BULIMI: TING MAN IKKE TENKER PÅ

God regnværsdag! Dette er jo det perfekte været til å sitte inne og strikke, helst med en god kopp te! For å si det sånn så tok jeg bildene under forrige uke, de ble ikke tatt i dag. Nå pøser det jo ned i bøtter og spann. Men det er greit med noen sånne dager innimellom også, spesielt nå som vi nettopp har plantet blomster ute. Det gir meg også en slags ro, til tross for at jeg også blir stresset. Den dårlige samvittigheten over å sitte inne nesten en hel dag gnager ikke like mye, samtidig som den dårlige samvittigheten over at jeg ikke får bevegde meg så mye som jeg pleier gnager. Ja, jeg vet dette kanskje ikke ga så veldig mening, men jeg tror flere av dere skjønner hva jeg mener haha.

Men over til hva dette innlegget egentlig skulle handle om! Jeg synes det er ekstremt lite informasjon å finne på nett om bulimi (iallfall på norsk) og det er sikkert flere enn meg som er frustrerte over det noen ganger. Derfor synes jeg det er kjekt å kunne være med å spre litt informasjon, slik at man kan lære litt mer. Ofte så står det kun hva bulimi er på nett: “kjennetegnes ved overspising og kompenserende adferd”. Det stemmer jo for så vidt det, men det gir ikke akkurat et dypdykk inn i sykdommen. Nå går jeg ikke svært dypt inn i ting i dette innlegget heller, men samtidig tror jeg det kan skape litt mer forståelse og ikke minst mer lærdom. Overspising/oppkast blir nedenfor skrevet som b/p (binge/purge) forresten.

Hvor mye tid det tar – akkurat nå sikter jeg ikke til spiseforstyrrelsen generelt, men b/p. Når jeg først starter så spiser jeg gjerne to timer i strekk og så kvitter jeg meg jo med det etterpå. Tenkt dere å gjøre slik flere ganger om dagen, det blir en god del timer det.. Ikke rart jeg dessverre ofte må utsette ting/planer.. For ikke å glemme hvor mye oppvask det blir etterpå! Det har jo vært “greit” med korona nå da, at feks møter og sånt er over nett. For da kan jeg bare skru av mic og kamera, men fortsatt være tilstede på møtene iallfall.

Hvor mye penger det koster – til tross for at jeg gjør det så billig som mulig og velger First Price produkter så langt det går og lager ting fra bunn, så blir det fryktelig dyrt. Jeg har jo fra før av et lavere matbudsjett enn gjennomsnittet og dette skal da dekke vanlig mat (altså mat til frokost, lunsj, middag og kvelds), men på toppet av det kommer maten jeg overspiser på. Og når jeg overspiser så spiser jeg flere kilo mat. Tenk hva jeg kunne bruke de pengene på istedenfor.. eller bare på hvor mye bedre jeg heller kunne spist til “vanlig”.

Når/situasjonene det skjer – akkurat når det blir b/p føler jeg at jeg har svært lite kontroll over. Det er ikke slik at jeg bare kan si til meg selv at jeg skal holde det fra klokken 8 om kvelden og utover. Neida. Det skjer “når som helst” og det blir jo ofte svært upassende situasjoner. Det er så himla frustrerende og skamfullt ofte, spesielt om det er folk rundt. Det er jo relativt åpenbart hva jeg driver med for de som kjenner til situasjonen min. Familiemiddag, politisk møte, tid jeg egentlig skulle ha vært på skole/jobb, med venner osv osv. Jeg skulle virkelig ønske at jeg i det minste klarte å holde meg til når jeg var alene, men sannheten er at jeg ikke gjør det.

Hva det stjeler fra livet mitt – Mine største motivasjoner til å bli frisk er å kunne leve et helt vanlig A4-liv. Jeg tror mange ikke tenker på hvor mye tid, penger, ressurser, følelser og krefter denne sykdommen faktisk koster. Den stritter så i mot ALT jeg vil her i livet, til tross for at jeg har lært meg til å være noe fungerende selv om jeg er syk. Det er skikkelig vondt når det er så mye man vil få til, ting som mange andre ser på som en selvfølge. Jeg vil jo så gjerne jeg også! Jeg får det bare ikke til akkurat nå…

 

Lærte du noe nytt? Sitter du igjen med noen tanker etter å ha lest dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

MATRIX I BET-BEHANDLING

I BET-behandling (basal eksponeringsterapi) blir noe kalt for en matrix brukt veldig mye. Hva dette er, hvordan det fungerer og hvordan det er å jobbe etter det kommer jeg til å skrive litt om nå, da dette er en form for behandling mange kanskje ikke har hørt om. Dere er også så heldige at dere får se notatet mitt fra en gruppetime (og ja, jeg liker å gjøre litt ut av ting haha, derfor blomstene osv). Jeg tror skriften min er sånn ok å lese, men hvis det er noe dere ikke forstår så er det bare å spørre.

Først litt fakta: Matrixen brukes i act og bet-behandling, men ble utviklet for act. Akkurat act har jeg ikke satt meg noe inn i og vil derfor ikke uttale meg om. Act står iallfall for acceptance and commitment therapy.

Hva er matrix? Det er delt opp i fire retninger hvor man selv står i midten. På venstre side har man negative ting og på høyre positive ting. Nede til venstre skriver man inn vanskelige følelser og tanker man har (generelt eller til en gitt situasjon/handling) og oppe til venstre skriver man inn vanskelige handlinger eller reaksjoner som kommer som en følge av de vanskelige følelsene/tankene.
Nederst til høyre skriver man inn sine verdier/hva som er viktig for en. Oppe til høyre skriver man inn alternative handlinger/reaksjoner til de vanskelige handlingene/reaksjonene.

Hvordan bruker man matrixen? Man ser da hvordan ulike ting påvirker en og hvilke valg man faktisk tar. Hvilke valg som fører en i retningen man faktisk vil og hvilke valg som fører en i motsatt retning. Hvordan alt dette påvirker hverandre og henger sammen og ikke minst hvilken retning/valg man tar når forskjellige ting oppstår og ting/valg man kan prøve å gjøre istedenfor. Ofte blir man låst i et visst spor. Jeg feks blir ofte låst fra nede til venstre, til oppe til venstre, men noen ganger klarer jeg å svinge over til oppe til høyre istedenfor. Hovedpoenget med denne er vel å reflektere og kunne se at man faktisk har forskjellige valg.

Jeg føler egentlig at jeg er veldig klar over egne mål her i livet, egne verdier og hva som drar meg fra og til disse. Men så er det noen situasjoner hvor det kan være kjekt å bruke matrixen for meg. For eksempel det å skulle gå tur, det kan både være noe positivt og negativt for meg. Da er det kjekt å kunne skille det fra hverandre og bli litt mer bevisst.
Det at man alltid har et valg er jeg derimot ikke helt enig i altså, men det får så være. Matrixen er ment som et livskompass og noe man kan bruke som et hjelpemiddel til å nå det man ønsker i livet og bli mer bevisst på ting.

 

Er det noe dere lurer på ang Matrix? Er det noe annet spesielt dere vil jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN STILLE OPP FOR EN VENN MED SPISEFORSTYRRELSE

Jeg fikk et spørsmål forrige gang jeg hadde spørsmålsrunde om jeg kunne skrive litt om hvordan man kan stille opp for en venn med en spiseforstyrrelse. Det spørsmålet synes jeg er så fint og viktig, men blant alle spørsmålene følte jeg at det ikke fikk plass nok. Jeg ønsket å utdype det i et eget innlegg, så det er planen nå. Husk også at alle mennesker er forskjellige, de med spiseforstyrrelse også. Dette her er de rådene jeg har til dere som jeg setter stor pris på at mine venner gjør, men jeg tror de fleste av rådene passer for de fleste.

Fortell og vis at du er der – når man er syk er det ikke alltid man har overskudd til å bli med på alt eller at man rett og slett ikke klarer. Om vedkommende sier nei til en invitasjon flere ganger så er det nok ikke personlig, det er nok bare sykdommen som rett og slett er sterk. Men ikke gi deg og fortsett å inviter, det betyr så himla mye! Og neste gang takker kanskje vedkommende ja. Bare en melding om at du er der og at du bryr deg er også veldig fint og viktig. Du kan også foreslå at den som er syk kommer med forslag til ting man kan gjøre sammen og at du så blir med på det. Mange situasjoner inneholder jo mat og det kan bli svært vanskelig. Hva med å feks heller strikke litt sammen, se en film, gå en liten tur eller noe annet man gjør sammen?

Spør – jeg vet dette kan være skummelt for mange, da man er redd for å trå feil. Likevel er min erfaring at ting er mye lettere om man har en felles forståelse. Det gjør ting så mye lettere for meg at mine venner spør meg for eksempel hva som er enklest for meg å spise om vi skal spise sammen eller om det er noe de kan gjøre hvis x eller y skjer. Eller at de generelt spør om hvordan ting er for meg, slik at jeg kan fortelle dem og de får en større forståelse. Hadde det ikke vært for at vennene mine er så gode og så flinke til å spørre hadde jeg nok ikke vært så heldig å ha så mange rundt meg.

Pass litt på hva du sier – denne er kanskje litt motsiende til den over, men det er noen temaer/ting som er greit å unngå. En person med en spiseforstyrrelse vil ofte kvie seg for å være med mennesker som kommenterer/sier visse ting, så ved å unngå dette gjør det det lettere å stille opp. Man burde for eksempel aldri kommentere vekten/kroppen til en med spiseforstyrrelse (feks: “så mye friskere du ser ut etter du har gått opp i vekt!” eller “men du er jo ikke så tynn” osv osv), måten personen spiser på eller hva personen spiser. Dette er ting som behandlingssystemet tar ansvar for og som er de sin “oppgave”. Du er en venn og det skal være din rolle<3

 

Var dette innlegget nyttig?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

BULIMI: EN ÆRLIG OPPDATERING

Hvor skal jeg begynne? Jeg tenkte iallfall at det var på tide med en liten oppdatering igjen, en ærlig en, samtidig en hvor jeg holder tilbake. Dere vet, det er jo ikke alt jeg ønsker å dele på nett og det har jeg bestandig vært veldig klar på. Jeg synes det er godt og trygt at jeg selv vet hvor min egen grense går. Det er mye som skjer bak kulissene jeg ikke forteller om, samtidig så er det mye dere får vite. Spiseforstyrrelsen er jo noe jeg har valgt å være ganske åpen om, men ikke ned til detaljert nivå. Både av hensyn til meg selv og av hensyn til dere som leser bloggen min.

Jeg jobber ekstremt hardt om dagen og jeg har ansvar for eget inntak helt selv. Det er tøft å skulle stå i det, spesielt vektoppgang, når jeg ikke har noen å “skylde” på. For nå er det ingen som sitter der og sier at jeg MÅ spise ditt og datt, det er faktisk fult og holdent mitt ansvar. Det er skikkelig vanskelig og jeg gremmes ofte over meg selv. Det å skulle stå i all angsten, all uroen, skammen, redselen og alle de andre følelsene er ikke lett. Noe gjør jeg heldigvis riktig for vekten går riktig vei: den går oppover. Det er så skummelt og jeg blir sint på meg selv for at jeg synes det er så skummelt. Ikke at det hjelper noe altså.

Overspising etterfulgt av oppkast (b/p) har jeg ikke klart å redusere så mye som jeg skulle ønske, men jeg jobber med saken. Jeg prøver å senke forventningene litt og ha litt mer realistiske mål. Jeg tenkte jo for eksempel å ha som mål å klare en uke i strekk uten noe tull og ender da bare opp med å bli skikkelig sint, oppgitt og skuffet over meg selv, noe som resulterer i enda mere tull. Målet for neste uke er å ha 3 dager uten b/p og de trenger ikke å være sammenhengende. Deretter vil jeg øke til 4 dager uken etter og fortsette slik. Dette jobber jeg med samtidig som jeg jobber med å klare å spise nok utenom b/p og redusere aktiviteten min noe.

Det går saktere enn jeg ønsker, men jeg håper at ved å ta skrittene i det tempoet det faktisk tar at jeg kommer til å klare å ha en varig endring. For jeg orker virkelig ikke flere runder inn og ut av sykehus. Jeg er så drittlei og jeg vil leve livet mitt slik jeg vil. Jeg vil bestemme over mitt eget liv og ikke la spiseforstyrrelsen bestemme over det.

 

Hvordan går det med deg?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TING JEG HAR LÆRT I BEHANDLING

For en god stund siden ble det spurt om jeg kunne skrive et blogginnlegg om ting jeg har lært i behandling. Jeg har ikke glemt det, jeg har bare tenkt på det veldig lenge. For hva skal jeg egentlig svare? Jeg har lært så mye i behandling, men mye av det er jo ting som er spesielt tilpasset meg og min situasjon. Ting jeg ikke ønsker å utbrodere om på det store internett. Derfor har jeg kommet frem til at jeg heller kan dele ting man ofte kan lære i behandling for en spiseforstyrrelse. Ting som blir lært til “alle” i den forstand at det er generell informasjon, generelle råd og generelle tips man lærer. Nå er ikke jeg noen fagperson, så dette her er jo så klart i tillegg sett fra mitt perspektiv som pasient. Jeg har bestemt meg for å komme med noen punkter og deretter forklare litt mer. Jeg håper det funker at jeg gjør det sånn og at dette kan være nyttig å lese.

Ingen angst, ingen endring. Kanskje det viktigste, spør man meg. Dette stemmer sååå godt og det er noe jeg prøver å huske på i tøffe situasjoner. For hvis man bare gjør det som er behagelig for en og valser rundt i samme spor kommer man jo ingen vei. Men hvis man faktisk utfordrer seg på det som er vanskelig kan man overvinne det. Ofte er det dessverre lett å unngå ting, nettopp fordi tingene fører til angst. Der og da er jo det selvfølgelig det letteste og det som føles best. Vil man bli bedre derimot må man faktisk utfordre seg. Dette gjelder jo så klart ikke kun i behandling for en spiseforstyrrelse, det gjelder for så mange andre områder i livet også. Du blir ikke kvitt flyskrekken om du ikke flyr.

Ting tar tid. Flere som gjerne skulle vært friske i går eller? Ting tar tid og det er heldigvis behandlere flinke til å minne en på (iallfall etter min erfaring). Man må faktisk tillate seg å gi det den tiden det tar. Hvis spiseforstyrrelser ikke hadde vært så vanskelig å bli kvitt hadde det jo ikke vært egne poliklinikker og avdelinger for det. Ikke bli sint på deg selv for at ting tar tid, men se heller på de tingene du får til. Du kan ikke gå hele trappa i ett skritt. Man må gå ett (eller to) trinn av gangen.

Hva en stabil vekt er. En stabil vekt hos friske mennesker er faktisk noe varierende, noen ganger med noen få kilo også. Dette har vært veldig viktig informasjon for meg og mange andre, da det er lett å tolke ting helt bokstavelig. En stabil vekt betyr ikke at man veier akkurat “samme-kilo.samme-gram” hver dag. Ting som kan påvirke variasjonen er blant annet vannmengde i kroppen, avføring i tarmene og mange andre faktorer.

Det er ikke din feil at du ble syk. Det hjelper virkelig ikke å hate seg selv eller bli sint på seg selv for at man er syk. Man velger faktisk ikke selv å få en spiseforstyrrelse, men man kan velge å kjempe for å bli kvitt den. Å hate seg selv for at man er syk vil bare gjøre ting enda mer vanskelig enn de allerede er.

Man blir ikke frisk på en undervekt. De fleste med en spiseforstyrrelse er normalvektige eller overvektige. Men hvis man er undervektig må man faktisk oppnå en normalvekt for å bli frisk. Når man ligger på en undervekt blir blant annet de kognitive evnene svekket og man må utføre spiseforstyrret adferd for å opprettholde undervekten. Dette kan man krangle så mye man vil om med behandlere, men av egen erfaring er det faktisk ikke noe som kan diskuteres. Sånn er det bare, man blir ikke frisk på en undervekt.

 

Hva synes du om dette innlegget?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

BEGRENSNINGER SF SETTER I LIVET MITT

Jeg føler at det ofte er noen spesifikke ting som blir tatt opp når spiseforstyrrelse kommer opp i media, noe som er forståelig da man ofte ikke har plass til å utbrodere i evigheten. Med anoreksi og bulimi føler jeg at det som blir snakket/skrevet om som regel går på det somatiske, lavt matinntak og runder med overspising og oppkast. Det er ikke noe feil å fokusere på det (utenom vekt og konkrete tall rundt mat/vekt/kalorier vel og merke), men det er så himla mye mer man ofte ikke tenker på når det kommer til en spiseforstyrrelse. Nå skriver jeg fra en bulimiker sitt perspektiv og det jeg skriver er nødvendigvis ikke fakta, men det er sånn det er for meg. Jeg regner med at en god del likevel kjenner seg igjen. Så hvilke begrensninger setter egentlig spiseforstyrrelsen i livet mitt, sånn utenom det nevnt ovenfor?

På grunn av spiseforstyrrelsen kan det være vanskelig for meg med avtaler. Det kan være vanskelig fordi det krasjer med et måltid jeg har planlagt å spise, det kan være vanskelig fordi jeg føler meg så ille med egen kropp og det kan være vanskelig å holde fordi jeg ender med å overspise og kaste opp (heretter kalt b/p). Det har også hendt x antall ganger at jeg har dratt fra avtaler for å b/p. Når trangen virkelig står på klarer jeg ikke stå i mot og det ødelegger så forferdelig mye for meg i livet mitt. Det gjør at jeg aldri kan ha avtaler som jeg fast MÅ møte opp på, da det rett og slett ikke er mulig for meg. På grunn av det har jeg ofte måtte avlyse avtaler med venner, møter jeg skulle vært på, skole og jobb. Det føles så himla skamfullt ut at jeg som regel ikke klarer å si det rett ut hvorfor jeg må avlyse. Dette preger hverdagen min ekstremt mye da det går utover det meste i grunn og det setter så store begrensninger for hva jeg ønsker her i livet.

Det er også andre ting i livet mitt spiseforstyrrelsen setter begrensninger for. Det er så mye jeg ikke tør å gjøre fordi det er så mye som involverer mat. Det kan være skummelt fordi jeg synes noe er skummelt å spise eller det kan være skummelt fordi jeg er redd jeg skal ende med å b/p. Jeg er ofte veldig sliten fysisk og psykisk og jeg må tenke meg godt om hvor jeg ønsker å bruke den energien jeg har. Ofte må jeg slappe veldig mye av både før og etter for å klare å være med på ting. Det kan være vanskelig for meg å henge med i samtaler eller henge med på hva som skjer på en film, fordi hodet mitt er på et helt annet sted. Tanker og planlegging av mat/vekt/kalorier/måltider og fæle tanker om meg selv tar sjeldent pause, noe som ødelegger øyeblikk som ellers ville vært fine.

SF setter også store begrensninger for relasjoner. I tillegg til alt det ovenfor er det ekstremt utfordrende å være i nær relasjon med noen som har en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg har mistet en del venner på veien og det klandrer jeg dem overhodet ikke for. Det er venner som har prøvd og prøvd, hvor jeg har avvist og avvist. Til slutt har det bare gått som det måtte gå. Utrolig nok er jeg så heldig nå at jeg har en fin bukett gode venner rundt meg som tåler hele meg og min sykdom, jeg er så heldig at jeg har en kjæreste og familie som er der. Men det setter jo begrensninger for hvordan forholdet kunne ha vært. Hadde det ikke vært for SF så hadde ting vært veldig mye lettere med relasjonene mine. Heldigvis har jeg de rundt meg jeg har og det er jeg evig takknemlig for<3

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN GÅR DET EGENTLIG MED MEG?

Jeg har så mye på hjertet uten å vite hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive. Vanligvis går det av seg selv så fort jeg begynner å skrive, så jeg prøver på det denne gangen også. Det har vært en periode nå  nylig hvor ting har gått ganske så dårlig, hvor det har vært veldig mange episoder med overspising/oppkast hver eneste dag. En periode hvor jeg ikke har hatt en eneste dag fri fra overspising og oppkast, en periode som har vart i noen måneder nå. Det har vært slitsomt og det har tært på kroppen. Jeg har skammet meg fælt og egentlig ikke turt å innrømme hvor ille det faktisk har vært eller hvor dårlig jeg har følt meg. Samtidig har jeg vært flinkere til å spise utenom overspising/oppkast og hadde det ikke vært for det hadde jeg vel kjørt meg selv helt ned i knestående.

To skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover, eller hva? For hvis man bare ser på det negative så har hyppigheten av overspising/oppkast økt, men så er det jo noe friskhet som har skjedd også: jeg har klart å spise mer utenom disse episodene og jeg har klart å øke vekta noe. Dermed går det faktisk fremover til syvende og sist.

Nå har jeg heldigvis kommet meg inn i en bedre periode igjen. Takk og lov, for det trengte jeg virkelig nå! Forrige uke var jeg faktisk uten overspising/oppkast to av dagene og det er veldig stort for meg! Jeg jobber nå med å prøve å ikke bli så sint på meg selv når jeg sprekker og faktisk å tillate meg å sprekke noen ganger. Dette fører til færre episoder med sprekker for min del. Det høres kanskje veldig bakvendt ut, men samtidig er det ganske logisk. Hvis man nekter deg selv sjokolade er det fort å ende opp med å spise enda mer sjokolade enn om man bare hadde tillat seg litt. Litt sånn er det for meg også.

Jeg jobber hardt med å redusere. For meg funker det ikke å slutte tvert. Det har jeg prøvd utallige ganger og det har gått like dårlig hver gang. Samtidig vil jeg jo så gjerne klare, og helst ha klart det i går, så jeg havner i den samme fella gang på gang: jeg hopper over for mye. Jeg synes det er tøft å ta et skritt om gangen, men nå er det jo det som faktisk funker for meg. Jeg sliter også veldig med mye dårlig samvittighet. Jeg jobber nå for å ta de valgene som er best for meg. Ofte sier jeg ja til mer enn jeg klarer, kun fordi jeg ikke vil skuffe de rundt meg eller være til bry. Det resulterer i at ting går dårlig, men det vet jo ikke de rundt meg, for de ser det jo ikke. Jeg synes det kan være lettere enn å takke nei eller si at jeg må ha det sånn og sånn. Det er vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv.

Så hvordan går det egentlig med meg? Det går litt opp og det går litt ned. Det går litt frem og det går tilbake. Jeg er mye redd, fordi jeg ofte har følt at dette er en evig runddans. Jeg er redd for å aldri komme meg ut av dette. Å bli friskere tar tid og jeg må tillate meg selv å faktisk gi meg den tiden.

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

SKYLD, SKAM OG GRÅDIGHET

Tre ord jeg kjenner mye på, som regel i kombinasjon. Skyld, skam og grådighet. Jeg vet ikke hva slags følelser disse tre ordene bringer frem hos dere, men for meg er de ganske såre. Noen av dere har det nok lignende, da jeg ble spurt om å skrive et innlegg om nettopp de tre ordene i forbindelse med bulimi. For det er i den forbindelsen jeg som regel føler på det. Det gnager og det spiser meg opp innvendig. Til tross for hvor hardt knyttet disse tre ordene er til hverandre, og ikke minst følelsene, velger jeg å dele det opp. Dette er ikke et innlegg om hvordan man kan lette på følelsene, dette er et innlegg med mine personlige refleksjoner.

Samtidig viser dette også baksiden av sykdommen. Det er slik det kan være å være syk. For meg er det iallfall slik. Dette er følelser jeg går og bærer på nærmest konstant. Følelser som preger meg så mye i hverdagen at jeg ofte ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene rundt følelsene er nettopp det: tanker. Det er de tankene jeg har og de følelsene jeg har rundt de ordene. Dette er slik de preger meg.

Skyld
Jeg føler mye på skyld. Nesten hele tiden faktisk. Skyld mot de rundt meg for at jeg ikke er bedre. Skyld for at jeg tar maten til Andreas. Skyld for å måtte avlyse ting på grunn av spiseforstyrrelsesrelaterte ting. Skyld for at jeg føler jeg ødelegger for alle andre. Skyld for å si ting jeg føler er dumt. Skyld for å ta plass her i verden. Skyld for å sløse med så mye mat. Skyld for å bruke så mye penger på tull. Skyld for å ikke bidra mer i samfunnet. Skyld for å skuffe de rundt meg. Skyld for å ha en i-landssykdom. Skyld for å ødelegge situasjoner. Skyld for å ikke være en bedre kjæreste, venninne eller familiemedlem. Skyld for å puste. Skyld. Skyld. Skyld. Skyld for å i det hele tatt være. Ofte i iallfall.

Skam
Jeg skammer meg. Herlighet som jeg skammer meg. Når jeg lister meg rundt i butikken og håper ingen ser. Når jeg handler overspisingsmat for tredje gang på samme butikkvakt og vet at de ansatte klarer å legge sammen to pluss to. Når jeg går hjem og ikke klarer å vente, så jeg gomler i meg så fort jeg er ute av butikken. Når noen spør meg hvordan jeg klarer å spise så mye. Når noen skjønner at jeg holder på å overspise. Når jeg ser skuffelsen i blikket til de som er glade i meg. Når jeg ikke får til noe av det jeg vil få til. Når jeg begynner å grine på grunn av mat, kropp, vekt. Når jeg vet at det lukter spy på do. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke kom på ditt eller datt og jeg egentlig ikke var tilstede på grunn av bulimien. Når jeg ikke klarer å stoppe å spise med andre til stede. Når magen er så full at jeg ikke er i stand til å stå oppreist. Når jeg hater meg selv og kroppen min så mye at jeg bare vil ligge og råtne i senga. Jeg skammer meg så alt for mye og jeg skammer meg over å skamme meg så mye. Jeg skammer meg over hver millimeter jeg tar opp.

Grådighet
En av de syv dødssynder sies det. Herlighet så fæl jeg føler meg. Noen mennesker dør ufrivillig av sult, mens jeg derimot fråtser i meg kilovis med mat for så å spy det opp igjen og spyle det ned i do. Når andre klarer å ta ett eller to kakestykker i en bursdag, mens jeg tar til det er tomt. Når jeg er så grådig at jeg sitter med andre og har sjokolade eller noe lignende, uten et snev av å ville/klare dele med noen fordi jeg vil/må ha alt selv. Når jeg ender med å gjemme unna mat, fordi jeg vil ha alt selv. Jeg føler meg grådig og jeg føler meg fæl. Jeg vil jo ikke være slik, likevel driver jeg på slik. Det er vondt, så vondt.


(bildene er fra i høst, ikke nå, jeg har bare ikke postet de før)

 

Har du noen tanker etter å ha lest dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HAR JEG FALT TILBAKE I SYKDOMMEN?

Jeg vurderte å skrive om hvorfor man faller tilbake, men velger å heller legge fokus på hvorfor jeg faller tilbake da jeg tidligere har skrevet om generelle grunner til at det er vanskelig å bli frisk. For man skulle kanskje trodd at jeg var frisk innen nå? Og hvorfor i all verden har jeg fortsatt i behandling når jeg fremdeles ikke er frisk, har alt vært bortkastet? Jeg kommer ikke til å gå så veldig inn i dype årsaker akkurat nå, men heller fortelle hva som har skjedd de siste månedene og prøve å la dere forstå hvorfor man kan falle tilbake.

Spiseforstyrrelser er komplekse sykdommer og det tar ofte svært lang tid å skulle bli frisk. Vi snakker om mange år. Det at jeg har gått i behandling i rundt 10 år og fremdeles ikke er frisk betyr ikke derimot at det har vært bortkastet. For det har det så absolutt ikke. Da jeg begynte i behandling klarte jeg ikke å tenke rasjonelt og alt som kom ut av munnen min var sykdomssnakk. Jeg klarte ikke å forstå at slik jeg tenkte og slik jeg gjorde var sykt, jeg trodde helt oppriktig at alle andre var idioter og at de prøvde å lure meg. Siden den gang har jeg kommet en ganske lang vei, for å si det mildt. Nå klarer jeg fint å skille mellom irrasjonelle og rasjonelle tanker og handlinger.

Men så er det nå sånn at det er jo en trygghet i spiseforstyrrelsen og å skulle utfordre den fører til veldig mye angst. For noe gir den meg jo, ellers hadde jeg vært frisk for lengst. Dette er bare en av tingene som gjør det så vanskelig å skulle bli frisk.

Det føles veldig demotiverende å ha klart så mye, fått til så mye og deretter gå bakover igjen. Likevel så er det som pappa sier: “to skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover” og det må jeg nok bli flinkere til å minne meg selv på. Etter jeg kom hjem fra RASP sist gikk det veldig bra en periode og deretter begynte det å gå nedover igjen. Angsten ble for stor og jeg ga etter. Jeg trodde i tillegg at jeg var bedre enn hva jeg faktisk var og begynte dermed å utfordre meg alt for mye, så mye at enkelte ting var nærmest dømt til å gå dårlig. Jeg feilet og feilet og kom til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe noe særlig mot spiseforstyrrelsen. Dette tok jeg meg veldig fort i (heldigvis!), men skaden var allerede skjedd. Jeg hadde glidd ut og jeg sliter med å komme meg inn på riktig spor igjen.

Ei heller vil jeg si at jeg har et tilbakefall, for dette her er faktisk egentlig et bare litt stort tilbakesteg. Mentalt er jeg vel på det friskeste jeg har vært siden jeg ble syk omtrent. Samtidig så spiser angsten meg opp og spiseforstyrrelsen er veldig sterk, men heldigvis er jeg sterk også. Ja, det har sklidd ganske så ut i det siste. Men jeg tror at det eneste jeg egentlig trenger i tillegg til det faste jeg går til (spis en gang i uken + Dps en gang i uken) er rett og slett et lite spark i ræva. Ja, dere leste rett. Et spark i ræva til å komme inn i gode rutiner igjen og deretter har jeg stor tro på at jeg skal klare ting hjemmefra helt selv. Ikke har jeg lyst på behandling i døgnrammer, for det føler jeg meg helt ferdig med og for frisk til. Dessuten er det hjemme jeg vil være, for det er jo faktisk her jeg skal få til ting.

Dette ble en rotete tekst, jeg beklager for det. Jeg håper dere forstod poengene mine og det jeg ville ha frem: at jeg har hatt og fremdeles er i et lite tilbakesteg, men jeg tenker at det raskt kan fikses. At å skulle bli frisk tar tid og at man bare kan gå ett skritt om gangen. Mest sannsynlig får jeg et lite spark i ræva snart og deretter tenker jeg at ting kommer til å ordne seg. Jeg har iallfall troen på det!

(bildene er ikke fra nå)

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN TAKLE Å FØLE SEG METT

Hæ, kan det være vanskelig å føle at man er mett? tenker du kanskje. Ja, det kan det faktisk og nettopp dette er noe jeg har blitt spurt om jeg kan skrive om. Det som er interessant er at noen som har en spiseforstyrrelse synes det er vanskelig å føle seg mett, mens andre synes at det er vanskelig å ikke føle seg mett. Spiseforstyrrede mennesker er forskjellige, akkurat som alle andre mennesker er. Denne gangen er det derimot det å synes det er vanskelig å føle seg mett jeg skal skrive om. Selv synes jeg dette er vanskelig, men heldigvis har jeg noen “triks” på lager! Hva som fungerer for meg fungerer kanskje ikke for deg, likevel håper jeg at noen av disse tipsene kan være til hjelp.

-Distraksjon. Hvis jeg føler meg ganske mett har jeg fort for å falle inn i overspisingen, nettopp fordi jeg ikke takler den følelsen av å være mett særlig bra. Da er det lurt å finne en distraksjon som gjør at jeg ikke overspiser og som minsker angsten jeg kan få etter å ha spist. For meg kan det hjelpe å strikke, da holder jeg både hender og hjerne opptatt. En annen ting som kan funke er å gå en tur, så lenge jeg klarer å legge igjen bankkortet hjemme. Det viktigste er å finne noe som hjelper en selv.

-Å anerkjenne følelsene. En annen ting man kan øve på er å stå i angsten uten å gjøre ting for å lette dem. Dette kan være svært vanskelig, men det vil på sikt bli lettere. Anerkjenn følelsene og aksepter at det er vanskelig. Kjenn på angsten og stå i den. For meg kan dette gjøres ved å blant annet bli sittende rundt bordet etter å ha spist eller sette meg ned i sofaen etter å ha spist uten å gjøre noe spesielt for å avlede. Det er skikkelig tøft, men på den måten får man erfare at det ikke er farlig å ha angst.

-Å takle i små doser. I ekstra vanskelige perioder kan det rett og slett bli for vanskelig å i det hele tatt prøve å takle å være mett. Da må man finne et alternativ, for å hoppe over måltider er ikke en særlig god mestringsstrategi. For meg kan det i slike perioder eller på slike dager være behjelpelig med næringsdrikker. Da får jeg i meg det jeg skal, men slipper unna følelsen av å bli særlig mett. Dette er ikke en langvarig løsning, men noe som kan være til hjelp i perioder.

 

Noe annet dere vil jeg skal skrive om?

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER