SKJERP DEG

Jeg har fått høre det så utrolig mange ganger over flere år. At det bare er å skjerpe seg. Bite tennene sammen og komme seg på skolen, uansett hvor vanskelig man har det. 

Jeg våkner brått etter en natt med lite søvn. Tankene var helt kaotiske hele natten og lot meg ikke få sove. Jeg går inn på badet og ser meg i speilet. Stygg. Feit. Ekkel. Som vanlig hver morgen trekker jeg frem vekten og stepper på den. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg prøver å finne noe å ha på meg og ser meg i speilet for å se hvordan det ble. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg går opp på kjøkkenet for å prøve å spise frokost. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg lager meg noen brødskiver og spiser dem. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel, Jeg prøver å gå ut fra kjøkkenet. Stygg. Feit. Ekkel. Kroppen min dras mot kjøleskapet, jeg klarer ikke styre den. Stygg. Feit. Ekkel. Hodet mitt skriker. Jeg åpner kjøleskapet og lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Uten stand til å klare å stanse. Helt til magen er så full at jeg må gå krokbøyd og nesten ikke får puste. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg tasser ned til badet og gjør det jeg "må". Jeg prøver å ordne meg på nytt. Stygg. Feit. Ekkel. Skal klare dette, jeg skal klare å ordne meg og komme meg ut av døren. Jeg må.Jeg vil. Jeg vil så inderlig på skolen. Stygg. Feit. Ekkel. Tårene presser på, jeg begynner å hyperventilere. Kroppen og hodet sier stopp. Jeg får blodsukkerfall og blir så svimmel at jeg nesten ikke klarer å stå på beina. De svarte prikkene gjør at jeg nesten ikke klarer å se. Kroppen koker over og pulsen øker. Likevel fortsetter hodet. Stygg. Ekkel. Feit. Jeg må få i meg noe mat før jeg svimer av. Kommer meg bort til kjøkkenet, sluker noen skjeer syltetøy mens knærna svikter under meg. Stygg. Ekkel. Feit. Og så var vi på'n igjen. Stygg. Feit. Ekkel. Det ble ikke noe skole på meg den dagen og jeg hater meg selv for det. Hater meg selv så mye at det blir enda en runde mens ordene skriker i hodet mitt. Stygg. Feit. Ekkel. Mislykka.

Men de har vel rett. Det er bare å skjerpe seg og komme på skolen uansett. For det er vel bedre å sitte i klasserommet og overspise på store mengder mat, løpe frem og tilbake for å spy, midt i undervisningen, enn det er å gjøre det hjemme. 

Jeg må bare skjerpe meg.



Psykiske sykdommer er ikke lenger så tabu å snakke om. Flere og flere trår frem med sine historier og media skriver mye om det. Det har blitt sånn halvveis akseptert å slite psykisk, men vi har en enorm vei å gå. De fleste vet hva en god del psykiske sykdommer er, men har likevel null forståelse på HVORDAN det er. Og jeg kan på en måte heller ikke klandre dem, for om man ikke selv har kjent det på kroppen eller har noen i nær relasjon som sliter skjønner jeg at det kan være vanskelig å forstå. Ikke minst kan det være vanskelig å akseptere at psykiske sykdommer kan være minst et like stor handikap i dagliglivet som å kanskje mangle to bein. Ofte når mennesker ikke forstår i det hele tatt tenker jeg "heldige jævler". Nettopp fordi det betyr at de aldri har kjent det på kroppen selv. Det handler hverken om vil ikke eller gidder ikke. Det handler om klarer ikke. Det handler ofte om å prøve så hardt man bare klarer, legge inn mer energi i å prøve enn man egentlig eier, men likevel ikke nå opp. Å bli møtt med et "skjerp deg" er så innmari vondt. Tror du virkelig ikke at jeg bare hadde skjerpet meg om det hadde vært så enkelt? Tror du ikke også jeg vil klare ting som andre tar helt for gitt? Og tror du virkelig at jeg ønsker å være hjemme istedenfor på skolen eller på andre ting jeg virkelig vil? Jeg krever ikke at du skal forstå, for det kan jeg ikke. Men jeg håper du vil se på psykisk sykdom som hva det faktisk er: en sykdom, som jeg og mange andre kjemper med nebb og klør om å bli bedre fra hver eneste dag. Hvert bidige sekund.

Det er vondt nok i seg selv å slite. Vær så snill å ikke vær en av dem som gjør det vanskeligere enn det allerede er.

    Postet: 09.02.2017     Tid: 00:59     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

8 ting dere ikke vet om meg

Vi holder på å flytte! Jupp du leste helt riktig! Vi trives utrolig godt i Stavern, men spesielt jeg har merket at det har blitt vanskelig siden det er såpass usentralt. Og når vi da fikk tilbud om et hus ganske sentralt i Larvik og ganske grei pris så kunne vi rett og slett ikke si nei. Flinke bestefaren min og stefaren min har vært der mange mange timer og pusset opp de siste ukene. Bildene under her er fra det nye huset!

Jeg har kuldeallergi. Noe legene brukte ekstremt lang tid på å finne ut av da det er svært sjeldent. Før måtte jeg gå rundt med en epi-pen hele tiden og klassen måtte også lære å sette den på meg. Grunnen er at allergisjokket kom fort og da hovnet hender, lepper, tunge og hals opp slik at det ikke gikk an å puste. Før fikk jeg allergisjokk 2-3 ganger i uken i flere år, nå er det sjeldent jeg får det og det holder å ta en zyrtec så fort hendene blir helt røde, hovne og begynner å klø (første symptom). Det tok de faktisk ganske lang tid å finne ut at det funket, jeg gikk jo på alt mulig av medisiner i noen år. Det er ikke noe som plager meg særlig den dag i dag, annet enn at jeg blir veldig veldig fort kald.

Andreas og meg. Siden kvelden Andreas og jeg møttes har vi vel vært sammen konstant. Etter en måned ca var vi sammen og samboere, det gikk utrolig fort! Men nå, straks to år senere angrer jeg ikke det grann. Vi har det utrolig fint og godt sammen, kunne aldri tenkt meg noen andre. Det er så godt å ha noen du er 100% sikker på. Vi er også forlovet. 

Jeg elsker barbie-filmene. De er så utrolig fine, koselige og godt laget! Jeg er 20 år nå og de faller like godt i smak ennå. Jeg er også veldig glad i Disney og filmene til Hayao miyazaki!

Jeg kjøpte Molly helt spontant. For ett og et halvt år siden satt jeg på finn.no og der dukket det opp en annonse på ei utrolig søt Maine Coon jente (en katterase) og jeg falt pladask. Jeg ringte nummeret i annonsen og avtalte å kjøpe henne dagen etter. I all iver glemte jeg å spørre Andreas og han var vel ikke akkurat særlig blid da jeg plutselig fortalte at vi skulle få en ny katt i morgen.. Forståelig nok. Men han tilga meg fort og han er minst like glad i Molly som meg, om ikke mer. Hun er ei skikkelig pappadalt og nå er han bare glad for at jeg kjøpte henne.

Tlf-angst. Jeg har faktisk ikke skrevet noe om dette før, men jeg har skikkelig tlf-angst. Så ille at jeg ofte ikke tør å ta tlf når til og med bestevenninna mi ringer. Ganske flaut i grunn og skal jeg ringe noe i det offentlige (sykehuset, legen osv) er det veldig problematisk da jeg ikke tør å ringe og Andreas ofte ikke får lov til å få informasjon pga personvern. Åh, kunne ikke alt bare hatt sms-tjenester da!

Null retningssans. Jeg har så dårlig retningssans at folk ofte tror jeg tuller. Jeg går meg utrolig ofte bort og da er det greit å ha en pappa som har vært dommer og reist mye rundt, i tillegg til at han er søplekjører så han er veldig kjent i hele Vestfold, men spesielt i Larvik. Da er det ofte bare å ta en tlf til han så hjelper han meg. For noen uker siden gikk jeg meg bort i Drammen og jeg ble så kald at jeg gråt i over en time og fikk kramper i hele kroppen, men Andreas og Pia fant meg heldigvis etter noen timer. Pappa pleier å si at man kan snurre meg rundt en runde på torget og så aner jeg ikke hvor jeg er hen hehe. 

Jeg liker ikke vann. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette før? Men jeg liker virkelig ikke vann og har vel ikke drukket rent vann på nærmere 10 år? Det er derimot drikker mye av er farris og saft. Det er egentlig ganske flaut, men jeg blir rett og slett kvalm og brekker meg av å prøve å drikke rent vann. Haha skrik ut hvis det finnes noen andre like rare som meg!



-Elise Amanda

    Postet: 09.01.2017     Tid: 16:00     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

"No medicine cures what happiness cannot"

Tenk at det kun er åtte uker igjen av dette skoleåret! Men ikke bare det, det er åtte uker igjen til jeg har fullført førsteklasse på vidregående skole og DET er noe jeg virkelig er stolt over! Fire år tok det meg, men bedre sent enn aldri. Dette skoleåret her har vært både opp og ned, men mest opp. Jeg har hatt en del fravær, men likevel så har jeg aldri vært så mye på skolen på seks år som det jeg har vært dette året. Jeg går i en klasse hvor jeg virkelig trives og har funnet min plass og ikke minst har jeg fått nye venner. Resten av skoleåret skal jeg fokusere enda mer på å øve, enda mer på dansingen og ikke minst på tøying. Jeg skal innrømme at jeg har blitt ganske sliten av presset fra skolen, jeg føler det er prøver hele tiden og at jeg aldri strekker til. Men jeg vet at jeg gjør mitt beste og at det er godt nok. Jeg må lære meg å puste og at det ikke er verdens undergang om jeg ikke får den karakteren jeg ønsker på forskjellige prøver, så lenge jeg vet jeg gjør en god innsats. Jeg gleder meg allerede til å ta fatt på et nytt år på skolen og jeg gleder meg til å danse enda mer, for er det noe som gir meg glede så er det dansingen. Og neste år kommer jeg til å fokusere helt ekstremt på dansingen for er det noe jeg vil bli bedre i så er det nettopp dansing! 

Ellers har jeg utviklet meg på mange andre områder også. I høst gikk jeg opp på talerstolen på vestfold unge venstre sitt landsmøte. Det var kjempeskummelt, men dritgøy å snakke om noe en virkelig brenner for. Nå nylig holdt jeg appell på torget i Tønsberg om fraværsgrensa og det også er noe som har interessert meg masse! På hjemmefront har jeg det også veldig bra med min kjære. Tenk at jeg skulle få en så fantastisk person inn i livet mitt som jeg elsker så høyt og som elsker meg like høyt tilbake. Det er helt surrealistisk å tenke på. Jeg som trodde for bare noen få år siden at livet ikke var noe for meg, jeg som trodde jeg ikke hadde noe håp og at ting aldri kunne bli bedre. Så jævlig feil kan man ta og godt er det! Og nå som jeg har en del ting veldig på avstand, så på avstand at jeg vet jeg aldri noen sinne skal tilbake dit så ønsker jeg å fortelle noe svært personlig etterhvert som få personer vet. Jeg orker ikke mer tabu om det, kanskje det er på tide å ta ordet? Men det er skummelt, det er det virkelig. Jeg vet jeg skal fortelle, men jeg vet bare ikke når. 





...

    Postet: 19.04.2016     Tid: 21:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright ©

NYTTÅRSFORSETTER

♥Være mer på skolen, selv dager som er veldig tøffe

♥Bruke mye mer tid på å tøye, slik at jeg blir mykere

♥Fokusere veldig på å få gode karakterer, spesielt i avgangsfagene

♥Bruke mer tid på venner

♥Slutte å bekymre meg så mye over alt mulig rart

♥Sette mindre krav til meg selv



♥Spise sunnere eller egentlig bare slutte å spise så mye dritt i ukedagene (spiser sunn mat, men er veldig veldig svak for søte ting og potetgull)

♥Ta billappen

♥Begynne å virkelig bruke kameraet mitt igjen

♥Jobbe med meg selv

♥Trene styrke innimellom og ha egentrening også

♥Nyte livet og sette pris på hva jeg har og hvor heldig jeg er



Har du noen nyttårsforsett? Eventuelt hva?

...

    Postet: 22.12.2015     Tid: 18:16     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

porselensdukken

Puster. Inn. Ut. Hiver etter pusten. Må minne meg selv på at noe så enkelt ikke alltid går av seg selv.

Det går mot vinter. Hun har så mye å tape. Vinterjenta skulle ha vært helt tint nå, men frosten prøver å ta henne. Hun løper, prøver å ignorere frosten som har satt seg i tærne. Prøver å løpe så den ikke skal krype lenger opp. Vil hun klare det? Den har ennå en del makt, denne frosten. Hun hører ikke på den lenger, men den skriker ennå etter henne. Skriker så høyt at porselenansiktet holder på å knuse. Lager noen skjøre brister. Hun prøver febrilsk å fikse dem før før porselenet blir til tusen skår. Hun orker ikke gjennomgå dette en gang til, orker ikke å være vinterjente igjen. Frosten lokker med stjernestøv og hvitt glitter. Innerst inne vet hun at det er feil, at den vil styre henne som en marionettedukke. Den skriker så alt for høyt, men hun må klare å skrike høyere.  Hun må bare klare det.




...

    Postet: 28.10.2015     Tid: 22:09     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Tiden i helvete

Det er utrolig hvor mye man kan forandre seg på omtrent ett år. Jeg hadde vært syk i over fem år og mildt sagt drittlei, jeg ringte pappa gråtende for rundt ett år siden og sa at nå, nå orket jeg ikke å være syk lenger. Det var den dagen jeg begynte å gi alt for å bli frisk. Tryggheten min bestod i å overspise/spy eller å sulte meg, bli tynnest mulig var målet. Jeg hadde omtrent mistet alt på grunn av hvordan spiseforstyrrelsen forandret meg som person og på grunn av handlingene jeg utførte på grunn av den. 

Det siste året her har vært beintøft. Det vanskelige er ikke å bli syk, men å bli frisk. Å det hele tatt ville bli frisk, bare det er et stort steg. Jeg tror ikke at noen vil forstå hvor tøft det egentlig er/var og hvor mye jobb det kreves for å komme seg hit jeg er i dag (med mindre man selv har vært der eller vært nær pårørende). Og se på meg nå! Jeg spiser passe, jeg klarer å holde vekten stabil og ikke gå ned (og hei, jeg skal mer opp i vekt, bare vent), jeg har et sosialt liv igjen, jeg har fått meg kjæreste, jeg går på skole, jeg smiler, jeg ler. Jeg er Elise igjen. 

Du verden hvor mange tårer, krefter, tid og vondt det har vært å komme seg hit, men herregud det er verdt det! Jeg har tatt de hardeste kampene og kommet meg langt, nå er det ikke lenge til også jeg er snart frisk. For den dagen kommer om ikke så alt for lenge, det vet jeg.Fysisk sett så har kroppen min det mye bedre og jeg har endelig lært å godta at jeg kan ikke tviholde på en barnekropp uten former resten av livet. Jeg er 19 år nå, jeg trenger ikke være på den samme vekten som da jeg var 12. Tusen takk til alle som har hjulpet meg å komme hit, en spesiell takk til Pappa, Andreas (kjæreste) Vigdis (venninne), Anniken (bestevenninne), Beate (stemor), Capio Anoreksi Senter, Psykologen min på bupa og Post A. Dere har reddet livet mitt.Og dere, helt ærlig, hvor ser jeg lykkeligst ut på bildene her? Bildet til høyre uten tvil og jeg kan love dere at dere at det også stemmer.

Tiden i bulimihelvetet er over for min del.


(vil også legge til noe fra pappa: Denne sykdommen MÅ frem i lyset, da den dessverre blir feid under teppet av de ansvarshavende. Heldigvis er dette smått om sen begynt å endre seg. Dette kommer dessverre til å ta lang tid. Er dessverre ikke alle med denne lidelsen som har så mye tid. Håper våre erfaringer, og kompetansen vi har opparbeidet oss under disse åra vil komme andre til nytte. Vi har jo sagt oss villig til å dele våre erfaringer med andre familier i samme situasjon. Får bare inderlig håpe de vil bruke oss. Om det er noen her" inne" som skulle trenge noe i den retning- vær da så snill å ta kontakt med oss.)

...

    Postet: 07.10.2015     Tid: 21:18     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

Å være sterk

Før: var å være sterk synonymt med å være veldig syk. Jeg var sterk jo mindre næring kroppen min inntok, uavhengig om det kom fra sulting eller overspising etterfulgt av oppkast. Jeg følte meg sterk hver gang jeg trådde på vekten og så den krype nedover, for ikke å glemme da jeg så meg i speilet og bein stakk litt mer ut av kroppen. Da var jeg sterk da. Når jeg så andre spise og selv bare satt der uten å engang røre, da følte jeg meg sterk da, for det var selvkontroll det. Jeg var sterk som planla besøk slik at jeg kun var der noen få timer etter maten slik at jeg kunne dra hjem for å tømme meg, da hadde jeg kontroll. Jeg var sterk de gangene jeg var den som spiste minst av de jeg var med. Jeg var sterk som klarte å motstå fristelser. Jeg var sterk som telte kalorier og hadde total kontroll over hva som ble puttet i munnen min. Jeg var sterk som avlyste avtaler med venninner slik at jeg unngikk matsituasjoner. Jeg var sterk.

Men hvem var egentlig den sterke her? Var det meg eller spiseforstyrrelsen?

: er sterk synonymt med å være frisk(ere). Jeg er sterk som jobber for å få i meg den næringen som kroppen min trenger, både med mat og drikke. Jeg er sterk som klarer å akseptere at vekten min er normal og ikke svært undervektig. Jeg er sterk som ser meg i speilet og innimellom liker hva jeg ser og som ikke lenger faller sammen i krampegråt av det. Da er jeg sterk da. Når jeg ser andre spise lite og jeg likevel klarer mer og spise det jeg burde spise, da føler jeg meg sterk da, for det er riktig. Jeg er sterk som drar på besøk og koser meg med maten, uten andre hensikter å følge opp med. Jeg er sterk de gangene jeg spiser mer enn alle de jeg er med hvis kroppen min trenger det. Jeg er sterk som lar meg friste av fristelser i kontrollerte mengder. Jeg er sterk som ikke teller kalorier og putter det i munnen min som kroppen min forteller meg at den trenger og vil ha. Jeg er sterk som er med venninner uavhengi at matsituasjon, fordi det er venninnene mine jeg drar for å møte. Jeg er sterk.

Endelig er jeg sterk på ordentlig, den riktige typen sterk som garantert er den beste. Å være sterk er å bli frisk, ikke å forbli syk.


...

    Postet: 02.09.2015     Tid: 20:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

JEG ER EN MOBBER

Jeg ønsker å dele en sann historie om meg, vær så snill å les hele før du gjør deg opp noen tanker eller meninger.

Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor lenge det har pågått, men jeg har mobbet i mange år og jeg skammer meg. Det er ei jente det har gått utover og selv om jeg har sett hvor mye det har ødelagt henne, så stoppet jeg aldri. Det begynte vel på barneskolen og denne jenta ble litt tidlig utviklet med blant annet hofter. Jeg husker jeg fortalte hun hver eneste dag at hun begynte å bli feit samtidig som jeg lo og ofte slang på at lårene hennes lignet på to svære låvedører. Det var vel ikke akkurat overraskende at hun begynte å gråte de fleste gangene, men hun fortjente faktisk å høre det tenkte jeg. 

Etter en stund begynte vi på ungdomsskolen og der ble det mye verre. Jeg skrek etter henne at hun var stygg, fæl, så ut som et misfoster av et menneske. Jeg slo hun til hun fikk blåmerker og etterhvert ble redd for å gå på skolen. Jeg truet hun med at hvis hun kom til å gjøre sånn eller sånn så kom jeg til å banke henne opp eller bli enda verre med ting jeg kalte henne. Jeg fortalte hun gang på gang at hun ikke fortjente å leve engang slik som hun så ut og slik som hun var. Det ble ikke sagt ett eneste positivt ord om henne fra min side, kun negative. Hun ble veldig innesluttet etterhvert og den dårlige selvtilliten jeg hadde klart å gi henne lyste gjennom. Av en eller annen grunn prøvde hun å smile og late som om alt var bra. Selvom jeg så hvor ødelagt av det jeg gjorde mot henne, så måtte jeg bare fortsette. 

