HVORDAN GÅR DET EGENTLIG MED MEG?

Jeg har så mye på hjertet uten å vite hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive. Vanligvis går det av seg selv så fort jeg begynner å skrive, så jeg prøver på det denne gangen også. Det har vært en periode nå  nylig hvor ting har gått ganske så dårlig, hvor det har vært veldig mange episoder med overspising/oppkast hver eneste dag. En periode hvor jeg ikke har hatt en eneste dag fri fra overspising og oppkast, en periode som har vart i noen måneder nå. Det har vært slitsomt og det har tært på kroppen. Jeg har skammet meg fælt og egentlig ikke turt å innrømme hvor ille det faktisk har vært eller hvor dårlig jeg har følt meg. Samtidig har jeg vært flinkere til å spise utenom overspising/oppkast og hadde det ikke vært for det hadde jeg vel kjørt meg selv helt ned i knestående.

To skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover, eller hva? For hvis man bare ser på det negative så har hyppigheten av overspising/oppkast økt, men så er det jo noe friskhet som har skjedd også: jeg har klart å spise mer utenom disse episodene og jeg har klart å øke vekta noe. Dermed går det faktisk fremover til syvende og sist.

Nå har jeg heldigvis kommet meg inn i en bedre periode igjen. Takk og lov, for det trengte jeg virkelig nå! Forrige uke var jeg faktisk uten overspising/oppkast to av dagene og det er veldig stort for meg! Jeg jobber nå med å prøve å ikke bli så sint på meg selv når jeg sprekker og faktisk å tillate meg å sprekke noen ganger. Dette fører til færre episoder med sprekker for min del. Det høres kanskje veldig bakvendt ut, men samtidig er det ganske logisk. Hvis man nekter deg selv sjokolade er det fort å ende opp med å spise enda mer sjokolade enn om man bare hadde tillat seg litt. Litt sånn er det for meg også.

Jeg jobber hardt med å redusere. For meg funker det ikke å slutte tvert. Det har jeg prøvd utallige ganger og det har gått like dårlig hver gang. Samtidig vil jeg jo så gjerne klare, og helst ha klart det i går, så jeg havner i den samme fella gang på gang: jeg hopper over for mye. Jeg synes det er tøft å ta et skritt om gangen, men nå er det jo det som faktisk funker for meg. Jeg sliter også veldig med mye dårlig samvittighet. Jeg jobber nå for å ta de valgene som er best for meg. Ofte sier jeg ja til mer enn jeg klarer, kun fordi jeg ikke vil skuffe de rundt meg eller være til bry. Det resulterer i at ting går dårlig, men det vet jo ikke de rundt meg, for de ser det jo ikke. Jeg synes det kan være lettere enn å takke nei eller si at jeg må ha det sånn og sånn. Det er vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv.

Så hvordan går det egentlig med meg? Det går litt opp og det går litt ned. Det går litt frem og det går tilbake. Jeg er mye redd, fordi jeg ofte har følt at dette er en evig runddans. Jeg er redd for å aldri komme meg ut av dette. Å bli friskere tar tid og jeg må tillate meg selv å faktisk gi meg den tiden.

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

SKYLD, SKAM OG GRÅDIGHET

Tre ord jeg kjenner mye på, som regel i kombinasjon. Skyld, skam og grådighet. Jeg vet ikke hva slags følelser disse tre ordene bringer frem hos dere, men for meg er de ganske såre. Noen av dere har det nok lignende, da jeg ble spurt om å skrive et innlegg om nettopp de tre ordene i forbindelse med bulimi. For det er i den forbindelsen jeg som regel føler på det. Det gnager og det spiser meg opp innvendig. Til tross for hvor hardt knyttet disse tre ordene er til hverandre, og ikke minst følelsene, velger jeg å dele det opp. Dette er ikke et innlegg om hvordan man kan lette på følelsene, dette er et innlegg med mine personlige refleksjoner.

Samtidig viser dette også baksiden av sykdommen. Det er slik det kan være å være syk. For meg er det iallfall slik. Dette er følelser jeg går og bærer på nærmest konstant. Følelser som preger meg så mye i hverdagen at jeg ofte ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene rundt følelsene er nettopp det: tanker. Det er de tankene jeg har og de følelsene jeg har rundt de ordene. Dette er slik de preger meg.

