"No medicine cures what happiness cannot"

Tenk at det kun er åtte uker igjen av dette skoleåret! Men ikke bare det, det er åtte uker igjen til jeg har fullført førsteklasse på vidregående skole og DET er noe jeg virkelig er stolt over! Fire år tok det meg, men bedre sent enn aldri. Dette skoleåret her har vært både opp og ned, men mest opp. Jeg har hatt en del fravær, men likevel så har jeg aldri vært så mye på skolen på seks år som det jeg har vært dette året. Jeg går i en klasse hvor jeg virkelig trives og har funnet min plass og ikke minst har jeg fått nye venner. Resten av skoleåret skal jeg fokusere enda mer på å øve, enda mer på dansingen og ikke minst på tøying. Jeg skal innrømme at jeg har blitt ganske sliten av presset fra skolen, jeg føler det er prøver hele tiden og at jeg aldri strekker til. Men jeg vet at jeg gjør mitt beste og at det er godt nok. Jeg må lære meg å puste og at det ikke er verdens undergang om jeg ikke får den karakteren jeg ønsker på forskjellige prøver, så lenge jeg vet jeg gjør en god innsats. Jeg gleder meg allerede til å ta fatt på et nytt år på skolen og jeg gleder meg til å danse enda mer, for er det noe som gir meg glede så er det dansingen. Og neste år kommer jeg til å fokusere helt ekstremt på dansingen for er det noe jeg vil bli bedre i så er det nettopp dansing! 

Ellers har jeg utviklet meg på mange andre områder også. I høst gikk jeg opp på talerstolen på vestfold unge venstre sitt landsmøte. Det var kjempeskummelt, men dritgøy å snakke om noe en virkelig brenner for. Nå nylig holdt jeg appell på torget i Tønsberg om fraværsgrensa og det også er noe som har interessert meg masse! På hjemmefront har jeg det også veldig bra med min kjære. Tenk at jeg skulle få en så fantastisk person inn i livet mitt som jeg elsker så høyt og som elsker meg like høyt tilbake. Det er helt surrealistisk å tenke på. Jeg som trodde for bare noen få år siden at livet ikke var noe for meg, jeg som trodde jeg ikke hadde noe håp og at ting aldri kunne bli bedre. Så jævlig feil kan man ta og godt er det! Og nå som jeg har en del ting veldig på avstand, så på avstand at jeg vet jeg aldri noen sinne skal tilbake dit så ønsker jeg å fortelle noe svært personlig etterhvert som få personer vet. Jeg orker ikke mer tabu om det, kanskje det er på tide å ta ordet? Men det er skummelt, det er det virkelig. Jeg vet jeg skal fortelle, men jeg vet bare ikke når. 





...

    Postet: 19.04.2016     Tid: 21:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright ©
Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits