Å FØLE AT KROPPEN ENDRER SEG

Så var jeg her igjen da: vektoppgang. Like vanskelig og vondt hver gang, men strengt tatt nødvendig for å få en friskere kropp. Jeg har det håp om at denne runden her med vektoppgang blir den siste. At jeg klarer å stå i vektoppgangen og ikke minst: klarer å holde en normal vekt når jeg har nådd vektmålet som er satt. Det er skummelt og vondt at kroppen endrer seg, ikke bare med hva jeg ser, men også å kjenne at kroppen endrer seg.

Jeg husker ennå følelsen fra jeg var her i våres. Jeg gikk tur ute i vårværet og plutselig kjente jeg det. En følelse jeg helt hadde glemt eksisterte. Det slo faktisk pusten ut av meg, både fordi det var uvant, men også fordi det gjorde vektoppgangen så mye mer reell. Jeg kjente at lårene kom borti hverandre når jeg gikk. Slik som lår skal gjøre. Men jeg hadde glemt hvordan dette kjentes ut. Den følelsen der, den kommer til å komme igjen. Nå er jeg heldigvis litt mer forberedt og vet at det er jo egentlig ikke noe å få panikk over. For det er jo egentlig bare veldig bra og det er jo egentlig slik lår skal gjøre.

Det er uvant, skummelt og rart å kjenne at kroppen endrer seg. For det er jo ikke bare psykisk man merker det. Jeg kjenner blant annet at jeg ikke fryser like mye lenger, jeg kjenner at jeg ikke holder på å gå i bakken om jeg reiser meg for fort, jeg kjenner at det ikke gjør like vondt å ligge i senga lenger. Slike ting, slike konstante påminnelser om at kroppen har blitt større og friskere er vanskelige og vonde, til tross for at det nettopp er det jeg jobber mot: friskere kropp og sinn.

Enda flere merkbare ting kommer til å komme. Jeg får nesten bare ta det litt som det kommer. For jeg skal jo opp til normalvekt, jeg bare husker ikke helt hvordan det er å være der. Jeg kommer til å kjenne flere fysiske forandringer og jeg kommer til å få panikk over dem, men jeg får søren meg ikke lov til å gi meg av den grunn. Jeg skal jo bli mye friskere, jeg også. Da er dette en del av det og sånn er det bare.

 

 

//Elise Amanda

FLAUT Å VÆRE TILBAKE PÅ RASP IGJEN

Jeg har følt veldig på det, at det er flaut å være tilbake igjen på RASP. Litt sånn “så godt klarte jeg meg hjemme liksom..” tanker. Følelsen av å komme tilbake med halen mellom beina. Jeg snakket faktisk med en av miljøpersonalet om akkurat dette og jeg prøver å ta til meg ordene hennes om at det ikke er noe å føle skam over eller føle seg flau over. For dette er jo en intensivenhet på maksimalt seks ukers innleggelse og jeg er ikke akkurat den første til å komme hit igjen, det var visst veldig vanlig siden behandlingstiden er så kort.

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg føler at det er flaut å være tilbake, for egentlig er det jo bare tøft og modig av meg å ta opp kampen atter en gang. Jeg tror det ligger mer på det at jeg skammer meg over å ikke ha kommet lenger enn hva jeg har. For jeg skulle så gjerne, ja jeg skulle så gjerne ha vært tilnærmet frisk nå. Men så er jeg jo ikke det. Samtidig, så har jeg på flere områder kommet himla langt siden forrige innleggelse på intensivavdelingen. Det er ikke snakk om to skritt frem og to tilbake, men to skritt frem og et tilbake. Det går jo fremover, kanskje bare ikke så fort som hva jeg skulle ha ønsket.

Jeg trodde en liten periode at jeg var knekt, at det var håpløst å skulle prøve å bli frisk. Men det er jo ikke det, det er bare den fæle ambivalensen som tuller med hodet mitt. Til tross for at jeg synes det var flaut å trappe opp her igjen for tredje gang, så gjorde jeg det. Til tross for at noen måltider er så vonde at jeg gråter meg gjennom dem, så fullfører jeg dem. Til tross for at selvhatet for egen kropp fyller hver celle i kroppen min gir jeg ikke opp. Ja, så føler jeg kanskje at det er litt flaut å være tilbake. Men det hadde vært enda mer flaut å bare skulle ha gitt opp.

 

 

//Elise Amanda

HVORFOR FØLES DET SÅ FÆLT?

Det er så himla frustrerende at det føles uutholdelig å gå opp i vekt, at hele verden ser ut til å rase (men så gjør den nok egentlig ikke det). At å spise nok til å gå opp det jeg må setter igang så mange følelser og tanker. Når man strigråter seg gjennom måltider og sliter med å puste, fordi angsten for egen kropp er så sterk. Hvorfor er det egentlig sånn? Hvorfor føles det så fælt? Jeg sliter med å forstå det selv.

Er det ikke rart at jeg kan få panikkanfall over mat og måltider, mens å hoppe i fallskjerm er noe jeg vil? Jeg håper frykten slipper litt tak etterhvert, både når det kommer til mat og ikke minst kropp. Den gjør jo forhåpentligvis det, det er jo derfor jeg drar meg gjennom denne gjørma.

Ting har vært ekstremt tøft siden starten av helgen. Det har vært mange tårer, så mange at jeg ble overrasket selv over at jeg ikke gikk tom. Samtale om at det blir tenkepause om jeg ikke kommer meg på beina igjen asap. Frykten for å få tenkepause eller bli skrevet ut er stor, for jeg vil jo dette. Jeg vil jo så gjerne være her og jeg vil jo så gjerne bli bedre, jeg er bare så redd. Så jeg gråter og gjør som jeg skal, samtidig som jeg hater meg selv for det (men jeg hater meg selv for det om jeg ikke gjør som jeg skal også). Ambivalensen spiser meg opp innenfra noen ganger.

Jeg gleder meg til den dagen (som forhåpentligvis kommer en eller annen gang) jeg kan si at jeg klarte det. Klarte å bli frisk nok til å i det minste ikke utføre spiseforstyrrede handlinger. En dag hvor ting ikke føles like fælt. Hvor jeg ikke føler at jeg dør av å gå opp i vekt eller ligge på en normalvekt. Hvor frykten ikke styrer livet mitt og hvor alle disse fæle følelsene ikke er det som tar mest plass i livet mitt.

Men enn så lenge føles det fælt, ja rett og slett uutholdelig. Det er vel slik det er å skulle bli frisk, det. Heldigvis er premien på målstreken ganske så stor, nemlig livet.

 

 

//Elise Amanda

UPDATE PÅ HVORDAN DET GÅR

God kveld gode lesere. Nå har jeg jo vært her i noen dager og jeg tenkte derfor at det er greit å komme med en oppdatering. Det er ikke all verdens å komme med etter kun noen dager (jeg kom mandag morgen), men noe er det da likevel. Beklager forresten så mye at jeg ikke har svart på kommentarer og meldinger i det siste, jeg (og kreftene) strekker rett og slett ikke til. Førsteprioritet er jo behandlingen og da velger jeg å legge kreftene mine i det, bloggen blir når jeg har overskudd til det. Jeg blir veldig fysisk utmattet av å være psykisk utmattet og det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at dette her er tøft.

Hvor skal jeg i det hele tatt begynne? Jeg har jo vært her før, noe som er en trygghet siden jeg kjenner rammene fra før og personalet, ikke minst kjenner jo personalet meg. Det er til stor hjelp, for da slipper jeg å starte helt på nytt og jeg blir derfor også forstått lettere. Fra mandag til og med tirsdag hadde jeg en kostliste som var ca lik som den jeg hadde på psykiatrisk. Fra og med i går og til og med i dag har jeg en ny økende kostliste. I morgen skal den økes enda mer og så skal den igjen økes enda mer fra og med mandag.

Det er utrolig vanskelig å stå i, men jeg må jo nesten bare klare det. Kveldsmaten i går var for eksempel veldig vanskelig og tårene bare rant og rant. Det må ha sett passe smart ut når man gråter og snufser om hverandre mens man tygger mat, men jeg var fast bestemt på å skulle gjennomføre uansett. Takket være god støtte og en skikkelig ståpåvilje fikk jeg det til. Seier til meg!

En veldig positiv ting er at en av de tingene som er svært vanskelig for meg faktisk gikk greit. Både jeg og personal var jo forberedt på at det skulle bli svært vanskelig for meg og at det skulle komme en voldsom reaksjon, men det gjorde det ikke. Jeg ble rett og slett satt ut selv over hvor greit det gikk. Er det noe jeg kan så er det visst å overraske meg selv haha. Derfor krysser jeg fingrene for at dette vil gå greit videre, men har også i bakhodet at jeg ikke må bli skuffet over meg selv om det skulle komme noen reaksjoner.

Jeg vet jo også at vektoppgang kommer til å bli svært tøft og helt ærlig skremmer det livskiten ut av meg. Men jeg er innforstått med at det er en del av behandlingen og det å skulle bli bedre. Heldigvis vet jeg at jeg har god støtte rundt meg her og jeg vet at de følger nøye med slik at ting går som det skal. Det i seg selv er en stor trygget. Når jeg først må/skal opp i vekt tror jeg ikke det er noe bedre sted for meg å gå gjennom det enn på RASP. Jeg ser jo selv at jeg er for tynn, likevel så synes jeg det er utrolig vanskelig med vektoppgang.

Det meste av tiden her går til måltider, hviletid, oppfølgingstid og behandling. Sånn ellers går tiden min til strikking (noe som ikke akkurat er en overraskelse, vel) for det meste. Jeg har faktisk ikke sett mer enn en episode av en serie pr dag, noe som er veldig ulikt meg. Så sånn går no dagan, enn så lenge.

 

 

 

//Elise Amanda

TING JEG SKULLE ØNSKE AT ANDRE FORSTOD

Jeg forstår godt at utenforstående ikke vet alt om spiseforstyrrelser, noe annet hadde jo vært rart. Samtidig er det noen ting jeg skulle ønske at andre visste eller forstod, da flere situasjoner blir svært vanskelig for meg (og mange andre med en spiseforstyrrelse) nettopp på grunn av all uvitenhet. Derfor kaller jeg også dette innlegget “ting jeg skulle ønske at andre forstod” og ikke “ting fæle folk sier/gjør”. For jeg tror ikke at noen mener noe vondt med det, men samtidig så må folk forstå at det ikke bare er fritt frem kun fordi vedkommende er syk.

Her kommer noen av de tingene jeg skulle ønske at folk forstod eller visste om spiseforstyrrelser. Mye handler jo om hvordan man skal (eller ikke skal) oppføre seg eller tin man ikke skal si rundt noen som er syke. Jeg håper dette innlegget kan være til hjelp for noen:)

-Jeg skulle ønske at andre forstod at man ikke automatisk er frisk fra en spiseforstyrrelse hvis man er normalvektig eller blir normalvektig. Sykdommen sitter i hodet og selv om kroppen er/blir frisk så betyr det ikke nødvendigvis at man er frisk. Ja, man må ha en normal vekt for å bli frisk, men hodet må også følge med.

-Jeg skulle ønske at andre forstod at jeg ikke gjør spiseforstyrrede handlinger med vilje. Det er faktisk ikke slik at jeg vil ødelegge sosiale ting ved at jeg begynner å overspise og det er faktisk ikke slik at jeg kan finne på å ta andres mat fordi jeg synes det er gøy. Jeg synes det er helt forferdelig hvor stor kontroll spiseforstyrrelsen noen ganger har over meg og hva den “får” meg til å gjøre.

-Jeg skulle ønske at andre forstod at det ikke er ok å kommentere hva eller hvordan jeg spiser. Jeg har faktisk opplevd full diskusjon rundt bordet om “hvordan får lille deg plass til SÅ mye mat”, opplevd kommenterer rundt hva jeg spiser og ikke minst hvordan jeg spiser. Med mindre du er en del av mitt behandlingsteam eller pårørende så skulle jeg ønske at du kunne passe dine egne saker.

-Jeg skulle ønske at andre forstod at det ikke bare er å spise normalt, for tro meg, om det hadde vært det så hadde jeg vært frisk for lengst. Misforstå meg rett her: det er jo bare å spise normalt, men så er jo ikke det egentlig bare bare. Det er veldig mye mer komplisert enn som så.

-Jeg skulle ønske at folk forstod at det ikke er ok å kommentere kroppen min. De gangene jeg har gått opp i vekt har jeg ofte fått høre det av andre. For å si det sånn, så er jeg smertelig klar over det selv. Du kommenterer ikke sånt til andre, hva tror du da gir deg rett til å kommentere kroppen min? Samme med folk som uoppfordret kommenterer at jeg er for tynn og må spise mer. Du går ikke bort til noen og sier at de er for tykke og må spise mindre, gjør du vel?

-Jeg skulle ønske at folk forstod at de ikke alltid forstår og ikke minst at jeg ikke alltid forstår selv engang. Det er faktisk ok å ikke forstå alt, men ikke kom her og lat som om du er ekspert, du blir fort gjennomskuet. Det er helt lov til å si at “vet du, dette her har jeg ikke så mye greie på”. Personlig synes jeg også det er greit å bli spurt om ting, fremfor at folk bare antar. Spør meg så forklarer jeg gjerne, men husk på at ikke alle nødvendigvis har lyst til å forklare og det er helt ok det også.

 

 

//Elise Amanda

READY, SET, FIGHT

Denne dagen her har virkelig gått i ett altså! Opp klokken seks på morgenen etter minimalt med søvn og så var jeg på reisefot frem til halv ti hvor jeg da ankom RASP. Jeg har omtrent ikke fått et ledig øyeblikk før nå. Da jeg kom måtte jeg legge fra meg bagasje for så å tusle bort for å ta blodprøver før det var rett tilbake til møter. Innkomstsjekk og innkomstsamtale før lunsj, deretter rett i lunsj og hviletid, for så å ha legeundersøkelse og deretter samtale med KEF og først etter det hadde jeg litt tid hvor jeg kunne sette meg ned haha. Da rakk jeg å gjøre ferdig genseren min (!!!) før det var rett til middag. Travel dag eller?

Her får dere også noen kleine mobilbilder av meg selv som skulle illustrere at jeg er fit for fight hahah. Uff, noen ganger skulle jeg vært skjerma fra meg selv.

Men herlighet, dette blir noen tøffe seks uker, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg vurderte faktisk å drite i hele innleggelsen og bare dra hjem, for jeg savner så å være hjemme. Men jeg vet jo at det ikke akkurat er særlig smart, så jeg dro. Uansett hvor hardt jeg ønsker det og hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke stå i dette alene. Jeg må også lære meg å senke forventningene til meg selv, for jeg kan faktisk ikke klare alt på en dag (satt på spissen). Denne gangen skal jeg gi meg selv tid og jeg skal jobbe for de små seierne og ta et skritt om gangen.

 

 

Har dere noen forslag til innlegg fremover?

 

 

//Elise Amanda

EN TYPISK DAG PÅ PSYKIATRISK

God kveld, god kveld! Tenkte jeg kunne stikke innom for å fortelle dere om hvordan en typisk dag her ser ut. Det er jo egentlig ikke noe program her, men vi spis-pasientene (aka de med spiseforstyrrelse) har et eget program, så for oss så skjer det faktisk noe hehe. Jeg har tenkt mye på at for de andre må jo dagene bli himla lange, så jeg er glad det skjer noe her og jeg er glad for at jeg har utgang. Nå hadde det jo også vært rart om det ikke var noe opplegg med tanke på at jeg er her pga bulimien da. Uansett, nå skal jeg ta dere med på en typisk dag her inne.

