hits

A NEW START - A NEW LIFE

Det kan bli strukket ut en hjelpende hnd og andre kan g med deg p veien. Men til syvende og sist s er alt opp til deg selv. Kanskje er dette er hardt slag f i magen for noen, men det stemmer s absolutt. Hvis ikke du er villig til gjre en endring, s kommer du ingen vei. Visste du at det er s mange ting du kan gjre for deg selv for forbedre livet ditt? Jeg vet hvordan det er vre helt p bnn og av erfaringer vet jeg ogs hva som kan f en opp igjen. Men du m kjempe.

Det er lett bli fanget i en ond sirkel hvor man prver alt for hardt vre perfekt. Riktig kropp, fine klr, nye lagt sminke. Vre den perfekte venninne, kjreste, familiemedlem, kollega og menneske. Strebe alt for hardt etter gode karakterer, frustrasjonen som tar over fordi man aldri fler seg god nok. S kommer kvelden. Man str foran speilet og kritiserer seg selv. Ikke bra nok, ikke flink nok. Plutselig str man foran kjleskapet eller tar en tur p butikken og finner alt mulig mat, mat som gjerne er forbeholdt kos. Automatisk stapper man i seg, ting som hverken selvflelsen eller kroppen har godt av. Valg man tar som til syvende og sist gjr en ulykkelig og fr en til fle seg enda verre, selv om det kanskje hjelper der og da. Kvelder hvor man grter seg selv i svn eller ligger vken halve natten og ser p serier for prve avlede tankene. Hvorfor er jeg ikke flink nok? Snill nok? Bra nok? Pen nok? Kommer jeg noen gang til bli det?

Men kanskje det ikke er deg selv du m endre, men innstillingen din til deg selv? At det er der problemet ligger. Prv gjre det til en vane st opp relativt tidlig, selv om det er helg eller du har fri. God svnhygiene skal ikke undervurderes. Re opp sengen med en gang du har sttt opp, da er du allerede i gang med dagen. Lag mat som gjr bde sjel og kropp lykkelig og kos deg heller med sjokolade nr du kjenner at det er du som vil ha det og ikke noe du bruker som en hndteringsmekanismme. Denne er ikke lett, jeg vet det. Men prv. Gjr en liten endring hver dag og du er p rett spor. Start gjerne dagen med yoga for forberede deg p dagen og f en pause fra tankene. Legg bort dataen og les heller en god bok. G deg en tur med musikk p ret og bare pust. Se deg selv i speilet og si positive ting om deg selv. Se p inspirerende videoer og ta til deg tingene du fler kan hjelpe akkurat deg. Tr si nei til mennesker og ting som har negativ innflytelse p livet ditt. Eller bare nei fordi du kjenner at du egentlig ikke makter. 

Det er ikke lett, det vet jeg alt om. Men et sted m du starte og en dag m du starte. Viktigst av alt: godta feile, godta ikke klare alt eller vre med p alt. Pust, du er bare et menneske. Gjennomsnittsmenneske bruker 66 dager p innarbeide nye vaner. Hvorfor ikke la dette bli din dag nummer en?

PS: jeg holder p filme en video om dette, men det tar tid, for jeg nsker at den virkelig skal sette spor og motivere.

-Elise Amanda

    Postet: 22.10.2018     Tid: 19:16     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

HJERTEKNUSER

Kjre vakre, gode, fantastiske og ikke minst umistelige Julie. I dag morgens vknet jeg opp til f vite at du ikke er her lengre. Smerten grep tak i meg s hardt at jeg slet med puste. Hjertet mitt bristet i tusen biter. Hele sndagen har gtt til grteanfall etter grteanfall. Jeg klarer ikke fatte at du er borte, samtidig er det alt som tar opp tankene mine. Du var jo umistelig, likevel mistet vi deg. Jeg skulle nske dette var et flt mareritt, for livet kan vel ikke vre s flt? miste noen man er s glad i er vondt. Alt for vondt. Vi snakket jo sammen sist for bare noen dager siden. Jeg skulle s gjerne ha gitt deg en lang klem og sagt disse ordene under her til deg, men det fr jeg aldri gjort. Alle varme tanker gr til familie, venner og bekjente av deg. Tusen takk for at jeg fikk vre en del av livet ditt.

"Lurer p om du fins der ute n
Sender eg mine tankar
Kjenner du de d?
Send meg et hint s skal du f"

For Julie, du var et helt fantastisk menneske. Jeg tror ikke jeg har ledd s mye med noen som jeg har med deg. Med galgenhumor til tusen hos begge to kunne vi si mye rart. Med deg kunne vi tulle rundt ting som var vondt og for et yeblikk var ikke ting tungt lenger. Du var en av f mennesker som forstod, en av f mennesker som aldri dmte meg eller ble skuffet over meg. Vet du hvor godt det var?
Du var ogs s engasjert i mennesker, dyr og verden. Utrolig omsorgsfull og god. Klemmene dine er noen av de beste jeg noen gang har ftt. Du stod opp for det du trodde p og takket sjeldent nei til en debatt rundt det. Jeg s alltid opp til deg for det. Sprudlende full av energi og med et flir p lur kunne vi g gatelangs mens vi snakket om alt mulig. Noen ganger gikk vi oss bort, men vi kom alltid frem til slutt. Stedsans er nok ikke vr sterkeste egenskap. Noen ganger kunne du virke litt irritert, men s var du egentlig ikke s irritert som du ga uttrykk for. Jeg flirte alltid litt av det, for det tok som regel ikke lang tid fr du var i ditt vanlige humr igjen.

"Eg vanner mine plantar og pleier det eg sr
Sekundene tikker, minuttene gr
Og det gr dagar og det gr r
Og den som lever fr sj"

Jeg knuger alle minnene vre tett inntil meg. Heldigvis vil de leve videre bestandig. De er det ingen som kan ta fra oss. Du var s sterk du, visste du det? Tenk at et s dypt og godt vennskap kunne komme ut av at vi fulgte hverandre p nett og bestemte oss for mtes, uten egentlig ha snakket noe srlig sammen p forhnd. Skravla gikk i ett timesvis frste gang vi mttes og det har den gjort siden. Det er revis siden n, men jeg husker det godt enn. Ikke minst alt vi gjorde. P Hove gikk vi flere fine kveldsturer sammen hvor vi fikk sett litt av hvert, helt til du ble trtt. Du sovnet jo alltid fr meg, men det gjorde liksom aldri noe. Stavernfestivalen fikk vi ogs opplevd sammen. Vi fikk feiret jul sammen da jeg ble med til deg og din familie p julaften. En utrolig fin feiring jeg satte veldig pris p. Overnattinger, kafturer, gturer, fototurer, UV-samlinger, fester, bursdagsfeiringer, peptalks og s mye mer var jeg s heldig at jeg fikk oppleve med deg. Mye spontant ogs, de som kjenner oss godt vet at vi er veldig spontane p hver vr kant. Selv de sm tingene betydde s mye. At vi laget oss en kopp te og satte oss p trappa med den da vi vknet. Tenk at vi aldri skal f gjre det igjen engang.

"Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje det er hp"

Du lp mot meg og ga meg en god klem etter ha vrt p kino for se streaming av den siste Kaizers-konserten. Glad og trist p samme tid. Glad fordi du sa det var fantastisk se, trist fordi det var siste gang. Og litt snn har jeg det n ogs, mens Kaizers gr p repeat i bakgrunnen. Utrolig glad for at det var fantastisk ha deg i livet mitt i s mange r, ufattelig trist fordi det er over. Jeg er uendelig glad i deg. Sov godt, kjre. Du var virkelig umistelig. 

Jeg grter nr jeg skriver dette, men for siste gang: nusspnaso

-Elise Amanda

    Postet: 14.10.2018     Tid: 21:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

OCTOBER GOALS

Faktisk klare si nei til ting som jeg vet gjr recovery vanskelig, til tross for at det er ting jeg har lyst til bli med p. Bare det beske venner kan vre vanskelig og jeg sier ofte ja til ting, selv om det kan bli for mye for meg. For jeg har jo lyst! Jeg m bli flinkere til faktisk klare si nei. Minne meg selv p at vennene mine ikke slutter ville vre med meg om jeg sier nei til finne p noe en gang eller to. Det gjelder andre ting ogs. Jeg m rett og slett ta mer hensyn til meg selv. Jeg har tatt meg vann over hodet s mange ganger, for jeg vil jo s gjerne klare det alle andre klarer og da ender det bare med skuffelse. Det er kjipt at sykdommen setter begrensninger og jeg m f det inn at jeg ikke har mulighet til klare alt friske mennesker klarer. For noen ganger m jeg klare si nei, fordi jeg vet innerst inne at jeg faktisk trenger kunne vre hjemme og ta det rolig for kunne klare flge behandlingsplan. 

Begynne trene for fult igjen p treningssenteret. Jeg merker etter bare 2 mneder pause at jeg er svakere og ikke minst mindre fleksibel. Jeg vet at det ikke anbefales trene p treningssenter nr man er syk, fordi det fort kommer ut av kontroll. Heldigvis har jeg en treningsplan jeg flger som er satt opp helt for meg og i tillegg er jeg for lat til trene mer enn den sier haha. Trening hjelper meg en del, det er deilig kjenne at jeg blir sterkere, ikke minst er det fint kunne fne hret uten ti pauser p grunn av melkesyre i armene *kremt*. S tommel opp for trening!

Virkelig ta opp igjen fotograferingen. Fr tok jeg bilder hele tiden, jeg var skikkelig kreativ og hadde mange ider. De siste rene har kreativiteten dabbet av og  jeg har ikke hatt flelsen av at fingrene klr etter fotografere. Men jeg savner det virkelig! nesten ikke f sove om natten fordi jeg gleder meg s til dagslys hvor jeg kan sette fotoidene mine ut i live. Jeg er s lei av bare knipse hverdagsbilder eller hva jeg skal kalle det haha. N venter jeg et fotstativ i posten og jeg klarer nesten ikke vente! Mitt forrige kollapset i 2016 s det var virkelig p tide.. 

Lese flere bker. Visste dere at jeg elsker lese? S mye at jeg til og med hadde maxgrense p hvor mange bker jeg fikk lese i uken fr, fordi jeg heller ville lese enn leke med venner haha. Nr jeg leser detter jeg helt ut av virkeligheten og jeg lever meg inn i bkene uten ense alt rundt. Det er som vre i en boble. Hvis det er noen som har noen boktips blir jeg glad! Jeg leser for det meste romaner som handler om sterke mennesker i forskjellige tidsepoker og livssituasjoner. Som "Ikke uten min datter", "Blomstenes hemmelige sprk", "Det vokser et tre i Brooklyn" og "Dragelperen" (alt av Khaled Hosseini er fantastisk). Det hadde vrt gy gi dere noen boktips en dag ogs forresten! 

Vre snillere mot meg selv. Dette tror jeg det er mange som burde prve vre. Jeg m i alle fall senke forventningene til meg selv. Det er faktisk ok at det ikke ser strkent ut til en hver tid hjemme, det er ok si nei til andre mennesker, det er ok ikke f gjort alt man nsker f til i lpet av en dag. Det er ogs ok vre lei seg og vre sint. Det er ok at ikke alt gr p skinner og at jeg ikke fr til alt, s lenge jeg reiser meg igjen. Ikke minst er det helt ok gi komplimenter til seg selv og klare ta imot dem andre gir meg. Jeg m bli flinkere til gjre ting jeg virkelig liker, ting som fr meg til slappe av og tenke snillere tanker om meg selv som menneske.

Bedre rutiner. Bde med mltider, mltidsregistrering, trening, dgnrytme og alt mulig annet egentlig. Det eneste faste jeg har n er dansing p mandager. Samtidig s er jo det skulle bli frisk i seg selv en fulltidsjobb uten pauser. Jeg vet det ble mye snakk her om recovery og at flere av mlene smelter litt inn til det samme, men s er jo det en stor del av hverdagen min, det jobbe for bli frisk(ere). Og rutiner er s viktig! skulle somle rundt hjemme uten ml og mening m jo gjre folk gale. 

Hva er dine ml for oktober?

-Elise Amanda

    Postet: 04.10.2018     Tid: 16:00     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

LEVE

Hvis du holder pusten under vann i lang tid vil du etterhvert f en enorm trang til svmme til overflaten for trekke luft ned i lungene, ikke sant? En s stor trang at du ikke klarer la vre, hver eneste celle i kroppen skriker etter luft. S sterk er trangen min til spise. Og hvis du ikke fr svmt opp til overflaten for trekke inn luft, da blir du desperat. S sterk er spiseforstyrrelsen min. 

N sitter jeg i stua p Modum bad, ferdig pakket og venter p dra. For en time siden satt jeg i mte for f avklart om jeg fr plass videre og hva som eventuelt skjer videre. Jeg visste jo egentlig svaret p forhnd. Heldigvis var bde overlegen og jeg enige i forslaget hennes. Det som skjer videre er at jeg skal skes inn p RASP og etter ha vrt p opphold der (om jeg fr plass) og forhpentligvis blitt litt mer stabil i topplokket skal jeg rett til Modum Bad for flere mneder innleggelse der. Jeg hper ting gr etter planen, for jeg er drittlei av vre syk. Jeg vil leve. Virkelig leve. leve som syk er ikke srlig til liv. Det blir noen harde og grusomme mneder, men jeg skal komme i ml, jeg skal fullfre og ikke minst: jeg vet det er verdt det! 





-Elise Amanda

    Postet: 27.09.2018     Tid: 13:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright

20 sprsml

1. Kan du beskrive deg selv med 5 ord?    
Engasjert, omsorgsfull, klnete, skravlete og sta.

2. Hva har du alltid i vesken?
N er det begrenset hvor ofte jeg bruker veske, men ting som mobil, nkler, bankkort og busskort er alltid med. Ofte leppepomade ogs, jeg fr helt fnatt av ha trre lepper uten kunne gjre noe med det.

3. Hvilke nettsider/apper besker du daglig?
Nyhetssider, mail, facebook, instagram og snapchat. 

4. Hvem ringer du til nr du er sint/lei deg? 
Jeg foretrekker sms, men det blir som regel kjresten min. Eventuelt bestevenninna mi eller pappa. 

5. Hva bestiller du p caf?
Hm, n er jeg ikke s ofte p caf, men det blir som regel te, pinglekaffe eller kanskje en salat. 

6. Hva var det siste du skriblet ned p papir?
"Oppvaskmaskin". Jeg er avhengig av planleggingsbok hvor sm og store gjreml noteres. Flelsen av ha kontroll og ogs kunne krysse av ting etter de er gjort er s god! 



7. Hvilke uvaner har du?
Jeg tror ikke jeg har s mange. Jeg bet negler fr, men det er det revis siden jeg sluttet med. ta meg selv i hret kanskje? Det gjr jeg litt for ofte. 

8. Har du en melding eller beskjed du aldri kommer til glemme?
Ja, s absolutt!

9. Fler du deg ung eller gammel for alderen?
Bde g. Noen ganger fler jeg meg 90, andre ganger 14. Sitte hjemme en kveld, se p tv 2 hjelper deg, lese ukeblad og strikke? Ja takk! Se barnefilmer, tulle rundt og vre barnslig? Ja takk!

10. Har du en eller flere sanger du aldri gr lei?
Ja, jeg har noen p den ene spillelista mi p Spotify og p iPoden som har vrt der i revis. Likevel s fler jeg det blir s personlig dele akkurat hvilke sanger? Rart det der, det er jo ikke mine ord i sangtekstene. Samtidig som tekstene ofte treffer meg svrt personlig og jeg ville flt meg totalt blottlagt. 

11. Har du noensinne vrt i en ambulanse?
Ja.

12. Har du noen piercinger?
Jeg hadde i navlen, men den er det lenge siden jeg tok ut. N har jeg tre hull i hvert re + et i den ene nesevingen. 



13. Hva synest du om tatoveringer?
Det kommer jo helt an p tatoveringen det! Men p generelt grunnlag s JA! Selv har jeg to stykker. En delfin p ankelen fordi jeg elsker delfiner og sa da jeg var liten at jeg skulle ta det da jeg ble stor. Det gjorde jeg. Litt sta noen ganger, men jeg angrer ikke. Jeg har ogs en rose p venstre overarm. Det blir nok flere etterhvert for si det snn.

14. Norge p sitt beste?
h, det m vre den vakre naturen vr det! Den frste sneen som faller p vinteren, fjord og fjell, bladene som skifter til nydelige farger p hsten, de frste vrblomstene og sene sommerkvelder i solnedgangen. 

16. Hva gjr deg trist?
Mennesker. Mennesker er s egoistiske vesen og jeg blir trist og oppgitt hver dag over hvordan enkelte oppfrer seg. Dyremishandling, mobbing, rasisme, diskriminering, krig, drap av dyr for nytelsen av smaken p det, liten respekt for naturen og lista kan fortsette ut i evigheten. Ikke misforst meg, det finnes gode mennesker, men i bunn og grunn er vi svrt egoistiske. 

17. Hvilke idretter har du vrt innom?
Fotball, hndball, allidrett og dansing. Jeg tror ikke det er flere? Jeg gikk ogs p babyturning eller noe i den duren en gang i tiden, men det kan jeg selvflgelig ikke huske stort av. Jeg spilte fotball i 8-9 r, men etter jeg fikk kuldeallergi ble det svrt vanskelig fortsette og valget falt da p begynne p dans. 

18. Hva gjr deg glad?
Det er mye det og det er lite, alt ettersom hvordan man ser p det. Det skal ikke s mye til for gjre meg glad, jeg setter stor pris p mye av det rundt meg. 

19. Om du kunne reist til et land akkurat n, hvor ville du reist?
India! Jeg har s lyst til se India, oppleve kulturen, maten, menneskene, arkitekturen og alt egentlig. Ellers har jeg en stor kjrlighet for England. 


20. Hvor er dine drmmedestinasjoner?
India, Maldivene, Kenya og Rusland. 

    Postet: 13.09.2018     Tid: 17:00     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright

VI M TA EN PRAT

...om bikinibilder! 

Vret de siste dagene har ikke akkurat vrt noe klage p og flere andre, inkludert meg selv har brukt noe som hrer sommeren med: bikini. Flere, inkludert meg selv igjen, har ogs postet bilde p sosiale medier fra stranda eller badested. Greit nok det, men her kommer selve problemet: h all dobbelmoralen! Er det noe jeg har lagt merke til s er det kommentarfeltet under slike bilder. N snakker jeg om bilder hvor man er kledd i badety i et milj det er helt naturlig g kledd slik og ikke sexy poseringer  i speilet p soverommet forresten (bare for understreke poenget mitt litt, ikke at det burde ha s mye si, snn egentlig).

For hva ser jeg? Joda er du litt strre blir du hyllet! Kommentarer som "du er rtff!", "du er kjempeflott!", "alle har like mye rett til g kledd slik, uansett strrelse", "ja til kropper i alle strrelser, du er vakker!", "alle burde vre stolt av kroppen sin" og lignende hagler inn. Helt greit det alts, men det er ikke her problemet ligger. Problemet ser du frst hvis du tar en titt p kommentarfeltet til jenter med kanskje "litt for lite" p kroppen. "Du burde ikke legge ut bilder av deg selv, du er et drlig forbilde som fronter undervekt", "du bidrar til kt kroppspress", "du bidrar til drlig selvtillit til unge jenter" og noen gr til og med s langt at de skriver "du fronter anoreksi".

Hva skjedde med "ja til kropper i alle strrelser" da? Eller "alle burde vre stolt av kroppen sin"? Hvorfor gir det noen jenter "strre rett" til poste bilder enn andre? Kan vi ikke bare en gang for alle innse at alle kropper er fine p hver sin mte? At vi alle ser forskjellige ut? Bare jeg poster bilder av meg betyr det ikke at jeg fronter kroppen min. P lik linje som at om jeg poster bilder av ansiktet mitt fronter jeg ikke alle kvisene jeg har av den grunn. Jeg har heldigvis sluppet billig unna for slike fle kommentarer, men det stikker i hjertet se det har blitt skrevet til andre. Bare fordi man kanskje er litt mindre enn gjennomsnittet er det ikke fritt fram kommentere kroppen til andre. Bare ta meg p barneskolen som et eksempel. Flere kalte meg et skjelett og jeg ble spurt om jeg ikke fikk mat hjemme. Jeg ville da aldri i min villeste fantasi sagt noe som "fr du alt for mye mat hjemme?" til en overvektig person. Aldri. S hvorfor er det "ok" s lenge det gr andre veien?

Bare for gjre det klart vil jeg neve n at ja jeg m faktisk opp en del i vekt, det er jeg klar over. For akkurat min kropp skal egentlig vre strre enn den er n. Men bare fordi jeg ser slik ut jeg gjr, mister jeg da retten til g i bikini? Mister jeg retten til legge ut bilde av at jeg har det hyggelig p sommeren hvor jeg tilfeldigvis har p meg bikini? Eller i dette tilfellet badedrakt? Kan ikke jeg ogs f vre stolt over at jeg har turt dele et slikt bilde? For jeg skal love dere at selv om jeg kanskje ser for liten ut gjennom andres yne, s ser jeg ofte for stor ut gjennom mine. Jeg kan love dere at poste et slikt bilde kan vre modig, utfordrende og tft, uavhengig av strrelse. La oss slutte vre s dobbeltmoralske og heller bruke tiden p noe litt mer produktivt. Ingen burde skamme seg over kroppen sin, s slutt f andre til prve skamme seg. Og det gjelder ens egen kropp ogs, husk, du skal faktisk bo i den resten av livet ditt. Ja til bedre forholdet til sin egen kropp, uavhengig av strrelse!


 



Flg meg gjerne p insta: @eliseamandan

-Elise Amanda

    Postet: 24.05.2018     Tid: 10:38     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

10 SPRSML - 10 SVAR

Hvor ser du deg selv om 10 r? Om 10 r har jeg frst og fremst lyst til vre frisk. Ellers ser jeg for meg vre ferdig utdannet og i jobb, bo i et nydelig funkishus, vre gift med Andreas, ha bil og lappen. Ellers hper jeg vi har et barn sammen, en hund, en kanin og at Molly enn lever. Jeg hper ogs at jeg innen den tid har gikk ut en bok eller to, det er et nske jeg har hatt s lenge jeg kan huske. P fritiden min ser jeg for meg at jeg danser p voksenkursene hos dansestudioet, trener p treningssenter, fotograferer og bruker tid i naturen med familien. Jeg hper ogs jeg har ftt opplevd litt mer av verden. 

Hvilken egenskap setter du mest pris p ved deg selv? Denne var vanskelig, men jeg tror jeg m svare at jeg setter pris p at jeg alltid prver inkludere andre. Jeg hater se at noen str p utsiden og prver gjr noe med det. Jeg kan jo gi dere ett eksempel? Da jeg var liten var det Kaptein Kid show p bten hvor det ble kastet ut godteri. Fordi scenen l i bunn av trapper var det en gutt i rullestol som ikke kom seg ned og dermed bare mtte se p. Det frste jeg gjorde etter ha samlet inn godteri var lpe opp til han for gi han halvparten av mitt, noe jeg s p som den strste selvflge og kunne ikke forst at de voksne roste meg for det. 

Har du noen flauser dele? Haha, jeg kan jo dele den frste jeg kommer p! Jeg ser drlig og jeg gr sjeldent med linser da det er ubehagelig og brillene mine dela jeg i en dansetime, s n har jeg bare noen billige fra Nille jeg bruker p skolen (de er alt for store for meg s de faller av, derfor bruker jeg ikke dem til vanlig). Dette resulterer jo i at jeg gr rundt og ser drlig til vanlig og dette frer til en del flauser. En gang skulle jeg bli hentet av en journalist etter skolen og jeg visste jo hvordan hun s ut. S jeg satte meg inn i bilen, smilte og sa hei. Dama i bilen s veldig rart p meg tilbake og frst da gikk det opp for meg.. jeg hadde satt meg inn i bilen til ei fremmed dame! S jeg sa beklager og gikk ut haha. Egentlig synes jeg slikt er mer morsomt enn flaut (heldigvis). 

Favorittsitatet ditt? Telles utdrag fra et dikt? I s fall blir det utdraget "Under en uvant himmel vi ikke kan forst, som barn som ligger stille mens fttene fortsetter g". h, det treffer meg s hardt at jeg kunne ha skrevet flere sider om det! Ellers m det bli et sitat fra Harry Potter tror jeg: ?Happiness can be found, even in the darkest of times, if one only remembers to turn on the light"

Hva nsker du deg mest akkurat n? Akkurat n har jeg veldig lyst til reise til et annet land p ferie. h, jeg trives s godt p reise og da klarer jeg ogs legge vekk det meste av "bagasjen" min. Jeg fler meg fri rett og slett! 

Hvordan ser en perfekt dag ut for deg? Det er sommer og jeg vkner tidlig. Lager meg en god frokost med smoothie og nystekt ciabatta, for s ture avgrde til trening. Etter trening tar jeg bussen ned til stranden hvor jeg bader, soler meg og spiser lunsj. Nr det nrmer seg kvelden mter jeg venner p restaurant ute hvor vi sitter i sommervarmen med god mat og noe godt i glasset. h, slike dager er s fine! Eventuelt er jeg p Gran Canaria p det faste hotellet, spiser frokost p verandaen for s ligge ved bassenget resten av dagen. Nr solen forsvinner gr jeg opp for dusje og ordne meg, s drar vi p restaurant og avslutter kvelden p verandaen. Eventuelt en vanlig sommerdag p hytta, det er s fint! 

Hvordan ser soverommet ditt ut?

Det er ganske "plain". Mye svart og hvitt, med personlig preg som bilder og litt pynt. Jeg liker det best snn og sliter med sove i et rom med masse "dill dall".

Hvis du skulle blitt kjent, hva ville du vrt kjent for? Jeg har egentlig ikke noe nske om bli kjent, men hvis det skulle vrt for noe ville jeg at det hadde vrt som forfatter. 

En liten hemmelighet om deg? Hemmelighet og hemmelighet.. jeg er ganske pen av meg og de tingene jeg ikke deler nsker jeg ikke dele heller. Men jeg kan jo fortelle en ting jeg ikke tror jeg har sagt fr? Til dpen min fikk jeg en bamse av broren til Besse og kona hans, en liten hundebamse i samme rase som deres egen hund Sara. Denne bamsen fikk da ogs navnet Sara og den sover jeg med enn. Hver eneste natt. Blir nok aldri for gammel til Saran min. 

P kjkkenet er jeg? Glad og kreativ! Jeg eeeelsker st lenge p kjkkenet for lage en god og krevende rett, ikke minst prve meg frem til nye retter. Gi meg et glass rdvin og masse friske grnnsaker s er jeg i himmelen! Ikke minst er det s gy servere vegansk mat til folk som er s skeptiske og snakker stygt om vegansk mat, for s hre etterp at "dette var jo s godt!". 

Hper du ble litt bedre kjent med meg :)

-Elise Amanda

    Postet: 05.04.2018     Tid: 22:57     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

RUSSETIDEN

I kveld slr jeg til med et litt spontant og personlig innlegg igjen. Jeg skal nemlig snakke om russetiden. For fr jeg startet i frsteklasse med klassen min gruet jeg meg skikkelig. Jeg er tre r eldre enn de fleste og jeg s for meg tre r hvor jeg hang totalt utenfor sosialt sett og alltid mtte vre den lreren satt p en gruppe nr man fikk beskjed om g sammen to og to. Mentalt forbredte jeg meg p alltid sitte alene i klasserommet, sitte alene i lunsjen og aldri bli invitert til bursdager eller fester. Jeg var ogs bekymret for modenhetsforskjellen, men ikke minst gruet jeg meg til russetiden. Det var srt se russetoget til mitt eget kull, for der skulle jo egentlig jeg ogs  gtt og feiret. Selvflgelig kunne jeg ha vrt adoptivruss, men for min del hadde det blitt helt feil da jeg ikke hadde fullfrt et eneste r p vidregende engang. Jeg hadde gruet meg s mye, men s feil kan man absolutt ta!

Jeg har ftt noen utrolig gode venner i klassen, folk jeg er med p fritiden og som jeg til og med kan ringe og grte til hvis ikke ting gr s bra. g sammen to og to ble aldri noe problem og i lunsjen satt jeg aldri alene. Jeg blir invitert med p ting og det sosiale, tross aldersforskjell p 2-3 r med vennene mine gr det strlende! Snart begynner russetiden og vet dere hva? Ikke bare kommer jeg til g med et av de strste smilene i russetoget, jeg er ogs p russegruppe med en herlig gjeng! Hadde du sagt dette til meg for noen f r siden hadde jeg nok begynt grte, da det har vrt s srt for meg og jeg hadde aldri trodd deg. Om litt over en uke skal vi ha logoslipp. Det er s herlig og fint, dere aner ikke! Russegruppen vr kan dere flge p instagram om dere vil: @rhythmandbooze2018 og jeg gleder meg til en strlende russetid med dem! Tenk alt det jeg trodde jeg aldri skulle f oppleve ordnet seg, det tok bare litt lenger tid.

-Elise Amanda

    Postet: 01.03.2018     Tid: 22:39     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

JEG SKULLE NSKE

Jeg skulle nske jeg stjal drikke i barskapet til pappa og at jeg snek meg ut p natten for dra p fest. Jeg skulle nske det hadde blitt stor sthei av det og at det var derfor vi kjeftet og grt til hverandre hjemme. Jeg skulle nske jeg hadde lyet og sagt at jeg skulle overnatte hos ei venninne og sannheten var at jeg hadde dratt p fest eller at jeg kanskje sov hos en gutt. Jeg skulle nske pappa hadde blitt bekymret fordi han hadde hentet meg p fest drita full og at jeg kastet opp i bilen p vei hjem og at han mtte bruke natten p passe p meg siden jeg var veldig drlig etter festen. Jeg skulle nske at vi kranglet om husarbeid hjemme eller kanskje leggetider, gutter, alkohol, karakterer p skolen eller hva som helst normale tenringsting.

Istedenfor kranglet vi om mat, fordi jeg spiste hele familien ut av huset uten av stand til stoppe. Istedenfor bli bekymret for at jeg var full var pappa bekymret fordi jeg hadde blitt sendt p sykehuset med ambulanse enda en gang. Istedenfor passe p datteren p natten som hadde drukket for mye alkohol, mtte pappa vre vken for passe p at jeg ikke skadet meg.  Istedenfor stjele alkohol hjemme stjal jeg ting jeg kunne skade meg med. Istedenfor lyve om hvor jeg var ly jeg heller om hva jeg hadde spist eller jeg ly og sa det gikk bra med meg. Istedenfor krangle om gutter kranglet vi om sykdom og behandling. Istedenfor venninnedrama mistet jeg s og si alle venninnene mine. Istedenfor bli lst inne p rommet med husarrest ble jeg lst inne p psykiatrisk. Istedenfor virkelig leve l jeg p det mrke soverommet mitt og isolerte meg, uten ville eller orke vre med venner.

Jeg ville s gjerne vre normal og kunne krangle om de normale tenringstingene jeg ogs. Forskjellen var at jeg bare skulle bli tynn nok, frst da kunne jeg leve. Trodde jeg. Istedenfor mistet jeg hele ungdomstiden min. Dere som er foreldre til friske tenringer, dere er s heldig, dere aner ikke. Det tror jeg bde pappa og jeg kan skrive under p. For hvor mange ganger skulle ikke bde pappa og jeg nske han kunne hentet meg hjem fra fest istedenfor hente meg hjem fra sykehuset? Det er mange det.

-Elise Amanda

    Postet: 18.01.2018     Tid: 11:41     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

KVELDSTANKER

N er det hstferie for min del og jeg har lyst til bruke den p puste, stable meg litt p beina. Den siste tiden har jeg helt rlig vrt litt ute p kjret (med spiseforstyrrelsen alts) og jeg prver desperat komme meg ut av denne vonde sirkelen. Behandleren min har ikke hatt tid til meg p over en mned og p onsdag skal vi diskutere planen videre. Jeg gruer meg.
Jeg har lyst til bruke ferien p senke skuldrene, ha filmkvelder med Andreas og g turer med han i fint hstvr. Jeg har lyst til bruke en hel dag p biblioteket for meg selv. En annen dag p caf hvor jeg kan skrive litt og drikke te. Jeg har lyst til ta masse bilder i ferien og vre litt kreativ. Danse i regnet og danse litt hjemme. Ha fine dager og kvelder fylt av latter med venninner. Men mest av alt skal jeg prve sortere tankene litt og komme meg p beina. Fremtiden har s mye fint bringe, jeg m bare komme meg dit. Huske puste. Minne meg selv p at det er lov til falle, bare man reiser seg igjen fort nok. 

-Elise Amanda

    Postet: 27.09.2017     Tid: 22:22     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

KJRE

N kommer jeg til dele et personlig brev med dere. Jeg hper det kan vre til hjelp for foreldre/prrende, men ogs for de som sliter selv.

Kjre pappa og Beate. Uten dere to hadde jeg nok ikke vrt her og hatt muligheten til skrive dette brevet. Dere to ga meg aldri opp, selv nr bde jeg og systemet skjv dere unna. For hvordan hjelper man en som ikke vil hjelpe seg selv og som systemet heller ikke vil gi nok hjelp? Ikke bare kjempet dere med meg p hjemmebane. Dere kjempet mot systemet ogs. P mitt sykeste gjorde jeg utrolig mange fle ting mot dere som jeg virkelig skammer meg over n. Men p den tiden hadde jeg null kontroll og virkelighetsoppfattelsen var helt annerledes enn virkeligheten faktisk var. Hvordan klarte dere holde det gende uten gi meg opp? Dere stilte opp p alle mulige mter, du pappa mtte er periode passe p meg dgnet rundt og kunne derfor ikke jobbe, dere kranglet med x antall mennesker og mtte gjre drastiske tiltak for hjelpe meg.

Jeg tror noe av det tffeste dere gjorde var si fra dere foreldreansvaret for meg. Men dere gjorde det ikke fordi dere ga meg opp, men nettopp for skaffe meg hjelp. For uten at dere hadde foreldreansvar for meg s var jeg kun barnevernet og psykiatrien sitt ansvar, da kunne de ikke legge over p dere mtte passe p meg dgnet rundt. Jeg husker dere fortalte meg gang p gang at dere er veldig veldig glade i meg og at dette var eneste mten der og da som gjorde at jeg kunne f hjelp. At det var nettopp derfor dere gjorde det og at dere selvflgelig skulle ta p dere foreldreansvaret s fort hjelpen var p plass. Det lftet holdt dere.

Helt rlig s forstr jeg ikke n i ettertid at dere orket g igjennom alt dere gjorde. Jeg forstr at det tret ekstremt p dere fysisk og psykisk. Ikke minst at det gjorde at min kjre lillebror ble satt p sidelinjen og p vent. Heldigvis er bndet mellom lillebror og meg veldig sterkt. Men det preget han sterkt ogs. Jeg tok all oppmerksomheten deres og alle kreftene deres.

Tusen hjertelig takk for at dere aldri ga meg opp, til tross for veldig mye motvind. For at dere kranglet med systemet for meg. For at dere beskte meg p sykehuset hver gang jeg var der. For at du Beate, midt p natten en gang, kjrte til Sverige og hentet meg da jeg fikk totalt sammenbrudd. Hva var det som fikk dere til gjennomg alt dette bare for meg? Hvordan i all verden klarte dere se lys i enden av tunellen?

Uten dere vet jeg at jeg ikke hadde sttt her n. Hadde dere gitt meg opp hadde jeg trolig ikke vrt i livet eller jeg hadde vrt innlagt p en eller annen psykiatrisk institusjon p tvang. Men jeg str her. Jeg har en samboer og jeg gr p skole. Ikke minst klarer jeg skole, selvom den veien er litt kronglete. Jeg har venner og jeg er sosial. Blikket mitt er ikke festet konstant i bakken, jeg gr i andre klr enn joggebukse, jeg snakker og ikke minst smiler og ler jeg. Dere hjalp meg tilbake til livet, til tross for hvor mye det kostet av dere.

Det skremmer meg at s mange bare blir gitt opp. Hva skjer med dem som ikke klarer kjempe selv om ikke har noen til kjempe for seg? Jeg tr nesten ikke tenke p det en gang. Jeg var svrt svrt syk, helt rlig var jeg totalt psyko i hodet mitt. N derimot er jeg ikke frisk, men jeg er s himla mye friskere og jeg lever. Kjre alle som er prrende, jeg hper dere klarer st i en slik hpls situasjon. Jeg vet at det trer p alle og jeg vet at det mest sannsynlig er det tffeste dere noen gang vil gjennomg. Men det er s verdt det. Bare man aldri gir seg s blir man bedre. Jeg er et levende eksempel p det.

Kjre pappa og Beate, tusen takk for at dere ga meg livet p nytt.

    Postet: 19.07.2017     Tid: 14:48     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

SKJERP DEG

Jeg har ftt hre det s utrolig mange ganger over flere r. At det bare er skjerpe seg. Bite tennene sammen og komme seg p skolen, uansett hvor vanskelig man har det. 

Jeg vkner brtt etter en natt med lite svn. Tankene var helt kaotiske hele natten og lot meg ikke f sove. Jeg gr inn p badet og ser meg i speilet. Stygg. Feit. Ekkel. Som vanlig hver morgen trekker jeg frem vekten og stepper p den. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg prver finne noe ha p meg og ser meg i speilet for se hvordan det ble. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg gr opp p kjkkenet for prve spise frokost. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg lager meg noen brdskiver og spiser dem. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel, Jeg prver g ut fra kjkkenet. Stygg. Feit. Ekkel. Kroppen min dras mot kjleskapet, jeg klarer ikke styre den. Stygg. Feit. Ekkel. Hodet mitt skriker. Jeg pner kjleskapet og lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Uten stand til klare stanse. Helt til magen er s full at jeg m g krokbyd og nesten ikke fr puste. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg tasser ned til badet og gjr det jeg "m". Jeg prver ordne meg p nytt. Stygg. Feit. Ekkel. Skal klare dette, jeg skal klare ordne meg og komme meg ut av dren. Jeg m.Jeg vil. Jeg vil s inderlig p skolen. Stygg. Feit. Ekkel. Trene presser p, jeg begynner hyperventilere. Kroppen og hodet sier stopp. Jeg fr blodsukkerfall og blir s svimmel at jeg nesten ikke klarer st p beina. De svarte prikkene gjr at jeg nesten ikke klarer se. Kroppen koker over og pulsen ker. Likevel fortsetter hodet. Stygg. Ekkel. Feit. Jeg m f i meg noe mat fr jeg svimer av. Kommer meg bort til kjkkenet, sluker noen skjeer syltety mens knrna svikter under meg. Stygg. Ekkel. Feit. Og s var vi p'n igjen. Stygg. Feit. Ekkel. Det ble ikke noe skole p meg den dagen og jeg hater meg selv for det. Hater meg selv s mye at det blir enda en runde mens ordene skriker i hodet mitt. Stygg. Feit. Ekkel. Mislykka.

Men de har vel rett. Det er bare skjerpe seg og komme p skolen uansett. For det er vel bedre sitte i klasserommet og overspise p store mengder mat, lpe frem og tilbake for spy, midt i undervisningen, enn det er gjre det hjemme. 

Jeg m bare skjerpe meg.



Psykiske sykdommer er ikke lenger s tabu snakke om. Flere og flere trr frem med sine historier og media skriver mye om det. Det har blitt snn halvveis akseptert slite psykisk, men vi har en enorm vei g. De fleste vet hva en god del psykiske sykdommer er, men har likevel null forstelse p HVORDAN det er. Og jeg kan p en mte heller ikke klandre dem, for om man ikke selv har kjent det p kroppen eller har noen i nr relasjon som sliter skjnner jeg at det kan vre vanskelig forst. Ikke minst kan det vre vanskelig akseptere at psykiske sykdommer kan vre minst et like stor handikap i dagliglivet som kanskje mangle to bein. Ofte nr mennesker ikke forstr i det hele tatt tenker jeg "heldige jvler". Nettopp fordi det betyr at de aldri har kjent det p kroppen selv. Det handler hverken om vil ikke eller gidder ikke. Det handler om klarer ikke. Det handler ofte om prve s hardt man bare klarer, legge inn mer energi i prve enn man egentlig eier, men likevel ikke n opp. bli mtt med et "skjerp deg" er s innmari vondt. Tror du virkelig ikke at jeg bare hadde skjerpet meg om det hadde vrt s enkelt? Tror du ikke ogs jeg vil klare ting som andre tar helt for gitt? Og tror du virkelig at jeg nsker vre hjemme istedenfor p skolen eller p andre ting jeg virkelig vil? Jeg krever ikke at du skal forst, for det kan jeg ikke. Men jeg hper du vil se p psykisk sykdom som hva det faktisk er: en sykdom, som jeg og mange andre kjemper med nebb og klr om bli bedre fra hver eneste dag. Hvert bidige sekund.

Det er vondt nok i seg selv slite. Vr s snill ikke vr en av dem som gjr det vanskeligere enn det allerede er.

    Postet: 09.02.2017     Tid: 00:59     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

8 ting dere ikke vet om meg

Vi holder p flytte! Jupp du leste helt riktig! Vi trives utrolig godt i Stavern, men spesielt jeg har merket at det har blitt vanskelig siden det er spass usentralt. Og nr vi da fikk tilbud om et hus ganske sentralt i Larvik og ganske grei pris s kunne vi rett og slett ikke si nei. Flinke bestefaren min og stefaren min har vrt der mange mange timer og pusset opp de siste ukene. Bildene under her er fra det nye huset!

Jeg har kuldeallergi. Noe legene brukte ekstremt lang tid p finne ut av da det er svrt sjeldent. Fr mtte jeg g rundt med en epi-pen hele tiden og klassen mtte ogs lre sette den p meg. Grunnen er at allergisjokket kom fort og da hovnet hender, lepper, tunge og hals opp slik at det ikke gikk an puste. Fr fikk jeg allergisjokk 2-3 ganger i uken i flere r, n er det sjeldent jeg fr det og det holder ta en zyrtec s fort hendene blir helt rde, hovne og begynner kl (frste symptom). Det tok de faktisk ganske lang tid finne ut at det funket, jeg gikk jo p alt mulig av medisiner i noen r. Det er ikke noe som plager meg srlig den dag i dag, annet enn at jeg blir veldig veldig fort kald.

Andreas og meg. Siden kvelden Andreas og jeg mttes har vi vel vrt sammen konstant. Etter en mned ca var vi sammen og samboere, det gikk utrolig fort! Men n, straks to r senere angrer jeg ikke det grann. Vi har det utrolig fint og godt sammen, kunne aldri tenkt meg noen andre. Det er s godt ha noen du er 100% sikker p. Vi er ogs forlovet. 

Jeg elsker barbie-filmene. De er s utrolig fine, koselige og godt laget! Jeg er 20 r n og de faller like godt i smak enn. Jeg er ogs veldig glad i Disney og filmene til Hayao miyazaki!

Jeg kjpte Molly helt spontant. For ett og et halvt r siden satt jeg p finn.no og der dukket det opp en annonse p ei utrolig st Maine Coon jente (en katterase) og jeg falt pladask. Jeg ringte nummeret i annonsen og avtalte kjpe henne dagen etter. I all iver glemte jeg sprre Andreas og han var vel ikke akkurat srlig blid da jeg plutselig fortalte at vi skulle f en ny katt i morgen.. Forstelig nok. Men han tilga meg fort og han er minst like glad i Molly som meg, om ikke mer. Hun er ei skikkelig pappadalt og n er han bare glad for at jeg kjpte henne.

Tlf-angst. Jeg har faktisk ikke skrevet noe om dette fr, men jeg har skikkelig tlf-angst. S ille at jeg ofte ikke tr ta tlf nr til og med bestevenninna mi ringer. Ganske flaut i grunn og skal jeg ringe noe i det offentlige (sykehuset, legen osv) er det veldig problematisk da jeg ikke tr ringe og Andreas ofte ikke fr lov til f informasjon pga personvern. h, kunne ikke alt bare hatt sms-tjenester da!

Null retningssans. Jeg har s drlig retningssans at folk ofte tror jeg tuller. Jeg gr meg utrolig ofte bort og da er det greit ha en pappa som har vrt dommer og reist mye rundt, i tillegg til at han er splekjrer s han er veldig kjent i hele Vestfold, men spesielt i Larvik. Da er det ofte bare ta en tlf til han s hjelper han meg. For noen uker siden gikk jeg meg bort i Drammen og jeg ble s kald at jeg grt i over en time og fikk kramper i hele kroppen, men Andreas og Pia fant meg heldigvis etter noen timer. Pappa pleier si at man kan snurre meg rundt en runde p torget og s aner jeg ikke hvor jeg er hen hehe. 

Jeg liker ikke vann. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette fr? Men jeg liker virkelig ikke vann og har vel ikke drukket rent vann p nrmere 10 r? Det er derimot drikker mye av er farris og saft. Det er egentlig ganske flaut, men jeg blir rett og slett kvalm og brekker meg av prve drikke rent vann. Haha skrik ut hvis det finnes noen andre like rare som meg!



-Elise Amanda

    Postet: 09.01.2017     Tid: 16:00     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

"No medicine cures what happiness cannot"

Tenk at det kun er tte uker igjen av dette skoleret! Men ikke bare det, det er tte uker igjen til jeg har fullfrt frsteklasse p vidregende skole og DET er noe jeg virkelig er stolt over! Fire r tok det meg, men bedre sent enn aldri. Dette skoleret her har vrt bde opp og ned, men mest opp. Jeg har hatt en del fravr, men likevel s har jeg aldri vrt s mye p skolen p seks r som det jeg har vrt dette ret. Jeg gr i en klasse hvor jeg virkelig trives og har funnet min plass og ikke minst har jeg ftt nye venner. Resten av skoleret skal jeg fokusere enda mer p ve, enda mer p dansingen og ikke minst p tying. Jeg skal innrmme at jeg har blitt ganske sliten av presset fra skolen, jeg fler det er prver hele tiden og at jeg aldri strekker til. Men jeg vet at jeg gjr mitt beste og at det er godt nok. Jeg m lre meg puste og at det ikke er verdens undergang om jeg ikke fr den karakteren jeg nsker p forskjellige prver, s lenge jeg vet jeg gjr en god innsats. Jeg gleder meg allerede til ta fatt p et nytt r p skolen og jeg gleder meg til danse enda mer, for er det noe som gir meg glede s er det dansingen. Og neste r kommer jeg til fokusere helt ekstremt p dansingen for er det noe jeg vil bli bedre i s er det nettopp dansing! 

Ellers har jeg utviklet meg p mange andre omrder ogs. I hst gikk jeg opp p talerstolen p vestfold unge venstre sitt landsmte. Det var kjempeskummelt, men dritgy snakke om noe en virkelig brenner for. N nylig holdt jeg appell p torget i Tnsberg om fravrsgrensa og det ogs er noe som har interessert meg masse! P hjemmefront har jeg det ogs veldig bra med min kjre. Tenk at jeg skulle f en s fantastisk person inn i livet mitt som jeg elsker s hyt og som elsker meg like hyt tilbake. Det er helt surrealistisk tenke p. Jeg som trodde for bare noen f r siden at livet ikke var noe for meg, jeg som trodde jeg ikke hadde noe hp og at ting aldri kunne bli bedre. S jvlig feil kan man ta og godt er det! Og n som jeg har en del ting veldig p avstand, s p avstand at jeg vet jeg aldri noen sinne skal tilbake dit s nsker jeg fortelle noe svrt personlig etterhvert som f personer vet. Jeg orker ikke mer tabu om det, kanskje det er p tide ta ordet? Men det er skummelt, det er det virkelig. Jeg vet jeg skal fortelle, men jeg vet bare ikke nr. 





...

    Postet: 19.04.2016     Tid: 21:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

NYTTRSFORSETTER

♥Vre mer p skolen, selv dager som er veldig tffe

♥Bruke mye mer tid p tye, slik at jeg blir mykere

♥Fokusereveldig p f gode karakterer, spesielt i avgangsfagene

♥Bruke mer tid p venner

♥Slutte bekymre meg s mye over alt mulig rart

♥Sette mindre krav til meg selv



♥Spise sunnere eller egentlig bare slutte spise s mye dritt i ukedagene (spiser sunn mat, men er veldig veldig svak for ste ting og potetgull)

♥Ta billappen

♥Begynne virkelig bruke kameraet mitt igjen

♥Jobbe med meg selv

♥Trene styrke innimellom og ha egentrening ogs

♥Nyte livet og sette pris p hva jeg har og hvor heldig jeg er



Har du noen nyttrsforsett? Eventuelt hva?

...

    Postet: 22.12.2015     Tid: 18:16     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

porselensdukken

Puster. Inn. Ut. Hiver etter pusten. M minne meg selv p at noe s enkelt ikke alltid gr av seg selv.

Det gr mot vinter. Hun har s mye tape. Vinterjenta skulle ha vrt helt tint n, men frosten prver ta henne. Hun lper, prver ignorere frosten som har satt seg i trne. Prver lpe s den ikke skal krype lenger opp. Vil hun klare det? Den har enn en del makt, denne frosten. Hun hrer ikke p den lenger, men den skriker enn etter henne. Skriker s hyt at porselenansiktet holder p knuse. Lager noen skjre brister. Hun prver febrilsk fikse dem fr fr porselenet blir til tusen skr. Hun orker ikke gjennomg dette en gang til, orker ikke vre vinterjente igjen. Frosten lokker med stjernestv og hvitt glitter. Innerst inne vet hun at det er feil, at den vil styre henne som en marionettedukke. Den skriker s alt for hyt, men hun m klare skrike hyere. Hun m bare klare det.




...

    Postet: 28.10.2015     Tid: 22:09     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Tiden i helvete

Det er utrolig hvor mye man kan forandre seg p omtrent ett r. Jeg hadde vrt syk i over fem r og mildt sagt drittlei, jeg ringte pappa grtende for rundt ett r siden og sa at n, n orket jeg ikke vre syk lenger. Det var den dagen jeg begynte gi alt for bli frisk. Tryggheten min bestod i overspise/spy eller sulte meg, bli tynnest mulig var mlet. Jeg hadde omtrent mistet alt p grunn av hvordan spiseforstyrrelsen forandret meg som person og p grunn av handlingene jeg utfrte p grunn av den.

Det siste ret her har vrt beintft. Det vanskelige er ikke bli syk, men bli frisk. det hele tatt ville bli frisk, bare det er et stort steg. Jeg tror ikke at noen vil forst hvor tft det egentlig er/var og hvor mye jobb det kreves for komme seg hit jeg er i dag (med mindre man selv har vrt der eller vrt nr prrende). Og se p meg n! Jeg spiser passe, jeg klarer holde vekten stabil og ikke g ned (og hei, jeg skal mer opp i vekt, bare vent), jeg har et sosialt liv igjen, jeg har ftt meg kjreste, jeg gr p skole, jeg smiler, jeg ler. Jeg er Elise igjen.

Du verden hvor mange trer, krefter, tid og vondt det har vrt komme seg hit, men herregud det er verdt det! Jeg har tatt de hardeste kampene og kommet meg langt, n er det ikke lenge til ogs jeg er snart frisk. For den dagen kommer om ikke s alt for lenge, det vet jeg.Fysisk sett s har kroppen min det mye bedre og jeg har endelig lrt godta at jeg kan ikke tviholde p en barnekropp uten former resten av livet. Jeg er 19 r n, jeg trenger ikke vre p den samme vekten som da jeg var 12.Tusen takk til alle som har hjulpet meg komme hit, en spesiell takk til Pappa, Andreas (kjreste)Vigdis (venninne), Anniken (bestevenninne), Beate (stemor), Capio Anoreksi Senter, Psykologen min p bupa og Post A. Dere har reddet livet mitt.Og dere, helt rlig, hvor ser jeg lykkeligst ut p bildene her? Bildet til hyre uten tvil og jeg kan love dere at dere at det ogs stemmer.

Tiden i bulimihelvetet er over for min del.


(vil ogs legge til noe fra pappa:Denne sykdommen M frem i lyset, da den dessverre blir feid under teppet av de ansvarshavende. Heldigvis er dette smtt om sen begynt endre seg. Dette kommer dessverre til ta lang tid. Er dessverre ikke alle med denne lidelsen som har s mye tid. Hper vre erfaringer, og kompetansen vi har opparbeidet oss under disse ra vil komme andre til nytte. Vi har jo sagt oss villig til dele vre erfaringer med andre familier i samme situasjon. Fr bare inderlig hpe de vil bruke oss. Om det er noen her" inne" som skulle trenge noe i den retning- vr da s snill ta kontakt med oss.)

...

    Postet: 07.10.2015     Tid: 21:18     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

vre sterk

Fr: var vre sterk synonymt med vre veldig syk. Jeg var sterk jo mindre nring kroppen min inntok, uavhengig om det kom fra sulting eller overspising etterfulgt av oppkast. Jeg flte meg sterk hver gang jeg trdde p vekten og s den krype nedover, for ikke glemme da jeg s meg i speilet og bein stakk litt mer ut av kroppen. Da var jeg sterk da.Nr jeg s andre spise og selv bare satt der uten engang rre, da flte jeg meg sterk da, for det var selvkontroll det. Jeg var sterk som planla besk slik at jeg kun var der noen f timer etter maten slik at jeg kunne dra hjem for tmme meg, da hadde jeg kontroll.Jeg var sterk de gangene jeg var den som spiste minst av de jeg var med. Jeg var sterk som klarte motst fristelser. Jeg var sterk som telte kalorier og hadde total kontroll over hva som ble puttet i munnen min. Jeg var sterk som avlyste avtaler med venninner slik at jeg unngikk matsituasjoner. Jeg var sterk.

Men hvem var egentlig den sterke her? Var det meg eller spiseforstyrrelsen?

N: er sterk synonymt med vre frisk(ere). Jeg er sterk som jobber for f i meg den nringen som kroppen min trenger, bde med mat og drikke. Jeg er sterk som klarer akseptere at vekten min er normal og ikke svrt undervektig. Jeg er sterk som ser meg i speilet og innimellom liker hva jeg ser og som ikke lenger faller sammen i krampegrt av det. Da er jeg sterk da. Nr jeg ser andre spise lite og jeg likevel klarer mer og spise det jeg burde spise, da fler jeg meg sterk da, for det er riktig. Jeg er sterk som drar p besk og koser meg med maten, uten andre hensikter flge opp med. Jeg er sterk de gangene jeg spiser mer enn alle de jeg er med hvis kroppen min trenger det. Jeg er sterk som lar meg friste av fristelser i kontrollerte mengder. Jeg er sterk som ikke teller kalorier og putter det i munnen min som kroppen min forteller meg at den trenger og vil ha. Jeg er sterk som er med venninner uavhengi at matsituasjon, fordi det er venninnene mine jeg drar for mte. Jeg er sterk.

Endelig er jeg sterk p ordentlig, den riktige typen sterk som garantert er den beste. vre sterk er bli frisk, ikke forbli syk.


...

    Postet: 02.09.2015     Tid: 20:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

JEG ER EN MOBBER

Jeg nsker dele en sann historie om meg, vr s snill les hele fr du gjr deg opp noen tanker eller meninger.

Jeg vet ikke helt nyaktig hvor lenge det har pgtt, men jeg har mobbet i mange r og jeg skammer meg. Det er ei jente det har gtt utover og selv om jeg har sett hvor mye det har delagt henne, s stoppet jeg aldri. Det begynte vel p barneskolen og denne jenta ble litt tidlig utviklet med blant annet hofter. Jeg husker jeg fortalte hun hver eneste dag at hun begynte bli feit samtidig som jeg lo og ofte slang p at lrene hennes lignet p to svre lvedrer. Det var vel ikke akkurat overraskende at hun begynte grte de fleste gangene, men hun fortjente faktisk hre det tenkte jeg.

Etter en stundbegynte vi p ungdomsskolen og der ble det mye verre. Jeg skrek etter henne at hun var stygg, fl, s ut som et misfoster av et menneske. Jeg slo hun til hun fikk blmerker og etterhvert ble redd for g p skolen. Jeg truet hun med at hvis hun kom til gjre snn eller snn s kom jeg til banke henne opp eller bli enda verre med ting jeg kalte henne. Jeg fortalte hun gang p gang at hun ikke fortjente leve engang slik som hun s ut og slik som hun var. Det ble ikke sagt ett eneste positivt ord om henne fra min side, kun negative. Hun ble veldig innesluttet etterhvert og den drlige selvtilliten jeg hadde klart gi henne lyste gjennom. Av en eller annen grunn prvde hun smile og late som om alt var bra. Selvom jeg s hvor delagt av det jeg gjorde mot henne, s mtte jeg bare fortsette.

Da jeg hadde mobbet henne en del r s sluttet hun omtrent helt vre p skolen. De gangene hun var p skolen gjorde jeg mitt ytterste for plage henne. Hun fikk hre hver eneste gang at hun ikke hrte til der. At hun ikke hadde noen venner og at de som var med henne gjorde det bare fordi de syntes synd p henne, egentlig hatet de henne de ogs. Jeg sa at alle i gangene lo av henne og hvisket stygt om henne nr hun ikke s p. At alle synes hun var s svr, ekkel og stygg at det beste hadde vrt om hun aldri viste seg der igjen. De gangene hun var hjemme fikk hun heller ikke fri. Hun kunne finne masse lapper over alt p rommet som jeg faktisk hadde plassert der med ord som "d!", "misfoster", "feite jvel" og lignende. Jeg hatet henne s intenst at jeg hadde lyst til gi henne en skikkelig en p trynet s hun svimte av, kanskje til og med dde s jeg slapp se henne mer.

Etterhvert fikk hun alvorlige problemer og trengte hjelp. Herregud hvor mye jeg lo da! For et himla svakt menneske! Alt jeg hadde sagt til henne hadde gtt rett til hodet p henne. Hun hatet, virkelig hatet seg selv. Som fortjent tenkte jeg. Det var nesten ikke noe igjen av henne. ynene som en gang strlte av livsgnist var n helt tomme. Jenta i seg selv var ikke til kjenne igjen fra slik hun var fr jeg begynte mobbe. Hun var et skall av seg selv, vandret rundt som en idiotisk zombie uten ml og mening. S til slutt s klarte jeg det visst. Klarte delegge henne totalt og bryte ned det siste hun hadde av selvrespekt.

At det gr an oppfre seg s grusomt mot et annet menneske klarer jeg ikke forst den dag idag. Det er helt utrolig at denne jenta n str p beina og klarer ting. Det er helt utrolig hvor mye som gr an reparere, selvom arrene fra hva jeg gjorde mot henne aldri forsvinner. Jeg er imponert over hvor mye denne jenta har jobbet, hvor sterk hun har blitt og at hun klarer se fremover i livet.

Hadde jeg p den tiden der hatt muligheten s hadde jeg vel tatt en kniv og drept henne, for s gtt videre, s fl var hun. Men det gikk ikke. Det er umulig rmme fra sitt eget speilbilde.

Mobbing er ikke greit, uansett hvem det gjelder. Det er noe av det verste man kan gjre mot en annet menneske og man delegger mennesket man utsetter for mobbing. Det blir snakket masse i media om mobbing n for tiden, at man ikke skal mobbe noen andre. Min historie er litt annerledes for om dere ikke har forsttt det enn s er begge de to personene meg. Jeg er bde jenta som mobbet og jeg er jenta som ble mobbet. Jeg har blitt mye flinkere n, jeg mobber nesten aldri lengre. Tro det eller ei s gr det faktisk an mobbe seg selv ogs, men det blir aldri snakket om. Jeg har himla drlig samvittighet for alt hva jeg gjorde og sa til meg selv, jeg fortjente det faktisk ikke.S kjre alle dere, tenk litt etter. Selvom dere kanskje ikke mobber andre, mobber dere kanskje dere selv? Jeg kan love dere at det delegger virkelig et menneske det ogs.

Jeg hadde en siste lapp som jeg ga til meg selv for noen f r siden. P den lappen stod det noe s enkelt og fortjent som "unnskyld".




...

    Postet: 02.08.2015     Tid: 23:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

HVORDAN BLI TYNN(ERE) P 1-2-3

Visste dere at nr jeg fr kommentarer som "h skulle nske jeg hadde kroppen din", "du er heldig som er s tynn" eller lignende s blir jeg faktisk utrolig lei meg og ikke minst bekymret. Jeg vet at det er en del som leser bloggen min og jeg vet at det er en del som flger meg p instagram og dessverre s virker det nesten som om jeg er en av dem som skaper kroppspress, helt motsatt av hva jeg nsker. Jeg fler at jeg har et visst ansvar der, men likevel s har jeg aldri oppfordret p noen som helst mte til g ned i vekt, jeg har aldri sagt eller gitt inntrykk av at kroppen min er en kropp strebe etter. Men for dere som nsker s kommer det n en oppskrift p hvordan man blir tynn, hvordan man fr det kroppen jeg har/hadde for de som mener at den kroppen er idealkroppen. Here we go.


(gammelt selvportrett)

Frst og fremst s m du kutte ut alle vennene dine, for skal du bli tynn s str de bare i veien. Du har verken energi eller mulighet til ha venner. Venner inviterer p ting som inneholder mat, venner bryr seg, de spr, blir bekymret og prver f deg til stoppe. Dessuten s tar det alt for mye tid vre med venner, tid som du heller kommer til bruke p telle kalorier, spise/spy, sulte deg og/eller tvangstrene. Du er ogs s utbrent at du ikke til slutt klarer vre med venner selv om du prver og venner kommer ogs til kutte ut deg etter hvert siden du er s avvisende. Men venner trenger du jo ikke uansett, de prver jo bare fete deg opp.

Etter det s m du forberede deg p kanskje ikke st i noen fag p skolen. Kanskje du i starten er flink pike og pugger til tusen, for du skal vre best og flinkest i alt. Karakterene vil etter hvert bare falle og falle og fravret vil skyte i vret. Du kommer ikke til orke eller klare mte opp p skolen, du kommer til sitte grtende hjemme og tenke p alt det stygge alle de andre tenker om deg, at ingen egentlig liker deg og at du ikke passer inn. Du kommer til bli livredd for blikk de gangene du er p skolen og uansett hva noen gjr tolker du det som om det er negativt ment mot deg. Konsentrasjon vet du ikke lenger hva er og du klarer ikke flge med p noen ting eller lre noe nytt. Eneste faget du klarer skrive noe i er matte, for matteboken din er full av kaloritabeller fremfor regnestykkene du egentlig skal gjre.

S m du delegge familien din. Koselige familiemiddager, familiebesk og familiebursdag har plutselig blitt synonymt med djevelen selv. Du nekter dra eller s sitter du der pirker i maten eller kanskje du overspiser for s kaste opp. Familien prver hjelpe og komme med stttende kommentarer, men du hater dem. Etter hvert begynner du hyle og skrike, du nekter. Smssken vil bli lei seg og frustrerte og nesten ikke forst noe,foreldre vil fle seg hjelpeslse og frustrerte. Men det fr bare vre, familien prver jo bare delegge for deg. Dere kommer til krangle masse og skape en stor avstand. Familie er n synonymt med krangling, kjefting og uenigheter. Alle skriker til hverandre og bndet dere en gang hadde er s godt som delagt.

Sporten du elsker kan du se langt etter. Du blir etter hvert nektet trene, selv den sporten du virkelig brenner for. Du hater alt og alle for at de ikke forstr hvor viktig det er for deg eller hvor viktig trening generelt er. Treningsgleden blir borte og erstattet med en stemme som kommanderer deg til forbrenne, forbrenne og forbrenne enda mer. Det er et slit og du orker egentlig ikke, men det er ikke du som bestemmer, du lystrer bare. Selv om du ikke fr lov til trene s bruker du masse energi p klare trene i det skjulte.

Koselige ting? Nope. Omtrent alle sosiale ting inneholder mat p en eller annen mte. Kino, strandtur (du tr jo uansett ikke dra p stranda, du fler deg som en hval og foretrekker gjemme deg i en stor genser og joggebukse p rommet), venninnekvelder, bursdager, cafetur, overnattinger. Ja egentlig alt sosialt omtrent inneholder nring p en eller annen mte. Du isolerer deg heller, for ikke tale om at du orker matsituasjonene, de bare delegger og alle rundt deg prver delegge de ogs. Livet ditt et plutselig ekstremt ensomt, men egentlig s gjr det ikke s mye s lenge du gr ned i vekt.

Men endelig er du tynn! Gratulerer s mye du klarte det, du ble tynn! Selv om livet ikke ble s perfekt som du s for deg (stor selvtillitt p stranden, fle seg skikkelig fin i alle klr, ha det s bra med deg selv og at alt skulle bli s bra bare du ble tynn) s spiller det jo ingen rolle. Du ble jo tynn ikke sant? Er du ikke heldig som n har kroppen som andre nsker seg? Selv om livet n er et helvete og du kun sitter igjen med et monster i hodet som du flger slavisk s nekter du endre det, for du ndde jo mlet. Du ble tynn. Heldige deg!

For dere skjnner vel at det er verdt det? Det bli tynn. Du er heldig du.

    Postet: 13.07.2015     Tid: 00:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

Fun facts

Hei! Jeg vet ikke hvordan det har vrt der dere bor i dag, men her har det vrt den store bls bort dagen. Det har blst s mye at jeg rett og slett ikke turte kjre til skolen i dag fordi mopeden min blser faktisk sidelengs nr vret er snn. Ganske skummelt kjre moped nr det blser s mye og farlig er det ogs. Heldigvis har jeg en snill bestefar som stilte opp og kjrte meg begge veier! :) Det begynner bli en stund siden jeg sist kom med noen fun facts om meg selv, s jeg bestemte meg for komme med noen n. Det kan hende at jeg har postet noen fr, men jeg finner ikke de gamle innleggene s det kan hende dere har lest noe fr.

1. Jeg liker ikke vann. H tenker du kanskje n, det er vel ikke mulig? Jo faktisk s er det det, jeg liker ikke og har aldri likt vann. Da jeg var yngre for eksempel og vi var p fotballcup i 6 timer i stekende sol valgte jeg ikke drikke fremfor drikke vann hvis jeg ikke hadde klart snike med meg saft. Har jeg ikke saft hjemme s har det faktisk hendt at jeg har gtt en dag uten drikke, ikke bra og det hrer heldigvis sjeldenhetene til.

2. Jeg er skikkelig sta. Og da mener jeg skikkelig. Har jeg bestemt meg for noe s blir det snn, det er ikke vits diskutere engang. Noen ganger en positiv egenskap, andre ganger ikke. Som da jeg sa som liten at jeg skulle ha en rosa moped og en delfintattovering.. vel jeg har begge deler n. Staheten gjelder heldigvis som regel ting som kun angr megselv og ikke de rundt meg.

3. Jordbr er bedre enn sjokolade. Omtrent alle jeg kjenner gr for sjokolademilkshake, sjokoladeis, sjokolademelk osv, men jeg skjnner virkelig ikke hvorfor!? De tingene der bare med jordbrsmak er jo tusen ganger bedre! Positive er at nr man er med venner/familie og det blir servert tress-is s er det alltid mest igjen av min favoritt siden alle gr for sjokoladen, hehe.

4. Jeg er LIVREDD for mugg. Jeg vet at jeg har skrevet denne fr, men jeg skriver den igjen. Jeg har skikkelig muggfobi og det er faktisk helt jvlig. All logikk tilsier at det ikke er farlig, likevel reagerer jeg med hyperventilere, f stigende puls, hjertebank, f en flelse av panikk og begynne grte hvis jeg ser mugg. Det gir overhodet ikke mening, men snn er det. Det var til og med en liten periode hvor jeg kun spiste drittmat som aldri blir drlig fordi jeg ogs var livredd for at fersk mat skulle mugne i magesekken min.

5. Jeg har alltid vrt sr i matveien. Bare for nevne noe s likte jeg ikke plser, pannekaker, biff, fiskepinner, potetstappe, kotelett og veldig mye annet som barn, jeg hatet det. Fikk jeg velge middag derimot s ble det som regel ovnsbakt rret eller lungemos. Det hendte til og med at jeg ville ha kokt brokkoli med salt til lrdagssnop istedenfor godteri. Litt motsatt av hvordan det vanligvis var for si det snn. F meg til spise opp fisk og grnnsaker som liten? Null problem! Mye forskjellig av kjtt, poteter og saus derimot? sj, det smakte vondt det!

6. Jeg har alltid vrt i mye aktivitet. Jeg har alltid vrt i veldig mye aktivitet fra jeg var liten. I barnehagen klatret jeg omtrent hele tiden og siste ret startet jeg p fotball som jeg gikk p til og med i ttende klasse. Hndball samtidig som fotballen ble det ogs noen r, for ikke glemme at hele sommeren ble omtrent brukt til spille fotball, leke boksen gr og lignende. Det var ogs ofte jeg fikk beskjed om lpe noen runder rundt kvartalet eller hoppe av meg litt energi p trampolina. Likevel er jeg superlat nr det kommer til g fra A til B, jeg hater det.

7. Jeg har aldri brydd meg om hva andre mener om meg. Jeg har s lenge jeg kan huske alltid kledd meg slik jeg vil og om noen andre synes det var merkelig, ja da var det dems problem. Gruppepress er ogs en ting jeg alltid har sttt imot, synes noen jeg er teit som ikke gjr visse ting, neivel synd for dem. Veldig grei egenskap egentlig da jeg ikke blir pvirket av andre til ta mine egne personlige valg.

8. Shopping! Er det noe jeg er litt for glad i s er det shoppe! Det er s spennende se p klr og kjpe klr, kan ikke forklare det engang, men shopping har alltid vrt noe jeg har likt. Som da mamma og syv r gamle jeg var i Tyskland s hadde vi shoppet i 12(!!!) timer i strekk fr jeg forsiktig sa til henne at "jeg begynner bli litt sliten n jeg, kan vi ta en liten pause?". Spr om jeg vil bli med p shopping og jeg blir garantert med om jeg har penger! Har jeg ikke penger er jeg liiiiitt for flink til klikke hjem ting fra nettet, wops.

9. Smgodt. Dette hres sikkert litt merkelig ut, men jeg er helt avhengi av smgodt. For mange r siden hadde jeg godteristopp i ett r og da jeg smakte p godteri etter det ret likte jeg det faktisk ikke. Jeg mtte lre meg like det og s fikk jeg en litt vel stor kjrlighet for smgodt. Jeg bare M ha det og spiser litt omtrent hver dag. Jeg prver kutte ned og kun holde meg til helger, men det funker ikke s veldig bra..

10. Jeg er skikkelig fasinert av vikingtiden, arbeiderlivet i Norge p 1900-tallet og grevetiden. Jeg tuller ikke, det fasinerer meg s sinnsykt og jeg har lest s mye om de forskjellige tidsepokene og kan veldig mye om hver og en av dem! Hvis jeg frst begynner snakke med noen om en av de tre s gr det omtrent ikke an stoppe meg, det er s spennende! Jeg tror jeg har snakket hull i hodet p en god del mennesker nr det kommer til historie..

11. Lesehest? Kanskje litt. De fleste barn og unge fr som regel beskjed om legge bort elektronikk og heller gjre andre ting. Jeg fikk ofte beskjed om lese mindre, til og med av lreren min fikk jeg den beskjeden! Jeg elsker lese og det har jeg gjort fra jeg lrte lese. For si det snn s hadde jeg lest hver eneste bok p barnesiden p biblioteket i Larvik i slutten av barneskolen og husker jeg synes biblioteket var superteite som ikke skjnte at det faktisk gikk an lese ut alle bkene. Skulle vi skrive bokanmeldelser p barneskolen eller ungdomsskolen og lreren fant frem tilfeldige bker vi kunne velge mellom kom veldig mange i klassen bort til meg for sprre hva de handlet om, de fleste hadde jeg faktisk lest. Eller i sommerferien til ttendeklasse hvor jeg leste 30 voksenbker hvor hver bok hadde 250 sider p en mned. Positive er at jeg leser ekstremt fort, negative med det er at jeg leser ut bker for fort.

12. Brilleslange. Som liten brukte jeg briller helt til en optiker fant ut at jeg ikke trengte det lenger. Jeg s fortsatt like drlig, jeg var bare flinkere til tyde ting langt unna. Egentlig skal jeg bruke linser n, men hente ut nye har blitt utsatt i to r n og brillene mine knakk p dansingen. Jeg har noen dritstygge og billige briller jeg bruker nr jeg ser p TV, ellers gr jeg uten. S om jeg virker overlegen p gata om noen hilser p meg s er jeg ikke det, jeg ser bare ikke hvem det er (jeg har -2,25 i styrke om noen skulle lure).



Har vi noe til felles eller noe lignende?

...

    Postet: 02.06.2015     Tid: 18:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

Er jeg tynn nok til vre syk nok n?

advarer mot sterke/triggende bilder og vil si at dette er ikke et " s syk jeg var" innlegg, men et innlegg om ikke bli tatt p alvor fr man er "tynn nok".

Fr jeg begynner skrive skal dere f se p tte bilder. tte bilder tatt p forskjellige stadier i livet mitt. Bildene til venstre er alle fra et samme stadie og bildene til hyre er fra et annet samme stadie. Se p bildene og gjett s, hvor tror du jeg var sykest, hvor tror du spiseforstyrrelsen hadde mest makt?




N som du har sett bildene s tenker du nok at jeg var sykest p bildene til hyre, ikke sant? Vel, da kan jeg fortelle at du tar helt feil. Og det er det hele poenget med dette innlegget er. Nr er man tynn nok til bli tatt p alvor? Eller nr er man syk nok til bli tatt p alvor? Hvorfor m man vre "tynn nok" for vre "syk nok"? Jeg var mye, mye sykere p bildene til venstre, men man kan ikke se det. For hva er det vel egentlig se? Du kunne ikke se at jeg brukte hele dagen p spise og spy til jeg falt om. Du kunne ikke se at kroppen min var helt delagt innvendig og overhodet ikke fungerte. Du kunne ikke se hvor mye tankene tok overhnd og hvor fastlst jeg var i spiseforstyrrelsen. Du ser kun ei vanlig jente, eller hva? Du kunne ikke se alle sykehusinnleggelsene, du kunne ikke se at jeg blakket meg ut fullstendig fordi det var s dyrt kjpe mat som skulle fylle behovet mitt for matrusen, du kunne ikke se hvor vondt og vanskelig jeg hadde det eller alle kampene jeg kjempet. Og ikke minst: du kunne ikke se alle kampene pappa kjempet mot systemet for at jeg skulle f hjelp.

Og det var det nesten ingen andre som kunne se heller. Selvom jeg fortalte og ba om hjelp, s fikk jeg ikke tilstrekkelig med hjelp. Jeg var ikke syk nok i det offentlige sine yne. Eller rettere sagt: jeg var ikke tynn nok. For hvorfor er det snn at man m vre radmager fr man blir tatt p alvor? Jeg synes i alle fall ikke det er greit, ikke i det hele tatt. Det er rett og slett krenkende. Jeg gikk blant annet til behandling p spiseenheten i Tnsberg hvor jeg ble spurt om hvor mange kalorier jeg overspiste p hver dag. Jeg svarte som sant var: 6 000-12 000 (ja, du s riktig). Hva fikk jeg til svar? At jeg ly, at om jeg hadde spist/kastet opp s mye hver dag s hadde jeg vrt overvektig, at man ikke klarte kaste opp s mye av maten at man holdt vekten eller gikk ned. Jeg ly ikke. S jeg sluttet der og det var tilbake til samtaler p bupa hvor vi snakket, bare snakket. Blodprvene mine var overhodet ikke gode, maten styrte hele hverdagen min, jeg var helt utkjrt. Men vi fortsatte snakke, for jeg var jo ikke tynn, jeg var normal, og da var det vel ikke farlig? At jeg ofte besvimte pga lavt blodsukker, nei det gikk fint, jeg mtte jo bare ikke kaste opp s mye. Hadde det vrt s lett s hadde jeg vel stoppet for lenge siden?



Jeg ruset meg bokstavelig talt p mat, jeg MTTE ha maten, mtte overspise, mtte kaste opp. Jeg prioriterte mat foran venner, foran skole, foran familie, foran alt bortsett fra dansingen. Dansingen var det eneste som holdt meg oppe, eneste som ga meg lyst til bli frisk. Hvor mange ganger jeg ba om hjelp aner jeg ikke, hvor mange akkuttinnleggelser jeg har vrt gjennom fordi tankene har tatt overhnd aner jeg ikke. Men det ble aldri noe mer, for igjen jeg var ikke syk nok (les: tynn nok). Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen jeg s srt ba om? Hvorfor mtte pappa kjempe mot helsevesenet og ikke med? Skjnner ikke de som skal vre eksperter at en spiseforstyrrelse faktisk sitter i hodet og ikke i kroppen? Tydeligvis ikke. Og det, det trigget. ikke vre syk nok, men likevel ha en spiseforstyrrelsediagnose. Var jeg ikke en flink nok spiseforstyrret? Synes de ogs jeg var feit? For jeg var jo det. Tankene i hodet mitt sa s. Dermed kom ogs tvangstankene: "for fortjene lakke neglene m du ta 500 sit ups" kommanderte de. Og jeg lystret. "Hvis du skal p do M du vre sikker p at dren er lst, ingen kan se feite deg" og jeg lystret, jeg kunne st i over en time lse opp og igjen dren, rske i hndtaket for sjekke at den var lst, for s endelig f lov til dusje eller g p do.

Jeg klarte ikke stoppe selv. Jeg spiste og spiste til magen var s full at magesekken presset p lungene og jeg s vidt fikk puste. Jeg spiste s mye at jeg fikk et langt strekkmerke p magen fordi magen rett og slett ikke var stor nok. Jeg spiste og spydde bort flere tusen kroner i uka og jeg har ln. Ln som jeg lnte for ha rd til ruse meg p maten. Og alt hjemme mtte g etter mine regler. Det var ikke Elise lenger, det var kun spiseforstyrrelsen igjen. Som nasjonaldagen for noen f r siden. Det gjr vondt tenke p, det er s vondt hva jeg utsatte noen av de jeg er mest glad i for. Jeg har ikke klart la noen andre f vite om det fr n, jeg skammer meg snn. Det har seg nemlig snn at nr spiseforstyrrelsen ble utfordret, s kunne det skje at jeg ble psykotisk. Slik som den gangen. Vi skulle spise ute og jeg var sint og grt fordi jeg trodde at vi ikke kom til rekke spise p det klokkeslettet jeg mtte spise p. Pappa kjrte meg hjem og mer enn det husker jeg ikke, alt ble svart og de fikk ikke kontakt med meg. Hva jeg hadde gjort? Jeg hadde veltet mblene i stua, jeg hadde knekt en hylle, jeg hadde delagt over 100 CD`er og jeg hadde prvd smelle en vinflaske i hodet p pappa i tillegg til bite. Og jeg kan ikke huske noe av det engang. Og jeg kan love dere at det er s langt fra hva Elise ville ha gjort som over hodet mulig. Likevel s var jeg ikke syk nok, jeg var ikke "tynn nok".



Helsevesenet mente ogs at pappa alene skulle passe p meg 24/7, at det var han sitt ansvar. Men en person alene klarer ikke det, det er umulig. Jeg var for frisk til f bedre og mer hjelp, men jeg var for syk til vre alene hjemme. Pappa gjorde det og han gjorde s godt han kunne, men pappa er ikke 4 personer, han er kun en. Det sier vel seg selv at det ikke gikk. S dermed gikk det som det gikk: akuttinleggelse p akuttinnleggelse, spising og spying om hverandre, selvskading p selvskading. Men hjelpen som jeg trengte kunne jeg fortsatt ikke f, jeg var fremdeles ikke tynn nok til vre syk nok. Hvorfor m man det? Er det ikke lurt plukke opp folk s fort som mulig i systemet? F de p beina igjen s fort som mulig? I rundt fem r har vi kjempet mot systemet. Hadde jeg ikke hatt pappa eller Beate s hadde jeg ikke sttt her den dagen idag. Men hva med de som ikke har noen til kjempe for seg? De som er for syke til kjempe selv? De som ikke vinner over det offentlige systemet? Jeg kjenner desverre noen som tapte mot systemet. Noen som ikke fikk hjelpen nr de faktisk ba om hjelp. Og hvordan det gr med de n? Sist jeg s de var i begravelsen dems. Og det sier litt.

Jeg skulle s nske jeg at jeg fikk den hjelpen jeg trengte da jeg ba om det. Da hadde jeg sluppet g igjennom alt det jeg har gtt igjennom. Da hadde jeg aldri kommet s langt gravd ned i spiseforstyrrelsen. Etterhvert fant jeg ut at siden jeg snart var atten s fikk jeg ikke lov til leve, for jeg var jo et barn og barn er ikke over atten. Men s gikk det jo slik at jeg levde da og dermed skrek stemmene som aldri fr: "Du vger i alle fall ikke leve som voksen med mindre du har en barnekropp". Og hvordan fr man er barnekropp? Jo, man mister former. Og hvordan gjr man det? Man gr ned i vekt. Og dermed raste jeg ned 10kg til (jeg hadde gtt ned en del fr det ogs) og mistet formene. Men psykisk? Livet mitt generelt? Jo, jeg hadde det faktisk mye bedre, jeg var ikke s fanget av spiseforstyrrelsen. Jeg brydde meg ikke s mye mer, tenkte ikke s mye p det, s lenge jeg holdt vekten var det greit og det var jo ikke noe problem. Spiseforstyrrelsen var liksom ikke s ille, spise/spy rundene hadde blitt mer en vane enn en rus. Og tankene om bli frisk kom p alvor. Jeg klarte skole bedre, klarte venner fint, jeg var rett og slett friskere, bare tynnere. Men s var det det ikke ha en kropp uten former lenger da.


(her hadde jeg klart g opp noen kilo p egenhnd)

Men da ser dere, DA slo den offentlige full alarm. N var det krise, for n var jeg plutselig syk nok, bare fordi jeg "endelig" var "tynn nok" til vre "syk nok". Men s spr jeg da, hvor var jeg egentlig sykest? Hvor hadde jeg trengt mest hjelp? Dette ret her eller de fire-fem rene fr? Plutselig skulle det bli samtaler hver uke, blodpver og full legesjekk en gang i uken og truing om innleggelse p somatisk. Heldigvis for meg ba jeg om bli skt til Capio, noe jeg ikke angrer p. Selvom jeg dro derifra etter fire uker s fikk jeg mer hjelp der (vil ogs nevne at capio er privat og ikke offentlig) enn jeg fikk gjennom alle de andre rene. Jeg var syk lenge fr desember ifjor. Jeg var mye sykere fr desember ifjor og frem til n. Men i det offentlige virker det bare som om de ser kroppen eller vekten. Du er ikke syk nok til f ordentlig hjelp fr du er tynn nok. Og det skremmer meg virkelig, det skulle ikke vrt lov holde p snn. At de heller skal reparere mennesker fremfor bygge. Noe m gjres, dette er s absolutt ikke greit. Det er mennesker som kunne ha ftt hjelp i det de holdt p utvikle en spiseforstyrrelse, mennesker som frst fr hjelp etter ha brukt flere r p delegge seg selv. Om man frst er s heldig at man fr hjelp i det hele tatt da.

Og husk: du er ikke syk nok til f hjelp fr du er "tynn nok", i alle fall ikke hvis du skal inn i det offentlige helsesystemet.


ps: behandlerne mine i seg selv har jeg ikke et vondt ord si om, de har vrt fantastiske, ogs dgnenheten for barn/ungdom de gangene jeg faktisk har ftt komme inn der.


...

    Postet: 16.04.2015     Tid: 22:17     Kategori: Personlig     Kommentarer: 18     Copyright

svar p sprsmlsrunden

Hvor ofte trener du? Jeg trener fem ganger i uken, men jeg trener omtrent bare styrke n fordi jeg m bygge opp kroppen igjen.

Hvor ofte har du bulimirunder? Har ikke hatt en eneste siden jeg kom hjem fra Capio faktisk! Fr kunne det vre alt fra 1 om dagen til bruke hele dagen p det. Det er helt sykt tenke tilbake p, hva livet mitt dreide seg om fr. Det var jo ikke noe liv.

Hvorfor skrev du deg ut fra capio? Det ble litt for tft for meg med tanke p at de kun behandler spiseforstyrrelser der og jeg merket at nr jeg jobbet s hardt og intenst med spiseforstyrrelsen s kom de andre psykiske problemene veldig sterkt fram, noe de ikke kunne hjelpe meg med der desverre. Tror ogs det ble litt vel tft for meg med s rask og mye vektoppgang. Men jeg lrte s utrolig mye der borte de tre-fire ukene jeg var der at hverdagen min er helt anerledes n, jeg har faktisk som ml vre frisk fr 2016. Og jeg er evig takknemmelig for den gode behandlingen jeg fikk der, hvor mye det har hjulpet meg og ikke minst verdens beste behandler. For ikke glemme jentene der, det var kjempetrist dra fra dem og jeg begynte til og med grte.



Jeg har et inntrykk av at du er pen om noe av det du sliter med, er du noen gang redd for bli dmt? Som du skriver s er jeg pen om noe av det ja og det jeg er pen om er jeg vel egentlig ganske pen om. Jeg var livredd for bli dmt da jeg gikk offentlig ut med det, jeg satt skjalv og strigrt fordi jeg var s nervs. Men jeg har lrt at med vre pen slipper man mange ubehagelige sprsml, man slipper rykter og folk som lurer, man slipper forklare seg hele tiden. S vre pen har for meg gjort ting lettere og jeg angrer ikke. Men s klart, ja, jeg har vrt livredd for bli dmt.

Hvordan takler du stygge kommentarer? Heldigvis fr jeg ikke s ofte stygge kommentarer, men de kommer noen ganger. Det kommer s an p hva kommentarene handler om. Noen ganger ler jeg av dem, noen ganger blir jeg veldig frustrert og sint og andre ganger kan jeg grte over dem. Heldigvis veier de positive veldig opp for de negative.

Hvordan takler kjresten at du har spiseforstyrrelser? Han takler det overaskende bra og er ekstremt stttende. Jeg tror ikke jeg hadde kommet s langt som det jeg har kommet n uten hans sttte. Det skal sier at han har erfaring fra fr med vre veldig nr en med spiseforstyrrelser, noe som gjr at han da vet bedre hvordan han skal takle ting, hva han kan gjre og hvordan. Han kjefter aldri, men er heller god og stttende og hjelper meg p rett spor hvis jeg er litt p vei ut. Han har stilt opp helt enormt mye for meg, mye mere enn jeg hadde forventet og mye mere enn hva mange andre ville ha gjort.



Blir du noen gang blitt trigget av andre spiseforstyrrede du bor med nr du er innlagt? Flte ikke at jeg ble det. N skal det sies at det skal veldig mye til for trigge meg, men ogs at jentene der borte var alle veldig opptatt at vi ikke skulle trigge hverandre. Det var noen smepisoder hvor jeg ble litte granne trigget, men ikke noe stort og det gikk helt fint.

Tar du deg lett nr av ting? Det kommer s an p hva, s bde ja og nei.

Hvis du blir bedt med ut av noen venner nr du har en drlig dag og du har mest lyst til vre alene og isolere deg, hvordan er det du motiverer deg selv til dra ut likevel? Biter tenna sammen og drar som regel ut likevel. For jeg vet at for hver gang jeg avlyser fordi jeg har det vanskelig, jo vanskeligere vil det bli og jo mere isolert kommer jeg til bli, det vet jeg av erfaring. Og etter ha vrt ute en stund s finner jeg ut at det var nok lurt og humret blir bedre, selvom det kanskje var jvlig bare det g ut eller de frste minuttene.

Blir du forsatt plaget av vonde minner fra fortiden din? Ja, desverre.

Hvilke blogger leser du fast? Bloggene til folk jeg kjenner og ellers titter jeg litt innom de p topplisten noen ganger. Jeg har blitt veldig drlig p lese blogger i det siste faktisk.


Hvor kjper du klrne dine? Jeg har egentlig ikke en fast butikk jeg handler p, det blir mest de vanlige kjedebutikkene og s elsker jeg bruktbutikker, der finner man mange skatter. Jeg m ogs innrmme at jeg er litt fl til titte innom barneseksjonen i klesbutikker ogs.

Hvor finner du inspirasjon til bildene du tar og stilen din? Egentlig ikke noe spesielt sted, det popper som regel bare inn i hodet mitt. Nr det kommer til klr s finner jeg vel bare klr jeg liker og prver sette dem sammen. Har ikke noe spesielt sted jeg finner inspirasjon, men noen ganger kommer jeg over bilder og tekster som inspirerer meg veldig.

Hva ser du frem til? reise, vre frisk, klare fullfre skolen og bare leve. Bare et helt vanlig liv uten et ondt monster som sitter p skulderen min 24/7, det hadde vrt deilig det! Eller vet du hva, det BLIR deilig, for det skal jeg klare.

Hvor hy er du? 168.1 cm for vre helt nyaktig. Akkurat like hy som mormor var p sitt hyeste.



Slang med noen tilfeldige bilder fra telefonen min jeg. Hvis det er noe mer dere lurer p s er det bare sprre, biter ikke :)

...

    Postet: 15.04.2015     Tid: 22:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

23:54

Jeg har det egentlig veldig bra for tiden, likevel er det noe som fles feil og jeg forstr virkelig ikke hvorfor. Jeg har kommet i en superkoselig klasse som jeg trives veldig mye i, en klasse hvor jeg fler at jeg passer inn i og ikke er helt usynelig. En klasse som snakker med meg, som sang bursdagssangen for meg da vi var p peppes sammen og en klasse hvor jeg kan vre meg selv i. Jeg har mange flotte venner som jeg ler med, som stiller opp og som betyr noe for meg og jeg for dem. Maten gr det veldig mye bedre med, jeg klarer endelig etter mange r takle sosiale settinger med mat. Jeg har en kropp som fungerer og jeg klarer skole og jeg klarer dansingen ved siden av. Jeg har en familie som har stilt opp og fortsatt stiller opp s mye at jeg ikke forstr hvordan de har klart det.

Men hvor er mestringsflelsen?

Det sitter noe i meg og gnager, jeg vet bare ikke helt hva. Uansett hva jeg gjr og tenker s blir det aldri bra nok og det sliter meg ut. Tristheten ligger og gnager hele tiden, samtidig som jeg prver sperre den inne. Jeg vil ikke kjenne p de flelsene, jeg vil ikke havne tilbake der jeg var fr. Jeg har lyst til skrive alt ned p papir, f alt sammen ut og bearbeide det. Kanskje skrive en bok faktisk. Men jeg er redd for fortelle, det er s mye srt og vondt som jeg har holdt tett om i alle r.

Egentlig har jeg bare lyst til skrike ut, fortelle alt som det er. Flger man meg p instagram ser livet mitt helt perfekt ut (bildene nedenfor er et utdrag), er det riktig av meg fremstille det slik? Jeg er jo alle sidene av meg selv, ikke bare den siden jeg er utad. Men akkurat n tror jeg at jeg trenger litt tid p puste og gjre ting som gjr meg glad. Sette ned forventningene til meg selv. Det er s frustrerende virkelig ville klare, men ikke f til. Jeg skal prve bli litt mere som Pippi, for Pippi er bra:

"Det har jeg aldri prvd fr, s det klarer jeg nok"



Synes du det er skummelt vise alle sidene av deg selv, selv de sidene som ikke er "bra nok"?

...

    Postet: 30.08.2014     Tid: 23:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

Gjr du virkelig det?

Vet du hvordan det fles ikke klare stoppe nr det kommer til mat? Nr kroppen sender ut alle signaler p at den er mett og langt over det, men man fortsetter likevel? Nr man ikke stopper spise fr man m st krokbyd, nr maten i magen tar s mye plass at man s vidt klarer puste, nr ikke bare magen innvendig gjr vondt, men ogs huden rundt magen verker fordi den strekker seg snn og man ikke fysisk har plass til mere mat? Gjr du virkelig det?

Vet du hvordan det fles nr man sier nei p telefonen til en invitasjon ut med venner og krysser fingrene for at de ikke gjennomskuer deg og skjnner at du blir hjemme for spise og spy? Nr man handler alt for mye mat p butikken og mannen i kassa smiler og spr om man skal feire bursdag og man smiler panisk tilbake i hp om at han skal tro det? Nr man spiser alt for mye med andre til stede og de kommenterer hvor mye du spiser og man fr dt blikket nr man kommer ut fra badet etterp, selv om man ikke har laget en eneste lyd? Nr man prioriterer vre hjemme fra skolen fordi da har man mere tid til spise og spy? Gjr du virkelig det?

Vet du hvordan det fles bruke pengene man skulle brukt p gaver til mat som man skal spise og spy, bare fordi man er s desperat? Nr man kommer hjem fra butikken med masse mat man gjemte i lommene og blir gjennomskuet som bare det? Nr man mter kjente i butikken nr man str og betaler for maten man skal spise og spy og kommer med en drig unnskyldning om at man fr folk p besk? Nr smssken blir lei seg og de ikke forstr hvorfor man har spist om alt godteriet/isen/maten deres?

Vet du virkelig hvordan det fles? Det gjr jeg.



Og jeg er lei av ha det slik, jeg er lei av at hvert vkne sekund og hvert sekund jeg drmmer skal handle om mat, om vekt, om kalorier, om tanker rundt det, om planlegging, om hvor stor og fl jeg fler meg. Jeg er lei av vre syk, men vet dere hva? Det hjelper ikke sitte hjemme og klage p at man kunne vrt bedre, det hjelper ikke legge skylden over p alle andre, det hjelper ikke sitte hjemme og bare vente p bedre tider. Det skal faktisk en innsats til for bli bedre. Man kan f hjelp og man kan f sttte, noen kan g skrittende mot bli bedre med en, men ingen kan g de for en.

Jeg har vrt til behandling i flere r, men heller gtt skritt bakover. Hvorfor? Fordi jeg ikke innerst inne har nsket bli frisk, fordi jeg har lurt alle rundt meg og meg selv tidligere til tro at jeg nsket bli frisk. N derimot s nsker jeg det faktisk, jeg savner leve. Etter at jeg flyttet for meg selv har jeg ftt en liten smakebit p hva det vil si leve og jeg liker det! Jeg vil ha mere, men fr den tid m jeg bli bedre. Mitt frste ml som er oppnelig er vre frisk nok til g p skole til hsten. Jeg m begynne i frsteklasse for tredje gang, denne gangen vil jeg vre frisk nok til fullfre.

Vet du hvor fint livet kan vre som frisk, vet du virkelig det? Det vil jeg vite.

Savnet er stort. Savnet etter kunne g p skole, takle vre med p familiemiddager/bursdager/venninnekvelder uten f grinesammenbrudd p badet og/eller ende opp med overspise og kaste opp, etter ha det gy og la vre tenke p at mat blir en hindring for det som er fint ogs, etter ha energi igjen og orke vre med p ting andre er med p, etter spise ordentlig mat og bygge opp kroppen min igjen. For du kjre kropp (som jeg i skrivende yeblikk hater), jeg har ikke vrt noe god mot deg og det nsker jeg endre.

Det tar ikke n dag bli frisk, men det tar n dag starte p bli frisk.

    Postet: 05.02.2014     Tid: 23:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

Mi querida Espaa

Det klr litt i fingrene etter skrive og jeg merker at jeg trenger det. Jeg har vel aldri vrt en av de flinkeste til uttrykke meg muntlig, jeg fler jeg klarer det mye bedre skriftlig og nr det i tillegg hjelper meg litt f satt ord p flelsene: hvorfor ikke? De siste mnedene har vrt ganske merkelige nr det kommer til spiseforstyrrelsen, det fles nesten ut som om jeg ikke bryr meg mere og det er en ganske skummel flelse. Motivasjonen for bli frisk er vel ikke akkurat p topp den heller, men jeg prver likevel. Jeg m bare bli bedre og f tilbake livet mitt, jeg vil s gjerne g p skole, jeg vil s gjerne ha energi nok til vre mere med venner og ikke minst s vil jeg s gjerne ha en friskere kropp med tanke p dansingen. Dansingen betyr s mye for meg og jeg vet at om spiseforstyrrelsen blir borte kan jeg ve enda mere og jeg kan gi enda mere.

Om to dager drar lillebroren min og besteforeldrene mine til Spania og det gjr s himla vondt ikke f lov til vre med. Legen min sa jeg var for syk til dra, men jeg klarer egentlig ikke helt forst det. For syk? Jeg vet jo selv at jeg ikke er frisk, men s syk kan jeg da ikke vre? Jeg hper i alle fall at de koser seg masse der borte, det fortjener de virkelig! Vi har grtt s mye for at jeg ikke fr lov til vre med, heldigvis lovet mormor meg at vi tar igjen den turen nr jeg har blitt frisk nok til f dra og jeg vet at mormor holder ord. Likevel er Spania er s srt emne for meg om dagen, jeg har falt sammen i hysterisk grt nesten hver gang vi har snakket om det. Men jeg fr prve jobbe enda hardere for bli frisk, eller hva?



Her om dagen hadde jeg min frste dag fri fra overspising og oppkast siden i vres og jeg er s utrolig stolt! Totalt har jeg vrt ti dager ovespising/spyfri i r og det er alt for drlig og alt for lite, men det er bedre enn ingenting. Flere dager fri skal det i alle fall bli og forhpentligvis, hvis jeg jobber veldig hardt, s kan jeg kanskje vre frisk til hsten igjen. Det hadde i alle fall vrt utrolig fint og selv om det vil koste meg utrolig mange krefter s m det vre verdt det. Det er jeg som skal ha kontrollen over livet mitt, ikke bulimien.



Ellers om dagen gr det ganske opp og ned, noen dager er bedre enn andre. For tiden er bosituasjonen ganske hpls, men det kan det hende det blir endringer p om ikke s alt for lenge. Vit i alle fall at selv om det kanskje ikke virker snn s prver jeg s godt jeg kan bli friskere. Jeg hper ogs at dere andre som sliter der ute klarer se verdiene i det vre frisk og det bli frisk, kjemp for det! Masse klem til dere som gadd lese alt dette tankekaoset mitt.

    Postet: 24.10.2013     Tid: 16:33     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright

nsker du sykdom?

NB: bilder kan trigge

Det har begynt bli frre av blogginnleggene hvor emnet "kroppspress" og lignende blir skrevet om. Kanskje er det fordi det begynner bli hst og fokuset p kropp blir litt mindre? For noen er det fortsatt like stort, om ikke strre. Derfor velger jeg dele litt mere av min historie, litt mere fordi dette temaet er for viktig til g i glemmeboken. Jeg var nemlig ogs en av de for noen r tilbake som nsket bli tynn, tynn nok til bli fornyd med meg selv. Det vokse opp skremte meg s mye at jeg trodde at om jeg bare fikk en barnekropp igjen helt uten former, bare jeg fikk bli liten nok igjen skulle alt bli bra. Og kanskje, om jeg bare ble liten nok, kanskje ville noen se meg som det barnet jeg flte jeg var og gi meg omsorgen jeg flte jeg trengte? Der tok jeg kraftig feil.



Det tok ikke lang tid fr jeg ble kjent med henne, hun som forgiftet tankene mine med vonde tanker. Hun som fikk meg til sulte bort kroppen min og leve p omtrent ingenting. Dagene ble brukt til grte, planlegge mltider, telle kalorier, grte mere, overtrene, grte enda mere og prve fremst s perfekt som mulig. Jeg begynte miste formene mine, men hvor ble det av lykkeflelsen hun hadde lovet meg skulle komme? Da jeg ndde mlet mitt lovet hun at om jeg bare gikk ned litt til, bare litt s skulle alt bli fint. Bare litt til s skulle jeg f vre et lite barn igjen. Hun ly.

Etterhvert ble jeg friskere fra (atypiske) anoreksien, men det var der bulimien kom inn. Jeg forstod ikke helt hvordan jeg som fr levde p omtrent ingenting n ikke hadde noe kontroll overhodet og kastet i meg enorme mengder med mat. Barnet i meg grt og grt, det var jo ikke dette som skulle skje? Det fltes s skamfult ut etter hver runde som ble fullfrt med den onde sirkel: spise-spy-spise-spy og som oftest endte det med at jeg sovnet av utmattelse. Jeg begynte prioritere vre hjemme fra skolen og venner for holde p med dette hemmelige ritualet, jeg begynte lyve til de rundt meg for f mest mulig tid til bulimien hver dag og jeg hatet meg selv for gjre det. Jeg skulle jo bare bli barn igjen, skulle jeg ikke? Bare jeg ble tynn nok ble jeg barn og da ble jeg lykkelig? S hva i all verden var det jeg holdt p med? Det var disse tankene som holdt det hele gende, hpet om bli et barn igjen. Det triste er at jeg aldri klarte se at jo sykere jeg ble og jo mere omsorg jeg fikk, jo eldre og strre flte jeg meg.

Hvorfor er det absolutt oss selv vi skal endre for bli lykkeligere? Er det ikke heller instillingen og synet p oss selv vi burde endre? Jo mere og hardere jeg prvde endre p meg selv, jo mere jeg klarte endre p meg selv - jo verre flte jeg meg og jo verre ble jeg. Desverre lrte jeg dette p den harde mten og desverre lrer jeg fortsatt dette. Derfor ber jeg deg av hele mitt hjerte om tenke over hva du burde endre: kroppen din eller synet ditt p deg selv? Er det virkelig verdt delegge kroppen din, miste vennene dine, mtte droppe ut av skolen, f masse fysiske plager, sre de du er glad i bare for endre p sin egen kropp og ende med like den enda mindre enn i utgangspunktet? Hvis du kan se meg inn i ynene og svare ja p dette s er jeg utrolig lei meg p dine vegne. Du aner ikke hvor feil du tar.

Jeg skulle nske noen hadde fortalt meg at jeg aldri kom til bli lykkelig av dette, jeg skulle nske noen hadde klart f meg til forst. Jeg nsker at dere skal forst at livet er viktigere enn delegge seg selv for prve passe inn under den kategorien man selv mener er perfekt kropp. Jeg trodde jeg skulle bli meg selv p veien p denne reisen, men endte isteden opp med miste meg selv og alt det som betydde noe for meg. nsket om bli et barn igjen er fortsatt s hyt at det holder meg tilbake fra klare leve livet. Spiseforstyrrelsen holder meg igjen fra klare leve livet. Fra klare vre lykkelig og klare det alt hva jeg burde klare. Er det virkelig dette du nsker:




Eller nsker du livet?

...

    Postet: 04.09.2013     Tid: 02:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 13     Copyright

for leve m man ogs kunne puste


Jeg regner det kom som et lite sjokk at jeg takket nei til en s stor mulighet som det Capio er. Capio Anoreksisenter i Fredriksatd er det beste tilbudet i hele landet for de som sliter med spiseforstyrrelsene anoreksi eller bulimi og jeg hadde vrt s heldig at jeg hadde ftt en plass der. En av kun fjorten plasser i hele Norge var min, en plass som kunne bety et helt nytt liv uten bulimien p slep. Hres det ikke ut som en utrolig mulighet? For det var det ogs, likevel takket jeg nei og valgte dra i det yeblikket jeg skulle legges inn der. Det fles ut som om jeg har skuffet alle som har sttt og heiet p meg, alle som har trodd p meg og alle som bryr seg om meg. Det gjorde utrolig vondt takke nei, men det ble rett og slett for tft for meg. Jeg tror ikke jeg er sterk nok enn til vre i en s intensiv behandling som det Capio er, en behandling som tar fra spiseforstyrrelsen all kontroll. Er jeg klar til bli frisk? Vil jeg bli frisk n? Jeg vet ikke.
Bulimi kan vre bde himmel og helvete. Det skal jo ikke legges skjul p at det ogs er noe ved den som fles fint, det er jo tross alt en grunn til at noe i meg s srt prver tviholde p den. Likevel er den s deleggende for meg at jeg har mtte slutte p skolen, jeg har mtte sette meg ned i dansetimer fordi kroppen ikke har orket mere, jeg har ftt utrolig mange fysiske plager og den har tatt fra meg masse fine opplevelser. Jeg har prioritert vre hjemme og spise/spy p dager som bursdager, dager jeg skulle ha vrt ute med venner, skoledager og til og med syttende mai var jeg hjemme og lot bulimien ta kontrollen. Jeg har blitt sint p de rundt meg hvis de har prvd stoppe meg og jeg har vrt direkte grusom ha med til tider. Jeg hper at dere jeg har vrt s fl mot klarer tilgi meg en gang, jeg nsket virkelig ikke vre slik.

Mat er som en rus for meg og det er en sirker det er vanskelig komme seg ut av. Det er forsket p at bulimikere fr samme abstinenser etter mat som rusmisbrukere fr etter rus. Forskjellen er det at nr rusmisbrukere skal bli rusfrie kan/m de stoppe med rus helt. En bulimiker kan ikke stoppe med maten helt, man trenger nemlig mat for overleve. Blodsukkeret er ogs et stort problem: etter ha inntatt enorme mengder mat tror kroppen at den fr masse sukker i blodet og blodsukkeret stiger. Nr man da tmmer seg for all den maten igjen fr kroppen helt sjokk og blodsukkeret blir s lavt at jeg blir svimmel og begynner skjelve helt. For f opp blodsukkeret igjen starter jeg ofte enda en runde med spising og spying og ofte stopper det ikke fr jeg faller om av utmattelse. Kan du ikke bare spise nok til at blodsukkeret blir normalt igjen, lurer du vel da? Hadde det bare vrt s lett s hadde jeg gjort det, problemet er bare det at blodsukkeret mitt er helt p jordet og abstinensene etter mat s enorme.
Det er vanskelig forklare til noen som aldri har slitt med bulimi hvordan det oppleves, jeg tror at hvis man prver hardt nok kan man prve sette seg inn i det til en viss grad. Selv klarte jeg aldri helt det fr jeg begynte slite med det. Jeg prver jo selvflgelig bli bedre, men det er vanskelig og det er energikrevende. Det er ogs skummelt mtte gi slipp p noe som har flt som en trygghet i hverdagen nr alt annet har vrt vanskelig. Vel og merke er det en falsk trygghet, men den virker s ekte og realistisk og det er vel der problemet ligger. Man tror man har kontroll nr man egentlig har det helt motsatte: null kontroll.

Recovery (finnes det noe godt norskt ord for dette ordet?) er tft, men jeg vet ogs at det vil vre verdt det. Sta som det jeg er nsker jeg aller helst bli frisk p egenhnd, men jeg begynner sakte og sikkert se at det kanskje m noen andre inn i bildet ogs. En spiseforstyrrelse sitter dypt og det ligger alltid en grunn bak, det en denne grunnen man m lse. Spiseforstyrrelsen er alts bare et symptom p ett eller flere problemer, det er ikke alltid s lett se nr spiseforstyrrelsen tar s mye kontroll at det virker som om den er selve problemet. Det er masse jeg ikke vet og jeg er veldig ambivalent, men innerst inne vet jeg en ting: Recovery er verdt det og jeg skal klare det.


...

    Postet: 15.08.2013     Tid: 00:33     Kategori: Personlig     Kommentarer: 24     Copyright

deteriorate



Hei p dere fine mennesker som fortsatt titter innom her. Jeg har veldig mye p hjertet for tiden og jeg har veldig lite mot for tiden. Selvbildet er svrt drlig og jeg er lei. Det blir masse klaging og det er jeg veldig lei for, unnskyld. Jeg er s sliten og drittlei av ha null selvkontroll og over vre s grusom som det jeg er. Hverdagen min bestr av vre totalt fanget i bulimiens klr, jeg vil ikke mer. Dere skulle bare ha visst hvor forferdelig jeg er mot de som er i nrheten av meg, hvor stor jeg har blitt (det ser dere for s vidt p bildene) og alt mulig annet dumt. Faen ta den jvla bulimien som skal delegge alt og faen ta meg som ikke klarer bli kvitt den.

(demon - hunter detoriate er foresten en veldig fin sang)
...

    Postet: 22.05.2013     Tid: 22:06     Kategori: Personlig     Kommentarer: 16     Copyright

xxx





canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USMDay 195/365

Dere husker jeg hadde noe fortelle? En stor nyhet som hadde en betingelse? Vel, det har seg nemlig slik at jeg fr bli med besteforeldrene mine til Spania likevel! Herregud, jeg er s glad for det at jeg har ikke ord! Jeg begynte grte av glede! Betingelsene derimot... den ene er at stemoren min skal vre med for "passe p" meg, noe som er greit nok det. Den andre derimot er ganske stor og vanskelig. De har skt meg inn p Capio Anoreksisenter i Fredrikstad, betingelsen er fullfre der. Jeg flytter dit s snart det er ledig plass og forstod jeg det riktig er det i mai. For vre rlig s er jeg livredd.

...

    Postet: 08.04.2013     Tid: 15:27     Kategori: Personlig     Kommentarer: 19     Copyright

(hurt)


Jeg ser en svak skikkelse som holder p bryte sammen i fortvilelse. Hun er tykk og ser forferdelig ut, jeg vemmes av synet. Lrene kan sammenlignes med lvedrer og magen som en luftballong. Hodet hennes er vendt nedover, det skal bare et lite blikk til for se den drlige selvtillitten hennes. Nedover kinnene hennes renner det trer som aldri ser ut til stoppe, de bare fortsetter og fortsetter renne. Svakheten hennes lyser tydlig igjennom henne, det er umulig ikke legge merke til den. Hret hennes er pistrete og satt opp i en mislykket knute i nakken. Hun er hva jeg ville kalt stygg, fl og grusom. Ja, s grusom er hun at jeg fler hun ikke en gang er verdig livet. Slik str jeg i flere timer og snakker stygt om henne og selv om jeg ser hvor hardt verdt eneste ord gr inn p henne, hvor vondt det gjr for henne. Jeg har bare lyst til sl til henne slik at hun besvimer, i beste fall dr. Jeg hater henne av hele mitt hjertet, hatet er s intenst at det ikke finnes ord for det en gang. Jeg kjenner kvalmen spre seg nr jeg ser utseendet hennes. Hadde det gtt hadde jeg tatt en kniv, drepet henne, for s gtt videre i livet. Men det gr ikke. Det er umulig rmme fra sitt eget speilbilde.

...

ps: unnskyld for ta dette utover dere.. det gr bare ikke s bra for tiden og jeg trengte et sted f det ut, beklager.

    Postet: 20.03.2013     Tid: 18:35     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

dette er jeg flink til..


..smilebake cupcakeslese bkertenke p de rundt megskriveholde lfterdekorere romprve nye tingfotograferepasse p barnta vare p dyrleg lange turersette sammen klr til antrekkdrikke masse tefinne positive sider ved tingkjempe

Dette er et av de hardeste innleggene jeg har skrevet, jeg har nemlig utrolig vanskelig med finne positive ting ved meg selv. Jeg fler at hver gang jeg blir tvunget til skrive noe (konferansetimer er et klassisk eksempel) s er jeg redd for at andre skal tro at jeg er selvgod og/eller overlegen. Utfordret meg her og jeg hper at du vil gjre det samme. Derfor spr jeg: hva er DU flink til?

    Postet: 13.03.2013     Tid: 20:41     Kategori: Personlig     Kommentarer: 13     Copyright

prosjekt X




Frst og fremst: dette er IKKE er oppfordring til ikke spise, men til ikke kaste opp det man spiser.

Jeg fortalte istad at jeg kom p en id igr og dere som flger meg p twitter har allerede hrt om det. Prosjekt X har jeg valgt kalle det, av den grunn at en X er en ganske nytral ting og det dermed ikke str skrevet i panna de hva den str for. Prosjekt X gr ut p at s lenge du har en X tegnet p hnden din fr du ikke lov til kaste opp mat, det gjelder bde om du har spist litt, spist normalt eller spist for mye: det er ikke lov uansett. Det er lov til vaske bort X`en, s lenge du holder deg nr du har X`en tegnet p. Du kan jo selv velge om du vil ha en stor X slik som jeg har (da er det lettere bli minnet p det) eller om du vil ha en litt mere diskr X, kanskje til og med en inne i hnda di. Du velger selv. Prosjekt X er en oppfordring til alle som sliter med en SF der oppkast er inkludert, en oppfordring til alle dere som kjemper for bli friskere.

Det er ogs lov til tegne en X med et hjerte ved siden av hvis du nsker vise din sttte og hvis dere vil kan dere sende bilde av X`ene deres til meg p mail(summer@live.no), s kan jeg etterhvert lage en bildecollage med de. Jeg hper p f inn en del bilder fra dere, dere var i alle fall superflinke da jeg satt igang et prosjekt mot selvskading kalt for pain(ting) som dere kan lese om HER.Del ogs gjerne dette innlegget videre, slik at flere fr hre om det.

Lykke til!

    Postet: 02.03.2013     Tid: 15:30     Kategori: Personlig     Kommentarer: 18     Copyright

...


Hp. Smak p ordet, du kommer til trenge det veldig mye en eller flere ganger i livet.

    Postet: 28.02.2013     Tid: 22:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

vre syk p innsiden

Det er mange som ser ned p mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier flelser. Se for deg ei jente p 15 r som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er p stranden uten ha noe p hodet, alle skjnner med en gang hva hun har vrt igjennom og ingen ser ned p henne. Du ville i alle fall aldri funnet p kalle henne oppmerksomhetssyk.

S ser du for deg ei 15 r gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre gr hun ogs i bikini p stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling p hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjnner dere ikke at vre syk p innsiden kan gjre minst like vondt som vre syk p utsiden, om ikke verre? Og er det kle seg om alle andre, vre oppmerksomhetssyk?

Noe som kan vre vanskelig forst er at et menneske kan vre syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips p foten m man ikke akkurat vre srlig smart for forst at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig forst at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke fr vi fr se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er p innsiden. Det er det som gjr det s vanskelig.

De fleste av dere har garantert vrt ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjr, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig forst hvor vondt det gjr, uten ha vrt der. Nr hvert eneste sekund du m leve er s vondt at man ikke vet hvor man skal gjre av seg, bare det puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger bli syk p innsiden p akkurat samme mte som ingen velger bli syk p utsiden.

Jeg har vrt heldig, svrt sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjr like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk nr man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gtt igjennom all denne dritten, for hvemvildet? Ingen, s vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psykisk syk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psykisk syke. Og det er der man kan gjre en forandring; ved respektere.

For helt rlig, hvem hadde trodd at jenta p bildet under sultet seg, spiste og spydde opp maten sin, kuttet opp armene sine og hatet seg selv s mye at jorden ikke virket som et sted for henne?

(dette er et innlegg jeg postet 29. august 2012 som jeg n velger poste igjen etter ha blitt oppmerksom p det p nytt takket vre Mathilde. jeg synes dette er et viktig tema ta opp, s jeg hper at dere som har fulgt meg s lenge synes det er ok at jeg n poster dette for andre gang)

Hva er dine tanker rundt dette?

    Postet: 15.02.2013     Tid: 17:27     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright

isn't it strange


550D + 50mm f/1.8 II Day 180

Jeg har det egentlig ikke s bra for tiden i det hele tatt, men jeg prver virkelig s godt jeg kan. Det er slitsomt sette s skyhye krav til seg selv, slitsomt nr de rundt deg maser p ting du ikke fr til som da resulterer i at du fler deg enda mere mislykket. Jenta som titter tilbake p meg i speilet blir bare strre og strre, det fles ut som om kroppen vokser for hvert sekund jeg puster. Det er kjempeskummelt og jeg er redd. Jeg er redd for at alle skal hate meg, at jeg plutselig er for feit for dem, at de skammer seg over bli sett med meg. Det er s grusomt vondt og tankene tar all for stor plass og makt i livet mitt. Men jeg prver smile, for det er vitkig, selv om det ikke er lett. 



    Postet: 14.02.2013     Tid: 17:01     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

under en uvant himmel


"Under en uvant himmel, vi ikke kan forst. Som barn som ligger stille, mens fttene fortsetter g" utdrag fra yndlingsdiktet mitt, skrevet av Emily Dickinson.

Fler egentlig for skrive veldig mye, samtidig som jeg fler for ikke skrive i det hele tatt. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan det gr med meg om dagen, jeg har blitt s vandt med ha det slik at jeg begynner bli litt likegyldig. Noen av problemene mine ser jeg mere p som vaner/uvaner enn problemer og det skremmer meg. Jeg skulle nske at jeg kunne skrike ut, f ut det vonde jeg sitter inne med. Jeg tr ikke. De siste dagene har jeg vrt forferdelig sliten, bde fysisk og psykisk. Hodepinen har i tillegg slengt seg med og det virker ikke som om den heller har tenkt gi seg med det frste. Jeg ser mennesker rundt meg som har blitt mye bedre, som har blitt friske, mennesker som ble syke samtidig som meg. Det gjr veldig vondt ikke vre en av dem. Det vre en av dem som sitter igjen i fortiden og ikke kommer seg noen vei, det gjr vondt.

    Postet: 11.02.2013     Tid: 19:38     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

pain(ting)

550D + 50mm f/1.8 II Day 159

For min del hjelper det distrahere meg selv nr skadetrangen er som verst (for ja, jeg var en flittig selvskader fr en gang, men vr s snill ikke sprr meg noe om det, det er et srt emne). Det kan vre alt fra lese, g en tur, til bake og danse. Det handler om f fokuset over p noe annet og hvorfor skjre opp huden sin nr man heller kan male/sminke i vakre farger? Min oppfordring til dere er i alle fall at neste gang du fr skadetrang hvis du sliter med det, mal istedenfor striper i masse farger p det omrdet du nsker skade. Gjerne iskald maling hvis du har det tilgjengelig. Du kan ogs gjre dette for vise din sttte.

S har jeg en oppfordring til ALLE, enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted (jeg valgte ansiktet, siden det er godt synelig), ta bilde av det og send det til meg p summer@live.no s lager jeg et innlegg med masse bilder nr jeg har ftt inn en god del bilder! Merk mailen med "pain(ting)". Hper mange vil delta for vise at de sttter dette og del gjerne videre p facebook ogs, det hadde betydd s utrolig mye hvis flest mulig fikk vite om dette! Jeg har allerede ftt inn en del bilder, men nsker enda flere! Bildene blir postet i lpet av uken.

...

    Postet: 17.12.2012     Tid: 23:10     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 30#

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.. Tror det begynte i 3 klasse, nr pappa kom sa at mamma var p sykehuset, fordi hun var syk. Da kom stemoren min ogs til livet vrt. Jeg trodde hun ville overta plassen til mamma, s det klikket for meg, jeg begynte gjre ting som liksom skulle f henne til forsvinne.. Jeg misslykkes, endte opp med masse husarrest osv.

Jeg ble mye mobbet.. Fordi de mente jeg var feit, ekkel, stygg, og jeg vet ikke hva. Jeg var s lei meg hele tiden, lrerene merket at jeg ikke hadde det noe bra, men fler ikke at de tok det serist.. Dette begynte i 3-4 klasse, nr jeg ikke klarte gjre noe p skolen. Jeg snakket med en av lrerene, hun var min eneste og beste venn. Vi gjorde s mye gy sammen, hun var mitt lille lys i livet.. Men s, i 7 klasse, s ga jeg p en mte opp. Takk for alt, jeg gr dr. Ble s mye mobbet for det! Folk gikk sa det om og om igjen til meg. Jeg viste ikke hva jeg hadde skrevet, tror jeg. Men jeg ville ikke mer, ting var s triste og jeg grt s mye.. Jeg skulka mange timer p barneskolen, gikk rundt i gangene og snakket med vaskemannen.. Jeg gikk alene i friminuttene, ingen ville vre venn med meg. 4-8 klasse, helt aleine.

I 9ende klasse begynte jeg f venner igjen, men det var s smtt. Jeg hadde det ganske fint, snn egentlig. Men s i 10ende. Jeg tror jeg begynte forst hva som hadde skjedd med den dyrebare moren min. Hun var narkoman, jeg hadde lrt en del om det p skolen i 7 klasse. Jeg begynte forst at hun kommer til d av det. Jeg venter p f en telefon, eller at min far skal komme opp til meg og fortelle at mamma?n min er dd.. Herregud, jeg er et forferdelig menneske!

Jeg er s deprimert, jeg aner ikke hva jeg skal gjre lenger. Jeg har snakka med masse folk som vil hjelpe meg, men fler ikke at det hjelper s mye. Jeg har hatt en god del guttevenner, som jeg etterhvert har likt og snt, de har liksom hjulpet litt. Ogs har jeg masse fantastiske venner, men fler meg fortsatt dritt. Jeg kutter meg, ikke snn at det er kjempeille. Men snn at det blr og at det blir sr og etter hvert arr.. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjr det, tror kanskje det er fordi jeg sover bedre om natta etter at jeg har gjort det. Jeg gr rundt tenker p hvorfor jeg lever enda. Hvorfor jeg ikke bare gir opp.. Jeg fortjener ingenting, livet er ikke verdt noe.

Vennene mine sier at jeg er fantastisk og at jeg fortjener det beste. Men innerst inne s vet jeg at det er bullshit. Jeg er ikke verdt noe, jeg er et narkomanbarn, som ikke engang var planlagt! Jeg skulle ikke bli fdt engang.. Jeg fler at jeg ikke klarer oppn noe. Liksom, at det eneste jeg lever for er hjelpe folk, men jeg fler ikke at jeg fr det til. Aldri god nok, aldri fin nok, ikke tynn nok, ikke flink nok.

Jeg har det fint hjemme og p skolen. Men jeg har det ikke fint med meg selv lenger.. Nr jeg ser p meg selv s kan jeg begynne grte av det jeg ser.. mens noen andre ganger s kan jeg tenke at jeg er pen i dag liksom.. Hjernen min er s fuckd up for tiden. Jeg trenger hjelp, men vil ikke at noen skal syntes at jeg er spass svak som sprr etter hjelp. Jeg er bare s sliten, trtt og lei av alt n.. Orker ikke mer, fler meg helt jvelig.. Men jeg trr ikke ta livet mitt. Det er vel en god ting? Eller, er det? Jeg vet ikke, men jeg vil d.. Eller sovne inn, snn at nr jeg vkner igjen, s er alt fint. Jeg er pen, tynn og folk liker meg for den jeg er, ikke den jeg later som at jeg er.. Jeg hater virkelig den jeg er og den jeg har blitt. Men om jeg prver gjre noe med det, s misslykkes jeg bare.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten.Vil du ogs dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.noTidligere historier kan leses HER

    Postet: 11.12.2012     Tid: 19:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

...vr s snill...




bildene taler for seg selv.

....

    Postet: 10.12.2012     Tid: 23:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

just a little bit

Ofte s tenker jeg veldig mye p hva andre tenker om meg, for jeg vil virkelig ikke bli oppfattet slik jeg overhodet ikke er. Jeg er redd for at dere skal mislike meg, synes jeg er et forferdelig menneske, hate meg, at dere skal tro jeg er en person som ikke bryr meg om andre, at dere tror masse stygt om meg. For egentlig s bryr jeg meg masse, jeg liker smile og le, jeg liker vre meg selv. Frykten sitter der konstant, frykten for at dere later som om dere liker meg fordi dere synes synd p meg. At dere synes synd p meg fordi jeg er s teit, stygg og egentlig alt mulig annet rart. Jeg prver s godt jeg kan ta vare p alle rundt meg, vre god mot alle, smile og stille opp. Tenker ofte at jeg gjerne skulle ha gjort mer for andre, at det jeg gjr ikke er godt nok. Alt som kunne ha vrt gjort litt anerledes. Men jeg skjnner det godt hvis dere ikke liker meg, for jeg liker ikke meg selv jeg heller.Unnskyld.

"Og trene de triller
nedover mnens
hvite sti.
Vil en av flere
tusens glemte,
sorgfulle trer
bli".

...

    Postet: 27.11.2012     Tid: 22:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

falla fritt



Det gikk nettopp opp for meg. Sannheten. Den er grusom. Vil egentlig ikke inrmme den for meg selv en gang. Vondt? Ja.



...

    Postet: 19.11.2012     Tid: 21:38     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright

redde verden

Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg bryr meg, for er det noe jeg gjr s er det bry meg om hvordan andre har det. Det stikker helt vondt inne i meg hver gang jeg ser noen som ikke har det s bra og jeg nsker s hardt kunne hjelpe den personen. Aller helst ville jeg ha blitt superman og reddet alle i hele verden, men det blir litt vanskelig. Derfor starter jeg med de rundt meg. Jeg prver s godt jeg kan alltid vre der, alltid stille opp hvis noen trenger snakke, trenger en klem, trenger bli sett. Bare vit at jeg bryr meg... at jeg er der s godt jeg klarer hvisdutrenger meg. Hvorfor? Av den enkle grunn at jeg bryr meg, at jeg nsker vre til hjelp. Because I care.

...

    Postet: 14.11.2012     Tid: 18:20     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

smerte / hp

Egentlig s vet jeg ikke helt hvordan innlegg dette her blir, men jeg flte for skrive litt. Kan p forhnd advare om at det mest sansynelig blir veldig rotete lese, s hvis du ikke vil lese; det er helt greit. Tror du at du hadde klart fungere helt normalt hvis du hadde hatt en person som var helt nr deg tjuefire timer i dgnet, en person som skriker til deg om hvor feit, stygg, ekkel og verdils du er? En stemme du er redd for som forteller deg og du ikke tr annet enn adlyde? Personen stopper aldri skrike til deg, uansett hva du gjr s er det aldri godt nok. Det er nemlig en slik stemme som er rundt meg hele tiden og det virker s ekte at jeg ofte tror den er det. Er det rart jeg er sliten, er det rart det er skummelt?



Frem til jul blir det ikke noe skole p meg, s vet dere det. Akkurat n trenger jeg fokusere mere p meg selv - ta vare p meg selv. Skole blir alt for mye for meg, men ikke misforst: jeg vil s gjerne kunne klare g p skolen! Jeg skal bruke tiden godt, kanskje er jeg klar for starte p skolen igjen etter jul. Uansett s kommer jeg til g 1. ret om igjen og da p en annen linje. ha om ernring, kosthold og lignende... det blir alt for vanskelig for meg. Det var ingen som advarte meg om det da jeg begynte, men hvorfor skulle de ha gjort det? De kunne umulig ha visst, jeg forteller jo nesten ingenting til dem.



Dere skulle bare ha visst hvor hardt jeg prver, hvor drittlei jeg er av vre syk. Men hvordan kan noen forst sykdommer man ikke kan se, sykdommer som ikke er fysiske? Jeg vet ikke. Jeg forstr det ikke en gang selv. Jeg famler i mrket etter svar, p desperat jakt etter et kart jeg kan lre meg flge. Noe jeg ogs vil dele er at jeg ikke kastet opp p ti dager. Ti dager er den strste rekorden noen sinne og jeg er direkte overasket over meg selv, jeg hadde helt rlig aldri trodd at jeg skulle klare det. Men jeg klarte det - jeg klarte et helt gigantisk skritt i riktig retning. Og det gir meg litt hp i all smerten.

...

    Postet: 12.11.2012     Tid: 00:22     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

spiseforstyrrelsen slik den er akkurat n



Jeg har det virkelig ikke noe bra for tiden, jeg fler at alt jeg gjr blir feil. Livet mitt er ikke srlig til liv lenger nr det omtrent bare bestr av spise store mengder mat, for s kaste det opp igjen eller nesten ikke spise i det hele tatt. Hatet jeg fler til meg selv er skremmende stort og jeg bryter sammen helt uten forvarsel p grunn av hvor stygg, ekkel og feit jeg fler meg. Jeg fler at alle tenker stygt om meg og at alle egentlig hater meg, sett bort i fra noen f, f mennesker. Skole er s vanskelig for tiden fordi jeg fler at jeg aldri fr skjult kroppen min godt nok til at Monsteret lar meg f lov til g der. Jeg sliter s med sove fordi jeg fler meg for feit uansett hvordan jeg ligger og jeg vkner ofte av mareritt hvor jeg har veid meg, spist mat eller blitt feitere. Alle tankene mine gr til mat og det sliter meg helt, helt ut. Jeg vil ikke bli frisk, jeg vil bare bli kvitt akkurat denne spiseforstyrrelsen, slik at jeg igjen kan bli tynn igjen. Hat meg gjerne n, men du kan likevel ikke hate meg sterkt nok: det klarer jeg nemlig helt fint selv.

...

    Postet: 31.10.2012     Tid: 22:44     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

kan jeg?

Kan jeg lne deg mine yne?
Jeg vil s gjerne vise deg,
hvor vakker, sterk og fin du er.

Kan jeg lne deg mitt hjerte?
Jeg vil s gjerne la deg fle,
hvor mye du er verdt og hvor mye du betyr.

Kan jeg lne deg mitt smil?
Jeg vil s gjerne la deg kjenne p,
hvor godt det fles virkelig leve.

Kan jeg lne deg mine tanker?
Jeg vil s gjerne la deg innse,
hvor elsket du egentlig er.


Dette er til deg, deg som leser denne teksten. Skal jeg fortelle deg noe? Du er god nok, det er du virkelig. Uansett hva andre forteller deg og uansett hva du forteller deg selv, s hper jeg at det er disse ordene du velger tro p. Ditt beste er godt nok og du skal vre stolt av den personen du er. For du, akkurat du har noen gode egenskaper som ingen andre har. Vet du ikke hvor fantastisk du er? Hvor mye du betyr for andre? Jeg tror nemlig at du ikke helt klarer forst det.For du ser det nemlig ikke selv.
Jeg ville bare fortelle deg det, hper at du en dag kan si deg enig. Og ikke tro at denne lille teksten gjelder alle andre, for den gjelder nemlig deg. Du, akkurat du som leser disse ordene; du er god nok, aldri glem det.

...

    Postet: 10.10.2012     Tid: 19:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 12     Copyright

like i'm made of glass



Skal vre helt, helt rlig. Sengetyet mitt er helt vtt etter alle trene og det blir bare vtere og vtere. Trene vil virkelig ikke stanse og det gjr s vondt. Alt gjr for vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Skammen av ha denne kroppen jeg har er for stor til hva jeg klarer takle og selvhatet spiser meg opp innenfra. Det er stemmer i hodet mitt som skriker s hyt at jeg blir livredd. Livet.. det er bare for vondt akkurat n. Unnskyld for at jeg aldri strekker til eller er god nok.

...

    Postet: 07.10.2012     Tid: 18:22     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

aldri

bra nok. flink nok. pen nok. tynn nok. smart nok. st nok. sterk nok. vakker nok. snill nok. hyggelig nok. god nok. aldri noe nok og det sliter meg helt ut. just a little bit..

    Postet: 05.10.2012     Tid: 19:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright

det hadde du aldri trodd



Jeg liker slike bilder utrolig godt, de viser at uansett hvor liten og uskyldig man ser ut, s kan man aldri forutse hvem som fr det vondt her i livet. Derfor prvde jeg lage ett og bildet ovenfor er det eneste barnebildet av meg selv jeg hadde tilgjengelig i skrivende yeblikk.

...

    Postet: 27.09.2012     Tid: 14:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

skrik


Det gr drlig for tiden, veldig drlig faktisk. Fler jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer noe eller er god nok. Klarer ikke skole, klarer ikke smile, klarer ikke ha den kroppen jeg har n, klarer ikke ditt og klarer ikke datt. Grter mye. Stille. Bryter plutselig sammen. Det er de hyeste skrikene man ikke hrer og jeg skriker av hele mitt hjerte. Kan du hre det, kan du se det? Eller glir jeg kanskje bare inn i mengden?

...

    Postet: 25.09.2012     Tid: 22:28     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

tenk

Vet du hvordan det fles, vet du virkelig det?

Nr hver eneste dag er en kamp man m slite seg igjennom og selv de enkleste ting koster masse krefter. Nr man faktisk klarer komme seg p skolen noen dager, men fr negative tilbakemeldinger om at man ikke er der nok, selv om de f dagene man klarer koster s utrolig mye. Nr hvert eneste sekund gr til tenke p mat, kalorier, trening og planlegging. Nr man skammer seg s mye over seg selv og sin egen kropp at bare det g ut dren er et problem. Nr man ikke vil leve lenger, bare fordi det vre seg selv og ha den kroppen man har gjr s vondt at man ikke orker. Vet du virkelig hvordan det fles?

Nr tankene blir gjort om til stemmer som man har problemer med skille fra om de er virkelige eller ikke. Og nr de stemmene skriker til en 24/7 om hvor dum, mislykka, stygg, ekkel og feit man er. Nr man vkner livredd p natta fordi det er noen som skriker s hyt at man fr helt vondt i hodet, for s innse at det bare er hjernen som spiller deg er puss. Nr man mister kontrollen og bruker flere timer i strekk p spise og spy. Nr man dropper bursdager og venninnekvelder, bare for slippe skammen man fr av spise. Vet du virkelig hvordan det fles?

Nr man klarer smile og prve s godt man kan sette opp en maske, for s bryte totalt sammen med en gang man kommer hjem. Nr man gr flere dager uten bde mat og vann, samtidig som man trener i flere timer. Nr man ikke klarer konsentrere seg p skolen, for det eneste man klarer tenke p er hvor mye man hater seg selv og at lrene ser enda feitere ut nr man sitter. Nr man grter seg i svn hver eneste natt fordi man vet at imorgen kommer enda en dag man m leve med seg selv. Nr man nesten ikke klarer se seg selv i speilet uten bryte sammen i grt. Nr kommentarene deres (noen f, f av dere) bekrefter de vonde tankene mine og er med p gjre monsteret enda sterkere.Vet du hvordan det fles, vet du virkelig det?

Det gjr nemlig s vondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal orke det mer. S tenk, tenk fr du sier noe.



    Postet: 19.09.2012     Tid: 20:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 14     Copyright

books i like

spise blomster til frokost. imorgen var jeg alltid en lve. tilstrekkelig vakkert. evig sndag. bare tanken p deg. idas dans. blodets bnd. vinterjenter. himmelstv. bare sprr alice. ulveyne. rimfrost. snnavind. harry potter. engel uten vinger. vinterdansen. noe i meg er sterkere enn jeg er. onkel toms hytte. ikke uten min datter. regines bok.

...

    Postet: 19.09.2012     Tid: 16:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright

yeah, you're right. no one is sad, they just pretending.




Unnskyld for at det har blitt postet en del arkivbilder i det siste, jeg har bare ikke srlig motivasjon til noe som helst for tiden. Dro tidlig fra skolen istad, ikke bare p grunn av hodepine og svnmangel, men ogs fordi jeg flte meg for feit til vre der. Flte at alle glodde p meg og snakket stygt. Sikkert bare teite tanker, men akkurat der og da tok de helt overtaket. Klar for prve p nytt imorgen i alle fall!

...

    Postet: 10.09.2012     Tid: 19:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 13     Copyright

thoughts

Vinterdepresjon. Hstdepresjon. Jeg vet ikke helt, men jeg kjenner den godt n. Den er ikke lenger snikende innp meg, den har meg n. Enda er ikke grepet s veldig hardt, dog hardt nok til delegge en god del. Energi vet jeg ikke lenger hva er og jeg har begynt g med masken min igjen. Den masken s alt for mange tar p seg hver eneste dag, kun om natten blir den tatt av. Smilemasken. Jeg skriver litt kronglete, tankene mine er kronglete. Der har dere grunnen. Klarer ikke helt forst meg selv. Tar jeg feil valg? Er det veldig drlig gjort av meg? Maten blir ogs mye vanskligere og jeg har ftt strengere regler. Tror jeg trenger det. Vil ikke ha mat, vil ikke ha kalorier, vil ikke ditt og vil ikke datt. Jeg fler meg mentalt sett mye yngre nr det kommer til hvordan jeg er nr spiseforstyrrelsen og/eller depresjonen er som verst. Jeg fr ikke sove om natten, fler meg for feit uansett hvordan jeg ligger. Er helt overbevist om at jeg blir feitere og feitere for hvert sekund. Frst utp morgenkvisten sovner jeg av utmattelse. Skolen koster mange krefter, alt gjr for s vidt det. Skyver alle bort fra meg, uten vilje. Tror jeg. Prver s srt beholde vennene mine, hper jeg klarer det. Skal prve gjre ting riktig, gjre ting perfekt.

...

    Postet: 05.09.2012     Tid: 21:32     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

she is falling apart again



Redd meg fra meg selv, vr s snill. For i skrivende yeblikk er spiseforstyrrelsen s ille at ord mister sin betydning. Vr s snill, hold rundt meg, gi meg en klem. Alt ordner seg, det m det bare. Orker ikke skrive mere, alt gjr bare s... vondt.

...

    Postet: 03.09.2012     Tid: 23:09     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright

a reason to live

Dette innlegget er dedikert til alle som fler seg truffet av teksten.

Du har en grunn til leve og den grunnen er deg selv. Jeg vet det er mange som ikke ser meningen med livet lenger, mange som ikke tror ting kommer til bli bedre, mange som har kjempet over lang, lang tid og ikke orker mere. Livet er s vondt at bare det puste, bare det eksistere gir en s ubeskrivelig smerte at det eneste som str i hodet p en er forlate verden.

Din grunn til leve er ikke hva andre hadde mistet om du hadde blitt borte. Mange hadde mistet en god venn, mange hadde mistet et familiemedlem, noen hadde mistet et barn og noen hadde kanskje mistet er kjrste. Likevel er det en ting som er enda verre: miste seg selv.

Det er minst like egoistisk holde noen i live mot sin vilje, om ikke mer, enn faktisk ta sitt eget liv. Problemet er bare at de fleste som ikke nsker leve lenger er psykisk syke, mennesker som ikke har noen tro p at ting kan bli bedre. Mennesker som faktisk kan f hjelp og bli friske igjen, uten at de ser det selv.

Kjre regjering, ser dere ikke behovet for bedre og ikke minst flere psykiatriske tjenester her i landet? Kjre, flotte landet vrt, hjelp de som ikke klarer hjelpe seg selv. Dere kan umulig forestille dere hvor vondt det gjr nr ei man kjente ba om hjelp flere ganger, ikke fikk det og s valgte ta sitt eget liv. Ser dere virkelig ikke at her trengs forandringer til eller velger dere lukke ynene? Tenke at "det gjelder ikke meg"?

Livet er en grunn til leve og den grunnen fortjener du ha. Du fortjener kjenne flelsen av hva virkelig glede er, av hva kjrlighet er og hvor sterke vi mennesker kan vre, bare vi str sammen. Du har en grunn til leve og den grunnen skal du f oppleve. Ingen skal f ta ifra deg den grunnen, ei heller deg selv. Lev, lev til du virkelig har en grunn for leve.

Hvor lang tid det tar for at akkurat du skal ha en grunn til leve er det ingen som kan svare p. Kanskje trenger du hjelp p veien, kanskje vil du ikke mere av livet, kanskje tar det r, kanskje faller du flere ganger p veien, men en ting lover jeg deg; Fortsett leve, for en dag vil du finne grunnen til at akkurat du gjr det og elske det.



Jeg setter stor pris p hvis du vil dele dette innlegget for vise din respekt og/eller for la flere f lese og vite hvor viktig dette faktisk er!

...

    Postet: 02.09.2012     Tid: 23:31     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

vre syk p innsiden

Jeg ble inspirert av denne herlige jenta til skrive et slikt innlegg. Anbefaler dere ta en titt innom bloggen hennes!

Det er mange som ser ned p mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier flelser. Se for deg ei jente p 15 r som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er p stranden uten ha noe p hodet, alle skjnner med en gang hva hun har vrt igjennom og ingen ser ned p henne. Du ville i alle fall aldri funnet p kalle henne oppmerksomhetssyk.

S ser du for deg ei 15 r gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre gr hun ogs i bikini p stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling p hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjnner dere ikke at vre syk p innsiden kan gjre minst like vondt som vre syk p utsiden, om ikke verre? Og er det kle seg om alle andre, vre oppmerksomhetssyk?

Noe som kan vre vanskelig forst er at et menneske kan vre syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips p foten m man ikke akkurat vre srlig smart for forst at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig forst at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke fr vi fr se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er p innsiden. Det er det som gjr det s vanskelig.

De fleste av dere har garantert vrt ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjr, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig forst hvor vondt det gjr, uten ha vrt der. Nr hvert eneste sekund du m leve er s vondt at man ikke vet hvor man skal gjre av seg, bare det puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger bli syk p innsiden p akkurat samme mte som ingen velger bli syk p utsiden.

Jeg har vrt heldig, svrt sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjr like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk nr man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gtt igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, s vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psyk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psyke. Og det er der man kan gjre en forandring; ved respektere.

For helt rlig, hvem hadde trodd at jenta p bildet under sultet seg, kuttet opp armene sine og hatet seg selv s mye at jorden ikke virket som et sted for henne?




Hva er dine tanker rundt dette?

...

    Postet: 29.08.2012     Tid: 16:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

wake me up another day

Sammenbrudd p skolen idag, flte at alle glodde p meg, hatet meg og synes stygt om meg. Derfor dro jeg hjem, klarte bare ikke mere av skolen. Men imorgen skal jeg prve p nytt og om ikke det heller gr; vel, da skal jeg prve enda en gang, helt til det gr.

...

    Postet: 27.08.2012     Tid: 13:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

words


Ord er ikke nok akkurat n.

...

    Postet: 25.08.2012     Tid: 14:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

still waiting



Jeg venter fortsatt, venter p at speilet ikke skal vre s dmmende, at maten ikke styrer meg/humret mitt, at dette vonde forsvinner. Innser s at jeg kan ikke bare vente, jeg m faktisk gjre noe ogs. Om under en time skal jeg feire familiebursdag p pappa sin side. Egentlig s vil jeg ikke, men jeg skal prve gjre det beste ut av det. Riktig innstilling spiller en stor rolle. Tror jeg.

...

    Postet: 24.08.2012     Tid: 16:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

summertime

Terrified of what I'd be
As a kid from what I've seen
Every single day when people try
And put the pieces back together
Just to smash them down
Turn my headphones up real loud
I think I need them now

Could you stop the noise?

...

    Postet: 12.08.2012     Tid: 16:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

Tjueandre juli totusenogelleve



Vi er et sterkt land med mange gode mennesker, der hver og en av oss hrer til. Vi er et land som har bevist at vi virkelig kan st sammen og vise kjrlighet mot sterkt hat. Vi er et land som er knyttet sammen som perlebnd der vi alle er perler som utgjr landet.Vi er Norge.

At en mann sine handlinger var s grusomme, ga oss en sjanse til la oss vise resten av verden hvor sterkt kjrlighet kan vre. Jeg regner med at der er mange flelser som surrer rundt i de fleste n, jeg vet at det er mange som har mistet noen de var utrolig glad i, jeg vet at mange ikke finner ord for hvor vondt dette er. Men jeg vil likevel be dere alle; Ikke hat, vr s snill.

Hat er et sterkt ord og det si man hater en person er sterkt. Jeg er forbredt for f masse kritikk for det jeg n kommer til skrive og jeg kommer til st fr det jeg skriver. Likvel vil jeg be deg om tenke fr du utgjr det en mening om hva jeg synes om saken.

For man er nemlig ikke noe bedre selv om man hater. Jeg kan rett og slett ikke si at jeg hater han,for jeg kjenner han ikke. Derimot kan jeg si at jeg hater handlingene hansmer enn det ord kan beskrive. Det er en forskjell p det hate selve personen og det hate diverse handlinger personen har utfrt. Vr s snill, ikke misforst; jeg er p ingen mte p hansin side, tvert om! Poenget mitt er bare at dere er ikke noe bedre selv av hate han, for dere kjenner han ikke. Handlingene hans kjenner dere og de har dere ALL rett til hate, bare ikke hat personer uten kjenne de. Det kommer det ingenting godt ut av.

Det er lov til ha det vondt, det er lov til grte og ske trst. Vi mennesker er skapt for st sammen og sttte hverandre. Flelsene vre skal ikke bli gjemt eller glemt, det skal og vil de aldri bli. P tide virkelig vise dem. Vise alle hvor sterke og fulle av kjrlighet vi er.

Jeg skulle s gjerne klemt hver og en av dere som p en eller annen mte er pvirket av det som skjedde 22. Juli 2011, jeg skulle s gjerne sagt at alt kommer til bli bra. Men alt kommer ikke til bli bra, for de vakre perlene vre kommer ikke tilbake. Det vi kan gjre er st sammen - prve akseptere og g videre. Og det er det jeg har tenkt til prv gjre. Hva med deg?

...

    Postet: 22.07.2012     Tid: 00:52     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

Silkevinger

Denne bloggen kommer fortsatt til bli brukt til fotografering og stilen min nr det gjelder klr. Jeg har allerede sagt ifra om at jeg ikke kommer til bruke denne noe srlig, for snn som ting er n m jeg nesten legge bloggen p hylla for en stund. Flg likevel med, det kommer da et innlegg i ny og ne (Hehe, det rimte. God humor ja?). Det jeg egentlig ville si at jeg har en terapiblogg som jeg hadde satt stor pris p om du ville flge.

Klikk HER for komme til min lille terapiblogg.

make an animated gif

-Elise

    Postet: 04.07.2012     Tid: 19:35     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

You're born, you die, and in between you make a lot of mistakes



Jeg fler at uansett hva jeg skriver til dere og uansett hvordan bilder jeg legger ut, s blir de feil. Alt blir feil og jeg tenker hele tiden at dere som leser bloggen min leser den fordi den er teit. At dere leser den for kunne le og gjre narr av meg. Innerst inne vet jeg at dette er teite tanker, pvirket av sykdommen. Jeg skriver mange innlegg som jeg ikke poster, tenker at ingen kommer til like dem. At alle hater meg. At jeg hater meg. Jeg hater denne jvla spiseforstyrrelsen.

...

    Postet: 02.07.2012     Tid: 22:46     Kategori: Personlig     Kommentarer: 12     Copyright

I`ll be waiting up counting the stars

N skulle jeg egentlig ha vrt i Sverige med besteforeldrene mine, broren min og bestevenninnen min. Isteden sitter jeg hjemme og de andre hper jeg koser seg p campingen! Vi dro tidlig p morningen p torsdagen, hadde en kjempefin dag og ble kjent med en del nye folk! :)

Men s komnatten og s kom tankene, jeg satte meg ut med en god bok i hp om at de skulle g vekk. Det funket svrt drlig, s jeg satte heller p litt fin musikk. Det funket ogs svrt drlig og trene ville ikke slutte renne. Det ente med at jeg ringte hjem og s kom de hentet meg midt p natten, heldigvis s var det ok for dem kjre, selv om det er et godt stykke. Helt rlig burde jeg ha tenkt bedre etter fr jeg dro avgrde, jeg burde ha visst at jeg var spass ustabil at det kanskje ikke kom til g. Stakars Tonje fikk ikke vite noe fr det var morgen, det m jeg innrmme jeg har veldig drlig samvittighet for. Jeg hper, som sagt, at de klarte kose seg og som mormor skrev til meg p sms: turen tar vi igjen neste r!

Jeg vet at det kanskje ikke er s lurt dele s mye som det jeg deler, jeg vet at hvem som helst kan lese det og jeg vet det kan bli brukt mot meg. Men de konsekvensene betyr ingenting i forhold til hvor mye skriveterapi faktisk hjelper. Og da er det verdt det, for jeg trenger all den hjelp jeg kan f.
...

    Postet: 01.07.2012     Tid: 15:58     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Breath me



_tatt av Anniken

Snn, der har dere litt av musikken jeg liker. Jeg prvde trappe ned p det meste sre, s fr jeg hpe at i alle fall noen liker musikksmaken min. Eller det dere fr se av den. Jeg fikk ogs til ha en sang pr artist, s anbefaler virkelig ske opp mere av bl.a. Daughtry, Secondhand Serenade, A7x og Birdy. Hvis dette fr god respons kan det hende jeg gjr det samme med filmer og bker. Noe du likte? :3

...

    Postet: 28.06.2012     Tid: 00:34     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

.breath.



Trenger en liten pause, bde fra blogg og facebook. Fra hele verden egentlig. Er vel tilbake om noen dager eller uker, vet ikke enn. Akkurat n har jeg nok med huske hvordan man puster. (Hvis det er noen av dere som fler for snakke s er jeg kanskje n p mail; summer@live.no)Ta vare p dere selv da, vakre skapninger, s blogges vi snart.

...

    Postet: 19.06.2012     Tid: 20:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

Give me some hope


canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 125

Jeg er nok ikke s sterk som det dere skal ha det til.

...

    Postet: 17.06.2012     Tid: 17:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright

Fordi alle kan se det uansett...

"I tried to be perfect
But nothing was worth it"

...

    Postet: 13.06.2012     Tid: 23:19     Kategori: Personlig     Kommentarer: 20     Copyright

Fragile hope




Jeg vil virkelig bli helt bra, samtidig er tanken s utrolig skummel. Jeg klarer ikke passe p meg selv eller ta ansvar for at jeg fr i meg det jeg skal ha i meg. Pappa lover de p avdelingen at han skal passe p, gang p gang. Han klarer det ikke han heller, virker egentlig ikke som han prver en gang. Om han faktisk gjr det eller ikke er det nok bare han som vet. Psykologen min var syk idag og jeg som virkelig hadde forbredt meg til g til den timen for en gangs skyld. Pappa skal heldigvis ringe og sprre om jeg kan f en time med legen p avdelingen fr jeg blir innlagt igjen. Hper det gr, jeg trenger det. Ta vare p dere selv!

...

    Postet: 12.06.2012     Tid: 15:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Piken i rdt

Hvor ble det av den lille jenta som aldri skulle vokse opp? Jeg skulle jo ikke vokse opp, jeg skulle jo ikke bli stor. Jeg skulle jo vre lille, lette Elise for alltid, det var jo det som var planen. Store-Elise tenkte en gang at hvis hun bare ble fanget i en barnekropp, s skulle alt bli bra, da kom hun aldri til bli voksen. S rotet hun seg bort i dette tullet da og finner ikke veien ut.

De store stygge monstrene kom og inntok hodet hennes. Skrek og skrek de styggeste ord og Elise trodde p hvert eneste av dem. Skrikene ville ikke stoppe, de var der alltid, hye og vonde. Elise ville jo bare fortsette vre liten, hun visste jo ikke at denne uskyldige dansen skulle bli s grusom og s lang. S fortsatte hun danse da, i den troen om at det ville fre til lykke.



Sannheten? Jeg er redd. Redd for vokse opp, redd for virkelig leve og redd for miste meg selv.

...

    Postet: 10.06.2012     Tid: 15:21     Kategori: Personlig     Kommentarer: 20     Copyright

A ghost of a girl that she used to know well





Det gjr ikke vondt at ting forandrer seg, det som gjr vondt er at de ikke lenger er slik du husker dem som. Jeg har heller aldri skjnt hvorfor folk er redde for mrket, mrket er da vel ikke farlig? Jeg hadde heller trodd at folk var redde for det som skjulte seg i mrket. Det som gjr enda vondere er nr du ikke en gang husker hvordan ting var fr de forandret seg. Nr du heller ikke er redd for det som skjuler seg i mrket. Jeg savner det vre liten, selv om jeg ikke helt husker hvordan det var. Det frister sette seg p et tilfeldig tog eller fly og bare rmme avgrde, helt alene med kameraet og kun en sekk med bagasje. Jeg er gal nok til faktisk gjre slike ting, men jeg tror jeg ikke hadde gjort det n med det frste, trenger tid til finne ut av ting frst. "I need a heart that carries on through the pain, when the walls start collapsing again".

...

    Postet: 07.06.2012     Tid: 21:39     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

Innlegget som aldri skulle bli postet

Dette innlegget blir nok lenger enn langt og hvis jeg velger poste det blir det nok bde negative og positive tilbakemeldinger. Jeg hper at dere som leser dette innlegget faktisk leser hele og tenker fr dere eventuelt kommenterer, selv om det sikkert blir ekstremt rotete. Dette er heller ikke lett for meg skrive om, men jeg skal gjre s godt jeg kan.

Jeg har det nemlig ikke s lett for tiden og det er en god del jeg sliter med. Dette pvirker hverdagen min alt for mye enn det som er normalt og jeg har ikke telling p hvor mange ganger jeg har brutt sammen, bde hjemme og p skolen. Jeg har ikke tenkt til dele hele historien min, den er alt for lang og jeg vil heller ikke dra med andre personer inn i dette med tanke p de sitt privatliv. Etter at jeg valgte vre pen om at jeg var innlagt og etter jeg fortalte at det var p grunn av det psykiske og ikke det fysiske, s har det kommet en god del sprsml, noe jeg forstr hvorfor. Folk begynner jo selvflgelig lure og en del blir bekymret.

Det har seg slik at jeg sliter veldig med meg selv og det godta/akseptere seg selv. Selvflelsen og selvtillitten min er ofte s drlig at jeg bare ligger hjemme og grter uten vite hvor jeg skal gjre av meg. Fravret mitt p skolen ble bare strre og strre fordi jeg orket ikke en gang at noen skulle se p meg, bare det kunne f meg til bryte helt sammen. Jeg har takket nei til s utrolig mye fint og hyggelig fordi selvhatet har vrt s stort at jeg ikke har taklet det. Jeg kan omtrent ikke g forbi et speil uten ville knuse det eller uten begynne grte. Det har delagt s mye for meg at jeg unner ingen ha det slik!

Forholdet mitt til mat har blitt veldig anstrengt, rett og slett p grunn av at forholdet mitt til meg selv og kroppen min er det. Det var en periode maten kom helt ut av kontroll og blodprvene mine var utrolig drlige og jeg svimte ofte av. Heldigvis er blodprvene mine mye bedre n, men problemet er langt fra over. Jeg har ogs mtte lyet til venner med hvorfor jeg ikke har kommet p venninnekvelder og lignende. Jeg har sagt at jeg er syk, nr sannheten er at jeg rett og slett har vrt for redd p grunn av maten og noen ganger fordi jeg har sittet hjemme og grini over mitt eget speilbilde. Jeg hper med fortelle dette at jeg slipper juge og at jeg heller kan fortelle sannheten og vre med vennene mine. Det gjr s alt for vondt finne p drlige unnskyldninger hele tiden.



Jeg hater virkelig kroppen min, jeg hater hvert eneste sekund jeg m leve med den. Hadde noen sett meg p gata ville de nok aldri trodd at det stod slik til med meg, men er det noe jeg har lrt s er det at hvem som helst kan slite psykisk. Jeg har ogs lrt at man aldri skal dmme noen uten ha vrt i situasjonen selv. Derfor setter jeg ogs stor pris p hvis dere respekterer at dette sliter jeg med og snn er det. Jeg nsker bli bedre og jeg skal ske mere hjelp nr det gjelder dette, for slik som det er n fungerer det ikke. Dette er ikke noe jeg har valgt selv, det har bare skjedd.

Hver gang jeg har snakket om "hvordan kjempe en kamp bde med og mot seg selv" s er det dette her jeg har snakket om. Det med mat, kropp og tanker/flelser rundt dette teamet. For kampen m nemlig kjempes mot det i meg som delegger megselv, men alikevel med det som holder meg oppe. Den kampen er s utrolig vanskelig og har kostet s alt for mange krefter, trer, tanker, ord og gleder. Kampen kjempes fortsatt, men er hverken vunnet eller tapt.

Hvor mange dumme ting jeg har gjort p grunn av dette vet jeg heller ikke, bare at det er mange. Akkurat hva velger jeg ikke dele, noe m jeg f ha for meg selv. Noen av de tingene har konsekvenser for meg resten av livet, jeg kan aldri bli kvitt det. Jeg m rett og slett lre meg til leve med det, enten jeg vil eller ikke.

Jeg har en diagnose nr det gjelder spiseforstyrrelse, men den er jeg ikke klar for la dere vite enn. Kanskje aldri. Jeg skrev for lenge siden at nr jeg var klar skulle jeg fortelle hva jeg slet med og n fler jeg meg klar. Jeg er lei av skjule, lei av juge og lei av det at slike ting er s tabulagt. Dette er vanskelig for meg dele, men det er enda vanskligere ikke dele. Det delegger s utrolig mye og jeg hper av hele mitt hjerte at dere ikke roter dere borti det samme!

Depresjon er ogs noe jeg har vrt veldig mye borti. Man orker ingenting annet enn ligge i et mrkt rom alene og hre p deppemusikk. Ingenting betyr noe og ingenting gledet meg. Dagene, timene, minuttene og sekundene gikk i ett og jeg hatet alt og alle. Ingenting var positivt og jeg dreit i absolutt alt mulig, skole, venner, familie og ja... alt. Jeg har det ikke snn lenger, for n er jeg ute, og jeg er med venner. Jeg klarer smile og le, men p kveldene kommer ofte tankene tilbake. Depresjonen er da ogs et resultat av selvhatet og selvflelsen min. Men som sagt s er det mye bedre p den fronten, men langt, langt i fra bra.

S kommer jeg garantert til f kommentarer om at jeg nsker oppmerksomhet og da har jeg bare si; selvflgelig nsker jeg oppmerksomhet, hvorfor skulle jeg ellers ha skrevet dette? Jeg nsker deres oppmerksomhet slik at dere kan lese dette og prve forts og akseptere. Som Arnhild Lauveng s fint skrev det; "Dersom er person detter utfor brygga og blir liggende i vannet og skrike om hjelp, ville ingen finne p g rolig forbi med et rolig "han gjr det bare for oppmerksomhet". Selvflgelig nsker han oppmerksomhet! Han er i livsfare og ute av stand til redde seg selv, s hans eneste hp om fortsatt liv og helse ligger i hans evne til tilkalle oppmerksomhet fra andre mennesker som kan redde ham. Og de som hrer ropene vil yeblikkelig forst dette og gjre alt som str i sin makt for hjelpe". Poenget mitt her er alts at jeg nsker deres oppmerksomhet slik at dere forst hvorfor, jeg nsker ikke oppmerksomhet fordi jeg vil ha mere opperksomhet enn andre. Hvis dere ser forskjellen?

Hva mere jeg sliter med lar jeg ligge for en stund. Det var i hovedsak dette jeg ville dele i hp om at hverdagen blir litt lettere for meg. Og alle dere som eventuelt kjenner dere igjen av noen av tankene; ting blir bedre, man m bare jobbe med det.

Dette her er jvlig skummelt, men jeg fler meg titusen kilo (haha, litt ironisk med tanke p teksten!) lettere! S ber jeg dere en siste gang; vr s snill respekter meg for at jeg velger dele dette.


    Postet: 29.05.2012     Tid: 20:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 33     Copyright

Faen da

Jeg orker ikke skjule denne dritten lenger.

Jeg sliter noe inn i helvete med spisinga og selvbildet mitt.



Forklarer mere senere, akkurat n klarer jeg bare ikke. Unnskyld til dere som fortjener f vite det p en annen mte en denne.

...

    Postet: 29.05.2012     Tid: 19:51     Kategori: Personlig     Kommentarer: 22     Copyright

We were both young

Vil frst og fremst advare om at dette er et klageinnlegg, s hvis du ikke nsker lese burde du stoppe n. Jeg er s jvla lei av denne driten, det sliter meg helt ut og delegger s utrolig mye. Det skremmer meg litt at jeg har null kontroll over det, kan ikke noen andre ta kontrollen for meg da? Tydligvis ikke. Det blir bare verre og verre, uten at jeg klarer stoppe det. Tankene mine gjr meg gal og handlingene mine like s. Stopp skrike da, herregud.



Sliten. Null krefter. S skjedde det enda en gang og hver jvla gang er like ille. Ta det med ro, det har ikke skjedd noe skikkelig ille alts, bare jeg som hater dette mere og mere. Jeg vil bare legge meg ned alene i et mrkt rom, sove bort resten av dagen. Hodepine til tusen i tillegg. Ikke se p meg, vr s snill, jeg vil bare vre alene. Trenger s srt litt alenetid med fin musikk.

Fler meg litt snn ensom og alene, den flelsen kjenner vel de fleste til. Regner jeg med. Vil bli liten igjen, null ansvar og bort fra dette tullet jeg har surret meg borti. Kjre, kjre monster, kan du se til helvete holde kjeft? Neivel da, s fr du fortsette skrike, fortsett delegg meg, men ha en ting klart; jeg hater deg.

Trengte bare f det ut.

...

    Postet: 28.05.2012     Tid: 17:28     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

The sky is full of dreams




canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 115

Ting er litt kaos for tiden og tankene mine er teite. Det er ikke alltid s lett det der med tankene. Jeg var en natt p avdelingen igr, noe som ble avtalt for rundt to uker siden. Det var litt fint komme seg bort og f puste litt. Fle seg litt tryggere. Jeg hadde egentlig tenkt poste et innlegg som handlet om litt av det jeg sliter med, men jeg feiga ut.

...

    Postet: 25.05.2012     Tid: 18:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Hvem er du egentlig?

Skal jeg fortelle litt om meg, hvem jeg egentlig er?

Jeg er ei som hater se andre falle gang p gang, treffe bakken frste gang eller delegge seg selv. For jeg vet hvordan det er reise seg, tro at alt er fint og s faller man igjen. Det skjer igjen og igjen og s treffer man bakken s hardt som aldri fr. Jeg skulle nske at jeg kunne redde verden, men det er ikke noe jeg kan gjre alene. Likevel prver jeg og jeg gjr s godt jeg kan for at andre ikke skal ha det vondt, det fortjener ingen ha. Skal vi redde verden sammen?

Jeg er ei som tenker veldig mye p alt mulig rart, tankene stopper aldri og noen ganger blir det for mye for meg. Da hjelper det g en tur med fin musikk eller ha gode venner rundt seg. Tankene mine blir ofte skrevet ned i dagboken min. Jeg elsker ogs lese bker og skrive bde dikt og noveller. Skriveterapi fungerer, virkelig.

Jeg er ei som liker le og vre teit med vennene sine. Gjre helt utrolig rare ting som man senere fr helt latteranfall av tenke tilbake p. Ikke bry seg om hva andre mener og st for sin egen mening, uansett. Til tider kan jeg vre litt sta, men som regel s er det egentlig bare en god egenskap. For jeg er meg selv og s lenge man viser respekt for andre ser jeg ikke noe galt i det.

Jeg er ei som liker g med skoene uten lukke dem, jeg er ei som liker g i sommerkjole i regnet, jeg er ei som nesten ikke takler spise med bestikk som har runde ender, jeg er ei som skulle nske hun var flinkere til ta vare p de rundt seg, jeg er ei som setter meg alt for hye ml, jeg er ei som ikke helt skjnner meg p hvordan verden fungerer, jeg er ei som er akkurat som deg; jeg er meg selv.

Kan du fortelle meg litt om hvem akkurat du er? Det er fint bli litt kjent med andre personligheter. Kanskje jeg kommer til ta noen bilder der jeg prver beskrive hvem akkurat du er? Eller kanskje jeg lager et innlegg der jeg samler noen setninger om hvem dere er, alle sammen? Eller kanskje jeg bare leser igjennom og sitter igjen med et smil om munnen? Hvem vet.

...

    Postet: 24.05.2012     Tid: 20:17     Kategori: Personlig     Kommentarer: 14     Copyright

Those stars



canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 109

Jeg er ikke tilbake helt enn, men jeg kommer til blogge litt innimellom. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive, jeg er litt tom for ord n. Det virker s hplst alt sammen, jeg faller tilbake igjen. Det var jo ikke det som var planen. Jeg ble skrevet ut idag, noe jeg synes er helt ok. Selv om jeg har ftt forklart utallige ganger hva som skjer videre, s klarer jeg ikke f det inn. Unnskyld, dette her ble et klageinnlegg. Det var ikke meningen.

...

    Postet: 11.05.2012     Tid: 17:23     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

Borte vekk

Kommer nok til vre borte vekk fra bloggen i noen dager. Men jeg kommer tilbake igjen, selv om det kanskje tar litt tid, jeg vet ikke enn. Blogges senere, eller hva? :3

-Elise

    Postet: 10.05.2012     Tid: 21:43     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

HURT, BROKEN OR SOMTHING LIKE THAT


Modell: Marthe

Dette er et innlegg som har ligget i arkivet mitt siden rundt februar kanskje. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg ble fornyd med bildet eller ikke, det burde vrt tatt fra en annen vinkel. Jo, ogs er jeg innlagt igjen da.

...

    Postet: 09.05.2012     Tid: 17:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

UNNSKYLD



<3

...

    Postet: 09.05.2012     Tid: 00:32     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright

SELVTILLIT

S kommer da dette innlegget om selvtillit som jeg lenge har tenkt til skrive. Jeg spurte litt rundt p facebook, nysgjerrig p hvordan det var med folk rundt meg, med tanke p om de hadde god eller drlig selvtillit. Resultatet var ikke bra i det hele tatt, det var rett og slett skremmende hvor mange som hadde (har) drlig selvtillit. Jeg vil skrive litt om hva jeg mener om det, rett og slett fordi jeg synes det er et viktig tema.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, det er s utrolig mye si om dette emnet. Kan vel begynne med si at for god selvtillit ikke er noe bra det heller, men helt rlig, hvor mange er det som egentlig har det? Jeg sier ikke dette for vre negativ, men jeg sier det fordi det virker som om det er slik det er. Noen av de jeg kjenner kan virke som om de har utrolig god selvtillit ovenfor andre, det er bare det at de kan vre en av de som grter seg i svn hver eneste natt. Poenget mitt her er at man aldri kan vite hvor god eller drlig selvtillit en person har, bare ved oppservere.

Det er jo ogs de som faktisk har god selvtillit og jeg kjenner jeg blir i utrolig godt humr av vre rundt slike personer! Da tenker jeg jo ikke p de som er overlegne eller tror de er bedre enn alle andre, jeg tenker p de som tr vre hundre prosent seg selv og er fornyde med vre slik de er, godtar seg selv. Slike personer har jeg bare lyst til klemme og fortelle at de er utrolig gode forbilder! Men det gjr jeg jo ikke, for akkurat der er jeg nok litt feig.

se personer med s drlig selvtillit at det lyser klart igjennom gjr vondt. Slike personer har jeg ogs lyst til klemme og fortelle som sant er; de er utrolig nydelige og vakre p sin egen mte og at jeg skulle nske at de s seg selv som den personen som jeg ser de som. Jeg kjenner mennesker som ikke tr g p skolen, g ut med venner eller delta p sosiale aktiviteter fordi selvtilliten er for lav. At drlig selvtillit skal delegge hverdagen for mange er s ufatterlig galt, men hva gjr man egentlig med det? Jeg aner ikke og jeg kommer nok ikke til f noe konkret svar p det heller.

Jeg har tenkt en del p utlsende rsaker til at noen mennesker har drlig selvtillit og andre god. Det er en ting som gr igjen i de fleste tilfeller med drlig selvtillit og det er "flink pike syndromet". Det strekke seg etter det beste og perfekte, fle at man aldri er god nok. Uansett hvor hardt man prver og uavhengi av resultatet blir det aldri bra nok, alt kan forbedres og alt man gjr virker feil. Dette gjelder jo selvflgelig ikke alle, men det gjelder en god del.

Nr det kommer til hvordan min selvtillit er s tror jeg ikke jeg kommer til fortelle noe srlig om det. Akkurat det temaet er et srt omrde, s det sier vel litt seg selv. Likevel s sier det dere ingenting, ikke snn egentlig. Jeg velger i alle fall utelukke dette fra innlegget.


Jeg minner ogs om leserhistoriene.Vil du dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du nsker det. Jeg tar meg ogs den retten til redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre lese. Jeg kommer ogs til bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail:summer@live.no Tidligere bidrag finner du HER.

Noen tanker du vil dele?

    Postet: 06.05.2012     Tid: 23:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

HVORFOR GJR JEG DETTE?



Hvorfor gjr jeg dette? delegger for meg selv. Det er ikke bra, jeg vet det, men det er s vanskelig! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre, det eneste jeg vet er at slik kan det ikke fortsette. kjempe bde med og mot seg selv er virkelig ikke lett. Jeg vet jeg trenger hjelp, men jeg fr meg bare ikke til fortelle hva som egentlig plager meg. Skal jeg, selv om jeg egentlig ikke tr, be om hjelp? Jeg vet ikke.

Dette er vel det mest personlige jeg har skrevet, s vr s snill, tenk dere om fr dere eventuelt kommenterer. Trengte bare f det ut.

...

    Postet: 03.05.2012     Tid: 22:30     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

MOONLIGHT



Var det ikke mye enklere da man var liten og bare ved gjemme seg under dyna var man trygg for alle monstrene?

...

    Postet: 25.04.2012     Tid: 22:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

UTVIKLE SEG I RIKTIG RETNING




Jeg var p et mte idag med flere mennesker enn jeg kan telle p fingrene. Forstod jeg det rett s var det et mte som handlet om hvordan jeg skal flges opp n som jeg ikke lenger er innlagt. Det ble egentlig ikke sagt noe spessielt, eneste var at noen personer kommer ut av bildet og ei ny kommer inn i bildet. Snakket ogs litt om hva som skjer nr jeg skal begynner p videregende og hvordan jeg klarer meg n som jeg er hjemme. Selv kan jeg si at jeg har utviklet meg utrolig mye i positiv retning! Jeg fr virkelig ikke sagt det nok, men alt gr s mye bedre med meg og det er en utrolig deilig flelse!

...

    Postet: 23.04.2012     Tid: 21:01     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

ALLA DESSA DAGAR SOM KOM OCH GICK



Lenas begravelse var idag. Det var noe av det tristeste jeg noen gang har opplevd, men det var p en mte fint ogs. Fint ta ordentlig farvel, fint vite at hun har det bedre n. Det ble mange trer og jeg fikk helt vondt i hjertet av se familien hennes. Da var det godt ha noen holde i hnden og det var godt med klemmer. En liten trst i alt det vonde var at jeg fikk mte jentene, det var fint.Ser du blomsten jeg har i hret? Lenas favorittfarge var bl. Var...

...

    Postet: 20.04.2012     Tid: 22:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

MY IMMORTAL


canon eos 550D +50mm f/1.8 II
Day 105

Hvil i fred

...

    Postet: 20.04.2012     Tid: 19:00     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

We didn't loose a person, we gained an angel




Funker dette + en lang cardigan i en begravelse...?

...

    Postet: 17.04.2012     Tid: 22:40     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

REDDE VERDEN


(Teksten p bildet kan vel sammenlignes med min generelle mentale tilstand)

Jeg vil redde verden og jeg vet at jeg kan gjre en forskjell. Kanskje ikke for hele verden totalt, men jeg hper og tror at jeg kan gjre en forskjell for noen f personer. Selv en eneste stemme kan gjre en forskjell, det vet jeg. Jeg er en person som bryr meg veldig mye om de rundt meg og jeg nsker gjre alt for at alle andre skal ha det bra. Hvis det er noen som trenger snakke, trenger en klem, en skulder grte p eller noen le med s har jeg alltid tid.

Jeg bryr meg virkelig og hvis jeg sier at jeg alltid er her for noen, uansett tid eller sted, s mener jeg det. Det er s mange fantastiske personer der ute som fortjener s mye bedre og jeg prver gjre s godt jeg kan for hjelpe. Det er kanskje ikke store greiene jeg fr til, men noen ganger er alt man trenger noen som sttter en og som tror p en. En kjempe med, en g veien sammen med. Jeg hper jeg kan f ren av vre den personen for noen andre.

Hvis de rundt deg at du er der, det hjelper ikke alltid sende noen medflende blikk. Et smil og noen fine ord, en god klem og et godt vennskap, jeg vet egentlig ikke hva. Det varierer fra person til person, ingen i hele verden er like. Alle fortjener kjenne hvordan det er ha et ordentlig smil om munnen, fle hvordan det er ha livsgnist i ynene, oppleve hva det vil si leve.

Jeg skulle nske at jeg hadde store krefter og klarte hjelpe alle. Selv om det ikke gr hper jeg en gang kunne si til en eller flere personer; "Ser du, det var vanskelig og tungt. Det kostet mange trer, ord og krefter, men vet du hva? Vi klarte det. Vi kom oss gjennom og det er det som betyr noe!" For vet du hva? Vi skal klare det, ikke sant?

...

    Postet: 15.04.2012     Tid: 21:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

HVIL I FRED




Kjre, fine, fantastiske Lena. Nydelige engel, jeg hper du har det mye bedre der du er n. Sov godt, vakreste...

...

    Postet: 13.04.2012     Tid: 20:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 12     Copyright

SELVTILLIT - MIN EGEN HISTORIE



Jeg har selv vrt der; null selvtillit. Det delegger virkelig alt, selvtillit er noe av det viktigste man kan ha, i riktig dosering vel og merke. Jeg har selv sttt foran speil helt opplst i trer, uten vite hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg lot meg lure av monsteret uten vre klar over det. Trodde p det som ble sagt, det som ble hvisket og alt det som ble skreket. De grusomme skrikene som ikke ville ut av hodet mitt...

Min selvtillit var s drlig noen perioder at jeg isolerte meg helt alene p rommet mitt. Alt jeg gjorde var feil og det var aldri godt nok uansett hvor godt jeg prvde. Speilet hatet meg bare mere og mere, jeg satt alene p et mrkt rom og grt. Hvor var vennene mine? De var der hele tiden, men jeg skyv dem unna. Klarte ikke se dem i ynene, flte at jeg hadde sviktet dem.

Jeg fler meg klar n, klar til begynne fortelle litt om hvorfor ting har blitt som det har blitt. Det kommer til flge mitt eget tempo og jeg vet enn ikke hvor mye jeg vil dele. Hvis det jeg skriver kan hjelpe en eneste person, s er det verdt det. Dette her er vel en slags "min egen historie del 1", hvis jeg kan si det snn. Vr s snill, les med respekt!

Og du som leser dette, akkurat deg, du er perfekt og nydelig akkurat slik du er!

...

    Postet: 02.04.2012     Tid: 19:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

HAPPY EASTER!



canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 95

Jeg vil ikke vokse opp. Kan jeg ikke f vre liten for alltid? Flytte for meg selv, ta null ansvar og hoppe i alle sledammene.
...

    Postet: 01.04.2012     Tid: 21:23     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright

SE, ELISE SMILER IGJEN!

N har jeg kommet hjem fra avdelinga for aller siste gang. Jvlig skummelt, men alikevel s utrolig deilig! P tide st p sine egene bein og kjenne luften under vingene! Alle de lange gturene, alle dagene med Skipbo-spilling, all latteren og hpet, alle de gode samtalene, skoletimer jeg har klart gjennomfre og all den gode hjelpen ellers har betydd helt sinsykt mye!

Det var vanskelig si hade istad og gi hadeklemmer, spesielt da jeg gikk p toget p vei til Larvik. Det er vel frst da det gikk opp for meg at denne delen av livet mitt er over. P tide si hade til den jenta som har hjmskt meg i all for lang tid og hilse velkommen til den jeg egentlig er. Hun som alltid har et smil p lur.

Jeg savner alle og alt mye allerde, men jeg vet at jeg n er mye sterkere enn da jeg frst kom dit.Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg har ftt ut av oppholdet og hvor fantastiske de som jobber der er!

...

    Postet: 30.03.2012     Tid: 13:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

LISTEN TO YOURSELF


canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 92

Bruke tid p bli frisk og bli seg selv igjen, det er det eneste som fungerer. Ikke la verden g for fort, man m lytte til sitt eget tempo.

...

    Postet: 25.03.2012     Tid: 22:30     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

GOOD NIGHT



...

    Postet: 24.03.2012     Tid: 21:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright

JUST A LITTLE BIT STRONGER


canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 85


Hodet mitt er totalt kaos, alt for mange tanker sloss om oppmerksomheten og tankene er langt i fra enige med hverandre. Noen vil ditt og andre vil datt og jeg blir sliten av det. Jeg skulle nske at jeg kunne trykke p en pauseknapp, trekke pusten dypt, lre meg selv kjenne og frst nr jeg var klar; trykke p playknappen igjen. Verden spinner rundt og jeg fr ikke med meg noen ting. Forstr meg ikke p noen ting.

Jeg liker skrive og hre p musikk, tankene forsvinner litt da. Jeg liker ogs vre med venner; smile, le og bare vre den jeg savner. For det gjr s godt ha det fint, de sm hverdagsyeblikkene, bare et lite smil, hva som helst. Bare ikke slik det er akkurat i skrivende yeblikk. Det kunne leve, virkelig kjenne at man lever.

Dumme valg som fr konsekvenser, store konsekvenser. Jeg som ikke angrer, ser egentlig ikke vitsen. nsker gjre det beste ut av det, tiden kan jo ikke skrues tilbake. Ikke s vidt jeg vet i alle fall. Tanker som blir delt og ord jeg skriver, forteller, gir dere et lite innblikk, kall det hva du vil. Jeg sier alt, alikevel ingenting. Slik er det og slik blir det. Fremdeles.

Skrevet igr kveld/ natt til idag.

-Elise

    Postet: 19.03.2012     Tid: 16:52     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

DRMMEFANGER



Nr ord som ikke skal sies blit sagt og tanker som ikke skal tenkes blir tenkt. Lurer fremdeles p om smilet og latteren blir husket. Kunne man lese mye, bare ved mte blikket? Sprsml blir stilt, men svares ei p. Hemmelighetene som er hemmelige forblir det, ingen vil noen gang f vite dem. S var det tiden da, den flyt liksom ut i det evige. Ikke vet jeg hvor den ble av.

-Elise

    Postet: 11.03.2012     Tid: 18:53     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright

fly, falle, for s reise seg igjen



Hvorfor er det man trenger mest av alt vanskligst be om eller ta imot? Hvordan kjemper man en kamp bde med og mot seg selv? Hvordan kom jeg meg egentlig hit jeg er n? Jeg vet ikke. Det er ganske s forvirrende. Ett skritt om gangen og ta meg den tiden jeg trenger. Jeg har s vidt begynt kjenne p den skumle flelsen av virkelig leve. Hvor godt og herlig, men alikevelt skummelt. Uvant. Redd for falle. Denne gangen skal jeg klare det, skal jeg ikke? Som jeg tidligere har skrevet: En gang skal jeg fly hyest av oss alle. Bare vent.

-Elise

    Postet: 04.03.2012     Tid: 18:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

Denne veien velger visst jeg

Jeg blir s utrolig frustrert over meg selv. Jeg er sliten, jeg er dritt lei av dette, s hvorfor fortsetter jeg da? Jeg har valget mellom holde p slik jeg gjr n eller virkelig leve livet. Hva er det som holder meg igjen fra alle smilene, all latteren. all gledenog alt det jeg fler jeg har mistet? Ikke misforst, jeg smiler fortsatt og jeg ler fortsatt, men ikke p samme mte som fr. Fr var det mere... ekte? Og hvordan bekjemperjeg monsteret nr monsteret er meg selv?

Noen ganger, eller egentlig mange ganger, s frister det fortelle hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjr som jeg gjr. Men jeg er redd for at folk skal dmme meg eller behandle meg p en annen mtefor hva jeg brer med meg. Jeg er jo Elise, jeg er ikke Elise og alt detjeg brer med meg, selv om det alikevel er en stor del av meg, s er det ikke meg.

Det hjelper ha mange fine mennesker rundt seg, jeg setter s stor pris p hver og en at jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det. Jeg hper s virkelig at jeg klarer komme meg ut av det jeg er midt inne i n, men alikevel vil jeg ikke, tr ikke. Det er p en mte trygt, selv om jeg vet innerst inne at det er en falsk trygghet. En trygghet som aldri skulle ha eksistert og som jeg ikke unner noen.

S lettet jeg hadde blitt hvis jegbare kunne fortelle det. Sluppet skjule alt. Men nei, jeg klarer bare ikke...



-Elise

    Postet: 12.02.2012     Tid: 22:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

Jeg vil jeg vil, men jeg fr det ikke til...



Det er s utrolig frustrerende! Jeg vil, jeg vil virkelig og jeg setter all min energi og alle mine krefter i klare det. Alikevel s feiler jeg, gang p gang. Noen som kjenner seg igjen i den flelsen? Uansett hvor hardt jeg prver, s gr det ikke. Noen ganger klarer jeg det i to-tre dager, men s er det rett tilbake til start igjen. Ett skritt fram, to skritt tilbake. Det er slik det gr og jeg hper at jeg snart innser at det er slik det er. Man kan ikke klare alt, det gr bare ikke. Hvis jeg ikke fr klare alt, kan jeg ikke vr s snill i alle fall klare dette..? Tydligvis ikke. Men jeg vil, jeg vil virkelig, jeg fr det bare ikke til.

-Elise

    Postet: 10.02.2012     Tid: 20:44     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Nothing`s gonna harm you, not while I`m around




Alt blir bedre snart, gjr det ikke..?

    Postet: 08.02.2012     Tid: 21:34     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Freedom

Jeg har ogs lyst til lpe glad og lykkelig i blomsterengene til sommeren. Fr jeg lov?






Arkivbildercanon eos 550D+0.25m/0.8ft Day 65

Jeg har ogs lyst til lpe glad og lykkelig i blomsterengene til sommeren. Fr jeg lov?

-Elise

    Postet: 06.02.2012     Tid: 21:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

P torsdag blir jeg innlagt...


canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 64

Jeg har vel aldri sagt en dato eller sagt s mye rundt det. Kanskje fordi jeg har prvd fortrenge det, kanskje fordi jeg gruer meg, kanskje fordi jeg ser frem til det, kanskje fordi jeg er redd for reaksjoner eller kanskje det er en god blanding av alt dette. Det er bare noen f dager igjen, for p torsdag s blir jeg innlagt. Jeg har ikke fortalt hvor, jeg har ikke fortalt hvor lenge og jeg har ikke fortalt hvorfor. Det siste kommer dere nok aldri til f svar p. Det er for skummelt.

Jeg har vrt p besk der noen ganger og jeg har ogs ftt omvisning der. Heldigvis s var det ganske fint og koselig, rommet er ogs helt ok. Imorgen skal jeg bort igjen, s jeg gr vel glipp av hele skoledagen. Det hadde jeg vel gjort uansett. Jeg hper s virkelig at dette skal g fint, at jeg fr noe (mye?) ut av det. Fortjener jeg ha det bedre? Kanskje, jeg vet ikke. For hvordan gjr man seg egentlig fortjent til ha det bra? ikke vet jeg.

Dette er faktisk utrolig vansklig for meg dele, men jeg velger vre spass pen som jeg er om det pga det er umulig skjule. Derfor hper jeg ogs at dere leser med respekt.

Hvis det er noen som lurer p noe s er det bare slenge igjen en kommentar, men vr forbredt p at det er svrt f sprsml jeg kommer til svare p.

-Elise

    Postet: 05.02.2012     Tid: 21:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 15     Copyright

15 ting du ikke visste om meg

-Jeg lukker omtrent aldri skoene mine, med mindre jeg skal trene.

-Selvtillitten min er ikke noe srlig skryte av, den er ganske s lav egentlig.

-Jeg liker jordbrmilkshake/is/melk o.s.v. mye bedre enn med sjokoladesmak.

-Dansing er ikke noe jeg er flink til, men jeg holder p med det fordi det er s gy og det fr meg til smile!

-Kan aldri f nok av kvelder med en god bok, en varm peis, et stort teppe og te.



-Hemmeligheter blir trygge hos meg.

-En gang skal jeg prve gi ut en bok eller en diktsamling, men jeg er livredd for bli avvist.

-Da jeg var tte r bestemte jeg meg for hvordan tattovering jeg skulle ta nr jeg blir gammel nok.

-Musikksmaken min er veldig sr. Det samme gjelder humoren min.

-Jeg gr ofte rundt og lurer p hva folk egentligsyntes om meg.

canon eos 550D +50mm f/1.8 IIDay 63

-Tankene mine skremmer meg.

-Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken hrfarge jeg skal ha.

-Hver kveld skriver jeg i dagboken min. Jeg er n p dagbok nr 7 og alle er skrevet helt ut.

-Det er svrt f jeg stoler p, men det er ingen jeg stoler helt p.

-Jeg er avhengi av TV Norge p natten. Og snn ellers er SVU verdens beste program!

Noe til felles?

-
Elise
    Postet: 02.02.2012     Tid: 18:37     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright

"Stop this silly world, I wanna get off"


canon eos 550D+0.25m/0.8ft Day 60

Karusellen spinner bare fortere og fortere, verden rundt blir mere uklar for hvert eneste sekund som gr. Jeg prver rope, men ingen hrer. Skrikene forsvinner ut i hplsheten. Jeg vil av karusellen, denne leken ble noe helt annet enn jeg i det hele tatt hadde vget tenke. Den ble for stor, for skummel og mest av alt: den ble for farlig.

-Elise

    Postet: 29.01.2012     Tid: 20:26     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright

"Monsters are real, and ghosts are real too. They live inside us, and sometimes, they win".

For vinne s m jenta kjempe en kamp og vinne over monsteret. Det er en hard kamp hun ikke kan kjempe alene, en kamp som koster s utrolig mye krefter. Noen dager er jenta helt motivert til kjempe, andre dager orker hun ikke kjempe imot. Monsteret blir sterkere og sterkere for hver dag som gr. Hvor mange r har egentlig monsteret vrt der? Hun vet ikke lenger. Vil ikke vite.


Monsteret er utrolig sterkt, mektig og ondskapsfult. Det sier de fleste ting, de fr henne til delegge seg selv, bryte den redde jenta helt ned. Jenta liker ikke monsteret, men hun tror p han. Hun er ikke sikker p hvorfor eller hvordan, men han har overtalt, ftt henne til tro p ham.



Kampen er s vanskelig kjempe, fordi monsteret bor ikke under sengen hennes. Det bor inne i henne, det er henne. Og hvordan kjemper man egentlig en kamp mot seg selv, men alikevel med seg selv? Hun blir litt forvirret. Jeg blir forvirret.

Quote: Stephen King
Bildene: link er satt inni nr to, dette er nr en.

-Elise

    Postet: 25.01.2012     Tid: 20:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright

Alle snakker sant

Hvor skal du g
nr alle veier frer til en vegg
og i den veggen er et lite skk
fra gamle mter med ditt hode?
hvem hrer du p
nr alle snakker sant og sier hr
og du har hrt det tusen ganger fr?
og du lurer p
hvor skal du g?
du trenger en ny vei n



togene gr
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du vkner alltid opp i feil by
hvor lenge holder et hp
nr du tror at du skal klare deg
men beina bare vil en vei?
og du lurer p
hvor skal du g?
du trenger en ny vei n



nr du ikke orker kjempe mer
du lukker ynene og ser svart
det mangler tegninger p ditt kart



hvem skal du sl
hvem skal overvinnes i duell
nr den eneste du mter er deg selv
igjen og igjen?
hvor mange ganger skal du g
den samme veien gang p gang
fordi det er den eneste du kan?
og du spr med din klareste stemme
hvor skal du g?



Siri Nilsen - Alle snakker sant. Min kusine p tte r viste meg denne sangen for noen mneder siden. Jeg m si at jeg ble helt sjokkert, ordene er som tatt ut av meg. Den sangen sier ikke bare mye, den sier alt.

    Postet: 22.01.2012     Tid: 17:46     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

Hvorfor fortalte jeg det?

Hvorfor fortalte jeg det? Jeg, som alltid har vrt livredd for bli kalt for oppmerksomhetssyk. Vel, jeg har hrt det en god del ganger n. Derfor tenkte jeg forklare hvorfor jeg fortalte hele verden at jeg blir innlagt.

Hadde innleggelsen vrt p 1-3 uker s hadde jeg ikke fortalt det, da hadde jeg sagt at jeg var syk eller p ferie hvis noen hadde spurt. Saken er den at innleggelsen blir alt ifra 2-5 mneder, og da sier det seg selv at det ikke hadde fungert komme med den unnskyldningen. Dere ser vel poenget der?

Hvorfor jeg blir innlagt er det ingen som har noe med, jeg har ikke en gang sagt det til mine nrmeste venner. Det er vel egentlig veldig drlig gjort av meg, men det er best slik. Det er noen f som vet litt (og da bare litt), men det er to venner av meg som vet hvorfor. Jeg trengte rett og slett noen snakke med.

S n vet dere grunnen til at jeg fortalte det og som jeg har sagt mange ganger fr: Dere trenger ikke sprre hvorfor jeg blir innlagt, jeg kommer ikke til svare og det er ikke noe dere har noe med. Jeg hper virkelig at jeg ikke opplever bli kaldt oppmerksomhetssyk flere ganger, for helt rlig, det er det siste jeg nsker bli her i livet.



-Elise

    Postet: 16.01.2012     Tid: 14:25     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

Forever

Nr man ligger vken og tenker p hvor fantastiske venner man har. Nr man blar i bildearkivet og lengter tilbake til herlige yeblikk med verdens beste mennesker. Nr trene renner fordi man ikke kan f sagt hvor glad man virkelig er i vennene sine. Det et da man virkelig skjnner hvor mye de betyr

-Elise

Skulle gjerne hatt et bilde med alle p, men det har jeg ikke. Uansett, dere vet hvem dere er.

    Postet: 14.01.2012     Tid: 21:25     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Mine hemmeligheter 1 #



1. Jeg har muggfobi. Det er helt forferdelig.
2. Jeg har levd i min egen lille boble i lang tid n, p tide komme meg ut av den.
3. Jeg forstr meg ikke p mennesker, hvorfor de gjr som de gjr. Men jeg vil si jeg er flink til sette meg inn i andres situasjoner.
4. Vennene mine er helt utrolige, jeg er takknemlig for hver og en! Jeg har virkelig verdens beste venner og jeg skulle nske jeg kunne gjre mere for vise dem hvor mye de betyr for meg.
5. Det er ikke sykehus jeg blir innlagt p.

Noe du ikke visste?

-Elise

    Postet: 09.01.2012     Tid: 20:25     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

Jeg blir innlagt

Jeg har egentlig vrt ganske pen i det siste med at jeg ikke har hatt det s bra. Alikevel har jeg alltid satt opp et smil og sagt at det gr bra, hvis noen har spurt meg. Her om dagen skrev jeg p facebook at jeg blir innlagt, det er rett og slett noe som er umulig skjule med tanke p lengden p innleggelsen. Jeg fikk s utrolig mange overaskende positive tilbakemeldinger, jeg setter virkelig pris p hver og en som har tatt seg tid til skrive noen ord til meg!♥Ikke en eneste negativ person var det!

S ja, jeg blir innlagt om ca tre uker, datoen er ikke satt enn. Hvor lenge innleggelsen blir kommer an p hva som skjer, hvordan det gr, framskritt og skritt tilbake. Jeg regner med at innleggelsen blir p 2 mnder, men det kan bde bli litt kortere eller ganske s mye lengre, det kommer rett og slett an p hva som skjer. Jeg fr hpe p det beste.

Jeg kommer ikke til fortelle hvorfor jeg blir innlagt, s du trenger ikke sprre meg om det. En dag, hvis jeg blir klar for det s skal jeg fortelle. Jeg tviler ganske sterkt, men jeg vet ikke sikkert. Med tanke p at jeg skriver dette p bloggen, s er det kanskje noen som lurer p om jeg kommer til fortsette blogge. S vidt jeg husker s er det ikke internett der og heller ingen mulighet for f det heller. Det blir i alle fall noen innlegg de gangene jeg fr permisjon, s jeg stopper ikke blogge.

Hvis det er noe du lurer p s kan du sprre, jeg skal svare s godt som mulig. Vr s snill og ikke kom med negative kommentarer, jeg takler virkelig ikke det n. Det er veldig skummelt for meg fortelle dette, s vr s snill og respekter.



-Elise

    Postet: 09.01.2012     Tid: 19:26     Kategori: Personlig     Kommentarer: 14     Copyright

Les med respekt

Jeg har flt meg ganske fanget i det siste. Fanget i min egen verden der alt gr rundt og rundt, som en evig karusell som aldri vil stoppe. Jeg har prvd trekke pusten godt inn og hver gang har den blitt sltt ut av meg igjen. Jeg har prvd og prvd, falt og falt. Det gjr vondt, det gjr virkelig det. Hvorfor er sprsmlet jeg har stilt meg selv tusen ganger, uten bli det spor klokere. Jeg har verdens beste venner som alltid er der for meg(), jeg har ting jeg bryr meg om, egentlig s har jeg alt. Hvorfor i all verden gjr jeg dette mot meg selv da?

Det er ikke alt jeg vil dele med hele verden, men akkurat n har jeg delt ganske mye. Det syntes i alle fall jeg. Jeg er ganske s sikker p at jeg ikke kommer til angre, men klar for fortelle alt blir jeg nok aldri. Godt er det, noe m man ha for seg selv.

Jeg har ftt muligheten til f hjelp og nr man frst fr den muligheten s burde man virkelig ta imot den. Det er skummelt, veldig skummelt. Jeg hper at jeg klarer ta imot.




canon eos 550D+0.25m/0.8ft Day 45

-Elise

    Postet: 02.01.2012     Tid: 23:16     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

Blanke ark

Helt rlig s skal jeg si at dette ret her ikke har vrt det beste. Det er utrolig mye som har skjedd, bde potitivt og negativt, men egentlig mest negativt. Jeg har opplevd mye, lrt mye, blitt kjent med nye mennesker, ledd en del og trene har rent. Jeg ser p dette som en helt ny start, nye muligheter og blanke ark. Jeg vil virkelig ordne opp i livet mitt n, jeg tror jeg skal vre s tff at jeg tar imot hjelpen. Og det, det kan jeg love dere krever mye mot! Hvordan har deres r vrt?


canon eos 550D+0.25m/0.8ft Day 44

-Elise

    Postet: 01.01.2012     Tid: 17:14     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

Det gjr litt snn vondt...

.....





-Elise

    Postet: 16.12.2011     Tid: 15:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright

Take care!

Kjre, ste, alle dere sammen! Vr s snill og ta vare p dere selv, dere betyr s utrolig mye! Ikke la noen trekke deg ned i mrket, ikke se negativt p alt og viktigst av alt: godta dere selv akkurat slik dere er. Jeg regner med at de fleste av dere har sett den videoen som er overalt n av ei 15 r gammel jente som forteller "I'm beautiful" og for et mot hun har! All respekt til henne, hadde alle bare vrt like fantastiske som hun er! Tar du godt vare p deg selv?



-Elise

    Postet: 14.12.2011     Tid: 18:35     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright

Hvordan det gr med meg?

Kjempebra, tullekopper :P Hvordan gr det med dere?


    Postet: 08.12.2011     Tid: 21:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright

Fire mneder

Idag har det gtt fire mneder siden det hele skjedde. Fire mneder som har flydd av sted, men alikevel vart s alt, alt for lenge. Fire mneder med savn, hp, kjrlighet, trer og hat. Fire mneder. Livet gr videre, enten man vil eller ei. Dette er noe som aldri kommer til bli glemt her i lille Norge, s la det bli husket som den dagen vrt land sto sammen. Den jvlen som stod bak har ftt nok oppmerksomhet allerede. Fire mneder.

Varme tanker til alle som kjente en eller flere som ikke er blant oss lenger.



-Elise

    Postet: 22.11.2011     Tid: 18:33     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright

Som barn som ligger stille, mens fttene fortsetter g

N skulle jeg egentlig skrive om et tema som noen av vennene mine har foresltt, men plutselig fikk jeg skrivesperre p det. Jeg har tenkt til begynne med skrive ett temainnlegg i mneden og denne mneden tenkte jeg begynne med et veldig personlig et. S personlig har jeg aldri vrt fr, men jeg er forsiktig med hva jeg legger ut fordi jeg er ikke klar for fortelle alt enn. En dag skal jeg fortelle alt, jeg m bare bygge meg opp helt frst.

Det gjr ikke vondt falle, det fles faktisk ganske trygt. Selv om jeg er fullstendig klar over at det er en falsk trygghet som ikke vil vare, en falsk trygghet som lurer meg til tro at her et er fint og trygt. Jeg faller fortsatt, og alle vet at hvis man faller s vil man komme til en punkt der man nr bunnen. S m man reparere sine delagte vinger og fly opp igjen. Og nr noe er delagt, for s bli satt sammen igjen, s blir det arr. Vingene blir aldri like fine som de en gang var. Kanskje klarer man til og med ikke fly opp igjen, kanskje flyr man bare litt opp, for s dette ned igjen. Da m man reparere vingene sine og prve fly opp. Igjen. Men hva om man faller hver jvla gang man prver?

Hpet blir litt svakere hver gang, jeg blir litt svakere hver gang. Noen ganger s frister det bare bli liggende der nede, helt p bunnen. Det koster s mye og s mange krefter fly opp igjen, er det virkelig verdt det? Det vet jeg ikke enn, men det kommer jeg nok til finne ut. Noen dager er jeg kjempesterk og klar til ta opp kampen, mens andre dager orker jeg ikke g ut av senga mi en gang. Slike dager er triste og gr, og da hjelper det virkelig med alle de fine vennene som jeg har! Men selv de kan ikke reise meg opp og lre meg fly, den eneste som kan klare det er meg. Uten viljestyrke kommer man ingensteder. Viljestyrke er alt.

Men vil jeg fly da? Innerst inne, vil jeg virkelig det? Detsprsmlet har jeg stilt meg selv s mange ganger at jeg ikke vet hvor mange lenger. P en mte liker jeg meg her jeg er n, det fles trygt. Alikevel trives jeg ikke i det hele tatt, jeg savner kunne smile og le hver eneste dag, jeg savner vennene mine som jeg nesten ikke har tid til lenger, jeg savner den jeg var fr. Selvflgelig har jeg gode og glade dager, det har alle, uansett om de vil innrmme det eller ikke.N er jeg ikke meg selv, jeg er en liten redd jente som har gtt seg vill i en verden der hun ikke en gang unner sin strste fiende vre.

En dag, selv om det tar lang tid, skal jeg fly hyest av oss alle!



-Elise

    Postet: 02.11.2011     Tid: 22:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright
Elise Amanda. 18 r.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforesprsel
Copyrighted Elise