DERES JULEØNSKER FRA HJERTET

For en liten stund siden spurte jeg dere hva dere ønsker dere til jul av ting som ikke er materialistiske og i dette innlegget her har jeg da samlet opp svarene som kom inn. Det er viktig å ikke glemme bort slike ønsker, de er jo faktisk de aller viktigste ønskene. Det hadde også vært hyggelig om noen av dere ville slengt igjen en kommentar og vist litt varme til de ønskene som har kommet inn<3 Vi må ta vare på hverandre, ikke glem det.

Takk til dere som sendte inn ønsker. Jeg håper også at det kan bidra til at noen føler seg litt mindre alene og at noen får satt ting litt i perspektiv. Det som står i kursiv under ønskene er forresten kommentarer fra meg.

Jeg skulle ønske jeg slapp å feire julen alene, for den tanken gjør meg utrolig trist. Jeg sier ikke til så mange at jeg skal være alene, for det er så lett å ha få ett snev av håp da for at noen sier “du kan være her”. Så best å bare gjøre det beste ut av det.
Her hvor jeg bor finnes det et arrangement man kan være med på gratis på julaften og det vet jeg finnes flere steder i landet. Jeg har hørt så mye godt og positivt om det, både for deltagere og fra frivillige som har hjulpet til å arrangere det. Kanskje det kunne ha vært noe? Jeg håper uansett at det ordner seg på en eller annen måte, ingen skal være alene på julaften med mindre de ønsker det selv. 

Jeg skulle ønske jeg fikk en god person til jul- en i livet som var glad i meg, støttet meg, ville mitt beste og var der, en person som er bra for meg.
-Det håper jeg også du får, for det fortjener du så inderlig. Skulle så gjerne ha pakket en inn til deg og gitt i gave om det hadde vært mulig. 

Bedre impulskontroll er noe jeg jobber mye med i behandling så det er noe jeg ønsker meg.
-Jeg heier på deg og ville bare si: stå på! Bare det at du jobber med det og tar tak i problemet er jo et skritt i riktig retning. Ett skritt om gangen, man kan ikke ta alle trappetrinna i et jafs. Husk også å ikke bli sint på deg selv om ikke alt går på skinner, du er bare et menneske.

Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg til jul og ikke grue meg, men det gjør litt vondt å se alle som gleder seg til jul når man ikke gjør det selv.
-Det skulle jeg også ønske at du fikk gjøre. Jeg vet ikke om denne kommentaren her er helt teit, beklager det isåfall: men hva med å gjøre litt din egen greie ut av det? Hør på hyggelig julemusikk, gled deg over å bake, se på julefilmer og fyll desember med ting du er glad i og som gjør deg godt.

I år ønsker jeg meg kun en fin og rolig jul. Forhåpentligvis god. I år gruer jeg meg litt til jul, første julen med skilte foreldre. Mye bekymringer rundt dette, hvordan ting kommer til å bli og være.
-Jeg husker selv at jeg gruet meg mye til jul med skilte foreldre for første gang. Det er jo en utrolig uvant og noen ganger veldig sår situasjon. Mitt beste tips er å prøve å snakke med dem om det og få satt ord på følelsene dine. Tenk på deg selv, hva er best for deg å gjøre når du først står i denne situasjonen? 

At noen spanderer en middag vi kan lage samen hjemme.
-Åh, det var et koselig ønske! Det er jo også så mye mer hyggelig å lage mat sammen. Ikke bare smaker hjemmelaget mat godt, men man får jo tilbragt en god del tid sammen også. 

For å ta det utav virkeligheten så hadde det ikke gjort noe å våkne opp på julafta i ett kardemommeby-ish samfunn, med superpowers, topp selvbilde og lite bekymringer, til verdens beste familiejuleselskap og god julemat. Ja, kanskje man ikke hadde trengt superpowers i kardemommeby da.
-Det hadde vært noe ja! Men selv om det ikke går, så husk på at det er mulig å oppleve din egen versjon av det, eller hva jeg skal si. Du fortjener virkelig alt godt og hvem vet, kanskje du allerede neste år får oppleve en lignende jul?

 

 

//Elise Amanda

“Hva slags mestringsstrategier har du lært for å ikke trøkke kjeften full med mat?”

Her ser dere en notatbok jeg har kjøpt som jeg bruker som en recovery-bok. I den fyller jeg ut motivasjon, jeg fyller ut fordeler og ulemper, ting som et nyttige å vite eller minne meg selv på, refleksjoner, mestringsstrategier og litt annet. Det er rett og slett et hjelpemiddel for meg i min tilfriskningsprosess. Jeg velger å ha med bilder av den nettopp fordi de nederste spørsmålene er typiske ting jeg kunne ha stilt meg selv for å reflektere over. Hvis man blir klar over sine egne problemer er det lettere å finne løsninger på dem og dermed lettere å gjøre en endring (lettere altså, ikke lett hehe).

Nå er alle disse spørsmålene i dette innlegget fra noen av leserne mine, men jeg synes det var utrolig gode spørsmål. Spesielt de to siste kan kanskje svarene mine være til hjelp for noen andre også, da svarene er selvhjelpsråd.

Hva gjør samboeren din når du kaster opp? Hvordan forholder han seg til det? Eller rettere sagt – når han merker du er i b/p-“modus”? Det er liksom ikke så mye han får “gjort”. Det beste er rett og slett å la meg være i fred. Jeg ønsker ikke at han skal fungere som en behandler eller institusjon. Hvis noen prøver å gripe inn når jeg er i “modus” kan jeg få voldsomme reaksjoner og den kampen vil jeg ikke at han skal ta. Så han gjør ikke så mye, etter mitt ønske, men han blir jo så klart bekymret og lei seg.

Hva slags mestringsstrategier du har lært for å ikke trøkke kjeften full med mat? Hvis det er under et måltid med andre kan det hjelpe å rett og slett gå fra bordet. Gå en tur ut og trekke pusten i frisk luft. En annen ting som kanskje kan hjelpe innimellom er å legge bestikket ned innimellom og prøve å bruke litt tid på å tygge maten om man er i modus. Generelt så kan det også noen ganger hjelpe å gjøre andre ting rett etter jeg har spist det jeg skal, som for eksempel å strikke. Da trenger man jo begge hendene og jeg får ut litt av “rastløsheten” via det. Å gå tur kan også hjelpe for meg noen ganger.

Sånn ellers så anbefaler jeg å spise regelmessig og nok mat og drikke, da forskning viser at det er mindre sannsynlighet for overspising om man gjør det. Spesielt sult trigger mange til overspising, så da er det viktig å unngå det. I tillegg så er det lurt å lære kroppen til at den jevnt får påfyll av mat, slik at den slipper å hungre etter mat konstant da den ikke vet når den får mat neste gang.

Hvordan få hjernen til å slutte å handle/ikke tenke at man må ha all den maten hamstret i skapet før en overspising..? Jeg tror det handler litt om at kroppen går inn i et overlevelsesmodus. Dette er noe jeg har tenkt veldig mye på i det siste, for når jeg får trang / vil ha mat, så vil jeg ha den NÅ. Kroppen min forstår ikke at maten ikke blir borte om den ikke spises nå, men at den faktisk kan spares til senere. Siden kroppen min er i et slikt modus er det vanskelig å la vær å ta all den maten, for rent fysiologisk er det jo all den maten kroppen skriker etter.

Det høres sikkert skikkelig teit ut, men for meg kan det noen ganger hjelpe med å si til meg selv høyt at jeg kan spise denne maten senere, den forsvinner ikke. Og har dere hørt om marshmallows eksperimentet? Barn ble plassert foran èn marshmallow og fikk beskjed at den voksne kom til å gå ut av rommet og komme tilbake etter 15 minutter. Hvis barnet ville spise den med en gang kunne det gjøre det, men ventet barnet til den voksne kom tilbake derimot fikk det to marshmallows istedenfor èn.

Poenget mitt med dette er at det også noen ganger kan funke å tenke litt slik “hvis jeg ikke overspiser på all denne maten her nå, så kan jeg kose meg med *et eller annet* i morgen”. Så mine råd er egentlig å enten prøve å gjøre andre ting for å distrahere tankene/følelsene eller finne en måte å jobbe seg gjennom dem på, sistenevnte er selvfølgelig optimalt. I ekstreme tilfeller kan man også be noen om å rett og slett låse inn maten.

Forskning igjen, men: hvis man spiser nok og jevnt utover dagen og ikke er undervektig vil man tenke mindre på mat. I tillegg vil man også tenke mer på visse matvarer om man nekter seg å innta dem.

 

 

Er slike innlegg hjelpsomme og er det noe annet dere lurer på?

 

 

//Elise Amanda

ETTER “SELVMORD PÅ INSTAGRAM”: FLERE SØKER SEG TIL MILJØET

Jeg er glad at dette kom frem i media for noen få dager siden, men jeg ønsker å skrive litt om det selv også. For jeg har også merket at flere har søkt seg til miljøet etter “selvmord på Instagram”-episodene. Plutselig har det dukket opp mange nye profiler med destruktiv bio. Jeg har begynt å følge flere av disse nye, rett og slett fordi jeg var nysgjerrig på følgene av dokumentarepioisdene. Nysgjerrig på hvem alle disse nye brukerne av privatinstagram er og ikke minst: hvordan de velger å bruke miljøet. Jeg fikk et lite sjokk.

For flertallet av de nye brukerne ligger i det jeg vil kategorisere som ekstreme. Helt nye i dette miljøet og allerede på den verste siden av det. Bilder med tekst om å ville ta livet sitt, bilder av selvskading og lignende ting. For tidligere har dette faktisk ikke vært normalen i miljøet. Noen har lagt ut slike ting, men de fleste i det syke miljøet har ikke gjort det. Mens nå, etter dokumentarepisodene, har det kommet en ny bølge av slike profiler.

Jeg tror det skyldes at slike profiler ble omtalt som normalen i dette miljøet på dokumentarepisodene, men slike profiler er altså ikke normalen. Det virker som om flere dessverre har tatt inspirasjon fra det destruktive og fæle som kom frem og fått et ønske om å være i et slikt miljø selv. Jeg har sett nye destruktive profiler på jenter ned i tolvårsalderen. Tolv!! Jeg er ganske fortvilet for å være ærlig, for hva skal man egentlig gjøre? Man vil jo så gjerne hjelpe. Noe må uten tvil gjøres og jeg håper at noen som skal ha et slikt ansvar snart tar det.

Det må finnes et alternativ til dette miljøet hvis man skal bryte det ned, hvis ikke er det nok kommet for å forbli. Det nytter ikke å prøve å stenge det ned om det ikke finnes et alternativ. Jeg håper også det blir satt et stort fokus på nettvett når det kommer til psykisk helse og påvirkningskraft. Og ikke minst håper jeg at helsevesenet og staten kommer mer på banen når det kommer til psykisk helse, spesielt blant unge mennesker.

 

 

 

 

//Elise Amanda

ET UFORTJENT DÅRLIG RYKTE..

Er jeg ferdig å skrive om dokumentarepisodene “Selvmord på instagram”? Nei, jeg er visst ikke det. For i dokumentarepisodene kom det kun frem litt av de positive sidene med miljøet der inne, men hovedfokuset lå uten tvil på det negative og det mest ekstreme. Jeg synes at det er viktig å fortelle om de gode sidene også og ikke bare de negative. For det er nemlig ikke slik at alle som er i dette miljøet deler bilder av kutt, forteller hvor lenge de har sultet seg, legger ut tallet vekten viser eller forteller at de ønsker å ta sitt eget liv.

Jeg vil faktisk dele miljøet inn i to deler: du har den delen av miljøet som kom tydelig frem i dokumentarepisodene, men du har også den siden hvor det er mennesker som kjemper iherdig for å bli frisk. Mennesker som deler dagens store seier, motivasjon, hverdagsøyeblikk og en liten utblåsning i ny og ne. Mennesker som gjør så godt de kan å passe på at de ikke poster noe triggende. Samtidig så er det en stor fellesnevner i begge sidde sidene: man blir kjent med mennesker som forstår, man blir møtt med støtte og man blir oppmuntret til å ta de riktige valgene.

Miljøet kan være ganske skadelig for enkelte, men det kan også være svært hjelpsomt. For hvem snakker man egentlig med etter kontortid som faktisk har litt peiling? Det psykiske helsesystemet i Norge er jo lagt opp slik at man hovedsakelig “kun” kan være syk i kontortid, så har man legevakten i krisetilfeller. Men noen ganger er jo alt man trenger å snakke med noen som forstår litt og der er jeg glad for at man kan hjelpe hverandre frem og oppover, så lenge man klarer å bruke det til noe positivt.

Jeg er takknemlig for at jeg et sted kan få si ting som de er (til en viss grad selvfølgelig), et sted hvor jeg kan dele oppturer og noen nedturer, et sted som ikke dømmer meg, et sted som alltid er “åpent”, et sted hvor jeg kan få motivasjon til å fortsette kampen, et sted jeg vet jeg blir sett og hørt. Så for meg og mange andre så er privatinstagram et godt miljø å være i. Man har lov til å være destruktiv, men man burde virkelig ikke dra andre med seg ned og man burde samtidig skåne seg selv.

Så hvordan man velger å “bruke” dette miljøet er litt opp til en selv. For mange år siden fulgte jeg alle mulige folk, jeg fulgte folk som ønsket å kjempe, folk som ønsket å kjempe uten å få det til og folk som ønsket å bare grave seg enda lenger ned i sykdommen. Men den positive siden av privatinstamiljøet sprer seg, uten tvil. Det er flere brukere nå på den “siden” kontra hva det var for noen år siden. Kort fortalt: samme miljø, men ikke dra alle under en og samme kam.

 

 

//Elise Amanda

DEBATTEN: SELVMORD PÅ INSTAGRAM

Jeg fikk på tirsdag med meg Debatten på NRK som omhandlet dokumentarepisodene “selvmord på instagram”, noe jeg regner med at flere andre fikk med seg også. Det som derimot overrasket meg mest var at Bent Høie (helse- og omsorgsminister) ble overrasket over dette miljøet. Ikke bare størrelsen på det eller hvor alvorlige ting som noen ganger ble delt der, nei at det i det hele tatt eksisterer. Da begynner jeg virkelig å lure: snakker vi ikke sammen i dette landet?

Dette lukkede miljøet på privatinstagram og før privatinstagram: blogg og twitter, har vært et tema så lenge jeg kan huske mens jeg har vært i behandling. Vi snakker om 9 år som jeg vet om som dette har vært et tema i den offentlige helsesektoren. Behandlere og instutisjoner har ofte uttrykt alvorlig bekymring over dette samfunnet, så hvorfor har det ikke blitt gjort noe med? Hvorfor er det først nå dette her blir diskutert? Så mange har visst om det i så mange år, derfor er det skremmende at det ikke har blitt snakket særlig om det før nå.

Det skremmer meg i tillegg å se enkelte behandlere og andre fagfolk sitt syn på dette samfunnet. At de fleste som har vært på TV i forbindelse med dette har snakket utelukkende positivt om det og at sagt ting som at unge må ha et sted de kan skrive uten voksne er til stede, et sted de kan få uttrykke seg og føle at de møter forståelse. Men når unge noen ganger trigger hverandre og det blir en uskreven konkurranse om hvem som syr flest sting, hvem som faster lengst osv osv så er det faktisk noe som må bli tatt tak i.


For mange (inkludert meg selv) kan det brukes på en positiv og støttende måte, men for mange brukes det på en negativ måte hvor de også drar andre ned med seg. Dette her er så viktig å skille på, men det tenkte jeg å skrive et eget innlegg om til uken: alle de positive sidene med dette samfunnet. For jeg synes nemlig at det har blitt litt fokus på kun det negative og at alle har blitt dratt under en og samme kam. Dette er noe jeg vet jeg ikke er alene om å mene, da privinsta de siste dagene har vært full av meninger om innafor-episodene og debatten i etterkant.

Vi må ta vare på hverandre og miljøet er en god kilde til støtte og forståelse, men når det går på bekostning av andre unge så er det ikke helt greit likevel. Jeg har sett jenter og gutter helt ned i 12 årsalderen følge den ene destruktive profilen etter den andre. Vi må ta vare på hverandre, men vi må heller ikke ødelegge hverandre.

 

 

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

SELVMORD PÅ INSTAGRAM

På søndag ble det sluppet to episoder av NRK-serien Innafor med tittel “Selvmord på instagram” og rett etter episodene ble sluppet så jeg dem. Episodene gjorde et sterkt innrykk på meg, ikke bare fordi jeg er en del av “privatmiljøet” på Instagram selv, men også fordi jeg kjente noen av disse jentene. Både på nett og utenfor nett. Etter å ha sett episodene sitter jeg igjen med veldig blandede følelser og en del frustrasjon, på godt og vondt. Jeg gjorde meg opp en god del tanker i forkant av programmet og ikke minst i etterkant. For hvordan ble dette miljøet jeg selv kjenner så godt egentlig fremstilt? Hvordan tar helsevesenet tak i det? Og var det i det hele tatt riktig å lage en dokumentar om dette miljøet?

De siste dagene har jeg lest mange sine meninger om dokumentaren, både fra utenforstående, men ikke minst fra jenter og gutter som selv er i det miljøet. Jeg har veldig lyst til å fortelle om mine tanker rundt ikke bare programmet, men også selve miljøet. Hvis du ikke har sett episodene finner du dem forresten HER.

Dette har vært et samfunn skjult for svært mange i flere år og jeg ønsker nå å få frem ting i lyset som ikke en gang kom med på dokumentaren. Før privatinstagram kom var dette samfunnet her nemlig å finne på lukkede twitter-profiler og før der igjen: på anonyme bloggsider. Jeg har vært en del av dette samfunnet siden jeg var tretten år gammel, det vil si i ti år. Det er lenge det. I løpet av den tiden har jeg hatt et veldig opp og ned forhold til det. Jeg har med glede stått på sidelinjen og heiet på mennesker som har kjempet seg friske fra psykisk sykdom, men jeg har også med sorg stått på sidelinjen og sett mennesker forsvinne. Jeg har stått på sidelinjen og prøvd å holde frem hånden min, samtidig som jeg aldri har følt at jeg har gjort nok. Det er nemlig ganske mange vi har mistet, dessverre. Gode mennesker som ikke orket mer, som tapte kampen.

Jeg har vært borti mennesker som legger ut bilder av åpne sår, mennesker som legger ut bilder av alle pillene de har tatt overdose på, mennesker som nærmest har sultet seg selv til døde. Og jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har ringt politi og ambulanse etter at noen har skadet seg selv alvorlig. Men samtidig: for min del så har disse menneskene hørt sjeldenhetene til. For det er ikke slik de fleste er, etter min opplevelse. De jeg følger og har fulgt de siste årene er mennesker som står på for å kjempe, mennesker som kanskje trenger en utblåsning innimellom samtidig som de passer på å ikke trigge andre, mennesker som heier og oppfordrer til å ta de riktige valgene og kjempe videre. Det har vært et godt miljø for meg å ha rundt meg, et miljø hvor jeg møter forståelse og slipper å føle meg alene. Et miljø hvor jeg kan bli motivert og få hjelp til å fortsette å holde fokus, samtidig som jeg kan hjelpe andre å holde fokus.

Det er både positive og negative sider med dette miljøet, det kommer helt an på hvordan man selv velger å bruke det og hvem man velger å følge. Dette her er ikke vondt ment mot noen, for jeg forstår behovet for å få omsorg når man føler seg helt alene, behovet for at noen skal lytte når man føler at ingen andre i livet gjør det, et sted å få ut smerten på. Jeg synes at Ingebjørg (som dere får se i serien) setter så fint lys på dette: de positive og de negative sidene ved miljøet. At man må hjelpe andre til å kunne hjelpe seg selv. Dessverre har Ingebjørg hatt et ekstremt stort ansvar, et ansvar jeg så gjerne skulle ønske hun slapp. Men som hun sier, hvis ikke hun tar det ansvaret, hva da? Det skremmer meg i tillegg å høre noen fra helsevesenet sine meninger rundt dette og forhold til dette i dokumentaren. Ser de ikke hvor giftig dette miljøet er for noen? Det miljøet som noen er en stor og positiv klippe?

Om det var riktig å lage en dokumentar om dette? Ja. Jeg vil gå så langt å si at dette har vært et uoppdaget hemmelig samfunn i mange år, et samfunn på både godt og vondt. Jeg er glad for at ikke bare de negative sidene kom frem, men også de positive. Jeg er takknemlig for at NRK valgte å ikke utlevere noen uten samtykke, selv anonymt. Men til tross for sladding kjente jeg igjen noen, noe jeg vet flere har hatt panikk over. Jeg er glad for at Vilde som er programleder i serien tør å stille de kritiske spørsmålene. Men jeg er også litt trist over hvor eksponert enkelte ble. Hvor himla stort fokus det ble på selvmord i dette miljøet. Samtidig så er det så utrolig viktig å få frem. Men jeg ønsker å stille et spørsmål som jeg håper får folk til å tenke litt: er det på grunn av miljøet at noen har tatt livet sitt eller et det på grunn av at de har hatt slike tanker de har oppsøkt miljøet? Jeg tror sistenevnte.

 

(jeg kan godt skrive mer om dette senere om det er ønskelig)

TENK FØR DU POSTER KOMMENTARER

For noen dager siden skrev jeg et innlegg på bloggen til Mona Marlene ang en del kommentarer hun har fått. Jeg velger nå å poste det på min blogg også, men med noen omformuleringer. For dette her gjelder ikke bare relativt offentlige bloggere som vi er, det gjelder de fleste. Ta en titt i kommentarfeltene på Facebook så ser du hvor skremmende mange nettroll det finnes der ute.

Toppen av kransekaka er vel den gangen jeg så en voksen dame gå til personangrep på ei ung jente hun var uenig med i et kommentarfelt, for så å ha sin egen profil full av tekster om at man må være snille med hverandre og så videre.. Hykler? ja. Personlig synes jeg at det er unge på general basis som oppfører seg best på nett. Det gjør vondt å se hvor mye fælt nettrollene klarer å komme med og flere av dem er foreldre. Hva slags forbilder er det? Når ens egne foreldre går til personangrep på andre på nett? Det finnes haugevis av slike eksempler.

Jeg har skrevet kommentarer til nettroll i kommentarfeltet, men jeg vet ikke om de har fått det med seg, eventuelt så gir de blanke. Selv om jeg og heldigvis flere andre har sagt ifra at slik enkelte holder på ikke er greit, så fortsetter det. En ting er konstruktive kommentarer, det synes jeg er helt greit. Vi bor jo tross alt ekstremt mange mennesker på denne planeten og at ikke alle er enige og at alle har forskjellige meninger sier jo seg selv. Men kommentarene jeg har et problem med er de som kommenterer kun for å såre, uten å ha noe konstruktivt å si.

Ord er svært mektige og bak blogger er det faktisk mennesker. Bak kommentarfelt på Facebook er det faktisk mennesker. Å få høre fæle ting og påstander om seg selv som menneske og utseende bare for å ødelegge for noen og såre er ikke ok. Ja, man velger selv å være offentlig i den grad man er som blogger, men det gir ikke folk rett til å holde på slik av den grunn. Vi er alle mennesker og vi har alle ansvar for å oppføre oss og være så gode medmennesker som mulig. Jeg får vondt langt inn i hjertet når jeg ser hva noen skriver i kommentarfeltene til andre. Det knuser meg når jeg ser hvor hardt innpå andre noen kommentarer går. Det ødelegger meg å se andre begynne å tro på hva enkelte nettroll klarer å lirke ut av seg.

Jeg håper med dette innlegget å få folk til å forstå at man må tenke seg om før man kommenterer. At det ikke er særlig kult å være et såkalt nettroll. Det er lov til å være uenig og det er lov til å komme med kritikk, men hold det saklig og ikke gå til angrep på noen som menneske eller på grunn av utseende. Jeg håper at folk begynner å tenke seg litt mer om før de bare spyr ut dritt til andre på nett, men også ute i den virkelige verden.

Bare fordi man gjemmer seg bak en skjerm betyr det ikke at ordene ikke sårer. Bare fordi man gjemmer seg bak en skjerm gir det en ikke rett til å spy ut alt mulig piss. Bare fordi man gjemmer seg bak en skjerm trenger man faktisk ikke være et nettroll.

 

 

Har du noen erfaringer med nettroll? Enten du har opplevd selv eller observert?

 

 

//Elise Amanda

KAN DU SETTE AV LITT TID TIL Å HJELPE?

Feministhjertet mitt varmes av hvilken organisasjon årets tv-aksjon går til, nemlig Care. Under her har jeg kopiert og limt inn litt av informasjonen som står på hjemmesiden til tv-aksjonen så dere også får vite litt om det, hvis dere ikke vet fra før. Hjemmesiden finner du forøvrig her. Årets tv-aksjon går av stabelen på søndag og jeg skulle så gjerne ha vært bøssebærer selv, men jeg er dessverre ikke hjemme da.

Jeg ble spurt om å gå med bøsse siden jeg har gjort det før og da spurte jeg også hvordan det stod til i Larvik. Dessverre mangler det en god del folk til å gå med bøsse på søndag, så jeg håper at dette innlegget her kan inspirere noen til å melde seg frivillig<3

“TV-aksjonen NRK 2019 går til CAREs arbeid for å skape et bedre liv for kvinner i noen av verdens mest sårbare områder. TV-aksjonen skal gi kvinner mulighet til å tjene sine egne penger, bestemme over egen kropp og få sin stemme hørt. Årets aksjon går av stabelen søndag 20. oktober”  

“Kvinner og barn rammes hardest av fattigdom, og kvinner har ikke de samme mulighetene og rettighetene som menn. I utviklingsland er kun én av ti landeiere kvinner, og 104 land har lover som forbyr kvinner å ta enkelte jobber. Med årets TV-aksjon skal vi gjøre noe med dette, slik at kvinner får mulighet til å skape et bedre liv for seg selv og sin familie.

CARE skal gi minst 400 000 kvinner mulighet til å starte egen bedrift, få egen inntekt, starte egne spare- og lånegrupper, og få en stemme i politikken og i lokalsamfunnet. Når vi gir kvinner disse mulighetene gir det ringvirkninger for 1,5 millioner mennesker i noen av verdens fattigste land. Kvinner gir tilbake til familien og lokalsamfunnet. Likestilling er ikke bare viktig for kvinnen selv, men også for å redusere fattigdom lokalt og nasjonalt.

TV-aksjonsmidlene går til CAREs arbeid i ni land: Niger, Mali, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi, Rwanda, Myanmar, Afghanistan, Jordan og Palestina. 

CARE er en global bistandsorganisasjon som jobber for å redde liv, bekjempe fattigdom og oppnå sosial rettferdighet.”

les mer om care sitt arbeid HER.

Du kan melde deg på til å gå med bøsse på blimed.no og etter å ha meldt deg på får du informasjon om oppmøtested og tid. På oppmøtestedet får du utdelt bøsse og område du skal gå i. Man kan også gå sammen med ei venninne, et familiemedlem eller man kan gå alene. Selv har jeg gått alene og jeg har gått med ei venninne før.

Det er kun snakk om to timer, men tenk å få lov til å hjelpe noen til et bedre liv kun ved å sette av to timer ca søndag kveld! Jeg håper så inderlig at flere melder seg slik at flest mulig områder i Larvik (og selvfølgelig resten av landet) blir dekt.

 

 

Skal du gå?

 

 

//Elise Amanda

Råd til andre som skal gå i behandling / legges inn

Dette her var et innlegg som ble spurt etter, så jeg tenkte hvorfor ikke? Jeg hadde nok satt veldig stor pris på et slikt innlegg om jeg hadde sett det før jeg skulle begynne i behandling og før jeg skulle legges inn første gang. Nå må man først huske på at alle er forskjellige og at folk sliter med forskjellige ting, så rådene som hadde passet for meg passer nødvendigvis ikke for deg, men jeg håper at noen av dem passer.

Å skulle begynne i behandling for en psykisk sykdom kan virke skremmende først, men husk: har du en fysisk sykdom går du til legen, har du en psykisk sykdom går du til psykolog. Det burde ikke og det ER ikke skamfullt å gå til behandling for psykiske sykdommer. Man er sterk om man tør å be om hjelp. Jeg grudde meg selv veldig mye, både fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til, men også fordi jeg på den tiden ikke helt ville. Så hva går man egentlig til?

Første time blir som regel brukt til informasjon, så der får du nok en god del informasjon om hvordan behandlingen skal foregå og er det tid pleier man å starte med kartlegging. Som regel består kartleggingen av å svare på mange spørsmål, enten som behandler stiller eller som man svarer på selv på ark. Det er som regel en påstand og så svarer man med tall hvor mye man føler at det er aktuelt for en selv. Verre er det ikke, selv om noen av spørsmålene kan være tøffe. Men da er det fult lov til å si ifra at “dette her er veldig vanskelig for meg”. Kommunikasjon er en god nøkkel her!

Det er også fort gjort å tenke at man blir frisk på 1-2-3, men slik er det som regel ikke. Har du en infeksjon i kroppen blir du fort satt på antibiotika, men en slik vidunderkur finnes ikke for psykisk sykdom. Ting tar ofte tid, men det er viktig å ikke gi seg etter kun noen få ganger. Noen ganger krasjer man i tillegg helt med sin behandler med kjemien, da er det fult lov til å be om å få bytte behandler. Du går ikke i behandling for at psykologen skal like deg eller hva jeg skal si, du går der for å få hjelp.

Det er litt vanskelig å komme med konkrete råd, men det beste jeg kan gi på generelt grunnlag er å gi det tid og å spørre / ha en god kommunikasjon. Er det noe du lurer på så spør behandleren din. Har du noe på hjertet du ikke helt klarer å si, så skriv det gjerne ned og ta det med deg. Er det noe du synes er spesielt vanskelig så si ifra om det. Det er en hard kamp, men en kamp det er verdt å ta.

Du kommer til å møte motgang. Du kommer til å ville gi deg. Det kommer til å gå opp og ned som i berg-og-dalbaner, men slik er det å skulle kjempe seg frisk. Det er i de tøffe stundene det er ekstra viktig å kjempe. Det kan føles som om det noen ganger må bli verre for å bli bedre. Men hva er verst da? Å gå gjennom å bli frisk eller å forbli syk for alltid. Sistenevnte er verst spør du meg.

En siste ting jeg føler for å ta opp er den eventuelle skammen. Da jeg begynte i behandling var jeg livredd for at andre skulle få vite, bupa lå tross alt i bygget rett over ungdomsskolen min. Da jeg skulle bli innlagt første gang gikk jeg på ungdomsskolen også og da var jeg også livredd for at andre skulle vite. For meg, da jeg gikk til behandling var det lettere å si til de som spurte at jeg skulle til legen og det er helt greit å si om man ikke ønsker å være åpen. Men da jeg skulle bli innlagt kunne jeg jo ikke bare forsvinne fra skole og alt og alle i flere måneder uten å gi fra meg et pip. Dermed hadde jeg to valg: enten si det som det var – at jeg skulle legges inn fordi jeg var syk eller jeg kunne ha dratt en hvor løgn på hvorfor jeg kom til å være borte så lenge (noe som også er greit om man trenger det for å føle seg trygg). Jeg valgte å gå for førstnevnte. Jeg var livredd da jeg “kom ut” som psykisk syk, det var nemlig ikke store åpenheten på den tiden. Men responsen ble heldigvis mye bedre enn forventet og den dag i dag angrer jeg ikke på beslutningen min.

Og en aller aller siste ting: lykke til<3 Det er lov til å gråte, til å være sint og skrike. Det er lov til å føle seg demotivert. Men ikke gi opp. Dette her, det skal du klare. Jeg heier på deg! <333

 

 

Er det noe annet dere ønsker at jeg skal skrive om? Kanskje du har noen råd å dele til mine lesere?

 

 

 

//Elise Amanda

RASP: FORSKJELLEN PÅ DAGENHET OG INTENSIV

Det er flere som har etterlyst et innlegg hvor jeg kan fortelle forskjellene mellom dagenheten og intensivavdelingen på RASP, så det er hva jeg skal gjøre nå. Om dere som har spurt har spurt av ren nysgjerrighet eller spurt fordi dere kanskje vurderer å søke dere til et av stedene selv vet jeg ikke. Jeg håper uansett at dette innlegget er nyttig for noen:) Før jeg starter må det også nevnes at jeg kun var en uke på dagenheten og ikke var tilstede under alt heller.. men jeg fikk likevel med meg noen av forskjellene fra dagenheten til intensiven. So let’s go!

Klokkeslett: På dagenheten og intensivavdelingen er det forskjellige klokkeslett til måltidene. Det er rett og slett fordi dagenheten er ferdig til klokken fire og derfor må middag og hviletid være unnagjort før det. På dagenheten ser måltidene slik ut: frokost klokken 08.30, lunsj klokken 11.30, middag klokken 15.00 og resten av måltidene skal man ta hjemme som da er mellommåltid klokken 18.30 og kveldsmat klokken 20.00. På intensiven er det frokost klokken 08.45, lunsj klokken 12.00, middag klokken 16.00 og kveldsmat klokken 20.00

Hviletid: På dagenheten er det hviletid i 30 minutter etter hvert måltid og man oppholder seg da i stuen med kun medpasienter. På intensiv er det individuelt tilpasset hvor lang hviletid man har, men jeg har opplevd at de fleste har 1 time og da er også personal tilstede.

Selvstendighet: På dagenheten må man være selvstendig til en viss grad. Det sitter ikke personalet med en under måltider, men det er personale tilstede under måltidet. På intensiven kan man ha personalet rundt bordet under måltidene. Man er også overlatt mer til seg selv mellom måltider/program på dagenheten enn hva man er på intensiven. Begge avdelingene krever selvfølgelig mye, det er ikke det. Men at man må være i stand til å ta mer ansvar selv på dagenheten enn intensivavdelingen (noe jeg ikke klarte som var hovedgrunnen til at jeg ble avsluttet).

Lister: På begge avdelingene skriver man seg opp på lister til hva man skal ha de forskjellige måltidene da man har noe å velge mellom. På dagenheten markerer man med tusj på en plan for hva man skal ha en uke av gangen, mens på intensiven setter man seg opp på liste i forkant av hvert måltid.

Variasjon: På dagenheten kan man for eksempel velge frukt, mens på intensiven kan man i tillegg velge hva slags frukt. Man kan også velge smak på yoghurt på intensiven om man velger yoghurt, mens på dagenheten velger de smak for deg. Smak på Biola kan man velge selv begge steder, mens man kun får velge smak på syltetøy selv på intensiven.

Erstatning: På dagenheten må man fullføre måltidene for å få lov til å gå der og det er ikke noe alternativ til å ikke fullføre. På intensiven får man næringsdrikker om man ikke fullfører og hvis man ikke fullfører det kan man få tilbud om frivillig sonding eller man kan bli tvangssondet. Man kan også få en tenkepause om man er der frivillig.

Matretter og lignende: På dagenheten får man med seg hjem det man skal ha til alle måltider utenom avdeling. Det vil si mellommåltid og kveldsmat i hverdager og alle måltider til helgene. På intensiv får man jo da servert dette på avdelingen. I tillegg kan man velge grøt til frokost på intensiven, det kan man ikke på dagenheten. Man er også litt friere til å velge mellom forskjellige ting på intensiven. Feks på dagenheten så er det annenhver frokost og kveldsmat brødskiver / musli, mens på intensiven kan man velge dette helt selv.

Annet: På intensiven får man utdelt en dagskontakt og en kveldskontakt man kan forholde seg til, på dagenheten har man ikke det, men man har mulighet til å banke på døren til personalet om det skulle være noe. Man er også mye mer fri til å gjøre hva man vil mellom programmet på dagenheten enn hva man er på intensiven. Dagenheten er i tillegg basert på en CBT-E behandlingsmetode, noe intensiven ikke fult så er. Så på dagenheten er det veldig mye registrering av tanker/følelser under og etter måltider. På dagenheten må man også tippe hva man veier og opplyse om hva man tror før man går på vekten, det må man ikke på intensiven.

 

 

Har dere noen andre ønsker om noe jeg skal skrive om?

 

//Elise Amanda