalle han "E") gjorde det slutt med meg. Hvorfor? Han sier det var fordi jeg gjorde noe jeg har hatt lyst til lenge, noe som har gjort at jeg føler meg penere. Det ble mange debatter mellom "E", meg, og venner. Mange krangler. Men jeg tilga ham. Jeg dro til han en uke etter, for han sa det kunne være en sjanse. Jeg var en idiot, jeg skjønner ikke hvorfor jeg dro i det hele tatt. Jeg kom, han slapp meg inn. Vi satt i stillhet en stund. "Så, er det noe du vil si...?" spurte han. Jeg spurte om vi hadde noe sjanse. Hva var svaret? Nei.
Hvorfor? spurte jeg. Han svarte, han var kanskje forelsket i en annen..Jeg ble knust. Jeg begynte å gråte. Og han trøstet meg. Han holdt rundt meg, jeg lå med hodet på skulderen hans. Jeg så opp på han, tenkte at nå er det slutten, jeg får aldri se han igjen. Han så på meg. Han kysset meg. Fikk meg til å tro at det var håp, gravde fram alle de følelsene jeg hadde prøvd å kvitte meg med. Han spurte om vi skulle ha sex. Hvem gjør slikt? Hvem sier de har følelser for en annen, for å så gå og ligge med eksen sin, som sitter å gråter foran han?! Jeg dro hjem. Dagen etter var jeg knust, klarte ingenting. Ingen var hjemme, og jeg har slete med masse ting før dette.

Pappa forsvant. Flyttet ut av landet, til et sted på andre siden av jorden. Jeg begynte å gråte meg i søvn hver natt. Mormor, som stod meg nærmest, døde av kreft. 
Jeg ble mobbet, helt uten grunn. Selvskading. Dette begynte i 4.-5. klasse. Lærerene brydde seg ikke. Åttende klasse kom. Hadde fått meg kjæreste, og var så lykkelig. Trodde han elsket meg. Han voldtok meg. Mens jeg enda var jomfru. Jeg klarte såvidt å snakke med noen, jeg trakk meg unna alle sammen. Selvskadingen ble verre, sårene ble dypere. Mer blod. Mer smerte. Bestekompisen min fikk kreft. Han fikk bare oppleve èn dag på ungdomsskolen, før han ble dårlig igjen. Han døde i sommeren 2011. Og jeg var ikke i begravelsen hans. Jeg var i Tyskland, på vei hjem. Her startet det verste. Jeg leste en bok. En person døde. Jeg gråt. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Jeg følte meg for første gang veldig, veldig ensom. Selvom jeg var med min mor og stefaren min. Jeg så en tv-serie dagen etter. En døde. Jeg gråt. 
Sånn gikk dagene, jeg gråt nesten hele tiden, klarte ikke å spise ordentlig, klarte ikke bevege meg. Det var tungt å bare puste, det gjorde vondt. Jeg ble tynnere og tynnere, og jeg kledde meg i større og større klær. 15 dager etter han døde, fikk jeg vite at en annen venn av meg hadde blitt drept. På Utøya. Jeg klarte ikke gråte mer. Jeg var tom, jeg hadde blitt så vane med den vonde følelsen, at det endelig hadde blitt normalt å si "Jada, jeg har det bra". Og det er så mye mellom alt dette, som jeg ikke vil skrive.
Ingen var hjemme og jeg knakk sammen. Jeg stod på rommet midt, jeg skrek, slo i veggene, sparket rundt meg, falt, reiste meg, og fortsatte. Jeg stoppet brått, og stirret ut vinduet mitt. Det var så nydelig ute, solen var så fin, og himmelen var helt klar.  Jeg husker så lite hva som skjedde mellom her. Men brått stod jeg med et tynt sjal i hendene. Det var sterkt, stramt.  Jeg var ferdig her.  Jeg begynte på knuten. Om og om igjen. Det skulle være perfekt.
Telefonen min ringer, og jeg slipper sjalet. Følte meg skyldig, jeg sparket det faktisk under senga. Han jeg nå er sammen med, det var han som ringte.
Han spurte meg hva jeg holdt på med. Da knakk jeg sammen, jeg gråt så fælt, og prøvde å fortelle han hva jeg hadde planlagt. Han var så søt, så herlig. Han hørte på meg, trøstet meg. Jeg ble mer og mer knyttet til han. Nyttårsaften 2011 ble vi sammen. Vi har vært sammen i litt over et år, og det føles herlig. Jeg går til BUP annenhver uke, har fått diagnosen angst og depresjoner. (Angst for å miste folk, for at folk brått skal forsvinne fra meg) I tillegg sliter jeg med noe psykologen kalte "katastrofetenking", som betyr at jeg tenker alltid det verste, og det skal jeg love dere, det er et helvete, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er ekstremt undervektig, men har ikke spiseforstyrrelser. Jeg veier ca XXkg og er 1.70 høy. Jeg jobber så hardt for å fikse opp i livet mitt.
Jeg har utelatt mye nå, og har prøvd å la vær å gå inn på detaljer. Noen vet kanskje hvem jeg er nå, andre vil finne det ut, noen bryr seg ikke. 
Jeg vil be dere som leser dette, ikke begynn med selvskading. Dere vil angre, det er ikke lett for meg å gå ute om sommeren, eller i gymtimen, og få spørsmål om hvor arrene kommer fra.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 20.02.2013     Tid: 20:46     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

leserhistorie pt. 34

Okei, jeg har aldri likt å snakke om hvordan jeg har det med folk. Til slutt måtte jeg og jeg fant ut hva det var som var "galt" med meg. Ikke at det er noe galt med meg som person, sier de da, men jeg sliter veldig med noe. Noe som jeg må bryte med hver eneste dag til en hver tid, men ikke når jeg er hjemme.

Mange går rundt og sier "Jeg har sosialangst!" og nesten skryter litt av det føler jeg? Dere aner ikke hvordan det er å høre noen si det når du har det selv og den personen som påpeker at h*n har det absolutt IKKE har det. På skolen går du rundt med oppmerksomhetssyke klær som rangler og lager masse lyd, kaller du det sosialangst? Du drar på treff og møter mange nye mennesker, store folkemengder, kaller du det også sosialangst? Hør på ordet, smak litt på det. Hva er det å være sosial? Jo, du er med mange mennesker. Sosial er å være ute blant mennesker. Så smak litt på ordet angst, det er å være redd for noe. Sosialangst, gir det noe mening for deg nå? Tenk dere om igjen før dere sier at dere har det. Det er ikke noe du kan bestemme at du har og tro meg, det er IKKE noe du vil ha heller. Det er forferdelig.

Jeg har sosialangst og jeg er ikke bare en som sier det, jeg får hjelp på grunn av det. Jeg innså endelig at jeg trengte hjelp og sa ifra, det var vanskelig. Jeg opplever det som å gå i butikken veldig hardt og vanskelig. Hjertet går fort og jeg svetter i hendene. Jeg tør ikke ta buss alene, det er ille å gå på/ av bussen. Hører jeg noen le tror jeg automatisk at det er av meg. Jeg spiser ikke mat på skolen og drikker heller ikke av flaske foran andre. For andre er dette helt normalt og føles normalt, men for meg er det en kamp. Jeg vil ikke holde noen i henda, for det kan jo hende at hendene mine er stygge og de vil se på hånden min og tenke stygge ting? Jeg er ikke på stranda for det å gå i bikini er helt forferdelig, jeg syntes jeg er feit, ikke har bra kropp og vil bare ikke vise meg. Folk kan jo da se på meg og tenke stygge ting om meg, kanskje peke og le. Handle klær, da må mamma være med ellers våger jeg ikke. Det er flaut for meg å bare se på klær alene for andre kan jo tenke at det eg ser på er grusomt og le av meg. Ikkesant? Det her er tanker jeg har i hodet hele tida. Jeg unngår selskaper og folkemengder. 

Skolen, vanskelig. Fremføringer, kan likså godt dø. Lese opp lekse, nei aldri i livet. Kan lese feil og de andre i klassen kan le av meg. Da kan jeg bli rød i ansiktet og andre kan se det, det må absolutt ikke skje. Det er skummelt å rødme til og med. Unngår helst oppmerksomhet. Det her har utvikla seg gjennom barneskolen og ungdomskolen, jeg går i 10.klasse nå og det er nå det har blitt så ille at jeg trengte hjelp. Hva tror dere det her kommer av? Mobbing. Selvfølgelig, mobbing. Mobbing på skole og på nettet. Jeg sliter hver eneste dag og hver eneste dag er en kamp for meg. 

I dag faktisk, jeg har et godt eksempel: Jeg gikk ned en lang bakke med bestevenninna mi. Det var et kaos av biler og mennesker jeg ikke kjente. Tårene pressa på og alt inni meg ville bare snu og løpe hjem igjen. Jeg kjempa mot meg selv for å ikke begynne å gråte, ja for det tør jeg heller ikke blant folk. Det er ikke greit, det er flaut for da får man som regel oppmerksomhet og det, det vil jeg ikke ha. Tårene pressa og pressa på, halsen snurpet seg sammen. Vi måtte over gata og akkurat da var det bussen som måtte stoppe. Åja, flaks for meg, en buss med mange folk. Jeg gikk over gata med tårene som ville ut og hjertet som hamra fortere og fortere. 

Hver eneste dag er en kamp mot meg selv.
 


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 04.02.2013     Tid: 18:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 4     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 33#

Tidligere ville det vært utenkelig for meg å skrive "historien" min, og ikke minst å dele den på denne måten. Men nå føler jeg at tiden er inne. Ikke fordi jeg er klar, men fordi.. jeg vet ikke, jeg tror dere er klare. Menneskeheten. Folk. Alle. Det er på tide at dere forstår, at dere får øynene opp for virkeligheten. Tenk deg at du står i en folkemengde - hva ser du? Glade mennesker, stressede mennesker..? Jeg stoler ikke på dem. Noen er kanskje glade. Men jeg forstår, jeg vet, at blant denne folkemengden er det noen som føler seg usynlig, selv om masken sier noe annet. Et menneske som lider av en usynlig sykdom, et menneske som har et psykisk problem.

Jeg er en av dem. Siden jeg var ti år har jeg slitt med selvskading. Jeg husker ikke hva som utløste det, men jeg fant i hvert fall fram kniven. Jeg minnes at den var ganske liten, antageligvis den typen man bruker når man kutter opp grønnsaker. Jeg husker det ikke så tydelig. Det begynte uskyldig, små striper, noen av dem blødde ikke en gang. Lette å skjule, kunne lett bortforklares: "En katt klorte meg", etterfulgt av en uskyldig latter. "Jeg skrapte meg på et piggtrådgjerde", "Jeg falt, og kom borti en skarp stein". Slik holdt det på i omtrent to år. Aldri dype nok eller mange nok til at noen fattet mistanke. Jeg tviler på at jeg overhodet kan se noen arr fra den tiden, men det er litt vanskelig å vite.

Etterhvert ble det ikke nok. Selvfølgelig ikke. Kniven ble større, skarpere. Knivbladet skar nådeløst ned i huden, lot blodet fosse nådeløst nedover armene. Så grep panikken meg. Gang på gang løp jeg mot badet, falt, reiste meg opp igjen, og løp videre. Denne psykiske ledelsen klemte til rundt meg, gjorde meg mindre, usynlig, samtidig som den sakte, sakte, sakte, drepte meg. Jeg var ikke i stand til å stoppe det. Hjertet banket, i det jeg lot iskaldt vann skylle bort blodet, så det bli til forskjellige rosatoner i et kort sekund, før det tok veien nedover rørene.

Så, en dag, for noen måneder siden, satt jeg på skolen. Jeg hadde nylig fylt fjorten år, og hadde nå drevet med selvskading i litt over fire år. Vi har en time hver uke, som blir kalt for noe så lite kreativt som «klassens time». Av en eller annen grunn ble selvskading temaet. Jeg kjente knuten knytte seg i magen på meg, kikket meg panisk rundt om i klasserommet. Hvorfor snakket vi om dette? Visste de.. hadde noen? Ingen skulle vite noe om det.. Ingen her i det minste. Hvorfor, hvem, hvordan? Tanker som dette fløy rundt omkring i hodet mitt, og kroppen føltes som om tusenvis av vepser hadde fått er raserianfall og stukket meg, spredd giften sin i blodet mitt, gjort kroppen nummen. Ubrukelig. I mellomtiden durte læreren på, men alt gled bare over i en utydelig masse av ord, hvor kun noen få ord fanget oppmerksomheten min, før jeg igjen gled tilbake til denne numne, ekle, følelsen. Men det var én setning som brant seg fast i hjernen min.

«Du er helt hjernedød dersom du driver med selvskading».

Dersom jeg skal være helt ærlig så tror jeg det er derfor jeg skriver denne teksten nå. For at mennesker skal få igang hjernecellene og tenke over hva de sier, hvordan de påvirker et menneske. Da jeg kom hjem den dagen kastet jeg opp. Jeg var kvalm, kvalm over meg selv, hva jeg gjorde. Men for de av dere som trodde at dette var vendepunktet, starten på et «nytt og bedre liv» - jeg beklager å skuffe dere, men det er ikke slik verden fungerer. Dagene gikk, jeg så godt som sluttet å spise, og selvskadingen steg til et nytt nivå. Én liten setning slapp et udyr inni meg, og jeg strevde med å holde dette udyret borte fra meg, ute av rekkevidde for å utslette meg. Men det var nært nok. Jeg kjente fortsatt pusten i nakken på meg.

Nå er det snart fem år siden jeg først plukket opp kniven, og hvor mye jeg enn ønsker det, så vil jeg ikke bli frisk over natten. For det er det dette er - en sykdom. Spiseforstyrrelse, selvskading... Sykdommer. Usynlige kanskje, men sykdommer. Men jeg skal klare det. En dag vil jeg rive meg løs fra udyret, og udyret skal få kjenne min pust i sin nakke. Og for å hjelpe meg på veien har jeg min bestevenn, som har æren for at ting ikke er verre enn de er, for at knivbladet ikke har gått for dypt. Du er min engel.

Jeg har utelatt visse deler av historien, ettersom disse enten er for groteske, sensitive for meg å fortelle om, vil kunne oppfordre andre til å begynne med dette (noe jeg aldri kunne ha klart å ha på meg), eller de vil kunne avsløre hvem jeg er. Alt jeg ønsker er å dele min historie, for å få folk til å tenke over hva de sier. Tenk.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 16.01.2013     Tid: 17:23     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 32#

Hele tiden så har jeg opplevd at jeg har blitt brukt. Nå, når jeg sitter her, snart 18 år og tenker på mine yngre år så føler jeg meg rett og slett som en prøvekanin. Alle ville at jeg skulle gjøre sånn, ikke sånn, men på den andre måten osv.. Jentene i klassen brukte meg for å få kjærester, men jeg fikk ingen. Guttene ville gjøre jentene i klassen sjalu, så de latet som om at de hadde følelser for meg, ingen av guttene i klassen likte meg i det hele tatt. Jeg har blitt forsøkt voldtatt, men ærlig talt så husker jeg ikke så mye, fordi jeg var så drita.

Alt startet vel i åttende klasse, vi fikk en ny gutt i klassen, la oss kalle han Lasse. Han var kjekk, «farlig» og hjerteløs. Jeg fikk følelser for han, og han spilte med. Etter 9 måneder, så flyttet han igjen. Der satt jeg, med verdens verste kjærlighetssorg, og ikke nok med det, noen av jentene i klassen hadde bed han om å gjøre det. Det var ett veddemål, eller noe.. Vet ikke helt hva jeg tenkte, vil ikke huske, men jeg husker det var ille. Startet med maten, null mat på skolen, null frokost, middag var det smått av og null kveldsmat. Kiloene rant av, og jeg følte en rus hver gang jeg klarte å si nei til godteri! Hver kveld så tok jeg 100 sit-ups, samt jogget hver kveld. Syklet til og fra skolen, og ellers til alle steder jeg skulle til. Jeg ble tynnere, følte meg bedre og fikk ett nytt miljø.

I niende så var det beste året. Selv om at jeg var så langt nede psykisk, så hadde jeg det bra! Jeg hadde mange bekjente og mange venner. Fikk nye måter å skjule spiseforstyrrelsen på, lagde en blogg og fikk masse respons! Jeg var best, trodde jeg.

Jeg var så uheldig å ha sex med en gutt i klassen. Var fint da det var hemmelig, men når han ikke klarte å holde stilt lenger, så var det meg det gikk ut over. Mistet all respekt jeg hadde bygd opp. Satt igjen med 4 venner, og klassen hatet meg. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble enda tynnere fordi jeg var så frustrert. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skulket. To- tre uker av og på med skole, fikk med en vennine på skulkingen og det føltes bra, men samtidig dårlig. Var hos helsesøster ang smerter i ribbena. Hun begynte å spørre meg om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte uten å tenke meg om hva hun siktet til. Vi begynte å snakke om faren min. Han døde av magekreft da jeg var fire, og jeg fortalte det jeg hadde opplevd. Og jeg begynte å gråte. Helt ut av det blå satt jeg der, øyene sprengte og tårene rant. Vi satt der sammen og bare var til. Jeg begynte å gråte noe helt forferdelig. Kunne ikke stoppe. Vi satt der i to timer og snakket, det var godt.

Noen dager etter hendelsen hos helsesøster så følte jeg meg litt bedre, blokkerte tvangstanker som for eksempel, « du fortjener ikke mat, drikk heller vann, du ser mye bedre ut da» « spiser du den brødskiva så vil det bli ille i fremtiden» Jeg følte meg bra, dette føltes bra. Mamma kom inn med kyllingsuppe og baguett, hun stod i døra og så på mens jeg spiste. « J, hvis du ikke spiser nå, så må vi legge deg inn, vil ikke se deg sånn» Jo takk mamma, der var jeg tilbake.. Tenk at noe så lite kan gjøre alt ille igjen.

Går nå andre året på helsefagarbeider, har kjæreste, vi er faktisk forlovet. Jeg har vist han arrene jeg har på kroppen, fortalt han alt som har vært av tanker i hue mitt. Alt av selvmordstanker til angst mot mennesker generelt. Han har hjulpet meg MYE! Må innrømme at jeg enser ett tilbake fall med sf, etter å ha vært 1,5 år uten.. Jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil jo være tynn, men jeg vil være frisk også.. Kommer aldri til å bli ??frisk?? fra dette, men skal aldri bli så syk som jeg en gang var.

Men det ga jo noe jeg aldri vil få tilbake, nemlig kontroll


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 10.01.2013     Tid: 20:31     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

painting


Jeg beklager virkelig for at jeg ikke fikk plass til alle! Det var hele 24 stykker som hadde sendt inn bilder, men dere skal vite at jeg satte stor pris på hver og enkelt av dere!

Jeg satte i gang en prosjekt kalt for "pain(ting)" som gikk ut på dette: "Selvskading. Det handler om å få fokuset over på noe annet og hvorfor skjære opp huden sin når man heller kan male/sminke i vakre farger? Min oppfordring til dere er i alle fall at neste gang du får skadetrang hvis du sliter med det, mal istedenfor striper i masse farger. Du kan også gjøre dette for å vise din støtte.Enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted, ta bilde av det og send det til meg på summer@live.no så lager jeg et innlegg med masse bilder når jeg har fått inn en god del bilder! Merk mailen med "pain(ting)". Håper mange vil delta for å vise at de støtter dette". 

Jeg hadde aldri trodd at så mange kom til å sende inn bilder, så dette ble jeg kjempeglad for! Ovenfor ser dere resultatet av prosjektet, og det ble fint, ble det ikke? 

    Postet: 01.01.2013     Tid: 17:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 6     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 31#

Jeg kan starte med å si hvordan jeg var før: 

Før var jeg en glad, bli og fornøyd jente som alltid var ute med venner. Jeg var ute fra jeg stod opp til jeg måtte inn å legge meg, og hadde det utrolig gøy. 
Årene begynte å gå, og etter hvert dukket det opp ting i livet som ikke var like enkle. Foreldrene mine ble skilt, jeg mistet nære i familien, og jeg begynte rett og slett og få litt mer følelser for ting. Men dette er jo selvfølgelig noe nesten alle går igjennom. 
Jeg opplevde mange ganger, at ting ikke ble sånn man ser det for seg. Faren min gjorde veldig mye feil opp igjennom noen år. Ble sammen med andre damer som ikke var like hyggelige, og det var vi barna, som måtte få han til å innse det. Etter noen år der igjen, ble min mor syk. Noe som virker inn på oss alle rundt henne, og selvfølgelig hun selv. Det er ikke alltid like lett, å se en blid og fornøyd mamma som alltid var ute med oss på lange gå turer osv. bli til en, som ligger dag ut og dag inn på en sofa eller i sengen. 

Selvfølgelig er ikke det hennes feil, og jeg vil gjerne hjelpe henne så mye som jeg kan. Men saken er det at, hvem unge og friske mennesker vil ikke bruke sin tid på å ha det gøy? Det er koselig å være hjemme med familie, men det er ikke alltid like gøy eller lett når alt man ser er sykdom og tretthet. 

Med alt dette opp igjennom, har jeg blitt en ganske svak person. Noe som jeg begynte å merke for ca.1 år siden. Jeg begynte å flykte fra problemene mine, noe som jeg syns var helt greit. Jeg hadde det fint, ved å flykte vekk. Men i det siste har ting blitt verre og verre. Jeg skulket skolen, flere ganger, og løy til venner og familie med unnskyldninger. 

En stund, var jeg så langt nede at jeg ikke så noe vits med livet lenger.. Jeg hadde fått selvmordstanker, og til og med lagd en plan på hvordan jeg skulle gjøre dette. Men en dag, var det en liten ting som gjorde at alt ble ett lite hakk bedre. Det er blitt fler og fler av slike små ting som gjør hverdagen bedre, og jeg er ikke lenger i bunn. Jeg kan faktisk beskrive det som litt over midten. 
Og det jeg vil at dere skal vite, dere som har det vondt:  jeg tror alle vil få sånne små ting som gjør hverdagen bedre, selv om alt ser helt mørkt ut en stund, må man holde ut. For etter hvert går ting bedre. 

Jeg håper alle dere som har det vondt nå, at dere vil høre på meg, og gjerne ta denne teksten som en liten positiv ting. For alle er utrolige på hver sin måte, det er bare ikke så lett å se det bestandig.

- Her er en klem fra meg, og håper ting ordner seg med alt og alle

 
 Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

 

    Postet: 29.12.2012     Tid: 14:00     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 5     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 29#

Jeg har blitt gitt opp så mange ganger, blitt gitt opp av venner, gitt opp av psykologer, gitt opp av familie. Gitt opp av de som skulle være der, gitt opp av det norske helsevesnet. Vært innlagt på psykisk instuttisjon i 3 mnd, men alt jeg fikk beskjed om var at jeg var frisk, jeg var en helt normal tenåring, som bare hadde det litt tøft, men psykisk syk det var jeg ikke. Jeg smilte jo hele tiden, likte å se bra ut, likte å pynte meg , sminke meg og jeg var jo med på alt som skjedde. men var det noen av dere som så den jenta som låste seg inn på do for å gråte? så dere den jenta som lå i senga og gråt hele natta? Så dere den jenta bak maska? Presset dere meg noen gang til å gi slipp på masken? Nei, dere bare spurte om jeg brukte maske, ga meg masse skjemaer som jeg skulle fylle ut, spurte om jeg hadde det bra eller om det var noe jeg ville snakke om.

Kjære dere, jeg var ei jente på 15 år, en jente som hadde blitt innlagt hos dere fordi hun trengte hjelp. Hvordan kunne dere bare spørre meg om sånt, gi meg skjemaer? Dere burde skjønne at det letteste for meg var å smile og si at jeg hadde det bra, fylle ut skjemane sånn jeg visste at dere ville. Jeg lærte meg det, fordi bak masken skulle ingen komme. Jeg var frisk, jeg var ikke den jenta som slet, verken for dere eller for meg selv. Det har jeg merket i ettertid, det hadde ikke gått opp for meg at jeg var så langt nede i det svarte hullet at jeg trengte hjelp opp. Jeg trodde det var vanlig å sove i 20 timer av døgnet, bare sitte hjemme bak en låst dør, gråte seg selv i søvn, og lukke vekk alle følelsene, alle de vonde og alle de gode. Sinne, sorgen,  angeren, savnet, tristheten, gleden, redselen og alt. Fordi ingen hadde fortalt meg at det var lov å kjenne på følelser, dere burde sett det, men dere overså det, dere sviktet meg når jeg trengte dere som mest. Dere burde ha skjønt at jeg var der for en grunn. Dere burde sett på meg at jeg var oppvokst i et hjem der følelser var noe man ikke snakket om, dere burde skjønt at innvendig var jeg knust, selv om jeg ikke visste det selv.

Men nå, nesten 3 år etter har det gått opp for meg, jeg er psyk, veldig psyk. Jeg har innsett at dere sviktet meg, snudde meg ryggen. Jeg har innsett at jeg ikke har hatt noen ungdomstid, bare fordi jeg har vært redd for folk. Redd for alt som kunne skje, tenk deg det, jeg var 15 år den gangen, turte nesten ikke å gå ut døra i frykt for at det ville skje noe, jeg levde med den frykten at det ville skje noe forferdelig med enten meg eller noen av de nærmeste. Så jeg valgte heller å gjemme meg under dyna.

Og det verste er at den dag i dag er jeg 17 år, jeg er lenger nede enn jeg noen gang har vært, mye reddere , mye mer angst, jeg har både panikk og sosial angst på papiret. Hvorfor fikk jeg aldri noe diagnose og hjelp av dere? Hvorfor var alt som sto på utskrivningspapiret mitt « frisk og sunn tenåringsjente» virkelig? Rart hvordan jeg har vært hos 2 forskjellige psykologer etter dere, gått på to forskjellige antidepresiv medisiner, rart hvordan jeg nå plutselig står med tre diagnoser svart på hvit, rart hvordan jeg har holdt på å blitt hasteinnlagt.

Jeg, jenta som nå er 17 år gammel er i ferd med å bli gitt opp av enda en psykolog, ordene han sa har brent seg fast i hjernen min : « skal vi gi opp? Er det her noe vits? Vi kommer jo ingen vei.» La meg si deg en ting, jeg er oppvokst med svik, oppvokst som en robot uten følelser, det er ikke bare bare å greie å ta av seg den masken man har levd med hele livet. Du har selv hørt at jeg har sagt at jeg må ha tid på meg, du har sagt at det var greit, så hvorfor sier du at vi skal gi opp da? Vil du virkelig at jeg skal havne på rennesteinene igjen? Vil du at jeg skal havne på bunnen av flaska igjen?

Hvorfor må alle gi meg opp når jeg trenger dem mest? Er det virkelig så vanskelig å komme seg innpå meg? det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, overhodet ikke. Mitt største ønske er å komme ut av det helvete her som jeg har levd i hele livet. Jeg vil bli frisk, vil være ei jente som kan smile,mene det, være ute med venner uten å møtte sove omtrent ett døgn etterpå. Jeg vil tørre å gå over dørstokken uten å være redd for hva jeg møter, redd for folk. Jeg vil utforske livet, jeg vil på kino, jeg vil bade , jeg vil le , se på gutter, bli forelsket, gå på fest, greie å leve ett normalt liv som en 17 åring skal. Vær så snill,ikke gi meg opp. Jeg trenger deg, du er den jeg har åpnet meg mest for. Jeg trenger ikke at flere skal gi meg opp nå.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 29.10.2012     Tid: 23:10     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 28#

For ca. 2 år siden ble jeg utsatt for en eller annen form for voldtekt, er ikke helt sikker på hvilken av kategoriene jeg hører innunder enda, men en ting er sikkert: JEG SKAMMET MEG, ikke bare det, men jeg var egentlig ikke klar over, eller jeg tenkte ikke over at det her faktisk også var voldtekt. 

Jeg følte at det var min skyld, og det har jeg følt helt frem til i dag rett før skrivende stund.. Grunnen til at jeg valgte å begynne denne bloggen er rett og slett at jeg tror det kan være til god hjelp videre i prosessen da jeg har bestemt meg for å annmelde saken, om så den bare blir henlagt og ingenting skjer så har jeg gjort noe.. Jeg har hjulpet statistikken litt, og jeg tror jeg kommer til å føle at jeg får tilbake litt mer av meg selv i denne prosessen.. 

En annen ting jeg har tenkt på er at det er mange der ute som ikke vet hva de skal gjøre eller hvordan de skal forholde seg til noe eller noen som helst når det kommer til seksuelle overgrep og voldtekter.. Jeg vil dele min historie og mine opp og nedturer gjennom alt som skjer, fra i dag og videre i det lange løpet.. 

Nå skal det sies at min voldtektsmann ikke er av norsk opprinnelse og heller ikke bor i Norge så jeg har på en måte sluppet litt billig unna, han er bosatt i et øst-europeisk land og sjansene for at jeg på noe som helst vis kommer til å møte han igjen er minimale. 

Nøyaktig hvordan ting skjedde og hva som skjedde er jeg ikke veldig interessert i å fortelle om, og det håper jeg dere som kommer til å lese dette forstår, men jeg sa nei, og gjentok flere ganger at det her er ikke ok, min feil er at jeg ikke turte vekke opp de andre som var i nærheten så jeg lot det skje, og ventet på at han bare skulel bli ferdi gmed det han holdt på med.. 

Jeg vet nå at det var idiotisk, men jeg følte meg så skamfull og ydmyk på tidspunktet, og jeg tror ikke det er uvanlig, men nå har jeg fått støtte. Bare i løpet av dagen i dag og det faktum at EN, ensete person har tatt kontakt med meg og sagt at det ikke var min skyld, og forsøkt å få meg til å føle meg bedre har hjulpet så ekstremt mye. Jeg er ikke et voldtektsoffer. Joda, jeg er blitt voldtatt, men jeg er fortsatt meg. Jeg har en identitet.. 

Og jeg håper at en dag når alt det her er over og jeg er ferdig med politiet at jeg skal tørre å stå frem. 

Nå er det sent så jeg skriver litt igjen i morgen.. 

Skrevet av denne  jenta, ta gjerne en titt innom bloggen hennes og følg kampen hennes videre!



Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 11.10.2012     Tid: 20:36     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 27#

Dette opplegget med å skrive en liten bit av livshistoria si og sende det inn anonymt til en blogg syns jeg er så rart, men i og med at historien min har hatt en stor innvirkning på både mitt og de rundt meg sine liv, er det vel på tide å dele den også. Det starta med at jeg fikk nye venner.

Vi var 11 år og forvirra, og alle hadde problemer. De syntes jeg var til å stole på og brukte meg som psykolog, fortalte meg hvor såra de hadde blitt av den og den kommentaren, hvor fælt det var da hun eller han slo opp og åssen foreldrene hadde krangla den uka. Det var nesten så jeg måtte lage et leksikon for å holde orden på alle problemene deres, men uansett hvor lenge jeg lette i det leksikonet, kunne jeg ikke finne ett eneste problem som i det hele tatt ligna på mitt. Og når alle kom til meg med sine bekymringer, hvem skulle liksom jeg gå til?

I mitt hjem - i min slekt - er det vanlig at foreldrene straffer barna med vold. At foreldrene mine sier "... eller så slår jeg deg!" var like normalt for meg som det er normalt for deg at dine foreldre sier "Nei, det får du ikke lov til". At foreldrene mine begynner å slå meg var like normalt for meg som at det er normalt for deg at foreldrene dine kjefter på deg. Jeg kunne ikke engang tenke meg en tilværelse uten, helt til jeg skjønte at det, blant alle vennene mine, bare var jeg som hadde det slik. 

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt uten at jeg visste det, og jeg gikk fra å være deprimert til suicidal. Etter å ha vært alle andres støtte, visste jeg ikke hvem jeg skulle gå til for å få hjelp eller åssen jeg skulle be om det, det tok lang tid og mye energi, men til slutt sa jeg ifra til læreren min via en skolestil og fikk time hos BUP og Barnevernet. Det var en tid med nye mennesker og mye møter, og foreldrene mine måtte være med på omtrent alle fordi jeg var under 16, og dermed gikk ingenting min vei, og jeg ble desperat og begynte å ta toget til tilfeldige steder og utsatte meg selv for fare fordi jeg trodde at det var dét jeg måtte gjøre for å holde meg selv i live. Foreldre, leger, psykologer, psykiatere, helsesøstre og miljøterapauter prøvde å holde meg fast, prøvde å binde meg fast til livet, så jeg gjorde én siste ting for å overleve, for å ikke falle i deres hender og bli sittende fast for evig tid; jeg svelgte alle pillene og lot mørket ta meg. 

Nå, to år etter, har jeg vært innlagt siden februar og fått en diagnose som pretty much handler om at jeg er ustabil og trenger medisiner for å stabilisere meg. Jeg mangler struktur i hverdagen fordi foreldrene mine aldri var hjemme, jeg sliter med sinneproblemer og voldelig oppførsel fordi det er sånn jeg oppdratt og jeg hater meg selv fordi jeg føler meg svak som havna her jeg har havna bare fordi jeg ikke takla det alle de andre slektningene mine har takla. Jeg har en arm som er full av arr og tvangstanker som får meg til å løpe om kapp med t-banen hver dag. Jeg sliter, jeg sliter veldig, men situasjonen min i dag er mye bedre enn den var for to år siden, og derfor har jeg et håp om at det kommer til å ende godt. Det skal ende godt. Det  ende godt.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 24.09.2012     Tid: 11:50     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 26#

Jeg vet ikke en gang når det begynte. jeg tror det var min aller første skoledag, den dagen jeg hadde gledet meg til en hel sommer, og som viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forventet. Jeg husker den gangen de bandt meg fast til en stolpe og slo meg med en kvist. Og hver gang de kalte meg feit. I to år, hver dag. Så flyttet vi, endelig. Det gikk bra i 5 år, før jeg begynte å se meg i speilet og tenke på hva de sa, så jeg mer og mer at de hadde rett.

Jeg begynte å se meg selv i forhold til andre, og jeg var stor i forhold til alle andre. Så jeg sluttet å spise og begynte å trene. Jeg gikk ned 10 kg på 4 uker, men så var sommerferien over og jeg ble oppdaget. Innen nå var jeg fornøyd med meg selv, og jeg var ikke overvektig lengre. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble alt mye bedre, jeg hadde mine perioder med det jeg trodde var en stor kjærlighetssorg, men hvem har ikke det?

Så døde bestefar, og ting ble veldig komplisert i familien. Jeg hadde et tett bånd med han, han var alltid den som passet meg når foreldrene mine jobbet lange vakter. Så skulle vi endelig komme oss unna med en deilig tur til syden. Helt til jeg ble utsatt for voldtekt på det koselige familiehotellet vi var på, av den mannen som var så snill mot oss. Mens jeg kjente lukten, tyngden og smerten, lo de begge to. Det tok sin tid før jeg merket at hele hendelsen ble filmet.

Etter å ha levd hver dag med angst, depresjoner, selvskading og bulimi, ble alt mye verre da jeg fikk en MMS med filmen. Jeg fikk panikk, tok en kniv og kuttet over hovedpulsåren med en kniv. Jeg angret like etterpå, for jeg skjønte at han hadde vunnet over meg.

Jeg kjempet, og jeg greide meg. Men så var jeg hos psykologen min, og det var da jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. De sa jeg hadde psykose. Jeg visste ikke at stemmen i hodet mitt hadde gjort så jeg ble syk, det var jo kun stemmen som var der for meg!

Stemmen er der fortsatt, noen ganger stille, andre ganger verre. De andre gangene, som nå, vil den at jeg skal dø. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut. Stemmen bestemmer over livet mitt. Jeg har ikke kontroll lengre, men jeg vil ikke legges inn igjen. Jeg vet det skjer om noen får vite det.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 11.09.2012     Tid: 19:48     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 25#

 

Allerede som 4.klassing har jeg merket en del av hva folk gjør for å være "kule" og hvilke konsekvenser det får. Ett familiemedlem døde og jeg ble utrolig nok mobba for det. Som en egentlig veldig beskjeden jente, turte jeg ikke å gråte, jeg turte ikke å vise hva jeg følte og i hvert fall ikke å snakke med noen. Jeg har mistet ett godt forhold til min mor, jeg snakker så vidt med henne og hun aner ikke hvorfor. Jeg tørr fortsatt ikke å gråte offentlig fordi jeg ikke orker at folk snakker dritt om meg for noe de ikke vet en dritt om. 

Da min oldemor døde for bare 3år siden ble jeg ikke lei meg, eller ble jeg? Svaret er vel ikke så lett. Fordi jeg ble lei meg, men jeg viste det ikke. Samtidig så ble jeg ikke så lei meg, jeg hadde ikke så god kontakt med henne fordi at jeg er i en familie med jenter. På den siden av familien er ikke vi jenter godtatt, vi er ikke bra nok og vi får ikke like mye som fetterne mine. Allerede da min søster ble født og mamma og pappa var på besøk for å vise henne frem sa oldemor: "det var den familien, får håpe en av søsknene dine får til noe litt bedre." -Det gjorde de, begge søsknene til pappa fikk sønner, og hun var så glad i dem og det ble visst bestefar også. 

Hvert år tar bestemor og bestefar med fetterne mine på skolestart og julegaveshopping. Og hvem betaler? Selvfølgelig de. Som du kanskje forstår får jo ikke jeg eller søstrene mine det. Derfor når jeg starta i 8.klasse så trakk jeg meg litt tilbake. Jeg måtte starte på en skole hvor bestefar hadde vært lærer og jeg gikk som regel bare under etternavnet mitt fordi bestefar også hadde det. Alt jeg gjorde ble sammenligna med bestefar eller søstrene mine når lærerne visste hvem jeg var. Av elever ble jeg kalt ting, slått og sparka på skolen fordi jeg hadde to fettere som ikke er helt som alle andre. 

Jeg måtte finne på noe som gjorde meg til noe annet og noe som gjorde at jeg kunne rømme litt vekk og bare tenke. Jeg gikk helt til jeg kom meg langt vekk og bare knakk sammen i tårer. Jeg skulka timer, starta og kutte meg, følte at alle så på meg, slutta å spise, you name it. Innimellom måtte jeg til og med bare gå til skaden jeg har i kneet nesten gjorde så jeg følte jeg ville knekke sammen. 

I slutten av 8.klasse møtte jeg en gutt, han var snill og jeg følte jeg endelig kunne finne noe positivt i dette livet jeg gjorde vel også det, i en måned eller noe. Vi ble aldri sammen, vi bare holdt på. Kyssa, klemte, så var det det da.. vi lå sammen, begge frivillig men uten beskyttelse. Resten av dagen og dagen etter fikk jeg masse meldinger av han. Om at jeg måtte ta angrepille, det gjorde jeg ikke. Jeg ville ikke gjøre det. Han maste og maste, selvfølgelig måtte jeg da selvfølgelig si at jeg hadde tatt den. Dagen etter at det hadde skjedd, da var vi på klassetur. Jeg fikk fortsatt meldinger av han, men det visste jeg ikke. Mange tok mobilen min, snakket om det som sto der, og jeg visste ikke hva de mente. Da jeg fant ut av det, stakk jeg av. Ikke langt, men ett sted hvor ingen kunne se meg og hvor det var helt stille så jeg kunne sitte, tenke og angre for meg selv. I ettertid må han ha hørt om det, nå snakker han ikke med meg og jeg tror han holder på med ei ny.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

 

    Postet: 31.08.2012     Tid: 16:17     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

positivitet fra dere


Det er snart høst 

Jeg har gode venner og har lært meg å sette litt mer pris på de rundt me

Jo, kanskje det faktum at jeg døgnet i natt og kan da sove som en stein i natt. Det er godt.

Det er meldt regn neste uke!

Har verdens bestevenninne.. Ho støtter meg gjennom alt, selv når jeg bare vil dø. Hadde jeg ikke hatt henne, ville jeg ikke levd nå.

Jeg skal starte på en helt ny skole imorgen hvor jeg ikke kjenner noen, jeg får en helt ny start og denne gangen er jeg rimelig sikker jeg skal klare å gå riktig vei. 

Jeg er virkelig klar for en ny start, jeg har sluttet med både røyk og snus.. itillegg for noen dager siden holdt jeg på å miste gutten som betyr mest i livet mitt, men alt har fikset seg og nå skal vi dra til syden sammen.

Min fantastiske kjæreste lyser opp dagen min, mens alle andre drar meg ned igjen. Men jeg prøver å "stay positive"

Jeg har blitt tynnere! 


Jeg har klarer å stå å se meg i speilet igjen.

Skal være med verdens snilleste gutt idag! 

Har en fantastisk kjæreste som alltid stiller opp.

Det er verdens fineste vær her idag, har ikke vært det på lenge, og det gjør meg utrolig glad!

Jeg har møtt en med samme interesser som meg!

Jeg har en fantastisk kjæreste/samboer/forlovede som (nesten) alltid klarer å veie opp for alt det andre drittet livet kan dra meg gjennom. Han er verdens beste.

Jeg har verdens beste venn.

Det er fint vær.

De stundene jeg føler jeg kan puste ordentlig.

Og det at jeg har en bestevenn som gir veldig gode klemmer.

Jeg har verdens beste venn som alltid stiller opp for meg!! Det trenger jeg virkelig! 

Imorra på skolen møter jeg alle de gode vennene mine igjen!

Jeg har venner jeg kan stole veldig på!

Fått bedre selvtillit.

... 


    Postet: 25.08.2012     Tid: 00:59     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 24#

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg føler egentlig at jeg hverken har noen grunn eller rett til det, men likevel skriver jeg nå. I nesten alle leserhistoriene jeg har lest så har det skjedd noe traumatisk. Overgrep, mishandling, alkoholproblemer blant de nærmeste, dårlig oppvekst eller lignende. Der har jeg ingenting. Jeg kan trygt si at jeg ikke kunne hatt en stort bedre oppvekst. Derfor tar jeg meg selv så ofte i det, har jeg egentlig vært syk? Var jeg diagnosert feil? Innbilte jeg meg alt sammen? Jeg har ingen grunn til at jeg skal ha slitt psykisk, derfor synes jeg det føles litt rart å skrive "min historie" sånn som dette. 

 

Når det gikk mot slutten av barneskolen begynte jeg å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg skjønte det ikke selv, og det var vanskelig for de rundt meg å legge merke til noe på kroppen min. De merket at jeg spiste lite, men siden jeg alltid har vært småspist og vært ganske liten tenkte de ikke over at jeg spiste mindre eller gikk ned i vekt. På tross av at jeg til slutt nesten stoppet å spise var det ingen som reagerte. Det var først en gang vi skulle på helsestasjon for å ta sprøyte at noen så meg. Jeg vet ikke hva jeg sa eller hvordan jeg oppførte meg som gjorde at helsesøsteren reagerte, men reagere gjorde hun hvertfall. Etter at jeg hadde fått sprøyten satte hun meg opp på en time med henne med en gang. Jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg dro på timen llikevel. Jeg husker jeg knakk sammen i gråt mens jeg fortalte henne om hvordan forholdet mitt til mat var. Jeg skammet meg sånn over tårene. Jeg var bare så sliten. Jeg fikk egentlig ikke lov til å gråte av meg selv, jeg hadde ingen grunn til det, jeg var ikke verdt nok til å kunne gråte. På den tiden visste jeg lite om spiseforstyrrelser og andre psykiske sykdommer, men årene etter dette lærte meg nok. Jeg var bare et par timer hos helsesøsteren før hun overtalte meg til at hun skulle ringe mamma og at de skulle få meg inn på BUP så fort som mulig. Uka etter hadde jeg min første time der. 

 

BUP var vanskelig i starten. Jeg ville ikke være der, jeg ville ikke si noe. Psykologer var jo for de som var syke, det var for de som var gale, det var for de som hadde et problem, absolutt ikke meg. Jeg skjønte ingenting av det, jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble diagnosert med anorexia. Hvorfor var jeg der? Det var jo ikke noe galt med meg. Jeg ville bare være god nok, tynn nok og pen nok og gjorde det jeg kunne for å komme meg dit. Hva var galt med det? Det var jo for det beste. Jeg følte de bare vile ødelegge alt sammen, alt det jeg hadde klart skulle de nå ødelegge og knuse. Jeg følte alle var imot meg. BUP, legen, helsesøster, læreren min, familien min og vennene mine. Jeg dyttet alle rundt meg bort, til slutt hadde jeg nesten ingen venner igjen. Det var flere grunner til at jeg dyttet dem bort, den ene var at de fortjente bedre. Den andre var fordi jeg ikke klarte å stole på dem lenger. De sa alltid at jeg var så pen og tynn. Hvordan kunne mine beste venner stå å lyve meg rett opp i ansiktet om noe jeg var veldig klar over sannheten i? Jeg var ikke sammarbeidsviillig på noen områder en lang periode. Dette gjorde at jeg datt langt, langt ned i mine egne destruktive tanker. Flere ganger vurderte psykologene mine å få meg innlagt. På en eller annen måte, ikke vet jeg hvordan, så klarte jeg alltid å snakke meg ut av det. Men jeg måtte begynne på piller. Jeg måtte ta tre tabletter hver dag, men jeg ble nektet å få vite hva det var av både psykolog og foreldre. Siden jeg var under 16 var foreldrene mine nesten alltid med på BUP, så det var ikke vanskelig for dem å ordne slik at jeg ikke fikk vite hva det var. 

 

Etter en lang, vond tid begynte jeg å nærme meg slutten av 8. klasse. Jeg begynte etterhvert å forstå at jeg faktisk var syk. Jeg begynte å se at jeg ikke hadde kontroll i min egen kropp, jeg skjønte at torturen innenifra ikke var ment å være der. Jeg forsto at stemmen inni meg var et monster og en sykdom. Allikevel var den min beste venn, men også min verste fiende. Jeg ville, men ville alikevel ikke bli kvitt det. Jeg turte ikke, samtidig som jeg ikke orket den hverdagen jeg hadde. Jeg kom inn i en periode med mye selvmordstanker, tårer og vonde dager. Tiden jeg skjønte jeg var syk tror jeg var den verste tiden gjennom det hele. Jeg hadde blitt sterkere enn jeg hadde vært og klarte nå å skille meg og monsteret. Det gjorde så vondt at jeg nå måtte se på alt det monsteret gjorde mot meg. Jeg måtte se på at monsteret styrte meg, uten at jeg var sterk nok til å kjempe imot. Det var etter dette kampen min starten. En evigvarende kamp mot meg selv. Hunger Games i min egen kropp med to deler av meg som deltakere. Men det er kun en av deltakerne som kan fortsette å leve som en vinner, den andre kom til å tape uansett hvem som vant. 

 

Etter at jeg klarte å se sykdommen selv ble timene mine hos BUP viktige for meg. Jeg klarte endelig å se at de faktisk ville hjelpe meg og ikke bryte meg ned. Med mye hjelp klarte jeg etterhvert å bygge meg sterkere. Jeg klarte å begynne å kjempe mot meg selv og ikke bare stå å se på. Jeg gikk til helvete og tilbake gang på gang på gang. Når jeg startet i tiende klasse hadde jeg kommet så langt at jeg ble skrevet ut frisk fra BUP. På tross av dette har ikke tiden etterpå vært bare enkel. Jeg ble skrevet frisk og en lang tid gikk det bra. Jeg har falt dypt og langt ned flere ganger, jeg har vært sikker på at jeg ikke kom til å klare å komme meg ut av det igjen alene, men jeg kom meg opp igjen. Jeg har falt så mange ganger etter "friskmeldingen", men på en eller annen måte har jeg klart å reise meg litt igjen. I det verste fallet begynte jeg å selvskade i tillegg til at jeg omtrent ikke spiste. Spiseforstyrrelsetankene har jeg aldri blitt kvitt, de surrer alltid i hodet mitt. Det er tungt, men somregel har jeg klart å være sterkest. Somregel har jeg klart å holde meg oppreist. Tiden jeg har gått gjennom det siste året har vært utrolig tung. Men jeg tror jeg igjen er påvei oppover, jeg reiser meg igjen. Støtteapparatet mitt består av en fin fin jentegjeng. De er grunnen til at jeg igjen er påvei oppover. De forstår på måter ingen andre gjør, de skjønner. Det at jeg har den gjengen betyr så mye for meg. Fra dagen jeg ble en del av denne gjengen har jeg alltid følt at ikke kunne hatt noen bedre til å støtte meg. De er det beste støtteapparatet jeg kunne hatt gjennom alt dette. 

 

Jeg vet ikke lenger om jeg noen gang kommer til å bli helt 100 % frisk. Jeg tviler på det, men jeg vil ikke stoppe å kjempe. Jeg er villig til å kjempe til siste slutt. Livet er skjørt og verden er brutal. Vi må vise verden at vi er sterke nok til å stå imot brutaliteten, for når vi står sammen er vi sterke nok til nettopp det. 



Jenta på bildet har ingenting med historien å gjøre, kun et illustrasjonsfoto. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 21.08.2012     Tid: 22:49     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

Min historie - Leserinnlegg 23#

Vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg vet ikke når jeg begynte å forandre meg. Jeg har alltid følt meg annerledes, på barneskolen ville jeg alltid gjøre ting andre syntes var teite. Det førte til at jentene utestengte meg, snudde fysisk ryggen til meg når jeg kom. Jeg var med i en jentegjeng med 5 andre, siden de trengte en reserve til å gjøre oppgaver man må være to og to for å gjøre. 
 
Jeg følte meg alene. I fjerde klasse ville jeg dø. I sjette mente jeg at jeg burde vært død. Siste året på barneskolen fikk jeg venner igjen. Som brukte meg, bestemte over meg, og såret en av mine nærmeste nettvenner. Hver gang jeg rispet/kuttet meg, ble jeg slått, eller gnidd hardt over sårene. Midt i skoletimen. Jeg har nå sluttet med selvskading, med en sprekk nå og da. Stolt! 
 
Ungdomsskolen stod for tur, problemene ble verre og verre. Angsten tok overhånd, jeg klarte ikke lenger gå på skolen. Hjemme truet broren min med å drepe meg flere ganger i måneden, i tillegg til mye krangling med foreldrene mine. Jeg begynte hos psykolog. Psykologen min og jeg kom ikke så godt overens, så jeg skiftet over til bup. Kom i kontakt med barnevernet. Nå har jeg ikke lenger kontakt med barnevernet, heldigvis. De ødela meg veldig. Jeg har min fjerde psykolog på to år nå, som ikke tar meg på alvor uansett hva.
 
Har vært på besøk på legevakten tre ganger. Bekymrede venner, som til og med er villig til å gå 5 km midt på natten for at jeg skal få hjelp. Der har jeg alltid blitt avvist. Fått høre at jeg ikke er psykisk syk, men at jeg later som. At innleggelse er skadelig, piller ikke hjelper, og at psykiatere ikke snakker. At jeg bare må gå hjem, klare meg selv. De har løyet til meg flere ganger. Den ene gangen jeg møtte en forståelsesfull lege, var da jeg hadde tatt overdose.
Jeg har prøvd å ta livet mitt to ganger. Jeg har blitt kjørt i sykebil med sirener og blålys for å bli pumpet, og såvidt unngått alvorlig leverskade. For så bli sendt rett hjem igjen dagen etterpå, uten ordentlig oppfølging av psykologer og slikt. Det kan fort skje igjen, for tiden er jeg virkelig en fare for meg selv. Har en fantastisk venn som er med meg nesten døgnet rundt, som jeg overnatter med hver dag. Slik har det vært i en måned nå. Men nå begynner vennen min og bli deprimert selv, og trenger tid alene.
 
Vært til vurdering for innleggelse, men det ble avslått. Jeg kan dø, men de er bekymret for at det kan skade meg. Hvis ingen passer på meg døgnet rundt så skjer det noe igjen. Jeg vet det, de vet det, men de gjør ikke noe med det. De mener samtaler tre ganger i uken holder i en måned, så gå ned til en samtale i uken. Men det er på kvelden det er verst. Det er da monstrene kommer frem, tvangen er verst, og selvmordstankene forsvinner heller ikke. 
 
Jeg ville bare bevise at psykiatrien i Norge ikke fungerer. Nå har jeg ikke vært på (ungdoms)skolen på to år, jeg tør knapt hente posten, snudd døgnet på hodet og ser ingen grunn til å leve. Jeg tør såvidt snakke med folk på min egen alder, har et forferdelig selvbilde, er redd for broren min og kan når som helst få en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Men hjelp, det får jeg ikke.. 


 Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 14.06.2012     Tid: 15:13     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 22#

Når psykologen som har fulgt deg igjennom seks år ser deg inn i øynene og sier jeg må love han å holde ut til neste møte, og han vet jeg ikke klarer å juge for han, eller at jeg aldri bryte løfte når han gir det, da raser hele verden.

 Jeg vil ikke leve mer - men jeg er sperret inne på psykiatrisk. Og det er et rent helvette.

 Det startet allerede i ti års alderen, det var da alt gikk nedover,det var da jeg hadde mitt første selvmordsforsøk, jeg ville ikke mer, men jeg var kun ti år, og det var ikke et velykket forsøk, ingen la merke til det. Jeg slet meg igjennom skolen, og fikk bare verre og verre selvtillit. Jeg har alltid vært den blide og hyggelige, pliktoppfyllende jenta, fordi at jeg mente at jeg ikke fortjente å være i verden, at jeg måtte være grei mot alle, uansett hvor drittsekker de var mot meg. Jeg måtte gjøre meg fortjent til å ?få lov å være i verden?. Jeg fulgte alle regler, alle lover, jeg gjorde aldri noe galt. Alikevell var det jeg som satt hjemme hver eneste dag og gråt meg selv i søvn, imens alle de andre hadde kjærester, dro på fester og hadde det gøy. Jeg var kristen på den tiden, og trodde Gud straffet meg for en grunn.

Fra jeg var 10 år til jeg var 18 år gammel, var jeg jenta med toppkarakterer, alltid blid, snill som en engel og gjorde aldri noe galt. Jeg var der bestandig for vennene mine, og jeg var faktisk også ganske populær blant folk, fordi jeg var så snill. De kom til meg om alt, men jeg fortalte dem aldri om mine problemer. I skjul kuttet jeg meg, og en dag sendte læreren min meg til psykolog. Jeg fortalte til alle at jeg gikk til psykolog fordi jeg var redd for å lese engelsk høyt i klassen og at det var angst trening, dette fortalte jeg både til venner og familie. Ofte på skolen ble jeg mobbet på grunn av vekten min, jeg begynte å trene hardt og spise sundt og spiste ikke godteri på et år, jeg gikk ikke noe ned i vekt. Det viste seg at jeg hadde et syndrom, som gjør at jeg er overvektig og mest sannsynlig ikke kan få barn. Jeg ble knust når legen min fortalte dette, da min drøm var å få minst fem barn. Jeg husker spesielt en dag på ungdomskolen da en gutt la meg til på msn og begynte å flørte med meg, jeg ble så glad, for han var en av de mest populæreste på skolen min. Jeg flørtert tilbake, dagen etter gikk ryktene rundt på skolen, han og en kamerat hadde sittet og tullet med meg, og alle lo når jeg gikk i gangene, de gjentok det jeg hadde skrevet til han. Det var helt forferdelig. Jeg har også blitt forgrepet på, men dette er det ingen som vet noen ting om, kun min psykolog og behandlere, slik at det vil jeg ikke gå mer inn på.

( alt jeg skriver om fra nå av har skjedd under tre siste årene )

Jeg klarte å holde all psyken inne i meg helt til jeg ble 18, jeg taklet det ikke mer, jeg skulle ikke bli voksen, jeg var ikke klar for det, og endte med mitt første alvorlige selvmordsforsøk og havnet på somatisk sykehuset og videre til psykiatrien der jeg ble i 10 mnd, på den tiden mistet jeg alle vennene mine, jeg som var så populær, til å gå fra å kun ha tre venner igjen som støttet meg og besøkte meg og sto ved min side. Det var vanvittig vondt, det var hjerteskjærende. Det endte igjen med at jeg ga opp igjen, jeg klarte ikke mer jeg ville ikke mer, og igjen havnet jeg på somatisk sykehus for selvmordsforsøk og rett inn på psykiatrisk igjen, tredje gangen var i fjor, på bursdagen min, hadde ikke et menneske kommet, eller hadde dette mennesket vært kun to minutter forsinket, hadde jeg vært død. I stedet for havnet jeg i koma i tre dager, og rett inn på psykiatrisk, jeg har vært ut og inn av psykiatrisk det siste året som har gått nå, med veldig alvorlige deperisjoner, og diagnosen kronisk suicidal

Nå er jeg sperret inne på psykiatrisk, mot min vilje, jeg har tryglet og bedt om å få skrevet meg ut, men her holder de meg. Jeg er sliten, utmattet, har mistet matlysten, leve lysten og alt. Senest i dag fikk jeg høre fra min behandler at jeg går nedover i vekt og at jeg må spise..

