DET ER BARE SLIK GUTTER ER

Etter at tre jenter har vært mye i media i det siste rundt problematikken med seksuell trakassering på ungdomsskolen velger jeg å poste dette innlegget jeg skrev i høst på nytt. Jeg er så glad for at disse jentene har tatt ordet og fått spredd sitt budskap til så mange, for det er så sant og det er så viktig! Det er sjokkerende at flere først har blitt klar over disse problemene etter disse tre jentenes ord. Likevel er det ikke overraskende, for jeg vet så godt selv hvordan det var.

Seksuell trakassering er uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Seksuell trakassering er forbudt, ifølge likestillings- og diskrimineringsloven § 13.

Se for deg at du sitter ved pulten din på kontoret hvor du jobber. Helt uten forvarsel dukker en kollega opp bak deg og prøver å åpne spenna på bh’en din. Han klarer det. Du blir sint, men aller mest føler du et stort ubehag. Dette gjentar seg ofte og du sier ifra til sjefen din. Ikke at det hjelper, fordi sjefen din sier bare at kollegaen din gjør det kun for å få oppmerksomheten din. Det er bare sånn menn er. At han bare er forelsket i deg. Det er lunsjpause og flere av de kollegaene tar plutselig tak i bh’en bak. Drar den ut så den smeller hardt tilbake inn i ryggen. Går så nærme deg når de skal forbi at de “tilfeldigvis” kommer borti brystene dine. Snur seg så mot hverandre. Flirer.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes ikke slikt er ok. Jeg har ikke opplevd dette på jobb, jeg har jo aldri hatt en jobb. Derimot har jeg opplevd dette:

Jeg sitter ved pulten min på barneskolen. Helt uten forvarsel dukker en elev opp bak meg og prøver å åpne spenna i bh’en min. Han klarer det. Jeg blir sint, men aller mest føler jeg et stort ubehag, en klump som knyter seg i magen. Dette gjentar seg ofte og jeg sier ifra til forskjellige lærere. Ikke at det hjelper, fordi flere av lærerne sier bare at medeleven gjør det kun for å få oppmerksomhet. At det bare er sånn gutter er. At han bare er forelsket i meg. Det er storefri og flere av medelevene tar plutselig tak i bh’en min bak. Drar den ut så den smeller hardt tilbake inn i ryggen. Går så nærme meg når de skal forbi at de “tilfeldigvis” kommer borti brystene mine. Snur seg mot hverandre. Flirer.

Men jeg sluttet å si ifra. Guttene lo det vekk og lærerne syntes visst ikke det var et problem. Og jeg? Jeg trodde jo det jeg fikk høre: det var jo bare slik gutter var og det måtte jeg bare finne meg i.


Dette er kun ett eksempel av holdninger og oppførsel jeg har opplevd på barne og ungdomsskole som har blitt normalisert. Hvor sinnsykt er ikke det? Det virket som om seksuell trakassering hadde en aldersgrense, noe slikt som at hvis man var under en viss alder, nei da var det ikke seksuell trakassering, da var det kun slik gutter er. Hvorfor i all verden er det ikke flere som setter foten ned? Ingen skal måtte finne seg i å bli utsatt for slik adferd. Seksuell trakassering er seksuell trakassering, det er faktisk ikke “bare slik gutter er”. Punktum.

 

//Elise Amanda

IKKE SI AT DET IKKE NYTTER

Jeg er så lei av å høre at det ikke nytter. Høre at det ikke nytter å være en av dem som prøver å gjøre små forskjeller her i verden. Ett menneske kan påvirke så mye mer enn man tror. Selv om akkurat du ikke når ut til tusenvis av mennesker kan du likevel være en av dem som utgjør et positiv forskjell i livet til andre eller kanskje til miljøet. Bare ved å begrense ditt eget plastforbruk gjør du en forskjell, bare ved å være vegetarianer gjør du en forskjell og bare ved å være til påvirker du livet til flere mennesker enn du tror. Dine handlinger og din stemme teller. Om du smiler til et tilfeldig menneske på gaten kan du faktisk være med på å gjøre dagen til noen lysere. Å gi et smil koster ikke så mye, gjør det vel?

Selv er jeg langt ifra perfekt, men jeg prøver å sette igjen noen positive spor her på jorden og jeg vet at jeg gjør det. Jeg vet at ved å være åpen om psykisk helse hjelper jeg andre til å fatte mot nok til å søke hjelp. Jeg vet at ved å være vegetarianer sparer jeg mange dyreliv og store mengder vann. Jeg vet at ved å velge så miljøvennlig som mulig bidrar jeg til å redde jordkloden og kan påvirke andre til det samme. Jeg vet at ved å smile til fremmede på gaten er det en eller annen innimellom som får en litt lysere dag. Jeg vet at ved å kastrere kattene mine bidrar jeg til at det blir lettere for hjemløse katter å få et hjem. Jeg vet at min innsats teller.

For den store verden setter nok ikke mine føtter så dype spor. Men spesielt for enkelte mennesker og for dyr vet jeg at min innsats har noe å si. Jeg kommer ikke til å stoppe fordi jeg ikke kan gjøre en merkbar innsats på verdensbasis. For meg holder det i massevis om kun ett menneske får en litt bedre dag, om ett menneske føler seg mindre alene eller om ett menneske føler seg sett. Husk også at flere har denne tankegangen og alene virker vi kanskje små, men sammen er vi sterke. Du og akkurat din innsats teller, glem ikke det. Akkurat du er viktig og betydningsfull.

 

Så vær så snill og ikke si at det ikke nytter, når jeg vet så godt at det gjør det. 

 

//Elise Amanda

“HVIS DU SYNES DU ER TYKK, HVA ER JEG DA?”

Dette er et spørsmål jeg har fått en del ganger opp gjennom årene. “Hvis du synes at du er tykk, hvor tykk synes du at jeg er da?” og dette vil jeg gjerne svare på i plenum. Jeg kan jo først fortelle at jeg vet at jeg ikke er tykk, jeg er fult klar over at det ikke ser ut som om jeg veier 300 kilo. Men jeg føler meg for tykk til å være meg, om det gir mening? Lårene mine er egentlig ikke store, men de er større enn hva jeg er komfortabel med at de er og det er for mye fett på dem enn hva jeg egentlig takler. Eller for å si det på en annen måte (selv om det ikke er heeelt slik jeg tenker): jeg føler meg ikke liten nok.

Jeg håper dere forstod litt med dette hvordan jeg føler meg i min egen kropp, for da kan vi gå videre til det egentlige spørsmålet. Nei, jeg synes ikke du er tykk om du er større enn meg. For det første har jeg fått høre at jeg har et urealistisk bilde av min egen kropp, dermed er jeg ikke bestandig så flink på å i det hele tatt se om noen er større da jeg fort føler meg som den største. I tillegg gjelder disse “reglene” mine for hvordan en kropp skal se ut kun for meg og min kropp. Så la oss si at du feks er like høy som meg og veier 20 kg mer, så kan jeg helt oppriktig mene at du er slank, selv om jeg mener at jeg er for stor.

For jeg er jo bare for stor for å være meg. Jeg er jo ikke for stor i hva den generelle befolkningen ser på som stor. Dette gir nok ikke så mye mening for de fleste, fordi det gir jo nettopp egentlig ikke mening at det er sånn. Likevel er det nettopp slik det er (velkommen til en hjerne hvor tankene er mye styrt av en spiseforstyrrelse) for meg. Jeg bryr meg heller ikke så mye om kroppene til alle andre, det er jo ikke slik at jeg går rundt og tenker at “nei hun der var større enn meg gitt” i det hele tatt. Faktisk tror jeg at jeg er mindre opptatt av andres kropper enn folk vanligvis er. Jeg bryr meg for eksempel ikke om tynne modeller i ukeblader eller lignende. En spiseforstyrrelse gjør en egoistisk, uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv om egoistisk kanskje er det siste man ønsker å være. For å si det rett ut: jeg gir faen i hvordan din kropp er, men jeg er jævlig opptatt av min egen.

//Elise Amanda

KAN MAN SNU EN DÅRLIG DAG?

Kan man virkelig snu en dårlig dag? Det er mange som snakker om å snu dagen om til noe positivt om man har en dårlig dag. Om å bare endre sin egen innstilling og tenke bedre tanker, så vil man få det bedre. Om dette stemmer kan jo diskuteres opp og ned i evigheten, føler jeg. Nå tenkte jeg derimot å dele mine tanker rundt dette. Jeg har jo tidligere laget en video om hvordan man kan føle seg litt bedre på en dårlig dag, men kan man virkelig snu en dårlig dag om til en god dag?

For min del kommer det helt an på dagen. Om det er en dag som bare er litt dårlig kan jeg faktisk ta et tak i meg selv og endre innstillingen min til den dagen. Jeg kan da ta ansvar for å få noe godt ut av dagen og rett og slett skjerpe meg. Slik som jeg gjorde denne morgenen. Dagen var ikke tipp topp, men jeg tok likevel ansvar og den ble litt bedre. Jeg kan sammenligne det litt med smerter i hodet: om jeg har vondt i hodet kan jeg ta med en Paracet og komme meg ut, selvom det gjør vondt i starten så kan det bli bedre. Har jeg migrene derimot er det bare i å drite i resten av dagen, den er allerede kjørt.

Er det derimot en virkelig dårlig dag (se sammenligningen min over, altså migrene) er det ikke noe vits i å prøve engang for meg, det gjør alt bare verre og får meg til å føles enda mer mislykket. På slike dager trenger jeg faktisk å kunne ligge i sengen, med gardinene dratt for og isolert fra resten av verden. Kanskje gråte litt også og synes litt synd på meg selv. Klage litt til Andreas om hvor mye jeg hater alt og alle eller hvor idiotiske noen mennesker er. En dårlig dag for meg er gjerne så dårlig at selvforaktet tar all plass, hver eneste celle i kroppen blir fylt. Prøver jeg på slike dager å kle på meg ender det fort i hysteriske gråteanfall fordi jeg hater meg selv så intens og ikke kan fordra følelsen av å være i min egen kropp. Jeg kan begynne å gråte over katten min som døde for rundt 10 år siden, eller gråte over at brødskiven jeg smørte meg ble stygg. Prøver jeg å komme meg ut av huset på en dårlig dag resulterer det ofte i angstanfall og/eller at jeg går enda mer bananas på matbutikken enn hva jeg vanligvis gjør. Noe som igjen får meg til å føle meg enda verre fordi “jeg klarer jo ikke en gang x, da er jeg mislykket da”. Så om jeg har en dårlig dag? Da lukkes gardinene og jeg later som om verden utenfor ikke eksisterer. For en stund.

Klarer du å snu en dårlig dag?

//Elise Amanda

SELVSKADING

Det er årevis siden jeg har skrevet om dette temaet. Ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men fordi det ikke er noe som preger hverdagen min lenger. Nå kan det jo diskuteres opp og ned om spiseforstyrrelsen kan gå under kategorien selvskading, men jeg velger selv å skille på dette. Det er utrolig mange måter å skade seg selv på, noe som ofte blir glemt. Jeg lar vær å liste opp forskjellige måter, fordi jeg ikke ønsker å trigge noen eller gi noen idéer. For meg var selvskading risping og kutting, noe som man ennå ser tydelig på den ene armen min, til tross for at alt av arr har bleknet. Heldigvis har det grodd relativt fint og jeg tenker ikke så mye på arrene lenger utenom når andre minner meg på dem eller spør. Det ser ut som om nedre del av venstre arm er totalt brannskadet når du ser den på nært hold, noe jeg har måtte lære meg å leve med. Skammen har heldigvis bleknet med årene, den også.

Det skumle med selvskading er at det har en funksjon der og da. For det hjelper faktisk i øyeblikket, selv om det bare gjør en verre i det lange løp. For meg ble det en måte å håndtere innvendig smerte på da fysisk smerte var lettere å håndtere, men det var også en måte å straffe meg selv på og en måte for meg å kjenne at jeg var i live. Dessverre ble jeg avhengig. Etterhvert skadet jeg ikke bare når ting var vondt eller vanskelig for å klare å håndtere min indre smerte, jeg skadet til slutt bare for å skade. Det ble en indre konkurranse om å skade dypere hver gang. Å skulle slutte var utrolig hardt, for ikke bare var det som nevnt en mestringsstrategi som funket i øyeblikket, men jeg hadde jo blitt totalt avhengig på lik linje som jeg er avhengig av for eksempel tobakk.

Jeg skammet meg alltid over hva jeg drev med. Jeg satt på stranda i langermede gensere til tross for sol og veldig mange varmegrader. Jeg fikk skifte før alle andre i gymmen, for jeg var livredd for at noen skulle få vite min lille hemmelighet. Det var utrolig slitsomt å måtte passe på hele tiden at ingen skulle få se. For min del var det aldri for å få oppmerksomhet, noe jeg vet mange forbinder med selvskading. Men om det så er for oppmerksomhet, så må man klare å se forbi det og heller tenke: hvorfor trenger dette mennesket den oppmerksomheten?

Som Arnhild Lauveng så fint skrev det; “Dersom er person detter utfor brygga og blir liggende i vannet og skrike om hjelp, ville ingen finne på å gå rolig forbi med et rolig “han gjør det bare for oppmerksomhet”. Selvfølgelig ønsker han oppmerksomhet! Han er i livsfare og ute av stand til å redde seg selv, så hans eneste håp om fortsatt liv og helse ligger i hans evne til å tilkalle oppmerksomhet fra andre mennesker som kan redde ham. Og de som hører ropene vil øyeblikkelig forstå dette og gjøre alt som står i sin makt for å hjelpe”. Poenget mitt her er altså at om noen gjør det kun for oppmerksomhet ligger det nok en grunn bak.


For mange er det en konkurranse i tillegg om å være “sykest” blant dem som skader seg selv. Om å være den som skader seg oftest, som skader seg dypest og får sydd flest sting. Det er så utrolig synd og jeg blir så lei meg hver gang jeg ser mennesker dele bilder av åpne sår som er selvskadingssår, spesielt dersom noen kommenterer “jeg har kuttet dypere” eller noe i den duren. Det skal ikke være og det er ikke en konkurranse. Jeg tenker at man ikke skal skamme seg, men at enn så lenge det fremdeles er sår synes jeg man faktisk skal kunne dekke det litt til av hensyn til andre. Arrene derimot forsvinner ofte ikke og jeg håper skammen rundt det å en gang ha skadet seg selv blir mindre. Noen har arr etter ulykker fra klatrestativet, noen har arr etter en operasjon og noen har arr etter en kamp mot seg selv. Sånn er det bare.

Jeg velger å avslutte dette innlegget her, da jeg tenker det er nok for denne gang. Selvskadingen er et tilbakelagt kapittel i livet mitt, men her har dere fått et lite innrykk om hva selvskading var for meg. Jeg tenker å skrive flere innlegg om dette temaet senere hvor jeg blant annet vil ta opp hvordan jeg sluttet, tips og råd til hvordan man kan slutte om man sliter med det, misoppfatninger rundt det, hvordan forklare selvskading til barn og ikke minst: veien videre, et liv etter selvskadingen. Dette er et litt sårt tema for meg, men det vet jeg at det er for mange andre også. Jeg er veldig forsiktig hvordan jeg ordlegger meg om dette temaet, da jeg er redd for å trigge eller tråkke noen på tærne. Hvis det er noe annet rundt dette du ønsker jeg skal skrive om, så legg igjen en kommentar. Det er bare å stille spørsmål også!

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

DUMME KOMMENTARER FRA FOLK I HELSEVESENET

Før jeg begynner må jeg understreke at man ikke kan forvente eller kreve at alle man møter på i helsevesenet har god kunnskap om psykisk helse. Det fører dessverre til flere uheldige situasjoner, om jeg kan kalle situasjonene for det. Nå klarer jeg heldigvis å skille på hvilke kommentarer som kommer av uvitenhet og hvilke som ikke gjør det, men det klarte jeg ikke i det hele tatt før og det vet jeg mange heller ikke klarer. Det som er så trist er at flere av disse kommentarene var direkte skadelige for meg. Så jeg håper at alle som jobber i helsevesenet tenker seg om en gang eller to før det blir sagt til til mennesker som er psykisk syke.

Da jeg begynte å skade meg selv var det i realiteten kun små risp på underarmen min. Vi snakker om selvskading. I helsesammenheng fikk jeg ofte kommentarer på det, da gjerne “hun risper seg, det er ikke så alvorlig” og det var så fælt! Jeg følte at måten det ble sagt på var at jeg ikke hadde det vondt nok, når de ikke en gang kunne kalle det selvskading. Jeg husker jeg tenkte flere ganger “risp!? jeg skal vide dere kutt og ordentlig selvskading jeg!”. En helt sinnssyk tanke, men så er det ofte man tolker ting slik når man er syk og dessverre så ble det også slik jeg tenkte etterhvert. Jeg skulle så ønske at all form for selvskading ble omtalt som nettopp hva det er: selvskading. Om det så er risping, kutting eller andre måter å skade seg på (jeg unnlater å nevne andre ting da jeg ikke vil gi noen idèer).

Da jeg ble dratt med til en lege etter det ble oppdaget at jeg hadde begynt å tulle med maten. På legekontoret måtte jeg opp på vekten, noe som var fælt nok i seg selv, men kommentaren fra legen gjorde det tusen ganger verre “du er ikke så tynn, så det går bra”. Var jeg ikke tynn nok til å få lov til å være syk? Vekten min da var i tillegg så vidt undervektig, ikke at det burde ha noe å si engang. “Jeg skal vise deg tynn jeg” var alt jeg rasende tenkte. Og denne kommentaren fra legen er så skadelig at jeg ikke en gang kan få sagt det nok! Dessverre opplever alt for mange å få slike kommentarer, så er det rart da, at så mange føler de ikke er syke nok før de er “tynne nok”?

En annen hendelse fant sted på somatisk barneavdeling her i Vestfold. Jeg var der på tvang og hadde derfor ikke noe valg, selv om jeg gjorde alt for å motsette meg å være der. En lege kommer inn og jeg er vrang og nekter å få noe inn i kroppen. Plutselig kommer det sint fra legen “vet du hva, jeg vil ikke ha deg her engang! Du tar opp plassen til barn som er ordentlig syke og som faktisk fortjener å være her!” og det er noe av det verste jeg har hørt. Jeg ville jo ikke en gang være der i utgangspunktet og den kommentaren fikk hjertet mitt til å briste. Den fikk meg til å føle meg enda mer shitty enn jeg allerede gjorde og bekreftet bare tankene mine: jeg fortjente ikke hjelp og jeg var egoistisk. Jeg gråt og gråt, for jeg var livredd for at det gikk utover andre barn at jeg var innlagt, så ønsket mitt med å bli tatt av tvangen eskalerte. Det tok meg mange år å innse at jeg faktisk fortjente hjelp, men ennå går stemmen hans igjen i hodet mitt.

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

10 GODE GRUNNER TIL Å BLI VEGGIS

Du sparer mer vann ved å ikke spise en 450g hamburger enn du gjør ved å ikke dusje på to måneder.

En kjøttetere diett krever fjorten ganger så mye vann som en vegetarianers diett.

Du slipper å bidra med drap på grunn av personlig nytelse.

Husdyr (altså de dyrene folk spiser) produserer mer klimagasser enn alle lastebilene og bilene i verden til sammen.

Det er mye mer økonomisk å være vegetarianer enn det er å være kjøtteter.

Om all maten som ble dyrket frem til å mate husdyrene istedenfor hadde gått direkte til menneskene hadde rundt 70% mer mat blitt lagt til verdens forsyning og langt færre mennesker hadde sultet ihjel.

Du slipper å bidra til blant annet overproduksjon, lidelse, tortur, smerter, redsel og død for husdyr.

Du slipper å bidra til mye nedhugging og ødeleggelse av regnskogen, da store deler av regnskogen blir hugget ned for å produsere for til husdyr.

Det er mindre sannsynlig for å utvikle hjerte og karsykdommer, få diabetes og mange andre sykdommer.

Vegetarianere lever i tillegg i gjennomsnitt lenger enn kjøttetere.

Visste du noe av dette fra før?

//Elise Amanda

DU VET DU ER INNLAGT NÅR…

GOD KVELD! Nå tenkte jeg å komme med et innlegg som er litt artig vinklet. Å være innlagt for en spiseforstyrrelse er utrolig tøft og vanskelig. For min del har humor hjulpet meg helt ekstremt mye i tunge stunder, derfor håper jeg at det kanskje kan hjelpe for noen av dere som kanskje kan kjenne dere litt igjen i dette. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne her, kun prøve å vinkle noe som er vondt til noe man kanskje kan le litt av. Husk også at dette er skrevet ut i fra mine erfaringer og mitt synspunkt på ting. Sooo, let´s go!
Du vet du er innlagt når…

-du føler deg som om du er 3 år gammel fordi du blir observert på do når du skal tisse

-du føler at du må lære å spise for første gang og får kommentarer under måltider som spis saktere, spis fortere, ta litt mer av det før du spiser mer av det du spiser nå, hold bestikket annerledes, ta en slurk drikke nå osv.

-du føler deg som en hund fordi du nærmest må slike tallerkenen ren, men så kommer du på at hunder litt søte heldigvis.

-det blir byttet til en annen kanal så fort det kommer en eller annen reklame som omhandler vekt og kropp (viktig å skjermes for alt vettu..)

-du føler nesten at du er med i big brother og er kjendis fordi alt du sier og gjør blir sett og tolket av andre

-du må lære deg å glemme visse ord du har i vokabularet ditt og lære deg at visse ord du trodde var ok å si høyt ikke er ok på det stedet og dermed føles det litt ut som om man er med i kvitt eller dobbelt “er dette svaret, eller er det feil å si dette”.

-du lærer deg å like å være ute i all slags vær og føler deg derfor som Lars Monsen (hallooo må jo utnytte de få minuttene man får lov til å ha utgang).

-du føler deg som en kombinasjon av James Bond og en alvorlig kriminell om du smugler inn noe som andre egentlig ser på som uskyldig, som tyggis for eksempel.

-før du vet ordet av det har du plutselig blitt en pensjonist, du strikker, ser på God morgen Norge og snakker alt for mye om været.

-du begynner å lure på om de ansatte egentlig er vampyrer, så mye blodprøver som må bli tatt.

Håper dere fant innlegget litt morsomt, uavhengig om du kanskje kjenner deg igjen i noe eller om du har null erfaring/opplevelser innen dette. Hvilket punkt synes dere var morsomt? Ønsker dere flere slike innlegg?

//Elise Amanda

NAV BA MEG GÅ NED I VEKT

Nå skal det sies at jeg generelt har vært fornøyd med saksbehandlere jeg har hatt på nav, mennesker som virkelig prøver å hjelpe meg og som prøver å sette seg inn i ting som faller langt utenfor deres kompetanse. Likevel er det to enkelthendelser hvor mine saksbehandlere ikke har vært involvert som har satt noen voldsomme støkk i meg. Begge hendelsene er en del år gamle, men jeg velger å fortelle dem likevel, nettopp fordi jeg mener at det ikke er ok å bli behandlet slik. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å stå opp for meg selv under disse hendelsene, men det klarte jeg dessverre ikke.

Den første hendelsen skjedde i 2014. Jeg dro opp til nav for å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått pengene jeg skulle ha fått utbetalt og med meg hadde jeg venninnen min Mona. Der fikk jeg snakke med en som jobbet som fortalte meg at de hadde stanset utbetalingen fordi jeg ikke hadde møtt opp til et møte de hadde satt opp. Da forstod jeg absolutt ingen ting, for jeg hadde ikke blitt kalt inn til et møte. Etter litt diskusjon frem og tilbake gikk de med på å dobbelsjekke dette. Det viste seg at de skulle kalle meg inn til et møte, men de hadde glemt å sende ut brevet om det. Dermed er det jo ikke rart jeg ikke kom på møtet, jeg fikk jo aldri beskjed at det skulle finne sted.

Jeg spør så om de kan ordne med utbetalingen jeg skal ha snarest da jeg trengte penger til mat og husleien som skulle betales. Dette fikk jeg beskjed om ikke gikk og at jeg bare måtte låne penger av noen. Det fortalte jeg raskt at jeg ikke har mulighet til, likevel stod de på sitt. Mona sier så til dem at de kan jo ikke la meg sulte og at dette må ordnes opp i. Svaret jeg fikk fra hun ene vi snakket med? “Vel, hvis hun sulter havner hun på sykehus og der får hun mat i alle fall”. Jeg begynte å gråte og Mona dro meg med ut av møterommet. Utenfor møter vi på ei annen som jobbet der og hun spurte hva som hadde skjedd, hvorpå jeg forklarte. Hun gikk da rett inn på rommet vi var på og kjeftet på kollegaene sine og sa at sånn kan man ikke si til folk. Heldigvis. I tillegg sa hun til meg at hun tar over denne saken min nå, for sånn skal man ikke bli behandlet og dette måtte ordnes opp i. Takk og lov for den dama! Ting ordnet seg heldigvis med dette etter hun tok over og ordnet opp i det:)

En annen hendelse skjedde i 2015, litt etter jeg hadde blitt skrevet ut av Capio Anoreksi Senter: jeg tar turen opp på nav for å høre om jeg kan søke om støtte til nye klær, da jeg har vært i behandling for spiseforstyrrelse og det naturligvis har følt til en del vektoppgang som igjen resulterte i at svært få av klærne mine passet. Damen jeg snakket med sa at “aap’en skal være nok til å dekke dette”, men når man så og si ikke har noen klær som passer sier det jo seg selv at det er det absolutt ikke, noe jeg også forklarte. Vi diskuterte litt frem og tilbake før hun plutselig sier: “men du kan jo bare gå ned i vekt igjen da, så passer klærne du har”. Da løp jeg gråtende ut. Og jo da, klærne passet etter jeg gikk ned i vekt igjen, men nå er jo ikke akkurat det en veldig god løsning når man har en spiseforstyrrelse heller.. jeg var til og med fremdeles undervektig da denne hendelsen fant sted.

Nå forventer jeg ikke at alle og enhver skal vite hva en skal si og hva en ikke skal si til mennesker med en spiseforstyrrelse. Ikke forventer jeg at hele verden skal gå på tå for akkurat meg og min sykdom heller. Men jeg forventer å kunne bli behandlet som et menneske, å kunne bli møtt med respekt og et lite snev av høflighet på akkurat nav. Å bli møtt med nedlatende ord og direkte frekke tilbakemeldinger synes jeg ikke er ok, uansett. Heldigvis er dette kun to enkelte episoder. Takk og lov for det. Hva tenker dere? Hvor går egentlig grensa på hva som er ok å si og hva som ikke er ok å si?

 

//Elise Amanda

CAPIO ANOREKSI SENTER

Siden jeg ennå ligger syk tenkte jeg at jeg kan fortelle dere litt om min erfaring/opplevelse med Capio Anoreksi Senter (åhh det svir å skrive det slik, men det er faktisk slik de skriver det). Jeg var innlagt der våren 2015 og valgte å dra før opplegget var over. Ikke fordi jeg ga meg, men jeg dro i frustrasjon over manglende kompetanse på mine tilleggsproblematikker og manglende kompetanse på bulimi. Dessverre har Capio svært liten kompetanse på andre ting enn spiseforstyrrelser, men så er det tross alt en post for nettopp spiseforstyrrelser.

Jeg føler at Capio ikke var noe særlig for meg, men jeg tror og vet at det absolutt er noe for mange andre! På vurderingssamtale fikk jeg vite at de behandlet bulimi også og ikke bare anoreksi. Dessverre er min erfaring at kompetansen der kun ligger på anoreksi og ikke stort på bulimi. Noe som helt ærlig gjorde at jeg følte at jeg ikke kom noen vei der. Å skulle bli behandlet som om jeg er livredd for å spise når situasjonen er slik at jeg ikke kan få nok av mat og at de måtte finne på “løsninger” i øyeblikket ting skjedde på grunn av komplikasjoner på bulimi sier jo litt. At selv behandler fikk bakoversveis over hvor mye jeg gikk opp i vekt hver uke og at det ikke var noen som fortalte meg at når man har hatt et bulimisk spisemønster lenge kan kroppen samle på ekstreme mengder vann var også vondt. Så og si all gruppeterapien omhandlet i tillegg anoreksi og jeg følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre.

Hadde jeg derimot slitt med kun anoreksi uten noen tilleggsdiagnoser som preger meg svært mye tror jeg dette stedet hadde vært midt i blinken! De er ekstremt dyktige på anoreksi, både når det kommer til det fysiske og det psykiske. Capio har fått veldig mange med anoreksi friskere og ikke minst: de har fått veldig mange friske. Noe jeg likte veldig godt var at det kun var vanlige møbler og gjort ganske hjemmekoselig! For min del har slikt mye å si. Før var jo Capio i et gammelt hus og det var sååå koselig der, men til tross for at de for en del år siden flyttet inn på helsehuset har de virkelig fått det til å ikke virke sterilt. Nå var jeg aldri innlagt på det første stedet Capio var, jeg feiget ut og dro hjem da jeg var der for å skrives inn for mange år siden. Capio har også en egen kokk, så kvaliteten på maten var veldig god! Savner maten der litt jeg haha.

Selve opplegget foregår slik: 4 måltider om dager + 1 mellommåltid. Skal man opp i vekt får man næringsdrikker som tillegg. Avspenning i 30 minutter etter lunsj og middag. For de som trengte var det i tillegg 30 minutter til en time oppfølging etter måltider utenom mellommåltid. Hver uke var det noe gruppeterapi. Hver mandag var det veiing og i starten blodprøver også. Når man er ny der tar de i tillegg blodtrykk før og etter hvert eneste måltid. Det var yoga to ganger i uken om det ble vurdert ansvarlig at man ble med på. I starten var det utgang kun med følge. Time med behandler noen ganger i uken og ellers var jo miljøpersonalet tilgjengelig hele tiden. Den første tiden smører personal maten og man sitter på bord gjerne med 2 personal og 1 til pasient. Etterhvert får man flytte til langbordet der kun pasienter spiser sammen og man får ansvar for å smøre sin egen mat. Miljøpersonalet var i tillegg flinke til å få i gang aktiviteter og gjøre ting med oss.

Disse bildene er to av få kamerabilder jeg tok mens jeg var der, derfor disse bildene i innlegget. På det øverste bildet ser du meg på rommet mitt og det nederste er jeg ute på verandaen. Beklager for et litt rotete innlegg, men bare spør om du lurer på noe så skal jeg svare:) Håper også at dette var litt til hjelp for dem som kanskje skal inn dit og vil vite litt om opplegget. Husk også at det alltid er bedre å prøve ut forskjellige behandlingssteder enn å droppe det. Fungerer det ikke kan du alltids finne noe annet, men drar likevel derfra en smule klokere (det gjorde jeg) og fungerer det er jo bare det tipp topp! Aldri gi deg så blir du frisk en dag. 

//Elise Amanda