NÅR DET IKKE BLIR EN NY START

Nytt år, nye muligheter og en ny start. Vi blir nedlesset i informasjon, artikler og oppfordringer om hvordan vi skal starte et nytt år. Det er jo NÅ man skal ta tak i treningen, det er NÅ man skal satse ekstra hardt i jobbsammenheng, det er NÅ man skal begynne å holde hus og hjem konstant ryddig, det er NÅ man skal starte på den nye dietten, det er NÅ man skal slutte å se så mye på tv, det er NÅ man skal være en superforelder, det er NÅ alle middagene skal være hjemmelagde, det er NÅ man skal bli frisk fra psykiske sykdommer, det er NÅ man skal bli den perfekte kjæresten, det er NÅ man skal bli en bedre menneske.

Man går som oftest inn i det nye året med den innstillingen. Det er jo et nytt år og motivasjonen er som regel på topp. For man ønsker jo gjerne å strekke seg lenger, jobbe hardere og bli enda bedre. Så da står man der kanskje da, kjører på i noen dager eller uker før det dabber av. Men var det ikke nå man hadde sjansen da? Alt skulle jo bli så mye bedre? Det er jo et nytt år.

Personlig synes jeg det kan være fint med en sånn kick start. For noen holder det ikke med ny uke og nye muligheter, mens for andre holder det faktisk med ny dag og nye muligheter. Det er som regel ikke noe galt i å prøve å oppnå de målene man ønsker, om det så er noen bedre valg i hverdagen eller om det er de store valgene. Så klart, går det på bekostning av helse, familie, venner, sosialt liv og så videre burde man kanskje revurdere målene og ønskene sine.

 

 

Problemet føler jeg derimot ligger et annet sted. For hva skjer da når/hvis man ikke klarer alle disse tingene man hadde sett for seg? Det er jo et nytt år, alle mulighetene var der og man kunne jo starte med blanke ark. Man proppes full av alt man skal klare eller gjøre, forventningene er høye. Det er lov til å føle på en skuffelse, det er lov til å bli sint og det er lov til å gråte.

 

Når du målene dine og klarer å holde kick start’en ved like, så supert for deg! Og det mener jeg virkelig! For sånt krever både motivasjon, disiplin og ja.. kanskje en dose flaks. Men til deg som ligger der skuffet over deg selv og lurer på hva som gikk galt, lurer på hvorfor du ikke får til eller føler at du ikke når opp: det er til deg jeg gjerne vil si noen ord.

 

 

For en nytt år med nye muligheter er kun en dag. Det er egentlig ikke noe spesielt som skjer over natten eller noen som kommer med en tryllestav og gjør alt så mye lettere. En ny start trenger ikke være et nytt år. Det kan være en ny uke, en ny dag, en ny time eller kanskje et nytt minutt. Ting blir ikke automatisk lettere over den ene natten i året hvor klokken tikker inn i et annet år. Du har akkurat den samme muligheten første januar som du har syvende september.

Det er helt greit å ikke klare å “kicke off” det nye året. Det er helt greit å ikke få til alt, for vi er tross alt bare mennesker. En ny start kan være når som helst, så ikke bank deg selv opp bare for at din ikke ble den første januar. Senk forventningene dine, se mulighetene dine og aksepter begrensningene dine.

Ta ting i ditt eget tempo og husk at en ny start kan være når som helst. At livet ditt ikke trenger å være perfekt eller gå strålende kun fordi det er et nytt år. Nytt år og ny meg? Hva med å heller tenke: nytt år og jobbe videre fra der du slapp. For det er jo kun en dag som skiller årene. En time. Et minutt. Et sekund. Og du, enten du vil eller ei: du er fortsatt den samme som du var sekundene før det var nyttår. Både på godt og vondt. Med alle de samme gode mulighetene foran deg♥

 

 

Har du noen tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

ER DET IKKE NOE JÆVLIG VIKTIG VI HAR GLEMT?

Jeg er frustrert nå, ja rett og slett forbanna. I skrivende øyeblikk ser jeg på regjeringen sin pressekonferanse på NRK. Det snakkes om nye tiltak, nye anbefalinger og nye påbud. Alt for å minske smitte og få ned dødstallene, noe som i og for seg er flott. Det fryktes at helsevesenet sin kapasitet skal sprenges hvis smitten øker. Men er det ikke noe jævlig viktig vi har glemt? For mens det snakkes så mye og settes inn så mange tiltak for å beskytte folk fra fysisk sykdom glemmer vi noe svært viktig. Hvorfor i all verden kommer det ingen kriseplaner for psykiatrien? Hvorfor snakkes det om helsevesenet som om det kun gjelder den fysiske helsen!? Hvorfor i all verden kommer det ingen informasjon eller kriseplaner for konsekvensene alle de nye reglene og anbefalingene fører til for veldig veldig mange?

 

Utdrag fra HelseNorge.no: “Det er viktig å være oppmerksom på reaksjoner etter alvorlige eller utfordrende hendelser i livet. Alle vil oppleve slike situasjoner i løpet av livet, og for noen kan det utløse en livskrise og øke risikoen for selvmordstanker og selvmord. Eksempler på slike situasjoner er:
-skilsmisse, samlivsbrudd og kjærlighetssorg
-vold og overgrep
-ensomhet og isolasjon
-arbeidsløshet
-økonomiske problemer”

 

Man kan like så godt kalle det over en liste over ting som har økt under pandemien, for det har alle de nevnte punktene over. Det MÅ komme en plan for folket sin psykiske helse og det MÅ komme en kriseplan for psykiatrien. Det MÅ snakkes om hvordan pandemien og alt som fører med påvirker folk og det MÅ snakkes om NÅ. Og ikke bare må det snakkes om, det må gjøres noe. NÅ. Tiltakene som settes i gang fører til økning av mennesker som settes i situasjoner som øker psykisk sykdom, som fremprovoserer psykisk sykdom og som øker selvmordstanker. Psykisk helse er også en del av helsevesenet, men det ser ut som at det bare er noe vi feier under teppet. I Norge døde det 1291 mennesker i Norge av selvmord i 2019-2020. Til sammenligning døde det 1136 mennesker i Norge av korona totalt mellom 2019-2021. Det er altså færre som har dødd av korona på 3 år enn det er av selvmord på 2 år i Norge. 

 

Utdrag fra FHI: “Derfor har vi hatt muligheter til å følge endringer i livskvalitet og psykisk helse for de samme personene fra før pandemien til november–desember 2020. Den nye undersøkelsen er gjennomført med samme metodikk som tidligere undersøkelser. Resultatene viser at:

  • Flere sliter med ensomhet og psykiske plager, unge og aleneboende sliter mest.
  • Blant studenter er én av tre ensomme.
  • Én av fire er ikke fornøyd med livet.
  • Den psykiske belastningen er størst i Bergen og Oslo hvor smitteverntiltakene har vært mest omfattende.”

 

Ser dere hvor jeg vil, ser dere poenget mitt? Jeg håper regjeringen snart setter psykisk helse på dagsorden under koronapandemien. For helsevesenet er så veldig mye mer enn den fysiske helsen. Det er ikke bare korona i seg selv som fører til dødsfall under koronapandemien, så kan vi vær så snill å ikke late som om det er slik? Jeg ber dere.

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TIL DEG MED EN SPISEFORSTYRRELSE NÅ I JULETIDEN

Vit at du er bra nok, at du ikke er alene og at det er lov til å si nei. Juletiden er vanskelig for mange og ikke minst er grunnene mange. Jeg vet iallfall at det å ha en spiseforstyrrelse i denne tiden ikke er bare-bare. En tid fylt av kos, som da gjerne er synonymt med kos og mat. For mange (inkludert meg selv) gjør dette ting bare enda vanskeligere, for det er ikke alltid bare kos når mat er involvert. Jeg synes det er ganske sårt, for jeg elsker jo julen og alt den bringer med. Men så tar dessverre ikke spiseforstyrrelsen juleferie, selvom jeg så endelig skulle ønske det. Gjennom mange år har jeg gjort mange erfaringer, både på godt og vondt. Hva er det som kan gjøre denne tiden litt lettere? Hvordan kan jeg også klare å kose meg, til tross for mine utfordringer?