Et personal spurte hvorfor det var så vondt med bursdagene mine, jeg svarte imens tårene rant nedover kinnet mitt ? Fordi jeg lover meg selv at jeg aldri skal bli et år eldre?

 I morgen xx Mai, blir jeg ett år eldre..

Her ligger jeg i fortvilelse, sperret inne, og prøver å finne alle slags mulige måter på å forsvinne. Men de finnes ikke, jeg er på en post der de har tenkt nøye ut, og de er innom hele tiden. Men mitt eneste bursdags ønske er at jeg skal få evig hvile.

 
 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 06.06.2012     Tid: 15:11     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - Leserinnlegg 21#

Jeg er ikke som alle andre. Jeg er kanskje et menneske som går og puster, men jeg har aldri vært som alle andre. Jeg sier ikke at det er noe galt i og vær annerledes, men det er ikke alltid like lett. Bare sånn før noen spør; Nei, jeg har ingen funksjonshemning, har ikke blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt, alt det går på det fysiske. Jeg har blitt torturert psykisk i alle år.

Da jeg gikk i 1 klasse ante jeg ingen fare, jeg hadde min beste venn som jeg hadde fått tidig i barnehagen. Alle var venner, man gjør jo ikke så stor forskjell i 1. årene gikk og plutselig skjedde det, 4. klasse. Hva som skjedde har jeg aldri helt forstått, guttene i klassen bestemte seg plutselig for å starte å mobbe, og jeg var selvsagt mobbeofferet, hvorfor? Nei det aner jeg ikke, livet er kanskje bare slik. Alle kan jo ikke ha det perfekt.

 Etter som mobbingen fortsatte utviklet jeg sagte agresjonsproblemer, og dette elsket guttene og utnytte. Jeg kunne ikke styre det, jeg slo dem og sparket. De var redde for meg, men siden de var flere så vant de alltid. Ingenting skjedde, lærerne så det, viste det, men gjorde de noe med det. Nei!

Jeg mistet masse læring pga dette. Jeg endte som oftest på vinduskanten i trappegangen. Jeg satt og gråt. Ingen brydde seg. I starten så var jentene der for meg, stilte opp og beskyttet meg, men det var i 4.klasse da alle var venner. Tilslutt hadde jeg bare bestevenninnen min, lite viste jeg om at hun bare om noen år skulle forlate meg.

 Da jeg endelig samlet meg til å komme inn i klasserommet tok det ikke lang tid før en eller annen klarte å kalle aggresjonen opp i meg igjen. Pulter veltet, stoler ble kastet rundt før jeg løp vekk, vekk fra det vonde. Sånn gikk som regel ukene i 4 til 6 klasse. Det var i slutten av 6.klasse en av jentene samlet mot i seg til å si det til moren sin hjemme, det at jeg ble mobbet. Det slutta, mobbingen, men nå var det ikke lenger det som var problemet mitt.

 Min bestevenninne som jeg hadde vært sammen med nesten hver dag i over 6 år gled sagte fra meg. Hun startet å henge med de kule? og kle seg annerledes. Sluttet å møte meg på vei til skolen, så jeg måtte gå alene. Det var de verste 20 minuttene om dagen. Jeg startet å skrive historier og lese. Det var først i 7 klasse jeg leste min første bok. Historiene mine ble tristere og tristere, selvmordshistorier, der jeg som oftest tenkte på meg selv som hovedpersonen selv om hun/han fikk et annet navn. Så startet drømmene, marerittene. Jeg drømte om at guttene slo meg, sparket meg, prøvde å drepe meg. Så gikk drømmene over i voldtekt, selvmord, og selvskading. Jeg har ikke sovet ordentlig på nesten 3 år.

 Da vi startet på ungdomskolen begynte jeg og min bestevenninne i to forskjellige klasser og etter det har hun ikke ville snakke med meg. Jeg gråter, gråter meg i søvn mens jeg ser på et bilde jeg har av henne over sengen. Jeg hadde ingen venner lenger. Jeg satt alene i en krok, jeg trakk meg sagte men sikkert inn i meg selv. Ville ikke snakke med noen eller noe. Hjemme var jeg som vanlig, glad og full av latter. Men med en gang jeg kom inn på skolen ble jeg stille.

 Så kom dagen, en av de beste dagene i livet mitt. Jeg fikk en venninne, og så plutselig en til. Jeg var ikke alene lenger. Jeg er fortsatt stille og rolig når jeg er rundt andre, men med de to er jeg som en kanon av glede. Jeg er så glad som jeg aldri før har vært. Men vil det vare når videregående står for tur?



Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 27.05.2012     Tid: 20:11     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - Leserinnlegg 20#

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg lenger. Alt er bare et rent helvete.

Jeg er ubrukelig. Kommer aldri til å bli noe. Det har jeg hørt flere ganger. Av lærere og foreldrene mine. Jeg har nå innsett at de har rett. Selv om foreldrene beklagde seg lenge etter hver gang de sa det, så vet jeg at de hadde rett. Jeg kommer aldri til å få ut noe av livet mitt. Jeg bruker bare plass. En plass en annen person kunne hatt. En flink person. En som kan gjøre noe av livet sitt. En som klarer å oppnå det som den ønsker. Jeg er bare et ork for verden. Ødelegger for alle andre.

Livet mitt gikk i grus i en ganske ung alder. Når jeg nylig var fylt 10 år, flyttet faren min til utlandet, og jeg som alltid hadde vert pappajente, tok det veldig hardt på meg. Jeg sluttet nesten å spise og sluttet å være med vennene mine fordi jeg var så lei meg. Ikke før nå har jeg tenkt på at jeg nesten utviklet spiseforstyrrelse som 10åring. Husker at jeg alltid synes at jeg var så feit, selv om jeg bare veide rundt 25 kilo. Og jeg, var ganske høy for alderen også. Moren min begynte fort å bli bekymret for meg. Og etter hvert begynte jeg å spise mer bare for at hun skulle slutte å bry seg. Slutte å mase. Men likevel, gråt jeg meg til søvn hver dag, ganske lenge. Så mørkt på livet. Ville bare slutte å leve.

Etter hvert, begynte det å bli en lysere tid for meg. Men jeg fikk fort bemerkninger om at jeg var fet og stygg. Alt jeg ikke var god nok og at jeg ikke kom til å bli noe av. At jeg var dritt. Ubrukelig. Dårlig. Etter hvert fant jeg ut at alt som ble sagt om meg, var sant også. Og jeg begynte å bry meg om hva folk sa om meg. Selvtilliten min sank noe enormt og der satt jeg igjen, som en ensom liten klump.

Når jeg begynte i 7 klasse, endra alt seg. Det var da jeg begynte å trekke meg tilbake og slutte å være med folk. Tenkte at det var til alles beste. De likte meg ikke, så hvorfor skulle jeg være med dem da? Jeg ville gjøre de fornøyde. Fordi de en gang hadde vert de beste vennene mine. Jeg ville gjøre de glade. Så kanskje de en gang kunne ta meg tilbake og være venn med meg igjen. Og i slutten av syvende, begynte de faktisk å være mer venn med meg igjen. De godtok meg for den jeg var, trodde jeg da.

I 8. klasse, gikk en god venn av bestevenninna mi gjennom en hard tid. Fordi han i den sommerferien hadde blitt avvist av noen venner og mobbet. Venninna mi begynte da å slutte å være med meg for å være med han. Hun skjønte ikke at jeg gikk gjennom det samme, bare at jeg hadde gått gjennom det i flere år, ikke bare et par måneder. Hun følte visstnok at jeg ikke trengte å ha folk å være med, og at jeg burde klare meg alene.

Når venninnen sluttet å være med meg, sluttet de fleste andre å være med meg og. De var kun med meg fordi jeg var venn med ho ene. Og når vi ikke var venner med meg lengre, fant de ingen grunn til å være med meg. Jeg ble da alene. Uten venner. Bare meg selv. Alene. Når jeg snakket med «venninnen» min senere, sa hun at de andre sluttet å være med meg fordi jeg forandret meg så mye. At jeg ikke lengre var den samme lengre. Men hvordan kunne jeg være den samme når alle forlot meg? At de ikke skjønte det. Er nesten gale.

Det var da selvskadingen begynte. Først var det bare risping i huden. Kanskje det av og til begynte å blø, men det var sjeldent. Jeg turte ikke. Var feig. Noe jeg alltid har vert. Kommer alltid til å være det. Etter hvert, begynte det å bli verre. Jeg kjøpte hobbykniver og kuttet meg med de istedenfor de slappe passerene jeg før hadde brukt. Jeg likte synet av blodet. Det fikk meg til å smile. Tenke klart. Tenke mer på det positive. Og jeg ble da avhengig av det. For det var det eneste som fikk meg glad.

Nå, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er dritt. En byrde. Rutine. Jeg går på skolen, kommer hjem igjen, legger meg. Alt er dritt og helvete. Livet mitt. Jeg vil bare slutte. Slutte med alt. Sove hele dagen og gi faen. Gi faen i folk rundt meg, skolen, meg selv, livet mitt. Jeg er bare lei. Vil bort. Så langt bort som mulig. For jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å bli noe. Kommer ikke til å ende opp som noe. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg lengre skal slite med det? Jeg vil ikke mer. Jeg vil bare gi opp. Jeg vil bort. Dø.  


Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no


    Postet: 21.05.2012     Tid: 16:22     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Leserhemmeligheter 3#




Da kom det endelig noen nye leserhemmelighetbilder! Jeg lurer ganske mye på hva dere tenker om bildene, konstruktiv kritikk setter jeg stor pris på. Dette er da IKKE mine hemmeligheter, men leserne mine sine. Hvis du vil se flere bilder, vil sende inn selv eller lurer på hvordan dette fungerer, trykk her. 

...

    Postet: 15.05.2012     Tid: 20:10     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 7     Copyright ©

DERES HEMMELIGHETER

Siden det var så overaskende god respons på tidligere innlegg som du finner HER og HER, bestemte jeg meg for å kjøre igang enda en runde. 

Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dere kan sende inn så mange hemmeligheter dere vil og det kan være alle slagt hemmeligheter, både koselige og triste. Dette er to eksempler:




Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail (summer@live.no) eller som kommentar her på bloggen. 

    Postet: 14.05.2012     Tid: 14:12     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 31     Copyright ©

Min historie - Leserinnlegg 19#

Alt det vonde.. Historien om meg. 

Alt startet da jeg begynte på skolen. Det var ikke så ille da. Men ting utviklet seg. Jeg fikk aldri noe særlig med venner. Jeg begynte med briller, og da brøt det ut. "Brilleslange" og mange andre ting ble jeg kalt. Jeg fikk ikke være med og leke eller noen ting. De begynte og slå, dytte, sparke. Jeg ble akt over med akebrett. Holdt fast, og banket. I november 2004, skilte foreldrene mine seg. Det hadde hatt det bra sammen i mange år, men når det begynte og gå galt, starta pappa og drikke igjen, og det takla ikke mamma. Han drakk seg full, sloss, og slo seg sønder og sammen forran meg og broren min. Jeg var 7 år da han starta med det. Det var som om verden raste sammen rundt meg. 

Jeg begynte og venne meg til og bo på to steder. Tross alt var hvertfall mamma lettere til sinns etter skilsmissen. Januar 2005, bare 3 mnd. etter pappa flytta ut, møtte hun en ny en. Da starta livets rette helvette. Jeg synes det var spennende at mamma skulle få ny kjærste. Vi lagde mat til dem, kokte kaffe, og hadde det gøy. Alt dette, uten visshet om hva som skulle skje den natten. Jeg våknet brått av at noen kom inn på rommet mitt. Det var han. Han som skulle bli kjærsten til mamma. Den natten var den værste i mitt liv. Men det var bare begynnelsen. Begynnelsen på et 4 år langt seksuelt misbruk. Den første av mange netter, som skulle bli mine verste. 

Truslene kom på løpende bånd. "Sier du noe om dette, tar jeg livet av moren, broren, og faren din." Sier du dette til noen av vennene dine, gjør jeg det samme med de." "Du vil få et helvette selv, jeg skal gjøre alt værre for deg." "Sier du noe stifter jeg igjen kjeften din med stiftemaskin!" Det var overgrep, etter overgrep, etter overgrep. Han nøt og torturere meg. Jeg kan ennå kjenne den varme, salte smaken som fylte munnen og halsen min. Smerten son rev i underlivet, magen, og hele kroppen. Slagene mot ryggen. Vridningene i hoftene. 

Den sommeren, så jeg en dokumentar. Om selvskading. Noe jeg ikke skulle gjort. Det begynte med forsiktig skraping med nåler, men utviklet seg fort. "Han" fant ut av dette, og utnyttet det. Små, tynne barberblader, ble dratt sakte gjennom hunden på armene. Aldri farlig dypt. Ikke værre enn at det kunne bandasjeres av meg, og leges av seg selv. Men vondt. Kuttene ble værre og værre. Fler og fler. Jeg var ikke bra nok for "han". Jeg måtte slanke meg. Få bedre kropp. Så ble jeg for tynn, og måtte legge på meg. "Din feite hore, se og få av deg noe av det valpefettet!" "Du, ditt syltynne, ekle stankelbein. Du stikker når jeg puler deg!" Rart jeg aldri har vært bra nok?

Mobbingen ble værre, løgnene ble større og flere. Forholdet mellom meg og mamma ble dritt. Jeg løy, og skøv alle bort. Jeg kunne ikke stole på noen lenger. Pappa drakk, og lot oss være alene på nettene. Selvskadingen ble verre. Jeg gikk hos psykolog, og på BUP rett etter det. Mamma skyldte på skilsmissen og mobbingen for at jeg slet sånn. Både hun og alle andre rundt var bekymret. Mamma fikk vennene våres til og snakke med meg, og spørre om det var noe mer. Mere enn mobbingen og skilsmissen. Jeg ble spurt flere ganger: "Er det noen som gjør deg noe vondt så du ikke tør og si det?" Nei. Var svaret. Hver gang. Så fort jeg begynte og stole på noen skøv jeg de bort.

Så flytta vi. Langt. Jeg opplevde for første gang i livet og ha venner. Det var en kortvarig glede. Siste halvåret av 7. klasse. Jeg visste ikke hvordan man oppførte seg rundt venner, hva jeg skulle si, eller gjøre. Jeg begynte og stole på noen av de, og gjorde fryktelig dumme ting for og skyve de bort. Jeg løy, fikk de til og tro at jeg var noe helt annet enn det jeg var. Jeg kunne ikke stole på noen. Det var for stor risiko. Tenk om jeg skulle komme til og fortelle de noe? Det var til deres eget beste. Jeg kunne ikke si noe så de fikk oppleve noe så vondt. Alt gikk i en eneste stor vond sirkel.

Selvskadinga førte til bekymringsmeldinger til barnevernet. Fra skole, helsestasjon, og foreldrene til de rundt meg. Alt ble et helvete. En stund ville jeg ha hjelp av barnevernet til og komme meg vekk ifra mamma. Forholde våres var helt ræva. Jeg fikk noen nye venner som nettopp hadde flytta til bygda. Jeg bodde omtrent hos de, noe som ikke gjorde forholdet til mamma noe bedre. Jeg røyka, stakk av, og nekta og gå på skolen. Etter en stund, fortalte jeg omsider hva jeg gikk igjennom. For første gang. Eller, jeg sa det ikke direkte. Det var et par de nye vennene, og jeg fikk et utrolig godt forhold til de. Jeg skrev dagbok, som de fikk lese. De hjalp meg, når jeg hadde det som verst. De henta meg i skogen midtvinters, med oppkutta armer, liggende iskald i snøen etter et alvorlig angstanfall og flashback. Etter den natten, skrev jeg om "han". Ikke direkte hva han drev med, men hvor lite jeg likte han. Hinta om at noe var galt. Mens de satt og leste knakk jeg fulsendig sammen. 

"Er det han? Han som gjør deg noe? Skader han deg på noe vis?" Jeg ble kvalm. Det føltes som om hele verden skulle rase sammen. Jeg ville der og da gjøre noe for og dø. Med en eneste gang. Jeg klarte ikke svare, bare satt der. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Kvalmen skylte gjennom meg på en måte som ikke kan beskrives. Tårene begynte bare og trille. "Der har vi svaret." Noe mer ble ikke sagt på noe som føltes som en evighet. De satte seg sammen med meg, og bare holdt rundt meg. Etter en stund ble det sagt: "Vi må bare si dette til **** (mamma)" Nye kvalmetak og redsler skyldte gjennom meg. Hva hadde jeg gjort?

Det ble aldri så de fikk sagt ifra til mamma. Dagen etterpå reise jenta på tur. Hun taklet ikke at jeg hadde et godt forhold til typen hennes, (som alikevel var 29 år). Et voldsomt sjalusi utbrudd kom, og det gikk dritt i mellom dem. Jeg og han drev visst med mer enn bare og snakke sammen. Hva tenkte hun med? Hun hadde jo nettopp fått vite hva jeg gikk igjennom. Den kvelden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet de eneste menneskene på jord jeg trodde kunne hjelpe meg. Jeg ville bare dø. 

Jeg satt i senga og gråt. Jeg så at veninna til mamma var pålogget. Kom på hva hun hadde sagt i alle år, om at uansett hva det var, kunne jeg bare ringe henne. Jeg skrev litt, og hun lurte på hvordan det gikk. Jeg sa bare at det ikke gikk så bra, og lurte på om hun hadde mulighet til og komme på besøk en gang om ikke så lenge. Det spontane svaret jeg fikk var: "Jeg kan desverre ikke komme før i morgen." Hu har jo unger, og bodde 35 mil unna. Hjelp, tenkte jeg. Så fort?

Helvete brøt ut dagen etterpå. Jeg stod opp, og fortalte mamma at vi fikk besøk. Hu skulle få besøk fra før av, og klikka mentalt i vinkel. Jeg gjorde visst alt for og ødlege henne, og gikk bak ryggen hennes, og snakka med alle andre borstett i fra henne. Jeg våga tilogmed og gå til vennene HENNES! Hun var så sint som jeg aldri før har sett henne. Hun "rydda" på kjøkkenet, Smalt i dører rydda så brutalt at ting knuste. Hun gråt, og sa ikke et ord mens hun drev på. Tilslutt forsvant hun ut. Der ble hun til hun reise for og hente hu som i utgangspunktet skulle komme. I mellom tia kom hun andre. Det var frykteli anspent da de andre kom. Men mamma gråt ikke lenger hvertfall. Det var bare veldig tydelig at hun hadde grått hele dagen. Jeg og **** gikk opp for og snakke alene..

Da vi kom opp på rommet, datt jeg bare sammen på senga. Jeg hylgråt. Tilslutt fikk jeg pressa ut noen ord, så hun forstod hva det gjaldt. Noen tårer trilla fra henne. Så sa hun: Du vet, faren min misbrukte meg. Jeg har skjønt  lenge at det har vært noe galt, men ikke visst helt hvordan jeg skulle få vite det. Hvem er det? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan jeg skulle si det. Til slutt sa jeg: Det er ***. (Eksen til mamma.) Hun sa bare off,  lille venn.. Så satte hu seg sammen med meg i senga, uten og si et ord mere.

Da vi kom ned snakka mamma og hun jeg fortalte det til alene. Etter en stund kom mamma med tårevåte øyne og ga meg en lang god klem. Hun unskyldte seg for oppførselen sin. De andre spurte litt, og så hadde vi det gående. Dagen etter ble det anmeldt..

I årene etter har alt gått i ett. Barnevern, politi, advokat, Bup, innleggelser osv. Jeg var i dommeravhør, barnevernet gikk til fylkesnemda for og ta over omsorgen for meg, jeg havna i fosterhjem, tok overdose, havna på Sannerud, ble så flytta til en annet psykiatrisk greie. Hvor jeg var i 8 mnd. Selvskading og flashbacks mens jeg var der som endte på sykehuset. Gikk drastisk ned i vekt. Overtrente, nekta og spise, stakk av fra fosterforeldra mine, og GIKK 3,5 mil tilbake på psykiatrisk. Noe som tok meg 5 timer og 10 minutter, og et tonn med viljestyrke og trass.

Så klarte jeg i april tilogmed og bli gravid! Da endra alt seg. Saken mot eksen til mamma er ennå ikke kommet opp, og vi venter fortsatt. Når jeg ble gravid endra hele min instilling til livet seg. Jeg slutta med selvskading, og jobba/jobber som en helt for og bli frisk. Angsten henger over meg som et stort monster ennå, og det samme gjør følelsene rundt mat. Skadetrangen er også like stor, men jeg klarer og holde meg unna. Barnevernet trakk saken i fylkesnemda, og besluttet og ikke anmelde forholdet mellom meg og samboeren min. Jeg var bare 15 når jeg ble gravid, og han 20, så det var jo ikke lovlig.

Samboeren min er virkelig verdens beste! Han hjelper meg, og motiverer meg til og bli frisk. Slippe skadetrang og angst, komme meg ut av depresjonene, se lyst på livet, osv. Det er en daglig kamp, hver time, hvert minutt, men jeg klarer meg. Koser meg som mamma, og ser framover. Forbi alt vondt som er i vente.

Et sted inni her, endte pappa opp som alkoholiker, har hadt 3 hjerteinfarkt, og han fikk beskjed om da han fikk det første i en alder av 39 år, at hvis han ikke slutta og drikke og røyke, så kom han ikke til og leve til han er 50. Nå er han 47, og har hadt 2 infarkt til, og har heller ikke slutta og drikke og røyke. Jeg ser han kanskje en gang i skuddåret, og når jeg ser han, møter han opp full, kjører i fylla, drikker, er voldelig osv. Nye kona hans er ekkel, og mishandler minste stesøstra mi. Jeg satt i stua hos dem og så at hu ble slått, og dytta ned trappa til kjellerstua. Faen altså. Ondskapsfulle mennesker.

I tilleg er det viss MIN feil at pappa er alkoholiker, og så er det JEG som har ødelagt livet demmes ved og si ifra til barnevernet. De kom med ganske gode begrunnelser, og når en hører ting ofte nok, begynner man og tro på det. Så ja.. Da er det min feil da vel. Unskyld. 

Nå makter jeg ikke skrive mer, det blir for vanskelig..

-Maria



Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 12.05.2012     Tid: 20:46     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 8     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 18#

Det er så mye som har skjedd i mitt liv at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte. Det er ikke store ting, men heller flere små ting som blir til en stor, knusende sannhet. Jeg er også oppvokst med en ikke tilstedeværende forelder, og enorm forkastelse.
 
Jeg skal ikke gå inn på dype detaljer, ettersom det hadde tatt 1000 år å fortelle alt. Foreldrene mine skilte seg. Da brøyt min verden sammen. Jeg valgte å ikke se den forelderen som rett og slett dreit i meg, og fikk nå oppleve hvordan det var å leve med aleneforelder. 
 
Jeg trøstespiste. Jeg la på meg mye, og ble mye mobbet for dette. Ikke fysisk mobbing, men psykisk. De stengte meg ute, baksnakket meg. Jeg begynte å selvskade. Jeg sliter fortsatt med dette. Alle tror jeg har slutta, men det er en løgn. Gjorde det seinest for litt over en time siden. Og jeg er blitt flink. Flink til å skjule det etterpå. 
 
Jeg utviklet flere spiseforstyrrelser. Jeg er en blanding av trøstespising, sulting og oppkasting. Tvangsspising, anoreksi og bulimi i en. Bulimien er jeg vel egentlig ganske kvitt, men tilbakefall skjer...
 
Jeg gikk ned 20kg ved å ikke spise. Jeg er fortsatt overvektig (ca 75kg) og jeg sliter enormt. 
Alle sier at jeg er så pen og sånt, og det er for så vidt greit. Det er ikke ansiktet mitt jeg hater. Det er kroppen. Jeg studerer kroppen min i speilet daglig. Hatet vokser sterkere og sterkere. Spesielt siden bestevenninna mi er alle gutters drøm. Kunne bare ønske en gutt syns jeg var pen...
 
Jeg har begynt å smugrøyke og drikke. Foreldrene mine vet ingenting. 
 
Det verste med alt dette, er at vennene mine (spesielt bestekompisen min) vet at jeg var sånn før. Det de ikke vet, er at jeg fortsatt er sånn. Jeg har bare vokst som skuespiller. Fasaden er praktisk talt feilfri. Men det gjør vondt. Kunne ønske noen så bak fasaden. Kunne ønske noen kom og reddet meg fra meg selv...
 
"I've got a secret. It's on the tip of my tongue, it's at the back of my lungs. And I'm gonna keep it. I know something you don't know.." - "Chelsea Smile" av Bring Me the Horizon



Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 16.04.2012     Tid: 15:41     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 5     Copyright ©

LESERHEMMELIGHETER 2#

"En gang ble jeg skuffa da bestevennina mi ble sammen med den gutten jeg likte sykt godt". 

 

"Bård og Vegard Ylvisåker er det eneste som gir meg livslyst og som holder meg oppe".

"Jeg tror jeg har eller utvikler sosial angst".

"Jeg er redd for og sove, for jeg har på følese at jeg ikke vil våkne igjen".

"Jeg stoler ikke på noen, ikke en gang meg selv".



"Jeg føler ingenting lenger, ingen glede, ingen sorg, bare?tomhet".

"Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å være venn med meg".

 

"Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for døden".

"Vennene mine vet ikke hvilket monster jeg egentlig er".

"Egentlig har jeg lyst til å gjøre det slutt med kjæresten min, men jeg tør ikke".



"Jeg er alltid redd for hva folk tenker om meg, angsten kontrollerer livet mitt".

"Mitt største ønske er å dø".

 

"Jeg stolte på en jeg ikke burde stolt på, og nå er ikke hemmelighetene mine hemmelige lenger..".

"Døden er min største, og eneste frykt".

"Jeg er konstant redd for å gjøre noen feil".

"Jeg er mer redd for å leve enn for å dø".

"Verden skremmer meg mer og mer for hver dag som går".



"Jeg er selvskader, noen mennesker vet det, men ingen vet hvor alvorlig det har blitt".

"Jeg kommer til å ta livet av meg hvis jeg ikke får ordentlig hjelp snart".

"Moren min er psykisk syk".

"Jeg fikk nylig diagnosen depresjon, men tør ikke si det til noen".

"Jeg har APD og trenger et spesielt høreapperat".

"Jeg har sossial angst".

"Jeg er redd for broren min, men må bo med han selvom".

"Jeg er så jævlig redd hele tiden for at de skal komme igjen og gjøre det vonde de gjorde mot meg en gang til. Jeg sover ikke, spiser ikke, puster ikke. Er bare redd.. Og når jeg ligger i senga på nettene tørr jeg ikke flytte en muskel, langt mindre puste. Bare ligger der livredd med hjertet i halsen".



"Jeg orker ikke leve mer, men tørr ikke avslutte det... alle tror jeg blir bedre, men blir i stillhet bare verre og verre..".

"Når jeg var 18 bodde jeg på et krisesenter , pappaen min hadde slått meg nesten hele barndommen. Mamma er fremdeles gift med ham!".

"Tanken om å dø er sinnsykt stor, og hjelper fint lite at det er sykt masse broer her, som får alt til å bli mer tilgjengelig, if u understand..". 

 

"Jeg har så sinnssykt lav selvtillit, fordi jeg er overvektig. Alle jentene på skolen er tynne og jeg blir deprimert hver gang jeg ser kroppene dens".

"Det lever et monster under sengen min, men innerst inne vet jeg at det lever inne i meg".

"Jeg har sosial angst, heftige depresjoner, og har drevet med selvskading i 4 eller 5 år.."

"Min hemmelighet er at jeg ikke kjenner min far, eller jeg ser han en gang i året eller noe sånt fordi konen hans ikke liker meg. Sannheten er at jeg er livredd for at han snart skal få en ny datter innen denne uken. Og da vet jeg at hun kommer til å nekte han å ha noe med meg å gjøre. Første gangen jeg så han var jeg 1 år. Men før det så nektet han for at han var faren min og krevde DNA-test selv om jeg var prikk lik han. Og da viste det seg selvfølgelig at jeg var datteren hans".



Jeg må beklage at jeg helt hadde glemt bort alle leserhemmelighetene dere har sendt meg! Jeg poster alle nå, også de bildene jeg har postet før, så jeg håper det går greit. Jeg må virkelig beklage! Har du også en hemmelighet du vil dele eller en historie så send meg en mail: summer@live.no

Noe du kjente deg igjen i? 

 

...

    Postet: 04.04.2012     Tid: 18:42     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 5     Copyright ©

LESERHISTORIER



Vil du dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

HER er tidligere leserhistorier.
...

    Postet: 31.03.2012     Tid: 20:44     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 17#

Det var sommer. Sole skinte utenfor vinduet mitt, men jeg hadde trukket gardinene for. Døren til rommet mitt var låst fra utsiden og jeg satt på et hardt gulv, helt alene. Jeg hadde sitett der i flere dager. Min far hadde sendt melding til skolen at jeg var syk, selv om jeg ikke var det. Han nøyt å høre skrikene mine bak den låste døren. 

 

Om kvelden kom han inn. Det knirket i døren da den sagte ble åpnet. Jeg lå presset mot veggen i redsel. Jeg var 12 år. Han kom inn, satt seg ned ved siden av meg. Jeg hørte han sagte åpne buksesmekken. Så kan dere selv finne ut hva som skjedde. Det er ganske lett og forstå om man vill. Jeg orker nesten ikke tenke på det en gang. 

 

Min mor var død, kreft. Hun lot meg sitte igjen med en far som sa hver dag at han elsket meg. Han så det mens han presset meg ned i madrassen, dro av meg klærne, hold meg over munnen for at jeg ikke skulle skrike. Ingen burde oppleve noe slikt, men det gjorde altså jeg.

 

Litt info om meg før jeg fortsetter. Jeg er en jente på 17 år. Bor fortsatt hjemme med faren min, han lar meg ikke dra noen steder uten at han vet hvor. Jeg har blitt mobbet siden 5 klasse. Grunnen til dette er at jeg er så tynn. Mange tror jeg har anorexisa, men det har jeg ikke. Jeg sulter, men ikke fordi jeg ikke spiser det jeg får, men fordi jeg ikke får noe. 

 

Da jeg var 9 år døde moren min av kreft. Dette tok min far veldig hardt. Han håndterte det med å slå meg. Han sa at det var min skyld at min mor var død. 

Etter begravelsen dro han meg i armen og inn i bilen før han kjørte hjem. Han sperret meg inne på rommet, tok ut sakene mine. Det var han som bestemte; Hva jeg skulle gå i, hva jeg skulle spise, når jeg skulle sove. Jeg lider i stillhet. Han kommer fortsatt inn på rommet mitt, kjærtegner den nakne kroppen min. Jeg har vært innlagt på sykehuset 5 ganger siden min mor døde. Alle gangene av drapsforsøk, men kun tre av dem hadde jeg prøvd på selv. Ja, jeg kutter meg. Blodet som renner får meg til å føle meg avslappet.

 

Jeg har ikke en egen kropp. Han bor i meg. 

 

Dette er en sann historie, tror det eller ei. Jeg har planer om å rømme hjemmefra om ikke alt for lenge. Dette har jeg aldri fortalt noen. Jeg forblir anonym, ingen vil noen gang få vite hvem jeg er.
 

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

 

    Postet: 14.03.2012     Tid: 19:11     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 16#

Det hele startet da jeg var tre år. Lillebroren min døde en krybbedød, han var bare ett. Foreldrene mine hadde aldri likt meg noe særlig før, og alt ble egentlig bare forverret. Hver gang jeg gjorde noe galt, slo de. Jeg var livredd. Kusina mi, bodde bare noen gater bortenfor. Jeg stolte veldig mye på hun den tiden, og pratet en del med hun. I helgene bodde jeg hos de. Mest fordi foreldrene mine var stup fulle, og tante var redd for at de skulle gjøre noe virkelig ille. Jeg gikk inn og ut når jeg ville.

Jeg fikk nesten ikke mat, og selvtillten min som 5'åring var ille. Tante kontaktet barnevernet. Jeg havnet fort i ett fosterhjem, men senere kom jeg tilbake. Jeg var syv. Denne gangen var de sintere. De nektet å gi meg mat, og de fortsatte slå meg. Jeg fikk anoreksia. Jeg hadde ingen venner på det nye stedet, så jeg gikk alltid for meg selv. Jeg ble rådet til psykolog. Jeg gikk dit noen ganger, men foreldrene mine ble sinte når de fant det ut. De slo, og slo. Den kvelden låste de meg inne i kjelleren. Der ble jeg i noen dager. Det eneste jeg hadde tilgang til der nede var vann. Det var ikke noe lys. Jeg prøvde ta livet mitt der nede. Igjen kom tante.

Denne gangen tok hun meg med. Vekk fra foreldrene mine. De brydde seg ikke.  Det siste jeg så av de var moren min som satt på verandaen å røykte. Jeg gråt, og gråt. Jeg bodde hos tante en stund, før jeg måtte flytte videre til ett nytt hjem. De var vennelige, men det vanlige livet var vansklig for meg å tilpasses igjen. Anoreksien min ble verre. Jeg ble innlagt. Tante kom. Hun gråt. Hun var redd. Jeg var redd. Mens jeg lå på sykehuset ville jeg ut. Vekk. Dø. Jeg prøvde en gang hoppe ut av vinduet, men sykepleierne stoppet meg. 
Jeg ble tvunget i meg mat via sonder. Det var ett rent helvette. Da legene omsider mente jeg var klar til å slippes ut, ble jeg igjen innlagt. Denne gangen på ungdomsspykiatrisk avdeling. Lukket avdeling. Jeg var 9 år. Svært voksen for alderen, men allikevel utrolig lite til å bli innlagt.

Jeg opplevde mye dritt, mesteparten gjorde meg sterke. Fikk meg til å bli den jeg er idag. Da jeg var 11 flyttet jeg til ett permanent hjem. Jeg begynte på en ny skole. Jeg fikk venner. Venner er noe av det beste jeg har den dag idag. Jeg så ikke ut som de andre. Anoreksien herjet fortsatt inne i meg. Jeg var tynn. Altfor tynn. Brunt hår. Grønne øyne. Jeg hadde arr. Flere steder. Fra mine forsøk til å komme bort fra alt.

Idag bærer jeg fortsatt store preg fra fortiden. Jeg er ENDA ikke kvitt alle sporene fra fortiden. Jeg er fortsatt altfor tynn. Jeg ble kvitt anoreksien i 9'ende, men den har kommet tilbake nå. Jeg er ikke den mest populære, men jeg har noen venner, en jeg stoler 200% på. Som jeg har fortalt om fortiden min. Alle vennene mine støtter meg. Det er det viktigste.

Jente 15. 



Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 12.03.2012     Tid: 14:30     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 0     Copyright ©

Min historie - Leserinnlegg 15#

Jeg velger å være anonym, for det jeg skal fortelle nå er det så og si ingen som vet. Jeg kan vel fortelle litt om meg selv først. Jeg er en jente på 16 som nå har blitt mobbet siden 5. klasse. Jeg sliter med depresjon, suicidalitet og i følge andre - anorexi. [Dette er jeg ufattelig uenig i.] 

I midten av februar var det fest for alle på skolen. Jeg ville ikke gå. Det eneste som til slutt fikk meg til å gå var at jeg hadde planene klare til hvordan jeg skulle ende alt. Hun som var bestevennen min hadde lovt å sitte med meg hele kvelden, selv etter at jeg hadde advart henne om at jeg kom til å sitte hele kvelden. Kvelden var et helvette, og som ikke blikkene og ydmykelsen ved å være der var nok, forsvant plutselig bestevennen min og jeg ble sittende helt alene.

Jeg prøvde å si til meg selv at hun bare sikkert skulle på do - neida. Hun lot meg sitte alene slik at hun kunne gå bort til de som mobbet meg. Hun VET hvor vondt det er for meg bare å gå i samme klasse som dem, og allikevel lot hun meg sitte mutters alene og satte seg med dem. Hun kom tilbake og prøvde å få meg til å le, men jeg var så sint og skuffet at jeg var på kanten til å slå til henne. [Ja, jeg har problemer med å kontrollere sinnet mitt men jeg har aldri gått løs på noen før altså.]

Senere på kvelden lot hun meg sitte helt alene igjen, denne gangen for å løpe ut på dansegulvet med dem. Jeg var i sjokk. Skal ikke bestevenner være der for hverandre?! Jeg grep kameraveska mi og løp inn på doen der jeg låste meg inne og sank ned på gulvet. Med skjelvende hender skrudde jeg av lokket på boksen med piller og tok ut en av dem. Jeg satt slik kjempelenge med pilla presset mot leppene og var klar til å ta alle sammen da brannalarmen plutselig gikk. Samtidig som brannalarmen gikk, gikk pilla inn i munnen min og jeg fikk helt sjokk. Jeg prøvde, men panikken var for stor så jeg endte med å brekke meg over doen, gråt for så å stelle meg og løpe ut. 


Jeg ser ikke lenger meningen med livet. Jeg advarte psykologen om at jeg kom til å prøve, men hun brydde seg ikke og ville ikke legge meg inn. Jeg advarte henne og hun brydde seg ikke, og nå har jeg nektet å gå hos henne. Jeg vil bli innlagt, men ingen tar meg på alvor så da gir jeg opp. Jeg snakker ikke lenger med "bestevennen" min og isolerer meg helt. For hver dag som går synker jeg lenger og lenger ned, uten at noen ser det.

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

 
    Postet: 09.03.2012     Tid: 15:29     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 14#

Alt begynte når jeg skulle flytte fra stedet jeg hadde bodd de første 6 årene av mitt liv. Det å flytte var ikke noe stort problem i seg selv, men det å begynne på skolen på et fremmed sted, det var vanskelig. For jeg kjente jo ingen der, og jeg skulle jo begynne i første klasse, så da gikk det ikke så fint. Det er en veldig liten skole jeg gikk på, men likevel ble jeg mobbet og hadde ingen venner der de to første årene.

Da jeg hadde begynt i 3. klasse fikk jeg meg endelig en venninne. Hun var en av de "kule", så da ble jeg sånn halvveis godtatt. Noen av jentene fortsatte å kalle meg ting, og alle guttene hatet meg fremdeles. De kalte meg ting (som f.eks feit, stygg, drittunge, englebarn - jeg var ganske flink på skolen), de gjorde ting med meg (f.eks så puttet de hundebæsj i skoene og sekken min engang), de ville ikke være med meg, og de hatet meg rett og slett. Når det her hadde pågatt i noen år (ingen visste om det, selvfølgelig.) så ble det verre, igjen.

Det var da jeg gikk i 5. at det ble som i 1 og 2 klasse igjen. Ei jente som gikk i 7. klasse stjal bestevenninnen (som faktisk også mobbet meg hele tiden, på en merkelig måte jeg ikke har skjønt før nå) og jeg var igjen alene, og mobbingen ble verre. Ble mye skulking, og jeg var veldig mye "syk", og måtte ofte gå hjem fra skolen fordi jeg ikke ville være på samme sted som dem. Når hun som hadde stjelt bestevenninnen min gikk ut av skolen og videre til 8. klasse, fikk jeg igjen bestevenninnen min.

Men det bedret seg likevel ikke. Guttene i klassen hennes fortsatte å kalle meg ting, og begynte å gjøre verre ting med meg. På veien hjem fra skolen kastet de sekken min og tingene mine i vanndammer eller søle, de dynket meg hver dag (når det var snø), og såret meg fremdeles med ord. Hver gang jeg logget på msn og han ene gutten var på, begynte han alltid å skrive til meg. "Feit, feit, feit, feit, feit. Stygg,stygg,stygg,stygg" osv, skrev han. Og samtidig ble jeg "mobbet" av bestevenninnen min. Hun plaget meg, og var alltid voldelig mot meg og lo av meg hvis jeg enten dummet meg ut eller slo meg eller noe sånn. Jeg har ikke skjønt at dette også er en form for mobbing før nå. Men jeg har alltid sett det beste i folk (hvertfall de fleste), og det gjorde jeg selvfølgelig med henne.

Vi skulle være bestevenninner for alltid, bestemte vi. Men så begynte hun på ungdomsskolen, og igjen ble jeg alene. Denne gangen var det hennes tur til å stjele en av mine andre venninner, og jeg ble rett og slett dumpet for hun andre. Det gjorde helt ufattelig vondt, og det var på denne tiden jeg startet med selvskading (men det er ikke det jeg vil skrive om nå)

Nå går jeg i 9. klasse, og er kjempeusikker på meg selv, og jeg tør ikke å gå med stramme klær. Nettopp på grunn av mobbinga. Og nå går jeg jo på skole med de som mobbet meg, og fremdeles føler jeg at hver gang de ler, så ler de av meg. Hver gang de hvisker, så hvisker de om meg. Og ikke positive ting, for det er ikke noe positivt med meg. Jeg spiser så lite jeg kan, og hopper nesten hele tiden over frokost og lunsj, og kveldsmat. Hver gang jeg spiser noe får jeg ekstrem skyldfølelse, og greier ikke å se meg selv i speilet etterpå. Det har pågått en stund, men det er det egentlig ingen som vet.
-http://itsmyfight.blogg.no

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 29.02.2012     Tid: 16:18     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 13#

Helt siden jeg var liten har moren min vært voldelig. Hun har klort meg ved "uhell", kløpet meg som humor og slått så hardt at jeg begynte å gråte, men ikke hard nok til å gi meg merker. Hun sier at jeg er ubrukelig og at hun ikke kan stole på meg, hun klager alltid. Når hun er med vennene sine bruker hun meg som humor, hun finner på ting om meg, hun lyver! Alltid er hun så glad og snill når andre er tilstede, men når det kun er meg og hun, det er da det skjer.

Hun skjeller meg ut, hun vil forandre meg og alt jeg gjør er galt, men jeg gjør mitt beste. Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir tvunget til å spise når jeg ikke  er sulten, jeg blir tvunget til å dra på skolen, når jeg ikke klarer det. Jeg friker ut når jeg sitter i klassen, jeg gråter inni meg. Jeg vil vekk herfra vekk fra alt. jeg vil dø... Jeg har prøvd å henge meg, prøvd å drukne meg selv, men alltid i siste liten så ser jeg et lite håp. Vennene mine og kjæresten min. Det er ikke lett, men hver gang jeg puster inn så er det vanskelig å fortsette.

Jeg feller sjeldent tårer når andre kan se, jeg skader meg selv, men vil ikke vise det, jeg prøver å skjule det, men etter så lang tid så er det vanskelig å skjule tårer og arr.  Mamma hatet alltid når jeg var med bestemor(på min fars side) pga hun hjalp meg og bestemor tror på gjenferd hun kan kommunisere med dem. Mamma mente alltid at bestemor ikke var bra for meg. men bestemor har lært meg masse, som å se mer enn det de fleste klarer og som å finne gleden i alt det triste. Hun ser aldri noe vondt i folk, hun tror kun på det gode og blokkerer ute alt det onde. Hun gjør slik at jeg føler meg trygg.  

Faren min har alltid vært snill, men nå er både mor og far forferdelige... det er ingenting jeg kan gjøre... det er ikke bare foreldre og skole som har ødelagt meg, men også "kjærligheten". En av kjærestene mine ville bare komme ned i buksa på meg, han stoppet ikke når jeg så nei. Han fortsatte alltid, han tvang meg til å gjøre ting jeg ikke ville, ting jeg ikke likte. Jeg hater han for alt! Det blir verre... men min nåværende kjæreste, jeg elsker han, virkelig! Han elsker meg også, men han har gjort mye sårende. Første gangen jeg var sammen med han så kysset han veninna mi. Han løy til meg i 3 år om det! Han slo opp med meg en av gangene, fordi han var flau over meg... Vi har hatt hemmelig forhold flere ganger, det gjorde så vondt å alltid måtte skjule hvor mye jeg elsket han.

I slutten av sommerferien til 10 klasse så holdt vi på igjen før han dro den kvelden så han at han elsket meg og aldri ville forlate meg. Dagen etter skulle han være en måned på noen greier. Der oppe ble han sammen med en annen jente, en han kun hadde kjent i 2 uker! Jeg ble såret, jeg kunne ikke slutte å gråte, alt gikk galt. Da han kom tilbake ville jeg bare slå han, men jeg ville også klemme og kysse han. Det var så vanskelig, jeg elsket han! Han fortalte meg at han elsket meg igjen han mente det meg hun andre ikke var noe ekte, så jeg gikk på det. Jeg lå med han og vi gjorde så mye, men til slutt var det nok, jeg orket ikke mer. Jeg prøvde å henge meg igjen, men klarte det ikke, jeg bare gråt. dagen etter fortalte jeg han hva jeg følte og at han måtte velge, å vise at det var meg han elsket eller være sammen med hun andre. Han gråt når han så hvor ødelagt jeg var pga han. Han valgte meg, jeg ble glad, men fremdeles så var det vanskelig.

Han hadde vært sammen med hun forrige i 1 måned ikke mer og det var jo vel så bra, men problemet er at jeg fremdeles ikke har kommet over det, at jeg fremdeles ikke klarer å stole fullt og helt på han. Hjemme blir det bare verre. Jeg har snakket med helsesøster nå og vi har flere avtaler om at jeg skal komme til hun og snakke, det letter litt på presset. Skolen har ikke blitt noe lettere, med lekser , prøver og alt annet, det blir for mye press til at jeg kan takle alt dette. Jeg gjør mitt beste og står på, dette er jo min siste sjanse  og når man kansje er gravid så kan det være lurt å fortsette selv om det tar livet av meg innvendig. Når du møter meg meg så tenker du vel aldri noen gang på at livet mitt suger? Men det gjør det og du ville vel mest antakelig aldri trodd at det er slik jeg har det.


Illustrasjonsbilde tatt av meg. Personen på bildet har ingenting med personen i teksten å gjøre.

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 22.02.2012     Tid: 14:52     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 12#

Det er ikke før nå jeg innrømmer hvor dum jeg har vært. Hvor jeg burde ikke hatt lyvet til psygologen min. Det var jeg som ville dette her, jeg som mente jeg trengte det. Ingen andre. Uansett om jeg sier at det var andre som mente jeg trengte det, så lyver jeg. Det var jeg som ville ha dra til en psygolog, jeg trengte hjelp. Men jeg var redd, jeg vet ikke for hva, men for noe. Jeg følte at jeg ikke kune stole på dem, men jeg kan. Fordi det er nå jeg innrømmer hvor utrolig dum jeg har vært. Fordi det enste jeg vil er å være glad, vil ikke vi alle være glade? Jeg har lyst å se på meg selv i speilet og si: "Jeg er nydelig, sånn som jeg er. Jeg trenger ikke å miste flere kilo". Jeg har lyst å legge fra meg barberbladet og aldri gjøre det igjen. Og bare på grunn av denne personen jeg elsker høyt, har jeg klart å innrømme til meg selv. Jeg må gjøre noe med det, jeg vil starte på nytt. 
Jeg er under 40 kilo, uansett hvor mye jeg har lyst å forsettet, må jeg stoppe. Jeg skal ikke bryr meg om hva andre sier om meg, uansett om de har såret meg før. De skal ikke gjøre det igjen, jeg skal ikke la det skje. Fordi det er et og et halvt år til, lenge jeg vet,
men da ser jeg de aldri igjen, og jeg vil ikke gi opp nå, fordi da vet de at de har vunnet den kampen. Og jeg kommer til å se tilbake på dettte her å tenke, jeg er her ennå etter alt jeg gikk gjennom, etter alle gangene jeg hadde lyst til å gi opp. Og for engangs skyld tror jeg på at det kommer til å bli bedre. Fordi jeg har venner og familie, og en fantastisk kjæreste som er der for meg,  og vet at jeg kan alltid snakke med dem om det er noe.
Mine mål for 2012: 
  • Bli kvitt spiseforstyrrelsen min
  • Bli frisk
  • Gå med t-skjorte uten en genser 
  • Se meg selv i speilet å si: "Jeg er perfekt sånn som jeg er, og jeg trenger ikke å endre meg" 
Jeg kommer til å klare det. 


Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
 
    Postet: 16.02.2012     Tid: 19:09     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 3     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 11#

Det jeg skal dele nå, er veldig personlig. Kanskje litt for personlig, og noen tenker kanskje jeg deler for mye nå, men la gå. Jeg velger å legge hele sjelen min her, og bruker mye av de egentlig ikke eksisterende kreftene mine på å fullføre dette.

Det hele begynte med en liten forslått blond jente. Hun var kun et par år gammel, så liten at hun egentlig ikke hadde gjort noe galt.  Hun hadde ikke fått sjansen til det enda. Hun var liten, hjelpeløs og helt uskyldig. Dette på tross for at hun opp gjennom årene ikke har følt annet enn det helt motsatte. Jenten har grått seg selv i søvn, natt etter natt. Tårene hennes kom i fra frykten og den intense redselen. «Når vil dette ta slutt?»

Etter hvert som den lille, tynne, blonde jenten ble til den ekstremt stille jenten med tykt brunt hår, så fortsatte ting som før.  Hun tok et valg allerede i veldig ung alder om at hun ikke fortjente noe. Det var da ideene om at hun fortjente straff kom snikende. Hun tok valg som i senere tid bare har utviklet seg til noe større og verre. Hun følte seg i veien, som et problem ? et verdiløst, uønsket problem. Det kom til et punkt hvor dette ikke bare var noe hun følte på, men som hun ble fortalt. Da ikke bare i handlinger, men også i ord. Hun måtte staffe problemet, hun måtte få problemet til å forsvinne. Den 10 år gamle jenten sluttet å spise, hun isolerte seg, hun kuttet seg. Det hele endte opp med at hun på et punkt gjorde noe som hun har hatt mareitt om siden.

"Det var mareritt om en av de små episodene jeg egentlig har fortrengt. Slike jeg har gjemt under teppet. Det blir bare mer og mer klart for meg, at det virkelig lenge siden jeg har hatt det skikkelig bra. Jeg laå dynen ut på terrassen for å kjøle den ned og satt der. Så på snøen, hørte på fuglene, trærne rett borte i skogen. Det var et vakkert syn egentlig. Bedre det en bildene av en ti år gammel jente som sa hun skulle dø. Som hang hoppetauet sitt fast i plankene i taket. Det å se på naturen var bedre det en det klare vonde bildet av den lille jenten som satt der, med sengetøy hengende foran, slik at ingen kunne se hva hun prøvde på."
 

Denne lille jenten er meg. Jeg er den lille, stille jenten med triste blå øyne.

Historien slutter ikke der. For jeg er her, jeg er her ? i live. Jeg kjempet meg gjennom så ufattelig mye siden den gang ? for historien om den lille jenten var bare begynnelsen.

Det var en sen julidag i 2008. Latter, smil og genuin glede. Jeg hadde det fint. Ikke slik fint jeg svarer når noen spør om det går bra, men jeg hadde det virkelig helt fantastisk. Plutselig ble blomsterengen, bølgebrusene, solstrålene og sommerkjolene gjort om til noe så mørkt og dystert at det nærmest ikke gikk an å se gjennom det. Jeg ble ødelagt på et helt annet nivå enn jeg kan beskrive. «Dette har ikke skjedd. Dette er ikke ekte. Dette har aldri skjedd. Ingen må få vite noe.» Fornektelse. Jeg nektet å håndtere det.  Jeg nektet å forholde meg til det. Jeg nektet å godta det. Det hadde aldri skjedd? ?anno 1905? stod det skrevet på en svart tre skål. Blikket var festet, kroppen var låst, jeg var i sjokk. Jeg var fortvilet, redd, så full av angst og hat til andre mennesker. Mennesker ? hva faen var de godt for?
Mitt tapre forsøk på å distansere meg fra dette, fra å skyve det vekk var det som til slutt knakk meg fullstendig. Det ble periodevis ingen mat, periodevis oppkast av all mat, periodevis så lite mat som mulig, periodevis så mye mat som mulig med oppkast. Jeg ville forsvinne, og jeg forsvant. 20 kilo av meg forsvant. Borte. De var borte, for en stund, de er tilbake nå, men hodet mitt kjemper for å kvitte seg med dem igjen. Det ble selvskading i form av slag med kjevle, kvelingsforsøk, kniv, intoxer. Det ble sting og det ble ambulanser til sykehus for å få motgift. Det ble opphold etter opphold på psykiatrisk. Det ble isolering eller overdreven sosialisering. Det ble utmattelse. Det ble depresjon. Det ble søvnmangel. Det ble medisiner. Det ble diagnoser. Det ble psykologer, leger, sykepleiere, ambulansepersonell, politi. 
Jeg har blitt en del av en statistikk, eller riktignok flere statistikker. Jeg er ett tall på  tabell etter tabell. Jeg er hun gale jenten som kom inn med ambulanse der fordi hun gjorde det og det, og måtte ha fastvakt under den nesten 40 timer lange motgiften, siden de var så redde for meg. Jeg er hun som kom tilbake på sykehuset 8 ganger for å stikke venefloner til motgift og annen intravenøs væske. Jeg er hun som har blitt vurdert av utallige leger og psykologer. Jeg er hun som har vært fram og tilbake på ungdoms psykiatrisk på Haukeland. Jeg er hun som ble lagt i håndjern av politiet fordi de beordret meg på tvang. Jeg er hun som ble liggende i belteseng i timevis på Sandviken, under tvang. Jeg er hun som alltid lyger om noen spør om det går fint. Jeg er hun som mer enn alt egentlig ønsker å leve, men som ikke helt vet hvordan hun gjør det.


Historien har blitt til en skrekkfortelling, en skrekkfortelling der jeg er hovedpersonen. Jeg er sliten. Så ufattelig sliten, og jeg trenger en pause.



(
illustrasjonsbilde)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
 
    Postet: 13.02.2012     Tid: 18:19     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 10#

Jeg var fem år, jeg rydda ikke rommet mitt som mamma sa, pappa går ut døra, jeg vet hva som skal skje, jeg vet så altfor godt hva som skal skje. Han kommer inn igjen med en bjørkekvist hvor bladene er tatt vekk. Han drar meg etter håret inn på vaskerommet, hvor gardinen alltid er dratt for, han drar av meg både bukse og truse, tar et godt tak i bjørkekvisten og riser på rumpa. Mange ganger, hardere for hver gang. Når jeg ble eldre brukte de knyttneven i fjeset mitt, de dro meg opp og ned trapper og de slo med andre ting, som for eksempel skohjern.

Dette skjedde ikke én gang iløpet av oppveksten min, dette skjedde hver gang jeg gjorde noe galt, når jeg var seksten tok jeg mot til meg og sa det til en voksen, etter seksten år med fysisk og psykisk misbruk av foreldre og søsken. Det ble politisak, jeg var på avhør i tre timer. Men hos politiet ble jeg også bare kalt bortskjemt og at jeg aldri kom til og vinne saken fordi det alltid var min skyld at jeg var blitt slått. Mor, far og bror begynte og utestenge meg helt fra alt, de pratet aldri til meg, så etter to måneder trakk jeg anmeldelsen, fordi jeg greide ikke det psykiske presset fra familie.

Jeg burde stått opp for min sak, fordi etter anmeldelsen fortsatte det, denne gangen med ord, ikke med knyttnever, ikke med bjørkekvister, ikke med våte håndklær, ikke med fysisk vold, men psykisk vold. Jeg var aldri bra nok, brødrene mine var alltid mye bedre. Jeg ble alltid sammenlignet med brødrene mine, de perfekte brødrene mine, jeg, som en totalt ødelagt jente ble sammenlignet med to fullvoksne menn. Alt dette pluss mobbing på skolen i alle år har gjort at jeg har slitt psykisk egentlig hele livet, men det ble ikke forverra før fem år siden. Jeg fikk sosial angst, jeg fikk alvorlige depresjoner, jeg fikk spiseforstyrrelser og jeg begynte med selvskading. Jeg skulle gjort alt for og gå tilbake til jeg var fem år gammel og flyttet, og sagt ifra til noen, slik at jeg kunne fått meg en mye bedre oppvekst. 

Hvis du opplever vold i hjemmet, SI IFRA! For guds skyld, si ifra før det er for sent. Det er vanskelig, men stå for din sak, fordi DU fortjener bedre. Hvis du sliter med vold i hjemmet, skriv en kommentar med bloggadressen din, så tar jeg kontakt, fordi dere trenger støtte, så mye støtte dere kan få!

Jente 19 år.

(illustrasjonsbilde tatt av meg.)
 

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 12.02.2012     Tid: 16:55     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 9#

Jeg er suicidal. Jeg vil ikke leve lenger, føler jeg har levd nok allerede. Jeg er sliten av å leve, er så lei av og pendle fra sted til sted når ingen vi ha meg hjemme. Livet er ikke lett, uheldig vis fant jeg en måte å skape en falsk lykke. Sex, drugs & rock'n roll har vært min måte å leve på en stund, men har funnet ut at det gjør meg igrunn ikke noe lykkeligere. Jeg ville slanke meg, så de gamle grisene likte meg bedre, jeg endte opp med amfetamin, det mest skittene og farligste stoffet i Norge fordi dem blander det ut med plumbo og div. Jeg ble forresten veldig tynn, jeg ble faktisk så slank at ingen ville ha meg da heller. 

Jeg ble egentlig gal etter at det ble slutt mellom meg og en x. Vi gikk inn i en selvmordspakt faktisk, jeg var så langt nede og hadde 0 kontroll over meg selv. Han slo og voldtok, men hva skulle da jeg kunne få gjort med det? Jeg trudde selv at jeg fortjente det. 
Jeg trudde aldri jeg kunne bli glad i noen etter det, men jeg gjorde da det. Han var mye eldre enn meg, men han var fantastisk og utrolig snill mot meg. Han var mitt liv, var det ikke for han så vet jeg ikke egentlig. Men sammen ble vi aldri, han fikk seg bare pluttselig ei annen dame. Kan ikke huske så mye etter det, fordi det far da jeg skiftet holdning helt. Jeg har byttet på gutt vær helg, jeg drikker vær dag og ruser meg når jeg føler for det. Jeg har selvfølgelig sluttet med alt annet stoff enn marijuhana. At den ene lille tingen kunne få glasset til og renne over fatter jeg ikke. Igjen, så lot jeg et menneske trekke meg ned til det mørkeste punktet i livet. Denne fyren holdt meg faktisk unna min rus avhengighet, ikke minst gikk jeg på skolen fordi jeg så han smilte når jeg sa jeg hadde vært der. 

Til en forandring, så har jeg ikke noe skole å gå til lengere. Jeg kom dritings opp til rektor å uttrykte mine meninger om innvandrere. Ble utvist å fikk tilbud om en annen form for undervisning men har svart med å vist fingeren. Neste år, så får jeg ikke noe utdannelse. 

Men jeg har jo hatt det bra en liten periode nå også. Frem til jeg fikk følelser for noen nå igjen. Vet ikke hvordan det kommer til å gå i det heletatt, er livredd for å bli såret, jeg vet jeg kommer til å ta livet av meg selv. Men denne gutten vil jeg ha, men så synd jeg må innse at han kan få seg noe bedre en meg, same shit diffrent day? 
Det gjør veldig vondt å tenke på at stefaren min ikke vil ha meg hjemme, at jeg har ødelagt for 2 yngere søsken fordi jeg har ruset meg.

Den største drømmen i mitt liv er og flytte i en liten hybel til sommeren og at jeg å denne gutten kan bli enige om noe. At vi kan hjelpe hverandre ut av rus miljøet, også at jeg får hjelp til og sette korken på flaska. Jeg vil bare leve som en 15-åring igjen. Young&wild&free, men innen grenser. Vil ikke ha selvmordstankene lenger, vil leve livet som mange andre. 


(illustrasjonsbilde)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 10.02.2012     Tid: 10:08     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 8#

Faren min gikk bort kun 45 år og 10 dager gammel av et akkutt hjerteinnfarkt, mens jeg var kun 15 år. Tiden etter har vært forferdelig med et savn så enormt og frustrasjonen bare setter seg langt inni deg. Jeg ville byttet ut alle materielle ting jeg har for å få han tilbake, han er så mye mer verdt enn en dum data eller TV. Skulle bare ønske jeg fikk snakket med deg en siste gang og sagt ordentlig farvel og bare få sett deg igjen, jeg elsker deg Pappa!

Jeg har lært mye av dette da.. Å sette pris og ta vare på ting i livet, for en dag forsvinner det uten forvarsel og da er det for sent. Jeg mistet deg altfor ung Pappa og jeg har lært mye om sorg og hvordan å takle slikt. Håper du alltid viste at jeg var glad i deg og aldri ville byttet deg bort! Man blir gitt livet som en gave som ikke kan erstattet og gaven må man ta vare på så godt man kan og pleie den med det den måtte trenge, for de som ga deg gaven vil ikke se deg kaste den bort..

Tusen takk for alt Pappa <3 Livet er ikke det samme uten deg og savnet er dypt og tungt "/ Jeg har forandret meg mye siden du forsvant og det er påvirkninger av hendelsen og traumatiseringen i det hele, hvorfor meg? Det får jeg aldri svar på, er vel bare ment å være sånn. Beklager alt mellom deg og meg pappa som ikke skulle skjedd, men jeg vil huske deg for det gode og fortelle om deg videre til barnebarn og la deg leve videre i mitt hjerte <3!

-Øyvind


(Bildet er et illistrasjonsbilde og har ingenting med tekster å gjøre. Bildet er tatt av meg)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

 

    Postet: 06.02.2012     Tid: 18:43     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 6     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 7#

Kvar gong eg ser meg sjølv i spegelen er det einaste eg ser eit stygt monster, eg har null sjølvtillit, eg mista den allereie i tredje klasse. Pappa flytta vekk i 2005, og det var vel da alt begynte skikkelig. Stefaren min behandla meg rett og slett som om eg bare var ein slave, det var gjør ditt, gjør datt, og vist du ikkje gjorde som han sa så enda det med at du vart kjeft på så gale at du kunne ligge å gråte i fleire timar. Eg vart ofte mobba av han og stesøstera mi, og stesøstra mi pleide å slå, lugge, sparke, bite, knipe og slik som andre søsken gjør, men hun vart aldri kjefta på, fordi hun var gullongen.

Eg vart mobba på skulen og heime i fleire år, og det var ei stund eg følte meg heilt aleine i verden, det var den stunda besteveninnen min bare oversåg meg, fordi hun var med en annen venn. Det var eit helt år, eg prøvde å drukne meg sjølv, men eg fant vel fort ut at det rett og slett ikkje gikk an. Eg hadde ikkje så god kontakt med pappa, han ringte ein gong iblandt, men det var vel bare fordi eg hadde bestefaren min at eg klarte meg.

I løpet av sjette klasse begynte ting å bli betre og eg fikk vel litt gutevenar, og eg og bestevennen min hadde begynt å få kontakt igjen. Det varte vel ei lita stund eg kunne oversjå stefaren min,  men så kom nyheten, bestefar hadde fått lunge kreft, og det var vistnok ganske kraftig og. Han kunne overleve men, eg viste alltid at den kom til å slå tilbake, eg veit ikkje korleis, men eg bare viste at han kom til å døy, så eg prøvde å være så mykje med han som mogeleg, men med den mora eg har, så lot ho meg ikkje gjøre det fordi stefaren min kontrollerer alt ho gjer.

Pappa flytta tilbake for to år sidan, då eg gikk i sjuande klasse, i løpet av det året så døyde bestefar, og eg har nok ikkje komt meg heilt enda, eg savner han kvar dag. Han var den einste i familien min som nokon gong forsvarte meg. Han var den som var der for meg, den eg kunne være med uten å seie noko, den eg bare kunne gråte med. I det året begynte eg å miste vennene eg hadde på skulen, fordi eg lukka meg heil, eg ville ikkje ha noko med noken å gjøre, eg begynte å gråte av ingenting.

Men eg hadde vel det verste året når eg gikk i åttande og det var då stefaren min var verst, han begynte å slå meg, og han tok kveler tak på meg fleire gongar, mamma har aldri trudd på dette, men eg kom gråtande på skulen fleire gongar, og det enda med at læraren min kontakta barnevernet. Noko som ikkje hjelpte serlig, dei var der, men eg flytta til pappa, og kvar gong eg var hos mamma var ho frekk, sjølv om eg ville prøve å få kontakt med ho, så var ho bare blank, ho var ikkje den same, ho kjefta over alt eg gjorde, så eg reiste ikkje dit lenger, det gikk vel ein måne uten at eg snakka med ho i det heile tatt, og det var rundt bursdags tider, hun var rett og slett ikkje der. Pakkene mine som var fra familien min, på mamma sin side, og pakkene fra stefaren min sin familie og sjølvsagt pakkene fra mamma vart slengt utenfor huset våres, di sa ikkje ein gong at dei hadde komt med dei, hadde det ikkje vert for at stesøstra mi Marelena, gikk ut så hadde di blitt ødelagt. En liten stund etter det, fikk eg beskjed om at mamma skulle flytte, og det var den einaste grunnen til at ho ville ha meg på besøk, for å fortelje at ho skulle flytte.

Hun flyttet helt til sarpsborg, sammen med stefaren min, stesøstra mi, søskene mine og ste broren min, eg hadde ikkje så god kontakt med ho, og når eg prøvde å ta kontakt så ville ho rett og slett ikkje ha kontakt med meg, ho ignorerte meg. Eg veit at det sikkert var stefaren min som fikk ho til å la vere å bry seg om meg, å ignorere meg.

Eg går no på ein ny skole, ettersom eg no bur fast hos pappa, eg har det heilt ok, men som alle nye så føler eg meg vel til tider litt utstøtt, det er den nye, sjølv om eg kjente\ viste kven meste parten av folka var før eg begynte der. Dei er snille osv, men eg har null sjølvtillit, og synest sjølv eg ikkje er verdt noko, og eg skjønner godt at ingen har lyst å vere ven med meg. Eg har nok ikkje lett for å få venner ettersom folkene på gamle skolen min mobbet meg fleire gonger i uken, og baksnakka meg heile tida. Eg kunne gå forbi nokon og høyre; ?æææsj, nå kjem eg og til å bli feit! Nå kjem ho til å overføre fettet sitt til meg!? Eg har ikkje god kontakt med nokon i familien, og dei fleste i familien trekker seg vel vekk fra meg, men med god grunn.

Eg smiler og prøver å vere blid på skolen, men det er bare ei maske, maska eg har lært å bruke på grunn av stefaren min, eg har besøkt mamma to ganger, og alle gangene har eg blitt alt for mykje såra, og det lar eg meg ikkje bli igjen, så eg har bestemt meg for å ikkje reise ned dit igjen. Eg orka ikkje at stefaren min mobber meg heile tida, og bare er frekk mot meg. Eg veit heilt grett at eg ikkje er den peneste, den mest smilende, men eg prøver, og man kan ikkje spørre om noko meir. Han trekker meg meir og meir ned kvar gong eg er der, og eg veit ikkje om eg orker det meir. Mamma ho ignorerte meg ei god stund og ville ikkje ha noko med meg å gjøre, eg ringte og sendte meldiger, men fikk ikkje svar. Eg hugser en gang eg prøvde å ringe til ho fordi eg ville fortelje at eg skulle synge ein liten solo og når eg endelig fikk tak i ho var ho bare sur og gretten og ville ikkje ha noko med meg å gjøre. Så eg klarte ikkje å snakke med ho. Eg bare la på. For eg orket ikkje å snakke med ein som ikkje ein gong prøver å vise meg at ho er glad i meg, for eg er faktisk menneskelig, akkurat som alle andre..


(Illustrasjonsbilde)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
 
    Postet: 04.02.2012     Tid: 16:37     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 6     Copyright ©

Leserhemmeligheter 1#







Dette er da første innlegg med leserhemmeligheter. Det var synd å se at det var flest triste hemmeligheter og ikke så mange glade/muntre, men uansett situasjon, ta vare på deg selv! Alle bildene er tatt av meg, hvis noen skulle lure. Hadde vært fint hvis dere som skrev hemmelighetene skriver hvordan dere syntes at jeg tolket deres hemmeligheter.

Hvis du har en hemmelighet du vil dele så kan du skrive den inn HER eller sende en e-post til meg (summer@live). Du blir helt anonym, det kan jeg love deg. Jeg skal poste alle hemmelighetene, men det kan ta litt tid pga jeg må ta en god del bilder.

-Elise

    Postet: 03.02.2012     Tid: 15:08     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 7     Copyright ©

Hemmeligheter

Det er mange som har sendt inn leserhistorier og jeg må virkelig beklage for at det tar så lang tid å få lagt ut alle sammen, det er ganske så mange. Og jeg må også si at jeg bare har lyst til å klemme hver og en av dere. Nå tenkte jeg å komme med noe annet, nemlig hemmeligheter. 

Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dette er da ett eksempel:



Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail (summer@live.no) eller som kommentar her på bloggen. 

Q:Hva syntes du om dette? 

-Elise

    Postet: 01.02.2012     Tid: 21:07     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 42     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 6#

«Hvis dere ikke drar vekk her ifra innen 2 minutter, skal jeg faen meg ta å drepe dere.» Dette er ord som en 7-åring tror på, selv om det ikke er sant. Når det kommer fra en voksen, er de jo sanne, for de voksne er så store, så kunnskapsrike, så sanne. Voksne har alltid rett. De mener de de sier, det er hvertfall det jeg har vokst opp med. Voksne er eldst, så de vet mest og har oftest rett.

 
Jeg skjønner ikke hva som feilet faren min når han tok med meg på puben den kvelden. Hvem drasser med seg en 7-åring på pub? Jeg skjønner meg heller ikke på de andre som var der, som ikke stoppet faren min, som ikke rådet han om å reise hjem igjen, siden han hadde med seg en liten jente. Jeg skjønner det ikke. Noen ganger er vell den nye kjæresten og alkohol viktigere enn datteren din.

Det begynte å bli veldig sent nå, hvor sent vet jeg ikke. Nok til at det var helt mørkt ute, og at jeg ikke hadde sett noe visst det ikke hadde vert for gatelysene og lommelykten som faren min hadde satt i kurven på sykkelen min. Som en glad, fornøyd unge syklet jeg rundt omkring på plassen, hadde det kjempekjekt. Av og til stoppet jeg for å ta en slurk med cola, før jeg hoppet på sykkelen igjen og syklet et par runder rundt på parkeringsplassen. Det var som oftest et rolig område, ganske fredelig. Ingen som herjet rundt om kring, ingen som slåss, ingen som gjorde noe opprør, ingen før den kvelden.

Etter en stund kom det en illsint mann stormende ut og bort til bordet som faren min, kjæresten hans og en venninne av dem. Han var sint, jeg skjønte ikke hvorfor. Han var mutters stille før han skrek ut: «Hvis dere ikke drar dere ikke drar dere vekk her ifra innen 2 minutter, skal jeg faen meg ta å drepe dere.» Jeg husker fortsatt hvor høyt han ropte, og hvor redd jeg var. Jeg syklet så fort jeg kunne bort til bensinstasjonen. Hvor lenge det føltes at jeg stod der alene i mørket og gren, ventet på min far til å komme. Jeg gren og gren. Det må ha tatt mer enn 10 minutter før han kom.

Jeg husket at jeg trudde han var død, at mannen hadde drept han. De hadde nok gått inn, for når jeg så rundt kroken for å se etter han, så jeg ikke noe. Jeg gren og jeg gren og jeg gren. Tårene fosset. Jeg kan ikke beskrive følelsen av hvor glad jeg var når jeg hørte noen så gå i grusen mot der jeg stod, og hørte faren min sin stemme. Jeg syklet bort å klemte han, men han bare dyttet med bort, ville ikke ha noe med klemmingen min å gjøre. Når han så at jeg gren så han dumt på meg å ba meg om å tørke tårene. Jeg skjønner ikke hvordan en far kan finne på å gjøre noe slikt. At han ikke tenkte på at det gjorde skade i meg. Kanskje ikke fysisk, men mentalt, ja. 


(Illustrasjonsbilde tatt av meg)

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no 

    Postet: 30.01.2012     Tid: 18:32     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 5#

Livshistorien min -  Helt siden jeg var bitteliten med bollekinn og søt, har jeg blitt mobba. Det fikk jeg spesielt merke oppover årene på barneskolen. Helt forferdelig år. Videre i ettertid har jeg tenkt på hvorfor, kanskje det var klærna jeg gikk i, hvordan jeg sminka meg, på hvilken måte jeg snakka, hvordan jeg fiksa håret osv osv.. (bakside; Nei, jeg har aldri vært frekk mot noen, baktalt dem eller gjort andre ting som skulle få andre klassekamerater (og mennesker uten om skolen) til å ikke like meg.. som regel møtte jeg dem med et smil) Men jeg var fast bestemt på å hold ut og ikke bry meg, selvom jeg gråt så og si hver eneste dag som gikk! 

7klasse, leirskolen mer presiss. Ting hadde ikke forandret seg så veldig mye ang. mobbingen, men heldigvis hadde jeg fått noen venniner som så vekk fra alle ryktene og mobbingen jeg var utsatt for. Uansett, jeg hadde hatt et flott opphold med de kjære venninene mine på leirskolen, men på nest siste dagen skjedde noe som fikk meg til å virkelig få øynene opp. Vi hadde gått en forfriskene tur, det hadde kommet løs snø i midten av september oppe i fjellene! (NB. Her kommer også en lærepenge) Jeg gikk med hendene i lomma (!!) fordi jeg frøys så mye at fingerene mine var frossende og idet jeg rusler oppover falt jeg på en stein som var skjult under snøen, og i det snubla jeg rett ned (som en planke, faceplant som noen vil kalle det) slik at jeg lå som en strekk, men bakken var ikke rett, det lå stein under snøen, så halsen min ble slått imot den i det jeg falt, og jeg herka blod mens jeg gikk.


Da vi hadde kommet inn på hytta, hadde stemmen min begynt å bli rusten etter fallet. Vennina mi fortalt hva som hadde skjedd veldig detaljert mens jeg sto på siden (siden jeg hadde smerter i strupehodet) lærere spurte om de kunne høre, og selvsagt prøvde jeg med alt jeg hadde å snakke! Reaksjonen dems var slik; DE LO AV MEG, tro det eller ei, men de lo av alt som hadde skjedd, smertene mine og reddselen min for hva som hadde skjedd. Samme natt lå jeg å gråt og gråt, rett og slett, jeg trodde at det var så alvorlig at jeg skulle gå den natta (jeg fikk hjelp av noen mens jeg var der oppe, de i klassen trudde også jeg skuspilla alt sammen for å få oppmerksomhet).

Da jeg var hjemme, fortalt vennina mi om hva som hadde skjedd, og vi dro rett på legevakta. En uke senere ble jeg innlagt! Nå går det selvsagt helt fint, annet at jeg har skaffet meg angst for halspartiet mitt. (det var selvsagt mye opp og ned i mellom de tidene, og jeg var faktisk helt stum i 11 uker, tenk på det!). Heldigvis ble det ingen opperasjoner, skaden satt psykisk!  Jeg var heller ikke på skolen i den tiden, så jeg har nesten ikke 7.klasse fullført.

Også rett etter jeg hadde det store problemmet med overgangen til ungdomsskolen, pga. mobbingen. Heldigvis hadde det ikke kommet så mye ut på ungdomsskolen, så flere og flere har gitt meg en sjanse til å bli kjent med meg, det er jeg takknemlig for. Og jeg hadde flere venner enn jeg hadde fler mobbere. Men i slutten av halve 8. klasse begynt jeg å krangle med noen som gikk i 10.klasse den gangen, og de virket selvsagt mye større når jeg var ny på ungdomsskolen. Uansett ( de jeg kranglet med var i slekt med noen i 10.klasse ) og de begynt å true meg med å slå meg ned ogsånt og sende gjenger for å banke meg opp!! De sto faktisk 2 ganger opp i tryne mitt, med knyttnevene og slo nesten til. Siden de hadde fortalt om meg og hvor ''bitch'' jeg var siden jeg krangla med EN person, så ble de ganske pissed! Men de hadde lovet å ikke gjør meg noe med mindre de som hadde sagt i fra til de i utgangspunkte ikke hadde bedt om det, men de hørte ikke på dem og de søkte meg opp av fri vilje! Men selvsagt lagde de sin egen grunn til å banke meg. Ja, de greide å gjennom føre det, og det har skjedd opp til 12 ganger, faktisk! og alltid har de lagt sin egen grunn, noe til at jeg også har fått mye dritt fra andre! Og i dag sliter jeg med store sosial angst!

Ikke nok med det, oppimellom dette har jeg hatt masse problemer med barnevernet, pga selvskading, selvmordstanker og slikt som kan være virkelig farlig for meg. Jeg har også prøvd å hengt meg, og kuttet meg og prøvd å blø ut! I tillegg oppsøkte jeg et forsterhjem, og nå sitter jeg med 2 stykker der jeg kan komme og gå, men bor forsatt hjemme med mine foreldre! Heldigvis! :)

Idag, lever jeg mer eller mindre et helt normalt liv, jeg gjør det bra på skolen, flott i hjemmet, ute engang i blant og smiler mer og mer for hvær dag som går, og dette hadde ikke vært murlig uten mine foreldrene, venner og famile, jeg er evig takknemlig! Og med alt dette vet jeg selv, at ingenting kan knekke meg nå, jeg skal leve livet! Uansett hva man finner på med er det folk som støtter deg! Btw, om det er noe dere lurer på så er det bare til å legge det i kommerntar felte på bloggen, jeg leser den hver dag og dere kan få svar av meg via Elise! På forhond takk!  Ta godt vare på alle rundt dere! - Love
 


Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 26.01.2012     Tid: 14:53     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 4     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 4#

Jeg velger å ikke være anonym, for jeg vil stå frem og vise hva mobbing kan gjøre. Jeg vil stå frem og fortelle min historie i håp om at noen mobbere kanskje kan ta til seg det jeg prøver å formidle, og forstå hvor galt det er. Jeg orker egentlig virkelig ikke å gå gjennom historien min, ettersom det er de hendelsene som er noe av grunnen til at jeg nå sliter psykisk, men jeg vil gjøre alt for å forebygge mobbing, så kanskje dette vi gjøre noe...eller ikke. Men jeg gjør det uansett.

Jenter er noe av det mest voldelige vensnet jeg vet om. Ikke så mye fysisk vold, men psykisk. Ingen som aldri har opplevd mobbing vet eller kan forstå hvor forferdelig det er. Det er umulig for deres fatteevne. Jeg har opplevd mobbing. Jeg vet hvordan det er å skulke skolen fordi du ikke tørr å møte opp. Jeg vet hvordan det er å gråte til du nesten ikke klarer å puste. Mobbing er noe INGEN fortjener å gjennomgå!
Det startet på barneskolen. Gjengen jeg gikk i var stor, vi var til sammen åtte jenter og etter en stund fant de ut at de ikke likte meg noe særlig. Jeg ble aldri bedt med på noe, og ble jeg det så avlyste de det alltid i siste minutt. Slik fortsatte det frem til syvende klasse. Siste uka før sommerferien samlet hele gjengen seg og konfronterte meg. Jeg orker ikke gå for mye inn på det, men jeg skulket frem til siste skoledag. 
Da vi begynte på ungdomskolen ble det ikke noe bedre, så jeg endte opp med å bytte gjeng. Denne gangen var vi bare tre til sammen, men som alle jenter gjør ble det komplikasjoner nå også. Slik fortsatte det, mobbing, krangler og slike ting frem til niende klasse. 

Jeg hadde nettopp flyttet, byttet gjeng (nå til en med 5 stykker i som jeg trivdes bedre enn før i) og startet med å ta buss til og fra skolen. Da brakte helvette løs. Jeg hadde alltid hørt latteren, sett blikkene og hørt kommentarene fra min tidligere x bestevenn, men jeg ante ikke at det ville bli så ille. Før påskeferien fikk jeg ødeleggende kommentarer på bussen. "Hvorfor er du så hvit?" "Du ser ut som et lik!"  Ting ble kastet på meg, men jeg prøvde å ignorere det. Da påskeferien kom ble jeg glad, endelig en pause fra de vonde tingene som hendte på bussen!
Jeg tok feil.

16. april fikk jeg denne meldingen på facebook fra C (Kaller henne det):

  • Ble ikke ferdig.
    Ble ikke ferdig med Samtalen vår, skal AVSLUTTE den 
    Fordi, jeg driter egentlig i hva du sier, har ikke så mye å si for meg, og det tenker vell du tilbake om meg? Så derfor:
    Hvilket pudder bruker du? Siden du er så hvit?
    Er det sånn Halloween pudder du bruker?
    Sånn for å se ut som et lik?
    Trenger det til neste Halloween skjønner du 
    Skal være wannebe deg.

    Følte jeg måtte si det 
    xoxo
_________________________________________

Hjertet mitt frøs til is. Jeg har engelsk hud, så den er lys men det har alltid vært et sårt problem for meg, og dette toppet kaka. Jeg ble kvalm, kastet nesten opp, fossgråt og løp inn på rommet mitt. Jeg klarte ikke puste. Drømte jeg? Var dette en spøk? 
Jeg har alltid gjort så godt jeg kan ang nett, og har aldri trakkasert noen på nettet men jeg tenkte ikke klart og skrev dette tilbake:

jeg har i alle fall ikke dyppet håret mitt i gul maling. Passet sikkert bra inn på gul dag tenker jeg.
fy faen, du er jævelig feig som ikke tør snakke til meg face til face. 
Hvor kjøpte du den stygge maska du kaller ansikt? skullle gjerne hatt den skjønner du, for å knuse speilet vi har på badet.
_________________________________________

Jeg angrer nå i ettertid på måten jeg svarte på og jeg angret dagen etter, men smerten og hatet blindet meg.
Svaret var:

HAHA xD
Jeg vet jeg har gult hår, lol xp Og vet også at trynet mitt er stygt, enda mere lol ;-p Og den er ikke kjøpt, kretivitet, noe du ikke har noe av ;-p Men haha, ser hvertfall ikke ut som et lik ;) Jeg er ikke flink til å snakke med folk face to face, klarer ikke å uttrykke meg ordentlig ;-) 
Foresten, hvor er du gravlagt? Kondolere virkelig..

Meldingene som fulgte var om mulig enda vondere... Jeg gråt masse den natten. Dagen etter gråt jeg mye. Jeg var helt død, livsgnisten var borte og jeg orket ingenting mer.
_________________________________________
Ville hun aldri gi seg?! Jeg gråt så utrolig mye helt til jeg var tom for tårer. Det var mange av disse meldignene, men jeg orker ikke kopiere og legge dem inn her. Orker ikke lese dem og orker ikke ta dem frem. Poenget er jeg sluttet å svare henne, og hadde tenkt til å snakke med henne på skolen, det var både x bestevennen min ( kaller henne I) og en venn av henne (C ) som drev på med dette. Da jeg kom på skolen gikk jeg bort til I først, men alt hun gjorde var å le av meg. Senere på dagen gikk jeg bort til C også, men hun turte ikke en gang og snakke med meg. De vonde kommentarene, blikkene og latteren fortsatte lenge. De kastet søppel på meg på bussen, skrek og lo av meg og det som værre er. Jeg ble helt knekt. Jeg hadde det utrolig vondt.

Jeg fortalte det til en lærer og de tok en samtale på skolen. Kommentarene sluttet til en viss grad og jeg fikk ikke stygge meldinger. 
Som fortalt startet jeg en anonym terapiblogg i mai en gang. Da skolen begynte etter sommerferien var ting vansklige. Matproblemene mine hadde utviklet seg enda mer, selvskadingen var blitt værre og livsgnisten var borte. Vi dro på polentur og ting virket helt ok, jeg hoppet over måltider og klarte å holde meg unna kuttingen. Hadde et sammenbrudd på båtterminalen i hirtshals på vei hjem med gråting og diverse vanskligheter men ingen så det.

Tre uker etter polenturen smalt det. I, som tidligere hadde mobbet meg hadde funnet den gamle anonyme bloggen min takket være en jeg trodde var bestevennen min, og fortalt samtlige på skolen om den. Hun jeg trodde var min bestevenn, viste seg å ikke være det i det hele tatt

Takket være dem, gikk folk rundt (noen gjør det fortsatt) og plaget vennene mine med div. spørsmål.
Skal Malin ta selvmord?
Prøver Malin å ta livet sitt?
Ingen turte å spørre meg rett ut, men valgte heller å plage vennene mine. Til slutt fikk jeg nok og sto frem som psykisk syk på bloggen min www.honestopinion.blogg.no  . 
Folk som ikke sliter selv forstår ikke hva det vil si å slite psykisk, de vil dømme etter deres egne måter å tenke på, og kommer ikke til å bry seg om følelsene til den personen det gjelder. Hvorfor sier jeg dette? Jo nettopp fordi jeg har opplevd det selv, og jeg er så alt for glad i personene som har gjort det til å la noe slikt skje dem også. Folk som sliter psykisk er enda mer sårbare og følsomme enn andre. Det er som om vi er helt alene, for det går faktisk ikke ann for "friske folk" å se for seg hvordan det er å ha lyst til å forlate alt. For dem er det at en person skader seg for å overleve, helt idiotisk. Det er styrke i å stå frem om slike ting, og folk som sier noe annet har ikke opplevd livets mørke sider. Før eller siden vil de alle gå på en vegg, og innse at livet er mer innviklet enn de først hadde trodd og at de faktisk har sluppet billigere unna enn de først hadde trodd, eller noen gang kunne forestille seg.

Denne historien bare i et litt åpent format siden jeg da var anonym,  har ligget ute på en stor blogg mot mobbing i en del månder nå. 

SELV OM FOLK SLITER PSYKISK SÅ ER DET INGEN GRUNN TIL Å SE NED PÅ DEM! Selv om det ikke synes, så er det en livsfarlig sykdom som tar liv.

Klem Malin

(Kun et illustrasjonsbilde. Bilder er av meg og tatt av meg.)
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 23.01.2012     Tid: 18:30     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 8     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 3#

Alt startet i 2003 da jeg ikke kunne bo hos min mor lenger. Min far og mor var skilt, min far ville nå få foreldreretten. Jeg husker det som om det var i går, jeg var 7år gammel. Jeg skulle inn i et nytt hjem og begynne på en helt ny skole.

Min far var som oftest snill, men han kunne bli skikkelig sint også, jeg hadde nå flyttet inn i et hjem med min far og hans samboer. Min stemor var kanskje ikke den snilleste i verden, hun skrek til meg hver gang jeg hadde gjort noe hun mente var galt, andre ganger kunne henne ta tak i meg og klype meg i ørene sånn at blodspruten stod i alle kanter.

Det holdt på helt til jeg ble 14år gammel. En dag i november hadde jeg fått nok av alt det surret de holdt på med, jeg visste jeg måtte ta en stor avgjørelse. Jeg kunne velge mellom å ha det vondt eller bare dra fra dem. Så jeg følte jeg tok det klokeste valget, jeg snakket mye med en god kamerat om alt som hadde skjedd. Vi kom til slutt fram til en avgjørelse, det vi hadde kommet fram til var at jeg ikke kunne bo hos min far allikevel. Så en måned etter tok jeg kontakt med lærere, helsesøster og til slutt tok jeg kontakt med barnevernet.
 
Jeg fortalte min historie flere ganger, og de forsto at i et sånt hjem er det ikke mulig å bo i.  Jeg fortalte også det verste jeg hadde vært borti.... og det var å bli bitt i armen av min stemor. Noen dager etter ble jeg flyttet langt vekk. Jeg tenker på det enda, har mareritt flere ganger i uken. Greier ikke la vær å tenke på alt den shiten som har skjedd. Har tenkt mange ganger på selvmord, dope meg ned, alt mulig, men har ikke vært sterk nok til å gjennomføre det. Der har du min historie, dette var en gang min hverdag. Nå bor jeg ganske langt unna, men minnene er der enda :'( 


 Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no
    Postet: 16.01.2012     Tid: 18:15     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 1     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg 2#

Jeg har vært der som ganske mange andre har vært, og jeg er der fremdeles. Å gråte meg til søvn, ligge oppe de lange nettene, å være alene, er blitt en rutine for meg. Det har vært sånn lenge, alt for lenge. Det er som om du tipper frem og tilbake på et stup, man er alltid i faresonen for å falle. Heldigvis for meg, fikk jeg en pause. En pause fra det triste. Det var en tid der jeg kunne se meg selv i speilet og smile, være fornøyd med det jeg så. Jeg gikk glad og munter på skolen og kom glad og munter hjem igjen. Det var uvanlig, men sant. Følelsen var herlig. Følelsen av at noen drar det vekk fra stupet, holder seg inntil deg, hardt, og du vet at de aldri vil sleppe taket.

Jeg ble såret, av den man liksom skal stole på. Ikke bare såret, men knust. Som om noen hev en porselenkopp i gulvet. Bitene er strødd over hele gulvet, og det er umulig å plukke opp hver eneste en. Der sto han, kun snakket drit om oss. Rett foran fjesene våres. Som om vi ikke var der. Som om vi ikke betydde noe. Han ødela oss, og så nektet han for det. Neste time skulle liksom gå helt som normalt, som om ingenting hadde skjedd. Det var vell det de var for han, ingenting. Jeg er ikke sikker på hvor mange som gren i den timen, jeg er bare sikker på at jeg ikke er den eneste. I løpet av de tre månedene vi hadde hatt han, hadde jeg utviklet det hatet som jeg aldri før har følt. Et større hat en det som jeg utviklet på de som ødela livet mitt, som tok det fra meg og trakket på det. De som brukte meg, som ikke brydde hva jeg følte, ikke tenkte over at jeg fantes. Hat, hat, hat. Alt som var i tankene mine. Jeg klarer ikke å fokusere lenger. Jeg skjelver bare med tanken på han. Jeg vil bare vekk fra han, at han skal forsvinne fra livet mitt. Aldri komme tilbake. Være vekke for alltid. Alltid.

Folk ser bare dumt på meg når jeg sier at jeg ikke liker han. De skjønner seg ikke på det. De har kommet over det. Bare et par av dem har fortsatt det i bakhodet, alt det han sa. De synes at jeg er dum. At jeg er frekk, når jeg sier at jeg ikke kan fordra fjeset hans. De fleste som sier det, var der. Men det har vell ikke påført dem like mye skade som det har med meg. Jeg kommer aldri til å glemme han, glemme hvor mye han ødela livet mitt på den korte tiden. Hvordan han forlangte all respekt selv etter og snakket drit om oss. Etter alt sammen. Han har tatt ifra meg alt som jeg nettopp hadde fått tilbake. Selvbildet. Selvtilliten. Troen på at jeg kan gjøre hva enn det jeg vil med livet mitt, og si til meg selv: Jeg er perfekt. Det er noe jeg savner. Å kunne se meg i speilet å si det. Si at jeg er perfekt. 



Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

(leserinnlegg blir postet 1-2 ganger i uken)

    Postet: 11.01.2012     Tid: 16:37     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 2     Copyright ©

Min historie - leserinnlegg

Alt føles mye bedre når jeg skriver ned tanker. Derfor skal jeg skrive ned litt av min historie. Den er ganske drøy, men jeg er anonym. det er også de andre personene. 

Jeg var tolv. Tolv jævla år. Ganske lite ikke sant? Verre var det når jeg begynte snakke med den ene personen. Han virket ganske snill. Vi snakket sammen en stund. Ble veldig åpne. Han fikk dessverre med seg at jeg var lett å overtale. Faen ta han. Han brukte meg, hvorfor gidder jeg bruke tid på han? Jo, fordi det ikke er lenge siden. To måneder siden idag faktisk. Det som forandret alt skjedde 9. november. Ikke lenge før jeg ble tretten. 

Så tok jeg den helvettes beslutning, pga. min egenskap å være lett overtalig. Jeg lå med han. Herregud. Hvordan kunne jeg? Skulle ønske at jeg fant en måte å bli kvitt angsten, depresjonen, og problemene mine på. Jeg åpnet dette for noen. Uheldigvis. Jeg sa for mye. Dagen, rett etter var ryktet over halve skolen. Jeg har egentlig bare lyst til å dø. Vekk fra min døde sjel. Eller finne livsgnisten igjen. Hadde vært fint. 

Jeg er ikke helt meg selv lenger. Vet ikke hvorfor. Vil bare gråte hele tiden. Selvskading har blitt en del av livet mitt. Og jeg går rundt livredd, jeg er gravid. Jeg har drukket, tatt overdoser på piller, kuttet meg, tatt insulinsprøyte, prøvd å henge meg, prøvd å drukne meg, kvele meg. det er det jeg har gjort. Skader meg selv hver dag. Akkurat nå har jeg ikke flere piller. Skulle ønske jeg hadde det. Og jeg har snublet ned i mitt eget helvette. For hver dag faller jeg dypere ned. Jeg har problemer, men jeg syns selv at jeg ikke sliter. Selvom flere mener det. Bør ikke jeg vite det om jeg sliter? Så jeg sliter ikke. 

Det eneste jeg vet, er at jeg er livredd, og skulle ønske at en satt ved siden av meg hver gang jeg la meg for å sovne, holdt rundt meg, og kysset meg god natt, på kinnet. Og jeg kommer alltid til å være redd. For minnet kommer aldri til å bli utslettet.

Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no

    Postet: 10.01.2012     Tid: 17:51     Kategori: Leserhistorier     Kommentarer: 24     Copyright ©
Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits