EN OPPSKRIFT PÅ SELVMORD

Jeg er frustrert, jeg er lei meg, jeg er sint og jeg er oppgitt. Jeg har mistet tellingen på hvor mange artikler jeg har lest de siste årene om hvor skadelig det er at det deles detaljer om spiseforstyrret adferd, da spesielt tall (bmi, vekt, kalorier) og ikke minst bilder av en avkledd utmagret kropp. Ikke bare er det triggende, men det er med på å øke misoppfatningen om at man må være sånn og sånn for å være alvorlig syk. Men i verste fall er det en direkte oppskrift på hvordan man kan bli enda sykere og til og med dø.

For det er faktisk det tall og konkret beskrivelse av spiseforstyrret adferd kan føre til – en bruksanvisning på et sakte selvmord.

En ting er privatpersoner, som jeg har inntrykk av bare blir bedre og bedre på å ikke dele slik skadelig informasjon. Derfor skremmer det meg at selv seriøse aktører velger å dele slik informasjon – atter en gang. En avis når ut til ekstremt mange flere enn en enkeltperson (i de aller fleste tilfeller). Derfor ligger det et ekstra stort ansvar på blant annet aviser. Skadeomfanget kan bli så stort. Informasjonen som blir delt er i tillegg faktisk totalt irrelevant, man kan fint få frem poenget og skrive en god artikkel uten å poste konkrete tall eller nevnte bilder.

Som vanlig når min lokalavis poster en artikkel om spiseforstyrrelser og nevner tall og eventuelt også har med bilder av en avkledd utmagret kropp har jeg sagt ifra. For dette her er ikke akkurat første gangen, dessverre. Tidligere har de lagt seg flate og fjernet slik informasjon og bilder med en gang. Det er flott! Men hvorfor gjentar de da gang på gang å poste artikler med slik informasjon og slike bilder?

Denne gangen ble ikke kommentaren min sett, eventuelt ble den oversett. Jeg valgte da å ringe inn. For jeg har sett hvor skadelig slik informasjon er med egne øyne og det blir gjentatt gang på gang av spesialisthelsetjenesten og andre som jobber med spiseforstyrrelser. Både for de som er syke, for de som er på vei inn i sykdom, men også for samfunnet sin generelle oppfattelse av hva en spiseforstyrrelse er og hvordan man må se ut, veie eller hva man må gjøre som spiseforstyrret.

Dette er mange timer siden og informasjonen ligger ute ennå. Det samme gjør bildene. Jeg bare håper at lokalavisen snart kan slutte å poste slik skadelig informasjon. Slutte med å i verste fall poste en oppskrift på et sakte selvmord. Jeg er redd for de hvor mye skade noen av de som har lest og sett dette allerede har tatt. Jeg vil også understreke at det er avisen sitt ansvar å ikke publisere informasjon, dette ansvaret skal ikke legges på intervjuobjektet.

ROS har skrevet en fin artikkel om hvordan spiseforstyrrelser burde og ikke burde omtales av media som kan leses HER.

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

FORDOMMER MOT SPISEFORSTYRRELSER – DEL TO

Jeg var litt i tvil på om dette innlegget var “passende” å poste på nyttårsaften, men herlighet, hvorfor tenker jeg i det hele tatt sånn? Så klart gjør det vel ikke noe å poste dette innlegget i dag. Det er så utrolig mange fordommer og misoppfatninger om spiseforstyrrelser ute og går, ikke bare blant mannen i gata, men dessverre også hos en del helsepersonell. Fremfor å bli irritert på folk (det hjelper i grunn ikke stort) synes jeg det er mye bedre å heller fortelle, lære bort og informere. For det er jo ikke så rart det er mange misoppfatninger der ute når selv fagbøker og store nyhetsaktører serverer totalt utdatert informasjon og feilinformasjon. Det er utrolig trist at det er sånn, spesielt når det gjelder en sykdom som dessverre flere og flere blir rammet av.

Tidligere i desember skrev jeg del en av dette innlegget som kan leser HER. Jeg må også understreke at jeg ikke er helsepersonell, men heller stiller med egenerfaring, lærdom fra spesialister innenfor spiseforstyrrelser og pårørendeinformasjon.

«Kan du ikke bare la være å overspise hvis du uansett skal kaste opp?» Hadde det vært så lett så hadde jeg (og svært mange andre) gjort det for lengst. Likevel, jeg forstår jo hvor spørsmålet kommer fra. Samtidig blir det litt som å si til en alkoholiker om hen ikke bare kan la være å drikke, hen blir jo edru igjen uansett. Jeg håper det hjelper en til å få et litt annen perspektiv på det. For de fleste er oppkast en ren konsekvens av overspisingen, mens det skal også sies at for noen er oppkast i seg selv som driver dem. Uansett så er en sykdom og det er ikke bare å slutte, det er litt mer komplekst enn det dessverre.

 

“Men hvis du har atypisk anoreksi har du ikke ordentlig anoreksi / er du ikke ordentlig syk” Denne her er så skadelig og jeg synes det er ekstremt teit at man deler opp sykdommer slik. For veldig mange er det kun vekten som skiller på om de får diagnosen med atypisk skrevet foran og det er der dette utsagnet kommer fra. Altså at en psykisk sykdom skal kategoriseres etter vekt, til tross for at man kan ha det helt likt psykisk, ha det like vondt og streve like mye er helt på trynet. Man kategoriserer vel ikke diabetes etter hvilken hårfarge man har, gjør man vel? At man deler opp en diagnose slik fører til at mange føler de ikke er syke nok før de før atypisk foran diagnosen fjernet og det er nettopp dette som gjør det så skadelig. Spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom, da er det rett og slett merkelig at man skal dele opp egne diagnoser etter vekt.

“Du trenger jo ikke prøve å bli som influenserne på Instagram / de man ser i moteblader eller på TV, du er jo fin som du er” For de aller fleste (men ikke alle) handler det om noe dypere enn det. Ønsket om å bli tynn kan komme fra kommentarer man har fått av de rundt seg, spiseforstyrrelsen kan grunne i et ønske/trang til å ha kontroll, en måte å finne roen eller trøst på, en måte å håndtere stress på, en reaksjon på opplevde traumer og så veldig mye mer. Så klart kan man også utvikle spiseforstyrrelser ved det sosiale presset om hvordan man skal se ut og et ønske om å se slik ut, det er det flere som gjør. Men for de fleste stikker det dypere og det handler egentlig om noe helt annet, det blir en måte å (tror man) håndtere livet på. Det er umulig å vite hvorfor en person utviklet en spiseforstyrrelse bare ved å se på personen, så ikke ta for gitt at du vet det om andre.

 

“Du kan jo ikke ha en spiseforstyrrelse, du er jo for gammel / en mann / for resurssterk / ikke tynn nok” Det er dessverre noen som fremdeles tror at man må være en hvit tynn tenåringsjente for å ha en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser kan ramme alle samfunnslag og har heller ikke noen fasit på hvordan man må se ut. Han i kassa på butikken kan ha en spiseforstyrrelse, sjefen i banken kan ha en spiseforstyrrelse, fotballspilleren kan ha en spiseforstyrrelse, hun gamle på sykehjemmet kan ha en spiseforstyrrelse, han som går på barneskolen kan ha en spiseforstyrrelse, naboen din kan ha det, faren din, bestemoren din, søskenet ditt, vennen din. Spiseforstyrrelser kan ramme alle.

“De med anoreksi spiser bare salatblader og drikker bare vann” Mennesker med anoreksi er like forskjellige som mennesker flest, til tross for mange likheter rundt felles diagnose. Dessverre er det en stor feiloppfatning av mennesker som lider av anoreksi kun lever på salatblader. Jeg husker godt at denne feiloppfatningen stod i noen av bøkene jeg hadde på ungdomsskolen og det er så synd å lære videre på slik feilinformasjon. Noen med anoreksi spiser omtrent bare grønnsaker, noen spiser ikke grønnsaker, noen spiser sjokolade, andre spiser ikke sjokolade. Noen har brødskiver som trygg mat, andre har frukt, smågodt, næringsdrikker eller pasta (for å gi noen eksempler) Det finnes faktisk ingen fasit på hva slags mat mennesker med anoreksi spiser.

 

“Jeg vet du kastet opp, jeg så du gikk på do etter vi hadde spist” Neimen altså, folk med spiseforstyrrelser må tisse som alle andre mennesker de også. Å bare anta at noen kaster opp fordi de gikk på do etter et måltid er faktisk ganske frekt. Er du en forelder, helsepersonell eller lignende som følger opp personen forstår jeg at man følger litt med. Det ikke spesielt snilt å bare anta det eller ta det som en selvfølge, for tro det eller ei så må også spiseforstyrrede tisse. Å komme med en slik kommentar kan også føre til at personen den er rettet mot føler at den “må” kaste opp fordi “hvorfor skulle en sånn kommentar kommet om jeg ikke spiste for mye” eller lignende. Så mitt beste råd er å ikke komme med sånne kommentarer i det hele tatt og er du en som har ansvar for det aktuelle mennesket så kom heller ikke med en sånn kommentar, for en sånn problemstilling kan diskuteres på en helt annen måte.

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

FORDOMMER MOT SPISEFORSTYRRELSER

Til tross for en økende åpenhet rundt spiseforstyrrelser er det veldig mange fordommer, myter og misforståelser ute og går. Man kan jo ikke forvente at alle skal være ekspert på denne sykdommen og at media i tillegg ofte er med på å gi et feilaktig bilde av spiseforstyrrelser hjelper ikke akkurat på. Derfor synes jeg det er så viktig å snakke høyt om nettopp dette og ikke bare fortelle hva mange ofte feilaktig tror, men også forklare litt rundt det. Å bare si at noe er feil hjelper ikke like godt som å skulle forklare hvorfor det er feil og derfor har jeg valgt å vie et innlegg til akkurat dette. For hva er det folk feilaktig tror om spiseforstyrrelser? Hvorfor tror de det? Og hvorfor er det feil? En spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom, men blir av mange feilaktig oppfattet som en fysisk sykdom og bare det tror jeg det ligger veldig mye i. Under her har jeg samlet en del påstander jeg selv har fått høre (som jeg vet at veldig mange andre også har) og en forklaring rundt de. Jeg håper dette kan skape en litt større forståelse rundt spiseforstyrrelser og være med på å knuse noen fordommer.

“Men du er jo ikke tynn / du ser jo ikke syk ut” Spiseforstyrrelse har ingen fasit når det kommer til vekt eller størrelse. Faktisk er de fleste med en spiseforstyrrelse normal eller overvektige. Det er mye feiloppfatninger ute og går om at man må være radmager for å ha en spiseforstyrrelse, noe som egentlig ikke er så rart da det er de tilfellene man hører og leser mest om, til tross for at det er de færreste. Det er faktisk bare 5-10% av spiseforstyrrede som er undervektige, så hvis man absolutt skulle laget et bilde av hvordan en spiseforstyrret skal se ut hadde det vært en normalvektig eller overvektig person.

“Men nå som du har gått opp i vekt er du vel frisk” Spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom. Denne kommentaren her er typisk rettet mot spiseforstyrrede som har vært undervektige for så å bli normalvektige. Det er viktig å huske på at selvom kroppen har fått en normal vekt betyr det ikke nødvendigvis at man er frisk. Sykdommen sitter i hodet og det kan det gjøre helt uavhengig av vekt. At noen går ned i vekt er en eventuell konsekvens av det psykiske.

“Men du spiser jo, jeg har jo sett det” De aller aller fleste med en spiseforstyrrelse spiser, det er faktisk ekstremt sjeldent at noen ikke spiser noe. De vanligste spiseforstyrrelsene er faktisk overspisingslidelse etterfulgt av bulimi. Anorektikere spiser de også. Man kan ikke dømme en person til ikke spiseforstyrret bare fordi man har sett personen spise. Ved å se personen spise vet du ikke hva som foregår i hodet til personen hverken før, under eller etter måltid. Du vet heller ikke hva som har skjedd før måltid eller hva som skjer etter. Du har kun sett en person spise og det er det.

“Det er jo ikke så farlig, du er jo ikke så tynn” Her siktet til det somatiske. Man har større generell risiko for somatiske komplikasjoner ved undervekt ja, men det betyr ikke at det nødvendigvis ikke er farlig somatisk om man er normal eller overvektig. Helt uavhengig av vekt kan man bli dehydrert, få alvorlige mangler, være alvorlig underernært og i verste fall dø av hjertesvikt. Dette er dessuten en kommentar man absolutt aldri burde si til noen, det er litt som å spytte folk rett i trynet i tillegg til at påstanden er direkte feil.

“Nå ser du mye bedre ut, jeg ser du har lagt på deg en del” Når jeg har fått sånne kommentarer har jeg bare lyst til å smile tilbake og si “takk det samme”, bare for at personen innser hvor dumt sagt det egentlig var. Samtidig vet jeg at denne kommentaren kommer av uvitenhet, for personen som sier det tror jo oppriktig at det er en god og positiv kommentar. Det er allmenn kjent at man ikke skal kommentere om personer har lagt på seg, likevel virker det som om veldig mange ikke tror dette gjelder om det er en person som var undervektig det blir sagt til. Bare vær så snill å ikke kommentere vekten / kroppen til andre sånn, uavhengig om det er en spiseforstyrret eller ei.

“Kan du ikke bare spise normalt da?” Hadde det vært så lett hadde ingen hatt en spiseforstyrrelse. Du ber ikke en person som har brukket beinet om å bare løpe et løp med en brukket fot. For selvom det i teorien er mulig så er det ikke det samme i praksis. Problemet er jo egentlig ikke maten i seg selv, men tankene og følelsene som ligger rundt det. Derfor er det ikke bare å spise normalt på 1-2-3. Spiseforstyrrede tanker og følelser kan være så kraftige og alvorlige at det kan bli definert som en alvorlig sinnslidelse på lik linje som psykose.

 

Lærte dere noe av dette innlegget? Ønsker dere en del to?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

MEN JEG ER JO IKKE SPISEFORSTYRRELSEN MIN

Jeg har fått en del spørsmål angående spiseforstyrrelsen i det siste. Spørsmål om jeg er frisk, om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelse igjen, hvorfor jeg ikke skriver mer om den og lignende. Jeg har også fått meldinger som går på det at jeg burde skrive mer om det, da jeg gir et feilaktig bilde av livet mitt ved å ikke skrive mer om det. Saken er den at jeg velger helt selv hvor ofte jeg skal skrive om det og hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg er helt åpen om at jeg sliter og prøver på ingen måte å fremstille livet mitt som perfekt eller knirkefritt. Det er en stor forskjell på det å fremstille livet sitt perfekt og det å ikke ha full fokus på sykdom. For jeg er jo ikke spiseforstyrrelsen min, jeg har en spiseforstyrrelse. Og til tross for at den preger livet mitt noe helt ekstremt så har jeg heldigvis mye friske ting i livet mitt også. At jeg da velger å ha hovedfokuset på gode ting betyr ikke at jeg er frisk eller at jeg fremstiller det å ha en spiseforstyrrelse som et godt liv, det betyr kun det at jeg er så mye mer enn spiseforstyrrelsen. For det er jeg faktisk.

 

 

For mange med en spiseforstyrrelse kan sykdommen fort bli identiteten ens. Det er ikke noe jeg ønsker og derfor er ikke dette en blogg tilegnet sykdommen min, noe det aldri har vært og aldri kommer til å bli heller. Samtidig synes jeg også det er viktig å skrive om (på en konstruktiv måte) for å være med på å fjerne stigma, spre kunnskap og at andre kan føle seg mindre alene. Så er den jo dessverre en stor del av livet mitt, det er bare fakta. Men å skulle skrive hver dag om det gjør hverken godt for meg eller noen av dere som leser. Dere skal også vite at selvom jeg skriver om noe fint som har skjedd en dag, så betyr det ikke at hele dagen nødvendigvis har vært fin. Jeg bare synes det er viktig å ta vare på de fine øyeblikkene og ikke drukne seg selv i negativitet eller selvdestruktivitet.

Jeg er dessverre ikke frisk ennå, som noen lurte på om jeg er. Kampen er derimot ikke over og jeg kjemper med nebb og klør hver bidige dag, for jeg gir meg nemlig ikke før kampen er vunnet. Jeg skammer meg også veldig mye over hvor mye spiseforstyrrelsen preger meg, selvom jeg egentlig ikke har noen grunn til å skamme meg. Det er mye som skjer i kulissene uten at jeg deler det og livet mitt er som sagt på langt nær perfekt. Som her om dagen hvor jeg skulle i behandling: jeg satte meg på toget til Tønsberg, begynte å spise på toget, gikk rett på Burger King da jeg gikk av toget, deretter matbutikken for å kjøpe enda mere mat og så var det tilbake til toget for å dra hjem til Larvik igjen. Hvor satt jeg da jeg egentlig skulle sitte på behandler sitt kontor? På Burger King og overspiste, mens jeg bare ville synke gjennom gulvet av skam. Likevel klarte jeg å ta mot til meg og kontakte behandler. Det ble time over sms istedenfor, men bare det å klare det mens jeg stod midt i det var et stort skritt for meg. Dette er bare et eksempel på ting jeg ikke deler, nettopp fordi det ikke er der jeg vil fokuset skal ligge. Samtidig synes jeg det går ok å dele det nå som jeg har fått det litt på avstand og for å illustrere hva en spiseforstyrrelse kan gjøre med en.

 

 

Jeg synes også at balansen kan være litt vanskelig. Det er et viktig tema å skrive om, da det dessverre finnes så mye inkompetanse rundt det og ikke minst er spiseforstyrrelser enda et stort tabu i samfunnet, selvom akkurat det begynner å bli noe bedre. Samtidig så vil jeg ikke være kjent som hun som har en spiseforstyrrelse, at det er spiseforstyrrelse folk knytter opp mot meg når de hører navnet mitt. Jeg vil heller at folk skal tenke jeg er engasjert, at jeg er en venn, at jeg er en som liker foto, dans, politikk og ellers hvem jeg er som menneske. For det er det som meg meg, jeg har bare litt (mye) ekstra bagasje jeg bærer på i tillegg.

Noen har også lurt på hvordan det går med meg, hvordan ståa er og hva planen videre er. Jeg har jo delt litt om det i høst, bare ikke så veldig detaljert. Helt ærlig så har jeg ikke skrevet så mye om det fordi jeg ikke har visst hva jeg skal skrive, men shit au, la det gå: tidlig i høst havnet jeg på sykehuset på somatisk avdeling etter en overspising som gikk galt, med en farlig mengde mat igjen i magen. Farlig både fordi mengden i seg selv var farlig, men også farlig med tanke på reernæringssyndrom. Det ble noen netter på sykehuset hvor det da også ble sendt henvisning igjen til spis, som heldigvis raskt ga meg klarsignal til å begynne der igjen. Siden det har jeg gått der igjen. Det var også en liten innleggelse på meg på psykiatrisk for noen uker siden (planlagt opphold), men jeg skrev meg dessverre ut før tiden. Siden det har jeg hatt samtaler med behandler på spis to ganger i uken og skal få prøve å snu ting hjemme frem til nyåret. Noe jeg er veldig motivert for og virkelig ønsker å få til!

 

 

Å ha en spiseforstyrrelse er ikke et godt liv og jeg beklager inderlig hvis noen har fått intrykk av det ved at jeg spesielt det siste halvåret så og si kun har fokusert på gode ting i SoMe. Å leve med denne sykdommen er faktisk et helvete og det er ikke noe jeg unner noen å måtte gå gjennom. Likevel får jeg heller ikke understreket nok hvor viktig det faktisk er å prøve å ha fokus på andre ting i livet også, ikke miste seg selv helt oppi alt kaoset. Dette er nok det mest personlige innlegget jeg har skrevet på lang tid, men jeg kjente at nå var det på tide. Livet mitt har mye fint i seg og det er det verdt å kjempe for.

Åpenhet er viktig, men åpenhet kan slå begge veier. Åpenhet kan føre til større aksept, til mer kunnskap og bidra til å hjelpe andre. På en annen side kan åpenhet også føre til å påvirke andre negativt og nettopp derfor er jeg også så påpasselig med hva jeg skriver rundt dette temaet. Sisitenevnte er nemlig min store skrekk, noe jeg for all del vil unngå. Jeg føler heldigvis at jeg har funnet en ok måte å skrive om spiseforstyrrelse på uten at det er til skade og det har jeg også fått intrykk av at andre også synes jeg får til godt. Heldigvis. Så jeg velger å skrive, men jeg er ikke forpliktet til å dele. Jeg eier min historie og jeg ønsker ikke å brette ut hele livet mitt åpent på nett for alle å lese. Derfor har jeg også klare grenser for meg selv med hva jeg er komfortabel med å dele og hva jeg ikke er komfortabel med. En grense jeg heldigvis satte før jeg bestemte meg for å være åpen om spiseforstyrrelsen for første gang.

Og glem ikke, selvom jeg skriver åpent om spiseforstyrrelsen min: jeg er ikke en spiseforstyrrelse, jeg har en.

 

 

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

ANOREKSI OG SLANKETIPS

Det jeg skal skrive om nå har jeg tenkt på ganske lenge, jeg har bare ikke visst helt hvordan jeg skal formulere meg. Det vet jeg fremdeles ikke, så jeg bare hopper i det, prøver å skrive uten å tråkke noen på tærne eller få noen til å føle seg ille. Jeg er ikke redd for å si meningene mine, men jeg synes man skal være forsiktig med å ytre seg om temaer som poteniselt kan være skadelige. Det er nemlig et slikt tema jeg skal skrive om nå, med vinklingen mot media. Grunnen til at jeg velger å ta det opp er at jeg synes det er svært uheldig hvordan media legger frem ting noen ganger, spesielt når det kommer til kropp og helse. Jeg vet at mange blir negativt påvirket av det og jeg vet at flere til og med tar skade av det, derfor synes jeg det er viktig å få frem iallfall en stemme om temaet.

Så, hvilket tema er det egentlig snakk om? Jo, hvordan skrive om restriktive spiseforstyrrelser og hvordan skrive om slanking, overvekt og helse (for å presisere: det er ikke spiseforstyrrelsen overspisingslidelse jeg mener her). For det er et faktum at økningen av anoreksi har vært stor de siste årene. Folk er yngre enn før, folk blir fortere syke enn før. Samtidig så er store deler av norges befolkning overvektige, noe som kan føre til helseplager (sistenevnte gjelder forsåvidt anoreksi også) og media elsker å skrive om nettopp dette. Gjerne i kombinasjon med en ny mirakeldiett eller hvordan gå ned så og så mange kilo på så få uker.

For noen år siden så jeg noe i en nettavis som tok kaka. To artikler på forsiden, side om side. Artikkel nummer en handlet om en dame som holdt på å dø av anoreksi, hvor også vekten hennes ble nevnt (dette er forøvrig noe media burde unngå å skrive konkret om)og man fikk se bilde av damen. Ved siden av var en artikkel med bilde av en mage til en overvektig person, som holder et målebånd rundt magen, om jeg ikke husker helt feil. Tittel på artikkelen der magebildet ble brukt? “Slik går du ned xx kilo på x uker” eller noe i den duren. Her har vi da altså to artikler side om side: en om en dame som holdt på å dø av undervekt og ved siden av en artikkel om tips og oppfordring til å gå ned i vekt. Og det er her problemet ligger synes jeg.

Man skal kunne skrive om helsegevinster og generelle sunne kostholdsråd, det synes jeg. Å sette to grupper som begge har et uheldig matinntak (av mangel på andre ord å bruke) opp mot hverandre slik derimot, det synes jeg ikke er greit. Saken er den at begge to trenger helsehjelp, men da er det viktig å kunne skrive om den ene gruppen uten å gjøre den andre gruppen syk(ere). Jeg synes også at fokuset media ofte bruker er helt feil, spesielt når det kommer til overvekt. Det er sjeldent fokus på en normalt kosthold og positiv aktivitet, men fokus på ekstremdietter og stor vektnedgang raskest mulig. Med fokus på skam, på mangel på selvdisiplin og ikke minst uheldig selvfølelse. Dette er ikke sunt, hverken for undervektige, normalvektige eller overvektige. Dessverre er det ofte slike ting som selger, noe som er unnskyldningen media ofte bruker. Likevel, det er jo faktisk ikke greit, eller hva?

Nå er det sjeldent to slike artikler som nevnt over her er plassert ved siden av hverandre og den aktuelle avisen tok selvkritikk etter at flere reagerte. Samtidig er typiske slike artikler å finne på ett og samme nettsted/nettavis/avis, til tross for de ikke er plassert ved siden av hverandre. Det burde vært et større fokus på hvordan man kan skrive om kropp, helse, vekt, diett og lignende for forskjellige grupper uten å føre til at artikklene blir skadelige for folk. Selvfølgelig har man et ansvar selv også, men media har faktisk et ansvar de også og det er det på tide at det ansvaret blir tatt.

Jeg er ikke for å innskrenke ytringsfriheten, jeg er for større bevissthet på hvordan man kan skrive om sårbare temaer uten at det skader folk. Større bevissthet for hvordan noe som skal nå en målgruppe kan være direkte farlig for en annen målgruppe. Større fokus på helse, fremfor vekt. Sånn hvis man først absolutt skal skrive om det.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Å LEVE MED EN SPISEFORSTYRRELSE

Noen mennesker kommer til det punktet hvor å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse dessverre ikke er et realistisk mål lenger. Det smerter meg å skulle skrive det og ikke minst innrømme det, men jeg er en av dem. Jeg tror ikke lenger at å skulle bli frisk er et realistisk mål for meg. Helsevesenet tror ikke lenger at å skulle bli frisk er et realistisk mål for meg. Spiseforstyrrelsen min har blitt stemplet som kronisk. Og det gjør vondt, samtidig som det på en måte er godt. Ikke misforstå her altså, for det er ingen ting jeg vil mer enn å bli frisk. Men det å hele tiden strekke seg etter noe og så falle gang på gang på gang… det gjør vondt det.

Skulle jeg en gang i fremtiden bli frisk ser jeg på det som en utrolig stor og god bonus. Men det at spiseforstyrrelsen min er stemplet som kronisk betyr ikke at jeg legger meg ned og lar den ta fullstendig kontroll. Jeg kjemper hver jævla dag og kommer til å fortsette med det. Målet mitt er å ha symptomkontroll / bli symptomfri. Lære meg å leve med det på en god måte. For jeg har så absolutt tro på at jeg kommer til å klare å slutte å overspise/kaste opp og det skal jeg klare også. Men å bli frisk er så mye mer enn symptomkontroll. Hvis jeg så må leve videre med å følge en kostliste hver dag for å holde ting i sjakk så gjør jeg heller det. Alt er bedre enn sånn ting er nå.

Med å leve med så tenker jeg på å klare å leve så tilnærmet normalt som man har mulighet til. Jeg mener ikke å la være å kjempe mot sykdommen. Det er heller snakk om å kjempe, men samtidig være i stand til å leve et liv man ser på som meningsfylt. Sånn som ting er nå hindrer SF meg utrolig mye.

Jeg er veldig mye sliten og må alltid prioritere på grunn av det. Har jeg planer en dag trenger jeg resten av dagen til å slappe av og noen ganger dagen før og etter også. Det kommer veldig an på formen. Det er utrolig frustrerende, men jeg prøver å være så bevist som mulig for å kunne prioritere de tingene som er viktigst. Dette er iallfall noe det til en viss grad går an å planlegge og prioritere. Den somatiske helsen svinger også veldig ellers, så jeg er veldig bevist på å prøve å unngå mangler for å unngå at det går for dårlig. Dette er heldigvis noe det fint går an å følge opp med blodprøver og lege. Samtidig så setter jo formen i seg selv en god del begrensninger for meg og det er utrolig kjipt når jeg går på en smell.

Noe som derimot er utrolig inngripende i livet mitt sånn ting er nå er den manglende kontrollen på overspising/oppkast (heretter omtalt som en (bulimi)runde). En runde tar som regel 2 og 1/2 time, så når man har flere runder hver dag bruker man veldig mye tid og ikke minst energi på det. Hadde jeg i det minste klart å holde det til et planlagt tidsvindu i dagen min hadde allerede en del ting vært gjort. Men det klarer jeg ikke nå. Og det er så himla frustrerende, sårt og vondt å måtte avlyse planer/avtaler fordi jeg sitter hjemme og trykker i meg mat. Eller at jeg ender med å dra fra ting fordi trangen til en runde blir så alt for stor. Det gjør at det er utrolig vanskelig å forplikte meg til ting, nettopp fordi bulimien har så kontroll at jeg ikke aner om jeg har mulighet til å møte opp eller gjennomføre. Så bare det å kunne klart å holde det til et fast tidsvindu i dagen min hadde hjulpet noe helt enormt. Målet er jo å klare å unngå helt, men der er jeg dessverre ennå langt unna. Ett steg av gangen, så kommer man til slutt frem, eller hva?

Jeg gjør også veldig mye for å prøve å unngå å trigge andre og har blitt veldig flink til å ha en runde i skjul. Kaste opp gjør jeg ikke et sted hvor noen kan høre det / merke det. Det fører jo noen ganger til ekstremt tungvinte situasjoner for meg, men heller det. Jeg vil heller ikke bli sett på som “hun syke”. De som kjenner meg veldig godt og som jeg er veldig nære legger jo ofte merke til ting, de ser tegnene og de merker det på meg. Men jeg prøver så godt å ikke la noen se/høre den bulimiske adferden. Hjemme er det ikke til å unngå, men når jeg er ute blant andre mennesker strekker jeg meg svært, svært langt. Det er jo bra i den forstand at det skjermer andre folk, samtidig så gjør det ting ofte veldig mye mer komplisert for meg.

Det er ikke bare de fysiske tingene som er til hinder (runder og somatisk helse), men også det psykiske. Kroppsbildet mitt er ofte utrolig elendig og noen dager kommer jeg meg ikke opp av sengen før utpå ettermiddagen fordi selvhatet mot egen kropp er for stort. Det er ofte svært vanskelig å dusje også, nettopp av samme grunn (dette her blir alt for lite snakket om!), eller å møte mennesker fordi jeg ikke takler at noen ser meg/kroppen min. Spise med andre er vanskelig. Spise mat andre har laget er vanskelig. Spise mat jeg ikke har full kontroll over er vanskelig. Å spise (utenom runder) er vanskelig. Og jeg kan få full panikk om noe er “feil” (velger å ikke utdype, da dette kan være triggende). Så mye er vanskelig, men jeg vil ikke bruke mer plass her nå på å skrive om det. Dere tar poenget.

Jeg prøver å ikke la sykdommen min hindre meg i alt. For mye hindrer den meg i, det er ingen hemmelighet. Men jeg prøver å holde fast i ting så langt det lar seg gjøre. Det kan være alt fra å klare å komme seg opp av sengen til å være politisk aktiv, danse, gjøre husarbeid, møte venner og klare å spise med andre. Noen ganger går det bra, andre ganger går det ok eller rett vest. Men jeg gir meg ikke med å prøve. Jeg nekter å la spiseforstyrrelsen styre hele livet mitt, jeg nekter å la den ta fra meg alt. Jeg står opp hver dag og prøver. Igjen og igjen og igjen. For det finnes mye Elise Amanda i meg også. Jeg er ikke spiseforstyrrelsen min.

 

Sitter dere igjen med noen tanker etter å ha lest? Er det noen andre tema dere ønsker at jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TILTAKENE SOM GJORDE FOLK SYKERE

Pandemien eller kanskje rettere sagt tiltakene som er satt i gang på grunn av pandemien har ført til en stor økning av spiseforstyrrede og alvorlighetsgraden i spiseforstyrrelser. ENDELIG blir dette snakket om i media og denne uken har man kunne lese flere artikler og nyhetsoppslag om det. Vi har satt i gang så mange tiltak for å beskytte spesielt en sårbar gruppe, men det virker som at det har gått litt i glemmeboken at nettopp de tiltakene har ført til forverring blant andre sårbare grupper, da blant annet spiseforstyrrede. Jeg sier ikke at vi ikke skal beskytte Olga, for det skal vi, men at vi må tenke på hvor utsatt andre sårbare grupper blir av mange av tiltakene.

Under her har 10 modige mennesker med en spiseforstyrrelse sendt meg sine erfaringer med hvordan pandemien har bidratt negativt til spiseforstyrrelsen. 10 modige mennesker med forskjellige historier, dog så like. Tusen takk for at dere ville dele med meg og tusen takk for at jeg får dele videre!

 

•Har mye personlig tanker og opplevelse at helsa ble mye verre pga pandemien, og mer overbelastning på sykehuset/legekontoret så får mye mindre hjelp, både for psykisk og fysisk.

 

•I begynnelsen av pandemien hadde jeg akkurat begynt å få oppfølging/behandling på RAS poliklinikk(Haukeland), men pga pandemien og lockdown så ble alle timene mine en periode kun per telefon og i løpet av den tiden med kun oppfølging på telefon så ble jeg så medisinsk ustabil at det ble avgjort at jeg var for syk til at det var forsvarlig å få poliklinisk behandling og ble derfor innlagt for reernæring på DPS (hvor de ikke har samme kompetanse). Siden dette skjedde så ble jeg avsluttet på RAS og måtte henvises tilbake (med litt ventetid) der etter reernæringsoppholdet. Dette gjorde at jeg ikke begynte med CBT-E før september 2020 når jeg egentlig skulle ha startet rundt april 2020.
Var kun det første halvåret av pandemien at det virkelig hadde negativ innvirkning på anoreksien, i ettertid har jeg fått og får jeg god oppfølging og støtte og har nå gått i CBT-E en stund.

 

•Da pandemien først kom fikk jeg ikke dra på DPS på mange måneder… det endte med behov for innleggelse (frivillig). Føler det var skikkelig dårlig at de ikke satt opp telefonsamtale en gang.

 

•For meg så har antall b/p episoder økt under pandemien, jeg føler også på mer skam rundt sf’en enn før!

 

•Usikkerhet mtp behandling, utsettelse av innleggelse. Mindre personlig relasjoner da lav terskeltilbud som psykisk helseteam i kommunen blir på tlf. Lettere å unnvike utfordringer da man kan være hjemme og bare droppe. Kan bli mer deprimert som påvirker sf.

 

•Jeg fikk anorexi en stund før pandemien kom, men under pandemien ble det mye verre. Det å gå på skole var et fristed vekk fra familien som «maste» jeg klarte å spise mer med vennner fordi jeg ikke følte meg «overvåket». Da pandemien kom var alle hjemme, jeg kunne ikke være med venner eller på skole. Dette førte jo til at jeg ble mer innelåst i mine egne tanker og alt ble jo da verre. Jeg ble innlagt for første gang og jeg gikk på gruppesamling på Rasp, men vi fikk ikke gjøre så mye der heller fordi vi måtte holde avstand. Ventelister på andre institusjoner ble lenger under pandemien siden flere begynte å slite og plassene ble færre siden de ikke kunne ta inn så mange om gangen. Da jeg ble innlagt en 3 gang under pandemien var/er det ikke lov med besøk eller ordentlige familiesamtaler. Når jeg først skulle på perm så blir jeg bare surrende rundt hjemme. Dette gir verken ingen motivasjon eller livsglede.

 

•For oss som bor alene så er det veldig mange timer i døgnet til å bare kjøre på med spiseforstyrret atferd. Både i form av regelen om at «jeg spiser kun dersom jeg er sammen med andre», og i form av «jeg skal ikke ut det neste døgnet så jeg kan bare kjøre en skikkelig B/p-session».
Jeg jobber i psykisk helse, og egentlig er vi ambulerende, men pga pandemi har vi ikke kunne dratt hjem til folk for bl.a. måltidsstøtte + følge dem på butikk for å handle inn. Så de negative eksemplene handler like så mye om brukere / pasienter som meg selv. Det er ikke det samme å ringe til noen og minne dem på å spise lunsj som å faktisk kunne være der med dem når de tilbereder den osv.

 

•Jeg var kommet langt i tilfriskning da pandemien brått endret alt. Jeg mistet muligheten til å gå på skolen som betydde enormt mye for meg. Det var min trygge plass. Jeg falt tilbake og ble sykere enn noen gang, og vet ikke om jeg noen gang kommer meg ut av dette.

 

•I starten av pandemien da alle måtte sett heime i 2mnd hadd allerede sf starta sånn smått, men siden vi mått va heime fra skola så gikk alt nedover og langt bort i gokk. Da vi endelig kun start vanlig undervisning igjen va d for vanskelig å kun spis forran folk igjen og eg klart ikke å bare skip frokost og middag men endt opp me å skip alt og d eg fikk i meg kom rett opp igjen for følelsen og tankan rundt mat hadde blitt for vanskelig.

 

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TENK PÅ HVA DU SIER, ORD KAN ØDELEGGE MYE

Nå nærmer deg seg virkelig julaften og romjul, eller med andre ord så nærmer det seg tiden for veldig mange hvor man spiser middager sammen, gjerne med andre folk og flere folk enn til vanlig. I den anledning vil jeg komme med et stor oppfordring (egentlig en liten, med tanke på hvor lite dette faktisk koster deg som person) til deg som skal sitte rundt et middagsbord med mange andre. Du vet ikke hvordan alle rundt bordet har det med seg selv og du vet ikke hvor skadelig det du kan komme på å si kan være for andre. Dette gjelder ikke bare rundt mennesker med spiseforstyrrelser, for dette her er noe som påvirker svært mange, dog i forskjellig grad. Likevel: når det koster så lite å ikke få noen til å føle seg ille eller verre, ja da synes jeg man faktisk skal tenke litt på det. Jeg håper dette innlegget blir lest av en del og jeg håper en del kan ta dette med seg inn i julen (og egentlig ellers også). Det er så viktig og det koster så lite.

Tenk på hvordan det du sier om deg selv påvirker de rundt deg. Ikke snakk om forskjellige dietter, hvor mange kalorier du spiser, hvor mye du “kommer til å gå opp av all denne maten” (satt i anførselstegn, man blir faktisk ikke tykk av ett måltid, på lik linje som man heller ikke blir tynn av ett måltid), hvordan kroppen din ser ut / hva du føler omkring den, hvor mye du må trene for “å bli kvitt” ditt og datt i maten osv osv.
Ved å snakke slik om deg selv påvirker du faktisk de rundt deg på en dårlig måte. Dette gjelder ikke bare spiseforstyrrede, men friske mennesker føler seg som regel heller ikke bra ved at noen snakker slik. Det er lett å sammenligne seg, så ikke få noen til å føle seg dårlig eller begynne å tenke på en dårlig måte fordi du har behov for å ytre deg om ting som ikke hører hjemme i en måltidssituasjon (egentlig hører nesten ikke noe av det her hjemme rundt barn, familie, tenåringer eller venner i det hele tatt). Tenk før du snakker, spesielt om sårbare temaer. Husk at små gryter også har ører.

Tenk på hvordan det du sier om andre påvirker andre. Ikke kommenter hvor lite/mye noen spiser, hvordan noen spiser, størrelsen på kroppene til noen, vektoppgang eller vektnedgang på noen, hvordan klærne sitter på noen på grunn av kropp, hva noen spiser osv osv.
Dette er totalt unødvendig å kommentere på. Vedkommende er nok smertelig klar over det selv. Og uavhengig om vedkommende er klar over det eller ikke så skaper dette økt kroppspress, det skaper økt selvkritikk og for noen kan slike kommentarer være ødeleggende i lang tid fremover. Slike kommentarer kan man rett og slett holde seg for god for. Det er faktisk skremmende hvor mye slike kommentarer kan ødelegge, da veldig mange alt sliter med sitt eget kroppsbilde.

Men hva hvis noen likevel holder på slik? Kanskje du kan alliere deg med noen på forhånd som kan si ifra eller kanskje du selv kan si ifra, både på dine og andres vegne. “Kanskje vi kan snakke om noe annet, nå som vi spiser sammen?” eller “Jeg synes ikke at det er så hyggelig at du snakker slik om deg selv / om andre, kanskje vi skal snakke om noe annet?” er to eksempler på hva man kan si. Eller man kan rett og slett prøve å dra samtalen over på noe annet hvis noen begynner slik eller kanskje til og med ta vedkommende til side og forklare litt. Noen snakker dessverre ganske negativt på en måte som påvirker andre negativt ubevisst og da kan det være greit å si ifra på en grei måte. Akkurat hva man skal gjøre om man merker at det blir skikkelig ukomfortabelt sitter jeg ikke med noe svar på dessverre.

Jeg håper iallfall at alle får noen så fine dager som mulig, hvor fokuset ikke blir lagt på kropp/vekt/kalorier og lignende. Og jeg håper at alle vil bidra til at det ikke gjør det. Tenk deg om før du snakker og tenk på hvordan du kan påvirke de rundt deg. Ja til å være bevisst og ja til å bidra til en hyggelig julefeiring rundt matbordet♡

 

Har du tenkt over dette før? Er du bevisst på hvordan du snakker om deg selv og/eller andre spesielt rundt måltidssituasjoner?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TIL DEG MED EN SPISEFORSTYRRELSE NÅ I JULETIDEN

Vit at du er bra nok, at du ikke er alene og at det er lov til å si nei. Juletiden er vanskelig for mange og ikke minst er grunnene mange. Jeg vet iallfall at det å ha en spiseforstyrrelse i denne tiden ikke er bare-bare. En tid fylt av kos, som da gjerne er synonymt med kos og mat. For mange (inkludert meg selv) gjør dette ting bare enda vanskeligere, for det er ikke alltid bare kos når mat er involvert. Jeg synes det er ganske sårt, for jeg elsker jo julen og alt den bringer med. Men så tar dessverre ikke spiseforstyrrelsen juleferie, selvom jeg så endelig skulle ønske det. Gjennom mange år har jeg gjort mange erfaringer, både på godt og vondt. Hva er det som kan gjøre denne tiden litt lettere? Hvordan kan jeg også klare å kose meg, til tross for mine utfordringer?

•Snakk med de rundt deg og finn løsninger på forhånd. Ofte blir det en del juleselskap eller andre sammenkomster med mat. Ofte har dette ført til at jeg har dukket opp, prøvd å spise som alle andre og så har det gått dårlig og/eller jeg har bare dratt. Jeg vil jo klare, men så vet jeg at jeg hadde klart bedre hvis jeg hadde tatt litt mer hensyn til hva jeg trenger i min situasjon, fremfor å skulle fremstå friskest mulig. For meg kan det da hjelpe å snakke med de jeg skal være med (dog mye lettere med nære venner og familie) på forhånd og avtale/fortelle hva jeg gjør med mat. Om det så er at jeg skal spise før jeg drar, ta med egen mat eller noe helt annet. Dermed kan jeg få vært med på det sosiale og hyggelige, uten at maten skal ødelegge alt.
Det kan også være kjekt å noen ganger minne de man skal være med på at det ikke er så hyggelig med kommentarer om hva man spiser, hvordan man spiser, når man spiser eller kommentarer på kropp eller vekt. Dessverre er det noen som er litt raske til å lire slike kommentarer ut av seg og da er det fint å gi en ventelig påminnelse i forkant, slik at man kanskje slipper å sitte der å høre noe slikt i en stressende situasjon.

•Det er lov til å si nei. Noen ganger kan det bli veldig mye. Invitasjoner til familiemiddager, julebord, filmkveld med snacks, pepperkakebaking, jentekveld osv osv kan strømme på i denne tiden. Selv synes jeg det kan være vanskelig å si nei, jeg vil jo ikke være hun kjipe og jeg vil jo så gjerne klare å være med på alt. Likevel vet jeg så godt at jeg faktisk også må ta hensyn til min egen helse, selvom det ikke bestandig er så lett. Det er lov å si nei hvis man ikke orker, klarer eller hvis man kjenner at dette her er med på å gjøre en verre.
Man er ikke pliktig til å komme med en grunn, men noen ganger er det noen som presser veldig på med “hvorfor? kan du ikke vær så snill å bli med?” eller lignende. For min del kan jeg noen ganger klare å svare da at akkurat nå blir det litt for vanskelig for meg, selv om jeg gjerne vil. Er man derimot ikke så gira på å si det rett ut, men likevel ønsker å komme med en forklaring for å stilne spørsmålene er det helt innafor å si at man har andre planer eller rett og slett skylde litt på koronasituasjonen med en “jeg har blitt litt småsyk, så jeg må holde meg hjemme”.

•Finn ut hvordan du kan kose deg og fyll tiden med det. Det er jo så mye man kan gjøre rundt juletider og jeg synes det er så viktig å gjøre ting som gjør en godt. For julekos må nødvendigvis ikke utelukkende bestå av ting som gjør det vanskelig med tanke på spiseforstyrrelsen. Hva med å invitere noen til å ta en kopp kaffe eller te? Dra ut for å skøyte sammen? Pakke inn gaver sammen mens man hører på julemusikk? Eller kanskje du vil ha en kveld alene med ansiktsmaske, strikketøyet og julefilm? Man kan gjøre mye koselig i juletiden selv om man kanskje vil finne på andre ting å gjøre enn kun ting som involverer mat. Finn ut hva som gjør at du har det fint og du koser deg!
Jeg mener ikke at man ikke skal utfordre seg, men hvis jul kun blir forbundet med utfordringer, stress, angst og masse vanskelige følelser blir det ganske trist. Derfor er det viktig å også gjøre ting som ikke fremprovoserer veldig mye vanskelig. Jeg har hatt noen sånne juletider, hvor jeg har prøvd å fremstå frisk / gjort alt det friske mennesker gjør og det førte ikke med seg så mye godt. Balanse er tingen! Utfordringer er bra, men det er ikke så bra når utfordringene skygger over all julegleden.

Jeg vet dette er en fin tid, samtidig som det er en tøff tid. Jeg håper likevel at dere får kjenne på varme, juleglede og gode øyeblikk. Jeg håper dere klarer å sette grenser for dere selv, at dere klarer å utfordre dere noe og at dere klarer å gjøre ting som gjør dere godt. Jeg tenker på dere og sender dere mange styrkeklemmer. Husk at helse må komme først, for det er faktisk mye viktigere enn middagsselskapet til grandtante Gunn eller å droppe jentekvelden kun fordi du er redd for matsituasjonen som kan oppstå. Jeg heier på dere alle fra sidelinjen og håper dere får en så fin som mulig juletid!

 

Hva gir deg glede i juletiden?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

.

Anoreksi er den vanligste dødsårsaken for unge kvinner, etter ulykker og kreft. Anoreksi har den høyeste dødeligheten av alle psykiatriske lidelser.

Tirsdag gikk enda et liv tapt. Et liv til for mye. Du sovnet stille inn, jeg håper du nå får hvile.