Da jeg hadde mobbet henne en del år så sluttet hun omtrent helt å være på skolen. De gangene hun var på skolen gjorde jeg mitt ytterste for å plage henne. Hun fikk høre hver eneste gang at hun ikke hørte til der. At hun ikke hadde noen venner og at de som var med henne gjorde det bare fordi de syntes synd på henne, egentlig hatet de henne de også. Jeg sa at alle i gangene lo av henne og hvisket stygt om henne når hun ikke så på. At alle synes hun var så svær, ekkel og stygg at det beste hadde vært om hun aldri viste seg der igjen. De gangene hun var hjemme fikk hun heller ikke fri. Hun kunne finne masse lapper over alt på rommet som jeg faktisk hadde plassert der med ord som "dø!", "misfoster", "feite jævel" og lignende. Jeg hatet henne så intenst at jeg hadde lyst til å gi henne en skikkelig en på trynet så hun svimte av, kanskje til og med døde så jeg slapp å se henne mer. 

Etterhvert fikk hun alvorlige problemer og trengte hjelp. Herregud hvor mye jeg lo da! For et himla svakt menneske! Alt jeg hadde sagt til henne hadde gått rett til hodet på henne. Hun hatet, virkelig hatet seg selv. Som fortjent tenkte jeg. Det var nesten ikke noe igjen av henne. Øynene som en gang strålte av livsgnist var nå helt tomme. Jenta i seg selv var ikke til å kjenne igjen fra slik hun var før jeg begynte å mobbe. Hun var et skall av seg selv, vandret rundt som en idiotisk zombie uten mål og mening. Så til slutt så klarte jeg det visst. Klarte å ødelegge henne totalt og bryte ned det siste hun hadde av selvrespekt.

At det går an  oppføre seg så grusomt mot et annet menneske klarer jeg ikke å forstå den dag idag. Det er helt utrolig at denne jenta nå står på beina og klarer ting. Det er helt utrolig hvor mye som går an å reparere, selvom arrene fra hva jeg gjorde mot henne aldri forsvinner. Jeg er imponert over hvor mye denne jenta har jobbet, hvor sterk hun har blitt og at hun klarer å se fremover i livet. 

Hadde jeg på den tiden der hatt muligheten så hadde jeg vel tatt en kniv og drept henne, for så å gått videre, så fæl var hun. Men det gikk ikke. Det er umulig å rømme fra sitt eget speilbilde.

Mobbing er ikke greit, uansett hvem det gjelder. Det er noe av det verste man kan gjøre mot en annet menneske og man ødelegger mennesket man utsetter for mobbing. Det blir snakket masse i media om mobbing nå for tiden, at man ikke skal mobbe noen andre. Min historie er litt annerledes for om dere ikke har forstått det ennå så er begge de to personene meg. Jeg er både jenta som mobbet og jeg er jenta som ble mobbet. Jeg har blitt mye flinkere nå, jeg mobber nesten aldri lengre. Tro det eller ei så går det faktisk an å mobbe seg selv også, men det blir aldri snakket om. Jeg har himla dårlig samvittighet for alt hva jeg gjorde og sa til meg selv, jeg fortjente det faktisk ikke. Så kjære alle dere, tenk litt etter. Selvom dere kanskje ikke mobber andre, mobber dere kanskje dere selv? Jeg kan love dere at det ødelegger virkelig et menneske det også.

Jeg hadde en siste lapp som jeg ga til meg selv for noen få år siden. På den lappen stod det noe så enkelt og fortjent som "unnskyld".




...

    Postet: 02.08.2015     Tid: 23:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

HVORDAN BLI TYNN(ERE) PÅ 1-2-3

Visste dere at når jeg får kommentarer som "åh skulle ønske jeg hadde kroppen din", "du er heldig som er så tynn" eller lignende så blir jeg faktisk utrolig lei meg og ikke minst bekymret. Jeg vet at det er en del som leser bloggen min og jeg vet at det er en del som følger meg på instagram og dessverre så virker det nesten som om jeg er en av dem som skaper kroppspress, helt motsatt av hva jeg ønsker. Jeg føler at jeg har et visst ansvar der, men likevel så har jeg aldri oppfordret på noen som helst måte til å gå ned i vekt, jeg har aldri sagt eller gitt inntrykk av at kroppen min er en kropp å strebe etter. Men for dere som ønsker så kommer det nå en oppskrift på hvordan man blir tynn, hvordan man får det kroppen jeg har/hadde for de som mener at den kroppen er idealkroppen. Here we go.


(gammelt selvportrett)

Først og fremst så må du kutte ut alle vennene dine, for skal du bli tynn så står de bare i veien. Du har verken energi eller mulighet til å ha venner. Venner inviterer på ting som inneholder mat, venner bryr seg, de spør, blir bekymret og prøver å få deg til å stoppe. Dessuten så tar det alt for mye tid å være med venner, tid som du heller kommer til å bruke på å telle kalorier, spise/spy, sulte deg og/eller tvangstrene. Du er også så utbrent at du ikke til slutt klarer å være med venner selv om du prøver og venner kommer også til å kutte ut deg etter hvert siden du er så avvisende. Men venner trenger du jo ikke uansett, de prøver jo bare å fete deg opp.

Etter det så må du forberede deg på å kanskje ikke stå i noen fag på skolen. Kanskje du i starten er flink pike og pugger til tusen, for du skal være best og flinkest i alt. Karakterene vil etter hvert bare falle og falle og fraværet vil skyte i været. Du kommer ikke til å orke eller klare å møte opp på skolen, du kommer til å sitte gråtende hjemme og tenke på alt det stygge alle de andre tenker om deg, at ingen egentlig liker deg og at du ikke passer inn. Du kommer til å bli livredd for blikk de gangene du er på skolen og uansett hva noen gjør tolker du det som om det er negativt ment mot deg. Konsentrasjon vet du ikke lenger hva er og du klarer ikke følge med på noen ting eller lære noe nytt. Eneste faget du klarer å skrive noe i er matte, for matteboken din er full av kaloritabeller fremfor regnestykkene du egentlig skal gjøre.

Så må du ødelegge familien din. Koselige familiemiddager, familiebesøk og familiebursdag har plutselig blitt synonymt med djevelen selv. Du nekter å dra eller så sitter du der å pirker i maten eller kanskje du overspiser for så å kaste opp. Familien prøver å hjelpe og komme med støttende kommentarer, men du hater dem. Etter hvert begynner du å hyle og skrike, du nekter. Småsøsken vil bli lei seg og frustrerte og nesten ikke forstå noe, foreldre vil føle seg hjelpesløse og frustrerte. Men det får bare være, familien prøver jo bare å ødelegge for deg. Dere kommer til å krangle masse og skape en stor avstand. Familie er nå synonymt med krangling, kjefting og uenigheter. Alle skriker til hverandre og båndet dere en gang hadde er så godt som ødelagt.

Sporten du elsker kan du se langt etter. Du blir etter hvert nektet å trene, selv den sporten du virkelig brenner for. Du hater alt og alle for at de ikke forstår hvor viktig det er for deg eller hvor viktig trening generelt er. Treningsgleden blir borte og erstattet med en stemme som kommanderer deg til å forbrenne, forbrenne og forbrenne enda mer. Det er et slit og du orker egentlig ikke, men det er ikke du som bestemmer, du lystrer bare. Selv om du ikke får lov til å trene så bruker du masse energi på å klare å trene i det skjulte.

Koselige ting? Nope. Omtrent alle sosiale ting inneholder mat på en eller annen måte. Kino, strandtur (du tør jo uansett ikke dra på stranda, du føler deg som en hval og foretrekker å gjemme deg i en stor genser og joggebukse på rommet), venninnekvelder, bursdager, cafetur, overnattinger. Ja egentlig alt sosialt omtrent inneholder næring på en eller annen måte. Du isolerer deg heller, for ikke tale om at du orker matsituasjonene, de bare ødelegger og alle rundt deg prøver å ødelegge de også. Livet ditt et plutselig ekstremt ensomt, men egentlig så gjør det ikke så mye så lenge du går ned i vekt.

Men endelig er du tynn! Gratulerer så mye du klarte det, du ble tynn! Selv om livet ikke ble så perfekt som du så for deg (stor selvtillitt på stranden, føle seg skikkelig fin i alle klær, ha det så bra med deg selv og at alt skulle bli så bra bare du ble tynn) så spiller det jo ingen rolle. Du ble jo tynn ikke sant? Er du ikke heldig som nå har kroppen som andre ønsker seg? Selv om livet nå er et helvete og du kun sitter igjen med et monster i hodet som du følger slavisk så nekter du å endre det, for du nådde jo målet. Du ble tynn. Heldige deg!

For dere skjønner vel at det er verdt det? Det å bli tynn. Du er heldig du.

    Postet: 13.07.2015     Tid: 00:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

Fun facts

Hei! Jeg vet ikke hvordan det har vært der dere bor i dag, men her har det vært den store blås bort dagen. Det har blåst så mye at jeg rett og slett ikke turte å kjøre til skolen i dag fordi mopeden min blåser faktisk sidelengs når været er sånn. Ganske skummelt å kjøre moped når det blåser så mye og farlig er det også. Heldigvis har jeg en snill bestefar som stilte opp og kjørte meg begge veier! :) Det begynner å bli en stund siden jeg sist kom med noen fun facts om meg selv, så jeg bestemte meg for å komme med noen nå. Det kan hende at jeg har postet noen før, men jeg finner ikke de gamle innleggene så det kan hende dere har lest noe før.

1. Jeg liker ikke vann. Hæ tenker du kanskje nå, det er vel ikke mulig? Jo faktisk så er det det, jeg liker ikke og har aldri likt vann. Da jeg var yngre for eksempel og vi var på fotballcup i 6 timer i stekende sol valgte jeg å ikke drikke fremfor å drikke vann hvis jeg ikke hadde klart å snike med meg saft. Har jeg ikke saft hjemme så har det faktisk hendt at jeg har gått en dag uten å drikke, ikke bra og det hører heldigvis sjeldenhetene til.

2. Jeg er skikkelig sta. Og da mener jeg skikkelig. Har jeg bestemt meg for noe så blir det sånn, det er ikke vits å diskutere engang. Noen ganger en positiv egenskap, andre ganger ikke. Som da jeg sa som liten at jeg skulle ha en rosa moped og en delfintattovering.. vel jeg har begge deler nå. Staheten gjelder heldigvis som regel ting som kun angår megselv og ikke de rundt meg.

3. Jordbær er bedre enn sjokolade. Omtrent alle jeg kjenner går for sjokolademilkshake, sjokoladeis, sjokolademelk osv, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor!? De tingene der bare med jordbærsmak er jo tusen ganger bedre! Positive er at når man er med venner/familie og det blir servert tress-is så er det alltid mest igjen av min favoritt siden alle går for sjokoladen, hehe.

4. Jeg er LIVREDD for mugg. Jeg vet at jeg har skrevet denne før, men jeg skriver den igjen. Jeg har skikkelig muggfobi og det er faktisk helt jævlig. All logikk tilsier at det ikke er farlig, likevel reagerer jeg med å hyperventilere, få stigende puls, hjertebank, få en følelse av panikk og begynne å gråte hvis jeg ser mugg. Det gir overhodet ikke mening, men sånn er det. Det var til og med en liten periode hvor jeg kun spiste drittmat som aldri blir dårlig fordi jeg også var livredd for at fersk mat skulle mugne i magesekken min.

5. Jeg har alltid vært sær i matveien. Bare for å nevne noe så likte jeg ikke pølser, pannekaker, biff, fiskepinner, potetstappe, kotelett og veldig mye annet som barn, jeg hatet det. Fikk jeg velge middag derimot så ble det som regel ovnsbakt ørret eller lungemos. Det hendte til og med at jeg ville ha kokt brokkoli med salt til lørdagssnop istedenfor godteri. Litt motsatt av hvordan det vanligvis var for å si det sånn. Få meg til å spise opp fisk og grønnsaker som liten? Null problem! Mye forskjellig av kjøtt, poteter og saus derimot? Æsj, det smakte vondt det!

6. Jeg har alltid vært i mye aktivitet. Jeg har alltid vært i veldig mye aktivitet fra jeg var liten. I barnehagen klatret jeg omtrent hele tiden og siste året startet jeg på fotball som jeg gikk på til og med i åttende klasse. Håndball samtidig som fotballen ble det også noen år, for ikke å glemme at hele sommeren ble omtrent brukt til å spille fotball, leke boksen går og lignende. Det var også ofte jeg fikk beskjed om å løpe noen runder rundt kvartalet eller hoppe av meg litt energi på trampolina. Likevel er jeg superlat når det kommer til å gå fra A til B, jeg hater det.

7. Jeg har aldri brydd meg om hva andre mener om meg. Jeg har så lenge jeg kan huske alltid kledd meg slik jeg vil og om noen andre synes det var merkelig, ja da var det dems problem. Gruppepress er også en ting jeg alltid har stått imot, synes noen jeg er teit som ikke gjør visse ting, neivel synd for dem. Veldig grei egenskap egentlig da jeg ikke blir påvirket av andre til å ta mine egne personlige valg.

8. Shopping! Er det noe jeg er litt for glad i så er det å shoppe! Det er så spennende å se på klær og kjøpe klær, kan ikke forklare det engang, men shopping har alltid vært noe jeg har likt. Som da mamma og syv år gamle jeg var i Tyskland så hadde vi shoppet i 12(!!!) timer i strekk før jeg forsiktig sa til henne at "jeg begynner å bli litt sliten nå jeg, kan vi ta en liten pause?". Spør om jeg vil bli med på shopping og jeg blir garantert med om jeg har penger! Har jeg ikke penger er jeg liiiiitt for flink til å klikke hjem ting fra nettet, wops.

9. Smågodt. Dette høres sikkert litt merkelig ut, men jeg er helt avhengi av smågodt. For mange år siden hadde jeg godteristopp i ett år og da jeg smakte på godteri etter det året likte jeg det faktisk ikke. Jeg måtte lære meg å like det og så fikk jeg en litt vel stor kjærlighet for smågodt. Jeg bare MÅ ha det og spiser litt omtrent hver dag. Jeg prøver å kutte ned og kun holde meg til helger, men det funker ikke så veldig bra..

10. Jeg er skikkelig fasinert av vikingtiden, arbeiderlivet i Norge på 1900-tallet og grevetiden. Jeg tuller ikke, det fasinerer meg så sinnsykt og jeg har lest så mye om de forskjellige tidsepokene og kan veldig mye om hver og en av dem! Hvis jeg først begynner å snakke med noen om en av de tre så går det omtrent ikke an å stoppe meg, det er så spennende! Jeg tror jeg har snakket hull i hodet på en god del mennesker når det kommer til historie..

11. Lesehest? Kanskje litt. De fleste barn og unge får som regel beskjed om å legge bort elektronikk og heller gjøre andre ting. Jeg fikk ofte beskjed om å lese mindre, til og med av læreren min fikk jeg den beskjeden! Jeg elsker å lese og det har jeg gjort fra jeg lærte å lese. For å si det sånn så hadde jeg lest hver eneste bok på barnesiden på biblioteket i Larvik i slutten av barneskolen og husker jeg synes biblioteket var superteite som ikke skjønte at det faktisk gikk an å lese ut alle bøkene. Skulle vi skrive bokanmeldelser på barneskolen eller ungdomsskolen og læreren fant frem tilfeldige bøker vi kunne velge mellom kom veldig mange i klassen bort til meg for å spørre hva de handlet om, de fleste hadde jeg faktisk lest. Eller i sommerferien til åttendeklasse hvor jeg leste 30 voksenbøker hvor hver bok hadde 250 sider på en måned. Positive er at jeg leser ekstremt fort, negative med det er at jeg leser ut bøker for fort.

12. Brilleslange. Som liten brukte jeg briller helt til en optiker fant ut at jeg ikke trengte det lenger. Jeg så fortsatt like dårlig, jeg var bare flinkere til å tyde ting langt unna. Egentlig skal jeg bruke linser nå, men å hente ut nye har blitt utsatt i to år nå og brillene mine knakk på dansingen. Jeg har noen dritstygge og billige briller jeg bruker når jeg ser på TV, ellers går jeg uten. Så om jeg virker overlegen på gata om noen hilser på meg så er jeg ikke det, jeg ser bare ikke hvem det er (jeg har -2,25 i styrke om noen skulle lure).



Har vi noe til felles eller noe lignende?

...

    Postet: 02.06.2015     Tid: 18:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

Er jeg tynn nok til å være syk nok nå?

advarer mot sterke/triggende bilder og vil si at dette er ikke et "å så syk jeg var" innlegg, men et innlegg om å ikke bli tatt på alvor før man er "tynn nok".

Før jeg begynner å skrive skal dere få se på åtte bilder. Åtte bilder tatt på forskjellige stadier i livet mitt. Bildene til venstre er alle fra et samme stadie og bildene til høyre er fra et annet samme stadie. Se på bildene og gjett så, hvor tror du jeg var sykest, hvor tror du spiseforstyrrelsen hadde mest makt?




Nå som du har sett bildene så tenker du nok at jeg var sykest på bildene til høyre, ikke sant? Vel, da kan jeg fortelle at du tar helt feil. Og det er det hele poenget med dette innlegget er. Når er man tynn nok til å bli tatt på alvor? Eller når er man syk nok til å bli tatt på alvor? Hvorfor må man være "tynn nok" for å være "syk nok"? Jeg var mye, mye sykere på bildene til venstre, men man kan ikke se det. For hva er det vel egentlig å se? Du kunne ikke se at jeg brukte hele dagen på å spise og spy til jeg falt om. Du kunne ikke se at kroppen min var helt ødelagt innvendig og overhodet ikke fungerte. Du kunne ikke se hvor mye tankene tok overhånd og hvor fastlåst jeg var i spiseforstyrrelsen. Du ser kun ei vanlig jente, eller hva? Du kunne ikke se alle sykehusinnleggelsene, du kunne ikke se at jeg blakket meg ut fullstendig fordi det var så dyrt å kjøpe mat som skulle fylle behovet mitt for matrusen, du kunne ikke se hvor vondt og vanskelig jeg hadde det eller alle kampene jeg kjempet. Og ikke minst: du kunne ikke se alle kampene pappa kjempet mot systemet for at jeg skulle få hjelp.

Og det var det nesten ingen andre som kunne se heller. Selvom jeg fortalte og ba om hjelp, så fikk jeg ikke tilstrekkelig med hjelp. Jeg var ikke syk nok i det offentlige sine øyne. Eller rettere sagt: jeg var ikke tynn nok. For hvorfor er det sånn at man må være radmager før man blir tatt på alvor? Jeg synes i alle fall ikke det er greit, ikke i det hele tatt. Det er rett og slett krenkende. Jeg gikk blant annet til behandling på spiseenheten i Tønsberg hvor jeg ble spurt om hvor mange kalorier jeg overspiste på hver dag. Jeg svarte som sant var: 6 000-12 000 (ja, du så riktig). Hva fikk jeg til svar? At jeg løy, at om jeg hadde spist/kastet opp så mye hver dag så hadde jeg vært overvektig, at man ikke klarte å kaste opp så mye av maten at man holdt vekten eller gikk ned. Jeg løy ikke. Så jeg sluttet der og det var tilbake til samtaler på bupa hvor vi snakket, bare snakket. Blodprøvene mine var overhodet ikke gode, maten styrte hele hverdagen min, jeg var helt utkjørt. Men vi fortsatte å snakke, for jeg var jo ikke tynn, jeg var normal, og da var det vel ikke farlig? At jeg ofte besvimte pga lavt blodsukker, nei det gikk fint, jeg måtte jo bare ikke kaste opp så mye. Hadde det vært så lett så hadde jeg vel stoppet for lenge siden?



Jeg ruset meg bokstavelig talt på mat, jeg MÅTTE ha maten, måtte overspise, måtte kaste opp. Jeg prioriterte mat foran venner, foran skole, foran familie, foran alt bortsett fra dansingen. Dansingen var det eneste som holdt meg oppe, eneste som ga meg lyst til å bli frisk. Hvor mange ganger jeg ba om hjelp aner jeg ikke, hvor mange akkuttinnleggelser jeg har vært gjennom fordi tankene har tatt overhånd aner jeg ikke. Men det ble aldri noe mer, for igjen jeg var ikke syk nok (les: tynn nok). Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen jeg så sårt ba om? Hvorfor måtte pappa kjempe mot helsevesenet og ikke med? Skjønner ikke de som skal være eksperter at en spiseforstyrrelse faktisk sitter i hodet og ikke i kroppen? Tydeligvis ikke. Og det, det trigget. Å ikke være syk nok, men likevel ha en spiseforstyrrelsediagnose. Var jeg ikke en flink nok spiseforstyrret? Synes de også jeg var feit? For jeg var jo det. Tankene i hodet mitt sa så. Dermed kom også tvangstankene: "for å fortjene å lakke neglene må du ta 500 sit ups" kommanderte de. Og jeg lystret. "Hvis du skal på do MÅ du være sikker på at døren er låst, ingen kan se feite deg" og jeg lystret, jeg kunne stå i over en time å låse opp og igjen døren, røske i håndtaket for å sjekke at den var låst, for så å endelig få lov til å dusje eller gå på do.

Jeg klarte ikke å stoppe selv. Jeg spiste og spiste til magen var så full at magesekken presset på lungene og jeg så vidt fikk puste. Jeg spiste så mye at jeg fikk et langt strekkmerke på magen fordi magen rett og slett ikke var stor nok. Jeg spiste og spydde bort flere tusen kroner i uka og jeg har lån. Lån som jeg lånte for å ha råd til å ruse meg på maten. Og alt hjemme måtte gå etter mine regler. Det var ikke Elise lenger, det var kun spiseforstyrrelsen igjen. Som nasjonaldagen for noen få år siden. Det gjør vondt å tenke på, det er så vondt hva jeg utsatte noen av de jeg er mest glad i for. Jeg har ikke klart å la noen andre få vite om det før nå, jeg skammer meg sånn. Det har seg nemlig sånn at når spiseforstyrrelsen ble utfordret, så kunne det skje at jeg ble psykotisk. Slik som den gangen. Vi skulle spise ute og jeg var sint og gråt fordi jeg trodde at vi ikke kom til å rekke å spise på det klokkeslettet jeg måtte spise på. Pappa kjørte meg hjem og mer enn det husker jeg ikke, alt ble svart og de fikk ikke kontakt med meg. Hva jeg hadde gjort? Jeg hadde veltet møblene i stua, jeg hadde knekt en hylle, jeg hadde ødelagt over 100 CD`er og jeg hadde prøvd å smelle en vinflaske i hodet på pappa i tillegg til å bite. Og jeg kan ikke huske noe av det engang. Og jeg kan love dere at det er så langt fra hva Elise ville ha gjort som over hodet mulig. Likevel så var jeg ikke syk nok, jeg var ikke "tynn nok". 


 
Helsevesenet mente også at pappa alene skulle passe på meg 24/7, at det var han sitt ansvar. Men en person alene klarer ikke det, det er umulig. Jeg var for frisk til å få bedre og mer hjelp, men jeg var for syk til å være alene hjemme. Pappa gjorde det og han gjorde så godt han kunne, men pappa er ikke 4 personer, han er kun en. Det sier vel seg selv at det ikke gikk. Så dermed gikk det som det gikk: akuttinleggelse på akuttinnleggelse, spising og spying om hverandre, selvskading på selvskading. Men hjelpen som jeg trengte kunne jeg fortsatt ikke få, jeg var fremdeles ikke tynn nok til å være syk nok. Hvorfor må man det? Er det ikke lurt å plukke opp folk så fort som mulig i systemet? Få de på beina igjen så fort som mulig? I rundt fem år har vi kjempet mot systemet. Hadde jeg ikke hatt pappa eller Beate så hadde jeg ikke stått her den dagen idag. Men hva med de som ikke har noen til å kjempe for seg? De som er for syke til å kjempe selv? De som ikke vinner over det offentlige systemet? Jeg kjenner desverre noen som tapte mot systemet. Noen som ikke fikk hjelpen når de faktisk ba om hjelp. Og hvordan det går med de nå? Sist jeg så de var i begravelsen dems. Og det sier litt.

 Jeg skulle så ønske jeg at jeg fikk den hjelpen jeg trengte da jeg ba om det. Da hadde jeg sluppet å gå igjennom alt det jeg har gått igjennom. Da hadde jeg aldri kommet så langt gravd ned i spiseforstyrrelsen. Etterhvert fant jeg ut at siden jeg snart var atten så fikk jeg ikke lov til å leve, for jeg var jo et barn og barn er ikke over atten. Men så gikk det jo slik at jeg levde da og dermed skrek stemmene som aldri før: "Du våger i alle fall ikke å leve som voksen med mindre du har en barnekropp". Og hvordan får man er barnekropp? Jo, man mister former. Og hvordan gjør man det? Man går ned i vekt. Og dermed raste jeg ned 10kg til (jeg hadde gått ned en del før det også) og mistet formene. Men psykisk? Livet mitt generelt? Jo, jeg hadde det faktisk mye bedre, jeg var ikke så fanget av spiseforstyrrelsen. Jeg brydde meg ikke så mye mer, tenkte ikke så mye på det, så lenge jeg holdt vekten var det greit og det var jo ikke noe problem. Spiseforstyrrelsen var liksom ikke så ille, spise/spy rundene hadde blitt mer en vane enn en rus. Og tankene om å bli frisk kom på alvor. Jeg klarte skole bedre, klarte venner fint, jeg var rett og slett friskere, bare tynnere. Men så var det det å ikke ha en kropp uten former lenger da. 


(her hadde jeg klart å gå opp noen kilo på egenhånd)

Men da ser dere, DA slo den offentlige full alarm. Nå var det krise, for nå var jeg plutselig syk nok, bare fordi jeg "endelig" var "tynn nok" til å være "syk nok". Men så spør jeg da, hvor var jeg egentlig sykest? Hvor hadde jeg trengt mest hjelp? Dette året her eller de fire-fem årene før? Plutselig skulle det bli samtaler hver uke, blodpøver og full legesjekk en gang i uken og truing om innleggelse på somatisk. Heldigvis for meg ba jeg om å bli søkt til Capio, noe jeg ikke angrer på. Selvom jeg dro derifra etter fire uker så fikk jeg mer hjelp der (vil også nevne at capio er privat og ikke offentlig) enn jeg fikk gjennom alle de andre årene. Jeg var syk lenge før desember ifjor. Jeg var mye sykere før desember ifjor og frem til nå. Men i det offentlige virker det bare som om de ser kroppen eller vekten. Du er ikke syk nok til å få ordentlig hjelp før du er tynn nok. Og det skremmer meg virkelig, det skulle ikke vært lov å holde på sånn. At de heller skal reparere mennesker fremfor å bygge. Noe må gjøres, dette er så absolutt ikke greit. Det er mennesker som kunne ha fått hjelp i det de holdt på å utvikle en spiseforstyrrelse, mennesker som først får hjelp etter å ha brukt flere år på å ødelegge seg selv. Om man først er så heldig at man får hjelp i det hele tatt da.

Og husk: du er ikke syk nok til å få hjelp før du er "tynn nok", i alle fall ikke hvis du skal inn i det offentlige helsesystemet. 


ps: behandlerne mine i seg selv har jeg ikke et vondt ord å si om, de har vært fantastiske, også døgnenheten for barn/ungdom de gangene jeg faktisk har fått komme inn der.


...

    Postet: 16.04.2015     Tid: 22:17     Kategori: Personlig     Kommentarer: 18     Copyright ©

svar på spørsmålsrunden

Hvor ofte trener du? Jeg trener fem ganger i uken, men jeg trener omtrent bare styrke nå fordi jeg må bygge opp kroppen igjen.

Hvor ofte har du bulimirunder? Har ikke hatt en eneste siden jeg kom hjem fra Capio faktisk! Før kunne det være alt fra 1 om dagen til å bruke hele dagen på det. Det er helt sykt å tenke tilbake på, hva livet mitt dreide seg om før. Det var jo ikke noe liv.

Hvorfor skrev du deg ut fra capio? Det ble litt for tøft for meg med tanke på at de kun behandler spiseforstyrrelser der og jeg merket at når jeg jobbet så hardt og intenst med spiseforstyrrelsen så kom de andre psykiske problemene veldig sterkt fram, noe de ikke kunne hjelpe meg med der desverre. Tror også det ble litt vel tøft for meg med så rask og mye vektoppgang. Men jeg lærte så utrolig mye der borte de tre-fire ukene jeg var der at hverdagen min er helt anerledes nå, jeg har faktisk som mål å være frisk før 2016. Og jeg er evig takknemmelig for den gode behandlingen jeg fikk der, hvor mye det har hjulpet meg og ikke minst verdens beste behandler. For ikke å glemme jentene der, det var kjempetrist å dra fra dem og jeg begynte til og med å gråte.



Jeg har et inntrykk av at du er åpen om noe av det du sliter med, er du noen gang redd for å bli dømt? Som du skriver så er jeg åpen om noe av det ja og det jeg er åpen om er jeg vel egentlig ganske åpen om. Jeg var livredd for å bli dømt da jeg gikk offentlig ut med det, jeg satt å skjalv og strigråt fordi jeg var så nervøs. Men jeg har lært at med å være åpen slipper man mange ubehagelige spørsmål, man slipper rykter og folk som lurer, man slipper å forklare seg hele tiden. Så å være åpen har for meg gjort ting lettere og jeg angrer ikke. Men så klart, ja, jeg har vært livredd for å bli dømt.

Hvordan takler du stygge kommentarer? Heldigvis får jeg ikke så ofte stygge kommentarer, men de kommer noen ganger. Det kommer så an på hva kommentarene handler om. Noen ganger ler jeg av dem, noen ganger blir jeg veldig frustrert og sint og andre ganger kan jeg gråte over dem. Heldigvis veier de positive veldig opp for de negative.

Hvordan takler kjæresten at du har spiseforstyrrelser? Han takler det overaskende bra og er ekstremt støttende. Jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt som det jeg har kommet nå uten hans støtte. Det skal sier at han har erfaring fra før med å være veldig nær en med spiseforstyrrelser, noe som gjør at han da vet bedre hvordan han skal takle ting, hva han kan gjøre og hvordan. Han kjefter aldri, men er heller god og støttende og hjelper meg på rett spor hvis jeg er litt på vei ut. Han har stilt opp helt enormt mye for meg, mye mere enn jeg hadde forventet og mye mere enn hva mange andre ville ha gjort. 



Blir du noen gang blitt trigget av andre spiseforstyrrede du bor med når du er innlagt? Følte ikke at jeg ble det. Nå skal det sies at det skal veldig mye til for å trigge meg, men også at jentene der borte var alle veldig opptatt at vi ikke skulle trigge hverandre. Det var noen småepisoder hvor jeg ble litte granne trigget, men ikke noe stort og det gikk helt fint.

Tar du deg lett nær av ting? Det kommer så an på hva, så både ja og nei. 

Hvis du blir bedt med ut av noen venner når du har en dårlig dag og du har mest lyst til å være alene og isolere deg, hvordan er det du motiverer deg selv til å dra ut likevel? Biter tenna sammen og drar som regel ut likevel. For jeg vet at for hver gang jeg avlyser fordi jeg har det vanskelig, jo vanskeligere vil det bli og jo mere isolert kommer jeg til å bli, det vet jeg av erfaring. Og etter å ha vært ute en stund så finner jeg ut at det var nok lurt og humøret blir bedre, selvom det kanskje var jævlig bare det å gå ut eller de første minuttene. 

Blir du forsatt plaget av vonde minner fra fortiden din? Ja, desverre.

Hvilke blogger leser du fast? Bloggene til folk jeg kjenner og ellers titter jeg litt innom de på topplisten noen ganger. Jeg har blitt veldig dårlig på å lese blogger i det siste faktisk. 


 
Hvor kjøper du klærne dine? Jeg har egentlig ikke en fast butikk jeg handler på, det blir mest de vanlige kjedebutikkene og så elsker jeg bruktbutikker, der finner man mange skatter. Jeg må også innrømme at jeg er litt fæl til å titte innom barneseksjonen i klesbutikker også.

Hvor finner du inspirasjon til bildene du tar og stilen din? Egentlig ikke noe spesielt sted, det popper som regel bare inn i hodet mitt. Når det kommer til klær så finner jeg vel bare klær jeg liker og prøver å sette dem sammen. Har ikke noe spesielt sted jeg finner inspirasjon, men noen ganger kommer jeg over bilder og tekster som inspirerer meg veldig. 

Hva ser du frem til? Å reise, å være frisk, klare å fullføre skolen og bare leve. Bare et helt vanlig liv uten et ondt monster som sitter på skulderen min 24/7, det hadde vært deilig det! Eller vet du hva, det BLIR deilig, for det skal jeg klare. 

Hvor høy er du? 168.1 cm for å være helt nøyaktig. Akkurat like høy som mormor var på sitt høyeste.



Slang med noen tilfeldige bilder fra telefonen min jeg. Hvis det er noe mer dere lurer på så er det bare å spørre, biter ikke :)

...

    Postet: 15.04.2015     Tid: 22:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright ©

23:54

Jeg har det egentlig veldig bra for tiden, likevel er det noe som føles feil og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Jeg har kommet i en superkoselig klasse som jeg trives veldig mye i, en klasse hvor jeg føler at jeg passer inn i og ikke er helt usynelig. En klasse som snakker med meg, som sang bursdagssangen for meg da vi var på peppes sammen og en klasse hvor jeg kan være meg selv i. Jeg har mange flotte venner som jeg ler med, som stiller opp og som betyr noe for meg og jeg for dem.  Maten går det veldig mye bedre med, jeg klarer endelig etter mange år å takle sosiale settinger med mat. Jeg har en kropp som fungerer og jeg klarer skole og jeg klarer dansingen ved siden av. Jeg har en familie som har stilt opp og fortsatt stiller opp så mye at jeg ikke forstår hvordan de har klart det. 

Men hvor er mestringsfølelsen?

Det sitter noe i meg og gnager, jeg vet bare ikke helt hva. Uansett hva jeg gjør og tenker så blir det aldri bra nok og det sliter meg ut. Tristheten ligger og gnager hele tiden, samtidig som jeg prøver å sperre den inne. Jeg vil ikke kjenne på de følelsene, jeg vil ikke havne tilbake der jeg var før. Jeg har lyst til å skrive alt ned på papir, få alt sammen ut og bearbeide det. Kanskje skrive en bok faktisk. Men jeg er redd for å fortelle, det er så mye sårt og vondt som jeg har holdt tett om i alle år. 

Egentlig har jeg bare lyst til å skrike ut, fortelle alt som det er. Følger man meg på instagram ser livet mitt helt perfekt ut (bildene nedenfor er et utdrag), er det riktig av meg å fremstille det slik? Jeg er jo alle sidene av meg selv, ikke bare den siden jeg er utad. Men akkurat nå tror jeg at jeg trenger litt tid på å puste og gjøre ting som gjør meg glad. Sette ned forventningene til meg selv. Det er så frustrerende å virkelig ville klare, men ikke få til. Jeg skal prøve å bli litt mere som Pippi, for Pippi er bra:

"Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg nok"



Synes du det er skummelt å vise alle sidene av deg selv, selv de sidene som ikke er "bra nok"?

...

    Postet: 30.08.2014     Tid: 23:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

Gjør du virkelig det?

Vet du hvordan det føles å ikke klare å stoppe når det kommer til mat? Når kroppen sender ut alle signaler på at den er mett og langt over det, men man fortsetter likevel? Når man ikke stopper å spise før man må stå krokbøyd, når maten i magen tar så mye plass at man så vidt klarer å puste, når ikke bare magen innvendig gjør vondt, men også huden rundt magen verker fordi den strekker seg sånn og man ikke fysisk har plass til mere mat? Gjør du virkelig det? 

 

Vet du hvordan det føles når man sier nei på telefonen til en invitasjon ut med venner og krysser fingrene for at de ikke gjennomskuer deg og skjønner at du blir hjemme for å spise og spy? Når man handler alt for mye mat på butikken og mannen i kassa smiler og spør om man skal feire bursdag og man smiler panisk tilbake i håp om at han skal tro det? Når man spiser alt for mye med andre til stede og de kommenterer hvor mye du spiser og man får dét blikket når man kommer ut fra badet etterpå, selv om man ikke har laget en eneste lyd? Når man prioriterer å være hjemme fra skolen fordi da har man mere tid til å spise og spy? Gjør du virkelig det? 

 

Vet du hvordan det føles å bruke pengene man skulle brukt på gaver til mat som man skal spise og spy, bare fordi man er så desperat? Når man kommer hjem fra butikken med masse mat man gjemte i lommene og blir gjennomskuet som bare det? Når man møter kjente i butikken når man står og betaler for maten man skal spise og spy og kommer med en dårig unnskyldning om at man får folk på besøk? Når småsøsken blir lei seg og de ikke forstår hvorfor man har spist om alt godteriet/isen/maten deres?

 

Vet du virkelig hvordan det føles? Det gjør jeg.



Og jeg er lei av å ha det slik, jeg er lei av at hvert våkne sekund og hvert sekund jeg drømmer skal handle om mat, om vekt, om kalorier, om tanker rundt det, om planlegging, om hvor stor og fæl jeg føler meg. Jeg er lei av å være syk, men vet dere hva? Det hjelper ikke sitte hjemme og klage på at man kunne vært bedre, det hjelper ikke å legge skylden over på alle andre, det hjelper ikke sitte hjemme og bare vente på bedre tider. Det skal faktisk en innsats til for å bli bedre. Man kan få hjelp og man kan få støtte, noen kan gå skrittende mot å bli bedre med en, men ingen kan gå de for en. 

 

Jeg har vært til behandling i flere år, men heller gått skritt bakover. Hvorfor? Fordi jeg ikke innerst inne har ønsket å bli frisk, fordi jeg har lurt alle rundt meg og meg selv tidligere til å tro at jeg ønsket å bli frisk. Nå derimot så ønsker jeg det faktisk, jeg savner å leve. Etter at jeg flyttet for meg selv har jeg fått en liten smakebit på hva det vil si å leve og jeg liker det! Jeg vil ha mere, men før den tid må jeg bli bedre. Mitt første mål som er oppnåelig er å være frisk nok til å gå på skole til høsten. Jeg må begynne i førsteklasse for tredje gang, denne gangen vil jeg være frisk nok til å fullføre. 

 

Vet du hvor fint livet kan være som frisk, vet du virkelig det? Det vil jeg vite.

 

Savnet er stort. Savnet etter å kunne gå på skole, takle å være med på familiemiddager/bursdager/venninnekvelder uten å få grinesammenbrudd på badet og/eller ende opp med å overspise og kaste opp, etter å ha det gøy og la være å tenke på at mat blir en hindring for det som er fint også, etter å ha energi igjen og orke å være med på ting andre er med på, etter å spise ordentlig mat og bygge opp kroppen min igjen. For du kjære kropp (som jeg i skrivende øyeblikk hater), jeg har ikke vært noe god mot deg og det ønsker jeg å endre. 

 

Det tar ikke èn dag å bli frisk, men det tar èn dag å starte på å bli frisk. 

 

    Postet: 05.02.2014     Tid: 23:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

Mi querida España

Det klør litt i fingrene etter å skrive og jeg merker at jeg trenger det. Jeg har vel aldri vært en av de flinkeste til å uttrykke meg muntlig, jeg føler jeg klarer det mye bedre skriftlig og når det i tillegg hjelper meg litt å få satt ord på følelsene: hvorfor ikke? De siste månedene har vært ganske merkelige når det kommer til spiseforstyrrelsen, det føles nesten ut som om jeg ikke bryr meg mere og det er en ganske skummel følelse. Motivasjonen for å bli frisk er vel ikke akkurat på topp den heller, men jeg prøver likevel. Jeg må bare bli bedre og få tilbake livet mitt, jeg vil så gjerne gå på skole, jeg vil så gjerne ha energi nok til å være mere med venner og ikke minst så vil jeg så gjerne ha en friskere kropp med tanke på dansingen. Dansingen betyr så mye for meg og jeg vet at om spiseforstyrrelsen blir borte kan jeg øve enda mere og jeg kan gi enda mere. 

Om to dager drar lillebroren min og besteforeldrene mine til Spania og det gjør så himla vondt å ikke få lov til å være med. Legen min sa jeg var for syk til å dra, men jeg klarer egentlig ikke helt å forstå det. For syk? Jeg vet jo selv at jeg ikke er frisk, men syk kan jeg da ikke være? Jeg håper i alle fall at de koser seg masse der borte, det fortjener de virkelig! Vi har grått så mye for at jeg ikke får lov til å være med, heldigvis lovet mormor meg at vi tar igjen den turen når jeg har blitt frisk nok til å få dra og jeg vet at mormor holder ord. Likevel er Spania er så sårt emne for meg om dagen, jeg har falt sammen i hysterisk gråt nesten hver gang vi har snakket om det. Men jeg får prøve å jobbe enda hardere for å bli frisk, eller hva?



Her om dagen hadde jeg min første dag fri fra overspising og oppkast siden i våres og jeg er så utrolig stolt! Totalt har jeg vært ti dager ovespising/spyfri i år og det er alt for dårlig og alt for lite, men det er bedre enn ingenting. Flere dager fri skal det i alle fall bli og forhåpentligvis, hvis jeg jobber veldig hardt, så kan jeg kanskje være frisk til høsten igjen. Det hadde i alle fall vært utrolig fint og selv om det vil koste meg utrolig mange krefter så må det være verdt det. Det er jeg som skal ha kontrollen over livet mitt, ikke bulimien.



Ellers om dagen går det ganske opp og ned, noen dager er bedre enn andre. For tiden er bosituasjonen ganske håpløs, men det kan det hende det blir endringer på om ikke så alt for lenge. Vit i alle fall at selv om det kanskje ikke virker sånn så prøver jeg så godt jeg kan å bli friskere. Jeg håper også at dere andre som sliter der ute klarer å se verdiene i det å være frisk og det å bli frisk, kjemp for det! Masse klem til dere som gadd å lese alt dette tankekaoset mitt.

    Postet: 24.10.2013     Tid: 16:33     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright ©

ønsker du sykdom?

NB: bilder kan trigge

Det har begynt å bli færre av blogginnleggene hvor emnet "kroppspress" og lignende blir skrevet om. Kanskje er det fordi det begynner å bli høst og fokuset på kropp blir litt mindre? For noen er det fortsatt like stort, om ikke større. Derfor velger jeg å dele litt mere av min historie, litt mere fordi dette temaet er for viktig til å gå i glemmeboken. Jeg var nemlig også en av de for noen år tilbake som ønsket å bli tynn, tynn nok til å bli fornøyd med meg selv. Det å vokse opp skremte meg så mye at jeg trodde at om jeg bare fikk en barnekropp igjen helt uten former, bare jeg fikk bli liten nok igjen skulle alt bli bra. Og kanskje, om jeg bare ble liten nok, kanskje ville noen se meg som det barnet jeg følte jeg var og gi meg omsorgen jeg følte jeg trengte? Der tok jeg kraftig feil.



Det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med henne, hun som forgiftet tankene mine med vonde tanker. Hun som fikk meg til å sulte bort kroppen min og leve på omtrent ingenting. Dagene ble brukt til å gråte, planlegge måltider, telle kalorier, gråte mere, overtrene, gråte enda mere og prøve å fremstå så perfekt som mulig. Jeg begynte å miste formene mine, men hvor ble det av lykkefølelsen hun hadde lovet meg skulle komme? Da jeg nådde målet mitt lovet hun at om jeg bare gikk ned litt til, bare litt så skulle alt bli fint. Bare litt til så skulle jeg få være et lite barn igjen. Hun løy.

Etterhvert ble jeg friskere fra (atypiske) anoreksien, men det var der bulimien kom inn. Jeg forstod ikke helt hvordan jeg som før levde på omtrent ingenting nå ikke hadde noe kontroll overhodet og kastet i meg enorme mengder med mat. Barnet i meg gråt og gråt, det var jo ikke dette som skulle skje? Det føltes så skamfult ut etter hver runde som ble fullført med den onde sirkel: spise-spy-spise-spy og som oftest endte det med at jeg sovnet av utmattelse. Jeg begynte å prioritere å være hjemme fra skolen og venner for å holde på med dette hemmelige ritualet, jeg begynte å lyve til de rundt meg for å få mest mulig tid til bulimien hver dag og jeg hatet meg selv for å gjøre det. Jeg skulle jo bare bli barn igjen, skulle jeg ikke? Bare jeg ble tynn nok ble jeg barn og da ble jeg lykkelig? Så hva i all verden var det jeg holdt på med? Det var disse tankene som holdt det hele gående, håpet om å bli et barn igjen. Det triste er at jeg aldri klarte å se at jo sykere jeg ble og jo mere omsorg jeg fikk, jo eldre og større følte jeg meg.

Hvorfor er det absolutt oss selv vi skal endre for å bli lykkeligere? Er det ikke heller instillingen og synet på oss selv vi burde endre? Jo mere og hardere jeg prøvde å endre på meg selv, jo mere jeg klarte å endre på meg selv - jo verre følte jeg meg og jo verre ble jeg. Desverre lærte jeg dette på den harde måten og desverre lærer jeg fortsatt dette. Derfor ber jeg deg av hele mitt hjerte om å tenke over hva du burde endre: kroppen din eller synet ditt på deg selv? Er det virkelig verdt å ødelegge kroppen din, miste vennene dine, måtte droppe ut av skolen, få masse fysiske plager, såre de du er glad i bare for å endre på sin egen kropp og ende med å like den enda mindre enn i utgangspunktet? Hvis du kan se meg inn i øynene og svare ja på dette så er jeg utrolig lei meg på dine vegne. Du aner ikke hvor feil du tar. 

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg aldri kom til å bli lykkelig av dette, jeg skulle ønske noen hadde klart å få meg til å forstå. Jeg ønsker at dere skal forstå at livet er viktigere enn å ødelegge seg selv for å prøve å passe inn under den kategorien man selv mener er perfekt kropp. Jeg trodde jeg skulle bli meg selv på veien på denne reisen, men endte isteden opp med å miste meg selv og alt det som betydde noe for meg. Ønsket om å bli et barn igjen er fortsatt så høyt at det holder meg tilbake fra å klare å leve livet. Spiseforstyrrelsen holder meg igjen fra å klare å leve livet. Fra å klare å være lykkelig og klare det alt hva jeg burde klare. Er det virkelig dette du ønsker:




Eller ønsker du livet?

...

    Postet: 04.09.2013     Tid: 02:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 13     Copyright ©

for å leve må man også kunne puste


Jeg regner det kom som et lite sjokk at jeg takket nei til en så stor mulighet som det Capio er. Capio Anoreksisenter i Fredriksatd er det beste tilbudet i hele landet for de som sliter med spiseforstyrrelsene anoreksi eller bulimi og jeg hadde vært så heldig at jeg hadde fått en plass der. En av kun fjorten plasser i hele Norge var min, en plass som kunne bety et helt nytt liv uten bulimien på slep. Høres det ikke ut som en utrolig mulighet? For det var det også, likevel takket jeg nei og valgte å dra i det øyeblikket jeg skulle legges inn der. Det føles ut som om jeg har skuffet alle som har stått og heiet på meg, alle som har trodd på meg og alle som bryr seg om meg. Det gjorde utrolig vondt å takke nei, men det ble rett og slett for tøft for meg. Jeg tror ikke jeg er sterk nok ennå til å være i en så intensiv behandling som det Capio er, en behandling som tar fra spiseforstyrrelsen all kontroll. Er jeg klar til å bli frisk? Vil jeg bli frisk nå? Jeg vet ikke. 
Bulimi kan være både himmel og helvete. Det skal jo ikke legges skjul på at det også er noe ved den som føles fint, det er jo tross alt en grunn til at noe i meg så sårt prøver å tviholde på den. Likevel er den så ødeleggende for meg at jeg har måtte slutte på skolen, jeg har måtte sette meg ned i dansetimer fordi kroppen ikke har orket mere, jeg har fått utrolig mange fysiske plager og den har tatt fra meg masse fine opplevelser. Jeg har prioritert å være hjemme og spise/spy på dager som bursdager, dager jeg skulle ha vært ute med venner, skoledager og til og med syttende mai var jeg hjemme og lot bulimien ta kontrollen. Jeg har blitt sint på de rundt meg hvis de har prøvd å stoppe meg og jeg har vært direkte grusom å ha med til tider. Jeg håper at dere jeg har vært så fæl mot klarer å tilgi meg en gang, jeg ønsket virkelig ikke å være slik.
 
Mat er som en rus for meg og det er en sirker det er vanskelig å komme seg ut av. Det er forsket på at bulimikere får samme abstinenser etter mat som rusmisbrukere får etter rus. Forskjellen er det at når rusmisbrukere skal bli rusfrie kan/må de stoppe med rus helt. En bulimiker kan ikke stoppe med maten helt, man trenger nemlig mat for å overleve. Blodsukkeret er også et stort problem: etter å ha inntatt enorme mengder mat tror kroppen at den får masse sukker i blodet og blodsukkeret stiger. Når man da tømmer seg for all den maten igjen får kroppen helt sjokk og blodsukkeret blir så lavt at jeg blir svimmel og begynner å skjelve helt. For å få opp blodsukkeret igjen starter jeg ofte enda en runde med spising og spying og ofte stopper det ikke før jeg faller om av utmattelse. Kan du ikke bare spise nok til at blodsukkeret blir normalt igjen, lurer du vel da? Hadde det bare vært så lett så hadde jeg gjort det, problemet er bare det at blodsukkeret mitt er helt på jordet og abstinensene etter mat så enorme.
Det er vanskelig å forklare til noen som aldri har slitt med bulimi hvordan det oppleves, jeg tror at hvis man prøver hardt nok kan man prøve å sette seg inn i det til en viss grad. Selv klarte jeg aldri helt det før jeg begynte å slite med det. Jeg prøver jo selvfølgelig å bli bedre, men det er vanskelig og det er energikrevende. Det er også skummelt å måtte gi slipp på noe som har følt som en trygghet i hverdagen når alt annet har vært vanskelig. Vel og merke er det en falsk trygghet, men den virker så ekte og realistisk og det er vel der problemet ligger. Man tror man har kontroll når man egentlig har det helt motsatte: null kontroll. 
 
Recovery (finnes det noe godt norskt ord for dette ordet?) er tøft, men jeg vet også at det vil være verdt det. Sta som det jeg er ønsker jeg aller helst å bli frisk på egenhånd, men jeg begynner sakte og sikkert å se at det kanskje må noen andre inn i bildet også. En spiseforstyrrelse sitter dypt og det ligger alltid en grunn bak, det en denne grunnen man må løse. Spiseforstyrrelsen er altså bare et symptom på ett eller flere problemer, det er ikke alltid så lett å se når spiseforstyrrelsen tar så mye kontroll at det virker som om den er selve problemet. Det er masse jeg ikke vet og jeg er veldig ambivalent, men innerst inne vet jeg en ting: Recovery er verdt det og jeg skal klare det. 


...

    Postet: 15.08.2013     Tid: 00:33     Kategori: Personlig     Kommentarer: 24     Copyright ©

deteriorate



Hei på dere fine mennesker som fortsatt titter innom her. Jeg har veldig mye på hjertet for tiden og jeg har veldig lite mot for tiden. Selvbildet er svært dårlig og jeg er lei. Det blir masse klaging og det er jeg veldig lei for, unnskyld. Jeg er så sliten og drittlei av å ha null selvkontroll og over å være så grusom som det jeg er. Hverdagen min består av å være totalt fanget i bulimiens klør, jeg vil ikke mer. Dere skulle bare ha visst hvor forferdelig jeg er mot de som er i nærheten av meg, hvor stor jeg har blitt (det ser dere for så vidt på bildene) og alt mulig annet dumt. Faen ta den jævla bulimien som skal ødelegge alt og faen ta meg som ikke klarer å bli kvitt den.

(demon - hunter detoriate er foresten en veldig fin sang)
...

    Postet: 22.05.2013     Tid: 22:06     Kategori: Personlig     Kommentarer: 16     Copyright ©

xxx

 





canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USM Day 195/365

Dere husker jeg hadde noe å fortelle? En stor nyhet som hadde en betingelse? Vel, det har seg nemlig slik at jeg får bli med besteforeldrene mine til Spania likevel! Herregud, jeg er så glad for det at jeg har ikke ord! Jeg begynte å gråte av glede! Betingelsene derimot... den ene er at stemoren min skal være med for å "passe på" meg, noe som er greit nok det. Den andre derimot er ganske stor og vanskelig. De har søkt meg inn på Capio Anoreksisenter i Fredrikstad, betingelsen er å fullføre der. Jeg flytter dit så snart det er ledig plass og forstod jeg det riktig er det i mai. For å være ærlig så er jeg livredd.

...

    Postet: 08.04.2013     Tid: 15:27     Kategori: Personlig     Kommentarer: 19     Copyright ©

(hurt)


Jeg ser en svak skikkelse som holder på å bryte sammen i fortvilelse. Hun er tykk og ser forferdelig ut, jeg vemmes av synet. Lårene kan sammenlignes med låvedører og magen som en luftballong. Hodet hennes er vendt nedover, det skal bare et lite blikk til for å se den dårlige selvtillitten hennes. Nedover kinnene hennes renner det tårer som aldri ser ut til å stoppe, de bare fortsetter og fortsetter å renne. Svakheten hennes lyser tydlig igjennom henne, det er umulig å ikke legge merke til den. Håret hennes er pistrete og satt opp i en mislykket knute i nakken. Hun er hva jeg ville kalt stygg, fæl og grusom. Ja, så grusom er hun at jeg føler hun ikke en gang er verdig livet. Slik står jeg i flere timer og snakker stygt om henne og selv om jeg ser hvor hardt verdt eneste ord går inn på henne, hvor vondt det gjør for henne. Jeg har bare lyst til å slå til henne slik at hun besvimer, i beste fall dør. Jeg hater henne av hele mitt hjertet, hatet er så intenst at det ikke finnes ord for det en gang. Jeg kjenner kvalmen spre seg når jeg ser utseendet hennes. Hadde det gått hadde jeg tatt en kniv, drepet henne, for så å gått videre i livet. Men det går ikke. Det er umulig å rømme fra sitt eget speilbilde.

...

ps: unnskyld for å ta dette utover dere.. det går bare ikke så bra for tiden og jeg trengte et sted å få det ut, beklager.

    Postet: 20.03.2013     Tid: 18:35     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

dette er jeg flink til..


..smile ♥ bake cupcakes  lese bøker  tenke på de rundt meg  skrive ♥ holde løfter  dekorere rom ♥ prøve nye ting ♥ fotografere ♥ passe på barn  ta vare på dyr  le ♥ gå lange turer  sette sammen klær til antrekk ♥ drikke masse te ♥ finne positive sider ved ting  kjempe  

Dette er et av de hardeste innleggene jeg har skrevet, jeg har nemlig utrolig vanskelig med å finne positive ting ved meg selv. Jeg føler at hver gang jeg blir tvunget til å skrive noe (konferansetimer er et klassisk eksempel) så er jeg redd for at andre skal tro at jeg er selvgod og/eller overlegen. Utfordret meg her og jeg håper at du vil gjøre det samme. Derfor spør jeg: hva er DU flink til?

    Postet: 13.03.2013     Tid: 20:41     Kategori: Personlig     Kommentarer: 13     Copyright ©

prosjekt X




Først og fremst: dette er IKKE er oppfordring til å ikke spise, men til å ikke kaste opp det man spiser.

Jeg fortalte istad at jeg kom på en idé igår og dere som følger meg på twitter har allerede hørt om det. Prosjekt X har jeg valgt å kalle det, av den grunn at en X er en ganske nøytral ting og det dermed ikke står skrevet i panna de hva den står for. Prosjekt X går ut på at så lenge du har en X tegnet på hånden din får du ikke lov til å kaste opp mat, det gjelder både om du har spist litt, spist normalt eller spist for mye: det er ikke lov uansett. Det er lov til å vaske bort X`en, så lenge du holder deg når du har X`en tegnet på. Du kan jo selv velge om du vil ha en stor X slik som jeg har (da er det lettere å bli minnet på det) eller om du vil ha en litt mere diskré X, kanskje til og med en inne i hånda di. Du velger selv. Prosjekt X er en oppfordring til alle som sliter med en SF der oppkast er inkludert, en oppfordring til alle dere som kjemper for å bli friskere.

Det er også lov til å tegne en X med et hjerte ved siden av hvis du ønsker å vise din støtte og hvis dere vil kan dere sende bilde av X`ene deres til meg på mail(summer@live.no), så kan jeg etterhvert lage en bildecollage med de. Jeg håper på å få inn en del bilder fra dere, dere var i alle fall superflinke da jeg satt igang et prosjekt mot selvskading kalt for pain(ting) som dere kan lese om HER. Del også gjerne dette innlegget videre, slik at flere får høre om det.

Lykke til!

    Postet: 02.03.2013     Tid: 15:30     Kategori: Personlig     Kommentarer: 18     Copyright ©

...


Håp. Smak på ordet, du kommer til å trenge det veldig mye en eller flere ganger i livet.

    Postet: 28.02.2013     Tid: 22:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

å være syk på innsiden

Det er  mange som ser ned på mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier følelser. Se for deg ei jente på 15 år som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er på stranden uten å ha noe på hodet, alle skjønner med en gang hva hun har vært igjennom og ingen ser ned på henne. Du ville i alle fall aldri funnet på å kalle henne oppmerksomhetssyk. 

Så ser du for deg ei 15 år gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre går hun også i bikini på stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling på hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjønner dere ikke at å være syk på innsiden kan gjøre minst like vondt som å være syk på utsiden, om ikke verre? Og er det å kle seg om alle andre, å være oppmerksomhetssyk?

Noe som kan være vanskelig å forstå er at et menneske kan være syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips på foten må man ikke akkurat være særlig smart for å forstå at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig å forstå at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke før vi får se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er på innsiden. Det er det som gjør det så vanskelig.

De fleste av dere har garantert vært ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjør, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig å forstå hvor vondt det gjør, uten å ha vært der. Når hvert eneste sekund du må leve er så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, bare det å puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger å bli syk på innsiden på akkurat samme måte som ingen velger å bli syk på utsiden. 

Jeg har vært heldig, svært sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjør like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk når man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gått igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, så vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psykisk syk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psykisk syke. Og det er der man kan gjøre en forandring; ved å respektere.

For helt ærlig, hvem hadde trodd at jenta på bildet under sultet seg, spiste og spydde opp maten sin, kuttet opp armene sine og hatet seg selv så mye at jorden ikke virket som et sted for henne?
 
(dette er et innlegg jeg postet 29. august 2012 som jeg nå velger å poste igjen etter å ha blitt oppmerksom på det på nytt takket være Mathilde. jeg synes dette er et viktig tema å ta opp, så jeg håper at dere som har fulgt meg så lenge synes det er ok at jeg nå poster dette for andre gang)

Hva er dine tanker rundt dette?

    Postet: 15.02.2013     Tid: 17:27     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright ©

isn't it strange


550D + 50mm f/1.8 II Day 180

Jeg har det egentlig ikke så bra for tiden i det hele tatt, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Det er slitsomt å sette så skyhøye krav til seg selv, slitsomt når de rundt deg maser på ting du ikke får til som da resulterer i at du føler deg enda mere mislykket. Jenta som titter tilbake på meg i speilet blir bare større og større, det føles ut som om kroppen vokser for hvert sekund jeg puster. Det er kjempeskummelt og jeg er redd. Jeg er redd for at alle skal hate meg, at jeg plutselig er for feit for dem, at de skammer seg over å bli sett med meg. Det er så grusomt vondt og tankene tar all for stor plass og makt i livet mitt. Men jeg prøver å smile, for det er vitkig, selv om det ikke er lett. 



    Postet: 14.02.2013     Tid: 17:01     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

under en uvant himmel


"Under en uvant himmel, vi ikke kan forstå. Som barn som ligger stille, mens føttene fortsetter å gå" utdrag fra yndlingsdiktet mitt, skrevet av Emily Dickinson.

Føler egentlig for å skrive veldig mye, samtidig som jeg føler for å ikke skrive i det hele tatt. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan det går med meg om dagen, jeg har blitt så vandt med å ha det slik at jeg begynner å bli litt likegyldig. Noen av problemene mine ser jeg mere på som vaner/uvaner enn problemer og det skremmer meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrike ut, få ut det vonde jeg sitter inne med. Jeg tør ikke. De siste dagene har jeg vært forferdelig sliten, både fysisk og psykisk. Hodepinen har i tillegg slengt seg med og det virker ikke som om den heller har tenkt å gi seg med det første. Jeg ser mennesker rundt meg som har blitt mye bedre, som har blitt friske, mennesker som ble syke samtidig som meg. Det gjør veldig vondt å ikke være en av dem. Det å være en av dem som sitter igjen i fortiden og ikke kommer seg noen vei, det gjør vondt.

 

    Postet: 11.02.2013     Tid: 19:38     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

pain(ting)

550D + 50mm f/1.8 II Day 159

For min del hjelper det å distrahere meg selv når skadetrangen er som verst (for ja, jeg var en flittig selvskader før en gang, men vær så snill å ikke spørr meg noe om det, det er et sårt emne). Det kan være alt fra å lese, gå en tur, til å bake og danse. Det handler om å få fokuset over på noe annet og hvorfor skjære opp huden sin når man heller kan male/sminke i vakre farger? Min oppfordring til dere er i alle fall at neste gang du får skadetrang hvis du sliter med det, mal istedenfor striper i masse farger på det området du ønsker å skade. Gjerne iskald maling hvis du har det tilgjengelig. Du kan også gjøre dette for å vise din støtte.

Så har jeg en oppfordring til ALLE, enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted (jeg valgte ansiktet, siden det er godt synelig), ta bilde av det og send det til meg på summer@live.no så lager jeg et innlegg med masse bilder når jeg har fått inn en god del bilder! Merk mailen med "pain(ting)". Håper mange vil delta for å vise at de støtter dette og del gjerne videre på facebook også, det hadde betydd så utrolig mye hvis flest mulig fikk vite om dette! Jeg har allerede fått inn en del bilder, men ønsker enda flere! Bildene blir postet i løpet av uken.

...

    Postet: 17.12.2012     Tid: 23:10     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

MIN HISTORIE - LESERINNLEGG 30#

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.. Tror det begynte i 3 klasse, når pappa kom å sa at mamma var på sykehuset, fordi hun var «syk».  Da kom stemoren min også til livet vårt. Jeg trodde hun ville overta plassen til mamma, så det klikket for meg, jeg begynte å gjøre ting som liksom skulle få henne til å forsvinne.. Jeg misslykkes, endte opp med masse husarrest osv.

 

Jeg ble mye mobbet.. Fordi de mente jeg var feit, ekkel, stygg, og jeg vet ikke hva. Jeg var så lei meg hele tiden, lærerene merket at jeg ikke hadde det noe bra, men føler ikke at de tok det seriøst.. Dette begynte i 3-4 klasse, når jeg ikke klarte å gjøre noe på skolen. Jeg snakket med en av lærerene, hun var min eneste og beste venn. Vi gjorde så mye gøy sammen, hun var mitt lille lys i livet.. Men så, i 7 klasse, så ga jeg på en måte opp. «Takk for alt, jeg går å dør». Ble så mye mobbet for det! Folk gikk å sa det om og om igjen til meg. Jeg viste ikke hva jeg hadde skrevet, tror jeg. Men jeg ville ikke mer, ting var så triste og jeg gråt så mye.. Jeg skulka mange timer på barneskolen, gikk rundt i gangene og snakket med vaskemannen.. Jeg gikk alene i friminuttene, ingen ville være venn med meg. 4-8 klasse, helt aleine.

 

I 9ende klasse begynte jeg å få venner igjen, men det var så smått. Jeg hadde det ganske fint, sånn egentlig. Men så i 10ende. Jeg tror jeg begynte å forstå hva som hadde skjedd med den dyrebare moren min. Hun var narkoman, jeg hadde lært en del om det på skolen i 7 klasse. Jeg begynte å forstå at hun kommer til å dø av det. Jeg venter på å få en telefon, eller at min far skal komme opp til meg og fortelle at mamma?n min er død.. Herregud, jeg er et forferdelig menneske!

 

Jeg er så deprimert, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har snakka med masse folk som vil hjelpe meg, men føler ikke at det hjelper så mye. Jeg har hatt en god del guttevenner, som jeg etterhvert har likt og sånt, de har liksom hjulpet litt. Også har jeg masse fantastiske venner, men føler meg fortsatt dritt. Jeg kutter meg, ikke sånn at det er kjempeille. Men sånn at det blør og at det blir sår og etter hvert arr.. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, tror kanskje det er fordi jeg sover bedre om natta etter at jeg har gjort det. Jeg går rundt å tenker på hvorfor jeg lever enda. Hvorfor jeg ikke bare gir opp.. Jeg fortjener ingenting, livet er ikke verdt noe.

 

Vennene mine sier at jeg er fantastisk og at jeg fortjener det beste. Men innerst inne så vet jeg at det er bullshit. Jeg er ikke verdt noe, jeg er et narkomanbarn, som ikke engang var planlagt! Jeg skulle ikke bli født engang.. Jeg føler at jeg ikke klarer å oppnå noe. Liksom, at det eneste jeg lever for er å hjelpe folk, men jeg føler ikke at jeg får det til. Aldri god nok, aldri fin nok, ikke tynn nok, ikke flink nok.

 

Jeg har det fint hjemme og på skolen. Men jeg har det ikke fint med meg selv lenger.. Når jeg ser på meg selv så kan jeg begynne å gråte av det jeg ser.. mens noen andre ganger så kan jeg tenke at jeg er pen i dag liksom.. Hjernen min er så fuckd up for tiden. Jeg trenger hjelp, men vil ikke at noen skal syntes at jeg er såpass svak som spørr etter hjelp. Jeg er bare så sliten, trøtt og lei av alt nå.. Orker ikke mer, føler meg helt jævelig.. Men jeg tørr ikke å ta livet mitt. Det er vel en god ting? Eller, er det? Jeg vet ikke, men jeg vil dø.. Eller sovne inn, sånn at når jeg våkner igjen, så er alt fint. Jeg er pen, tynn og folk liker meg for den jeg er, ikke den jeg later som at jeg er.. Jeg hater virkelig den jeg er og den jeg har blitt. Men om jeg prøver å gjøre noe med det, så misslykkes jeg bare.

 


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no Tidligere historier kan leses HER

    Postet: 11.12.2012     Tid: 19:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

...vær så snill...




bildene taler for seg selv.

....

    Postet: 10.12.2012     Tid: 23:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

just a little bit

Ofte så tenker jeg veldig mye på hva andre tenker om meg, for jeg vil virkelig ikke bli oppfattet slik jeg overhodet ikke er. Jeg er redd for at dere skal mislike meg, synes jeg er et forferdelig menneske, hate meg, at dere skal tro jeg er en person som ikke bryr meg om andre, at dere tror masse stygt om meg. For egentlig så bryr jeg meg masse, jeg liker å smile og le, jeg liker å være meg selv. Frykten sitter der konstant, frykten for at dere later som om dere liker meg fordi dere synes synd på meg. At dere synes synd på meg fordi jeg er så teit, stygg og egentlig alt mulig annet rart.  Jeg prøver så godt jeg kan å ta vare på alle rundt meg, være god mot alle, smile og stille opp. Tenker ofte at jeg gjerne skulle ha gjort mer for andre, at det jeg gjør ikke er godt nok. Alt som kunne ha vært gjort litt anerledes. Men jeg skjønner det godt hvis dere ikke liker meg, for jeg liker ikke meg selv jeg heller. Unnskyld.

"Og tårene de triller 
nedover månens 
hvite sti. 
Vil en av flere 
tusens glemte, 
sorgfulle tårer 
bli". 
 

...

    Postet: 27.11.2012     Tid: 22:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

falla fritt



Det gikk nettopp opp for meg. Sannheten. Den er grusom. Vil egentlig ikke inrømme den for meg selv en gang. Vondt? Ja.



...

    Postet: 19.11.2012     Tid: 21:38     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright ©

å redde verden

Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg bryr meg, for er det noe jeg gjør så er det å bry meg om hvordan andre har det. Det stikker helt vondt inne i meg hver gang jeg ser noen som ikke har det så bra og jeg ønsker så hardt å kunne hjelpe den personen. Aller helst ville jeg ha blitt superman og reddet alle i hele verden, men det blir litt vanskelig. Derfor starter jeg med de rundt meg. Jeg prøver så godt jeg kan å alltid være der, alltid stille opp hvis noen trenger å snakke, trenger en klem, trenger å bli sett. Bare vit at jeg bryr meg... at jeg er der så godt jeg klarer hvis du trenger meg. Hvorfor? Av den enkle grunn at jeg bryr meg, at jeg ønsker å være til hjelp. Because I care.

...

    Postet: 14.11.2012     Tid: 18:20     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

smerte / håp

Egentlig så vet jeg ikke helt hvordan innlegg dette her blir, men jeg følte for å skrive litt. Kan på forhånd advare om at det mest sansynelig blir veldig rotete å lese, så hvis du ikke vil lese; det er helt greit. Tror du at du hadde klart å fungere helt normalt hvis du hadde hatt en person som var helt nær deg tjuefire timer i døgnet, en person som skriker til deg om hvor feit, stygg, ekkel og verdiløs du er? En stemme du er redd for som forteller deg og du ikke tør annet enn å adlyde? Personen stopper aldri å skrike til deg, uansett hva du gjør så er det aldri godt nok. Det er nemlig en slik stemme som er rundt meg hele tiden og det virker så ekte at jeg ofte tror den er det. Er det rart jeg er sliten, er det rart det er skummelt?



Frem til jul blir det ikke noe skole på meg, så vet dere det. Akkurat nå trenger jeg å fokusere mere på meg selv - ta vare på meg selv. Skole blir alt for mye for meg, men ikke misforstå: jeg vil så gjerne kunne klare å gå på skolen! Jeg skal bruke tiden godt, kanskje er jeg klar for å starte på skolen igjen etter jul. Uansett så kommer jeg til å gå 1. året om igjen og da på en annen linje. Å ha om ernæring, kosthold og lignende... det blir alt for vanskelig for meg. Det var ingen som advarte meg om det da jeg begynte, men hvorfor skulle de ha gjort det? De kunne umulig ha visst, jeg forteller jo nesten ingenting til dem. 



Dere skulle bare ha visst hvor hardt jeg prøver, hvor drittlei jeg er av å være syk. Men hvordan kan noen forstå sykdommer man ikke kan se, sykdommer som ikke er fysiske? Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke en gang selv. Jeg famler i mørket etter svar, på desperat jakt etter et kart jeg kan lære meg å følge. Noe jeg også vil dele er at jeg ikke kastet opp på ti dager. Ti dager er den største rekorden noen sinne og jeg er direkte overasket over meg selv, jeg hadde helt ærlig aldri trodd at jeg skulle klare det. Men jeg klarte det - jeg klarte et helt gigantisk skritt i riktig retning. Og det gir meg litt håp i all smerten. 

...

    Postet: 12.11.2012     Tid: 00:22     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

spiseforstyrrelsen slik den er akkurat nå



Jeg har det virkelig ikke noe bra for tiden, jeg føler at alt jeg gjør blir feil. Livet mitt er ikke særlig til liv lenger når det omtrent bare består av å spise store mengder mat, for så å kaste det opp igjen eller nesten ikke spise i det hele tatt. Hatet jeg føler til meg selv er skremmende stort og jeg bryter sammen helt uten forvarsel på grunn av hvor stygg, ekkel og feit jeg føler meg. Jeg føler at alle tenker stygt om meg og at alle egentlig hater meg, sett bort i fra noen få, få mennesker. Skole er så vanskelig for tiden fordi jeg føler at jeg aldri får skjult kroppen min godt nok til at Monsteret lar meg få lov til å gå der. Jeg sliter så med å sove fordi jeg føler meg for feit uansett hvordan jeg ligger og jeg våkner ofte av mareritt hvor jeg har veid meg, spist mat eller blitt feitere. Alle tankene mine går til mat og det sliter meg helt, helt ut. Jeg vil ikke bli frisk, jeg vil bare bli kvitt akkurat denne spiseforstyrrelsen, slik at jeg igjen kan bli tynn igjen. Hat meg gjerne nå, men du kan likevel ikke hate meg sterkt nok: det klarer jeg nemlig helt fint selv.

...

    Postet: 31.10.2012     Tid: 22:44     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

kan jeg?

Kan jeg låne deg mine øyne? 
Jeg vil så gjerne vise deg, 
hvor vakker, sterk og fin du er. 

Kan jeg låne deg mitt hjerte? 
Jeg vil så gjerne la deg føle, 
hvor mye du er verdt og hvor mye du betyr. 

Kan jeg låne deg mitt smil? 
Jeg vil så gjerne la deg kjenne på, 
hvor godt det føles å virkelig leve. 

Kan jeg låne deg mine tanker? 
Jeg vil så gjerne la deg innse, 
hvor elsket du egentlig er. 


Dette er til deg, deg som leser denne teksten. Skal jeg fortelle deg noe? Du er god nok, det er du virkelig. Uansett hva andre forteller deg og uansett hva du forteller deg selv, så håper jeg at det er disse ordene du velger å tro på. Ditt beste er godt nok og du skal være stolt av den personen du er. For du, akkurat du har noen gode egenskaper som ingen andre har. Vet du ikke hvor fantastisk du er? Hvor mye du betyr for andre? Jeg tror nemlig at du ikke helt klarer å forstå det. For du ser det nemlig ikke selv. 
Jeg ville bare fortelle deg det, håper at du en dag kan si deg enig. Og ikke tro at denne lille teksten gjelder alle andre, for den gjelder nemlig deg. Du, akkurat du som leser disse ordene; du er god nok, aldri glem det.

...

    Postet: 10.10.2012     Tid: 19:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 12     Copyright ©

like i'm made of glass



Skal være helt, helt ærlig. Sengetøyet mitt er helt vått etter alle tårene og det blir bare våtere og våtere. Tårene vil virkelig ikke stanse og det gjør så vondt. Alt gjør for vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Skammen av å ha denne kroppen jeg har er for stor til hva jeg klarer å takle og selvhatet spiser meg opp innenfra. Det er stemmer i hodet mitt som skriker så høyt at jeg blir livredd. Livet.. det er bare for vondt akkurat nå. Unnskyld for at jeg aldri strekker til eller er god nok.

... 

    Postet: 07.10.2012     Tid: 18:22     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

aldri

bra nok. flink nok. pen nok. tynn nok. smart nok. søt nok. sterk nok. vakker nok. snill nok. hyggelig nok. god nok. aldri noe nok og det sliter meg helt ut. just a little bit..

    Postet: 05.10.2012     Tid: 19:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright ©

det hadde du aldri trodd



Jeg liker slike bilder utrolig godt, de viser at uansett hvor liten og uskyldig man ser ut, så kan man aldri forutse hvem som får det vondt her i livet. Derfor prøvde jeg å lage ett og bildet ovenfor er det eneste barnebildet av meg selv jeg hadde tilgjengelig i skrivende øyeblikk.

...

    Postet: 27.09.2012     Tid: 14:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

skrik


Det går dårlig for tiden, veldig dårlig faktisk. Føler jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer noe eller er god nok. Klarer ikke skole, klarer ikke smile, klarer ikke å ha den kroppen jeg har nå, klarer ikke ditt og klarer ikke datt. Gråter mye. Stille. Bryter plutselig sammen. Det er de høyeste skrikene man ikke hører og jeg skriker av hele mitt hjerte. Kan du høre det, kan du se det? Eller glir jeg kanskje bare inn i mengden?

...

    Postet: 25.09.2012     Tid: 22:28     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

tenk

Vet du hvordan det føles, vet du virkelig det?

Når hver eneste dag er en kamp man må slite seg igjennom og selv de enkleste ting koster masse krefter. Når man faktisk klarer å komme seg på skolen noen dager, men får negative tilbakemeldinger om at man ikke er der nok, selv om de få dagene man klarer koster så utrolig mye. Når hvert eneste sekund går til å tenke på mat, kalorier, trening og planlegging. Når man skammer seg så mye over seg selv og sin egen kropp at bare det å gå ut døren er et problem. Når man ikke vil leve lenger, bare fordi det å være seg selv og ha den kroppen man har gjør så vondt at man ikke orker. Vet du virkelig hvordan det føles?

Når tankene blir gjort om til stemmer som man har problemer med å skille fra om de er virkelige eller ikke. Og når de stemmene skriker til en 24/7 om hvor dum, mislykka, stygg, ekkel og feit man er. Når man våkner livredd på natta fordi det er noen som skriker så høyt at man får helt vondt i hodet, for så å innse at det bare er hjernen som spiller deg er puss. Når man mister kontrollen og bruker flere timer i strekk på å spise og spy. Når man dropper bursdager og venninnekvelder, bare for å slippe skammen man får av å spise. Vet du virkelig hvordan det føles? 

Når man klarer å smile og prøve så godt man kan å sette opp en maske, for så å bryte totalt sammen med en gang man kommer hjem. Når man går flere dager uten både mat og vann, samtidig som man trener i flere timer. Når man ikke klarer å konsentrere seg på skolen, for det eneste man klarer å tenke på er hvor mye man hater seg selv og at lårene ser enda feitere ut når man sitter. Når man gråter seg i søvn hver eneste natt fordi man vet at imorgen kommer enda en dag man må leve med seg selv. Når man nesten ikke klarer å se seg selv i speilet uten å bryte sammen i gråt. Når kommentarene deres (noen få, få av dere) bekrefter de vonde tankene mine og er med på å gjøre monsteret enda sterkere. Vet du hvordan det føles, vet du virkelig det? 

Det gjør nemlig så vondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal orke det mer. Så tenk, tenk før du sier noe.



    Postet: 19.09.2012     Tid: 20:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 14     Copyright ©

books i like

å spise blomster til frokost. imorgen var jeg alltid en løve. tilstrekkelig vakkert. evig søndag. bare tanken på deg. idas dans. blodets bånd. vinterjenter. himmelstøv. bare spørr alice. ulveøyne. rimfrost. sønnavind. harry potter. engel uten vinger. vinterdansen. noe i meg er sterkere enn jeg er. onkel toms hytte. ikke uten min datter. regines bok.

...

    Postet: 19.09.2012     Tid: 16:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright ©

yeah, you're right. no one is sad, they just pretending.




Unnskyld for at det har blitt postet en del arkivbilder i det siste, jeg har bare ikke særlig motivasjon til noe som helst for tiden. Dro tidlig fra skolen istad, ikke bare på grunn av hodepine og søvnmangel, men også fordi jeg følte meg for feit til å være der. Følte at alle glodde på meg og snakket stygt. Sikkert bare teite tanker, men akkurat der og da tok de helt overtaket. Klar for å prøve på nytt imorgen i alle fall!

...

    Postet: 10.09.2012     Tid: 19:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 13     Copyright ©

thoughts

Vinterdepresjon. Høstdepresjon. Jeg vet ikke helt, men jeg kjenner den godt nå. Den er ikke lenger snikende innpå meg, den har meg nå. Enda er ikke grepet så veldig hardt, dog hardt nok til å ødelegge en god del. Energi vet jeg ikke lenger hva er og jeg har begynt å gå med masken min igjen. Den masken så alt for mange tar på seg hver eneste dag, kun om natten blir den tatt av. Smilemasken. Jeg skriver litt kronglete, tankene mine er kronglete. Der har dere grunnen. Klarer ikke helt å forstå meg selv. Tar jeg feil valg? Er det veldig dårlig gjort av meg? Maten blir også mye vanskligere og jeg har fått strengere regler. Tror jeg trenger det. Vil ikke ha mat, vil ikke ha kalorier, vil ikke ditt og vil ikke datt. Jeg føler meg mentalt sett mye yngre når det kommer til hvordan jeg er når spiseforstyrrelsen og/eller depresjonen er som verst. Jeg får ikke sove om natten, føler meg for feit uansett hvordan jeg ligger. Er helt overbevist om at jeg blir feitere og feitere for hvert sekund. Først utpå morgenkvisten sovner jeg av utmattelse. Skolen koster mange krefter, alt gjør for så vidt det. Skyver alle bort fra meg, uten vilje. Tror jeg. Prøver så sårt å beholde vennene mine, håper jeg klarer det. Skal prøve å gjøre ting riktig, gjøre ting perfekt.

...

    Postet: 05.09.2012     Tid: 21:32     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

she is falling apart again



Redd meg fra meg selv, vær så snill. For i skrivende øyeblikk er spiseforstyrrelsen så ille at ord mister sin betydning. Vær så snill, hold rundt meg, gi meg en klem. Alt ordner seg, det må det bare. Orker ikke skrive mere, alt gjør bare så... vondt.

...

    Postet: 03.09.2012     Tid: 23:09     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright ©

a reason to live

Dette innlegget er dedikert til alle som føler seg truffet av teksten.

 

Du har en grunn til å leve og den grunnen er deg selv. Jeg vet det er mange som ikke ser meningen med livet lenger, mange som ikke tror ting kommer til å bli bedre, mange som har kjempet over lang, lang tid og ikke orker mere. Livet er så vondt at bare det å puste, bare det å eksistere gir en så ubeskrivelig smerte at det eneste som står i hodet på en er å forlate verden.

 

Din grunn til å leve er ikke hva andre hadde mistet om du hadde blitt borte. Mange hadde mistet en god venn, mange hadde mistet et familiemedlem, noen hadde mistet et barn og noen hadde kanskje mistet er kjærste. Likevel er det en ting som er enda verre: å miste seg selv.

 

Det er minst like egoistisk å holde noen i live mot sin vilje, om ikke mer, enn å faktisk ta sitt eget liv. Problemet er bare at de fleste som ikke ønsker å leve lenger er psykisk syke, mennesker som ikke har noen tro på at ting kan bli bedre. Mennesker som faktisk kan få hjelp og bli friske igjen, uten at de ser det selv.
 

Kjære regjering, ser dere ikke behovet for bedre og ikke minst flere psykiatriske tjenester her i landet? Kjære, flotte landet vårt, hjelp de som ikke klarer å hjelpe seg selv. Dere kan umulig forestille dere hvor vondt det gjør når ei man kjente ba om hjelp flere ganger, ikke fikk det og så valgte å ta sitt eget liv. Ser dere virkelig ikke at her trengs forandringer til eller velger dere å lukke øynene? Tenke at "det gjelder ikke meg"?

 

Livet er en grunn til å leve og den grunnen fortjener du å ha. Du fortjener å kjenne følelsen av hva virkelig glede er, av hva kjærlighet er og hvor sterke vi mennesker kan være, bare vi står sammen. Du har en grunn til å leve og den grunnen skal du få oppleve. Ingen skal få ta ifra deg den grunnen, ei heller deg selv. Lev, lev til du virkelig har en grunn for å leve. 

 

Hvor lang tid det tar for at akkurat du skal ha en grunn til å leve er det ingen som kan svare på. Kanskje trenger du hjelp på veien, kanskje vil du ikke mere av livet, kanskje tar det år, kanskje faller du flere ganger på veien, men en ting lover jeg deg; Fortsett å leve, for en dag vil du finne grunnen til at akkurat du gjør det og elske det.
 



Jeg setter stor pris på hvis du vil dele dette innlegget for å vise din respekt og/eller for å la flere få lese og vite hvor viktig dette faktisk er!

...

    Postet: 02.09.2012     Tid: 23:31     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

å være syk på innsiden

Jeg ble inspirert av denne herlige jenta til å skrive et slikt innlegg. Anbefaler dere å ta en titt innom bloggen hennes!

Det er  mange som ser ned på mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier følelser. Se for deg ei jente på 15 år som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er på stranden uten å ha noe på hodet, alle skjønner med en gang hva hun har vært igjennom og ingen ser ned på henne. Du ville i alle fall aldri funnet på å kalle henne oppmerksomhetssyk.

Så ser du for deg ei 15 år gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre går hun også i bikini på stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling på hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjønner dere ikke at å være syk på innsiden kan gjøre minst like vondt som å være syk på utsiden, om ikke verre? Og er det å kle seg om alle andre, å være oppmerksomhetssyk?

Noe som kan være vanskelig å forstå er at et menneske kan være syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips på foten må man ikke akkurat være særlig smart for å forstå at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig å forstå at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke før vi får se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er på innsiden. Det er det som gjør det så vanskelig.

De fleste av dere har garantert vært ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjør, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig å forstå hvor vondt det gjør, uten å ha vært der. Når hvert eneste sekund du må leve er så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, bare det å puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger å bli syk på innsiden på akkurat samme måte som ingen velger å bli syk på utsiden. 

Jeg har vært heldig, svært sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjør like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk når man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gått igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, så vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psyk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psyke. Og det er der man kan gjøre en forandring; ved å respektere.

For helt ærlig, hvem hadde trodd at jenta på bildet under sultet seg, kuttet opp armene sine og hatet seg selv så mye at jorden ikke virket som et sted for henne?

 


Hva er dine tanker rundt dette?

... 

    Postet: 29.08.2012     Tid: 16:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

wake me up another day

 

Sammenbrudd på skolen idag, følte at alle glodde på meg, hatet meg og synes stygt om meg. Derfor dro jeg hjem, klarte bare ikke mere av skolen. Men imorgen skal jeg prøve på nytt og om ikke det heller går; vel, da skal jeg prøve enda en gang, helt til det går.

...

    Postet: 27.08.2012     Tid: 13:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

words


Ord er ikke nok akkurat nå.

...

    Postet: 25.08.2012     Tid: 14:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

still waiting



Jeg venter fortsatt, venter på at speilet ikke skal være så dømmende, at maten ikke styrer meg/humøret mitt, at dette vonde forsvinner. Innser så at jeg kan ikke bare vente, jeg må faktisk gjøre noe også. Om under en time skal jeg feire familiebursdag på pappa sin side. Egentlig så vil jeg ikke, men jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. Riktig innstilling spiller en stor rolle. Tror jeg.

...

    Postet: 24.08.2012     Tid: 16:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

summertime

Terrified of what I'd be
As a kid from what I've seen
Every single day when people try
And put the pieces back together
Just to smash them down
Turn my headphones up real loud
I think I need them now

Could you stop the noise?

...

    Postet: 12.08.2012     Tid: 16:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

Tjueandre juli totusenogelleve



Vi er et sterkt land med mange gode mennesker, der hver og en av oss hører til. Vi er et land som har bevist at vi virkelig kan stå sammen og vise kjærlighet mot sterkt hat. Vi er et land som er knyttet sammen som perlebånd der vi alle er perler som utgjør landet. Vi er Norge. 

At en mann sine handlinger var så grusomme, ga oss en sjanse til å la oss vise resten av verden hvor sterkt kjærlighet kan være. Jeg regner med at der er mange følelser som surrer rundt i de fleste nå, jeg vet at det er mange som har mistet noen de var utrolig glad i, jeg vet at mange ikke finner ord for hvor vondt dette er. Men jeg vil likevel be dere alle; Ikke hat, vær så snill. 

Hat er et sterkt ord og det å si man hater en person er sterkt. Jeg er forbredt for å få masse kritikk for det jeg nå kommer til å skrive og jeg kommer til å stå får det jeg skriver. Likvel vil jeg be deg om å tenke før du utgjør det en mening om hva jeg synes om saken.

For man er nemlig ikke noe bedre selv om man hater. Jeg kan rett og slett ikke si at jeg hater han, for jeg kjenner han ikke. Derimot kan jeg si at jeg hater handlingene hans mer enn det ord kan beskrive. Det er en forskjell på det å hate selve personen og det å hate diverse handlinger personen har utført. Vær så snill, ikke misforstå; jeg er på ingen måte på han sin side, tvert om! Poenget mitt er bare at dere er ikke noe bedre selv av å hate han, for dere kjenner han ikke. Handlingene hans kjenner dere og de har dere ALL rett til å hate, bare ikke hat personer uten å kjenne de. Det kommer det ingenting godt ut av.

Det er lov til å ha det vondt, det er lov til å gråte og søke trøst. Vi mennesker er skapt for å stå sammen og støtte hverandre. Følelsene våre skal ikke bli gjemt eller glemt, det skal og vil de aldri bli. På tide å virkelig vise dem. Vise alle hvor sterke og fulle av kjærlighet vi er. 

Jeg skulle så gjerne klemt hver og en av dere som på en eller annen måte er påvirket av det som skjedde 22. Juli 2011, jeg skulle så gjerne sagt at alt kommer til å bli bra. Men alt kommer ikke til å bli bra, for de vakre perlene våre kommer ikke tilbake. Det vi kan gjøre er å stå sammen - prøve å akseptere og gå videre. Og det er det jeg har tenkt til å prøv å gjøre. Hva med deg?

...

    Postet: 22.07.2012     Tid: 00:52     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

Silkevinger

Denne bloggen kommer fortsatt til å bli brukt til fotografering og stilen min når det gjelder klær. Jeg har allerede sagt ifra om at jeg ikke kommer til å bruke denne noe særlig, for sånn som ting er nå må jeg nesten legge bloggen på hylla for en stund. Følg likevel med, det kommer da et innlegg i ny og ne (Hehe, det rimte. God humor ja?). Det jeg egentlig ville si at jeg har en terapiblogg som jeg hadde satt stor pris på om du ville følge. 

Klikk HER for å komme til min lille terapiblogg. 

 make an animated gif

-Elise

    Postet: 04.07.2012     Tid: 19:35     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

You're born, you die, and in between you make a lot of mistakes



Jeg føler at uansett hva jeg skriver til dere og uansett hvordan bilder jeg legger ut, så blir de feil. Alt blir feil og jeg tenker hele tiden at dere som leser bloggen min leser den fordi den er teit. At dere leser den for å kunne le og gjøre narr av meg. Innerst inne vet jeg at dette er teite tanker, påvirket av sykdommen. Jeg skriver mange innlegg som jeg ikke poster, tenker at ingen kommer til å like dem. At alle hater meg. At jeg hater meg. Jeg hater denne jævla spiseforstyrrelsen.

...

    Postet: 02.07.2012     Tid: 22:46     Kategori: Personlig     Kommentarer: 12     Copyright ©

I`ll be waiting up counting the stars

Nå skulle jeg egentlig ha vært i Sverige med besteforeldrene mine, broren min og bestevenninnen min. Isteden sitter jeg hjemme og de andre håper jeg koser seg på campingen! Vi dro tidlig på morningen på torsdagen, hadde en kjempefin dag og ble kjent med en del nye folk! :)

Men så kom natten og så kom tankene, jeg satte meg ut med en god bok i håp om at de skulle gå vekk. Det funket svært dårlig, så jeg satte heller på litt fin musikk. Det funket også svært dårlig og tårene ville ikke slutte å renne. Det ente med at jeg ringte hjem og så kom de å hentet meg midt på natten, heldigvis så var det ok for dem å kjøre, selv om det er et godt stykke. Helt ærlig burde jeg ha tenkt bedre etter før jeg dro avgårde, jeg burde ha visst at jeg var såpass ustabil at det kanskje ikke kom til å gå. Stakars Tonje fikk ikke vite noe før det var morgen, det må jeg innrømme jeg har veldig dårlig samvittighet for. Jeg håper, som sagt, at de klarte å kose seg og som mormor skrev til meg på sms: turen tar vi igjen neste år!

Jeg vet at det kanskje ikke er så lurt å dele så mye som det jeg deler, jeg vet at hvem som helst kan lese det og jeg vet det kan bli brukt mot meg. Men de konsekvensene betyr ingenting i forhold til hvor mye skriveterapi faktisk hjelper. Og da er det verdt det, for jeg trenger all den hjelp jeg kan få.
...

    Postet: 01.07.2012     Tid: 15:58     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Breath me


  


_tatt av Anniken

Sånn, der har dere litt av musikken jeg liker. Jeg prøvde å trappe ned på det meste sære, så får jeg håpe at i alle fall noen liker musikksmaken min. Eller det dere får se av den. Jeg fikk også til å ha en sang pr artist, så anbefaler virkelig å søke opp mere av bl.a. Daughtry, Secondhand Serenade, A7x og Birdy. Hvis dette får god respons kan det hende jeg gjør det samme med filmer og bøker. Noe du likte? :3

...

    Postet: 28.06.2012     Tid: 00:34     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

.breath.



Trenger en liten pause, både fra blogg og facebook. Fra hele verden egentlig. Er vel tilbake om noen dager eller uker, vet ikke ennå. Akkurat nå har jeg nok med å huske hvordan man puster. (Hvis det er noen av dere som føler for å snakke så er jeg kanskje å nå på mail; summer@live.no) Ta vare på dere selv da, vakre skapninger, så blogges vi snart. 

...

    Postet: 19.06.2012     Tid: 20:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

Give me some hope


canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 125

Jeg er nok ikke så sterk som det dere skal ha det til.

...

    Postet: 17.06.2012     Tid: 17:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 10     Copyright ©

Fordi alle kan se det uansett...

"I tried to be perfect
But nothing was worth it"

...

    Postet: 13.06.2012     Tid: 23:19     Kategori: Personlig     Kommentarer: 20     Copyright ©

Fragile hope




Jeg vil virkelig bli helt bra, samtidig er tanken så utrolig skummel. Jeg klarer ikke passe på meg selv eller ta ansvar for at jeg får i meg det jeg skal ha i meg. Pappa lover de på avdelingen at han skal passe på, gang på gang. Han klarer det ikke han heller, virker egentlig ikke som han prøver en gang. Om han faktisk gjør det eller ikke er det nok bare han som vet. Psykologen min var syk idag og jeg som virkelig hadde forbredt meg til å gå til den timen for en gangs skyld. Pappa skal heldigvis ringe og spørre om jeg kan få en time med legen på avdelingen før jeg blir innlagt igjen. Håper det går, jeg trenger det. Ta vare på dere selv!

...

    Postet: 12.06.2012     Tid: 15:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Piken i rødt

Hvor ble det av den lille jenta som aldri skulle vokse opp?  Jeg skulle jo ikke vokse opp, jeg skulle jo ikke bli stor. Jeg skulle jo være lille, lette Elise for alltid, det var jo det som var planen. Store-Elise tenkte en gang at hvis hun bare ble fanget i en barnekropp, så skulle alt bli bra, da kom hun aldri til å bli voksen. Så rotet hun seg bort i dette tullet da og finner ikke veien ut. 
 

De store stygge monstrene kom og inntok hodet hennes. Skrek og skrek de styggeste ord og Elise trodde på hvert eneste av dem. Skrikene ville ikke stoppe, de var der alltid, høye og vonde. Elise ville jo bare fortsette å være liten, hun visste jo ikke at denne uskyldige dansen skulle bli så grusom og så lang. Så fortsatte hun å danse da, i den troen om at det ville føre til lykke.
 



Sannheten? Jeg er redd. Redd for å vokse opp, redd for å virkelig leve og redd for å miste meg selv.

...

    Postet: 10.06.2012     Tid: 15:21     Kategori: Personlig     Kommentarer: 20     Copyright ©

A ghost of a girl that she used to know well





Det gjør ikke vondt at ting forandrer seg, det som gjør vondt er at de ikke lenger er slik du husker dem som. Jeg har heller aldri skjønt hvorfor folk er redde for mørket, mørket er da vel ikke farlig? Jeg hadde heller trodd at folk var redde for det som skjulte seg i mørket. Det som gjør enda vondere er når du ikke en gang husker hvordan ting var før de forandret seg. Når du heller ikke er redd for det som skjuler seg i mørket. Jeg savner det å være liten, selv om jeg ikke helt husker hvordan det var. Det frister å sette seg på et tilfeldig tog eller fly og bare rømme avgårde, helt alene med kameraet og kun en sekk med bagasje. Jeg er gal nok til å faktisk gjøre slike ting, men jeg tror jeg ikke hadde gjort det nå med det første, trenger tid til å finne ut av ting først. "I need a heart that carries on through the pain, when the walls start collapsing again".

...

    Postet: 07.06.2012     Tid: 21:39     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

Innlegget som aldri skulle bli postet

Dette innlegget blir nok lenger enn langt og hvis jeg velger å poste det blir det nok både negative og positive tilbakemeldinger. Jeg håper at dere som leser dette innlegget faktisk leser hele og tenker før dere eventuelt kommenterer, selv om det sikkert blir ekstremt rotete. Dette er heller ikke lett for meg å skrive om, men jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Jeg har det nemlig ikke så lett for tiden og det er en god del jeg sliter med. Dette påvirker hverdagen min alt for mye enn det som er normalt og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har brutt sammen, både hjemme og på skolen. Jeg har ikke tenkt til å dele hele historien min, den er alt for lang og jeg vil heller ikke dra med andre personer inn i dette med tanke på de sitt privatliv.  Etter at jeg valgte å være åpen om at jeg var innlagt og etter jeg fortalte at det var på grunn av det psykiske og ikke det fysiske, så har det kommet en god del spørsmål, noe jeg forstår hvorfor. Folk begynner jo selvfølgelig å lure og en del blir bekymret.

Det har seg slik at jeg sliter veldig med meg selv og det å godta/akseptere seg selv. Selvfølelsen og selvtillitten min er ofte så dårlig at jeg bare ligger hjemme og gråter uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg. Fraværet mitt på skolen ble bare større og større fordi jeg orket ikke en gang at noen skulle se på meg, bare det kunne få meg til å bryte helt sammen. Jeg har takket nei til så utrolig mye fint og hyggelig fordi selvhatet har vært så stort at jeg ikke har taklet det. Jeg kan omtrent ikke gå forbi et speil uten å ville knuse det eller uten å begynne å gråte. Det har ødelagt så mye for meg at jeg unner ingen å ha det slik!

Forholdet mitt til mat har blitt veldig anstrengt, rett og slett på grunn av at forholdet mitt til meg selv og kroppen min er det. Det var en periode maten kom helt ut av kontroll og blodprøvene mine var utrolig dårlige og jeg svimte ofte av. Heldigvis er blodprøvene mine mye bedre nå, men problemet er langt fra over. Jeg har også måtte løyet til venner med hvorfor jeg ikke har kommet på venninnekvelder og lignende. Jeg har sagt at jeg er syk, når sannheten er at jeg rett og slett har vært for redd på grunn av maten og noen ganger fordi jeg har sittet hjemme og grini over mitt eget speilbilde. Jeg håper med å fortelle dette at jeg slipper å juge og at jeg heller kan fortelle sannheten og være med vennene mine. Det gjør så alt for vondt å finne på dårlige unnskyldninger hele tiden.



Jeg hater virkelig kroppen min, jeg hater hvert eneste sekund jeg må leve med den. Hadde noen sett meg på gata ville de nok aldri trodd at det stod slik til med meg, men er det noe jeg har lært så er det at hvem som helst kan slite psykisk. Jeg har også lært at man aldri skal dømme noen uten å ha vært i situasjonen selv. Derfor setter jeg også stor pris på hvis dere respekterer at dette sliter jeg med og sånn er det. Jeg ønsker å bli bedre og jeg skal søke mere hjelp når det gjelder dette, for slik som det er nå fungerer det ikke. Dette er ikke noe jeg har valgt selv, det har bare skjedd.

Hver gang jeg har snakket om "hvordan kjempe en kamp både med og mot seg selv" så er det dette her jeg har snakket om. Det med mat, kropp og tanker/følelser rundt dette teamet. For kampen må nemlig kjempes mot det i meg som ødelegger megselv, men alikevel med det som holder meg oppe. Den kampen er så utrolig vanskelig og har kostet så alt for mange krefter, tårer, tanker, ord og gleder. Kampen kjempes fortsatt, men er hverken vunnet eller tapt.

Hvor mange dumme ting jeg har gjort på grunn av dette vet jeg heller ikke, bare at det er mange. Akkurat hva velger jeg å ikke dele, noe må jeg få ha for meg selv. Noen av de tingene har konsekvenser for meg resten av livet, jeg kan aldri bli kvitt det. Jeg må rett og slett lære meg til å leve med det, enten jeg vil eller ikke. 

Jeg har en diagnose når det gjelder spiseforstyrrelse, men den er jeg ikke klar for å la dere vite ennå. Kanskje aldri. Jeg skrev for lenge siden at når jeg var klar skulle jeg fortelle hva jeg slet med og nå føler jeg meg klar. Jeg er lei av å skjule, lei av å juge og lei av det at slike ting er så tabulagt. Dette er vanskelig for meg å dele, men det er enda vanskligere å ikke dele. Det ødelegger så utrolig mye og jeg håper av hele mitt hjerte at dere ikke roter dere borti det samme! 

Depresjon er også noe jeg har vært veldig mye borti. Man orker ingenting annet enn å ligge i et mørkt rom alene og høre på deppemusikk. Ingenting betyr noe og ingenting gledet meg. Dagene, timene, minuttene og sekundene gikk i ett og jeg hatet alt og alle. Ingenting var positivt og jeg dreit i absolutt alt mulig, skole, venner, familie og ja... alt. Jeg har det ikke sånn lenger, for nå er jeg ute, og jeg er med venner. Jeg klarer å smile og le, men på kveldene kommer ofte tankene tilbake. Depresjonen er da også et resultat av selvhatet og selvfølelsen min. Men som sagt så er det mye bedre på den fronten, men langt, langt i fra bra.

Så kommer jeg garantert til å få kommentarer om at jeg ønsker oppmerksomhet og da har jeg bare å si; selvfølgelig ønsker jeg oppmerksomhet, hvorfor skulle jeg ellers ha skrevet dette? Jeg ønsker deres oppmerksomhet slik at dere kan lese dette og prøve å fortså og akseptere. Som Arnhild Lauveng så fint skrev det; "Dersom er person detter utfor brygga og blir liggende i vannet og skrike om hjelp, ville ingen finne på å gå rolig forbi med et rolig "han gjør det bare for oppmerksomhet". Selvfølgelig ønsker han oppmerksomhet! Han er i livsfare og ute av stand til å redde seg selv, så hans eneste håp om fortsatt liv og helse ligger i hans evne til å tilkalle oppmerksomhet fra andre mennesker som kan redde ham. Og de som hører ropene vil øyeblikkelig forstå dette og gjøre alt som står i sin makt for å hjelpe". Poenget mitt her er altså at jeg ønsker deres oppmerksomhet slik at dere forstå hvorfor, jeg ønsker ikke oppmerksomhet fordi jeg vil ha mere opperksomhet enn andre. Hvis dere ser forskjellen?

Hva mere jeg sliter med lar jeg ligge for en stund. Det var i hovedsak dette jeg ville dele i håp om at hverdagen blir litt lettere for meg. Og alle dere som eventuelt kjenner dere igjen av noen av tankene; ting blir bedre, man må bare jobbe med det.

Dette her er jævlig skummelt, men jeg føler meg titusen kilo (haha, litt ironisk med tanke på teksten!) lettere! Så ber jeg dere en siste gang; vær så snill å respekter meg for at jeg velger å dele dette.


    Postet: 29.05.2012     Tid: 20:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 33     Copyright ©

Faen da

Jeg orker ikke skjule denne dritten lenger.

Jeg sliter noe inn i helvete med spisinga og selvbildet mitt.



Forklarer mere senere, akkurat nå klarer jeg bare ikke. Unnskyld til dere som fortjener å få vite det på en annen måte en denne.

...

    Postet: 29.05.2012     Tid: 19:51     Kategori: Personlig     Kommentarer: 22     Copyright ©

We were both young

Vil først og fremst advare om at dette er et klageinnlegg, så hvis du ikke ønsker å lese burde du stoppe nå. Jeg er så jævla lei av denne driten, det sliter meg helt ut og ødelegger så utrolig mye. Det skremmer meg litt at jeg har null kontroll over det, kan ikke noen andre ta kontrollen for meg da? Tydligvis ikke. Det blir bare verre og verre, uten at jeg klarer å stoppe det. Tankene mine gjør meg gal og handlingene mine like så. Stopp å skrike da, herregud.



Sliten. Null krefter. Så skjedde det enda en gang og hver jævla gang er like ille. Ta det med ro, det har ikke skjedd noe skikkelig ille altså, bare jeg som hater dette mere og mere. Jeg vil bare legge meg ned alene i et mørkt rom, sove bort resten av dagen. Hodepine til tusen i tillegg. Ikke se på meg, vær så snill, jeg vil bare være alene. Trenger så sårt litt alenetid med fin musikk.

Føler meg litt sånn ensom og alene, den følelsen kjenner vel de fleste til. Regner jeg med. Vil bli liten igjen, null ansvar og bort fra dette tullet jeg har surret meg borti. Kjære, kjære monster, kan du se til helvete å holde kjeft? Neivel da, så får du fortsette å skrike, fortsett å ødelegg meg, men ha en ting klart; jeg hater deg. 

Trengte bare å få det ut.

...

 

    Postet: 28.05.2012     Tid: 17:28     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

The sky is full of dreams




canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 115

Ting er litt kaos for tiden og tankene mine er teite. Det er ikke alltid så lett det der med tankene. Jeg var en natt på avdelingen igår, noe som ble avtalt for rundt to uker siden. Det var litt fint å komme seg bort og få puste litt. Føle seg litt tryggere. Jeg hadde egentlig tenkt å poste et innlegg som handlet om litt av det jeg sliter med, men jeg feiga ut.

...

    Postet: 25.05.2012     Tid: 18:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Hvem er du egentlig?

Skal jeg fortelle litt om meg, hvem jeg egentlig er?

Jeg er ei som hater å se andre falle gang på gang, treffe bakken første gang eller ødelegge seg selv. For jeg vet hvordan det er å reise seg, tro at alt er fint og så faller man igjen. Det skjer igjen og igjen og så treffer man bakken så hardt som aldri før. Jeg skulle ønske at jeg kunne redde verden, men det er ikke noe jeg kan gjøre alene. Likevel prøver jeg og jeg gjør så godt jeg kan for at andre ikke skal ha det vondt, det fortjener ingen å ha. Skal vi redde verden sammen?

Jeg er ei som tenker veldig mye på alt mulig rart, tankene stopper aldri og noen ganger blir det for mye for meg. Da hjelper det å gå en tur med fin musikk eller ha gode venner rundt seg. Tankene mine blir ofte skrevet ned i dagboken min. Jeg elsker også å lese bøker og skrive både dikt og noveller. Skriveterapi fungerer, virkelig.

Jeg er ei som liker å le og være teit med vennene sine. Gjøre helt utrolig rare ting som man senere får helt latteranfall av å tenke tilbake på. Ikke bry seg om hva andre mener og stå for sin egen mening, uansett. Til tider kan jeg være litt sta, men som regel så er det egentlig bare en god egenskap. For jeg er meg selv og så lenge man viser respekt for andre ser jeg ikke noe galt i det.

Jeg er ei som liker å gå med skoene uten å lukke dem, jeg er ei som liker å gå i sommerkjole i regnet, jeg er ei som nesten ikke takler å spise med bestikk som har runde ender, jeg er ei som skulle ønske hun var flinkere til å ta vare på de rundt seg, jeg er ei som setter meg alt for høye mål, jeg er ei som ikke helt skjønner meg på hvordan verden fungerer, jeg er ei som er akkurat som deg; jeg er meg selv.

 

Kan du fortelle meg litt om hvem akkurat du er? Det er fint å bli litt kjent med andre personligheter. Kanskje jeg kommer til å ta noen bilder der jeg prøver å beskrive hvem akkurat du er? Eller kanskje jeg lager et innlegg der jeg samler noen setninger om hvem dere er, alle sammen? Eller kanskje jeg bare leser igjennom og sitter igjen med et smil om munnen? Hvem vet.

...

    Postet: 24.05.2012     Tid: 20:17     Kategori: Personlig     Kommentarer: 14     Copyright ©

Those stars



canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 109

Jeg er ikke tilbake helt ennå, men jeg kommer til å blogge litt innimellom. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive, jeg er litt tom for ord nå. Det virker så håpløst alt sammen, jeg faller tilbake igjen. Det var jo ikke det som var planen. Jeg ble skrevet ut idag, noe jeg synes er helt ok. Selv om jeg har fått forklart utallige ganger hva som skjer videre, så klarer jeg ikke få det inn. Unnskyld, dette her ble et klageinnlegg. Det var ikke meningen.

...

    Postet: 11.05.2012     Tid: 17:23     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

Borte vekk

Kommer nok til å være borte vekk fra bloggen i noen dager. Men jeg kommer tilbake igjen, selv om det kanskje tar litt tid, jeg vet ikke ennå. Blogges senere, eller hva? :3

-Elise

    Postet: 10.05.2012     Tid: 21:43     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

HURT, BROKEN OR SOMTHING LIKE THAT


Modell: Marthe

Dette er et innlegg som har ligget i arkivet mitt siden rundt februar kanskje. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg ble fornøyd med bildet eller ikke, det burde vært tatt fra en annen vinkel. Jo, også er jeg innlagt igjen da.

...

    Postet: 09.05.2012     Tid: 17:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

UNNSKYLD



<3

...

    Postet: 09.05.2012     Tid: 00:32     Kategori: Personlig     Kommentarer: 9     Copyright ©

SELVTILLIT

Så kommer da dette innlegget om selvtillit som jeg lenge har tenkt til å skrive. Jeg spurte litt rundt på facebook, nysgjerrig på hvordan det var med folk rundt meg, med tanke på om de hadde god eller dårlig selvtillit. Resultatet var ikke bra i det hele tatt, det var rett og slett skremmende hvor mange som hadde (har) dårlig selvtillit. Jeg vil skrive litt om hva jeg mener om det, rett og slett fordi jeg synes det er et viktig tema.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, det er så utrolig mye å si om dette emnet. Kan vel begynne med å si at for god selvtillit ikke er noe bra det heller, men helt ærlig, hvor mange er det som egentlig har det? Jeg sier ikke dette for å være negativ, men jeg sier det fordi det virker som om det er slik det er. Noen av de jeg kjenner kan virke som om de har utrolig god selvtillit ovenfor andre, det er bare det at de kan være en av de som gråter seg i søvn hver eneste natt. Poenget mitt her er at man aldri kan vite hvor god eller dårlig selvtillit en person har, bare ved å oppservere. 

Det er jo også de som faktisk har god selvtillit og jeg kjenner jeg blir i utrolig godt humør av å være rundt slike personer! Da tenker jeg jo ikke på de som er overlegne eller tror de er bedre enn alle andre, jeg tenker på de som tør å være hundre prosent seg selv og er fornøyde med å være slik de er, godtar seg selv. Slike personer har jeg bare lyst til å klemme og fortelle at de er utrolig gode forbilder! Men det gjør jeg jo ikke, for akkurat der er jeg nok litt feig. 

Å se personer med så dårlig selvtillit at det lyser klart igjennom gjør vondt. Slike personer har jeg også lyst til å klemme og fortelle som sant er; de er utrolig nydelige og vakre på sin egen måte og at jeg skulle ønske at de så seg selv som den personen som jeg ser de som. Jeg kjenner mennesker som ikke tør å gå på skolen, gå ut med venner eller delta på sosiale aktiviteter fordi selvtilliten er for lav. At dårlig selvtillit skal ødelegge hverdagen for mange er så ufatterlig galt, men hva gjør man egentlig med det? Jeg aner ikke og jeg kommer nok ikke til å få noe konkret svar på det heller.

Jeg har tenkt en del på utløsende årsaker til at noen mennesker har dårlig selvtillit og andre god. Det er en ting som går igjen i de fleste tilfeller med dårlig selvtillit og det er "flink pike syndromet". Det å strekke seg etter det beste og perfekte, føle at man aldri er god nok. Uansett hvor hardt man prøver og uavhengi av resultatet blir det aldri bra nok, alt kan forbedres og alt man gjør virker feil. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle, men det gjelder en god del.

Når det kommer til hvordan min selvtillit er så tror jeg ikke jeg kommer til å fortelle noe særlig om det. Akkurat det temaet er et sårt område, så det sier vel litt seg selv. Likevel så sier det dere ingenting, ikke sånn egentlig. Jeg velger i alle fall å utelukke dette fra innlegget.

 
Jeg minner også om leserhistoriene. Vil du dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: summer@live.no Tidligere bidrag finner du HER.

Noen tanker du vil dele?

    Postet: 06.05.2012     Tid: 23:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

HVORFOR GJØR JEG DETTE?



Hvorfor gjør jeg dette? Ødelegger for meg selv. Det er ikke bra, jeg vet det, men det er så vanskelig! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, det eneste jeg vet er at slik kan det ikke fortsette. Å kjempe både med og mot seg selv er virkelig ikke lett. Jeg vet jeg trenger hjelp, men jeg får meg bare ikke til å fortelle hva som egentlig plager meg. Skal jeg, selv om jeg egentlig ikke tør, be om hjelp? Jeg vet ikke. 

Dette er vel det mest personlige jeg har skrevet, så vær så snill, tenk dere om før dere eventuelt kommenterer. Trengte bare å få det ut.

...

    Postet: 03.05.2012     Tid: 22:30     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

MOONLIGHT



Var det ikke mye enklere da man var liten og bare ved å gjemme seg under dyna var man trygg for alle monstrene?

...

    Postet: 25.04.2012     Tid: 22:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

Å UTVIKLE SEG I RIKTIG RETNING




Jeg var på et møte idag med flere mennesker enn jeg kan telle på fingrene. Forstod jeg det rett så var det et møte som handlet om hvordan jeg skal følges opp nå som jeg ikke lenger er innlagt. Det ble egentlig ikke sagt noe spessielt, eneste var at noen personer kommer ut av bildet og ei ny kommer inn i bildet. Snakket også litt om hva som skjer når jeg skal begynner på videregående og hvordan jeg klarer meg nå som jeg er hjemme. Selv kan jeg si at jeg har utviklet meg utrolig mye i positiv retning! Jeg får virkelig ikke sagt det nok, men alt går så mye bedre med meg og det er en utrolig deilig følelse! 

...

    Postet: 23.04.2012     Tid: 21:01     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

ALLA DESSA DAGAR SOM KOM OCH GICK



Lenas begravelse var idag. Det var noe av det tristeste jeg noen gang har opplevd, men det var på en måte fint også. Fint å ta ordentlig farvel, fint å vite at hun har det bedre nå. Det ble mange tårer og jeg fikk helt vondt i hjertet av å se familien hennes. Da var det godt å ha noen å holde i hånden og det var godt med klemmer. En liten trøst i alt det vonde var at jeg fikk møte jentene, det var fint. Ser du blomsten jeg har i håret? Lenas favorittfarge var blå. Var...

...

    Postet: 20.04.2012     Tid: 22:04     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

MY IMMORTAL


canon eos 550D + 50mm f/1.8 II
 Day 105

Hvil i fred

...

    Postet: 20.04.2012     Tid: 19:00     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

We didn't loose a person, we gained an angel




Funker dette + en lang cardigan i en begravelse...?

...

    Postet: 17.04.2012     Tid: 22:40     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

Å REDDE VERDEN


(Teksten på bildet kan vel sammenlignes med min generelle mentale tilstand)

Jeg vil redde verden og jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell. Kanskje ikke for hele verden totalt, men jeg håper og tror at jeg kan gjøre en forskjell for noen få personer. Selv en eneste stemme kan gjøre en forskjell, det vet jeg. Jeg er en person som bryr meg veldig mye om de rundt meg og jeg ønsker å gjøre alt for at alle andre skal ha det bra. Hvis det er noen som trenger å snakke, trenger en klem, en skulder å gråte på eller noen å le med så har jeg alltid tid.

Jeg bryr meg virkelig og hvis jeg sier at jeg alltid er her for noen, uansett tid eller sted, så mener jeg det. Det er så mange fantastiske personer der ute som fortjener så mye bedre og jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for å hjelpe. Det er kanskje ikke store greiene jeg får til, men noen ganger er alt man trenger noen som støtter en og som tror på en. En å kjempe med, en å gå veien sammen med. Jeg håper jeg kan få æren av å være den personen for noen andre.

Hvis de rundt deg at du er der, det hjelper ikke alltid å sende noen medfølende blikk. Et smil og noen fine ord, en god klem og et godt vennskap, jeg vet egentlig ikke hva. Det varierer fra person til person, ingen i hele verden er like. Alle fortjener å kjenne hvordan det er å ha et ordentlig smil om munnen, føle hvordan det er å ha livsgnist i øynene, oppleve hva det vil si å leve. 

Jeg skulle ønske at jeg hadde store krefter og klarte å hjelpe alle. Selv om det ikke går håper jeg å en gang kunne si til en eller flere personer; "Ser du, det var vanskelig og tungt. Det kostet mange tårer, ord og krefter, men vet du hva? Vi klarte det. Vi kom oss gjennom og det er det som betyr noe!" For vet du hva? Vi skal klare det, ikke sant?

...

    Postet: 15.04.2012     Tid: 21:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright ©

HVIL I FRED




Kjære, fine, fantastiske Lena. Nydelige engel, jeg håper du har det mye bedre der du er nå. Sov godt, vakreste...

...

    Postet: 13.04.2012     Tid: 20:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 12     Copyright ©

SELVTILLIT - MIN EGEN HISTORIE



Jeg har selv vært der; null selvtillit. Det ødelegger virkelig alt, selvtillit er noe av det viktigste man kan ha, i riktig dosering vel og merke. Jeg har selv stått foran speil helt oppløst i tårer, uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg lot meg lure av monsteret uten å være klar over det. Trodde på det som ble sagt, det som ble hvisket og alt det som ble skreket. De grusomme skrikene som ikke ville ut av hodet mitt... 

Min selvtillit var så dårlig noen perioder at jeg isolerte meg helt alene på rommet mitt. Alt jeg gjorde var feil og det var aldri godt nok uansett hvor godt jeg prøvde. Speilet hatet meg bare mere og mere, jeg satt alene på et mørkt rom og gråt. Hvor var vennene mine? De var der hele tiden, men jeg skøyv dem unna. Klarte ikke se dem i øynene, følte at jeg hadde sviktet dem. 

Jeg føler meg klar nå, klar til å begynne å fortelle litt om hvorfor ting har blitt som det har blitt. Det kommer til å følge mitt eget tempo og jeg vet ennå ikke hvor mye jeg vil dele. Hvis det jeg skriver kan hjelpe en eneste person, så er det verdt det. Dette her er vel en slags "min egen historie del 1", hvis jeg kan si det sånn. Vær så snill, les med respekt!

Og du som leser dette, akkurat deg, du er perfekt og nydelig akkurat slik du er!

... 

    Postet: 02.04.2012     Tid: 19:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

HAPPY EASTER!



canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 95

Jeg vil ikke vokse opp. Kan jeg ikke få være liten for alltid? Flytte for meg selv, ta null ansvar og hoppe i alle søledammene. 
...

    Postet: 01.04.2012     Tid: 21:23     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright ©

SE, ELISE SMILER IGJEN!

Nå har jeg kommet hjem fra avdelinga for aller siste gang. Jævlig skummelt, men alikevel så utrolig deilig! På tide å stå på sine egene bein og kjenne luften under vingene! Alle de lange gåturene, alle dagene med Skipbo-spilling, all latteren og håpet, alle de gode samtalene, skoletimer jeg har klart å gjennomføre og all den gode hjelpen ellers har betydd helt sinsykt mye!

Det var vanskelig å si hade istad og gi hadeklemmer, spesielt da jeg gikk på toget på vei til Larvik. Det er vel først da det gikk opp for meg at denne delen av livet mitt er over. På tide å si hade til den jenta som har hjømsøkt meg i all for lang tid og hilse velkommen til den jeg egentlig er. Hun som alltid har et smil på lur.
 
Jeg savner alle og alt mye allerde, men jeg vet at jeg nå er mye sterkere enn da jeg først kom dit. Dere skulle bare ha visst hvor mye jeg har fått ut av oppholdet og hvor fantastiske de som jobber der er! 

...

    Postet: 30.03.2012     Tid: 13:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

LISTEN TO YOURSELF


canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 92

Bruke tid på å bli frisk og bli seg selv igjen, det er det eneste som fungerer. Ikke la verden gå for fort, man må lytte til sitt eget tempo.

...

    Postet: 25.03.2012     Tid: 22:30     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright ©

GOOD NIGHT



...

    Postet: 24.03.2012     Tid: 21:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©

JUST A LITTLE BIT STRONGER


canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 85


Hodet mitt er totalt kaos, alt for mange tanker sloss om oppmerksomheten og tankene er langt i fra enige med hverandre. Noen vil ditt og andre vil datt og jeg blir sliten av det. Jeg skulle ønske at jeg kunne trykke på en pauseknapp, trekke pusten dypt, lære meg selv å kjenne og først når jeg var klar; trykke på playknappen igjen. Verden spinner rundt og jeg får ikke med meg noen ting. Forstår meg ikke på noen ting. 

 

Jeg liker å skrive og høre på musikk, tankene forsvinner litt da. Jeg liker også å være med venner; smile, le og bare være den jeg savner. For det gjør så godt å ha det fint, de små hverdagsøyeblikkene, bare et lite smil, hva som helst. Bare ikke slik det er akkurat i skrivende øyeblikk. Det å kunne leve, virkelig kjenne at man lever.

 

Dumme valg som får konsekvenser, store konsekvenser. Jeg som ikke angrer, ser egentlig ikke vitsen. Ønsker å gjøre det beste ut av det, tiden kan jo ikke skrues tilbake. Ikke så vidt jeg vet i alle fall. Tanker som blir delt og ord jeg skriver, forteller, gir dere et lite innblikk, kall det hva du vil. Jeg sier alt, alikevel ingenting. Slik er det og slik blir det. Fremdeles.

 

Skrevet igår kveld/ natt til idag.

 

-Elise

    Postet: 19.03.2012     Tid: 16:52     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

DRØMMEFANGER



Når ord som ikke skal sies blit sagt og tanker som ikke skal tenkes blir tenkt. Lurer fremdeles på om smilet og latteren blir husket.  Kunne man lese mye, bare ved å møte blikket? Spørsmål blir stilt, men svares ei på. Hemmelighetene som er hemmelige forblir det, ingen vil noen gang få vite dem. Så var det tiden da, den fløyt liksom ut i det evige. Ikke vet jeg hvor den ble av.

-Elise

    Postet: 11.03.2012     Tid: 18:53     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright ©

Å fly, å falle, for så å reise seg igjen



Hvorfor er det man trenger mest av alt vanskligst å be om eller ta imot? Hvordan kjemper man en kamp både med og mot seg selv? Hvordan kom jeg meg egentlig hit jeg er nå? Jeg vet ikke. Det er ganske så forvirrende. Ett skritt om gangen og ta meg den tiden jeg trenger. Jeg har så vidt begynt å kjenne på den skumle følelsen av å virkelig leve. Hvor godt og herlig, men alikevelt skummelt. Uvant. Redd for å falle. Denne gangen skal jeg klare det, skal jeg ikke? Som jeg tidligere har skrevet: En gang skal jeg fly høyest av oss alle. Bare vent.

-Elise

    Postet: 04.03.2012     Tid: 18:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

Denne veien velger visst jeg

Jeg blir så utrolig frustrert over meg selv. Jeg er sliten, jeg er dritt lei av dette, så hvorfor fortsetter jeg da? Jeg har valget mellom å holde på slik jeg gjør nå eller å virkelig leve livet. Hva er det som holder meg igjen fra alle smilene, all latteren. all gleden og alt det jeg føler jeg har mistet? Ikke misforstå, jeg smiler fortsatt og jeg ler fortsatt, men ikke på samme måte som før. Før var det mere... ekte? Og hvordan bekjemper jeg monsteret når monsteret er meg selv?

Noen ganger, eller egentlig mange ganger,  så frister det å fortelle hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Men jeg er redd for at folk skal dømme meg eller behandle meg på en annen måte for hva jeg bærer med meg. Jeg er jo Elise, jeg er ikke Elise og alt det jeg bærer med meg, selv om det alikevel er en stor del av meg, så er det ikke meg.

Det hjelper å ha mange fine mennesker rundt seg, jeg setter så stor pris på hver og en at jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det. Jeg håper så virkelig at jeg klarer å komme meg ut av det jeg er midt inne i nå, men alikevel vil jeg ikke, tør ikke. Det er på en måte trygt, selv om jeg vet innerst inne at det er en falsk trygghet. En trygghet som aldri skulle ha eksistert og som jeg ikke unner noen.

Så lettet jeg hadde blitt hvis jeg bare kunne fortelle det. Sluppet å skjule alt. Men nei, jeg klarer bare ikke...



-Elise

    Postet: 12.02.2012     Tid: 22:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

Jeg vil jeg vil, men jeg får det ikke til...



Det er så utrolig frustrerende! Jeg vil, jeg vil virkelig og jeg setter all min energi og alle mine krefter i å klare det. Alikevel så feiler jeg, gang på gang. Noen som kjenner seg igjen i den følelsen? Uansett hvor hardt jeg prøver, så går det ikke. Noen ganger klarer jeg det i to-tre dager, men så er det rett tilbake til start igjen. Ett skritt fram, to skritt tilbake. Det er slik det går og jeg håper at jeg snart innser at det er slik det er. Man kan ikke klare alt, det går bare ikke. Hvis jeg ikke får klare alt, kan jeg ikke vær så snill å i alle fall klare dette..? Tydligvis ikke. Men jeg vil, jeg vil virkelig, jeg får det bare ikke til.

-Elise

    Postet: 10.02.2012     Tid: 20:44     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Nothing`s gonna harm you, not while I`m around




Alt blir bedre snart, gjør det ikke..?

    Postet: 08.02.2012     Tid: 21:34     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Freedom

Jeg har også lyst til å løpe glad og lykkelig i blomsterengene til sommeren. Får jeg lov?






Arkivbilder canon eos 550D+ 0.25m/0.8ft Day 65

Jeg har også lyst til å løpe glad og lykkelig i blomsterengene til sommeren. Får jeg lov? 

-Elise 

    Postet: 06.02.2012     Tid: 21:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

På torsdag blir jeg innlagt...


canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 64 

Jeg har vel aldri sagt en dato eller sagt så mye rundt det. Kanskje fordi jeg har prøvd å fortrenge det, kanskje fordi jeg gruer meg, kanskje fordi jeg ser frem til det, kanskje fordi jeg er redd for reaksjoner eller kanskje det er en god blanding av alt dette. Det er bare noen få dager igjen, for på torsdag så blir jeg innlagt. Jeg har ikke fortalt hvor, jeg har ikke fortalt hvor lenge og jeg har ikke fortalt hvorfor. Det siste kommer dere nok aldri til å få svar på. Det er for skummelt.

Jeg har vært på besøk der noen ganger og jeg har også fått omvisning der. Heldigvis så var det ganske fint og koselig, rommet er også helt ok. Imorgen skal jeg bort igjen, så jeg går vel glipp av hele skoledagen.  Det hadde jeg vel gjort uansett. Jeg håper så virkelig at dette skal gå fint, at jeg får noe (mye?) ut av det. Fortjener jeg å ha det bedre? Kanskje, jeg vet ikke. For hvordan gjør man seg egentlig fortjent til å ha det bra? ikke vet jeg.

Dette er faktisk utrolig vansklig for meg å dele, men jeg velger å være såpass åpen som jeg er om det pga det er umulig å skjule. Derfor håper jeg også at dere leser med respekt. 

Hvis det er noen som lurer på noe så er det bare å slenge igjen en kommentar, men vær forbredt på at det er svært få spørsmål jeg kommer til å svare på. 

-Elise

    Postet: 05.02.2012     Tid: 21:29     Kategori: Personlig     Kommentarer: 15     Copyright ©

15 ting du ikke visste om meg

-Jeg lukker omtrent aldri skoene mine, med mindre jeg skal trene.

 -Selvtillitten min er ikke noe særlig å skryte av, den er ganske så lav egentlig.

-Jeg liker jordbærmilkshake/is/melk o.s.v. mye bedre enn med sjokoladesmak.

-Dansing er ikke noe jeg er flink til, men jeg holder på med det fordi det er så gøy og det får meg til å smile!

-Kan aldri få nok av kvelder med en god bok, en varm peis, et stort teppe og te.  



-Hemmeligheter blir trygge hos meg.

-En gang skal jeg prøve å gi ut en bok eller en diktsamling, men jeg er livredd for å bli avvist.

-Da jeg var åtte år bestemte jeg meg for hvordan tattovering jeg skulle ta når jeg blir gammel nok.

-Musikksmaken min er veldig sær. Det samme gjelder humoren min.

-Jeg går ofte rundt og lurer på hva folk egentlig syntes om meg.

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 63

-Tankene mine skremmer meg.

-Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken hårfarge jeg skal ha.

-Hver kveld skriver jeg i dagboken min. Jeg er nå på dagbok nr 7 og alle er skrevet helt ut.

-Det er svært få jeg stoler på, men det er ingen jeg stoler helt på.

-Jeg er avhengi av TV Norge på natten. Og sånn ellers er SVU verdens beste program! 

Noe til felles? 

 -
Elise
    Postet: 02.02.2012     Tid: 18:37     Kategori: Personlig     Kommentarer: 11     Copyright ©

"Stop this silly world, I wanna get off"


canon eos 550D+ 0.25m/0.8ft Day 60

Karusellen spinner bare fortere og fortere, verden rundt blir mere uklar for hvert eneste sekund som går. Jeg prøver å rope, men ingen hører. Skrikene forsvinner ut i håpløsheten. Jeg vil av karusellen, denne leken ble noe helt annet enn jeg i det hele tatt hadde våget å tenke. Den ble for stor, for skummel og mest av alt: den ble for farlig.

-Elise

    Postet: 29.01.2012     Tid: 20:26     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright ©

"Monsters are real, and ghosts are real too. They live inside us, and sometimes, they win".

For å vinne så må jenta kjempe en kamp og vinne over monsteret. Det er en hard kamp hun ikke kan kjempe alene, en kamp som koster så utrolig mye krefter. Noen dager er jenta helt motivert til å kjempe, andre dager orker hun ikke å kjempe imot. Monsteret blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Hvor mange år har egentlig monsteret vært der? Hun vet ikke lenger. Vil ikke vite. 


Monsteret er utrolig sterkt, mektig og ondskapsfult. Det sier de fæleste ting, de får henne til å ødelegge seg selv, bryte den redde jenta helt ned. Jenta liker ikke monsteret, men hun tror på han. Hun er ikke sikker på hvorfor eller hvordan, men han har overtalt, fått henne til å tro på ham.



Kampen er så vanskelig å kjempe, fordi monsteret bor ikke under sengen hennes. Det bor inne i henne, det er henne. Og hvordan kjemper man egentlig en kamp mot seg selv, men alikevel med seg selv? Hun blir litt forvirret. Jeg blir forvirret.

Quote: Stephen King
Bildene: link er satt inn i nr to, dette er nr en.
 

-Elise

    Postet: 25.01.2012     Tid: 20:54     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright ©

Alle snakker sant

Hvor skal du gå 
når alle veier fører til en vegg 
og i den veggen er et lite søkk 
fra gamle møter med ditt hode? 
hvem hører du på 
når alle snakker sant og sier hør 
og du har hørt det tusen ganger før? 
og du lurer på 
hvor skal du gå? 
du trenger en ny vei nå 



togene går 
og andre mennesker klarer fint 
riktig tog til riktig tid 
du våkner alltid opp i feil by 
hvor lenge holder et håp 
når du tror at du skal klare deg 
men beina bare vil en vei? 
og du lurer på 
hvor skal du gå? 
du trenger en ny vei nå 



når du ikke orker kjempe mer 
du lukker øynene og ser svart 
det mangler tegninger på ditt kart
 


hvem skal du slå 
hvem skal overvinnes i duell 
når den eneste du møter er deg selv 
igjen og igjen? 
hvor mange ganger skal du gå 
den samme veien gang på gang 
fordi det er den eneste du kan? 
og du spør med din klareste stemme 
hvor skal du gå?



Siri Nilsen - Alle snakker sant. Min kusine på åtte år viste meg denne sangen for noen måneder siden. Jeg må si at jeg ble helt sjokkert, ordene er som tatt ut av meg. Den sangen sier ikke bare mye, den sier alt.  

    Postet: 22.01.2012     Tid: 17:46     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

Hvorfor fortalte jeg det?

Hvorfor fortalte jeg det? Jeg, som alltid har vært livredd for å bli kalt for oppmerksomhetssyk. Vel, jeg har hørt det en god del ganger nå. Derfor tenkte jeg å forklare hvorfor jeg fortalte hele verden at jeg blir innlagt.

Hadde innleggelsen vært på 1-3 uker så hadde jeg ikke fortalt det, da hadde jeg sagt at jeg var syk eller på ferie hvis noen hadde spurt. Saken er den at innleggelsen blir alt ifra 2-5 måneder, og da sier det seg selv at det ikke hadde fungert å komme med den unnskyldningen. Dere ser vel poenget der?

Hvorfor jeg blir innlagt er det ingen som har noe med, jeg har ikke en gang sagt det til mine nærmeste venner. Det er vel egentlig veldig dårlig gjort av meg, men det er best slik. Det er noen få som vet litt (og da bare litt), men det er to venner av meg som vet hvorfor. Jeg trengte rett og slett noen å snakke med. 

Så nå vet dere grunnen til at jeg fortalte det og som jeg har sagt mange ganger før: Dere trenger ikke spørre hvorfor jeg blir innlagt, jeg kommer ikke til å svare og det er ikke noe dere har noe med. Jeg håper virkelig at jeg ikke opplever å bli kaldt oppmerksomhetssyk flere ganger, for helt ærlig, det er det siste jeg ønsker å bli her i livet.



-Elise

    Postet: 16.01.2012     Tid: 14:25     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©

Forever

Når man ligger våken og tenker på hvor fantastiske venner man har. Når man blar i bildearkivet og lengter tilbake til herlige øyeblikk med verdens beste mennesker. Når tårene renner fordi man ikke kan få sagt hvor glad man virkelig er i vennene sine. Det et da man virkelig skjønner hvor mye de betyr 

-Elise

Skulle gjerne hatt et bilde med alle på, men det har jeg ikke. Uansett, dere vet hvem dere er. 

    Postet: 14.01.2012     Tid: 21:25     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Mine hemmeligheter 1 #



1. Jeg har muggfobi. Det er helt forferdelig.
2. Jeg har levd i min egen lille boble i lang tid nå, på tide å komme meg ut av den.
3. Jeg forstår meg ikke på mennesker, hvorfor de gjør som de gjør. Men jeg vil si jeg er flink til å sette meg inn i andres situasjoner.
4. Vennene mine er helt utrolige, jeg er takknemlig for hver og en! Jeg har virkelig verdens beste venner og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre mere for å vise dem hvor mye de betyr for meg. 
5. Det er ikke sykehus jeg blir innlagt på. 

Noe du ikke visste?

-Elise 

    Postet: 09.01.2012     Tid: 20:25     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

Jeg blir innlagt

Jeg har egentlig vært ganske åpen i det siste med at jeg ikke har hatt det så bra. Alikevel har jeg alltid satt opp et smil og sagt at det går bra, hvis noen har spurt meg. Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg blir innlagt, det er rett og slett noe som er umulig å skjule med tanke på lengden på innleggelsen. Jeg fikk så utrolig mange overaskende positive tilbakemeldinger, jeg setter virkelig pris på hver og en som har tatt seg tid til å skrive noen ord til meg!♥ Ikke en eneste negativ person var det!

Så ja, jeg blir innlagt om ca tre uker, datoen er ikke satt ennå. Hvor lenge innleggelsen blir kommer an på hva som skjer, hvordan det går, framskritt og skritt tilbake. Jeg regner med at innleggelsen blir på 2 månder, men det kan både bli litt kortere eller ganske så mye lengre, det kommer rett og slett an på hva som skjer. Jeg får håpe på det beste.

Jeg kommer ikke til å fortelle hvorfor jeg blir innlagt, så du trenger ikke spørre meg om det. En dag, hvis jeg blir klar for det så skal jeg fortelle. Jeg tviler ganske sterkt, men jeg vet ikke sikkert. Med tanke på at jeg skriver dette på bloggen, så er det kanskje noen som lurer på om jeg kommer til å fortsette å blogge. Så vidt jeg husker så er det ikke internett der og heller ingen mulighet for å få det heller. Det blir i alle fall noen innlegg de gangene jeg får permisjon, så jeg stopper ikke å blogge.

Hvis det er noe du lurer på så kan du spørre, jeg skal svare så godt som mulig. Vær så snill og ikke kom med negative kommentarer, jeg takler virkelig ikke det nå. Det er veldig skummelt for meg å fortelle dette, så vær så snill og respekter.


 
-Elise 

    Postet: 09.01.2012     Tid: 19:26     Kategori: Personlig     Kommentarer: 14     Copyright ©

Les med respekt

Jeg har følt meg ganske fanget i det siste. Fanget i min egen verden der alt går rundt og rundt, som en evig karusell som aldri vil stoppe. Jeg har prøvd å trekke pusten godt inn og hver gang har den blitt slått ut av meg igjen. Jeg har prøvd og prøvd, falt og falt. Det gjør vondt, det gjør virkelig det. Hvorfor er spørsmålet jeg har stilt meg selv tusen ganger, uten å bli det spor klokere. Jeg har verdens beste venner som alltid er der for meg(), jeg har ting jeg bryr meg om, egentlig så har jeg alt. Hvorfor i all verden gjør jeg dette mot meg selv da?

Det er ikke alt jeg vil dele med hele verden, men akkurat nå har jeg delt ganske mye. Det syntes i alle fall jeg. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke kommer til å angre, men klar for å fortelle alt blir jeg nok aldri. Godt er det, noe må man ha for seg selv. 

Jeg har fått muligheten til å få hjelp og når man først får den muligheten så burde man virkelig ta imot den. Det er skummelt, veldig skummelt. Jeg håper at jeg klarer å ta imot.  




canon eos 550D+ 0.25m/0.8ft Day 45

-Elise

    Postet: 02.01.2012     Tid: 23:16     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

Blanke ark

Helt ærlig så skal jeg si at dette året her ikke har vært det beste. Det er utrolig mye som har skjedd, både potitivt og negativt, men egentlig mest negativt. Jeg har opplevd mye, lært mye, blitt kjent med nye mennesker, ledd en del og tårene har rent. Jeg ser på dette som en helt ny start, nye muligheter og blanke ark. Jeg vil virkelig ordne opp i livet mitt nå, jeg tror jeg skal være så tøff at jeg tar imot hjelpen. Og det, det kan jeg love dere krever mye mot! Hvordan har deres år vært?


canon eos 550D+ 0.25m/0.8ft Day 44

-Elise

    Postet: 01.01.2012     Tid: 17:14     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

Det gjør litt sånn vondt...

.....





-Elise

    Postet: 16.12.2011     Tid: 15:56     Kategori: Personlig     Kommentarer: 4     Copyright ©

Take care!

Kjære, søte, alle dere sammen! Vær så snill og ta vare på dere selv, dere betyr så utrolig mye! Ikke la noen trekke deg ned i mørket, ikke se negativt på alt og viktigst av alt: godta dere selv akkurat slik dere er. Jeg regner med at de fleste av dere har sett den videoen som er overalt nå av ei 15 år gammel jente som forteller "I'm beautiful" og for et mot hun har! All respekt til henne, hadde alle bare vært like fantastiske som hun er! Tar du godt vare på deg selv?



-Elise

    Postet: 14.12.2011     Tid: 18:35     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©

Hvordan det går med meg?

Kjempebra, tullekopper :P Hvordan går det med dere?


    Postet: 08.12.2011     Tid: 21:12     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

Fire måneder

Idag har det gått fire måneder siden det hele skjedde. Fire måneder som har flydd av sted, men alikevel vart så alt, alt for lenge. Fire måneder med savn, håp, kjærlighet, tårer og hat. Fire måneder. Livet går videre, enten man vil eller ei. Dette er noe som aldri kommer til bli glemt her i lille Norge, så la det bli husket som den dagen vårt land sto sammen. Den jævlen som stod bak har fått nok oppmerksomhet allerede. Fire måneder.

Varme tanker til alle som kjente en eller flere som ikke er blant oss lenger. 



-Elise

    Postet: 22.11.2011     Tid: 18:33     Kategori: Personlig     Kommentarer: 8     Copyright ©

Som barn som ligger stille, mens føttene fortsetter å gå

Nå skulle jeg egentlig skrive om et tema som noen av vennene mine har foreslått, men plutselig fikk jeg skrivesperre på det. Jeg har tenkt til å begynne med å skrive ett temainnlegg i måneden og denne måneden tenkte jeg å begynne med et veldig personlig et. Så personlig har jeg aldri vært før, men jeg er forsiktig med hva jeg legger ut fordi jeg er ikke klar for å fortelle alt ennå. En dag skal jeg fortelle alt, jeg må bare bygge meg opp helt først. 
 

Det gjør ikke vondt å falle, det føles faktisk ganske trygt. Selv om jeg er fullstendig klar over at det er en falsk trygghet som ikke vil vare, en falsk trygghet som lurer meg til å tro at her et er fint og trygt. Jeg faller fortsatt, og alle vet at hvis man faller så vil man komme til en punkt der man når bunnen. Så må man reparere sine ødelagte vinger og fly opp igjen. Og når noe er ødelagt, for så å bli satt sammen igjen, så blir det arr. Vingene blir aldri like fine som de en gang var. Kanskje klarer man til og med ikke å fly opp igjen, kanskje flyr man bare litt opp, for så å dette ned igjen. Da må man reparere vingene sine og prøve å fly opp. Igjen. Men hva om man faller hver jævla gang man prøver?

Håpet blir litt svakere hver gang, jeg blir litt svakere hver gang. Noen ganger så frister det å bare bli liggende der nede, helt på bunnen. Det koster så mye og så mange krefter å fly opp igjen, er det virkelig verdt det? Det vet jeg ikke ennå, men det kommer jeg nok til å finne ut. Noen dager er jeg kjempesterk og klar til å ta opp kampen, mens andre dager orker jeg ikke gå ut av senga mi en gang. Slike dager er triste og grå, og da hjelper det virkelig med alle de fine vennene som jeg har! Men selv de kan ikke reise meg opp og lære meg å fly, den eneste som kan klare det er meg. Uten viljestyrke kommer man ingensteder. Viljestyrke er alt.

Men vil jeg fly da? Innerst inne, vil jeg virkelig det? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv så mange ganger at jeg ikke vet hvor mange lenger. På en måte liker jeg meg her jeg er nå, det føles trygt. Alikevel trives jeg ikke i det hele tatt, jeg savner å kunne smile og le hver eneste dag, jeg savner vennene mine som jeg nesten ikke har tid til lenger, jeg savner den jeg var før. Selvfølgelig har jeg gode og glade dager, det har alle, uansett om de vil innrømme det eller ikke.Nå er jeg ikke meg selv, jeg er en liten redd jente som har gått seg vill i en verden der hun ikke en gang unner sin største fiende å være.

 En dag, selv om det tar lang tid, skal jeg fly høyest av oss alle!



-Elise

    Postet: 02.11.2011     Tid: 22:05     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©
Elise Amanda. 18 år.
Kontakt: summer@live.no
+ Venneforespørsel
© Copyrighted Elise
hits