Kl 08.00 – rundt her (noen ganger tidligere) blir jeg vekket og etter å ha få summet meg litt tusler jeg inn på badet for å gå på do, kle på meg og børste håret.

Kl 08.15-08.45 – her er det da frokosttid og under frokost har jeg da oppfølging av et av personalet.

Kl 08.45-09.45 – hviletid/oppfølgingstid med personal etter måltid, hvor jeg som regel sitter og strikker, eventuelt så er jeg på pc`n eller mobilen.

Kl 10.00-10.15 – tid for fukt til mellommåltid med personal, frukten blir da spist i lillestua hvor vi også har hviletid

Kl 12.15-12.45 – lunsj med oppfølging av personal

Kl 12.45-13-45 – hviletid med personal igjen

Kl 15.45-16.15 – middag med oppfølging av personal

Kl 16.15-17.15 – hviletid med oppfølging av personal

Kl 19.15-19.45 – kveldsmat med oppfølging av personal

Kl 19.45-20.45 – hviletid med oppfølgning av personal

Som dere ser så går store deler av dagen bort til måltider og oppfølgingstid/hviletid etter måltider. Personal blir altså med under forsyningen og sitter ved bordet under måltid og etter måltid sitter personal med meg/oss i hviletid i en egen liten stue. I hviletiden pleier jeg da altså å strikke eller være på pc/mobil. Sånn ellers så tar jeg meg gjerne en gåtur mellom slagene, kanskje tar jeg noen bilder og ellers bare slapper jeg av. Jeg blir alltid så himla sliten fysisk når jeg blir sliten psykisk, så det blir en del avslapping også. Noen ganger har jeg også samtale med behandler eller lege.

 

Forresten, lurer dere på noe eller har dere noen ønsker om innlegg?

 

 

//Elise Amanda

HVA JEG SAVNER PÅ GRUNN AV SYKDOMMEN

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive litt om hva jeg savner med tanke på at jeg er syk og det er noe jeg virkelig har lyst til å skrive om. For hvis man snur litt om på det så er jo spørsmålet om hva jeg ser frem til med å være frisk(ere), eller hva? Og det er så himla viktig å ha noe å se frem til og ha noen mål og ønsker for å klare å holde på motivasjonen. Det er jo ikke tvil om at livet som frisk(ere) garantert er mye bedre enn livet som syk. Dette innlegget blir faktisk til motivasjon for meg selv, men jeg håper også at det kan være litt motivasjon for andre som sliter.

Jeg oppfordrer dere det er aktuelt for å lage en liste over ting dere ser frem til å kunne gjøre og ting dere savner på grunn av sykdommen. Her kommer noen av mine ting:

Jeg savner å ha en kropp som fungerer bedre. Det er så dritt å være konstant sliten og ikke orke særlig mye. Ting jeg skal må planlegges så nøye for at energien skal strekke til og jeg må ofte sette av en god stund for å klare å komme meg igjen. Andre ting som jeg skulle ønske fungerte bedre er fordøyelsen, jeg skulle ønske at jeg ikke var kald konstant. Jeg savner å ha hår som ikke faller ut i store mengder, jeg savner å ikke få blodsukkerfall og blodtrykksfall. Jeg savner rett og slett å ha en kropp som kan fungere normalt.

Tenk å kunne bli med på den joggeturen, tenk å spontant bli med på shopping en dag eller bare ha energi nok til å være sosial en del timer uten å være helt utslitt etterpå. Tenk å være i fysisk god nok form til å klare de vanlige tingene man så gjerne ønsker å klare.

Jeg savner også mye av det sosiale. Det er så mye angst knyttet til sosiale ting på grunn av hvordan jeg føler meg i kroppen min, men ikke minst fordi nesten alle sosiale ting inneholder mat av noe slag. Det gjør det utrolig vanskelig å klare å være spontan, men også vanskelig å i det hele tatt være til stede. Ofte blir jeg så stressa at jeg begynner å overspise for så å dra hjem for å fortsette å overspise og kaste opp.

Tenk å bare kunne si ja om noen lurer på om jeg vil bli med på café, tenk å kunne bare si ja om noen lurer på om vi skal spise x eller y sammen, tenk å bare kunne si ja om noen lurer på om jeg vil finne på et eller annet. Tenk å kunne spontant reise på hyttetur med noen uten at hvert eneste måltid må planlegges nøye og jeg må “godkjenne” alt. Tenk om.

Jeg savner i grunn å kunne leve livet slik jeg ønsker det, uten å være styrt av en spiseforstyrrelse. Jeg skulle så gjerne ha vært i stand til å studere eller jobbe og det gjør utrolig vondt å ikke være i stand til det. Jeg savner å kunne forholde meg til ting på en normal måte. Ikke minst ønsker jeg at de rundt meg skal bli kjent med den friske Elise Amanda, for de siste årene har spiseforstyrrelsen skint så voldsomt igjennom. Jeg savner å kun bli definert som meg selv og ikke som sykdom.

Tenk å kunne være bare meg. Det hadde vært fint, det.

 

 

//Elise Amanda

NÅR HELE DAGEN GÅR TIL HELVETE

Jeg er så forbanna sliten og jeg er så glad for at gårsdagen er over, for det var en alt annen enn fin dag. Hele dagen fra jeg stod opp til jeg la meg klokken 02.00 gikk til bulimien. Overspise og spy og rett etter jeg var ferdig med en runde var det på´n igjen. Sånn gikk hele dagen i ett. Jeg var så sliten at jeg bare ville legge meg ned å gi opp. I tillegg var skammen så stor og samvittigheten så dårlig.

Jeg vil ikke en gang tenke på hvor mye mat og hvor mange kalorier jeg overspiste på i går, for jeg vet at jeg bare i går spiste mer enn hva et normalt menneske spiser i løpet av en hel uke. Det er så sykt, så ekstremt, så fælt. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan stoppe, det er jo et helvete å holde på slik og leve med dette. Likevel, jeg higer alltid etter neste rus og er alltid på let etter neste dose. Kan noen trykke på pause-knappen for meg? Jeg er så sliten.

Tenk om jeg bare hadde visst hva slags helvete man kan havne i første gang jeg kastet opp. Hadde jeg visst det hadde jeg ikke engang nærmet meg toalettskålen. Tenk om jeg aldri hadde tatt det steget, da kunne jeg vært ferdig utdannet og i jobb, jeg kunne brukt tiden min på ting som er bra å bruke tiden sin på og jeg kunne virkelig levd. Istedenfor sitter jeg her da, med så lite selvkontroll at jeg ikke en gang kan jobbe en eneste time i løpet av en uke. Istedenfor sitter jeg her og overspiser og spyr fremfor å være ute i det virkelige livet. Jeg kan ikke få sagt det nok: aldri, aldri kast opp den første gangen. Aldri.

 

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN GIKK DET EGENTLIG MED SJOKOLADEKALENDEREN..?

Husker dere at jeg fortalte dere om at jeg har et stort ønske om å klare å ha en sjokoladekalender i år? Vel, det gikk dessverre ikke så bra. Noen dager før desember fikk vi en sjokoladekalender hver av moren til Andreas og allerede under min første b/p-runde etter disse var i hus så endte jeg med å tømme dem. Ikke bare min, men Andreas sin også. Jeg har så himla dårlig samvittighet for det og jeg er så lei meg. Kunne jeg ikke i det minste ha klart å la Andreas sin være…?

Etter å ha kjøpt inn og prøvd på nytt hele 7 (!!) ganger i fjor kom vi frem til at jeg ikke skal kjøpe nye til oss, da det er stor sannsynlighet for at det bare ender med nederlag og skuffelse. Jeg gikk heller til anskaffelse av denne tekalenderen som vi deler på. Da får vi ha en kalender som faktisk kan holde på og nyte. Uten at spiseforstyrrelsen skal ødelegge. Men til neste år, da håper jeg at det går an å ha sjokoladekalendere i hus.. selv om det ikke gikk dette året heller trenger jeg jo ikke å gi opp.

 

 

 

 

 

//Elise Amanda