GRINEDAG + MINE TANKER OM PÅSKEEGG

Herlighet for en dag dette her har vært. En skikkelig drittdag og grinedag faktisk, men jeg kom meg utrolig nok gjennom. Jeg begynte å gråte da jeg skulle kle av meg til veiing for så å begynne å strigråte da jeg gikk på vekta. Så fort vekten var tatt løp jeg gråtende til do og låste meg inn, men ble hentet av behandler og satt gråtende på kontoret hennes frem til frokost. Da jeg skulle servere meg spratt tårene igjen og jeg løp ut. Heldigvis klarte jeg å samle meg igjen og kom meg inn til frokost, men tror dere ikke jeg begynte å gråte under måltidet også? Jeg satt iallfall ut tiden og fullførte som jeg skulle, til tross for tårer og hiksting.

En stund etter frokost var det mellommåltid og vi fikk servert det litt sent, noe som førte til at jeg ikke fikk fullført til tiden da vi egentlig skulle rett til gruppe. Det førte til veldig mye stress og da var vi der igjen da, grinende under et teppe i stua, for så å sitte grinende på kontoret til behandler. Etter at jeg fikk roet meg fulgte hun meg inn til gruppen og etter det har jeg ikke grått mer i dag. Nå tror jeg at jeg har grått nok for hele neste måned altså. Fy søren hvor vanskelig ting har vært, men jeg har i det minste erfart at det går an å stå i følelsene og gjøre det riktige, til tross for at det føles ut som om man skal dø. Er det forresten bare meg som blir utslitt av å gråte? Jeg sovnet to timer på sofaen på avdelingen og etter det følte jeg meg heldigvis mye bedre!

Men hei dere, det er jo snart påske! Neste uke skal jeg på dagenheten fra mandag til onsdag og så er det påskeferie. Uken etter der igjen er vel normal? Det må jeg finne ut av! Forrige påske var jeg jo innlagt og da overrasket en medpasient oss med påskeegg fylt med en søt liten påskekanin og dusjsåpe blant annet. Det var så utrolig koselig gjort, herlighet! Denne påsken skulle jeg jo egentlig være innlagt da også, men på grunn av korona ble innleggelsen jo utsatt på ubestemt tid.

Helt ærlig så synes jeg det er veldig fint å få være hjemme i påsken jeg! Selvfølgelig hadde jeg valgt behandling først, men på nåværende tidspunkt er ikke det en mulighet. Ikke blir det hyttetur heller (til tross for at vi faktisk har lov til å dra på hytta grunnet hvor hytta ligger), men herlighet, hytta står der jo neste år også så jeg forstår ikke hva folk klager på i grunn. Uansett, jeg skal iallfall gjøre det beste ut av påsken!

Sånn ellers i påskene har Anni og jeg hatt en tradisjon med å lage påskeegg til hverandre og Andreas og jeg har noen ganger laget påskeegg til hverandre også. Jeg synes faktisk ikke at man blir for gammel for påskeegg, så påskeegg skal det bli!

Dette året tror jeg at jeg vil lage mitt eget påskeegg, kanskje et litt alternativt et. Jeg har alt kjøpt inn en bok i en bokserie jeg leser, som bare skriker etter å bli lest. Men den skal i påskeegget og jeg gleder meg allerede til å kose meg med den i påsken. Noe smågodt må det jo også bli, men i en moderat mengde. Jeg vil at påskeegg skal være noe fint og ikke noe jeg bruker under en bulimirunde. Så selv om man har en spiseforstyrrelse trenger ikke påskeegg å være noe negativt og man trenger ikke å droppe det. Det er så mye man kan fylle egget med og det gjelder bare å være litt kreativ.

Her kommer noen tips til hva man for eksempel kan fylle et påskeegg med: smågodt, et blad, en bok, kosesokker, påskepynt, drops/pastiller/tyggis, en DVD-film, proteinbarer, nøtter, frukt, brus, energidrikke, påskesjokolade, leppepomade, ansiktsmasker, potetgull, popcorn, duftlys, garn hvis personen liker å strikke, små spill som for eksempel mikado, skipbo, alias i reiseversjon, hårstrikk eller hårpynt og så himla mye mer. Dette her er bare ting jeg kom på i farten, både klassiske ting å fylle påskeegget med og litt andre ting. Håper det kan være til hjelp eller inspirasjon!

 

Pleier du å ha påskeegg?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

SKAMFULLE EPISODER RUNDT BULIMI

Som jeg sikkert har sagt ørten ganger tidligere så ønsker jeg å skrive om spiseforstyrrelser på en informerende måte eller en måte som gir råd til hvordan man som syk eller pårørende kan gjøre det beste ut av situasjonen. Ofte blir de veldig overfladiske tegnene og symptomene på en spiseforstyrrelse dratt frem, men nå ønsker jeg å ta dere med inn bak lukkede dører. For hvordan er det egentlig? Nå svarer jeg kun for meg selv, men jeg håper at dette innlegget kan føre til økt forståelse. Her kommer tre ting jeg synes er svært skamfullt rundt det å ha bulimi.

-Den følelsen når du står i kassa i butikken for endte gang den samme uken med handlekurven full av mat du skal overspise og spy. Spesielt ille føler jeg meg om det er samme person i kassa hvis jeg er på butikken flere ganger samme dag. Jeg føler at det lyser bulimi av meg og at det står skrevet i panna mi. Når ei jente handler mer mat enn en vanlig familie spiser på en hel helg minst hver dag (gjerne flere ganger om dagen..) føler jeg at ting sier seg selv. Jeg har også fått medlidende blikk noen ganger og vet ikke helt hva jeg synes om det. Sikkert en blanding av “takk for at du ikke dømmer meg” til “shit, herlighet så skamfull nå vet dette mennesket hva jeg skal”.

-Hvor fælt det er å ikke klare å holde seg når man har besøk eller er sosial kan jeg ikke forklare engang. Det er faktisk ikke lenge siden sist jeg hadde besøk for så å gå på butikken mens besøket mitt sitter igjen hjemme i stua mi, kun for å kjøpe mat jeg kan overspise på. For så å lage mat og begynne å spise mens de er der. Veldig gøy må jeg si.. I sosiale settinger går jeg ofte etter å ha overspist hva en normal person kan finne på å overspise på for så å fortsette hjemme. I samme slengen kommer jeg gjerne med en tåpelig unnskyldning for å gå, mens de jeg er med ofte vet like så godt som meg at den unnskyldningen bare er bullshit og at jeg skal hjem for å spise/spy.

-Jeg tror jeg skal ta med en enkeltepisode til. For en del måneder siden var jeg ute og spiste hvor vi da hadde buffet. Så og si ingen rundt bordet visste som sykdommen min, bare så det er sagt. Buffet er for meg himmel og helvete i en og samme setting. Himmel fordi jeg (bulimien) har ubegrenset tilgang til mat, helvete fordi jeg aldri klarer å holde meg til en normal porsjon. Så jeg lesset på tallerken min x antall ganger, for så å lesse på med dessert x antall ganger. Dette ble da lagt merke til rundt langbordet og det oppstod en diskusjon (ja da, en faktisk lang diskusjon) om hvordan jeg som var så tynn og liten kunne spise så mye. Dette ble diskutert en god stund mens jeg bare trakk på skuldrene, da noe sånt som “hehe, nei si det.. vet ikke jeg” og bare hadde lyst til å synke ned i jorden. Deretter gikk jeg på do, tømte meg og så var det på’n igjen.

 

Hva synes dere om slike innlegg og ønsker dere en del to?

 

//Elise Amanda

NÅR RASP BLIR AVLYST PGA CORONA..

God kveld! Mandag 30. mars skulle jeg egentlig legges inn på RASP, men slik blir det ikke. Avdelingen jeg skulle legges inn på har blitt slått sammen med en annen avdeling, store deler av personalet er i karantene, flere pasienter har blitt skrevet ut og de har midlertidig inntaksstopp. Jeg har visst en del dager nå at innleggelsen utgår, noe som har vært utrolig tøft. Det har vært mange tanker som “fack alt, nå gidder jeg ikke mer” og “hva pokker har vært vitsen med å gå gjennom alt dette og stå i så mye vanskelig når det ikke blir noe av ting uansett” og lignende.

I flere dager har jeg ikke visst stort. Mister jeg plassen min i køen på RASP? Blir det flere måneder før jeg i det hele tatt får plass? Heldigvis ringte RASP til behandler i dag så jeg vet litt mer. Jeg står først i køen for å få plass når de tar inn igjen, heldigvis. RASP er foreløpig stengt frem til etter påske og etter påsken skal det vurderes hver uke på om de skal ta inn igjen. Samtidig så er ting utrolig uforutsigbart for kanskje tar de inn pasienter rett etter påske og kanskje tar det flere måneder. Det er det ingen som vet.

 

Neste uke skal jeg i tillegg være hjemme fra dagenheten, noe som er mitt eget valg. Dagenheten er oppe og går enn så lenge, men siden den kan bli stengt og siden jeg kan risikere å stå mange uker uten noen som helst oppfølging synes jeg det er greit at jeg får prøve meg en uke hjemme slik at jeg i det minste er litt forberedt. Det er så utrolig ekkelt at ting er så uforutsigbart og jeg takler det svært dårlig.

Jeg forstår at mange tiltak må gjøres på grunn av corona og jeg forstår at ting må prioriteres. Likevel så skremmer det meg at psykisk helse står på bunn av prioriteringslistene. Med meg selv så vet jeg at ting er og kommer til å bli knalltøft og kanskje blir jeg enda dårligere. I det minste så overlever jeg, men det er det faktisk ikke sikkert at alle gjør. Det skremmer meg virkelig, for folk mister faktisk livsnødvendig behandling og hjelp. Jeg er redd vi snart kommer til å lese om en økende selvmordsstatistikk og økende symptomtrykk innen psykisk helse.

 

Her er bilder som ikke passer til teksten i det hele tatt, men det er de eneste upubliserte bildene jeg har for hånden hehe.

 

//Elise Amanda

FØRSTEINTRYKK AV DAGENHETEN PÅ SPIS

God kveld! Jeg er utrolig sliten om dagene og er ikke hjemme før halv syv, så det er med andre ord veldig lange dager på meg. Akkurat dette uken får jeg heldigvis taxi til behandling og blir hentet litt før halv åtte, men fra og med neste uke må jeg ta buss som vil si at jeg må gå hjemmefra kvart over seks hver morgen. Det vil si at jeg er borte over 12 timer hver dag, så det er ikke rart at jeg er sliten. Nå sovner jeg skikkelig tidlig om kvelden allerede, faktisk mellom klokken åtte og halv elleve. Det tar på, for å si det sånn.

Jeg begynner å komme litt inn i behandlingen der nå, noe som føles greit. Jeg har fått hilst på alt av personalet tror jeg, gjort meg kjent i avdelingen og lært meg rammene. Medpasientene har jeg også blitt kjent med og det er en så utrolig god og fin gruppe der nå, så jeg hadde flaks med det♡

(jeg har ikke fått tatt noen nye bilder, så dere får bilder som er en uke gamle som dere ikke har sett før hehe)

Det var jo på mandag jeg startet på dagenheten til spis og førsteinntrykket er bra! Flere av dere har spurt om jeg kan fortelle litt om det, så jeg kan jo fortelle litt om hva som foregår der og hvordan ting foregår. Om det er interessant kan jeg også vise dere timeplanen.

Det er flere grupper man deltar i om man er i endringsgruppen, blant annet kunst og uttrykksterapi, her og nå gruppe, etter helg gruppe, måltidsplanlegging, før helg gruppe og ABC som jeg kommer på i øyeblikket. Noen går der kun til måltidsstøtte som vil si at de deltar i svært få av gruppene. Etter måltider er det hviletid med oppfølging eller gruppe/samtale. Under måltidet sitter det personal med oss rundt bordet og spiser med oss. Middager bestemmes av pasientene på rundgang (en pasient pr uke) i samarbeid med kokken og man har også kjøkkentrening, noe jeg synes er utrolig bra!

Gjett hva jeg ofte gjør i hviletiden/oppfølgingstiden de gangene det ikke er gruppe? Ikke overraskende nok går det mye i strikking haha. Akkurat nå holder jeg på med en brun genser som jeg tenkte å vise dere litt mer av på fredag, men den må nok bli lagt til side siden jeg har et strikkeoppdrag jeg må bli ferdig med.

 

 

//Elise Amanda

DET RIVER I HELE KROPPEN MIN

Herlighet som jeg strever med ambivalensen om dagen, den river i hele kroppen min og drar meg så hardt i forskjellige retninger. Jeg vet jeg har skrevet om det tidligere, ja faktisk for ikke så alt for lenge siden, men det er så aktuelt for meg om dagen. Det svinger gjerne fra det ene til det andre flere ganger bare i løpet av ett minutt. Det ene sekundet blir jeg dratt en retning og det neste sekundet en annen retning. Det er så slitsomt å ha det slik, spesielt når begge sider er så sterke. Men jeg prøver så godt jeg kan og til syvende og sist så vet jeg jo hva målet mitt og mine ønsker er.

“Denne kroppen er uakseptabel, jeg klarer ikke å bo i den. Jeg må ned i vekt og det helst nå, for dette her, det går bare ikke. Hva er vits med å jobbe for å bli bedre og hva er vits med å gå opp i vekt når det bare fører til enda mer selvhat? Så mye selvhat at jeg uansett ikke får til det jeg har lyst til. Herlighet hvor skal jeg gjøre av meg?! Jeg takler ikke denne kroppen. Det er nok nå, jeg feiger ut fra tilfriskningen”.

“Spis, gå opp i vekt og kom det ut i livet. Det er dette jeg vil og størrelsen på kroppen min betyr ingen verdens ting. Tenk så mye jeg kan oppleve, så mye jeg kan gjøre og alt hva jeg kan bli bare jeg lar andre ting komme foran i livet. Det er ikke farlig å spise og det er ikke farlig å gå opp i vekt. Kom igjen, dette klarer du Elise Amanda. Du er så dritt lei av sykdom og denne gangen her skal du virkelig klare å bli så godt som frisk!”

Som dere ser så er det utrolig tøft. Jeg vil så voldsomt, men så vil jeg så voldsomt ikke samtidig. Spiseforstyrrelsen er så sterk, men tro meg at jeg likevel kjemper med nebb og klør for å bli bedre. Jeg håper dette innlegget her også ga dere et lite innblikk i hvordan det er. For det er frem og tilbake, hele tiden. Det er det som gjør det så himla vanskelig å skulle bli frisk.

 

 

//Elise Amanda

TING GÅR IKKE ALLTID ETTER PLANEN

Recovery fra en spiseforstyrrelse er ikke bare en rett graf, det går i bølger. Men så lenge man går to skritt frem og ett tilbake kommer man seg likevel fremover. Jeg (og kanskje noen av dere også?) hadde forventet at tilfriskningen skulle være mye lettere da jeg først satte i gang prosjekt frisk(ere). Det virket utenfra som om alle andre fikk det til så lett og som at det bare var å spise normalt og så skulle alt på magisk vis bli bedre. Det jeg ikke visste da var at det er bare halve sannheten, for man må spise normalt for å bli bedre, men det er mye mer som skal til enn bare det. At man spiser normalt betyr ikke nødvendigvis at man har blitt frisk.

Jeg hadde et lite tilbakeskritt på lørdag. Etter hviletid etter middag endte det med at jeg gikk på kiwi, hvor bulimien fikk blomstre. Det var ikke med hevet hode jeg gikk tilbake til avdelingen etterpå, men med halen mellom beina. Jeg var veldig redd for å bli møtt med kjeft, men heldigvis ble jeg ikke møtt på en slik måte. Fremfor kjeft ble jeg heller oppmuntret til å gå videre: for dette har skjedd og sånn er det, men da kan man ikke bare legge seg ned å grine (noe jeg har en tendens til å gjøre eller å se verden i svart/hvitt). Takket være god støtte så kom jeg meg på beina igjen og snublet meg inn til kveldsmat, som ble fullført som planlagt.

Husk at ting tar tid hvis du er i en tilfriskningsprosess. Roma ble ikke bygget på én dag, som min far pleier å si. Den største forskjellen min fra tidligere forsøk på å bli frisk(ere) ligger i tilbakefallene mine. Før var like så godt hele dagen om ikke uka ødelagt om noe først gikk dårlig, nå derimot klarer jeg å hente meg inn igjen mye fortere. Det er ikke nødvendigvis om du faller som spiller så stor rolle, men hvor fort og kanskje sterkt du klarer å reise deg.

 

 

 

//Elise Amanda

VEIEN VIDERE ETTER RASP

God kveld kjære lesere! Dagen min har vært litt hektisk i dag med en tøff start på dagen. Hver fredag og tirsdag er det nemlig veiing og det synes jeg er vanskelig, spesielt noen ganger er det ekstra tøft. Heldigvis hadde jeg time med fysioterapeut og behandler i dag, noe som var godt på en slik dag.

Det er flere som har lurt på hva som skjer videre, for på mandag har jeg vært her i 6 uker, noe som er maxtiden på intensivavdelingen. Siden flere lurer så tar jeg det opp i et eget innlegg. For hva skjer egentlig etter disse 6 ukene?

Jeg skrives ut fredag om nøyaktig en uke, så det vil si at jeg da har vært her 6 uker og noen få dager. Helgen får jeg da hjemme med min kjære og kattene, noe som blir utrolig godt. Hjemlengslen min er så stor for tiden, så tiden frem mot det kan ikke gå fort nok, samtidig som det går så alt for fort.

Etter en helg hjemme så starter jeg på dagenheten. Det vil si at jeg skal være på spiseforstyrrelsespoliklinikken hver eneste hverdag fremover. Det vil bli utrolig krevende, både med reise og å skulle være et sted så lenge uten mulighet til å trekke seg tilbake, for ikke å glemme at behandlingen i seg selv er knalltøff. Men hva gjør man vel ikke for å få et bedre liv?

Etter ca 5 uker på dagenheten legges jeg igjen inn på RASP intensiv for 6 nye uker før jeg igjen setter snuta hjemover. Etter de nye 6 ukene her så skal jeg gå videre på dagenheten fremover igjen. Så slik er da altså behandlingsplanen min fremover. Hvor lenge jeg skal gå på dagenheten når jeg er der for andre gang er ikke bestemt ennå, vi må nok se litt an.

Det blir veldig intensiv behandling fremover, men jeg tror at det er det lureste. Jeg har et lite håp om å kunne studere over nett fra høsten av og for å få til det må jeg virkelig jobbe på fremover.

 

 

//Elise Amanda

TOTALT KAOS I HODET

Jeg er så himla frustrert nå, men aller mest er jeg skuffet over meg selv. Om dette innlegget i det hele tatt kommer til å bli postet vet jeg ikke ennå. Hvis jeg ikke har noe konstruktivt å komme med kan jeg like så godt la vær, men samtidig så vil jeg på en måte at dere skal få se denne siden av tilfriskningen også. For ting går ikke alltid på skinner og noen ganger så faller man. Slik som jeg har gjort nå. Denne helgen her har jeg nemlig vært hjemme og i morgen drar jeg tilbake til avdelingen, med halen mellom beina. For det har ikke gått så bra hjemme dessverre.

Fredagen gikk greit nok, men både i går og i dag har jeg overspist og kastet opp i flere timer. Jeg er så sint på meg selv, for hvorfor i all verden kan jeg ikke bare la vær? Jeg vet jo så himla godt hva jeg skal gjøre og hva jeg ikke skal gjøre, likevel så skjer dette. Aller mest er jeg som sagt skuffet. Jeg var sikker på at dette skulle gå bedre, at jeg ikke skulle falle i denne fella igjen. Derfor var fallhøyden ekstra stor, fordi jeg var så innstilt og sikker på at det skulle gå bra.

Det er jeg og kun jeg som virkelig kan gjøre noe med dette. Jeg orker ikke denne evige runddansen lenger. Jeg orker ikke å overspise og kaste opp lenger. Likevel gjør jeg det og gang på gang blir jeg skuffet over meg selv. Det er vondt, skamfullt og frustrerende å ikke klare. Jeg blir så sint på meg selv, for jeg vil jo så gjerne, men så står jeg der da, midt oppi hele sulamitten og roter det til atter en gang. Til tross for x antall nederlag har jeg prøvd å reise meg. Igjen og igjen. Det kommer jeg i det minste ikke til å slutte med.

Jeg skulle så ønske jeg klarte å sette bedre ord på dette kaoset, men jeg forstår det nesten ikke selv engang. Der og da ville jeg nesten ha kappet av hånden min om jeg fikk tilgang på ekstra mat, samtidig som jeg i det store og det hele ikke vil mer av dette tullet i det hele tatt. Dette innlegget her blir skikkelig rot, så det matcher litt hva som foregår inni hodet mitt akkurat nå.

Jeg gruer meg til å dra tilbake til RASP i morgen, jeg gruer meg til samtalene om hvordan det gikk hjemme og ikke minst om hvorfor det gikk som det gikk. Jeg gruer meg til å fortelle med en ironisk stemme om hvor bra jeg fikk til ting på egenhånd. Elise Amanda, 23 år og klarer ikke en gang å spise normalt. Hvor vanskelig kan det være, sånn satt på spissen? Men så er det jo en gang sånn da. Samtidig blir det godt å få litt ekstra støtte slik at jeg klarer å reise meg opp igjen. Atter en gang. For å fortsette å prøve. For selv om jeg faller en del innimellom er det ikke slik at jeg gir opp, det skal dere vite.

 

Hva synes dere om slike innlegg? Har det noe nytte for seg å lese?

 

//Elise Amanda

IKKE KOMMENTER VEKTOPPGANGEN, TAKK

For tiden er jeg i en fase jeg synes er utrolig vanskelig å stå i, nemlig vektoppgang. Det er vanskelig nok i seg selv, det å se, føle og kjenne at jeg blir større. Jeg er innforstått med at det er en del av behandlingen og at det er slik det må være, men det blir ikke noe mindre tøft av den grunn. Det går mye i store klær for tiden, noe som gjør det litt lettere.

Jeg har fortsatt en god del kilo å gå opp, så jeg er ikke ferdig ennå. Jeg har også en god del klær jeg må selge unna eller gi bort, for flere av spesielt buksene begynner å bli små. Da er det ikke lurt å la dem ligge fremme og “friste”. Et lite tips det er verdt å ta med seg videre om noen av dere også er i en vektoppgangafase.

Uansett, jeg er selv fult klar over at jeg går opp i vekt og at kroppen min endrer seg. Tro meg, det er jeg smertelig klar over. Men så har det seg sånn at dere ser jo også det, for jeg poster jo en god del bilder på bloggen. Derfor har jeg et stort ønske om at dere ikke kommenterer eller påpeker vektoppgangen, da jeg vet det godt nok fra før av selv.

Jeg håper at dere kan respektere dette ønsket, det hadde jeg satt stor pris på! Klem fra ei som gir recovery en skikkelig sjanse.

 

 

 

//Elise Amanda

I MORGEN VLOGGER JEG PÅ PSYKT ÆRLIG

Hei fine lesere! Er det noen av dere som følger psykt ærlig på snapchat? Hvis ikke burde dere følge @psyktaerlig hvis dere er interessert i å følge en vlogg hvor forskjellige mennesker tar opp forskjellige temaer hver dag relatert til psykisk helse, barnevern, fysisk helse og mye mer. Mye er basert på egne erfaringer om hva som funker og hva som ikke funker av hver enkelt vlogger. Man kan også stille spørsmål og man kan chatte med dagens vlogger. Vloggerne er ikke fagfolk, men de er der for å hjelpe så godt de kan.

I morgen er det jeg som tar over vloggen og temaet for i morgen blir bulimi. Så hvis dere er interessert i å lære mer / vite mer om den sykdommen, høre litt av mine erfaringer og kanskje stille meg noen spørsmål relatert til det så får dere følge med i morgen.

Dette er første gang jeg er gjestevlogger hos psykt ærlig, men det blir ikke den siste gangen. Dere får nemlig se meg en gang til i nærmeste fremtid og så innimellom senere. Bak psykt ærlig står det en fantastisk god gjeng og det var psykt ærlig som i samarbeid med flere andre som arrangerte markeringen #ingenflereåmiste.

 

 

Har du hørt om psykt ærlig før?

 

//Elise Amanda