SISTE DAGEN PÅ RASP + PAKKING

Wow, når jeg ser tilbake har disse 8 ukene og noen få dager gått utrolig fort! Tenk at nå står begge koffertene mine ferdig pakket og det siste som gjenstår skal snart bli pakket ned. Dagene her har gått sakte, likevel så fort. Det er helt utrolig hvor langt jeg har kommet på bare disse ukene. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at man kunne gjøre så mange (og store) fremskritt på så kort tid.

La oss spole tilbake noen uker, jeg ankom RASP mandag 25. mars presis klokken 10.00. Da jeg tuslet inn på avdelingen med kofferten og familie på slep var jeg skremt, samtidig som jeg var lettet. Et helt nytt sted, nye mennesker og ny rutine å skulle forholde seg til, oppi alt dette skulle jeg kjempe en av mine hardeste kamper. Det var vært panikkangst, det har vært tårer og frustrasjon, det har vært vondere enn vondest og jeg har hatt lyst til å gi opp flere ganger. Men det har også vært latter og smil, men viktigst av alt har det vært en stor fremgang.

Når jeg har gjort noe feil har jeg ikke fått kjeft, men heller beskjed om at “da prøver vi bare på nytt”. Når jeg selv ikke har klart å stå i det har de ikke bare latt meg gå, de har heller stått i det med meg. Uansett hva slags reaksjoner jeg har fått og hvor vondt og vanskelig det har vært har de ikke gitt meg opp. Det er en helt ny opplevelse for meg. At jeg i tillegg har blitt sett som et menneske og at de ser hvem Elise Amanda er bak spiseforstyrrelsen er noe jeg har satt så stor pris på. For ikke å nevne alle vonde og gode samtaler, oppmuntrende ord, klemmer og god veiledning.

Spol frem igjen, til dagen i dag. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd jeg skulle være her jeg er nå. Overspisingstrangen er ikke konstant til stede lenger, jeg har lært meg å ta i bruk mestringsstrategier som ikke er selvdestruktive, jeg har gjort så mange ting jeg bare for noen uker siden tenkte var umulig å gjennomføre. Jeg er RASP 3 evig takknemlig for all denne gode hjelpen de har gitt meg. Jeg har aldri vært borti et sted som er så kompetent (og medmenneskelige i tillegg) noen gang i min behandlingskarriere.

Jeg er fremdeles svært syk og jeg har fremdeles det som defineres som en alvorlig spiseforstyrrelse, men den største forskjellen er at jeg nå har så himla mye større kontroll over meg selv. Større kontroll over handlinger, men også hvordan jeg kan håndtere følelser. Veien er ennå lang å gå, men shit så langt jeg allerede har kommet!

Så nå pakker jeg ned de siste tingene mine. Blomstene står klare til å bli med de også. Men best av alt: jeg pakker med meg en haug av gode erfaringer og et litt friskere tankesett. Jeg har klart å stå i så mye vondt og vanskelig, da skal jeg søren meg klare å stå i det videre også! For jeg har erfart at det går. Det er ikke lett, men jeg er faktisk i stand til å få det til. Sayonara, RASP 3 og takk for alt dere har gitt meg som jeg kan ta med meg videre!

 

 

 

//Elise Amanda

2 kommentarer
    1. Lykke til videre. Synes du har vært veldig flink i det du har stått i og kommer til og stå i. Er kun de sterkeste personen som klarer og stå i sine egen problem og faktisk slås for det de vil.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg