Lesehest


Jeg lånte åtte “Nana” og fem bøker på biblioteket igår, så nå har jeg lesestoff for noen dager i alle fall. Idag har jeg gått meg en lang tur og hørt på fin musikk. Da jeg kom hjem sovnet jeg og for litt siden våknet jeg. Blir vel ikke særlig søvn på meg i natt, men det har jeg bare meg selv å takke for. Egentlig hater jeg slike innlegg som dette, men jeg får overleve og trykke på “publiser” for en gangs skyld. Og jo, er det dårlig vær hos deg også?

Noe dere lurer på..?

Tenkte det var en del som lurer på noe, med tanke på innlegget som ble postet igår (trykk HER). Spør i vei, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Ingenting er feil å spørre om, men det kan hende det er noen spørsmål jeg velger å ikke svare på. Jeg svarer forresten i kommentarfeltet.

Mai 2012

Først og fremst; tusen, tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på forrige innlegg og meldingene mange har sendt meg på facebook! Det betyr så utrolig mye, dere skulle bare ha visst! Mai har vært en veldig vond måned, men den har vært utrolig fin også! Jeg har blant annet vært på ferie med Tonje, blitt kjent med to herlige personer på avdelingen, hatt det fint med Anniken og vært på stranda men en del venner. Hvordan har din mai vært?

Innlegget som aldri skulle bli postet

Dette innlegget blir nok lenger enn langt og hvis jeg velger å poste det blir det nok både negative og positive tilbakemeldinger. Jeg håper at dere som leser dette innlegget faktisk leser hele og tenker før dere eventuelt kommenterer, selv om det sikkert blir ekstremt rotete. Dette er heller ikke lett for meg å skrive om, men jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Jeg har det nemlig ikke så lett for tiden og det er en god del jeg sliter med. Dette påvirker hverdagen min alt for mye enn det som er normalt og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har brutt sammen, både hjemme og på skolen. Jeg har ikke tenkt til å dele hele historien min, den er alt for lang og jeg vil heller ikke dra med andre personer inn i dette med tanke på de sitt privatliv.  Etter at jeg valgte å være åpen om at jeg var innlagt og etter jeg fortalte at det var på grunn av det psykiske og ikke det fysiske, så har det kommet en god del spørsmål, noe jeg forstår hvorfor. Folk begynner jo selvfølgelig å lure og en del blir bekymret.

Det har seg slik at jeg sliter veldig med meg selv og det å godta/akseptere seg selv. Selvfølelsen og selvtillitten min er ofte så dårlig at jeg bare ligger hjemme og gråter uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg. Fraværet mitt på skolen ble bare større og større fordi jeg orket ikke en gang at noen skulle se på meg, bare det kunne få meg til å bryte helt sammen. Jeg har takket nei til så utrolig mye fint og hyggelig fordi selvhatet har vært så stort at jeg ikke har taklet det. Jeg kan omtrent ikke gå forbi et speil uten å ville knuse det eller uten å begynne å gråte. Det har ødelagt så mye for meg at jeg unner ingen å ha det slik!

Forholdet mitt til mat har blitt veldig anstrengt, rett og slett på grunn av at forholdet mitt til meg selv og kroppen min er det. Det var en periode maten kom helt ut av kontroll og blodprøvene mine var utrolig dårlige og jeg svimte ofte av. Heldigvis er blodprøvene mine mye bedre nå, men problemet er langt fra over. Jeg har også måtte løyet til venner med hvorfor jeg ikke har kommet på venninnekvelder og lignende. Jeg har sagt at jeg er syk, når sannheten er at jeg rett og slett har vært for redd på grunn av maten og noen ganger fordi jeg har sittet hjemme og grini over mitt eget speilbilde. Jeg håper med å fortelle dette at jeg slipper å juge og at jeg heller kan fortelle sannheten og være med vennene mine. Det gjør så alt for vondt å finne på dårlige unnskyldninger hele tiden.

Jeg hater virkelig kroppen min, jeg hater hvert eneste sekund jeg må leve med den. Hadde noen sett meg på gata ville de nok aldri trodd at det stod slik til med meg, men er det noe jeg har lært så er det at hvem som helst kan slite psykisk. Jeg har også lært at man aldri skal dømme noen uten å ha vært i situasjonen selv. Derfor setter jeg også stor pris på hvis dere respekterer at dette sliter jeg med og sånn er det. Jeg ønsker å bli bedre og jeg skal søke mere hjelp når det gjelder dette, for slik som det er nå fungerer det ikke. Dette er ikke noe jeg har valgt selv, det har bare skjedd.

Hver gang jeg har snakket om “hvordan kjempe en kamp både med og mot seg selv” så er det dette her jeg har snakket om. Det med mat, kropp og tanker/følelser rundt dette teamet. For kampen må nemlig kjempes mot det i meg som ødelegger megselv, men alikevel med det som holder meg oppe. Den kampen er så utrolig vanskelig og har kostet så alt for mange krefter, tårer, tanker, ord og gleder. Kampen kjempes fortsatt, men er hverken vunnet eller tapt.

Hvor mange dumme ting jeg har gjort på grunn av dette vet jeg heller ikke, bare at det er mange. Akkurat hva velger jeg å ikke dele, noe må jeg få ha for meg selv. Noen av de tingene har konsekvenser for meg resten av livet, jeg kan aldri bli kvitt det. Jeg må rett og slett lære meg til å leve med det, enten jeg vil eller ikke. 

Jeg har en diagnose når det gjelder spiseforstyrrelse, men den er jeg ikke klar for å la dere vite ennå. Kanskje aldri. Jeg skrev for lenge siden at når jeg var klar skulle jeg fortelle hva jeg slet med og nå føler jeg meg klar. Jeg er lei av å skjule, lei av å juge og lei av det at slike ting er så tabulagt. Dette er vanskelig for meg å dele, men det er enda vanskligere å ikke dele. Det ødelegger så utrolig mye og jeg håper av hele mitt hjerte at dere ikke roter dere borti det samme! 

Depresjon er også noe jeg har vært veldig mye borti. Man orker ingenting annet enn å ligge i et mørkt rom alene og høre på deppemusikk. Ingenting betyr noe og ingenting gledet meg. Dagene, timene, minuttene og sekundene gikk i ett og jeg hatet alt og alle. Ingenting var positivt og jeg dreit i absolutt alt mulig, skole, venner, familie og ja… alt. Jeg har det ikke sånn lenger, for nå er jeg ute, og jeg er med venner. Jeg klarer å smile og le, men på kveldene kommer ofte tankene tilbake. Depresjonen er da også et resultat av selvhatet og selvfølelsen min. Men som sagt så er det mye bedre på den fronten, men langt, langt i fra bra.

Så kommer jeg garantert til å få kommentarer om at jeg ønsker oppmerksomhet og da har jeg bare å si; selvfølgelig ønsker jeg oppmerksomhet, hvorfor skulle jeg ellers ha skrevet dette? Jeg ønsker deres oppmerksomhet slik at dere kan lese dette og prøve å fortså og akseptere. Som Arnhild Lauveng så fint skrev det; “Dersom er person detter utfor brygga og blir liggende i vannet og skrike om hjelp, ville ingen finne på å gå rolig forbi med et rolig “han gjør det bare for oppmerksomhet”. Selvfølgelig ønsker han oppmerksomhet! Han er i livsfare og ute av stand til å redde seg selv, så hans eneste håp om fortsatt liv og helse ligger i hans evne til å tilkalle oppmerksomhet fra andre mennesker som kan redde ham. Og de som hører ropene vil øyeblikkelig forstå dette og gjøre alt som står i sin makt for å hjelpe”. Poenget mitt her er altså at jeg ønsker deres oppmerksomhet slik at dere forstå hvorfor, jeg ønsker ikke oppmerksomhet fordi jeg vil ha mere opperksomhet enn andre. Hvis dere ser forskjellen?

Hva mere jeg sliter med lar jeg ligge for en stund. Det var i hovedsak dette jeg ville dele i håp om at hverdagen blir litt lettere for meg. Og alle dere som eventuelt kjenner dere igjen av noen av tankene; ting blir bedre, man må bare jobbe med det.

Dette her er jævlig skummelt, men jeg føler meg titusen kilo (haha, litt ironisk med tanke på teksten!) lettere! Så ber jeg dere en siste gang; vær så snill å respekter meg for at jeg velger å dele dette.


Faen da

Jeg orker ikke skjule denne dritten lenger.

Jeg sliter noe inn i helvete med spisinga og selvbildet mitt.

Forklarer mere senere, akkurat nå klarer jeg bare ikke. Unnskyld til dere som fortjener å få vite det på en annen måte en denne.

London!!


Hehehe, bilde fra 2010 – digitalkamera, zooming  og ett av tre bilder jeg fikk tatt før jeg gikk tom for strøm.

Mamma ringte meg for litt siden og sa at vi skulle til London i sommer! Jeg har villet tilbake dit helt siden jeg var der for to år siden og jeg gleder meg allerede! Derfor lurer jeg på om dere har noen tips til hva jeg burde gå innom mens jeg er der. Topshop, Primark og lignende vet jeg jo om allerede, men er det noen som vet om noe annet setter jeg stor pris på en kommentar.

We were both young

Vil først og fremst advare om at dette er et klageinnlegg, så hvis du ikke ønsker å lese burde du stoppe nå. Jeg er så jævla lei av denne driten, det sliter meg helt ut og ødelegger så utrolig mye. Det skremmer meg litt at jeg har null kontroll over det, kan ikke noen andre ta kontrollen for meg da? Tydligvis ikke. Det blir bare verre og verre, uten at jeg klarer å stoppe det. Tankene mine gjør meg gal og handlingene mine like så. Stopp å skrike da, herregud.

Sliten. Null krefter. Så skjedde det enda en gang og hver jævla gang er like ille. Ta det med ro, det har ikke skjedd noe skikkelig ille altså, bare jeg som hater dette mere og mere. Jeg vil bare legge meg ned alene i et mørkt rom, sove bort resten av dagen. Hodepine til tusen i tillegg. Ikke se på meg, vær så snill, jeg vil bare være alene. Trenger så sårt litt alenetid med fin musikk.

Føler meg litt sånn ensom og alene, den følelsen kjenner vel de fleste til. Regner jeg med. Vil bli liten igjen, null ansvar og bort fra dette tullet jeg har surret meg borti. Kjære, kjære monster, kan du se til helvete å holde kjeft? Neivel da, så får du fortsette å skrike, fortsett å ødelegg meg, men ha en ting klart; jeg hater deg. 

Trengte bare å få det ut.