Skyld
Jeg føler mye på skyld. Nesten hele tiden faktisk. Skyld mot de rundt meg for at jeg ikke er bedre. Skyld for at jeg tar maten til Andreas. Skyld for å måtte avlyse ting på grunn av spiseforstyrrelsesrelaterte ting. Skyld for at jeg føler jeg ødelegger for alle andre. Skyld for å si ting jeg føler er dumt. Skyld for å ta plass her i verden. Skyld for å sløse med så mye mat. Skyld for å bruke så mye penger på tull. Skyld for å ikke bidra mer i samfunnet. Skyld for å skuffe de rundt meg. Skyld for å ha en i-landssykdom. Skyld for å ødelegge situasjoner. Skyld for å ikke være en bedre kjæreste, venninne eller familiemedlem. Skyld for å puste. Skyld. Skyld. Skyld. Skyld for å i det hele tatt være. Ofte i iallfall.

Skam
Jeg skammer meg. Herlighet som jeg skammer meg. Når jeg lister meg rundt i butikken og håper ingen ser. Når jeg handler overspisingsmat for tredje gang på samme butikkvakt og vet at de ansatte klarer å legge sammen to pluss to. Når jeg går hjem og ikke klarer å vente, så jeg gomler i meg så fort jeg er ute av butikken. Når noen spør meg hvordan jeg klarer å spise så mye. Når noen skjønner at jeg holder på å overspise. Når jeg ser skuffelsen i blikket til de som er glade i meg. Når jeg ikke får til noe av det jeg vil få til. Når jeg begynner å grine på grunn av mat, kropp, vekt. Når jeg vet at det lukter spy på do. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke kom på ditt eller datt og jeg egentlig ikke var tilstede på grunn av bulimien. Når jeg ikke klarer å stoppe å spise med andre til stede. Når magen er så full at jeg ikke er i stand til å stå oppreist. Når jeg hater meg selv og kroppen min så mye at jeg bare vil ligge og råtne i senga. Jeg skammer meg så alt for mye og jeg skammer meg over å skamme meg så mye. Jeg skammer meg over hver millimeter jeg tar opp.

Grådighet
En av de syv dødssynder sies det. Herlighet så fæl jeg føler meg. Noen mennesker dør ufrivillig av sult, mens jeg derimot fråtser i meg kilovis med mat for så å spy det opp igjen og spyle det ned i do. Når andre klarer å ta ett eller to kakestykker i en bursdag, mens jeg tar til det er tomt. Når jeg er så grådig at jeg sitter med andre og har sjokolade eller noe lignende, uten et snev av å ville/klare dele med noen fordi jeg vil/må ha alt selv. Når jeg ender med å gjemme unna mat, fordi jeg vil ha alt selv. Jeg føler meg grådig og jeg føler meg fæl. Jeg vil jo ikke være slik, likevel driver jeg på slik. Det er vondt, så vondt.


(bildene er fra i høst, ikke nå, jeg har bare ikke postet de før)

 

Har du noen tanker etter å ha lest dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HAR JEG FALT TILBAKE I SYKDOMMEN?

Jeg vurderte å skrive om hvorfor man faller tilbake, men velger å heller legge fokus på hvorfor jeg faller tilbake da jeg tidligere har skrevet om generelle grunner til at det er vanskelig å bli frisk. For man skulle kanskje trodd at jeg var frisk innen nå? Og hvorfor i all verden har jeg fortsatt i behandling når jeg fremdeles ikke er frisk, har alt vært bortkastet? Jeg kommer ikke til å gå så veldig inn i dype årsaker akkurat nå, men heller fortelle hva som har skjedd de siste månedene og prøve å la dere forstå hvorfor man kan falle tilbake.

Spiseforstyrrelser er komplekse sykdommer og det tar ofte svært lang tid å skulle bli frisk. Vi snakker om mange år. Det at jeg har gått i behandling i rundt 10 år og fremdeles ikke er frisk betyr ikke derimot at det har vært bortkastet. For det har det så absolutt ikke. Da jeg begynte i behandling klarte jeg ikke å tenke rasjonelt og alt som kom ut av munnen min var sykdomssnakk. Jeg klarte ikke å forstå at slik jeg tenkte og slik jeg gjorde var sykt, jeg trodde helt oppriktig at alle andre var idioter og at de prøvde å lure meg. Siden den gang har jeg kommet en ganske lang vei, for å si det mildt. Nå klarer jeg fint å skille mellom irrasjonelle og rasjonelle tanker og handlinger.

Men så er det nå sånn at det er jo en trygghet i spiseforstyrrelsen og å skulle utfordre den fører til veldig mye angst. For noe gir den meg jo, ellers hadde jeg vært frisk for lengst. Dette er bare en av tingene som gjør det så vanskelig å skulle bli frisk.

Det føles veldig demotiverende å ha klart så mye, fått til så mye og deretter gå bakover igjen. Likevel så er det som pappa sier: “to skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover” og det må jeg nok bli flinkere til å minne meg selv på. Etter jeg kom hjem fra RASP sist gikk det veldig bra en periode og deretter begynte det å gå nedover igjen. Angsten ble for stor og jeg ga etter. Jeg trodde i tillegg at jeg var bedre enn hva jeg faktisk var og begynte dermed å utfordre meg alt for mye, så mye at enkelte ting var nærmest dømt til å gå dårlig. Jeg feilet og feilet og kom til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe noe særlig mot spiseforstyrrelsen. Dette tok jeg meg veldig fort i (heldigvis!), men skaden var allerede skjedd. Jeg hadde glidd ut og jeg sliter med å komme meg inn på riktig spor igjen.

Ei heller vil jeg si at jeg har et tilbakefall, for dette her er faktisk egentlig et bare litt stort tilbakesteg. Mentalt er jeg vel på det friskeste jeg har vært siden jeg ble syk omtrent. Samtidig så spiser angsten meg opp og spiseforstyrrelsen er veldig sterk, men heldigvis er jeg sterk også. Ja, det har sklidd ganske så ut i det siste. Men jeg tror at det eneste jeg egentlig trenger i tillegg til det faste jeg går til (spis en gang i uken + Dps en gang i uken) er rett og slett et lite spark i ræva. Ja, dere leste rett. Et spark i ræva til å komme inn i gode rutiner igjen og deretter har jeg stor tro på at jeg skal klare ting hjemmefra helt selv. Ikke har jeg lyst på behandling i døgnrammer, for det føler jeg meg helt ferdig med og for frisk til. Dessuten er det hjemme jeg vil være, for det er jo faktisk her jeg skal få til ting.

Dette ble en rotete tekst, jeg beklager for det. Jeg håper dere forstod poengene mine og det jeg ville ha frem: at jeg har hatt og fremdeles er i et lite tilbakesteg, men jeg tenker at det raskt kan fikses. At å skulle bli frisk tar tid og at man bare kan gå ett skritt om gangen. Mest sannsynlig får jeg et lite spark i ræva snart og deretter tenker jeg at ting kommer til å ordne seg. Jeg har iallfall troen på det!

(bildene er ikke fra nå)

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN TAKLE Å FØLE SEG METT

Hæ, kan det være vanskelig å føle at man er mett? tenker du kanskje. Ja, det kan det faktisk og nettopp dette er noe jeg har blitt spurt om jeg kan skrive om. Det som er interessant er at noen som har en spiseforstyrrelse synes det er vanskelig å føle seg mett, mens andre synes at det er vanskelig å ikke føle seg mett. Spiseforstyrrede mennesker er forskjellige, akkurat som alle andre mennesker er. Denne gangen er det derimot det å synes det er vanskelig å føle seg mett jeg skal skrive om. Selv synes jeg dette er vanskelig, men heldigvis har jeg noen “triks” på lager! Hva som fungerer for meg fungerer kanskje ikke for deg, likevel håper jeg at noen av disse tipsene kan være til hjelp.

-Distraksjon. Hvis jeg føler meg ganske mett har jeg fort for å falle inn i overspisingen, nettopp fordi jeg ikke takler den følelsen av å være mett særlig bra. Da er det lurt å finne en distraksjon som gjør at jeg ikke overspiser og som minsker angsten jeg kan få etter å ha spist. For meg kan det hjelpe å strikke, da holder jeg både hender og hjerne opptatt. En annen ting som kan funke er å gå en tur, så lenge jeg klarer å legge igjen bankkortet hjemme. Det viktigste er å finne noe som hjelper en selv.

-Å anerkjenne følelsene. En annen ting man kan øve på er å stå i angsten uten å gjøre ting for å lette dem. Dette kan være svært vanskelig, men det vil på sikt bli lettere. Anerkjenn følelsene og aksepter at det er vanskelig. Kjenn på angsten og stå i den. For meg kan dette gjøres ved å blant annet bli sittende rundt bordet etter å ha spist eller sette meg ned i sofaen etter å ha spist uten å gjøre noe spesielt for å avlede. Det er skikkelig tøft, men på den måten får man erfare at det ikke er farlig å ha angst.

-Å takle i små doser. I ekstra vanskelige perioder kan det rett og slett bli for vanskelig å i det hele tatt prøve å takle å være mett. Da må man finne et alternativ, for å hoppe over måltider er ikke en særlig god mestringsstrategi. For meg kan det i slike perioder eller på slike dager være behjelpelig med næringsdrikker. Da får jeg i meg det jeg skal, men slipper unna følelsen av å bli særlig mett. Dette er ikke en langvarig løsning, men noe som kan være til hjelp i perioder.

 

Noe annet dere vil jeg skal skrive om?

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN UNNGÅ OVERSPISING

God kveld! Dette har vært en litt travel dag gitt. Jeg har hatt en time på spiseenheten i dag hvor Andreas var med og på grunn av busstilbudet her i Vestfold var vi borte i 5 og 1/2 time. Det tar sin tid med andre ord, men det var en veldig nyttig time i dag. Etter timen spiste vi lunsj sammen og kikket litt rundt på Farmandstredet før vi tok bussen hjem. Nå skal jeg straks avgårde til ei venninne hvor vi er tre jenter som skal ha vinkveld. Ja, du leste riktig: vi skal ha vinkveld på en onsdag.

 

Dette har vært et etterspurt innlegg og endelig har jeg fått ut fingeren. Husk at jeg ikke er helsepersonell og at jeg ikke har noen utdanning innenfor dette feltet. Mine tips er basert på egne erfaringer og ting jeg har lært i egen behandling. Folk er forskjellige, så det som funker for meg funker kanskje ikke for deg. Trenger du hjelp burde du rådføre deg med fagpersoner. Her er likevel noen av mine tips til hvordan man kan unngå overspising.

Spis ofte nok og spis nok – to ting som fort fører til overspising er sult og/eller lavt blodsukker. For å unngå dette er det viktig å spise ofte nok, men også spise nok når man spiser. Mange som overspiser prøver å kutte i mengden mat eller hyppigheten av måltider. Dette er derimot en svært dårlig idé da det ofte fører til at man overspiser senere. De fleste har vel stått sulten på butikken og plutselig endt opp med å kjøpe noe helt annet enn planlagt? Det er en grunn til at man sier man aldri skal gå sulten på butikken. Ved å spise ofte nok og spise nok vil du holde et stabilt blodsukker og du vil aldri bli skrubbsulten, noe som vil gjøre trangen til å overspise mye mindre.

Redusere undervekt – dette gjelder de som strever med overspising, men samtidig er undervektige. Undervekt fører ofte til en fysiologisk sult som igjen kan føre til overspising. Ved å redusere sin egen undervekt vil ikke kroppen skrike etter mat og næring på samme måte og det blir lettere å unngå å overspise.

Ta ting i riktig tempo – hva ens tempo er for noe er individuelt, men hvis du har bestemt deg for å jobbe med overspisingsproblematikken er det fort gjort å ville klare alt på en gang. Jeg har vært der selv og ennå tar jeg meg selv ofte vann over hodet. For å bli bedre fra ting kreves ofte eksponering og mengdetrening. Ved å unngå matvarer en vet trigger til overspising løser man ikke problemet, man holder det bare i sjakk. Men ved å skulle utfordre seg på alt med en gang kan det også gå galt, nettopp fordi utfordringen blir for stor. Derfor er mitt tips å ta ett skritt om gangen, da får du kjenne mestringsfølelse og kommer deg forhåpentligvis videre i prosjektet ditt.

Distraher deg selv – kjenner du trangen til å overspise? Ved å tenke på mat vil trangen ofte øke. For meg kan det hjelpe å gå ut i to minutter under et måltid for å ta litt luft og samle meg om jeg kjenner trangen til å overspise blir stor. Etter måltider kan det hjelpe for meg å fokusere på andre ting, da gjerne noe jeg må bruke hjernen eller kroppen på. Her er strikking en stor favoritt, dessuten så er det ikke så lett å kombinere spising og strikking. Det roer meg også ned å ha noe å sette fingrene i.

 

Har du noen tips?

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVA FÅR EN TIL Å OVERSPISE OG HVA MED MEG?

Først og fremst, hva er overspising? Overspising defineres slik:

Overspising og overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatte og hyppige episoder av stort matinntak over kort tid, med et tydelig tap av kontroll. Du spiser ikke fordi du kjenner fysisk sult, og overspisingen skjer oftest utenom vanlige måltider.

Det er flere grunner til at noen overspiser og ofte er det ting som fører til en overspisingsepisode. For eksempel kan dårlig selvtillit og/eller dårlig selvfølelse føre til overevaluering av kropp/vekt/kontroll som igjen kan føre til at man prøver å unngå mat som deretter kan føre til overspising. En annen faktor som kan føre til overspising er undervekt, men husk også på at de fleste som overspiser er normal eller overvektige. Noe jeg selv føler mest på er det jeg kaller for “trangen”, trangen er rett og slett en trang til å overspise på lik linje som et sug etter rus.

Diett/slanking – Mange som overspiser kutter i maten for å prøve å gå ned i vekt. Dette resulterer ofte i at man blir ekstremt sulten og at man derfor ikke klarer å stoppe å spise når man først begynner. Derfra blir det en ond sirkel med underspising og overspising.

Emosjonell overspising – Man kan også overspise av emosjonelle grunner. Kombinasjonen av fett og sukker produserer dopamin i hjernen, noe som er kroppens eget lykkehormon. Derfor kan mat få en til å føle seg bedre i et kort øyeblikk. Den følelsen forsvinner ofte så fort man er ferdig å spise. Dette er hva man kaller for trøstespising.

Sug/rus – Det som påvirker meg mest er derimot trangen til å spise. Som sagt tidligere så blir det som et sug etter rus. Visste dere at sukker er mer avhengighetsskapende enn heroin? Da er det ikke rart det er vanskelig å slutte å overspise, spesielt ikke hvis overspisingen består av sukkerholdige matvarer.

Folk er forskjellige og derfor er det forskjellige grunner til at man overspiser. Det kan være helt andre grunner enn de jeg har nevnt over. Noen overspiser for eksempel for å kjenne følelsen man får etter man har kastet opp. Der er ikke jeg, men jeg synes det er viktig å nevne likevel. Det er også mange måter man kan kompensere for overspisingen på. For å ikke trigge noen kommer jeg bare til å nevne to helt åpenbare grunner som er å for eksempel spise mindre / prøve å spise mindre eller kaste opp. Det er heller ikke alle som prøver å kompensere eller som kompenserer. Overspising kommer også i forskjellige varianter. Noen kan overspise litt, mens andre kan overspise helt ekstreme mengder.

Men hva med meg? Jeg føler at hovedgrunnen til at jeg overspiser er denne trangen. Jeg pleier å forklare den slik: se for deg at du holder pusten under vann. Etterhvert vil du få en helt ekstrem trang, ja til og med et instinkt på å svømme opp til overflaten for å fylle lungene dine med luft. Suget mitt etter mat kan være større enn det suget etter luft.

Det er også andre grunner til at jeg overspiser. Det kan være det at jeg føler jeg har spist for mye, så da kan jeg like så godt bare spise mye mer (i følge spiseforstyrrelsen altså, det burde ikke være slik). Det kan være at jeg ikke har spist regelmessig nok og det kan være enda flere grunner. Det er svært mange faktorer som spiller inn.

Hvordan kan man slutte å overspise? Det kommer jeg til å skrive et eget innlegg om senere.

 

Har du noen erfaringer du vil dele?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN SER SAMFUNNET PÅ PSYKISK SYKE?

Jeg synes mye har forandret seg på de årene jeg selv har vært åpen om mine psykiske problemer. Mitt første innlegg om at jeg var syk ble postet for 8-9 år siden og jeg husker ennå jeg ristet av nervøsitet i det jeg trykket publiser. Herlighet så redd og engstelig jeg var. Jeg hadde tenkt på å begynne å være åpen en god stund, men så var det noe i meg som holdt igjen. Da jeg derimot skulle bli innlagt første gang kunne jeg ikke bare forsvinne fra ungdomsskolen uten å gi noen som helst forklaring til venner og bekjente. Jeg kunne valgt en hvit løgn, men jeg kom til slutt frem til at for meg var det som føltes riktig å være åpen. Da slapp jeg å finne på en unnskyldning og jeg slapp rykter (håpet jeg).

La oss spole litt lenger tilbake, til jeg gikk i åttende og niende klasse. Psykisk sykdom var ikke noe som ble snakket om. Jeg husker at broren til ei venninne fikk oppfølging på bupa, men det var helt hysj hysj og nesten ingen som fikk vite. Selv følte jeg meg utrolig alene for jeg kjente ingen som hadde det slik jeg følte det. Det eneste som ble snakket om var jo “emoene som går i svart og kutter seg”.

Selv hadde jeg den stilen i en periode, men jeg kuttet meg ikke under den perioden. Ikke så vidt jeg kan huske. Jeg bare likte klesstilen, så jeg hadde svart hår, jeg hadde sløyfe i håret, svarte klær og alt for mye eyeliner. Men hadde det noe med min psykiske helse å gjøre? Ingen verdens ting, faktisk.

Synet de rundt meg hadde på psykisk helse ble vel ikke særlig snakket om. Var du psykisk syk så var du klin gæren eller emo. Sånn var det bare. Så da jeg i tiendeklasse trykket publiser på et blogginnlegg hvor jeg fortalte at jeg selv var syk.. vel, jeg var nervøs for å si det mildt. Jeg gråt da jeg fikk se responsen, for ikke en eneste melding eller kommentar var fæl. Det var venner og bekjente som synes jeg var tøff som delte, det var venner og bekjente som fortalte at de heier på meg og det var mange gode ord. Jeg var så overrasket, dette hadde jeg ikke forventet!

Spol så mange år frem i tid. Det er snart 10 år siden jeg publiserte mitt første innlegg om psykisk sykdom og i løpet av den tiden har samfunnet lært mye, men også jeg. Jeg lærte blant annet at det er så mange fler enn man tror rundt en som også sliter, men det ble tiet ihjel. Nå derimot har vi kommet mye lenger. Psykisk sykdom blir snakket masse om, både på skole, på TV, i sosiale settinger og det blir skrevet om i avisene. Jeg føler at det har kommet en helt ny aksept for å slite psykisk. Noen har vondt i armen sin og noen har vondt inne i seg. De fleste respekterer og forstår det om dagen, det er iallfall mitt inntrykk.

Selvfølgelig har man unntakene. Man har de menneskene som mener man bare kan skjerpe seg, så blir man frisk. Man har de som mener at psykisk sykdom ikke er en ordentlig sykdom og man har de som mener at man ikke skal snakke om sin psykiske helse. Heldigvis føler jeg at det er unntakene. Jeg føler at majoriteten av dagens samfunn ser på psykisk sykdom som hva det er: sykdom. Jeg føler heller ikke at jeg blir stemplet som gal, bare fordi jeg er syk. Tvert om.

Men så er det ikke slik at jeg pleier å fortelle noen at jeg er syk ved første møte heller. Det er ikke noe jeg snakker så mye om, med mindre noen spør eller med mindre noen andre tar opp temaet. Jeg er syk, men jeg er ikke en sykdom. Ja, jeg skriver relativt åpent om det på bloggen. Likevel så er det ikke slik at man nødvendigvis merker at jeg er syk om man er sammen med meg. Noen blir overrasket når de får vite det, andre ikke. Noen kan komme med uheldige uvitende kommentarer, noen vet ikke hva de skal si, noen kan komme med direkte ekle kommentarer og noen kan komme med hyggelige kommentarer.

Jeg forventer ikke at samfunnet rundt meg skal forstå alt om psykisk sykdom, hverken når det kommer til meg eller andre. Det er derimot forventer er å ikke bli diskriminert på grunn av hva jeg sliter med eller hetset på grunn av hva jeg sliter med. Vi har kommet lang med åpenheten om psykisk helse, men vi har ennå en lang vei igjen å gå. Dette er mine egen opplevelse av hvordan samfunnet ser på psykisk syke, sett fra mitt eget perspektiv, husk det.

 

Hvordan synes du at samfunnet ser på psykisk syke?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

MEG OM 5 ÅR: SYK / FRISK

Hallo, gjett hvem som skal på dansing i dag da! Åhhh, som jeg gleder meg! Jeg kan ikke huske sist jeg danset faktisk.. jeg tror det er 1 og 1/2 år siden eller noe.. Heldigvis skal danseskolen ha sommerkurs i år også, så jeg har meldt meg på jazz og moderne voksne som går over 3 onsdager. Det blir jo noe annerledes på grunn av korona, men jeg tror det skal bli veldig bra.

Men over til noe annet: noe som setter ting veldig i perspektiv for meg er om jeg tenker frem i tid. En ting er her og nå, men hvor vil jeg egentlig være om 5 år? Det skremmer meg mer å være så syk om 5 år enn det gjør å være syk her og nå. Om 5 år er jeg 28 år gammel og det er så mye jeg vil ha på plass innen da. Det har vært nok sykdom nå.

Om 5 år er jeg fortsatt syk. Kanskje har jeg til og med blitt alene, for sykdom har blitt prioritert fremfor Andreas. Jeg har en liten leilighet jeg leier sammen med den yngste katten, men mindre Andreas har fått den med seg. Eller kanskje vi er sammen, men samvittigheten min gnager og jeg ønsker noe bedre for Andreas. Jobb har jeg ikke mulighet til da hvert ledig øyeblikk går til spiseforstyrrelsen. På siden prøver jeg å holde på med interessene mine, men jeg er så dårlig at det ikke går noe særlig.

Innimellom er jeg på sykehus, for jeg klarer ikke å ta vare på meg selv. Jeg har mistet flere venner og jeg unngår alt som har med måltidssituasjoner å gjøre. Jeg har i grunn ikke stort å fylle livet med annet enn sykdom, men jeg er jo i det minste tynn da og det er jo det viktigste..? Så trist kan livet mitt se ut om jeg fremdeles er syk om 5 år.

Om 5 år er jeg så og si frisk. Jeg er frisk nok til at det er jeg som styrer mitt eget liv og ikke spiseforstyrrelsen. Enten holder jeg på å studere eller så er jeg ute i jobb i en barnehage. Andreas og jeg har fått et barn sammen og vi har det veldig fint. Giftet oss har vi også. Ved siden av familieliv og jobb driver jeg med interessene mine: strikking, fotografering, politikk og skriving. Jeg har overskudd til å drive med det jeg ønsker. Kroppen er også i god form og jeg danser mye.

Kanskje har jeg til og med skrevet en bok eller startet på en. Andreas og jeg har kjøpt oss et lite rekkehus sammen som vi har pusset opp selv. Vi lever et skikkelig A4-liv, men det er vårt liv og det er et fint liv. Vi er en aktiv familie som liker å gå turer i skogen sammen og vi finner på mye forskjellig. Vi kan spontant dra ned for et sommerbad i varmen eller vi kan spontant dra ut for å spise. Og slik, slik kan livet mitt se ut om 5 år hvis jeg er tilnærmet frisk.

 

Hvordan tror du ditt liv ser ut om 5 år?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TING DU IKKE VISSTE OM AVDELINGER FOR SPISEFORSTYRRELSER

Hei dere! Gårsdagen ble litt tøff, så det ble ingen blogging. Denne dagen er også utrolig tøff og jeg har hatt veldig mye angst. Å skulle ta bilder i dag virker helt uoverkommelig, men heldigvis har jeg en del på lager jeg tok tidligere til planlagte innlegg. Som dette. På en god dag pleier jeg nemlig å ta en del bilder, for jeg vet at det kommer tøffe dager hvor jeg ikke orker å ordne meg og hvor jeg bare vil gjemme meg bort under dyna. Man kan vel si at i dag er en slik dag..

Veldig mange er nysgjerrig på hvordan det er å være innlagt på en avdeling for spiseforstyrrelser og det forstår jeg godt. Før jeg ble innlagt første gang var jeg svært nysgjerrig selv. Det er jo en helt annen situasjon enn om man er innlagt på sykehus for somatiske problemer. Derfor tenkte jeg det kanskje kunne være interessant i å lese noen ting dere mest sannsynlig ikke visste om avdelinger for spiseforstyrrelser (med mindre dere har vært på en selv så klart)? Uansett, her kommer det!

Kleskoder: ofte er det kleskoder på avdelinger for spiseforstyrrelser (ikke alle steder tror jeg, men de fleste). Kleskodene kan for eksempel være at man skal ha plagg lange nok til å dekke knær, ikke gå med singlet da skuldre må tildekkes og ikke for stor utringning.

Hviletid/oppfølging: etter hvert måltid er det bestandig hviletid/oppfølgingstid. Hvor lenge det er varierer fra sted til sted og for person til person. I hviletiden må man sitte i ro og ikke gjøre noen fysiske aktiviteter. Strikke, tegne, se på TV og lignende er selvfølgelig lov. Skal man på do under hviletiden må man ha med personal.

Strikking: denne må selvfølgelig med haha, men visste dere at veldig mange som er innlagt for en spiseforstyrrelse strikker? De stedene jeg har vært har det alltid vært en god del som strikker og jeg tror det er fordi det er noe som er kjekt å drive med i hviletiden og at entusiasmen smitter. Jeg begynte faktisk å strikke på oppfordring av en medpasient i fjor.

 

Noe du ble overrasket over?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

PAKKET OG KLAR TIL Å DRA I ALL HAST

Jeg skriver i grunn ikke så mye om hvordan det går med meg, både behandlingsmessig og følelsesmessig. Dere etterlyser at jeg skal skrive mer om det, men jeg har med vilje unngått å skrevet for mye. Denne bloggen skal ikke være et negativt sted, hverken for meg eller andre. Så jeg blogger mest om vanlige ting, som blant annet strikking og antrekk. Innleggene om psykisk helse er hovedsakelig skrevet for å informere, hjelpe og spre kunnskap. Likevel så oppdaterer jeg dere innimellom på hvordan det går med meg og hvordan jeg har det og det er nettopp det som dette innlegget skal handle om. For forrige torsdag var svært tøff og vond.

Det var mange ting som gikk galt den dagen i grunn. Det bare ballet seg på og det endte med at jeg fikk et sammenbrudd. Jeg pakket sammen alle tingene mine mens jeg strigråt. Nå, nå orker jeg ikke mer, nå vil jeg bare hjem og sulte meg. Jeg gråt ut min frustrasjon til personalet og forlangte å bli skrevet ut. Med en eneste gang. Kofferten var pakket, rommet tomt og jeg var helt fra meg. Heldigvis så lot de meg ikke bare skrive meg ut og heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp til å roe meg ned. Til tross for at jeg var fast bestemt på å dra lot jeg meg overtale til å iallfall bli til neste dag. Heldigvis.

Før har jeg dratt fra andre steder i affekt og angret senere. Herlighet som jeg har angret noen ganger! Når følelsene tar overhånd mister jeg den rasjonelle tankegangen min. Etter dette sammenbruddet var jeg utslitt. Neste dag følte jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg var fortsatt i tvil på om jeg orket mer behandling og fikk helgen til å tenke over det. Jeg bestemte meg for å bli og her er jeg: fortsatt i behandling på RASP. Heldigvis.

Hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg vil dere skal vite at til tross for hvor saklig jeg holder meg på bloggen så er jeg usaklig jeg også. Jeg får sammenbrudd jeg også og jeg får lyst til å gi opp noen ganger jeg også. Behandling er ikke bare hyggelige stunder med strikking og photoshoot på utsiden av bygget, det er knalltøff jobbing. Det er en kamp så hard og vond, men som likevel er verdt det. Det er snørr og tårer. Frustrasjon og håpløshet. Ja i grunn hele følelsesregisteret er man innom. Så vit det at jeg er ikke unik, jeg synes dette er svært vanskelig jeg også. Behandling er ikke lett og jeg ønsker ikke å rosemale hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, for det er stygt. Så jeg gråter, jeg er jo også bare et menneske. Heldigvis.

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER