JS 2013



Noen minutter før vi skulle dra: “nå skal jeg ta opp kameraet, ta noen bilder og late som om jeg har tatt masse bilder her” så gjorde jeg det. Det ble ikke mange bildene og alle bildene er bilder som ble tatt rett før vi dro. Jeg skal bli flinkere til å bruke kameraet mitt mere. Dette var mitt første år på JS og jeg valgte politikk av den grunn at jeg ikke ante hva jeg skulle velge og Frida og Anniken valgte denne linje. Overaskende nok var det kjempespennende og jeg ble skikkelig engasjert. Følte jeg lærte masse som jeg kommer til å få god bruk for! 

Jeg søkte foresten skole igår.. gjett hva jeg søkte?

270213





Lenge siden sist! Blogglysten har ikke vært helt på topp i det siste og ei heller motivasjonen.  Hvis dere liker havregrøt burde dere prøve ut (babyhavre)grøt med mangsmak (det er små mangobiter oppi), den er nemlig supergod! Ellers har det gått mye i varm fun light idag, håper på å snart bli frisk. Det er foresten veldig koselig at noen av dere legger merke til at jeg har vært borte 

leserhistorie pt. 35

Folk ser meg. Stirrer. Av og til ler de kanskje. De ser den jenta som fikser håret på båten. Hun som sovner i hvert friminutt på skolen. Hun som smiler og ler, og alt er perfekt i livet hennes. Er det? De stirrer, på bena mine. Ler, fordi jeg har noe som heter hypermobile ledd, som gjør at jeg ikke klarer å gå beint. Jeg snubler av og til i mine egne ben, jeg kan brått falle. Hvorfor ler de? Ser det morsomt ut? Kanskje. Men tenk dere om, det er et problem jeg ikke kan gjøre noe med. Oppererer jeg kan det få store konsekvenser.

Folk tror jeg er lykkelig, folk tror jeg har et perfekt liv, har fått “alt” jeg ønsker meg. Jeg finner ikke lykken i materialistiske ting. Jeg finner lykken i mennesker, jeg omgås dem jeg virkelig er lykkelig med. Og hvem er det? Kjæresten min. Han er den eneste som ikke forlot meg når det var et reint helvete. Han jeg var sammen med på den tiden, (la oss kalle han “E”) gjorde det slutt med meg. Hvorfor? Han sier det var fordi jeg gjorde noe jeg har hatt lyst til lenge, noe som har gjort at jeg føler meg penere. Det ble mange debatter mellom “E”, meg, og venner. Mange krangler. Men jeg tilga ham. Jeg dro til han en uke etter, for han sa det kunne være en sjanse. Jeg var en idiot, jeg skjønner ikke hvorfor jeg dro i det hele tatt. Jeg kom, han slapp meg inn. Vi satt i stillhet en stund. “Så, er det noe du vil si…?” spurte han. Jeg spurte om vi hadde noe sjanse. Hva var svaret? Nei.
Hvorfor? spurte jeg. Han svarte, han var kanskje forelsket i en annen..Jeg ble knust. Jeg begynte å gråte. Og han trøstet meg. Han holdt rundt meg, jeg lå med hodet på skulderen hans. Jeg så opp på han, tenkte at nå er det slutten, jeg får aldri se han igjen. Han så på meg. Han kysset meg. Fikk meg til å tro at det var håp, gravde fram alle de følelsene jeg hadde prøvd å kvitte meg med. Han spurte om vi skulle ha sex. Hvem gjør slikt? Hvem sier de har følelser for en annen, for å så gå og ligge med eksen sin, som sitter å gråter foran han?! Jeg dro hjem. Dagen etter var jeg knust, klarte ingenting. Ingen var hjemme, og jeg har slete med masse ting før dette.
Pappa forsvant. Flyttet ut av landet, til et sted på andre siden av jorden. Jeg begynte å gråte meg i søvn hver natt. Mormor, som stod meg nærmest, døde av kreft. 
Jeg ble mobbet, helt uten grunn. Selvskading. Dette begynte i 4.-5. klasse. Lærerene brydde seg ikke. Åttende klasse kom. Hadde fått meg kjæreste, og var så lykkelig. Trodde han elsket meg. Han voldtok meg. Mens jeg enda var jomfru. Jeg klarte såvidt å snakke med noen, jeg trakk meg unna alle sammen. Selvskadingen ble verre, sårene ble dypere. Mer blod. Mer smerte. Bestekompisen min fikk kreft. Han fikk bare oppleve èn dag på ungdomsskolen, før han ble dårlig igjen. Han døde i sommeren 2011. Og jeg var ikke i begravelsen hans. Jeg var i Tyskland, på vei hjem. Her startet det verste. Jeg leste en bok. En person døde. Jeg gråt. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Jeg følte meg for første gang veldig, veldig ensom. Selvom jeg var med min mor og stefaren min. Jeg så en tv-serie dagen etter. En døde. Jeg gråt. 
Sånn gikk dagene, jeg gråt nesten hele tiden, klarte ikke å spise ordentlig, klarte ikke bevege meg. Det var tungt å bare puste, det gjorde vondt. Jeg ble tynnere og tynnere, og jeg kledde meg i større og større klær. 15 dager etter han døde, fikk jeg vite at en annen venn av meg hadde blitt drept. På Utøya. Jeg klarte ikke gråte mer. Jeg var tom, jeg hadde blitt så vane med den vonde følelsen, at det endelig hadde blitt normalt å si “Jada, jeg har det bra”. Og det er så mye mellom alt dette, som jeg ikke vil skrive.
Ingen var hjemme og jeg knakk sammen. Jeg stod på rommet midt, jeg skrek, slo i veggene, sparket rundt meg, falt, reiste meg, og fortsatte. Jeg stoppet brått, og stirret ut vinduet mitt. Det var så nydelig ute, solen var så fin, og himmelen var helt klar.  Jeg husker så lite hva som skjedde mellom her. Men brått stod jeg med et tynt sjal i hendene. Det var sterkt, stramt.  Jeg var ferdig her.  Jeg begynte på knuten. Om og om igjen. Det skulle være perfekt.
Telefonen min ringer, og jeg slipper sjalet. Følte meg skyldig, jeg sparket det faktisk under senga. Han jeg nå er sammen med, det var han som ringte.
Han spurte meg hva jeg holdt på med. Da knakk jeg sammen, jeg gråt så fælt, og prøvde å fortelle han hva jeg hadde planlagt. Han var så søt, så herlig. Han hørte på meg, trøstet meg. Jeg ble mer og mer knyttet til han. Nyttårsaften 2011 ble vi sammen. Vi har vært sammen i litt over et år, og det føles herlig. Jeg går til BUP annenhver uke, har fått diagnosen angst og depresjoner. (Angst for å miste folk, for at folk brått skal forsvinne fra meg) I tillegg sliter jeg med noe psykologen kalte “katastrofetenking”, som betyr at jeg tenker alltid det verste, og det skal jeg love dere, det er et helvete, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er ekstremt undervektig, men har ikke spiseforstyrrelser. Jeg veier ca XXkg og er 1.70 høy. Jeg jobber så hardt for å fikse opp i livet mitt.
Jeg har utelatt mye nå, og har prøvd å la vær å gå inn på detaljer. Noen vet kanskje hvem jeg er nå, andre vil finne det ut, noen bryr seg ikke. 
Jeg vil be dere som leser dette, ikke begynn med selvskading. Dere vil angre, det er ikke lett for meg å gå ute om sommeren, eller i gymtimen, og få spørsmål om hvor arrene kommer fra.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

du er nydelig



canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 183

Jeg spurte dere om dere kunne fortelle meg én ting dere likte ved dere selv og dette er hva dere svarte:  Jeg liker at jeg tør å stå for hva jeg mener uansett hvor vond sannheten er  ♥  Jeg liker at jeg har en feminin stil og tør å kle meg i skjørt og kjoler  ♥  Jeg liker at jeg tørr å være meg selv  ♥  Jeg liker høyden min  ♥  Jeg liker at jeg klarer å stå opp for meg selv  ♥  Jeg elsker å skille ut enn andre   ♥ det er vel ikke så alt for mye… men kanskje at jeg tør å kle meg etter egne premisser  ♥  Det eneste jeg liker er hvordan håret mitt blir når jeg får rettet det ordentlig  ♥  Jeg liker at jeg tør å si nei   ♥ Liler ikke mye, men en ting jeg liker er at jeg skiller meg ut fra andre ganske mye  ♥  Jeg liker at jeg får “gode” karakterer, eller hva du vil kalle det (4,8 i snitt), selv når alt er på bånn  ♥  Jeg liker håret mitt når sola skinner på det og får det til å se rødbrunt ut.

slitsomt


Hallo! Idag prøvde jeg å utfordre en del av tvangen, jeg sliter nemlig veldig med tvang rundt måltider. Det er vel i hovedsak tre ting: bestikk, servise og antall. Bestikket må ha en flat ende, helt fullstendig flat, med mindre det er barnebestikk. Barnebestikk går helt fin an å spise med, det samme gjør skjeer med firkantede ender, som jeg sier. Derfor kjøpte jeg store barneskjeer idag, på lik størrelse i lengden som en vanlig skje, bare at ja.. du ser jo det er en barneskje. Jeg klarte det i alle fall og det er jeg skikkelig stolt over! Det er nemlig ganske flaut å spise med andre med denne tvangen, for alle andre sitter der med kniv og gaffel, når jeg selv ofte sitter med en t-skje. Jeg vet ikke helt hvorfor denne tvangen oppstod, men etter å ha tenkt litt har jeg kommet frem til hva det kan være: da jeg var innlagt på psykiatrisk i to måneder fant jeg det etterhvert trygt å spise der og gjett hvilke type bestikk de hadde der? Bestikk med helt flate ender. Når jeg tenker etter var det også på rundt dette tidspunktet tvangen begynte også. Det ble jo ikke sett på som noe problem der, for det var jo det eneste bestikket som var der. Først da jeg kom hjem begynte det å bli tvangspreget og er fortsatt veldig det. Selv om jeg jukset litt idag så har jeg klart et stort skritt!

Den andre utfordringen var å spise av noe annet enn tallerken og/eller barneservise (har min egen hylle på kjøkkenet med barneservise, jeg). Derfor kjøpte jeg mine egne boller igår og gjett hvem som klarte å spise av den! Igjen, ja.. jeg jukset litt, skålen har “barnestørrelse”, men likevel. Jeg klarte det! Etterhvert tenkte jeg å bytte ut barneserviset med boller og asjetter og prøve å øke de gradvis i størrelse. Dette her høres kanskje ekstremt merkelig ut, noe det for så vidt er. Tvang er krevende, ufrivillig og ja.. tvang, rett og slett. Det er kjempeslitsomt og det koster mere krefter enn hva man skulle tro.

Den siste tvangen som er ille rundt måltider venter jeg litt med å utfordre meg i: alt må gå opp i tallet seks. I skålen var det 6 nøtter/frukt gange X, altså går det opp i seks fordi det er i seksgangen. I noen tilfeller deler jeg opp maten, slik at jeg kan spise den i seks biter, eller seks munnfuller gange X. Det er også andre måter ting går opp i seks på, jeg tror bare at jeg ikke klarer å forklare det helt. Dette er ganske slitsomt, noe som gjelder all tvang, tror jeg. All den tvangen jeg sliter med har på en eller annen måte sammenheng med spiseforstyrrelsen, noen ganger kan sammenhengen være vanskelig å se, men den er der. Tvang er heller ikke noe man tar fri fra eller glemmer, den tar ikke pause og eneste måte å bli kvitt den på er å jobbe mot/med den.

Jeg sliter også med annen type tvang, der den ene gikk alle i huset på nervene (virkelig! men vi har funnet en “løsning”, i alle fall her hjemme). Det er såpass mye å fortelle at jeg ikke orker å skrive om det nå. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal forklare det med tvang, for det er bare noe som MÅ gjøres. Det er jo ikke logisk i det hele tatt, noe som gjør det vanskelig å forstå. Jeg visste ikke helt hvilken kategori jeg skulle publisere dette innlegget i, om det skulle bli personlig eller mat/oppskrifter. Jeg valgte mat, for akkurat dette har såpass mye med mat å gjøre. 

Maten dere ser ovenfor er foresten yoghurtnøtter (det er supergodt!), tørkede aprikoser, tørket banan, mandler og valnøtter + ett stort glass med fun light med limesmak. 

rommet mitt


“If I just lay here, would you lie with me and just forget the world?” står det på veggen min, nå som jeg endelig har fått hengt opp bokstavene mine igjen. Det var litt vanskelig å ta bilder av rommet til dere, dere ser jo egentlig ikke stort, men dere får i alle fall et lite intrykk av hvordan rommet mitt ser ut. 

180213


Jeg holder på å ommøblere nå og etter at jeg har satt hele rommet på hodet finner jeg ut av.. at jeg ikke får gjort noe siden jeg ikke får tatt ned en vegg siden den er skrudd opp med en slik teit skrue (dere vet slike skruer som er formet som en stjerne, ikke stjerneskrue, men stjerne?). Når det kommer til bildene så er det bilder fra mitt gamle rom hos moren min. Imorgen får dere se det meste av hva jeg kjøpte idag, det ble en del, for å si det sånn, gleder meg til å vise dere! :3

Vil dere se rommet mitt her hos pappa når jeg har gjort det ferdig om om dere vil rommet mitt hos mamma en annen gang?