spiseforstyrrelsen slik den er akkurat nå

Jeg har det virkelig ikke noe bra for tiden, jeg føler at alt jeg gjør blir feil. Livet mitt er ikke særlig til liv lenger når det omtrent bare består av å spise store mengder mat, for så å kaste det opp igjen eller nesten ikke spise i det hele tatt. Hatet jeg føler til meg selv er skremmende stort og jeg bryter sammen helt uten forvarsel på grunn av hvor stygg, ekkel og feit jeg føler meg. Jeg føler at alle tenker stygt om meg og at alle egentlig hater meg, sett bort i fra noen få, få mennesker. Skole er så vanskelig for tiden fordi jeg føler at jeg aldri får skjult kroppen min godt nok til at Monsteret lar meg få lov til å gå der. Jeg sliter så med å sove fordi jeg føler meg for feit uansett hvordan jeg ligger og jeg våkner ofte av mareritt hvor jeg har veid meg, spist mat eller blitt feitere. Alle tankene mine går til mat og det sliter meg helt, helt ut. Jeg vil ikke bli frisk, jeg vil bare bli kvitt akkurat denne spiseforstyrrelsen, slik at jeg igjen kan bli tynn igjen. Hat meg gjerne nå, men du kan likevel ikke hate meg sterkt nok: det klarer jeg nemlig helt fint selv.

eventyr


EirinThea, Julia og Anette har startet noe som heter temafoto og jeg har fått lov til å være med. Hver uke trekker vi et nytt tema og denne gangen ble temaet “eventyr”. Alle skal poste bildene idag (søndag, men mitt er forsinket) og ovenfor har dere mitt bidrag. Tidligere temaer finner dere HER.

Bildet mitt..vel. Kvaliteten og fargene var i tipp topp stand da jeg redigerte bildet, men da jeg skulle lagre det var plutselig alt helt ulikt enn hva det hadde vært før jeg hadde trykket på lagreknappen. Aner virkelig ikke hva som har skjedd og jeg har prøvd flere ganger, men det samme skjer igjen og igjen. Noen som vet?

MIN HISTORIE – LESERINNLEGG 29#

Jeg har blitt gitt opp så mange ganger, blitt gitt opp av venner, gitt opp av psykologer, gitt opp av familie. Gitt opp av de som skulle være der, gitt opp av det norske helsevesnet. Vært innlagt på psykisk instuttisjon i 3 mnd, men alt jeg fikk beskjed om var at jeg var frisk, jeg var en helt normal tenåring, som bare hadde det litt tøft, men psykisk syk det var jeg ikke. Jeg smilte jo hele tiden, likte å se bra ut, likte å pynte meg , sminke meg og jeg var jo med på alt som skjedde. men var det noen av dere som så den jenta som låste seg inn på do for å gråte? så dere den jenta som lå i senga og gråt hele natta? Så dere den jenta bak maska? Presset dere meg noen gang til å gi slipp på masken? Nei, dere bare spurte om jeg brukte maske, ga meg masse skjemaer som jeg skulle fylle ut, spurte om jeg hadde det bra eller om det var noe jeg ville snakke om.

Kjære dere, jeg var ei jente på 15 år, en jente som hadde blitt innlagt hos dere fordi hun trengte hjelp. Hvordan kunne dere bare spørre meg om sånt, gi meg skjemaer? Dere burde skjønne at det letteste for meg var å smile og si at jeg hadde det bra, fylle ut skjemane sånn jeg visste at dere ville. Jeg lærte meg det, fordi bak masken skulle ingen komme. Jeg var frisk, jeg var ikke den jenta som slet, verken for dere eller for meg selv. Det har jeg merket i ettertid, det hadde ikke gått opp for meg at jeg var så langt nede i det svarte hullet at jeg trengte hjelp opp. Jeg trodde det var vanlig å sove i 20 timer av døgnet, bare sitte hjemme bak en låst dør, gråte seg selv i søvn, og lukke vekk alle følelsene, alle de vonde og alle de gode. Sinne, sorgen,  angeren, savnet, tristheten, gleden, redselen og alt. Fordi ingen hadde fortalt meg at det var lov å kjenne på følelser, dere burde sett det, men dere overså det, dere sviktet meg når jeg trengte dere som mest. Dere burde ha skjønt at jeg var der for en grunn. Dere burde sett på meg at jeg var oppvokst i et hjem der følelser var noe man ikke snakket om, dere burde skjønt at innvendig var jeg knust, selv om jeg ikke visste det selv.

Men nå, nesten 3 år etter har det gått opp for meg, jeg er psyk, veldig psyk. Jeg har innsett at dere sviktet meg, snudde meg ryggen. Jeg har innsett at jeg ikke har hatt noen ungdomstid, bare fordi jeg har vært redd for folk. Redd for alt som kunne skje, tenk deg det, jeg var 15 år den gangen, turte nesten ikke å gå ut døra i frykt for at det ville skje noe, jeg levde med den frykten at det ville skje noe forferdelig med enten meg eller noen av de nærmeste. Så jeg valgte heller å gjemme meg under dyna.

Og det verste er at den dag i dag er jeg 17 år, jeg er lenger nede enn jeg noen gang har vært, mye reddere , mye mer angst, jeg har både panikk og sosial angst på papiret. Hvorfor fikk jeg aldri noe diagnose og hjelp av dere? Hvorfor var alt som sto på utskrivningspapiret mitt « frisk og sunn tenåringsjente» virkelig? Rart hvordan jeg har vært hos 2 forskjellige psykologer etter dere, gått på to forskjellige antidepresiv medisiner, rart hvordan jeg nå plutselig står med tre diagnoser svart på hvit, rart hvordan jeg har holdt på å blitt hasteinnlagt.

Jeg, jenta som nå er 17 år gammel er i ferd med å bli gitt opp av enda en psykolog, ordene han sa har brent seg fast i hjernen min : « skal vi gi opp? Er det her noe vits? Vi kommer jo ingen vei.» La meg si deg en ting, jeg er oppvokst med svik, oppvokst som en robot uten følelser, det er ikke bare bare å greie å ta av seg den masken man har levd med hele livet. Du har selv hørt at jeg har sagt at jeg må ha tid på meg, du har sagt at det var greit, så hvorfor sier du at vi skal gi opp da? Vil du virkelig at jeg skal havne på rennesteinene igjen? Vil du at jeg skal havne på bunnen av flaska igjen?

Hvorfor må alle gi meg opp når jeg trenger dem mest? Er det virkelig så vanskelig å komme seg innpå meg? det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, overhodet ikke. Mitt største ønske er å komme ut av det helvete her som jeg har levd i hele livet. Jeg vil bli frisk, vil være ei jente som kan smile,mene det, være ute med venner uten å møtte sove omtrent ett døgn etterpå. Jeg vil tørre å gå over dørstokken uten å være redd for hva jeg møter, redd for folk. Jeg vil utforske livet, jeg vil på kino, jeg vil bade , jeg vil le , se på gutter, bli forelsket, gå på fest, greie å leve ett normalt liv som en 17 åring skal. Vær så snill,ikke gi meg opp. Jeg trenger deg, du er den jeg har åpnet meg mest for. Jeg trenger ikke at flere skal gi meg opp nå.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

1-12




Forandret meg masse siden disse bildene som ble tatt for en god, god stund siden. Ikke akkurat de fineste antrekksbildene, men jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte å gå med noe annet enn det som skjuler kroppen min mest mulig. For det er det jeg gjør for tiden. Det er ikke lenger “dette her var fint, det går jeg i”, men “dette skjuler i alle fall litt av kroppen min, får vel gå i det..”. Det gjør vondt det. Hvilket antrekk likte du foresten best?

farger






Skjønner meg ikke på dere som ikke liker høsten, ser dere ikke alle de fine fargene? Skulle ønske jeg var høstbarn, hadde jeg vært født 3-4 dager senere så hadde jeg vært det. Hva liker du best med høsten?