Å LEVE MED EN SPISEFORSTYRRELSE

Noen mennesker kommer til det punktet hvor å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse dessverre ikke er et realistisk mål lenger. Det smerter meg å skulle skrive det og ikke minst innrømme det, men jeg er en av dem. Jeg tror ikke lenger at å skulle bli frisk er et realistisk mål for meg. Helsevesenet tror ikke lenger at å skulle bli frisk er et realistisk mål for meg. Spiseforstyrrelsen min har blitt stemplet som kronisk. Og det gjør vondt, samtidig som det på en måte er godt. Ikke misforstå her altså, for det er ingen ting jeg vil mer enn å bli frisk. Men det å hele tiden strekke seg etter noe og så falle gang på gang på gang… det gjør vondt det.

Skulle jeg en gang i fremtiden bli frisk ser jeg på det som en utrolig stor og god bonus. Men det at spiseforstyrrelsen min er stemplet som kronisk betyr ikke at jeg legger meg ned og lar den ta fullstendig kontroll. Jeg kjemper hver jævla dag og kommer til å fortsette med det. Målet mitt er å ha symptomkontroll / bli symptomfri. Lære meg å leve med det på en god måte. For jeg har så absolutt tro på at jeg kommer til å klare å slutte å overspise/kaste opp og det skal jeg klare også. Men å bli frisk er så mye mer enn symptomkontroll. Hvis jeg så må leve videre med å følge en kostliste hver dag for å holde ting i sjakk så gjør jeg heller det. Alt er bedre enn sånn ting er nå.

Med å leve med så tenker jeg på å klare å leve så tilnærmet normalt som man har mulighet til. Jeg mener ikke å la være å kjempe mot sykdommen. Det er heller snakk om å kjempe, men samtidig være i stand til å leve et liv man ser på som meningsfylt. Sånn som ting er nå hindrer SF meg utrolig mye.

Jeg er veldig mye sliten og må alltid prioritere på grunn av det. Har jeg planer en dag trenger jeg resten av dagen til å slappe av og noen ganger dagen før og etter også. Det kommer veldig an på formen. Det er utrolig frustrerende, men jeg prøver å være så bevist som mulig for å kunne prioritere de tingene som er viktigst. Dette er iallfall noe det til en viss grad går an å planlegge og prioritere. Den somatiske helsen svinger også veldig ellers, så jeg er veldig bevist på å prøve å unngå mangler for å unngå at det går for dårlig. Dette er heldigvis noe det fint går an å følge opp med blodprøver og lege. Samtidig så setter jo formen i seg selv en god del begrensninger for meg og det er utrolig kjipt når jeg går på en smell.

Noe som derimot er utrolig inngripende i livet mitt sånn ting er nå er den manglende kontrollen på overspising/oppkast (heretter omtalt som en (bulimi)runde). En runde tar som regel 2 og 1/2 time, så når man har flere runder hver dag bruker man veldig mye tid og ikke minst energi på det. Hadde jeg i det minste klart å holde det til et planlagt tidsvindu i dagen min hadde allerede en del ting vært gjort. Men det klarer jeg ikke nå. Og det er så himla frustrerende, sårt og vondt å måtte avlyse planer/avtaler fordi jeg sitter hjemme og trykker i meg mat. Eller at jeg ender med å dra fra ting fordi trangen til en runde blir så alt for stor. Det gjør at det er utrolig vanskelig å forplikte meg til ting, nettopp fordi bulimien har så kontroll at jeg ikke aner om jeg har mulighet til å møte opp eller gjennomføre. Så bare det å kunne klart å holde det til et fast tidsvindu i dagen min hadde hjulpet noe helt enormt. Målet er jo å klare å unngå helt, men der er jeg dessverre ennå langt unna. Ett steg av gangen, så kommer man til slutt frem, eller hva?

Jeg gjør også veldig mye for å prøve å unngå å trigge andre og har blitt veldig flink til å ha en runde i skjul. Kaste opp gjør jeg ikke et sted hvor noen kan høre det / merke det. Det fører jo noen ganger til ekstremt tungvinte situasjoner for meg, men heller det. Jeg vil heller ikke bli sett på som “hun syke”. De som kjenner meg veldig godt og som jeg er veldig nære legger jo ofte merke til ting, de ser tegnene og de merker det på meg. Men jeg prøver så godt å ikke la noen se/høre den bulimiske adferden. Hjemme er det ikke til å unngå, men når jeg er ute blant andre mennesker strekker jeg meg svært, svært langt. Det er jo bra i den forstand at det skjermer andre folk, samtidig så gjør det ting ofte veldig mye mer komplisert for meg.

Det er ikke bare de fysiske tingene som er til hinder (runder og somatisk helse), men også det psykiske. Kroppsbildet mitt er ofte utrolig elendig og noen dager kommer jeg meg ikke opp av sengen før utpå ettermiddagen fordi selvhatet mot egen kropp er for stort. Det er ofte svært vanskelig å dusje også, nettopp av samme grunn (dette her blir alt for lite snakket om!), eller å møte mennesker fordi jeg ikke takler at noen ser meg/kroppen min. Spise med andre er vanskelig. Spise mat andre har laget er vanskelig. Spise mat jeg ikke har full kontroll over er vanskelig. Å spise (utenom runder) er vanskelig. Og jeg kan få full panikk om noe er “feil” (velger å ikke utdype, da dette kan være triggende). Så mye er vanskelig, men jeg vil ikke bruke mer plass her nå på å skrive om det. Dere tar poenget.

Jeg prøver å ikke la sykdommen min hindre meg i alt. For mye hindrer den meg i, det er ingen hemmelighet. Men jeg prøver å holde fast i ting så langt det lar seg gjøre. Det kan være alt fra å klare å komme seg opp av sengen til å være politisk aktiv, danse, gjøre husarbeid, møte venner og klare å spise med andre. Noen ganger går det bra, andre ganger går det ok eller rett vest. Men jeg gir meg ikke med å prøve. Jeg nekter å la spiseforstyrrelsen styre hele livet mitt, jeg nekter å la den ta fra meg alt. Jeg står opp hver dag og prøver. Igjen og igjen og igjen. For det finnes mye Elise Amanda i meg også. Jeg er ikke spiseforstyrrelsen min.

 

Sitter dere igjen med noen tanker etter å ha lest? Er det noen andre tema dere ønsker at jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TILTAKENE SOM GJORDE FOLK SYKERE

Pandemien eller kanskje rettere sagt tiltakene som er satt i gang på grunn av pandemien har ført til en stor økning av spiseforstyrrede og alvorlighetsgraden i spiseforstyrrelser. ENDELIG blir dette snakket om i media og denne uken har man kunne lese flere artikler og nyhetsoppslag om det. Vi har satt i gang så mange tiltak for å beskytte spesielt en sårbar gruppe, men det virker som at det har gått litt i glemmeboken at nettopp de tiltakene har ført til forverring blant andre sårbare grupper, da blant annet spiseforstyrrede. Jeg sier ikke at vi ikke skal beskytte Olga, for det skal vi, men at vi må tenke på hvor utsatt andre sårbare grupper blir av mange av tiltakene.

Under her har 10 modige mennesker med en spiseforstyrrelse sendt meg sine erfaringer med hvordan pandemien har bidratt negativt til spiseforstyrrelsen. 10 modige mennesker med forskjellige historier, dog så like. Tusen takk for at dere ville dele med meg og tusen takk for at jeg får dele videre!

 

•Har mye personlig tanker og opplevelse at helsa ble mye verre pga pandemien, og mer overbelastning på sykehuset/legekontoret så får mye mindre hjelp, både for psykisk og fysisk.

 

•I begynnelsen av pandemien hadde jeg akkurat begynt å få oppfølging/behandling på RAS poliklinikk(Haukeland), men pga pandemien og lockdown så ble alle timene mine en periode kun per telefon og i løpet av den tiden med kun oppfølging på telefon så ble jeg så medisinsk ustabil at det ble avgjort at jeg var for syk til at det var forsvarlig å få poliklinisk behandling og ble derfor innlagt for reernæring på DPS (hvor de ikke har samme kompetanse). Siden dette skjedde så ble jeg avsluttet på RAS og måtte henvises tilbake (med litt ventetid) der etter reernæringsoppholdet. Dette gjorde at jeg ikke begynte med CBT-E før september 2020 når jeg egentlig skulle ha startet rundt april 2020.
Var kun det første halvåret av pandemien at det virkelig hadde negativ innvirkning på anoreksien, i ettertid har jeg fått og får jeg god oppfølging og støtte og har nå gått i CBT-E en stund.

 

•Da pandemien først kom fikk jeg ikke dra på DPS på mange måneder… det endte med behov for innleggelse (frivillig). Føler det var skikkelig dårlig at de ikke satt opp telefonsamtale en gang.

 

•For meg så har antall b/p episoder økt under pandemien, jeg føler også på mer skam rundt sf’en enn før!

 

•Usikkerhet mtp behandling, utsettelse av innleggelse. Mindre personlig relasjoner da lav terskeltilbud som psykisk helseteam i kommunen blir på tlf. Lettere å unnvike utfordringer da man kan være hjemme og bare droppe. Kan bli mer deprimert som påvirker sf.

 

•Jeg fikk anorexi en stund før pandemien kom, men under pandemien ble det mye verre. Det å gå på skole var et fristed vekk fra familien som «maste» jeg klarte å spise mer med vennner fordi jeg ikke følte meg «overvåket». Da pandemien kom var alle hjemme, jeg kunne ikke være med venner eller på skole. Dette førte jo til at jeg ble mer innelåst i mine egne tanker og alt ble jo da verre. Jeg ble innlagt for første gang og jeg gikk på gruppesamling på Rasp, men vi fikk ikke gjøre så mye der heller fordi vi måtte holde avstand. Ventelister på andre institusjoner ble lenger under pandemien siden flere begynte å slite og plassene ble færre siden de ikke kunne ta inn så mange om gangen. Da jeg ble innlagt en 3 gang under pandemien var/er det ikke lov med besøk eller ordentlige familiesamtaler. Når jeg først skulle på perm så blir jeg bare surrende rundt hjemme. Dette gir verken ingen motivasjon eller livsglede.

 

•For oss som bor alene så er det veldig mange timer i døgnet til å bare kjøre på med spiseforstyrret atferd. Både i form av regelen om at «jeg spiser kun dersom jeg er sammen med andre», og i form av «jeg skal ikke ut det neste døgnet så jeg kan bare kjøre en skikkelig B/p-session».
Jeg jobber i psykisk helse, og egentlig er vi ambulerende, men pga pandemi har vi ikke kunne dratt hjem til folk for bl.a. måltidsstøtte + følge dem på butikk for å handle inn. Så de negative eksemplene handler like så mye om brukere / pasienter som meg selv. Det er ikke det samme å ringe til noen og minne dem på å spise lunsj som å faktisk kunne være der med dem når de tilbereder den osv.

 

•Jeg var kommet langt i tilfriskning da pandemien brått endret alt. Jeg mistet muligheten til å gå på skolen som betydde enormt mye for meg. Det var min trygge plass. Jeg falt tilbake og ble sykere enn noen gang, og vet ikke om jeg noen gang kommer meg ut av dette.

 

•I starten av pandemien da alle måtte sett heime i 2mnd hadd allerede sf starta sånn smått, men siden vi mått va heime fra skola så gikk alt nedover og langt bort i gokk. Da vi endelig kun start vanlig undervisning igjen va d for vanskelig å kun spis forran folk igjen og eg klart ikke å bare skip frokost og middag men endt opp me å skip alt og d eg fikk i meg kom rett opp igjen for følelsen og tankan rundt mat hadde blitt for vanskelig.

 

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TENK PÅ HVA DU SIER, ORD KAN ØDELEGGE MYE

Nå nærmer deg seg virkelig julaften og romjul, eller med andre ord så nærmer det seg tiden for veldig mange hvor man spiser middager sammen, gjerne med andre folk og flere folk enn til vanlig. I den anledning vil jeg komme med et stor oppfordring (egentlig en liten, med tanke på hvor lite dette faktisk koster deg som person) til deg som skal sitte rundt et middagsbord med mange andre. Du vet ikke hvordan alle rundt bordet har det med seg selv og du vet ikke hvor skadelig det du kan komme på å si kan være for andre. Dette gjelder ikke bare rundt mennesker med spiseforstyrrelser, for dette her er noe som påvirker svært mange, dog i forskjellig grad. Likevel: når det koster så lite å ikke få noen til å føle seg ille eller verre, ja da synes jeg man faktisk skal tenke litt på det. Jeg håper dette innlegget blir lest av en del og jeg håper en del kan ta dette med seg inn i julen (og egentlig ellers også). Det er så viktig og det koster så lite.

Tenk på hvordan det du sier om deg selv påvirker de rundt deg. Ikke snakk om forskjellige dietter, hvor mange kalorier du spiser, hvor mye du “kommer til å gå opp av all denne maten” (satt i anførselstegn, man blir faktisk ikke tykk av ett måltid, på lik linje som man heller ikke blir tynn av ett måltid), hvordan kroppen din ser ut / hva du føler omkring den, hvor mye du må trene for “å bli kvitt” ditt og datt i maten osv osv.
Ved å snakke slik om deg selv påvirker du faktisk de rundt deg på en dårlig måte. Dette gjelder ikke bare spiseforstyrrede, men friske mennesker føler seg som regel heller ikke bra ved at noen snakker slik. Det er lett å sammenligne seg, så ikke få noen til å føle seg dårlig eller begynne å tenke på en dårlig måte fordi du har behov for å ytre deg om ting som ikke hører hjemme i en måltidssituasjon (egentlig hører nesten ikke noe av det her hjemme rundt barn, familie, tenåringer eller venner i det hele tatt). Tenk før du snakker, spesielt om sårbare temaer. Husk at små gryter også har ører.

Tenk på hvordan det du sier om andre påvirker andre. Ikke kommenter hvor lite/mye noen spiser, hvordan noen spiser, størrelsen på kroppene til noen, vektoppgang eller vektnedgang på noen, hvordan klærne sitter på noen på grunn av kropp, hva noen spiser osv osv.
Dette er totalt unødvendig å kommentere på. Vedkommende er nok smertelig klar over det selv. Og uavhengig om vedkommende er klar over det eller ikke så skaper dette økt kroppspress, det skaper økt selvkritikk og for noen kan slike kommentarer være ødeleggende i lang tid fremover. Slike kommentarer kan man rett og slett holde seg for god for. Det er faktisk skremmende hvor mye slike kommentarer kan ødelegge, da veldig mange alt sliter med sitt eget kroppsbilde.

Men hva hvis noen likevel holder på slik? Kanskje du kan alliere deg med noen på forhånd som kan si ifra eller kanskje du selv kan si ifra, både på dine og andres vegne. “Kanskje vi kan snakke om noe annet, nå som vi spiser sammen?” eller “Jeg synes ikke at det er så hyggelig at du snakker slik om deg selv / om andre, kanskje vi skal snakke om noe annet?” er to eksempler på hva man kan si. Eller man kan rett og slett prøve å dra samtalen over på noe annet hvis noen begynner slik eller kanskje til og med ta vedkommende til side og forklare litt. Noen snakker dessverre ganske negativt på en måte som påvirker andre negativt ubevisst og da kan det være greit å si ifra på en grei måte. Akkurat hva man skal gjøre om man merker at det blir skikkelig ukomfortabelt sitter jeg ikke med noe svar på dessverre.

Jeg håper iallfall at alle får noen så fine dager som mulig, hvor fokuset ikke blir lagt på kropp/vekt/kalorier og lignende. Og jeg håper at alle vil bidra til at det ikke gjør det. Tenk deg om før du snakker og tenk på hvordan du kan påvirke de rundt deg. Ja til å være bevisst og ja til å bidra til en hyggelig julefeiring rundt matbordet♡

 

Har du tenkt over dette før? Er du bevisst på hvordan du snakker om deg selv og/eller andre spesielt rundt måltidssituasjoner?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TIL DEG MED EN SPISEFORSTYRRELSE NÅ I JULETIDEN

Vit at du er bra nok, at du ikke er alene og at det er lov til å si nei. Juletiden er vanskelig for mange og ikke minst er grunnene mange. Jeg vet iallfall at det å ha en spiseforstyrrelse i denne tiden ikke er bare-bare. En tid fylt av kos, som da gjerne er synonymt med kos og mat. For mange (inkludert meg selv) gjør dette ting bare enda vanskeligere, for det er ikke alltid bare kos når mat er involvert. Jeg synes det er ganske sårt, for jeg elsker jo julen og alt den bringer med. Men så tar dessverre ikke spiseforstyrrelsen juleferie, selvom jeg så endelig skulle ønske det. Gjennom mange år har jeg gjort mange erfaringer, både på godt og vondt. Hva er det som kan gjøre denne tiden litt lettere? Hvordan kan jeg også klare å kose meg, til tross for mine utfordringer?

•Snakk med de rundt deg og finn løsninger på forhånd. Ofte blir det en del juleselskap eller andre sammenkomster med mat. Ofte har dette ført til at jeg har dukket opp, prøvd å spise som alle andre og så har det gått dårlig og/eller jeg har bare dratt. Jeg vil jo klare, men så vet jeg at jeg hadde klart bedre hvis jeg hadde tatt litt mer hensyn til hva jeg trenger i min situasjon, fremfor å skulle fremstå friskest mulig. For meg kan det da hjelpe å snakke med de jeg skal være med (dog mye lettere med nære venner og familie) på forhånd og avtale/fortelle hva jeg gjør med mat. Om det så er at jeg skal spise før jeg drar, ta med egen mat eller noe helt annet. Dermed kan jeg få vært med på det sosiale og hyggelige, uten at maten skal ødelegge alt.
Det kan også være kjekt å noen ganger minne de man skal være med på at det ikke er så hyggelig med kommentarer om hva man spiser, hvordan man spiser, når man spiser eller kommentarer på kropp eller vekt. Dessverre er det noen som er litt raske til å lire slike kommentarer ut av seg og da er det fint å gi en ventelig påminnelse i forkant, slik at man kanskje slipper å sitte der å høre noe slikt i en stressende situasjon.

•Det er lov til å si nei. Noen ganger kan det bli veldig mye. Invitasjoner til familiemiddager, julebord, filmkveld med snacks, pepperkakebaking, jentekveld osv osv kan strømme på i denne tiden. Selv synes jeg det kan være vanskelig å si nei, jeg vil jo ikke være hun kjipe og jeg vil jo så gjerne klare å være med på alt. Likevel vet jeg så godt at jeg faktisk også må ta hensyn til min egen helse, selvom det ikke bestandig er så lett. Det er lov å si nei hvis man ikke orker, klarer eller hvis man kjenner at dette her er med på å gjøre en verre.
Man er ikke pliktig til å komme med en grunn, men noen ganger er det noen som presser veldig på med “hvorfor? kan du ikke vær så snill å bli med?” eller lignende. For min del kan jeg noen ganger klare å svare da at akkurat nå blir det litt for vanskelig for meg, selv om jeg gjerne vil. Er man derimot ikke så gira på å si det rett ut, men likevel ønsker å komme med en forklaring for å stilne spørsmålene er det helt innafor å si at man har andre planer eller rett og slett skylde litt på koronasituasjonen med en “jeg har blitt litt småsyk, så jeg må holde meg hjemme”.

•Finn ut hvordan du kan kose deg og fyll tiden med det. Det er jo så mye man kan gjøre rundt juletider og jeg synes det er så viktig å gjøre ting som gjør en godt. For julekos må nødvendigvis ikke utelukkende bestå av ting som gjør det vanskelig med tanke på spiseforstyrrelsen. Hva med å invitere noen til å ta en kopp kaffe eller te? Dra ut for å skøyte sammen? Pakke inn gaver sammen mens man hører på julemusikk? Eller kanskje du vil ha en kveld alene med ansiktsmaske, strikketøyet og julefilm? Man kan gjøre mye koselig i juletiden selv om man kanskje vil finne på andre ting å gjøre enn kun ting som involverer mat. Finn ut hva som gjør at du har det fint og du koser deg!
Jeg mener ikke at man ikke skal utfordre seg, men hvis jul kun blir forbundet med utfordringer, stress, angst og masse vanskelige følelser blir det ganske trist. Derfor er det viktig å også gjøre ting som ikke fremprovoserer veldig mye vanskelig. Jeg har hatt noen sånne juletider, hvor jeg har prøvd å fremstå frisk / gjort alt det friske mennesker gjør og det førte ikke med seg så mye godt. Balanse er tingen! Utfordringer er bra, men det er ikke så bra når utfordringene skygger over all julegleden.

Jeg vet dette er en fin tid, samtidig som det er en tøff tid. Jeg håper likevel at dere får kjenne på varme, juleglede og gode øyeblikk. Jeg håper dere klarer å sette grenser for dere selv, at dere klarer å utfordre dere noe og at dere klarer å gjøre ting som gjør dere godt. Jeg tenker på dere og sender dere mange styrkeklemmer. Husk at helse må komme først, for det er faktisk mye viktigere enn middagsselskapet til grandtante Gunn eller å droppe jentekvelden kun fordi du er redd for matsituasjonen som kan oppstå. Jeg heier på dere alle fra sidelinjen og håper dere får en så fin som mulig juletid!

 

Hva gir deg glede i juletiden?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

NÅR DET SOM DREPER DEG OGSÅ HOLDER DEG I LIVE

Det har blitt spurt en rekke ganger om jeg kan skrive mer om hvordan det går med meg og om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelsen. Sannheten er at jeg ikke helt har visst hva jeg skal skrive. For hva gjør man når det som holder en i live også dreper en? Hva sier eller skriver man da? Det er litt sånn jeg føler det for tiden. Spiseforstyrrelsen tar fra meg så mye, samtidig som jeg føler at det ikke går an å leve uten den. La meg være ærlig, la meg vise dere sårbarheten min.

For meg er spiseforstyrrelsen er forsvarsmekanisme. Et skjold som beskytter meg, til tross for at det skader meg. En vegg jeg setter opp for å holde ting ute, men siden veggen står der holder den også ting vekk fra meg. Når ikke ut, når ikke inn. Hva skjer da når jeg prøver å fjerne dette skjoldet? Når jeg da blir bedre, men samtidig verre.

Jeg har prøvd å senke skjoldet litt i noen uker. For endte gang. Gi litt slipp på kontrollen og tillate meg å trosse spiseforstyrrelsen ekstra. Det har blant annet ført til at jeg har klart å spise bedre utenom overspising og oppkast. Det har blitt flere måltider og bedre måltider. Det har også blitt mer selvhat og enda mer angst, noe som har resultert i mer overspising og oppkast. Jeg ble bedre fra den ene siden av spiseforstyrrelsen, men for å klare å stå i det ble jeg verre på den andre siden. Hvorfor skal det alltid tippe den ene eller andre veien? Spis eller bli spist.

Litt som å stå på en vektskål man ikke kan hoppe av. Fjerner man litt vekt fra den ene siden vil den andre siden havne enda lenger ned. Balansen blir feil, den finnes ikke.

Det føles ganske håpløst ut for tiden. Jeg har kjempet mot dette monsteret i så mange år. Jeg har gått frem og jeg har gått tilbake. Jeg har senket skjoldet, for så å holde det opp igjen, bare enda hardere. Det føles ut som en evig runddans det er umulig å komme seg ut av. Som om jeg må velge mellom pest eller kolera, at friskhet og frihet ikke er et valg jeg har. Om det faktisk er sånn eller ikke, det er ikke godt å si.

Hit, men ikke lenger. Det er det jeg tenker. Jeg tror det er på tide å bytte kamp. Ikke gi meg, men rett og slett bytte mål. Det er ikke noe mål lenger for meg å bli frisk. Det nye målet mitt er å klare å leve best mulig med sykdommen. Jeg er sliten av å være syk, men jeg er også sliten av disse endeløse kampene som jeg (føler/tror jeg) aldri vinner. Alle nederlagene og hvor tungt jeg tar dem. Jeg vil jo kjenne litt mestring jeg også.

Noen ganger må man la andre bære håpet for en når man selv ikke klarer og det er helt greit. Dette har jeg godt av å minne meg selv på og det tror jeg det er flere som har godt av å bli minnet på også. Kanskje jeg en dag igjen er klar for å virkelig ta opp kampen, kanskje ikke. Enn så lenge fokuserer jeg på å gjøre det beste ut av det. Innfinne meg med at små seiere også er seiere og at noen ganger er faktisk det bra nok. At man ikke kan løpe i mål hver gang og at det er greit.

La meg face det og la meg være ærlig: det er ikke alle kamper man kan vinne. Men hvordan man velger å håndtere de tapte slagene og nederlagene, det er minst like viktig. Jeg gir meg ikke, det er ikke det jeg mener. Jeg bare kjemper en litt annen kamp og jeg lar de rundt meg bære håpet. Når det som dreper deg også holder deg i live, ja da velger jeg å leve.

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORFOR MAN IKKE BURDE DELE VEKT ELLER BMI

Det er alltid vanskelig å vite hvem ansvaret ligger hos når det kommer til SoMe. Er det skribenten eller er det leseren? Spør man meg er det en god kombinasjon. Når man for eksempel skriver en blogg vet man faktisk ikke hvem som klikker seg inn og leser hva man skriver. Det kan være Hege på 55 eller det kan være Emilie på 13. Man vet heller ikke bakgrunnen til de som klikker seg inn og man vet derfor ikke hvordan de som leser blir påvirket av hva en publiserer.

Akkurat nå skal jeg ta opp temaet “deling av vekt og/eller BMI”. Både Hege og Emilie kan være syke med en spiseforstyrrelse, noe også Per eller Leon kan. Spiseforstyrrelser rammer ikke kun kvinner og ikke kun unge. Men så blir unge lettere påvirket og jeg mener derfor at man faktisk har et visst ansvar for hva man publiserer.

Man kan aldri skjerme noen fra alle triggere. Noen kan bli trigget av å se noen trene, noen kan bli trigget av å se et bilde av en sjokoladekake og noen kan bli trigget av å se et bilde av en gul bil. Dette er så store individuelle forskjeller at det er umulig å unngå, for da kunne man i grunn ikke skrevet noe som helst.

Er det en ting man derimot burde unngå så er det å dele vekt og BMI. Dette er det faktisk ingen grunn til å dele på en blogg, for det er skremmende hvor mange som blir dårlig påvirket av det og hvor mange som begynner å sammenligne seg. Jeg vet om flere som egentlig synes vekten sin var grei, men så leste de at blogger x veide x kilo og kalte seg selv for feit (eller lignende). Dette er med på å gi inntrykk av at alle som veier over x er for store og må slanke seg. Dermed må man også være forsiktig hvordan man omtaler seg selv når man er en offentlig person eller skriver en offentlig blogg. Man trenger ikke å bidra til at andre skal tenke mer kritisk om seg selv.

Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har lest (spesielt) unge uttale seg om hvor negativt de har blitt påvirket av bloggere. Spesielt da med tanke på deling av vekt, BMI, matinntak eller kommentarer på egen kropp. Og dette ansvaret, det vil jeg si at ligger hos bloggeren.

En ting er å spesifikt oppsøke miljøer/sider hvor slike ting blir publisert, men noe annet er å få det ufrivillig rett opp i fleisen. Og hva for noe godt skal det egentlig komme ut av å dele slik informasjon? Om man skal skrive om noe vektrelatert kan man fint få frem poengene sine uten å dele nøyaktige tall.

Igjen: man vet aldri hvem som leser bloggen til en og man vet aldri bakgrunnshistoriene. Derfor har man faktisk et ansvar på hva man publiserer. Jeg tror ikke at de fleste som publiserer slikt mener noe vondt med det, men jeg håper at dere som leser dette forstår hvor skadelig det kan være å dele slikt og dermed unngå det. Man ønsker jo ikke å bidra til at noen føler seg dårlig(ere) med seg selv og da er det noen små og veldig enkle grep man kan ta som kan bety mye. Som å ikke dele vekt eller BMI.

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg kan for eksempel skrive at jeg føler meg feit, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Da får jeg understreket hvordan jeg føler meg, men samtidig gir jeg ikke noe inntrykk av at jeg er det. For rasjonelt sett vet jeg at jeg ikke er stor og hvis jeg da hadde skrevet at jeg er stor begynner folk å sammenligne seg. “Hvis hun er stor, hva er jeg da?”. Og det er nettopp det som er så himla skadelig med deling av tall, sammenligningen og hvordan det kan påvirke andre.

Jeg håper at dette innlegget kan bidra til at man tenker seg litt om før man deler slike opplysninger. Og dette gjelder ikke bare på blogg. Det gjelder faktisk mammaen rundt middagsbordet, det gjelder venninna på venninnekvelden og det gjelder kompisen på håndballtreningen.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

 

ps: jeg vil også legge til at vekten jeg står på ikke hadde batteri i på det tidspunktet bildene ble tatt og at man derfor ikke kan se vekten min.

BULIMI: TING MAN IKKE TENKER PÅ

God regnværsdag! Dette er jo det perfekte været til å sitte inne og strikke, helst med en god kopp te! For å si det sånn så tok jeg bildene under forrige uke, de ble ikke tatt i dag. Nå pøser det jo ned i bøtter og spann. Men det er greit med noen sånne dager innimellom også, spesielt nå som vi nettopp har plantet blomster ute. Det gir meg også en slags ro, til tross for at jeg også blir stresset. Den dårlige samvittigheten over å sitte inne nesten en hel dag gnager ikke like mye, samtidig som den dårlige samvittigheten over at jeg ikke får bevegde meg så mye som jeg pleier gnager. Ja, jeg vet dette kanskje ikke ga så veldig mening, men jeg tror flere av dere skjønner hva jeg mener haha.

Men over til hva dette innlegget egentlig skulle handle om! Jeg synes det er ekstremt lite informasjon å finne på nett om bulimi (iallfall på norsk) og det er sikkert flere enn meg som er frustrerte over det noen ganger. Derfor synes jeg det er kjekt å kunne være med å spre litt informasjon, slik at man kan lære litt mer. Ofte så står det kun hva bulimi er på nett: “kjennetegnes ved overspising og kompenserende adferd”. Det stemmer jo for så vidt det, men det gir ikke akkurat et dypdykk inn i sykdommen. Nå går jeg ikke svært dypt inn i ting i dette innlegget heller, men samtidig tror jeg det kan skape litt mer forståelse og ikke minst mer lærdom. Overspising/oppkast blir nedenfor skrevet som b/p (binge/purge) forresten.

Hvor mye tid det tar – akkurat nå sikter jeg ikke til spiseforstyrrelsen generelt, men b/p. Når jeg først starter så spiser jeg gjerne to timer i strekk og så kvitter jeg meg jo med det etterpå. Tenkt dere å gjøre slik flere ganger om dagen, det blir en god del timer det.. Ikke rart jeg dessverre ofte må utsette ting/planer.. For ikke å glemme hvor mye oppvask det blir etterpå! Det har jo vært “greit” med korona nå da, at feks møter og sånt er over nett. For da kan jeg bare skru av mic og kamera, men fortsatt være tilstede på møtene iallfall.

Hvor mye penger det koster – til tross for at jeg gjør det så billig som mulig og velger First Price produkter så langt det går og lager ting fra bunn, så blir det fryktelig dyrt. Jeg har jo fra før av et lavere matbudsjett enn gjennomsnittet og dette skal da dekke vanlig mat (altså mat til frokost, lunsj, middag og kvelds), men på toppet av det kommer maten jeg overspiser på. Og når jeg overspiser så spiser jeg flere kilo mat. Tenk hva jeg kunne bruke de pengene på istedenfor.. eller bare på hvor mye bedre jeg heller kunne spist til “vanlig”.

Når/situasjonene det skjer – akkurat når det blir b/p føler jeg at jeg har svært lite kontroll over. Det er ikke slik at jeg bare kan si til meg selv at jeg skal holde det fra klokken 8 om kvelden og utover. Neida. Det skjer “når som helst” og det blir jo ofte svært upassende situasjoner. Det er så himla frustrerende og skamfullt ofte, spesielt om det er folk rundt. Det er jo relativt åpenbart hva jeg driver med for de som kjenner til situasjonen min. Familiemiddag, politisk møte, tid jeg egentlig skulle ha vært på skole/jobb, med venner osv osv. Jeg skulle virkelig ønske at jeg i det minste klarte å holde meg til når jeg var alene, men sannheten er at jeg ikke gjør det.

Hva det stjeler fra livet mitt – Mine største motivasjoner til å bli frisk er å kunne leve et helt vanlig A4-liv. Jeg tror mange ikke tenker på hvor mye tid, penger, ressurser, følelser og krefter denne sykdommen faktisk koster. Den stritter så i mot ALT jeg vil her i livet, til tross for at jeg har lært meg til å være noe fungerende selv om jeg er syk. Det er skikkelig vondt når det er så mye man vil få til, ting som mange andre ser på som en selvfølge. Jeg vil jo så gjerne jeg også! Jeg får det bare ikke til akkurat nå…

 

Lærte du noe nytt? Sitter du igjen med noen tanker etter å ha lest dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

MATRIX I BET-BEHANDLING

I BET-behandling (basal eksponeringsterapi) blir noe kalt for en matrix brukt veldig mye. Hva dette er, hvordan det fungerer og hvordan det er å jobbe etter det kommer jeg til å skrive litt om nå, da dette er en form for behandling mange kanskje ikke har hørt om. Dere er også så heldige at dere får se notatet mitt fra en gruppetime (og ja, jeg liker å gjøre litt ut av ting haha, derfor blomstene osv). Jeg tror skriften min er sånn ok å lese, men hvis det er noe dere ikke forstår så er det bare å spørre.

Først litt fakta: Matrixen brukes i act og bet-behandling, men ble utviklet for act. Akkurat act har jeg ikke satt meg noe inn i og vil derfor ikke uttale meg om. Act står iallfall for acceptance and commitment therapy.

Hva er matrix? Det er delt opp i fire retninger hvor man selv står i midten. På venstre side har man negative ting og på høyre positive ting. Nede til venstre skriver man inn vanskelige følelser og tanker man har (generelt eller til en gitt situasjon/handling) og oppe til venstre skriver man inn vanskelige handlinger eller reaksjoner som kommer som en følge av de vanskelige følelsene/tankene.
Nederst til høyre skriver man inn sine verdier/hva som er viktig for en. Oppe til høyre skriver man inn alternative handlinger/reaksjoner til de vanskelige handlingene/reaksjonene.

Hvordan bruker man matrixen? Man ser da hvordan ulike ting påvirker en og hvilke valg man faktisk tar. Hvilke valg som fører en i retningen man faktisk vil og hvilke valg som fører en i motsatt retning. Hvordan alt dette påvirker hverandre og henger sammen og ikke minst hvilken retning/valg man tar når forskjellige ting oppstår og ting/valg man kan prøve å gjøre istedenfor. Ofte blir man låst i et visst spor. Jeg feks blir ofte låst fra nede til venstre, til oppe til venstre, men noen ganger klarer jeg å svinge over til oppe til høyre istedenfor. Hovedpoenget med denne er vel å reflektere og kunne se at man faktisk har forskjellige valg.

Jeg føler egentlig at jeg er veldig klar over egne mål her i livet, egne verdier og hva som drar meg fra og til disse. Men så er det noen situasjoner hvor det kan være kjekt å bruke matrixen for meg. For eksempel det å skulle gå tur, det kan både være noe positivt og negativt for meg. Da er det kjekt å kunne skille det fra hverandre og bli litt mer bevisst.
Det at man alltid har et valg er jeg derimot ikke helt enig i altså, men det får så være. Matrixen er ment som et livskompass og noe man kan bruke som et hjelpemiddel til å nå det man ønsker i livet og bli mer bevisst på ting.

 

Er det noe dere lurer på ang Matrix? Er det noe annet spesielt dere vil jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN STILLE OPP FOR EN VENN MED SPISEFORSTYRRELSE

Jeg fikk et spørsmål forrige gang jeg hadde spørsmålsrunde om jeg kunne skrive litt om hvordan man kan stille opp for en venn med en spiseforstyrrelse. Det spørsmålet synes jeg er så fint og viktig, men blant alle spørsmålene følte jeg at det ikke fikk plass nok. Jeg ønsket å utdype det i et eget innlegg, så det er planen nå. Husk også at alle mennesker er forskjellige, de med spiseforstyrrelse også. Dette her er de rådene jeg har til dere som jeg setter stor pris på at mine venner gjør, men jeg tror de fleste av rådene passer for de fleste.

Fortell og vis at du er der – når man er syk er det ikke alltid man har overskudd til å bli med på alt eller at man rett og slett ikke klarer. Om vedkommende sier nei til en invitasjon flere ganger så er det nok ikke personlig, det er nok bare sykdommen som rett og slett er sterk. Men ikke gi deg og fortsett å inviter, det betyr så himla mye! Og neste gang takker kanskje vedkommende ja. Bare en melding om at du er der og at du bryr deg er også veldig fint og viktig. Du kan også foreslå at den som er syk kommer med forslag til ting man kan gjøre sammen og at du så blir med på det. Mange situasjoner inneholder jo mat og det kan bli svært vanskelig. Hva med å feks heller strikke litt sammen, se en film, gå en liten tur eller noe annet man gjør sammen?

Spør – jeg vet dette kan være skummelt for mange, da man er redd for å trå feil. Likevel er min erfaring at ting er mye lettere om man har en felles forståelse. Det gjør ting så mye lettere for meg at mine venner spør meg for eksempel hva som er enklest for meg å spise om vi skal spise sammen eller om det er noe de kan gjøre hvis x eller y skjer. Eller at de generelt spør om hvordan ting er for meg, slik at jeg kan fortelle dem og de får en større forståelse. Hadde det ikke vært for at vennene mine er så gode og så flinke til å spørre hadde jeg nok ikke vært så heldig å ha så mange rundt meg.

Pass litt på hva du sier – denne er kanskje litt motsiende til den over, men det er noen temaer/ting som er greit å unngå. En person med en spiseforstyrrelse vil ofte kvie seg for å være med mennesker som kommenterer/sier visse ting, så ved å unngå dette gjør det det lettere å stille opp. Man burde for eksempel aldri kommentere vekten/kroppen til en med spiseforstyrrelse (feks: “så mye friskere du ser ut etter du har gått opp i vekt!” eller “men du er jo ikke så tynn” osv osv), måten personen spiser på eller hva personen spiser. Dette er ting som behandlingssystemet tar ansvar for og som er de sin “oppgave”. Du er en venn og det skal være din rolle<3

 

Var dette innlegget nyttig?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER