KJØRE SAFE ELLER UTFORDRE MEG?

Når man er i tilfrisking fra en spiseforstyrrelse, skal man da kjøre safe eller utfordre seg? Spør man meg så tenker jeg at det handler om en mellomting, noe behandleren min er enig i. Først, la meg fortelle litt om å skulle utfordre seg og i hvilken grad. For meg (og mange andre) er det nemlig slik at hvis man pusher for hardt så trekker man seg bare tilbake og da sitter man jo igjen uten et forbedret resultat. Men hvis man ikke pusher seg selv i det hele tatt så kommer man jo heller ingen vei, eller hva? Derfor handler det om å utfordre seg nok til at man kommer seg fremover, men ikke så mye at man trekker seg tilbake. Så langt det lar seg gjøre iallfall.

Dette innlegget er skrevet før jeg drar, så når dette blir postet har jeg vært i en familiebursdag hvor det har blitt servert en av mine mest triggende middagsretter. En rett som jeg på 9 år kun har klart å spise en gang uten at det ender med overspising og oppkast. Selvfølgelig må jeg utfordre meg på denne retten, men er virkelig en familiebursdag det rette stedet for den utfordringen? Ja, har jeg tenkt mange ganger og prøvd. Feilet. Nettopp fordi jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg vil så gjerne klare og jeg vil klare NÅ.

Men i dag har jeg istedenfor pushet meg i riktig grad. Jeg har pushet meg fordi jeg skal spise (har spist når dette innlegget postes) der, men jeg har ikke pushet meg selv for hardt ved å skulle spise den veldig triggende retten. For den trenger jeg rett og slett hjelp til å overkomme. La meg fortelle dere to realistiske scenarioer for meg:

1.Jeg spiser det de andre spiser og jeg klarer ikke å stoppe. Jeg går løs på alt for mye snacks og kaker etter at middagsretten er spist opp. Såpass mye at det er umulig å ikke legge merke til. Pulsen stiger, jeg vet jeg har overspist og jeg vet at alle andre også vet det. Jeg blir stresset og vil bare hjem for å spise enda mer før jeg så kaster opp. Det blir en så ikke koselig opplevelse, hverken for meg eller de rundt meg.

2.Jeg lager mat hjemme som jeg tar med meg. Det er utfordrende og jeg gruer meg litt til eventuelle spørsmål, men jeg har planlagt dette godt i forkant. Planlagt hva jeg skal spise og hvor mye jeg skal stoppe etter. Det er utfordrende, men det hjelper å ha med seg mat som ikke er triggende. Jeg klarer å holde bulimien i sjakk og jeg får noen hyggelige timer i familiebursdag.

Jeg vil ikke si at jeg har kjørt helt safe på alternativ nummer 2, for det er fortsatt en utfordring bare det å ha med annen mat og ikke minst være rundt så mye triggende mat og snacks. Det er ingen garanti på at det går bra. Bare ved å dra og delta i familiebursdagen pusher jeg meg. Samtidig så har jeg kjørt safe i den forstand at jeg har lagt til rette for at det skal bli en best mulig opplevelse. Jeg pusher meg, men jeg pusher meg ikke så hardt at alt går i vasken.

Jeg er også stolt som klarte å ta hensyn til hva som er best for meg selv. Det er noe jeg sliter med å gjøre.

 

 

 

//Elise Amanda

HVA TRIGGER OVERSPISING/OPPKAST HOS MEG?

Jeg ble spurt om jeg kunne skrive et innlegg om dette temaet og det kan jeg selvfølgelig! Først vil jeg bare poengtere at jeg sliter “egentlig” ikke med oppkast, det er kun en konsekvens av overspisingen. Med andre ord: null overspising = null oppkast. Jeg kaster altså ikke opp utenom overspising. Men siden jeg dessverre overspiser svært ofte så kaster jeg dessverre svært ofte opp også. Noe som virkelig tærer på kroppen, både fysisk og psykisk.

Å holde på slik er jo egentlig en elendig mestringsstrategi, for det funker kun i øyeblikket. Til syvende og sist så gjør jo dette meg mye verre og likevel klarer jeg ikke å stoppe. Er det ikke rart? Når det er noe som skader meg og påvirker meg så mye som jeg også hater og likevel fortsetter jeg med det? Hvorfor? Det er noe jeg prøver å finne ut av selv. Der og da er det hva jeg kaller for trangen som driver meg, men ellers da?

Nøyaktig hva som trigger til overspising hos meg vet hverken jeg eller mine behandlere, men vi har sammen funnet ut en ting. Situasjoner som gjør at jeg får flashbacks trigger til overspising, men til vanlig så er det jo ikke noe spesielt. Jeg overspiser når jeg er glad, når jeg er lei meg, når jeg er stresset, når jeg er avslappet og når jeg føler meg ok. Jeg overspiser når jeg er alene og jeg overspiser når jeg er sosial.

Det er det som er så frustrerende, at det skjer liksom uansett. Jeg bruker ikke maten kun til å kontrollere følelser. Samtidig så tror vi at jeg kanskje bruker maten til å dempe underliggende følelser jeg bærer med meg konstant. Noe som også kan trigge til overspising er matinntak tidligere samme dag. Det er veldig vanlig å ty til overspising om man går sulten og/eller hopper over måltider. For meg derimot føler jeg at trangen blir større når jeg er mett, noe som verken behandlere eller jeg forstår oss på. For “alle andre” er det jo nemlig motsatt.

Det er altså forskjell på hva som trigger til overspising hos forskjellige mennesker. Men de mest vanlige årsakene er altså sult / hoppet over måltider og et behov for å dempe og/eller kontrollere følelser. Jeg kjenner meg igjen i det, men samtidig ikke. I behandling har vi snakket en god del om hvorfor, uten å klare å komme frem til et eller flere konkrete svar.

Jeg vet at dette innlegget kanskje ikke ga så mange svar som jeg hadde ønsket, men sannheten er jo det at jeg ikke sitter på flere svar selv enn de jeg gir i dette innlegget. Men jeg tror at hvis man finner ut årsaken til overspisingen er man allerede et godt stykke på vei, for hvis man har årsaken kan man ta tak i problemet ved roten og gjøre en endring.

 

 

 

//Elise Amanda

ET ØNSKE OM Å FÅ HA EN SJOKOLADEKALENDER

Til adventstiden i år er det ingenting jeg ønsker meg høyere enn å få ha en sjokoladekalender. Gjerne de billige som selges på meny til rundt 10 kr, de synes jeg smaker godt og det er den type sjokoladekalender jeg vokste opp med. Vel, er det ikke bare å kjøpe en sånn da? tenker du kanskje og jo det er jo det, men problemet ligger i det å klare å ha den. I fjor kjøpte jeg meg en ny sjokoladekalender 8 (!!!) ganger før jeg til slutt ga opp å klare å ha en. Det var et voldsomt stort nederlag. Tingen er den at det er vanskelig å la den være i fred. Så fort bulimien trår til går det dessverre også utover denne sjokoladekalenderen.

Det er så mange år siden sist jeg klarte å ha en sjokoladekalender at jeg ikke en gang kan huske det. Dette er faktisk et ganske sårt punkt for meg. Jeg har bestandig vært veldig glad i jul og ikke minst førjulstiden, jeg er rett og slett et skikkelig julemenneske. Det å da ikke klare å ha en sjokoladekalender setter dog en liten stopper for julegleden. Det er jo ikke det at den ikke kan erstattes, for det kan den jo. Men når man må erstatte den konstant fordi man går løs på den under overspisingsepisoder gjør noe med en.. Så problemet ligger jo ikke på det økonomiske, men følelsene rundt det.

Jeg tror at jeg i år uansett også kommer til å kjøpe meg en adventskalender med te, for da får jeg oppleve å ha en kalender som jeg i tillegg vet at jeg klarer å ha. Det er noe med det stille øyeblikket på morgenen hvor man lusker seg opp i pysj og ullsokker for å åpne en luke og innse at man er enda en dag nærmere den store dagen. Gjerne helst en sjokoladekalender. Hvor man lurer på hva slags figur som er på dagens sjokolade. Lyden når man trykker den ut og ikke minst øyeblikket hvor man kjenner den smelte på tungen. Morgenånden som blir byttet ut med smak av søt sjokolade, mens snøen daler ned utenfor. Det er noe litt magisk over det hele, for juletiden er fremdeles litt magisk for meg.

Så i år skal jeg kjøpe en sjokoladekalender og forhåpentligvis bare en gang. Eller vet dere hva, jeg skal kjøpe det kun en gang, så får det heller briste og bære. Jeg håper så inderlig at jeg klarer å ha en i år, det hadde betydd så mye for meg og hadde vært en så stor seier i kampen mot å bli frisk. Å skulle ha en sjokoladekalender til 10kr er et lite ønske i seg selv, men for meg er betydningen bak det så himla stor. I år håper jeg det endelig er året hvor jeg kan klare å ha en sjokoladekalender igjen.

(jeg hadde ingen kalender til å illustrere med, så det ble en julestrømpe stefaren min har laget til meg)

 

 

 

//Elise Amanda

JEG HAR IKKE SOM MÅL Å BLI FRISK FRA SPISEFORSTYRRELSEN

Overrasket? Vel, la meg forklare litt nærmere. Jeg har liten tro på at jeg noen gang kommer til å bli fullstendig frisk fra spiseforstyrrelsen og det har behandlere rundt meg også. Det handler da ikke om å være negativt innstilt, men å ha et realistisk syk på hele prosessen. Målet mitt er å bli friskere, så frisk at jeg kan leve et tilnærmet normalt liv og så får jeg nesten bare ta ting derifra. Bare det å kunne leve et tilnærmet normalt liv ligger langt frem i tid, men det er et stort mål jeg skal strekke meg etter og et mål som er mulig å nå.

Motivasjonen er heldigvis tilbake og jeg skal kjempe som pokker fremover for å bli friskere. Jeg tror det er fult mulig for meg å bli relativt frisk, men å bli 100% sykdomsfri tror jeg nok at jeg dessverre aldri blir. Når det sitter så godt innplanta i meg, jeg har slitt i så mange år og spiseforstyrrelsen min har en veldig dyp årsak. Derfor blir jeg mer en glad om jeg bare klarer å leve et så og si symptomfritt liv. Et liv hvor det er jeg som styrer skuta og et liv hvor skuta går gjennom store bølger, men hvor det er jeg har kontroll (og ikke bølgene aka spiseforstyrrelsen).

Jeg har tro på at noen kan bli helt friske fra en spiseforstyrrelse, jeg har jo sett og hørt om det selv. Dessverre gjelder ikke det alle, men det betyr ikke at man av den grunn skal miste håpet. Det er nemlig mange som også har blitt friske nok til å klare å leve med spiseforstyrrelsen og leve et liv hvor de fremdeles er syke, men likevel har kontroll på en frisk måte. Bare det å være i stand til å ha kontroll over symptomene mine hadde jeg vel omtrent kappet av en arm for.

Om jeg mot all formodning skulle bli helt frisk så tar jeg heller det som en voldsom stor bonus. Jeg skulle ønske at det bare var å bli frisk fysisk og så var man frisk, men dessverre er det ikke slik. Men jeg håper at jeg en dag blir frisk nok til å klare å godta en normalvektig kropp, frisk nok til å ikke overspise og kaste opp og frisk nok til å ikke la spiseforstyrrelsen styre på bekostning av livet mitt. Frisk nok til å få barn, til å jobbe, til å klare å bli med ut for å spise helt spontant, frisk nok til å ikke være totalt avhengig av “kontrollen” spiseforstyrrelsen gir meg. Frisk nok til å ha et liv.

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

ENN SÅ LENGE DET VARTE…

Det var i går angsten snek seg frem igjen. Nå lyver jeg. Den snek seg ikke frem, den smalt. PANG. Så ble det kaos i hodet igjen. Min rosa boble sprakk. Det ble et slag i magen som tok pusten fra meg.

 

Angsten rundt måltider, kropp, kalorier og hele den pakka der, den angsten. Jeg har følt meg litt (ganske mye i grunn i forhold til vanlig) fri de siste dagene og bare det å få et lite pusterom, det betyr så himla mye for meg. Nå må dere ikke misforstå, for de fæle følelsene og tankene har ikke vært borte, men styrken i makten den har over meg har vært lavere.

Å skulle stå imot å gjøre dumme valg er hardt. Jeg må konstant minne meg selv på å holde riktig fokus. Nei, det er faktisk ikke så smart å spise halve buffeten for så å gå på toalettet for å tømme seg. Nei, det er faktisk ikke så smart å ta en lang løpetur for å mildne samvittigheten etter isen jeg spiste. Nei, det er faktisk ikke så smart å kaste maten i veggen i frustrasjon over følelsene den bringer frem. Og ikke er det så jævlig smart å skrike til personalet heller fordi det er tomt for den maten jeg hadde planlagt å spise.


Jeg står i mot altså. Prøver virkelig og jeg klarer meg bedre enn forventet. Ikke har jeg tatt meg en løpetur, ikke har jeg kastet noe mat i veggen og ikke har jeg skreket til personalet. Ei heller har jeg droppet måltider, jeg har satt meg pent ned og spist det jeg burde spise. Med stort selvhat og selvforakt tilstede, men jeg har gjort det.

Det er enda en av ulempene med denne drittsykdommen: selv om man selv har ferie har aldri spiseforstyrrelsen det.

 

 

 

//Elise Amanda

MIN DRØMMEBEHANDLING

For en god stund siden ble jeg spurt om jeg kunne fortelle litt om min drømmebehandling, et spørsmål jeg synes var utrolig interessant og fortjente et eget innlegg. For hvordan ser den ut og hva innebærer den? Kort fortalt: jeg aner ikke, men samtidig så har jeg jo gjort meg opp noen tanker rundt det. Jeg aner ikke fordi jeg ikke har prøvd ut ting akkurat sånn og jeg vet jo ikke om det hadde fungert. Samtidig så tror jeg det er en slik type behandling som hadde fungert. I skrivende øyeblikk er jeg litt sliten forresten, så jeg beklager på forhånd om formuleringen blir dårlig.

Så hvordan ser drømmebehandlingen min ut? Det er nok en type behandling hvor jeg kan jobbe parallelt med det jeg sliter med. Jeg pleier å si at om jeg har klemt hånden min fast i en dør er det ikke nok å kun gi meg Paracet (altså jobbe med spiseforstyrrelsen), man må faktisk også fjerne årsaken til at det gjør vondt, nemlig å lukke opp bildøren så jeg får hånden fri (altså jobbe med det som ligger bak spiseforstyrrelsen).

Jeg trenger også å bli sett som menneske og ikke bare som sykdom, for jeg er så himla mye mer. Å bare skulle sitte på et kontor og snakke er ikke særlig hjelpsomt for meg for å klare å håndtere ting selv, jeg må faktisk få hjelp og veiledning når jeg står i situasjoner som oppstår. Det er også veldig viktig for meg at noen bruker tid på å forklare meg, fremfor å kjefte på meg og at det finnes forståelse for at når ting blir veldig vanskelig kan jeg miste kontroll og reagere som jeg gjør. I starten hadde det vært fint med svært tett oppfølging som gradvis slippes opp. Slik at når jeg er i stand til å kunne klare å ta kontroll selv skal jeg få prøve meg på det, men ikke før.

Tid er også noe jeg trenger. Tid til å innarbeide nye vaner. Tid til å bli trygg. Tid til å øve selv i et passe tempo. Tid til å bli møtt med forståelse. Når det kommer til forståelse er det utrolig viktig for meg å bli hørt og forstått som meg. Jeg sier ikke at spiseforstyrrelsen skal bestemme alt, men at mine følelser og tanker anerkjennes og at det skjer et samarbeid mellom meg og behandlingsinstans.

Dette er da altså svaret fra min friske side, om man kan si så. Spør man spiseforstyrrelsen derimot er svaret kort: bli frisk, men samtidig forbli undervektig. Ha. Ha. Ha. Det har jeg for lengst forstått ikke går, men det hender at SF prøver å overtale meg til at det går an likevel (det gjør det altså ikke). Det er bare å face det først som sist: kroppen må også henge med, enten man vil eller ei.

 

Kjenner dere igjen noe av behandlingsformen her..? Dere som har fulgt meg nøye gjør nok det. Det er nemlig store likheter med RASP intensiv sin behandlingsform. En del forskjeller så klart, men en god del likheter også.

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

BULIMI: KONSEKVENSENE INGEN VIL FORTELLE DEG OM

Du har sikkert lest dem før. Konsekvensene av en spiseforstyrrelse. Eller rettere sagt: de overfladiske konsekvensene. For konsekvensene er så mye større og flere enn som så. De konsekvensene det hele tiden blir nevnt er grusomme, det er ikke det. Men det er så himla mye mer som man ofte ikke vet før man står der selv. Under får dere se typiske konsekvenser av en spiseforstyrrelse, konsekvenser som ofte blir ramset opp og fortalt om:

  • Søvnløshet
  • Tenner kan løsne
  • Nedsatt kroppstemperatur/forandret temperaturregulering
  • Muskelsvakhet/tap av muskelmasse
  • Væskeansamling i underhuden
  • Håravfall
  • Svimmelhet
  • Lavt blodsukker
  • Langsom hjertefrekvens
  • Forstoppelse
  • Nyreskader
  • Dunaktig behåring(lanugo-hår)
  • Benskjørhet
  • Blå og kalde føtter og hender
  • Nedfor, deprimert, dårlig humør
  • Mindre sexlyst
  • Menn: Nedsatt testosteronproduksjon
  • Kvinner: Forsinket brystutvikling
  • Kvinner: Uregelmessig mens/tap av mens

(dette her er et ærlig og brutalt bilde, dette her er meg med en mage så full at det var fysisk umulig for meg å stå oppreist)


MEN…

Du blir ikke fortalt om panikken som setter inn når du er så full i magen at du er oppriktig redd for at magesekken rett og slett skal revne. Når du er så full i magen at organene presses på, noe som gir enorme smerter. Angsten som tar over alt når du kaster opp og mat setter seg fast slik at du ikke får puste. Store brystsmerter som gjør at du begynner å lure på om dette kommer til å bli din siste dag. Skammen ved å overspise foran andre og walk of shame ut fra toalettet. All kranglingen rundt mat, måltider og kropp. Blikkene man får når man ikke klarer å vente med overspisingen til man kommer hjem og derfor trykker i seg det ene og det andre på bussen.

Gråtingen, hylingen og absurde reaksjoner knyttet til mat/vekt/kropp. Isoleringen fordi man hater seg selv alt for mye. Tvangstreningen man ikke klarer å stoppe med, selv om man er så sliten at man føler man kommer til å falle om når som helst. Forakten over seg selv når man drar fra andre fordi bulimien er så sterk at man bare må hjem for å overspise og kaste opp. Slik kunne jeg fortsatt nærmest i det uendelige.

Det er så viktig å få disse konsekvensene frem i lyset. Det er skremmende, det er brutalt, men det er ærlig og det er virkeligheten. Jeg lover dere med hånden på hjertet, det er så virkelig ikke verdt det. Vær så snill, aldri kast opp den første gangen. Før man vet ordet av det sitter man fast i en ond sirkel man ikke kommer seg ut av. Vær så snill å ta til dere opplevelsene og erfaringene mine, for deres egen del. Dette her unner jeg ikke en gang min verste fiende.

 

 

 

//Elise Amanda

BEHANDLINGSPLANEN VIDERE

Det er kun en grunn til at jeg ikke har svart alle dere som har spurt meg om hva behandlingsplanen videre er og den grunnen er nemlig det at jeg har skammet meg. Skammet meg over hvor lav motivasjonen for tiden er. Skammet meg over at jeg ikke vet om jeg en gang kommer til å takke ja om jeg får noen av de tilbudene jeg er søkt inn til. Skammet meg over at jeg ikke orker å stå på som pokker hver eneste dag for å kjempe mot spiseforstyrrelsen. Skammet meg over hvor stor kontroll spiseforstyrrelsen har, ikke bare fysisk, men også psykisk.

Uansett, behandleren min på spiseenheten har sendt en henvisning til RASP intensiv og en til RASP langtid. Så vi venter på svar fra dem. Ellers går jeg jo til behandleren min på spiseenheten fast. Det har også vær snakk om å begynne på dagbehandling på dagenheten på spiseenheten etterhvert, men ikke sånn som ting er nå. Jeg aner ikke hva som skjer videre fremover annet enn det. Ikke vet jeg hva jeg får tilbud om eller ikke og ikke vet jeg om jeg kommer til å takke ja. Men selv om motivasjonen er dårlig nå er det ikke slik at jeg gir full faen altså. Det er ikke der det ligger.

 

Disse bildene her passet ikke akkurat særlig til innlegget, men det er de eneste jeg har for hånden nå som jeg ikke har postet før haha. Derfor får dere disse fremfor arkivbilder.


//Elise Amanda

RASP: FORSKJELLEN PÅ DAGENHET OG INTENSIV

Det er flere som har etterlyst et innlegg hvor jeg kan fortelle forskjellene mellom dagenheten og intensivavdelingen på RASP, så det er hva jeg skal gjøre nå. Om dere som har spurt har spurt av ren nysgjerrighet eller spurt fordi dere kanskje vurderer å søke dere til et av stedene selv vet jeg ikke. Jeg håper uansett at dette innlegget er nyttig for noen:) Før jeg starter må det også nevnes at jeg kun var en uke på dagenheten og ikke var tilstede under alt heller.. men jeg fikk likevel med meg noen av forskjellene fra dagenheten til intensiven. So let’s go!

Klokkeslett: På dagenheten og intensivavdelingen er det forskjellige klokkeslett til måltidene. Det er rett og slett fordi dagenheten er ferdig til klokken fire og derfor må middag og hviletid være unnagjort før det. På dagenheten ser måltidene slik ut: frokost klokken 08.30, lunsj klokken 11.30, middag klokken 15.00 og resten av måltidene skal man ta hjemme som da er mellommåltid klokken 18.30 og kveldsmat klokken 20.00. På intensiven er det frokost klokken 08.45, lunsj klokken 12.00, middag klokken 16.00 og kveldsmat klokken 20.00

Hviletid: På dagenheten er det hviletid i 30 minutter etter hvert måltid og man oppholder seg da i stuen med kun medpasienter. På intensiv er det individuelt tilpasset hvor lang hviletid man har, men jeg har opplevd at de fleste har 1 time og da er også personal tilstede.

Selvstendighet: På dagenheten må man være selvstendig til en viss grad. Det sitter ikke personalet med en under måltider, men det er personale tilstede under måltidet. På intensiven kan man ha personalet rundt bordet under måltidene. Man er også overlatt mer til seg selv mellom måltider/program på dagenheten enn hva man er på intensiven. Begge avdelingene krever selvfølgelig mye, det er ikke det. Men at man må være i stand til å ta mer ansvar selv på dagenheten enn intensivavdelingen (noe jeg ikke klarte som var hovedgrunnen til at jeg ble avsluttet).

Lister: På begge avdelingene skriver man seg opp på lister til hva man skal ha de forskjellige måltidene da man har noe å velge mellom. På dagenheten markerer man med tusj på en plan for hva man skal ha en uke av gangen, mens på intensiven setter man seg opp på liste i forkant av hvert måltid.

Variasjon: På dagenheten kan man for eksempel velge frukt, mens på intensiven kan man i tillegg velge hva slags frukt. Man kan også velge smak på yoghurt på intensiven om man velger yoghurt, mens på dagenheten velger de smak for deg. Smak på Biola kan man velge selv begge steder, mens man kun får velge smak på syltetøy selv på intensiven.

Erstatning: På dagenheten må man fullføre måltidene for å få lov til å gå der og det er ikke noe alternativ til å ikke fullføre. På intensiven får man næringsdrikker om man ikke fullfører og hvis man ikke fullfører det kan man få tilbud om frivillig sonding eller man kan bli tvangssondet. Man kan også få en tenkepause om man er der frivillig.

Matretter og lignende: På dagenheten får man med seg hjem det man skal ha til alle måltider utenom avdeling. Det vil si mellommåltid og kveldsmat i hverdager og alle måltider til helgene. På intensiv får man jo da servert dette på avdelingen. I tillegg kan man velge grøt til frokost på intensiven, det kan man ikke på dagenheten. Man er også litt friere til å velge mellom forskjellige ting på intensiven. Feks på dagenheten så er det annenhver frokost og kveldsmat brødskiver / musli, mens på intensiven kan man velge dette helt selv.

Annet: På intensiven får man utdelt en dagskontakt og en kveldskontakt man kan forholde seg til, på dagenheten har man ikke det, men man har mulighet til å banke på døren til personalet om det skulle være noe. Man er også mye mer fri til å gjøre hva man vil mellom programmet på dagenheten enn hva man er på intensiven. Dagenheten er i tillegg basert på en CBT-E behandlingsmetode, noe intensiven ikke fult så er. Så på dagenheten er det veldig mye registrering av tanker/følelser under og etter måltider. På dagenheten må man også tippe hva man veier og opplyse om hva man tror før man går på vekten, det må man ikke på intensiven.

 

 

Har dere noen andre ønsker om noe jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

MINE TANKER UNDER ET MÅLTID OG TIDEN MELLOM

Det foregår mye i hodet mitt under måltider, men også etter måltider og mellom måltider. Som regel er det tanker om å bare spise, spise og atter spise. For jeg vet jo så godt at det er jo “bare” å kvitte seg med det etterpå og derfor er tanken om å bare hive innpå alt enda større. I tillegg har jeg det jeg kaller for trangen, det er en intens trang til å (over)spise. Det nærmeste jeg kommer til å kunne forklare denne trangen er at den er sterkere enn trangen til luft når man holder pusten alt for lenge. Så sterk er den altså og det er grusomt å konstant måtte kjempe mot denne trangen.

En tidligere alkoholiker må holde seg helt unna alkohol for å ikke havne på kjøret igjen, men jeg kan jo ikke holde meg helt unna min avhengighet og rus. Mat må man jo ha og i tillegg blir det tatt frem i alle sosiale settinger. Tenk deg å være alkoholiker og måtte face alkohol så mange ganger om dagen? Å ha det tilgjengelig konstant? At det forventes at du skal møte opp til så mange settinger med alkohol? At du får tak i det uansett, men at den generelle befolkningen ikke forstår at det er skadelig for deg. Litt sånn føler jeg at det er.

Men samtidig kommer frykten for å spise, eller rettere sagt: frykten for å miste kontroll. For hvis jeg først setter i gang og går inn i overspisingsmodus er jeg helt inn i det. Derfor kan det samtidig være vanskelig å spise, nettopp fordi jeg vet at så fort jeg begynner kan trangen sette inn for fult, noe den ofte gjør. Og når trangen er som verst klarer jeg ikke å stå imot: jeg må jo ha oksygen. Så jeg fortsetter bare om jeg først begynner, uten sjans til å stoppe.

Det er utrolig slitsomt å konstant kjempe mot disse tankene, lystene og handlingene. Blir muligheten for å overspise tatt fra meg kan det også bli vanskelig bare det å spise. Min spiseforstyrrelse startet tross alt som anoreksi, men utviklet seg temmelig fort til bulimi. Likevel, jeg kjenner en del på de begge to fremdeles, men bulimien er uten tvil den aller sterkeste og den som har kontroll. Så er det også vanlig at det er slik det er blant bulimikere faktisk. Jeg har med vilje utelatt å skrive om en del ting i dette innlegget, da jeg ikke vil trigge. Men jeg håper at noen fant dette innlegget informativt og kanskje nyttig<3

 

 

Ønsker dere flere slike innlegg hvor jeg forteller litt om hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse?

 

//Elise Amanda