HVA JEG VEIDE PÅ MITT MINSTE

Veldig mange artikler som publiseres som omhandler mennesker som har eller har hatt spiseforstyrrelser bruker gjerne “Lise veide kun XX kg” eller lignende i overskriften. Det lokker veldig mange mennesker til å klikke seg inn, dessverre lokker det veldig mange mennesker av feil målgruppe også. Utallige syke mennesker bruker slike artikler som motivasjon for ytterligere vektnedgang, til å mate sin egen sykdom og de bruker slike artikler til å sammenligne med seg selv og føle at “så syk/tynn må jeg også bli” og de lager en konkurranse mot seg selv. Antall kilo man veier som syk er ikke relevant med mindre det er behandlingsteamet rundt en som skal vite det. Å publisere tall gjør virkelig ingen godt og allmenheten trenger faktisk ikke å vite. Man trenger faktisk ikke publisere vekt for å understreke hvor syk man er / har vært. Sykdommen sitter i hodet, vekten er kun et symptom.


Jeg kan også legge til at det er mennesker som har en normal og som har en overvekt som har holdt på å dø på grunn av en spiseforstyrrelse. Hjerterytmeforstyrrelser og underernæring blant annet kan ramme alle, uenhengig av vekt. Derfor er det så utrolig synd at media er med på å opprettholde myten om at jo lavere vekt = jo sykere er man. For det er nødvendigvis ikke tilfellet og det fører også til at mange er redde for å søke hjelp. Nettopp fordi de ikke føler seg “tynne nok” til å være syke. Til og med i helsesektoren er det noen som dessverre har den oppfatningen.  Jeg skulle ønske at ikke bare influensene, men også media kunne være flinkere til å følge vær varsom-plakaten. Du kan lese den ved å klikke HER.
Så til overskriften: hva veide jeg på mitt minste? Eller sykeste, som veldig mange har spurt meg om? Jeg kan fortelle med en gang først at jeg på mitt sykeste var langt unna den laveste vekten jeg har hatt som syk. Ergo, vekten min har ikke og kommer aldri til å definere hvor syk jeg er eller har vært. Nettopp fordi sykdommen sitter i hodet, det kan jeg ikke få gjentatt nok. Aldri noe sted har jeg publisert hva jeg veide på mitt minste som syk og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Men hva jeg veide på mitt minste? Tar jeg ikke helt feil veide jeg rundt 3 kg da jeg ble født og noe annet enn det trenger dere virkelig ikke å vite.

//Elise Amanda

INFLUENSERE = INFLUENSA?

“Nei takke meg til et par dager med influensa enn program etter program med tåpelige folk som spiller en rolle kun for seg selv” et lite utdrag fra et leserinnlegg i ØP, klikk HER for å lese hele. I innlegget blir influensene sammenlignet med influensa. Nå er ikke jeg en kjempekjent influenser, men jeg har likevel en god del mennesker som leser bloggen min og med den erfaringen vil jeg komme med et motsvar. For jeg vet godt at hva jeg skriver påvirker andre. Så kom ikke her å dra alle influensere under samme kam. Det er så mange kjente influensere som har brukt makten sin til å fremme gode saker, til å snakke om tabubelagte temaer og til å gjøre mye godt. Det er nettopp det jeg også akter å gjøre og har gjort selv. Ord er makt, det er hvordan makten brukes som betyr noe.

Hun jenta som leste bloggen min og dermed ble inspirert til å prøve å bli frisk fra spiseforstyrrelsen sin, var det dumt? Han gutten som drev med selvskading og skrev til meg at takket være åpenheten min rundt det fikk han mot nok til å søke hjelp, var det dumt? Hun jenta som skrev at hun satte så stor pris på at jeg snakket med henne etter hun leste bloggen min og at det hjalp henne til å forstå at det er noen der ute som bryr seg, var det dumt? Moren som tok kontakt med meg fordi hun ønsket råd om hva hun som forelder kunne gjøre for å hjelpe datteren sin som syk, var det dumt? Jeg kan gi haugevis av slike eksempler til og dokumentere dem om jeg hadde ønsket.


I løpet av mine år som blogger/influenser har jeg vært i kontakt med en haug forskjellige mennesker. Mennesker jeg vet at jeg har gjort en forskjell i livet til. Jeg personlig skriver ikke kun for meg selv, jeg personlig skriver også for å hjelpe andre. Og jeg VET at jeg har hjulpet andre. Mennesker som har takket meg for at jeg setter lys på forskjellige tabubelagte temaer, mennesker som har takket meg for at jeg har sett dem og hjulpet, mennesker som sier jeg har inspirert dem. Ved første øyekast ser man kanskje ikke det og ikke er det noe jeg pleier å skrike ut om heller. Jeg driver en relativt stille kamp, men likevel en svært betydningsfull kamp. Men ikke kom her å si at det hele er et sirkus. For jeg vet at det betyr noe. Jeg vet at mine ord betyr noe for mange mennesker.


” De popper opp og holder så lenge de klarer å motstå virkelighetens vaksine.” Virkeligheten er hard  og brutal, det er jeg ikke alene  å skrive om. Isabell Raad har vært åpen om vold hun opplevde som barn, Sophie Elise har virkelig vært med på å fjerne tabuet rundt det å ha angst, Linnea Myhre om spiseforstyrrelser, Julianne Nygård har vært åpen om å slite med barnløshet, Anniken Jørgensen om depresjon, Martine Halvorsen skal jeg ikke liste opp noen punkter på en gang for den dama er rå! Lista fortsetter, men det kan man finne ut av lett selv. Eksemplene over her er mennesker som er noen av Norges største influensere. “En skulle tro at en influenser kanskje ikke er like irriterende og skaper like mye kvalme eller annet ubehag som influensaen. Men, jeg er litt i tvil” og det synes jeg er så utrolig trist å lese. At man sammenligner mennesker med influensa, ja til og med som enda mer irriterende enn influensa. For om man tar en liten titt bak (og det er i grunn ganske så lett) perfekt hår, sminke og store pupper ser man virkeligheten: livet er ikke en dans på roser, selv ikke hos dem som den generelle befolkningen ser på som perfekte.

Så da må jeg spørre, er virkelig influensere verre enn influensa?

-Elise Amanda

“SÅ MYE DU HAR LAGT PÅ DEG ELISE!”

Let´s talk about… vektoppgang.

Jeg vet ikke helt hvor mennesker får det fra. Nå gjelder jo dette selvfølgelig ikke alle (jeg er veldig nøye på å ikke dra alle under samme kam), men en god del. Akkurat som folk plutselig tror det er fritt frem å ta på andres mage, kun fordi vedkommende er gravid. Om noen er i tvil: nei, det er ikke ok. Man spør først. Nesten likt er det med mennesker som skal kommentere ting ved mennesker som har en spiseforstyrrelse. Nei, det er faktisk ikke ok å komme bort til meg å si “så mye du har lagt på deg, det er godt å se” med mindre jeg spør om meningen din. Hvordan hadde du følt det om noen sa det til nettopp deg? Og så sier du det til meg, som er over gjennomsnittet var på min egen kropp/vekt enn resten av befolkningen. Det er faktisk ikke ok.  

JA, jeg har faktisk lagt på meg ganske mange kilo i det siste. Jeg er fult klar over det. Så klar over det at jeg mange ganger sliter med å gå ut døren hjemme, ja til og med komme meg opp av sengen. Så klar over det at jeg gråter av selvforakt. Så klar over det at jeg kaster klærne mine i veggen av frustrasjon, fordi jeg føler at ingen ting sitter fint på meg lenger. Så klar over min egen kropp og vekt at jeg skremmer meg selv. Så mye sliter jeg med det at Modum Bad ikke en gang vil ta meg imot før jeg har (forhåpentligvis) vært på RASP for å ha klart å håndtere følelsene rundt det. Så klar er jeg over det. Og da trenger jeg virkelig ikke at noen helt oppfordrende kommer bort til meg for å si det. For jeg vet det selv. Så alt for godt.

Det siste året har det vært en del lignende i media. At man ikke går bort til folk å sier “så tynn du er, ta å spis litt” for man ville da vel aldri i verden sagt til noen “så tykk du er, se å spis litt mindre”. Og det er kjempebra at det blir satt lys på! At man ikke skal uoppfordret kommentere kroppen (ofte nedlatende) til mennesker. Men hvor er debatten om å fortelle folk hvor mye de har lagt på seg? For det blir sagt det også. Dessverre. Det vet jeg også så alt for godt. La meg ha kroppen min i fred, jeg trenger ikke alle andres meninger eller kommentarer om den.

ps: følg meg gjerne på Facebook HER.

-Elise Amanda

INNLAGT: UNGDOMPSYKIATRISK AVDELING

Det er tid for en ny post i kategorien “let’s talk about..” og denne ganger kommer jeg til å fortelle dere om min erfaring med å være innlagt på ungdomspsykiatrisk. Da jeg gikk i 10. klasse ble jeg innlagt for første gang. Innleggelsen varte i noen måneder og i årene som fulgte ble det flere innleggelser der, bare at de var mye kortere enn hovedoppholdet mitt.

Jeg var utrolig redd den første dagen. Masse fremmede mennesker rundt meg, et helt nytt sted, rutiner jeg ikke ennå hadde lært og mye usikkerhet. På avdelingen var de veldig opptatt av rutiner, så mange av dagene var veldig like. Stå opp til lik tid hver dag, måltider til lik tid hver dag, SMI skole de dagene jeg klarte det og behandlingstimer. Ellers kunne jeg fylle tiden min litt selv som jeg ville. Jeg hadde i tillegg fri utgang så lenge det ikke kræsjet med noe og så hadde jeg innetid. Hver torsdag var det vaskedag etterfulgt av kaffe og kaker. En av dagene var i tillegg en dag hvor man kunne dra på kino, skøyter, leie en film eller lignende om man ville og avdelingen tok regningen. I helgene var jeg for det meste hjemme på permisjon og jeg var så heldig at jeg fikk ha permisjon hver mandag kveld i tillegg slik at jeg kunne fortsette på dansingen.

Hver pasient/ungdom hadde et eget team. Det vil si at i mitt tilfelle hadde jeg fire personer som gikk i turnus og en av dem var min kontaktperson hele tiden. Noe av det jeg likte med å ha et fast team er at det gjorde meg mye mer trygg. Da var det kun noen få jeg trengte å forholde meg til, i tillegg til at de i teamet mitt ble godt kjent med meg og dermed kunne gi den oppfølgingen jeg trengte. Noe jeg satte pris på var at det ikke føltes som om jeg “bare” var en pasient, jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Det var utrolig godt og jeg trengte virkelig det! Nattevaktene derimot var ikke i et team og det var to nattevakter hver natt. Avdelingen hadde i tillegg egen kokk, egne behandlere og lignende. Avdelingen er et eget bygg over gaten bak sykehuset og bar ikke et veldig preg av sykehus. Heldigvis! Rommene så ut som typiske folkehøyskolerom, bare finere. I tillegg var oppholdsrommene veldig lune og gode, noe jeg er glad for. Hadde alt vært sterilt og “sykehusaktig” tror jeg bare det hadde forsterket sykdomsfølelsen.

Jeg har en god del bilder fra tiden min som innlagt på ungdompsykiatrisk, men jeg velger å ikke poste dem nå. Er du veldig interessert ligger de bak i arkivet mitt et sted. Grunnen til at jeg ikke ønsker å poste dem er at det er veldig sårt for meg å se. Livsgnisten eksisterte ikke i øynene mine, jeg var ugjenkjennbar. Jeg så ut som en vandrende zombie. Men en dag fikk jeg gnisten og rosene i kinna tilbake og jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene som jobbet der. Som lyttet, som forstod og som tok kampene sammen med meg. Spesielt hun ene fikk jeg veldig god kontakt med. Vi gikk ofte turer når jeg hadde henne og da snakket vi om alt mellom himmel og jord. Hun er det første voksne mennesket som så meg og min frustrasjon i sykdommen. Ordene “jeg ser deg og jeg forstår at ting ikke er som det fremstilles” sa hun første gang etter å ha møtt meg. Etter kun noen minutter. Da braste det for meg. Men jeg gråt av lettelse. For å ha blitt sett. For å ha blitt trodd. For å ha blitt forstått. Og uten den dama vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Hun fikk i tillegg lurt frem smilet og latteren min mange ganger. Noe jeg hadde vært uten i månedsvis.

Nå har jeg egentlig ikke gått så mye i dybden. Her står det mest praktiske og overfladiske ting. Jeg tenker at det er greit slik i første omgang. Jeg får ikke understreke nok hvor takknemlig jeg er for dette stedet og all hjelpen de har gitt meg. Dessverre er det kun 6 sengeplasser som skal dekke hele Vestfold og de er ganske strenge på aldersgrense. Jeg har tidligere gått ut i media og kritisert kapasiteten og svaret TV2 fikk da de konfronterte avdelingssjef var dette:

“Sykehuset i Vestfold, som har behandlet Elise, synes det er leit av Elise ikke opplevde at tilbudet hun fikk hos dem var godt nok. De understreker at behandling av spiseforstyrrelser er et område de prioriterer høyt, og at de har utarbeidet ny retningslinjer for behandling av tilfeller som Elise.

De mener derimot ikke at dagens tilbud om antall døgnplasser er for lavt.

– Det er ikke alltid at innleggelse er beste løsning selv om alvorlighetsgraden er høy. Innleggelse i døgnavdeling kan være aktuelt ved behov for tvangsbehandling, intensivert behandling, hvilket gjelder de aller, aller færreste av personer med spiseforstyrrelse,, skriver avdelingssjef ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Inger Meland Buene, i en e-post til TV 2.”

Hvis du vil lese hele saken kan du klikke HER.

Uansett, jeg håper dette var nyttig lesing! Still meg gjerne spørsmål hvis det er noe du lurer på, så skal jeg gjøre mitt beste med å svare!:) Hvis det er interessant kan jeg godt skrive innlegg om andre steder jeg har vært innlagt og vært i behandling også. Bare skrik ut om du vil lese om det. Husk også at dette var en behandlingspost for alvorlig syke. Det kommer ikke mye frem i innlegget, men jeg tenkte å skrive om hvordan det faktisk var å være innlagt. Dette her ble jo mer et faktainnlegg. Dette er et tøft sted å være og det beste i fleste tilfeller er faktisk poliklinisk behandling det beste alternativet.

-Elise Amanda

ETT ANSIKT – TO SIDER

Ofte handler hva man tror om en sak hvordan saken blir lagt frem. Det er nettopp dette jeg skal fortelle dere nå, eller vise om dere vil. Under kommer jeg til å fortelle om julaften, det første er hva jeg lettest mulig hadde postet. Dog, en svært sensurert versjon. Likevel, en sannhet. Jeg fikk en kommentar om jeg kunne skrive litt om utfordringer med å være syk i julen og hvordan jeg håndterer det. Noe jeg med en gang tenkte at jeg ville skrive om, da det er lett å oppfatte det som om “alle andre” har en helt perfekt feiring og man får jo kun se et glansbilde av kvelden på sosiale medier. Så, jeg tenkte å fortelle dere om nettopp hvordan en julaften kan fremstilles og hvordan den samme julaften likevel kan være. Min julaften, et ansikt, men to sider.

______________________________________________________________________________________________________
Generasjon prestasjon-vennlig: Julaften i går var en helt magisk dag! Vi stod opp litt før 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrunsj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig brunsj gikk vi hjem, hvor vi ordnet oss, ordnet i stand det siste til feiringen og laget mat. Gjestene kom og det ble en vellykket middag, maten falt heldigvis i smak hos alle! Etter mat tok vi oppvasken og resten av kvelden ble brukt til skravling, latter, åpning av gaver og dessert. Etterhvert dro gjestene hjem og nå ligger vi på sofaen sammen og ser den første Harry Potter filmen. Flere som alltid ser dem i julen eller?

Fortsatt en sensurert versjon, men litt mer ærlig: Julaften i går var en fin dag, til tross for at den var utfordrende. Vi stod opp litt før klokken 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Til tross for at den var tom, jeg hadde jo spist den opp kvelden i forveien… Men jeg tok den ned likevel, bare for å kjenne følelsen av julaften morgen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrusnj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig, men utfordrende brunsj gikk vi hjem. Andreas var ute en tur med faren sin for å levere noen gaver til onkelen og jeg falt i bulimiens klør mens de var ute. Dagens første runde. Vi ordnet oss og stelte i stand det siste til feiringen. Matlagingen ble plutselig veldig kaotisk med alt for mange på kjøkkenet og mange som plutselig skulle gjøre ting kjente jeg  at jeg var i ferd med å bryte sammen. Etter et kvarter på soverommet for å roe meg ned tok jeg på meg smilet og gikk ut som om ingen ting hadde skjedd. Likevel, stresset satt så godt i meg.

Julemiddagen gikk bedre enn forventet, selv om jeg burde ha stoppet å spise før. Vi fikk tatt oppvasken etter maten, noe jeg er veldig glad for. Jeg blir sliten bare av å tenke på hvor mye sosialt som skjer de neste dagene. Deretter var det gaveåpning, noe jeg synes er vanskelig. Jeg liker egentlig ikke å bli sett på når jeg åpner gaver. Føler jeg ikke fortjener så mye fint og føler meg utakknemlig som ikke klarer å vise hvor mye jeg setter pris på gavene jeg får. Desserten og snacksen som stod på bordet virket ekstra triggende og jeg tok litt for mye der også. Vi snakket og hadde det koselig, men bulimien skrek etter mer mat. Kroppen og hodet var utrolig slitne. Etter at alle gjestene hadde dratt hev jeg innpå med mat. Endelig, tenkte bulimien. Faen, tenkte jeg. Dagens andre runde. Etter den var ferdig var jeg utslitt. Slang meg ned på sofaen med Andreas, Harry Potter på skjermen som jeg følger vagt med på og nå skriver jeg dette.

Likevel, det var en hyggelig kveld. Ingen sammenbrudd eller grineanfall. Ingen direkte bulimiske gjerninger med gjester til stede. Til tross for at julaften er preget en del av sykdom (dessverre), er det en dag jeg setter utrolig pris på. De små øyeblikkene hvor bulimien tar en pause. De er gull verdt.

-Elise Amanda

TIL DEG SOM GRUER DEG TIL JULAFTEN

Til deg som gruer deg til i morgen.

Julaften, en dag som bringer frem mye glede hos de fleste. Likevel sitter det mange der ute og gruer seg av forskjellige årsaker. Som vet at julaften er en dag som blir ekstra tung. Kanskje gruer du deg til maten fordi mat er vanskelig. Kanskje gruer du deg til alkoholen kommer på bordet, fordi du vet hva som venter da. Kanskje gruer du deg til å se alle andre poste bilder med familie, mens du selv sitter der alene. Kanskje gruer du deg til å være en mindre rundt bordet, fordi noen du har kjær ikke er her lenger. Kanskje tilbringer du hele kvelden gjemt under dyna, fordi livet er ganske tungt. Kanskje du gruer deg fordi du er bekymret for om dere har nok mat hjemme og om du har råd til en gave til barnet ditt. Kanskje du gruer deg fordi du føler deg ensom og at det egentlig ikke er noen som bryr seg om deg. Kanskje gruer du deg fordi du vet det kommer til å ende med mye krangling og kanskje til og med så ille at politiet må ringes. Eller kanskje du gruer deg av en helt annen grunn.

Jeg tenker på dere. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for dere. Jeg ser dere.

Og til dere som bare gleder dere til julaften, som ikke kommer til å ha en kveld fylt med vonde opplevelser: ta en ekstra titt rundt dere, vær så snill. Inviter en ekstra eller fire til julekvelden. Send en ekstra hilsen til noen. Stopp innom hos noen som kanskje trenger det og gi en klem. Smil til dem du møter på på gaten. Fortell dem rundt deg at du er glad i dem, også de menneskene du kanskje ikke har snakket med på en stund. Vis andre at de er verdsatt og at de er betydningsfulle. Det koster deg så himla lite, men kan bety så ufattelig mye. Ta bort skyggelappene fra øynene dine og se andre enn kun dem du har nærest. Tør å bry deg. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Som Arnulf Øverland skrev i 1937: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!»

Trenger du noen å snakke med og ikke har noen har kirkens SOS en døgnåpen telefon du kan ringe (tlfnr: 22 40 00 40). Der vil det være noen som vil lytte til akkurat deg. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite. Legevakten er også åpen. Det er noen som bryr seg, alltid. Man vet bare kanskje ikke hvem de er.

En ekstra stor klem,
Elise Amanda

HVA ER GALT MED BENA MINE?

“Ikke kritikk, men lurer på hvorfor du alltid poserer med beina i de merkeligste posisjoner? Som å ha tærne mot hverandre og hælene så langt fra hverandre. Har det med spiseforstyrrelsen å gjøre? :-)”

Jeg tenkte at jeg kunne svare på denne kommentaren i et eget innlegg da det kanskje er flere som lurer på det. Helt ærlig så har jeg ikke tenk så mye over det, men når jeg blar gjennom innleggene på bloggen ser jeg at jeg ofte står slik. Jeg kan jo fortelle med en gang at det ikke har noe med spiseforstyrrelsen å gjøre. Jeg har noe som heter innovervendte hofter, noe som ble oppdaget på barneskolen en gang. Siden hoftene mine er vendt inn er også knærne og føttene mine det. Noe som førte til at jeg ofte snublet i mine egne føtter og tråkket over / vrikket foten ganske ofte og har slitt leddbåndet veldig. Heldigvis ble det oppdaget før jeg ødela leddbåndet og jeg fikk en spesialtilpasset skinne til den foten hvor det var verst på som jeg skulle bruke hver dag. Jeg har også hatt en del smerter i hoftene, men sånn er det nok bare. Det hjelper heldigvis litt å tøye dem ut! 

Men så skjedde det noe. Jeg begynte på dansing og opparbeidet med smidighet og styrke nok til å klare å holde hoftene på riktig plass. Ikke minst ble jeg mye sterkere å anklene også og nå har jeg ikke brukt skinna på flere år. Jeg skal egentlig ennå bruke den når jeg går i ulent terreng, men jeg har ikke følt behov for det. Det kreves en del styrke å holde hoftene mine vendt ut slik at de er rette, det blir som om de med vanlige hofter skulle ha gått og holdt hoftene sine vendt utover. Derfor, de gangene jeg er sliten “faller” ofte hoftene innover fordi jeg ikke orker å bruke styrke på å holde dem rette. Jeg pleier ikke merke det selv egentlig, bortsett fra de gangene jeg snubler i mine egne føtter hehe. 

Hadde dette blitt oppdaget da jeg var liten hadde jeg blitt lagt i skinner, men siden det ble oppdaget sent fikk jeg da altså skinne til foten isteden. Problemet sitter altså i hoftene, noe som da naturlig nok påvirker resten av beina. Men jeg forstår jo at noen tror det sitter i bena, for det er jo det man ser. Det plager meg egentlig ikke så mye i hverdagen, ballettdansingen holder det ganske så i sjakk. Jeg må bare bli flinkere på å bli litt ekstra oppmerksom på å holde hoftene mine rette når jeg er sliten. Så da vet dere hvorfor jeg noen ganger står på bilder med tærne mot hverandre og hælene fra hverandre. 

-Elise Amanda

NÅR EN FAMILIE BLIR TIL TO

Let’s talk about.. skilsmisse. 

Jeg har lest mange artikler og historier om skilsmisser hvor barn har vært involvert, men så og si alt jeg har lest har vært fra de voksnes perspektiv. Derfor tenkte jeg nå å fortelle litt om hvordan jeg opplevde å være barn midt i alt dette. Familien min bestod av mamma, pappa, lillebror, meg, en dverghamster og en katt, ikke at dyrene er så viktig i akkurat denne sammenhengen. De andres reaksjoner kommer jeg ikke til å skrive noe om da jeg respekterer privatlivet deres. Så dette her er slik jeg opplevde det, fra et barns perspektiv. Jeg mener ingenting vondt med dette og det er mange som har vært i samme situasjon. Det er viktig å huske på at det er mange grunner til at mennesker skiller lag, men så er det ikke dette denne teksten skal handle om. Den skal handle om et barn, meg, og hvordan det er å få vite at foreldrene sine skal skilles. 

Det var sommer og jeg nøt ferien før jeg skulle starte på ungdomsskolen. Som mange andre dager var jeg med nabojenta som også var venninna mi. Akkurat denne sommerdagen satt vi i stua hjemme hos dem og så på “Bratz the movie”, en film vi begge hadde gledet oss til å se. Vi snakket faktisk ganske mye sammen under filmen. Den ene hovedpersonen hadde skilte foreldre og vi ramset opp på rekke og rad hvorfor vi var så glade for at våre foreldre var sammen. Vi slapp å ha to rom, vi slapp å måtte pakke ned og pakke opp hver uke, vi slapp å måtte velge en av foreldrene å være hos på jul, vi slapp å glemme ting hos den ene når vi var hos den andre og lista fortsatte. 

Rett før filmen var ferdig kommer moren til venninna mi inn i stua for å si at pappa har hentet meg og at jeg må hjem. Jeg forstod virkelig ikke hvorfor, så jeg spurte om jeg ikke bare kunne bli litt til. Moren hennes sa nei, at jeg måtte nok bli med pappa nå, og jeg husker at jeg la merke til at hun virket litt rar da hun sa det. Som om hun skjønte at det var noe. Jeg stusset også på at pappa hentet meg, det skjedde jo aldri. Vi barna i gata pleide å fly mellom de tre nabohusene hele sommeren og kom kun hjem til middag eller leggetid. Da jeg kom ned i gangen og møtte pappa skravlet jeg i vei, men har virket så fjern og mutt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte “hvorfor må jeg hjem nå?” på den korte veien hjem, men alt pappa svarte var at han og mamma skulle fortelle oss noe. Litt glad var jeg, for jeg trodde de hadde en fin overraskelse til oss barna. 

Plutselig sitter vi i stua alle fire. Mamma, pappa, lillebror og meg. En av foreldrene våre sier “mamma/pappa og jeg skal skille oss”. Jeg husker ikke engang hvem av dem som sa det. Min første tanke var at dette her må være en syk form for spøk. Kun fem minutter tidligere hadde jo jeg og nabojenta snakket om hvor glade vi var for at våre foreldre ikke var skilt. Jeg sa ganske så sjokkert: “dere tuller nå?” Men nei, de gjorde ikke det. Alvoret i ansiktene deres sa meg likevel tydelig at det ikke var en syk form for spøk, det de satt her og fortalte som skulle snu livene våre helt om var faktisk sant. De skulle skille seg. Reaksjonen blir broren min glemmer jeg aldri, den har limt seg fast til sinnet mitt. 

Min reaksjon? Jeg var sint, jeg var frustrert, jeg var lei meg og jeg følte det hele var surrealistisk. Altså, hvor stor sannsynlighet er det å bli fortalt noe slikt rett etter man har snakket om at man er glad for at det ikke er slik? Jeg kjente tårene presse på, men jeg nektet meg selv å tillate meg å gråte. JEG. SKULLE. IKKE. GRÅTE. Det kom ikke på tale at de fikk se hvor knust jeg følte meg. Jeg stormet ut at stua hjemme. Sint. Knust. Rasket med meg skoene mine i gangen. Og løp. Løp til jeg ikke lenger hadde pust igjen. Jeg fant en lekeplass et lite stykke unna, en jeg aldri pleide å gå til. Heldigvis var den helt tom. Jeg la meg på en benk i lekehuset på den. Da kom tårene. Det rant og rant og rant. Da tårene til slutt hadde stoppet kjente jeg hvor kald jeg var. Ikke hadde jeg jakke på og det begynte å bli sent. Etter mye meldinger på telefonen frem og tilbake gikk jeg til slutt med på å si hvor jeg var og på å komme hjem igjen. Det kom mange sinte rop fra meg den kvelden mot foreldrene mine og jeg ville ikke en gang se på dem.

Men egentlig var det ingenting jeg ønsket mer enn å bli holdt rundt og bli trøstet. Jeg var knust.

-Elise Amanda

NOW YOU SEE ME

Ofte blar jeg gjennom min egen instagramfeed og blir trist. Sjalu på meg selv. For jeg er også en av dem. En av dem som gir illusjonen av et perfekt liv. Jeg har bilder med venner hvor vi smiler og holder rundt hverandre, bilder fra ferieturer til andre land, bilder fra trening, av kjæresten min og meg, av nøye sammensatte antrekk og en haug av bilder hvor jeg ser lykkelig ut. Jeg blir så sint på meg selv, samtidig så forstår jeg litt hvorfor jeg som så mange andre gjør det også. Litt fordi jeg ønsker å inspirere andre med bildene mine, men også fordi jeg som så mange andre ønsker å bli oppfattet som vellykket. Hvorfor har jeg og så mange egentlig det behovet? Hvor kommer det fra?

Du ser ikke bilder der av meg gråtende. Men jeg gråter jo jeg også, ofte flere ganger om dagen. Ei ser du bilder av den overfylte magen min. Du ser ikke bilder av krangling med kjæresten (altså, jeg tviler på at alle er venner hele tiden, å krangle er jo helt normalt), skuffelsen i øynene mine om prøven på skolen da jeg gikk der ikke gikk så bra som jeg hadde håpet. Ei ser du bilde av treningsøkten jeg aldri dro på eller bilde fra kjøkkenet de gangene hvor vi ikke har orket å ta oppvasken.

Jeg er falsk. Eller er jeg det? Hvorfor er det egentlig så farlig å  poste om slikt? Selvfølgelig handler det jo om personvern og det å kunne holde på privatlivet sitt. Men jeg er veldig sikker på at det er som jeg nevnte ovenfor: man ønsker å fremstå vellykket. Dessuten, hvilke signaler sprer det å poste masse negativt? Man blir påvirket av ting rundt seg, enten man vil eller ei. Har jeg en dårlig dag vil jeg heller se inspirerende lykkelige bilder enn bilder av andre som også ikke har det så bra. Likevel, det finnes en grense. Jeg skulle ønske at flere var litt mer komfortable med å vise at det er lov til å ha en dårlig dag og at man ikke er mindre vellykket av den grunn. Alle har de dagene. For bak sosiale medier finnes det mennesker. Og det er viktig å huske på. 

Så nå ser dere meg. Jeg har det fint og jeg har det dårlig. Jeg er glad og jeg er trist. Jeg som alle andre er bare et menneske. Og nettopp det er så viktig å huske: vi er alle mennesker og man kan ikke vite hva som skjuler seg bak fasadene. 

-Elise Amanda

NEI, DU ER IKKE BRA NOK

Vi får høre det hele tiden: “vær fornøyd, du er bra nok som du er”. Likevel føler veldig mange at de ikke strekker til og helt ærlig synes jeg ikke det er så rart. For selv om vi får høre hvor bra vi er akkurat slik som vi er mange ganger, får vi samtidig bekreftelse på at vi faktisk ikke er bra nok. Hvordan skal man da klare å tro på og leve etter noe som blir avkreftet gang på gang? Jeg er ikke etter å henge ut noen her, men målet mitt med dette er å få frem et ganske så stort poeng. 

La meg få frem et eksempel her hvor jeg ikke var så alt for gammel. Jeg var på håndballcup og jeg tenker det var på slutten av barneskolen hvis jeg husker rett. Jeg var uansett ikke så alt for gammel. Laget mitt hadde kommet ganske langt i cup’en og i en avgjørende kamp fikk jeg en beskjed rett før start: “vi skal prøve å vinne denne kampen, så du må sitte på benken Elise”. Jeg husker at den beskjeden var ganske kjip å få, men jeg forstod jo også hvorfor. Det var jo ikke akkurat noen hemmelighet at håndball ikke var min sterke side. Jeg er ikke bitter eller sur for det, men allerede her ser dere at nei jeg var faktisk ikke bra nok til å få lov til å spille den kampen. 

Et helt annet eksempel er ungdomskolen. Når du går ut av tiendeklasse er karakterene dine avgjørende for om du kommer på ønsket linje eller ei. Det holder faktisk ikke å gjøre sitt aller beste, hvis det ikke er bra nok til de karakterene du trenger. Jeg vet for eksempel ikke hvor mange timer jeg har brukt på å rive meg i håret over matteleksene og prøvd til frustrasjonen går over i tårer. Likevel  er ikke mitt beste bra nok hvis jeg stryker på prøvene.

Dette er bare to små eksempler, men jeg regner med at dere tar poenget. At nei, du er nødvendigvis ikke bra nok og nei, du må faktisk ikke være fornøyd. Men dere, hvem har sagt at man må være bra nok? Hvorfor er det så viktig? Er det ikke bra at vi alle er forskjellige da? Noen er bra nok til å bli skiskytere på det norske landslaget, andre (inkludert meg selv) er ikke det. Noen har bra nok kropp og utseende til å bli modeller, andre (inkludert meg selv) har ikke det. Eksemplene her også er uendelige. Må jeg virkelig være fornøyd og er jeg virkelig bra nok? Nei, jeg MÅ faktisk ikke det og nei på en del områder er jeg ikke det. Kan det ikke bli okay å ikke være bra nok da? Hva er egentlig galt med det?

Personlig synes jeg å høre at “vær fornøyd, du er bra nok som du er” gjør mer skade enn nytte, selv om det ikke er meningen. Jeg er sliten og lei av å spille et spill ovenfor samfunnet med at jeg er bra nok, for det er jeg faktisk ikke. Og det er helt okay og lov det. Å ikke være bra nok

-Elise Amanda