•Snakk med de rundt deg og finn løsninger på forhånd. Ofte blir det en del juleselskap eller andre sammenkomster med mat. Ofte har dette ført til at jeg har dukket opp, prøvd å spise som alle andre og så har det gått dårlig og/eller jeg har bare dratt. Jeg vil jo klare, men så vet jeg at jeg hadde klart bedre hvis jeg hadde tatt litt mer hensyn til hva jeg trenger i min situasjon, fremfor å skulle fremstå friskest mulig. For meg kan det da hjelpe å snakke med de jeg skal være med (dog mye lettere med nære venner og familie) på forhånd og avtale/fortelle hva jeg gjør med mat. Om det så er at jeg skal spise før jeg drar, ta med egen mat eller noe helt annet. Dermed kan jeg få vært med på det sosiale og hyggelige, uten at maten skal ødelegge alt.
Det kan også være kjekt å noen ganger minne de man skal være med på at det ikke er så hyggelig med kommentarer om hva man spiser, hvordan man spiser, når man spiser eller kommentarer på kropp eller vekt. Dessverre er det noen som er litt raske til å lire slike kommentarer ut av seg og da er det fint å gi en ventelig påminnelse i forkant, slik at man kanskje slipper å sitte der å høre noe slikt i en stressende situasjon.

•Det er lov til å si nei. Noen ganger kan det bli veldig mye. Invitasjoner til familiemiddager, julebord, filmkveld med snacks, pepperkakebaking, jentekveld osv osv kan strømme på i denne tiden. Selv synes jeg det kan være vanskelig å si nei, jeg vil jo ikke være hun kjipe og jeg vil jo så gjerne klare å være med på alt. Likevel vet jeg så godt at jeg faktisk også må ta hensyn til min egen helse, selvom det ikke bestandig er så lett. Det er lov å si nei hvis man ikke orker, klarer eller hvis man kjenner at dette her er med på å gjøre en verre.
Man er ikke pliktig til å komme med en grunn, men noen ganger er det noen som presser veldig på med “hvorfor? kan du ikke vær så snill å bli med?” eller lignende. For min del kan jeg noen ganger klare å svare da at akkurat nå blir det litt for vanskelig for meg, selv om jeg gjerne vil. Er man derimot ikke så gira på å si det rett ut, men likevel ønsker å komme med en forklaring for å stilne spørsmålene er det helt innafor å si at man har andre planer eller rett og slett skylde litt på koronasituasjonen med en “jeg har blitt litt småsyk, så jeg må holde meg hjemme”.

•Finn ut hvordan du kan kose deg og fyll tiden med det. Det er jo så mye man kan gjøre rundt juletider og jeg synes det er så viktig å gjøre ting som gjør en godt. For julekos må nødvendigvis ikke utelukkende bestå av ting som gjør det vanskelig med tanke på spiseforstyrrelsen. Hva med å invitere noen til å ta en kopp kaffe eller te? Dra ut for å skøyte sammen? Pakke inn gaver sammen mens man hører på julemusikk? Eller kanskje du vil ha en kveld alene med ansiktsmaske, strikketøyet og julefilm? Man kan gjøre mye koselig i juletiden selv om man kanskje vil finne på andre ting å gjøre enn kun ting som involverer mat. Finn ut hva som gjør at du har det fint og du koser deg!
Jeg mener ikke at man ikke skal utfordre seg, men hvis jul kun blir forbundet med utfordringer, stress, angst og masse vanskelige følelser blir det ganske trist. Derfor er det viktig å også gjøre ting som ikke fremprovoserer veldig mye vanskelig. Jeg har hatt noen sånne juletider, hvor jeg har prøvd å fremstå frisk / gjort alt det friske mennesker gjør og det førte ikke med seg så mye godt. Balanse er tingen! Utfordringer er bra, men det er ikke så bra når utfordringene skygger over all julegleden.

Jeg vet dette er en fin tid, samtidig som det er en tøff tid. Jeg håper likevel at dere får kjenne på varme, juleglede og gode øyeblikk. Jeg håper dere klarer å sette grenser for dere selv, at dere klarer å utfordre dere noe og at dere klarer å gjøre ting som gjør dere godt. Jeg tenker på dere og sender dere mange styrkeklemmer. Husk at helse må komme først, for det er faktisk mye viktigere enn middagsselskapet til grandtante Gunn eller å droppe jentekvelden kun fordi du er redd for matsituasjonen som kan oppstå. Jeg heier på dere alle fra sidelinjen og håper dere får en så fin som mulig juletid!

 

Hva gir deg glede i juletiden?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORFOR MAN IKKE BURDE DELE VEKT ELLER BMI

Det er alltid vanskelig å vite hvem ansvaret ligger hos når det kommer til SoMe. Er det skribenten eller er det leseren? Spør man meg er det en god kombinasjon. Når man for eksempel skriver en blogg vet man faktisk ikke hvem som klikker seg inn og leser hva man skriver. Det kan være Hege på 55 eller det kan være Emilie på 13. Man vet heller ikke bakgrunnen til de som klikker seg inn og man vet derfor ikke hvordan de som leser blir påvirket av hva en publiserer.

Akkurat nå skal jeg ta opp temaet “deling av vekt og/eller BMI”. Både Hege og Emilie kan være syke med en spiseforstyrrelse, noe også Per eller Leon kan. Spiseforstyrrelser rammer ikke kun kvinner og ikke kun unge. Men så blir unge lettere påvirket og jeg mener derfor at man faktisk har et visst ansvar for hva man publiserer.

Man kan aldri skjerme noen fra alle triggere. Noen kan bli trigget av å se noen trene, noen kan bli trigget av å se et bilde av en sjokoladekake og noen kan bli trigget av å se et bilde av en gul bil. Dette er så store individuelle forskjeller at det er umulig å unngå, for da kunne man i grunn ikke skrevet noe som helst.

Er det en ting man derimot burde unngå så er det å dele vekt og BMI. Dette er det faktisk ingen grunn til å dele på en blogg, for det er skremmende hvor mange som blir dårlig påvirket av det og hvor mange som begynner å sammenligne seg. Jeg vet om flere som egentlig synes vekten sin var grei, men så leste de at blogger x veide x kilo og kalte seg selv for feit (eller lignende). Dette er med på å gi inntrykk av at alle som veier over x er for store og må slanke seg. Dermed må man også være forsiktig hvordan man omtaler seg selv når man er en offentlig person eller skriver en offentlig blogg. Man trenger ikke å bidra til at andre skal tenke mer kritisk om seg selv.

Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har lest (spesielt) unge uttale seg om hvor negativt de har blitt påvirket av bloggere. Spesielt da med tanke på deling av vekt, BMI, matinntak eller kommentarer på egen kropp. Og dette ansvaret, det vil jeg si at ligger hos bloggeren.

En ting er å spesifikt oppsøke miljøer/sider hvor slike ting blir publisert, men noe annet er å få det ufrivillig rett opp i fleisen. Og hva for noe godt skal det egentlig komme ut av å dele slik informasjon? Om man skal skrive om noe vektrelatert kan man fint få frem poengene sine uten å dele nøyaktige tall.

Igjen: man vet aldri hvem som leser bloggen til en og man vet aldri bakgrunnshistoriene. Derfor har man faktisk et ansvar på hva man publiserer. Jeg tror ikke at de fleste som publiserer slikt mener noe vondt med det, men jeg håper at dere som leser dette forstår hvor skadelig det kan være å dele slikt og dermed unngå det. Man ønsker jo ikke å bidra til at noen føler seg dårlig(ere) med seg selv og da er det noen små og veldig enkle grep man kan ta som kan bety mye. Som å ikke dele vekt eller BMI.

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg kan for eksempel skrive at jeg føler meg feit, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Da får jeg understreket hvordan jeg føler meg, men samtidig gir jeg ikke noe inntrykk av at jeg er det. For rasjonelt sett vet jeg at jeg ikke er stor og hvis jeg da hadde skrevet at jeg er stor begynner folk å sammenligne seg. “Hvis hun er stor, hva er jeg da?”. Og det er nettopp det som er så himla skadelig med deling av tall, sammenligningen og hvordan det kan påvirke andre.

Jeg håper at dette innlegget kan bidra til at man tenker seg litt om før man deler slike opplysninger. Og dette gjelder ikke bare på blogg. Det gjelder faktisk mammaen rundt middagsbordet, det gjelder venninna på venninnekvelden og det gjelder kompisen på håndballtreningen.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

 

ps: jeg vil også legge til at vekten jeg står på ikke hadde batteri i på det tidspunktet bildene ble tatt og at man derfor ikke kan se vekten min.

TING SOM IRRITERER MEG

Jeg har lagt merke til at jeg starter veldig mange innlegg med enten god dag eller god kveld, alt ettersom hvilken tid på døgnet det er. Derfor tenkte jeg å prøve meg på en annerledes start i dag, men spesielt imponert over meg selv ble jeg ikke haha. I dag har jeg blant annet hatt terapitime, gruppetime og legetime. Jeg har også vært en tur i sentrum for å kjøpe litt mer garn til genseren jeg strikker til meg selv.

(Det er også en spesiell dato i dag og jeg prøver å håndtere det på best mulig måte. Det er vondt å så gjerne skulle gitt noen en bursdagsklem, når de ikke lenger er blant oss..♥ Jeg kjemper iallfall litt ekstra i dag for deg, J. Gratulerer så mye med dagen hvor enn du er, du vil aldri bli glemt)

I hverdagen er det en god del ting som irriterer meg. Skikkelig i-landsproblemer. Akkurat det første punktet er et mer reelt problem da, men de andre er det nesten flaut hvor mye jeg irriterer meg over. Her får dere iallfall tre ting som irriterer meg.

Folk som kaster søppel på pakken. Altså, det er faktisk ikke så j*vla vanskelig å holde noe i hånda til man finner en søppelbøtte eller å oppbevare noe i lomma så lenge. Flere steder har jeg også sett folk har kastet sneiper ved siden av askebegeret.. altså!? Skal man på tur i skogen tar man med seg en pose man kan putte søppel i, det er faktisk ikke mer komplisert enn det. Og joda, du skal få lov til å kaste epleskrotten din i skogen, men plis ikke kast snus, munnbind, plasten rundt isen eller andre ting på bakken.

Hålke på bakken. Gah, dette er irriterende, vondt og ikke minst farlig! Ikke bare tar det hundre ganger lenger tid å gå, man må gå som en pingvin i tillegg med mindre man har et dødsønske. Mann faller også på null komma niks og isen er jo ikke akkurat myk. Noen vintre er hofta mi konstant blå på grunn av dette. Hilsen ei som ikke får ræva si i gir til å kjøpe seg brodder hehe.

“Morsomme” vegetarvitser.. Nei, du er ikke original om du spør meg om “men hvis du blir strandet på en øde øy med en sau..” eller “hahah, maten min spiser maten din!”. Hørt de før. Veldig mange ganger. Lo ikke da. Ler ikke nå heller. Dette blir litt i samme kategori som folk som er i butikken og ser en vare uten prislapp som så sier “er den gratis da heheheh?”. Nei den er ikke det, noe du vet godt og du var heller ikke morsom.

 

Irriterer noe av dette deg også?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TING JEG LIKER MED Å JOBBE I BARNEHAGE

Gjett hva som endelig skjer i dag!? Jo, fra og med denne uken kan voksne drive med organisert innendørs aktivitet igjen! Med andre ord så har jeg dansing i kveld og jeg gleder meg veldig til å komme i gang igjen! Det har bare vært en dansetime inne i år på grunn av corona, så dette har vært savnet.

En stund nå har jeg jobbet litt i barnehage for å få litt arbeidserfaring og der trives jeg skikkelig! Akkurat nå er det satt på pause av hensyn til smittevern til de på avdelingen, men planen er å forhåpentligvis komme meg tilbake til barnehagen når smittetrykket synker. Den tiden jeg har vært i barnehagen har jeg gjort meg en del erfaringer jeg ønsker å dele med dere, for kanskje er det til hjelp hvis noen av dere vurderer å begynne i barnehage. Eller så kan det være artig å lese for å få et lite innblikk i hverdagen i en barnehage. 

Å kunne være en trygg person for barna – det er så fint med den tilliten og det båndet som skapes. Om det så er barn som  trenger trøst, noen som vil sitte på fanget mens man leser, noen som vil ha hadeklem når du skal gå, noen som vil ha deg med i leken eller noen som har lyst til å dele noe gøy de har opplevd med deg. Barn er små mennesker og de har så mye på hjertet, det er fint å få være med å ta del i hverdagen deres og være der for dem.

Ingen dager er like – selvfølgelig er det jo visse rutiner, blant annet med måltider, oppvask, at man er ute og slikt. Men samtidig så skjer det så mye forskjellig hver dag! Noen dager er det noe spesielt på programmet (feks bursdag, turdag eller lage noe), mens andre dager er vanlige. Da kan det være en dag med mye utelek, en dag hvor mange kanskje vil lese, en dag hvor mange er opptatt av tegning, en dag noen har litt ekstra energi, en dag hvor noen finner ut at de vil sette i gang et prosjekt for barna og så mye mer. I tillegg så er det jo mange personer under samme tak og alle har jo sine interesser og sin personlighet. Det er iallfall spennende dager med stor variasjon!

Kreativiteten – selv er jeg en kreativ person og jeg elsker å jobbe med kreative ting. Da passer det kjempefint å jobbe i barnehage! Det er så mye kreativt man kan gjøre med barna, blant annet å tegne, perle eller bygge pluss pluss. Så er det også veldig gøy å sette i gang noen kreative prosjekter! Det kan være å lage minidisko med musikk, bygge snømann, male på kongler eller lage noe helt annet. Gøy for meg og gøy for barna haha!

 

Kunne du tenkt deg å jobbe i barnehage?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

DA JEG MØTTE KORONAPOLITIET PÅ BUTIKKEN

Dere har vel alle hørt om bunadspolitiet og mammapolitiet? De er virkelig noe for seg selv. Men det siste året har vi jo fått koronapolitiet også. Vanlige folk som skal bry seg og blande seg inn i hva andre gjør. For to uker siden møtte jeg en av disse på butikken og det var mildt sagt en ubehagelig opplevelse. Jeg tenkte å fortelle om hendelsen nå, slik at andre kanskje tenker seg litt om før de leker politi.

På min nærbutikk er det en stasjon for håndsprit med en gang du kommer inn. Deretter går man forbi handlevogner, blomster og så ved der maten begynner står det først en stasjon til med håndsprit og bak der igjen appelsiner. Som vanlig går jeg inn i butikken med maske på, spriter hendene rett ved inngangen, tar med meg en handlekurv og går inn i butikken. Ved appelsinene står det en eldre mann. I det jeg går forbi skjer det noe, som dere får lese under her.

Mann: Ey!

Jeg *fortsetter å gå innover i butikken*

Mann: Ey!!!!

Jeg: *fortsetter å gå da jeg ikke tror han skriker etter meg (ja, skriker)*

Mann: Eyyy!!!!!!!

Deretter snur jeg meg etter å ha kommet et stykke inn i butikken, for å se hvorfor i all verden han skriker så. Jeg snur meg og møter blikket hans.

Mann: Ja du ja!!! *peker på spritstasjonen han står ved* Har du ikke glemt noe!?!!

Meg: *peker på spritstasjonen rett ved inngangen* Jeg spritet hendene med en gang jeg kom inn, det står ved inngangen også og dessuten går det an å si fra på en hyggeligere måte..

Mann: Du hørte jo ikke de første gangene jeg ropte!!!

Meg: Det går an å si fra på en hyggeligere måte..

Deretter brummet han bare noe til svar og fortsatte inn i butikken. Nå er det egentlig veldig uheldig at det var akkurat meg han skulle angripe, da matbutikken er stressende nok fra før av for meg. Men jeg er veldig stolt over at jeg klarte å si ifra til han at det ikke er greit å skrike etter folk sånn. Husk at det hjelper ikke å være koronapoliti. Noen har egen håndsprit de tar på før de går inn i butikken, noen har medisinsk fritak fra å bruke munnbind og noen kan ha spritet seg i butikken uten at man har sett det. Pass heller på dere selv og skal man si fra til noen andre: si fra på en hyggelig måte, man må faktisk ikke være frekk.

 

Har du opplevd noe lignende?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

TEITE TING FOLK BLIR SHAMET FOR

Jeg burde ha banket i bordet etter jeg sa at jeg er i en mye bedre periode, for de to siste dagene gikk ikke så bra hehe. Jeg er heldigvis back on track nå altså:) I dag har jeg fått gjort litt hjemme og det føles godt! Egentlig skulle jeg ta noen bilder også, men det får jeg nesten utsette til i morgen. Da skal jeg møte ei venninne jeg ikke har sett på alt for lenge også, så det blir koselig! Nå er jeg nesten akkurat ferdig med å spise middag og snart tenkte jeg meg en tur på trening. Jeg må bare komme meg opp fra sofaen først…

Av en eller annen rar grunn blir man fort shamet av ting jeg virkelig ikke kan forstå meg på. Ting som ikke påvirker noen negativt, men som likevel “ikke er greit” sett i noen folk sine øyne. Dette er nødvendigvis ikke ting jeg har opplevd selv, men holdninger jeg har vært vitne til gjentatte ganger både i det virkelige liv og på sosiale medier. Jeg har så mange andre ting på lager, men det får gå med fire ting for nå.

