Jeg har vel aldri sagt en dato eller sagt så mye rundt det. Kanskje fordi jeg har prøvd å fortrenge det, kanskje fordi jeg gruer meg, kanskje fordi jeg ser frem til det, kanskje fordi jeg er redd for reaksjoner eller kanskje det er en god blanding av alt dette. Det er bare noen få dager igjen, for på torsdag så blir jeg innlagt. Jeg har ikke fortalt hvor, jeg har ikke fortalt hvor lenge og jeg har ikke fortalt hvorfor. Det siste kommer dere nok aldri til å få svar på. Det er for skummelt.
Jeg har vært på besøk der noen ganger og jeg har også fått omvisning der. Heldigvis så var det ganske fint og koselig, rommet er også helt ok. Imorgen skal jeg bort igjen, så jeg går vel glipp av hele skoledagen. Det hadde jeg vel gjort uansett. Jeg håper så virkelig at dette skal gå fint, at jeg får noe (mye?) ut av det. Fortjener jeg å ha det bedre? Kanskje, jeg vet ikke. For hvordan gjør man seg egentlig fortjent til å ha det bra? ikke vet jeg.
Dette er faktisk utrolig vansklig for meg å dele, men jeg velger å være såpass åpen som jeg er om det pga det er umulig å skjule. Derfor håper jeg også at dere leser med respekt.
Hvis det er noen som lurer på noe så er det bare å slenge igjen en kommentar, men vær forbredt på at det er svært få spørsmål jeg kommer til å svare på.
Dagen idag startet med at jeg ble vekt fordi vi skulle opp til mormor og besse for å spise middag hos dem. Ute er det jo rene snøstormen! Derfor ble outfiitbildene tatt inne på rommet mitt idag og så får jo dere se så mye av rommet mitt som…døren. Skjorta er foresten kjempegod og stor, perfekt for søndager! Og foresten, skjorta er min, men det er i en stor størelse.
Kvar gong eg ser meg sjølv i spegelen er det einaste eg ser eit stygt monster, eg har null sjølvtillit, eg mista den allereie i tredje klasse. Pappa flytta vekk i 2005, og det var vel da alt begynte skikkelig. Stefaren min behandla meg rett og slett som om eg bare var ein slave, det var gjør ditt, gjør datt, og vist du ikkje gjorde som han sa så enda det med at du vart kjeft på så gale at du kunne ligge å gråte i fleire timar. Eg vart ofte mobba av han og stesøstera mi, og stesøstra mi pleide å slå, lugge, sparke, bite, knipe og slik som andre søsken gjør, men hun vart aldri kjefta på, fordi hun var gullongen.
Eg vart mobba på skulen og heime i fleire år, og det var ei stund eg følte meg heilt aleine i verden, det var den stunda besteveninnen min bare oversåg meg, fordi hun var med en annen venn. Det var eit helt år, eg prøvde å drukne meg sjølv, men eg fant vel fort ut at det rett og slett ikkje gikk an. Eg hadde ikkje så god kontakt med pappa, han ringte ein gong iblandt, men det var vel bare fordi eg hadde bestefaren min at eg klarte meg.
I løpet av sjette klasse begynte ting å bli betre og eg fikk vel litt gutevenar, og eg og bestevennen min hadde begynt å få kontakt igjen. Det varte vel ei lita stund eg kunne oversjå stefaren min, men så kom nyheten, bestefar hadde fått lunge kreft, og det var vistnok ganske kraftig og. Han kunne overleve men, eg viste alltid at den kom til å slå tilbake, eg veit ikkje korleis, men eg bare viste at han kom til å døy, så eg prøvde å være så mykje med han som mogeleg, men med den mora eg har, så lot ho meg ikkje gjøre det fordi stefaren min kontrollerer alt ho gjer.
Pappa flytta tilbake for to år sidan, då eg gikk i sjuande klasse, i løpet av det året så døyde bestefar, og eg har nok ikkje komt meg heilt enda, eg savner han kvar dag. Han var den einste i familien min som nokon gong forsvarte meg. Han var den som var der for meg, den eg kunne være med uten å seie noko, den eg bare kunne gråte med. I det året begynte eg å miste vennene eg hadde på skulen, fordi eg lukka meg heil, eg ville ikkje ha noko med noken å gjøre, eg begynte å gråte av ingenting.
Men eg hadde vel det verste året når eg gikk i åttande og det var då stefaren min var verst, han begynte å slå meg, og han tok kveler tak på meg fleire gongar, mamma har aldri trudd på dette, men eg kom gråtande på skulen fleire gongar, og det enda med at læraren min kontakta barnevernet. Noko som ikkje hjelpte serlig, dei var der, men eg flytta til pappa, og kvar gong eg var hos mamma var ho frekk, sjølv om eg ville prøve å få kontakt med ho, så var ho bare blank, ho var ikkje den same, ho kjefta over alt eg gjorde, så eg reiste ikkje dit lenger, det gikk vel ein måne uten at eg snakka med ho i det heile tatt, og det var rundt bursdags tider, hun var rett og slett ikkje der. Pakkene mine som var fra familien min, på mamma sin side, og pakkene fra stefaren min sin familie og sjølvsagt pakkene fra mamma vart slengt utenfor huset våres, di sa ikkje ein gong at dei hadde komt med dei, hadde det ikkje vert for at stesøstra mi Marelena, gikk ut så hadde di blitt ødelagt. En liten stund etter det, fikk eg beskjed om at mamma skulle flytte, og det var den einaste grunnen til at ho ville ha meg på besøk, for å fortelje at ho skulle flytte.
Hun flyttet helt til sarpsborg, sammen med stefaren min, stesøstra mi, søskene mine og ste broren min, eg hadde ikkje så god kontakt med ho, og når eg prøvde å ta kontakt så ville ho rett og slett ikkje ha kontakt med meg, ho ignorerte meg. Eg veit at det sikkert var stefaren min som fikk ho til å la vere å bry seg om meg, å ignorere meg.
Eg går no på ein ny skole, ettersom eg no bur fast hos pappa, eg har det heilt ok, men som alle nye så føler eg meg vel til tider litt utstøtt, det er den nye, sjølv om eg kjente viste kven meste parten av folka var før eg begynte der. Dei er snille osv, men eg har null sjølvtillit, og synest sjølv eg ikkje er verdt noko, og eg skjønner godt at ingen har lyst å vere ven med meg. Eg har nok ikkje lett for å få venner ettersom folkene på gamle skolen min mobbet meg fleire gonger i uken, og baksnakka meg heile tida. Eg kunne gå forbi nokon og høyre; ?æææsj, nå kjem eg og til å bli feit! Nå kjem ho til å overføre fettet sitt til meg!? Eg har ikkje god kontakt med nokon i familien, og dei fleste i familien trekker seg vel vekk fra meg, men med god grunn.
Eg smiler og prøver å vere blid på skolen, men det er bare ei maske, maska eg har lært å bruke på grunn av stefaren min, eg har besøkt mamma to ganger, og alle gangene har eg blitt alt for mykje såra, og det lar eg meg ikkje bli igjen, så eg har bestemt meg for å ikkje reise ned dit igjen. Eg orka ikkje at stefaren min mobber meg heile tida, og bare er frekk mot meg. Eg veit heilt grett at eg ikkje er den peneste, den mest smilende, men eg prøver, og man kan ikkje spørre om noko meir. Han trekker meg meir og meir ned kvar gong eg er der, og eg veit ikkje om eg orker det meir. Mamma ho ignorerte meg ei god stund og ville ikkje ha noko med meg å gjøre, eg ringte og sendte meldiger, men fikk ikkje svar. Eg hugser en gang eg prøvde å ringe til ho fordi eg ville fortelje at eg skulle synge ein liten solo og når eg endelig fikk tak i ho var ho bare sur og gretten og ville ikkje ha noko med meg å gjøre. Så eg klarte ikkje å snakke med ho. Eg bare la på. For eg orket ikkje å snakke med ein som ikkje ein gong prøver å vise meg at ho er glad i meg, for eg er faktisk menneskelig, akkurat som alle andre..
(Illustrasjonsbilde)
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Dette er da første innlegg med leserhemmeligheter. Det var synd å se at det var flest triste hemmeligheter og ikke så mange glade/muntre, men uansett situasjon, ta vare på deg selv! Alle bildene er tatt av meg, hvis noen skulle lure. Hadde vært fint hvis dere som skrev hemmelighetene skriver hvordan dere syntes at jeg tolket deres hemmeligheter.
Hvis du har en hemmelighet du vil dele så kan du skrive den inn HER eller sende en e-post til meg (summer@live). Du blir helt anonym, det kan jeg love deg. Jeg skal poste alle hemmelighetene, men det kan ta litt tid pga jeg må ta en god del bilder.
Secondhand skjørtet mitt som jeg bare har fått brukt en gang før. Det er alt for stort i livet og siden jeg følte meg litt MacGyver forrige natt, så fikk jeg fikset det med en spenne. Hvis dere ser godt etter på strømpebuksen min så ser dere mange små stjerner. Selvfølgelig har jeg klart å lage hull i den da og nå selger de den ikke mere. Sykt typisk meg. Håret mitt blir foresten alltiid helt puddel etter at jeg har dusjet, så da vet dere det.
Nå skal jeg prøve å få tatt noen bilder til hemmelighetene deres (se noen innlegg under) og i hodet mitt vet jeg akkurat hvordan bildene skal se ut. Gøy med en dag jeg har stor inspirasjon i tillegg til at det er lyst ute! 🙂
Jeg er ikke helt bestevenn med fokuseringen ennå, men det kommer seg. Det er så utrolig mye lettere å ta bilder nå som jeg har fjernutløser! Jeg har tenkt til å bestille meg et kamerastativ også, slik at det blir lettere å plassere kameraet når jeg skal ta bilder.
Imorgen skal jeg prøve å få tatt noen bilder til et hemmelighetsinnlegg, nå har det blitt alt for mørkt ute til at det blir god nok kvalitet. Nå vurderer jeg å ta meg en gåtur, eller kanskje jeg skal prøve meg på den ekstremsporten det er å jogge i dette været? Tror jeg går, jeg.
Det er mange som har sendt inn leserhistorier og jeg må virkelig beklage for at det tar så lang tid å få lagt ut alle sammen, det er ganske så mange. Og jeg må også si at jeg bare har lyst til å klemme hver og en av dere. Nå tenkte jeg å komme med noe annet, nemlig hemmeligheter.
Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dette er da ett eksempel:
Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail ([email protected]) eller som kommentar her på bloggen.
Hallo! Idag er det iskaldt ute, så dere får unnskylde den elendige fokuseringen min. Først etter at jeg kom inn kom jeg på at “Åj, kanskje jeg burde ha skrudd på autofokuseringen…”. Ett blond øyeblikk der ja. Siden det var så kaldt ute at jeg holdt på å fryse bort, så gikk jeg ikke ut for å ta nye.
Om ikke så lenge skal vi feire pappa sin bursdag, så da blir det pizza med familien og kaker/boller senere! Jeg orker ikke pynte meg idag, det blir jo uansett bare oss her hjemme i huset. Nå skal jeg visst opp for å fikse en liten del av pizzaen, jeg spiser jo ikke kjøtt.
