Allerede som 4.klassing har jeg merket en del av hva folk gjør for å være “kule” og hvilke konsekvenser det får. Ett familiemedlem døde og jeg ble utrolig nok mobba for det. Som en egentlig veldig beskjeden jente, turte jeg ikke å gråte, jeg turte ikke å vise hva jeg følte og i hvert fall ikke å snakke med noen. Jeg har mistet ett godt forhold til min mor, jeg snakker så vidt med henne og hun aner ikke hvorfor. Jeg tørr fortsatt ikke å gråte offentlig fordi jeg ikke orker at folk snakker dritt om meg for noe de ikke vet en dritt om.
Da min oldemor døde for bare 3år siden ble jeg ikke lei meg, eller ble jeg? Svaret er vel ikke så lett. Fordi jeg ble lei meg, men jeg viste det ikke. Samtidig så ble jeg ikke så lei meg, jeg hadde ikke så god kontakt med henne fordi at jeg er i en familie med jenter. På den siden av familien er ikke vi jenter godtatt, vi er ikke bra nok og vi får ikke like mye som fetterne mine. Allerede da min søster ble født og mamma og pappa var på besøk for å vise henne frem sa oldemor: “det var den familien, får håpe en av søsknene dine får til noe litt bedre.” -Det gjorde de, begge søsknene til pappa fikk sønner, og hun var så glad i dem og det ble visst bestefar også.
Hvert år tar bestemor og bestefar med fetterne mine på skolestart og julegaveshopping. Og hvem betaler? Selvfølgelig de. Som du kanskje forstår får jo ikke jeg eller søstrene mine det. Derfor når jeg starta i 8.klasse så trakk jeg meg litt tilbake. Jeg måtte starte på en skole hvor bestefar hadde vært lærer og jeg gikk som regel bare under etternavnet mitt fordi bestefar også hadde det. Alt jeg gjorde ble sammenligna med bestefar eller søstrene mine når lærerne visste hvem jeg var. Av elever ble jeg kalt ting, slått og sparka på skolen fordi jeg hadde to fettere som ikke er helt som alle andre.
Jeg måtte finne på noe som gjorde meg til noe annet og noe som gjorde at jeg kunne rømme litt vekk og bare tenke. Jeg gikk helt til jeg kom meg langt vekk og bare knakk sammen i tårer. Jeg skulka timer, starta og kutte meg, følte at alle så på meg, slutta å spise, you name it. Innimellom måtte jeg til og med bare gå til skaden jeg har i kneet nesten gjorde så jeg følte jeg ville knekke sammen.
I slutten av 8.klasse møtte jeg en gutt, han var snill og jeg følte jeg endelig kunne finne noe positivt i dette livet jeg gjorde vel også det, i en måned eller noe. Vi ble aldri sammen, vi bare holdt på. Kyssa, klemte, så var det det da.. vi lå sammen, begge frivillig men uten beskyttelse. Resten av dagen og dagen etter fikk jeg masse meldinger av han. Om at jeg måtte ta angrepille, det gjorde jeg ikke. Jeg ville ikke gjøre det. Han maste og maste, selvfølgelig måtte jeg da selvfølgelig si at jeg hadde tatt den. Dagen etter at det hadde skjedd, da var vi på klassetur. Jeg fikk fortsatt meldinger av han, men det visste jeg ikke. Mange tok mobilen min, snakket om det som sto der, og jeg visste ikke hva de mente. Da jeg fant ut av det, stakk jeg av. Ikke langt, men ett sted hvor ingen kunne se meg og hvor det var helt stille så jeg kunne sitte, tenke og angre for meg selv. I ettertid må han ha hørt om det, nå snakker han ikke med meg og jeg tror han holder på med ei ny.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