Kaffe
Drikker du kaffe sa du? Da må det være svart kaffe uten noe i, hvis ikke er du fjortis. Hvis man ikke liker svart kaffe, men kun kaffe latte, kaffe mocca og lignende er man liksom ikke innafor. Da er man barnslig. Men hallo, la meg nå kose meg med min kaffe latte da! Hvorfor i all verden skal jeg sitte og tvinge i meg noe jeg ikke liker?


Jenter som snuser

Ok, du står helt fritt til å ikke like snus eller til å ikke like at noen snuser. Den skjønner jeg jo til en viss grad, selvom det som regel ikke påvirker de rundt en. Problemet er at mange har visst et problem med at jenter snuser. Det er liksom ekkelt det, mens gutter som snuser er helt okay. Hvor i all verden er logikken i det!? Enten så får man like det eller så får man ikke like det, uavhengig av kjønn. Ferdig snakka!


NAV
Folk tror av en eller annen grunn at hvis du går på NAV betyr det at du er lat og at du ikke har lyst til å jobbe. At du foretrekker å kose deg hjemme og synes det er greit å snylte på staten. Joda, det finnes sikkert noen av de også. Men de fleste som går på NAV går der av helt andre grunner. Kanskje de har mistet jobben? Kanskje de har vært utsatt for en arbeidsulykke? Kanskje de er kronisk syke? Kanskje de er i behandling? Man må virkelig slutte å se ned på mennesker som går på NAV, det er nemlig tusenvis av forskjellige grunner til det.

Musikksmak
La oss skru tiden tilbake litt, herlighet jeg husker hvor ille det var på den tiden Justin Bieber var veldig populær. Noen elsket han og musikken hans, noen brydde seg ikke stort (meg hehe) og noen så rett og slett ned på de som likte han. Hva skjer med det? La nå folk få lov til å høre på den musikken de liker uten å måtte føle skam, fordi DU ikke liker musikken. Dette var bare et eksempel på en artist da det var skikkelig sirkus rundt de som likte og ikke likte han er periode.

 

Noe du er enig i det er teit at folk shamer for?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

#SPØR MER

Nå kommer jeg sikkert med en svært upopulær mening, men jeg håper dette kan få noen til å tenke litt etter. Årets tema for verdensdagen for psykisk helse var “spør mer”, et tema jeg synes høres fint ut i teorien og intensjonen er så absolutt god. Likevel valgte jeg å ikke poste noe om det på selve dagen, nettopp fordi jeg synes det blir feil. Jeg så Facebook og Instagram fylle seg opp av mennesker som skrev om temaet, mennesker som oppfordret andre til å spørre mer og mennesker som skrev at de skulle begynne å spørre mer. Profilbildene på Facebook fikk nye rammer som stod i stil med temaet og det var umulig å ikke få med seg hva temaet dreide seg om. Så langt, så godt, eller hva?

Ny dag og det virker som at alle har glemt hva de nettopp skrev så ivrig om. Som at det er viktigere å vise hvor godt menneske man er enn å faktisk spørre mer. Innleggene om #spørmer forsvinner lenger og lenger ned i feeden og det var det. Ingen forskjell blir gjort for det er vel nok å skrive en post om #spørmer? Men jeg tenker på ansvaret man faktisk sitter med. Til deg som skrev at andre kan spørre deg om de trenger å snakke, mente du det faktisk? Kommer du til å stille opp og snakke? Eller var det bare en fin tanke du hadde?

Jeg valgte å ikke skrive noe fordi jeg allerede spør om så mye jeg er i stand til å bære. Jeg ønsker ikke gi mennesker falskt håp om at jeg kan stille opp for alle og enhver, når realiteten er noe annet. Jeg viser at jeg bryr meg så godt jeg kan, uten å la det gå utover min egen helse. Jeg spør og jeg kan godt spørre mer i bedre perioder, men jeg trenger ikke å la alle lese hvor godt jeg prøver å fremstille meg selv. For det er slik det har blitt, etter min oppfatning. Folk poster ikke fordi de faktisk kommer til å spørre mer, folk poster blant annet fordi de synes det er en fin tanke og fordi de ønsker å vise støtte eller la andre vite at de er der. Problemet er bare det at da burde man også klare å være der..

Igjen: intensjonen til temaet #spørmer er utrolig god og ikke minst: utrolig viktig! Men kan vi ikke heller prøve å faktisk spørre mer fremfor å bare skrive en post på Facebook eller Instagram om det? Det er hva man faktisk gjør som teller. Jeg håper at temaet for årets verdenslag for psykisk helse får folk til å tenke på alle de andre dagene i året også. Det er de dagene det er flest av, ikke den ene dagen hvor det faktisk markeres.

Dette er ikke vondt ment mot verdensdagen for psykisk helse, for det er et tema det er viktig å sette fokus på. Dette er rett og slett en oppfordring på å ikke love mer enn man kan holde, men ikke minst en oppfordring til å tenke litt ekstra på de rundt seg også de 364 andre dagene i året også. Så ville jeg også forklare hvorfor jeg som er så opptatt av psykisk helse valgte å ikke poste noe på markeringsdagen. Sist men ikke minst: ta vare på de rundt deg, men først og fremst må du hjelpe deg selv.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

-Elise Amanda
_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Å SKILLE GODE VALG FRA DÅRLIGE VALG

Som regel synes jeg det er relativt lett å skille et dårlig valg fra et godt valg. For eksempel så gjør det meg godt å strikke, uten å egentlig ha noen negative konsekvenser for meg. Et dårlig valg for meg kan være å overspise/kaste opp. Til tross for at det er hva jeg drives mot der og da er jeg fullt klar over at det er et dårlig valg. At det egentlig ikke gjør meg noe godt, men kun står i veien for det livet jeg ønsker å leve. Er det noe man møter mye i løpet av en dag så er det forskjellige valg, både store og små. Hva skal jeg ha på brødskiven? Skal jeg se på nyhetene eller Paradise Hotel? Skal jeg gå ut med søpla eller drøye det til i morgen? Lista går videre og videre mer relativt enkle valg.

Men hva med de litt mer kompliserte valgene? De valgene som man ikke klarer å se hva som gagner en og ei. For noen ting gjør en nemlig godt og vondt, men hva bruker man det egentlig som? Kan det være lurt å velge det ene valget en dag og det andre valget en annen dag? Det er noe det kan være verdt å tenke over. La meg gi dere et eksempel fra mitt eget liv på et valg som både kan være godt og være dårlig for meg: å gå tur.

Å gå tur har mange positive effekter for meg. Jeg får frisk luft som ofte hjelper meg til å sortere tankene mine når de er kaotiske. Jeg får kjent på en ro om jeg går turen i skogen. Istedenfor å overspise kan jeg ende med å heller gå meg en tur for å få bort rastløsheten til å ta dumme valg. Det er sunt for kroppen å bevege seg. Ved å gå fremfor å kjøre sparer man miljøet. Å gå en tur får meg ofte i bedre humør. Hvis jeg hører på musikk og går samtidig forsvinner jeg litt i min egen lille boble.

Her er bare noen av de gode effektene av å gå en tur har på meg. Det er en del, eller hva? Så hvordan i all verden kan det å gå tur også være en negativ ting for meg? Vel…

Å gå tur har også noen negative effekter for meg. Ved å gå tur kan jeg bli veldig opphengt i å forbrenne mest mulig. Jeg kan ende med å gå og gå, til tross for at kroppen ber meg om å hvile. Hvis jeg går med tanken kun å forbrenne mest mulig trigger jeg ofte meg selv og fristen for vektnedgang blir enda større. Noen ganger sier jeg til meg selv at jeg skal gå meg en tur, selvom jeg vet at jeg egentlig bare skal på butikken for å overspise. Tur er også noe jeg kan bruke for å slippe å kjenne på følelser og dermed slippe å forholde meg til dem eller takle dem.

Tur kan med andre ord også være sykdomspreget for meg og ofte kan jeg selv ha vanskeligheter med å vite hvorfor jeg går meg en tur. For å gå tur er ikke bare positivt for meg, men så absolutt ikke bare negativt heller. En dag kan det være en god ting for meg selv at jeg velger å gå meg en tur, mens en annen dag kan det rett og slett være en ting som er ødeleggende for meg. Dette er noe jeg prøver å være mer bevisst på, slik at jeg kan ta mer av de gode valgene. Men det er jammen meg ikke så lett bestandig!

 

Synes du det er lett å skille på valg som er gode og dårlige for deg?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER