HVORDAN ER DET Å HA VENNER SOM OGSÅ HAR SF?

Dette er et tema som har vært oppe til mye diskusjon, iallfall hos meg. Det har blitt diskutert blant behandlere, blant foresatte i mellom og blant de syke seg imellom. For når man har en spiseforstyrrelse og er venn med andre som også har en spiseforstyrrelse kan det slå ut veldig positivt, men også veldig negativt. Sistenevnte her vet jeg det er veldig mange pårørende som har vært bekymret for. I tillegg ser man det ofte ikke selv som syk om det påvirker en negativt å ha et forhold til andre som også er syke. Her tenkte jeg å fortelle dere litt om min erfaring rundt dette, da jeg har opplevd begge deler og også opplevd hvordan andre forhåndsdømmer.

Da jeg deltok på MGFT var det mye snakk blant de pårørende om at de var bekymret over at vi syke skulle påvirke hverandre negativt. Og nå i ettertid forstår jeg bekymringen deres godt, for det kunne fort utvikle seg til å bli slikt. Men jeg følte samtidig at alle forhold mellom syk og syk ble forhåndsdømt, for etter min erfaring kan man også bruke hverandre til å dra hverandre opp og bli en ressurs for hverandre. Selv har jeg opplevd forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre ned, men også forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre opp.


Jeg er veldig påpasselig her med å ikke skrive noe som er gjenkjennbart da jeg ikke vil utlevere noen, så det kan hende at dette blir litt vagt, men det får så være. Å dra hverandre opp er jo selvfølgelig det absolutt beste man kan gjøre og hva som er et sunt forhold syke i mellom. Ved å dra hverandre opp kan man motivere hverandre, man kan ta ansvar å støtte hverandre mens man for eksempel spiser sammen, man kan snakke sammen og dele erfaringer og mye mer. Noe annet som kanskje er litt i gråsona hos noen er galgenhumor og kunne dele og utveksle erfaringer på vondt. Dette har for meg personlig hjulpet mye og jeg er glad jeg har hatt og fremdeles har noen jeg kan være helt åpne med. Det å kunne føle seg mindre alene sammen med noen og å kunne le over hvor teit hele greiene egentlig er isteden for å grave seg ned. Å kunne ha noen en kan snakke med og/eller være med uten å føle skam.

Når det kommer til å påvirke hverandre negativt så er det også mye man kan gjøre her.. Det er fort at ting utvikler seg til å bli en konkurranse.. Hvem spiser minst? Hvem er tynnest? Hvem er mest spiseforstyrret? Og oppfordringer til spiseforstyrrede handlinger og utføring av negative spiseforstyrrede handlinger sammen. Jeg har selv merket at hvis noe holder på å utvikle seg til å bli noe slikt så må jeg rett og slett ta litt avstand for å skåne meg selv. Eller egentlig begge. Det er haugevis av år siden jeg hadde en slik relasjon med noen, heldigvis! Men det er en grunn til at folk er bekymret over at syke henger sammen, for er man ikke oppmerksom nok blir ting fort veldig negativt og man drar hverandre ned. Selvom man ikke vil engang.

 

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

 

 

//Elise Amanda

ROMANTISERER JEG SPISEFORSTYRRELSER?

Noe jeg har tenkt en del på den siste tiden er at jeg er redd det virker som om jeg romantiserer spiseforstyrrelser. Grunnen til at denne tanken dukket opp er fordi jeg som regel skriver reflektert rundt sykdommen, dermed “forsvinner” mye av informasjonen om den jævelskapen det er å leve med det. Følelsesutbrudd er svært sjeldne her på bloggen og dermed får dere svært sjeldent lese eller se om alt det virkelig fæle. Jeg pirker egentlig så vidt borti overflaten med det jeg skriver og det har jeg flere grunner til: jeg ønsker ikke å utlevere meg selv og ei heller ønsker jeg å trigge noen.

Spesielt innlegg fra tider jeg har vært innlagt kan virke overpositive, når sannheten egentlig er at jeg har det så tøft at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Likevel, for min del hjelper det å holde fast ved det positive, det hjelper å fokusere på andre ting enn sykdom og min egen smerte. Jeg ønsker ikke at bloggen skal bli fult av klaging og triggende innlegg. Denne bloggen er et fristed for meg, et sted hvor jeg kan få utløp for kreativiteten min, men også reflektere over egne tanker og handlinger.

Det det er så viktig å huske på at en spiseforstyrrelse er alt annet enn glamorøs. Det er ikke noe å strebe etter. Det er ikke kult å ha en kropp som fungerer dårlig. Det er ikke kult å være stuck på et eller annet sykehus. Det er ikke kult å bruke mange timer hver dag på å overspise og kaste opp. Det er ikke kult å få panikkangst av mat/kropp/kalorier/vekt. Det er ikke kult å ødelegge sosiale relasjoner ved at alt man bryr seg om er seg selv og egen kropp. Det er ikke kult at hele livet blir styrt av sykdom.

På bildene i dette innblikket får dere et lite innblikk i hvordan det virkelig er å være syk. Det er ikke vakkert. Det er ikke tynne vellykkede jenter som elsker livet der de lykkelig poserer med modellkroppen sin. Det er mennesker i alle fasonger og størrelser som er oppslukt av sykdom. Det er overspising og oppkast i doen og utover baderomsgulvet, det er sulting til man ser stjerner og går i bakken, det er skader og smerter i tennene, det er tårer og selvhat, det er mager så fulle at de de står i fare for å revne, det er magesekker så små at det så vidt er plass til noe som helst, det er fare for organsvikt og død, det er tvang som gjør en så sliten at man gråter uten å være i stand til å slutte, det er hår som faller ut på hodet og hår som vokser andre steder på kroppen, det er en tyv som stjeler alt som virkelig betyr noe. Det er stygt. Det er brutalt. Det er jævlig. Og absolutt ikke noe å strebe etter.

Jeg håper at dette innlegget hjalp til å få frem hvorfor jeg blogger og skriver som jeg gjør, men også hvorfor jeg unnlater å skrive og poste om visse ting. Nei, jeg romantiserer ikke spiseforstyrrelser, jeg prøver å informere om det på en rasjonell og reflektert måte. Det er så viktig å huske på at det ligger så mye mer bak enn hva man ser, så himla mye mer. Men det betyr ikke at jeg prøver å holde det skjult eller prøver å romantisere en sykdom, det betyr at jeg ønsker å skåne meg selv og mine lesere.

 

 

Klem, Elise Amanda

Å VÆRE FANGET I DEPRESJONENS KLØR

Jeg har i årevis slitt med depresjon av forskjellig grad, noe som har vært utrolig slitsomt. Men det er ikke det jeg skal fortelle dere om nå, for nå skal jeg fortelle dere om den perioden jeg var fanget som verst i depresjonens klør. Før jeg starter vil jeg bare understreke et par ting: ja, svært unge mennesker (og svært gamle) kan faktisk slite noe voldsomt, det er ikke en aldersgrense på psykisk sykdom. De siste to tingene jeg vil understreke er at dette er kun min personlige erfaring, det er ikke en fasit og jeg unnlater en god del detaljer med vilje for å unngå å trigge noen og for å skåne meg selv.

Jeg hadde mine to verste periode da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen og perioden hvor jeg skulle ha gått i førsteklasse på videregående. Det var ingen ting som ga meg glede lenger og dagene ble som regel brukt til å ligge på et mørkt soverom og stirre apatisk i veggen. De eneste gangene jeg var ute av rommet var for å hente mat så jeg kunne overspise og kaste opp, om jeg skulle på do og den ene gangen i uken jeg var på dansing. Bare det å møte opp på dansing var ekstremt krevende, men samtidig som var det det eneste som fikk meg til å føle noe annet enn håpløshet. For en time i det minste.

 

Ikke orket jeg å være sosial, ikke orket jeg å holde kontakten med vennene mine over nettet engang. Det føltes virkelig ut som om jeg hadde nådd bunnen og at det ikke fantes noen som helst vei opp. På nettene lå jeg våken og så på serier og sov gjerne ut over store deler av dagen. Jeg gråt mye, over alt og ingenting. Bare det å skulle svare mennesker om de spurte meg om et helt enkelt spørsmål var alt for mye. Jeg gråt også mye over at jeg hadde det så vondt. Smerten var så stor og gripende at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å skulle bære på en så stor smerte maktet jeg ikke, så jeg benyttet de to eneste mestringsstrategiene jeg hadde: spiseforstyrrelsen og selvskadingen.

I disse to periodene her var jeg en skikkelig svingdørspasient i tillegg. Inn og ut av psykiatrisk akutt og ungdomspsykiatrisk. Ting så bare mørkere og mørkere ut, den innvendige smerten ble større og større. Begge disse periodene mine varte i over 1/2 år hver gang, så det var ikke rart jeg var sliten og lei av å ha det slik. Men så skjedde det noe. Plutselig. Jeg fikk gradvis tilbake gnisten i øynene mine igjen. Ting begynte å gi meg glede. Jeg begynte å krype ut av hula mi, som rommet mitt så fint ble kalt. Folk begynte å kjenne meg igjen, for det var jo ikke det deprimerte dyret som bare lå i sengen og gråt som var meg. Takket være god støtte, hjelp, omsorg og behandling kom jeg meg videre.

Jeg skal ikke legge på en så klisjeavslutning og si at det blir bedre eller “hvis jeg klarte å komme meg ut klarer du også”. For er det noe som faktisk irriterte meg i disse periodene så var det slike ting. Men jeg vil si at det kan bli bedre, så lenge man ikke gir seg. Noen kan slite med dyp depresjon i noen måneder andre kan slite i årevis. Når ting eventuelt endres er helt individuelt. Graden av depresjon og hvordan det påvirker en er individuelt. Selv trodde jeg at jeg aldri skulle komme meg ut, men her sitter jeg da altså. Joda, jeg sitter her med antidepressiva i kroppen, men likevel, jeg sitter her.

Jeg skal også innrømme at jeg er livredd for å falle tilbake dit. Jeg er livredd for å falle tilbake til et punkt hvor ingen ting lenger betyr noe eller ingen ting lenger skremmer meg, for er det noe som er virkelig skummelt så er det nettopp det. Men jeg tar en dag av gangen og så fort jeg merker at jeg er på vei ned igjen tar jeg tak selv og jeg sier ifra slik at jeg får ekstra hjelp til å ta tak i det. Ingen skal sitte alene og ha det så vondt. Hvis du føler at du ikke har noen å snakke med eller trenger noen å snakke med om du ikke har det så greit kan du alltids ringe kirkens SOS på 22400040 for å få snakke med noen, døgnet rundt. Eller du kan ringe mental helses hjelpetelefon på: 116 123 som også er døgnåpen. Husk at du ikke er alene og at det alltid er noen som bryr seg, selv om du kanskje ikke ser det selv<3

 

 

 

 

Stor klem, Elise Amanda

PÅRØRENDE ER IKKE BEHANDLERE

Er det noe jeg har vært veldig opptatt av når det kommer til pårørende er det at de ikke skal fungere som behandlere. Pårørende skal være pårørende og jeg synes at det er feil å gi pårørende behandlingsansvar. Som pårørende havner man ofte midt mellom barken og veden, eller helt konkret sagt: mellom pasienten og helsevesenet. Men jeg tror at forholdet mellom pasient og pårørende vil svekkes ved at pårørende tar på seg behandlingsansvar, i tillegg til at det skaper mye frustrasjon hos begge parter.

Kan vi ikke bare ta meg selv som eksempel da, så jeg for forklart hvordan dette (ikke) fungerer i praksis? At min far får beskjed av helsevesenet at han må passe på meg 24/7 da det ikke er ansvarlig å la meg være alene er ikke ok. Det er i tillegg fysisk umulig. Min far har en jobb han ikke bare kan skulke, han er et menneske og et menneske trenger søvn, hvile og andre ting for å fungere. Det er rett og slett fysisk og psykisk umulig å legge alt dette ansvaret over på ett menneske, likevel ble det gjort. Dette er riktignok en del år siden, men jeg er nå ganske sikker på at slike tilfeller som dette fremdeles foregår. Noe jeg er sterkt imot.

Spol litt lenger fremover i tid: jeg er snart 23 år gammel og jeg bor sammen med forloveden min og våre to katter. Fremdeles syk, dessverre. Ikke er det Andreas sitt ansvar å for eksempel ta fra meg mat når jeg overspiser og ikke ønsker jeg at det skal være han sitt ansvar heller. Vi er i et forhold som to som elsker hverandre, ikke i et forhold hvor den ene skal være pasient og den andre skal være pleier. Slike rollekonflikter ønsker jeg virkelig ikke og jeg har vært temmelig klar på at behandling, det tar jeg med helsevesenet. Pårørende er ikke behandlere, derfor synes jeg ikke at det skal måtte fungere som det heller. Jeg synes at pårørende skal få være det de er, nemlig pårørende!

 

 

Har du noen tanker rundt dette?

 

 

 

//Elise Amanda

“NEEEI.. JEG GJØR INGENTING JEG”

Jeg tror det er flere som kan kjenne seg igjen i dette. Plutselig møter man på noen man ikke har møtt på lenge og de begynner å fortelle om hvor de jobber eller studerer og så kommer selvfølgelig spørsmålet etter det: “men hva gjør du for tiden da? Skole? Jobb?” Du vet at dette spørsmålet ofte blir stilt, men samtidig har du ikke et godt svar, så du sier som du pleier å si: “jeg? nei, jeg gjør ikke noe spesielt for tiden jeg, hehe” mens du flytter blikket ned i bakken. Dette er for meg noe som hender relativt ofte, men så har jeg tenkt en del på det i det siste.

For nei, jeg studerer ikke og ikke er jeg i jobb heller. Men det betyr da ikke at jeg ikke gjør noe? For etter å ha tenkt meg litt om innså jeg at jeg faktisk gjør en hel del. Jeg kjemper iherdig hver eneste dag for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, i tillegg til at jeg går i behandling flere dager i uken. Jeg engasjerer meg i politikk og er så mye aktiv som jeg har kapasitet til. Jeg har bloggen som jeg tar bilder til, skriver og jeg filmer litt innimellom. Jeg bruker en del tid på å holde orden hjemme og lignende også. Så noe gjør jeg da jo.

Og neste gang dette spørsmålet dukker opp skal jeg ikke se skamfullt i bakken og si at jeg ikke gjør noe. Jeg skal heller rette meg opp i ryggen, løfte blikket og si med stolthet at “nei, jeg jobber eller studerer ikke, men jeg gjør likevel en hel del! Vil du høre?” mens jeg skal stå der stolt over alt hva jeg får til fremfor å være skamfull over alt det jeg ikke får til. For ting er ikke skamfullt med mindre man gjør det skamfullt. For det jeg gjør krever mye det også, ja om jeg får si det selv så er det virkelig en fulltidsjobb å skulle bli frisk. Så jo, jeg gjør visst noe jeg også, bare kanskje ikke akkurat det samme som alle andre.

 

 

 

//Elise Amanda

LIGGER ANSVARET HOS LESER ELLER INFLUENCER?

Det har vært mye snakk om hvem ansvaret ligger hos de siste par årene, men jeg tror ikke jeg har delt min mening om det med dere før? For hvem ligger egentlig påvirkningsansvaret hos, er det leseren eller influenceren? Jeg tenker først og fremst at det kommer helt an på situasjonen. Om jeg hadde delt tips for hvordan gjøre et eller annet spiseforstyrret bullshit, så ja, da hadde ansvaret så absolutt ligget hos meg (for ordens skyld, sånt deler jeg ikke og synes heller ikke at det er ok å dele). Men om jeg derimot hadde postet et helt vanlig bilde av meg selv sammen med venner og på bildet kan man skimte de gamle arrene mine, ja da tenker jeg at om det trigger leseren så er det rett og slett leseren sitt ansvar. Vi kan ikke pakke inn alt og alle i bobleplast og leve på rosa skyer.

“Leder i landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss, blir forbanna når han ser smågodt til under 6 kroner per hekto. Nå ber han myndighetene forby prisdumping.– Priskrigen vi ser nå er svært uheldig. Dette er kanskje en av de største utfordringene man har i forhold til overvekt. Nemlig at man dumper prisene på sterkt usunne produkter, sier Foss. Han mener at både myndigheter og næringen selv har et stort ansvar. Nå vil han forby prisdumping av godteri.” Dette er et utdrag fra en sak i NRK fra 2013, denne saken har bitt seg fast i meg og jeg velger å bruke denne saken som eksempel på hvem ansvaret ligger hos. Forbruker (leser) eller næring (influencer) Hele saken kan leses ved å klikke HER.

For hvem sitt ansvar er egentlig dette? Butikkene kidnapper deg ikke, tvinger deg til å kjøpe, for så tvangsfore deg med smågodt. Det er faktisk du som oppsøker butikken for å kjøpe det. For joda, som bulimiker kan jeg ærlig innrømme at ting hadde vært sporet lettere om all typisk mat jeg overspiste på måtte selges bak disk for eksempel eller at det hadde vært så dyrt åtte god påske. Men likevel, ansvaret ligger faktisk hos meg. Jeg kan ikke skylde på alle andre for at jeg har et problem med mat, ei heller kan hele samfunnet rette seg etter det. Så der, ja der synes jeg faktisk ansvaret ligger hos enkeltpersonen. Det går faktisk ikke an å ha et samfunn hvor man skal ta hensyn til alt og alle.

Men hadde butikkene derimot oppsøkt for eksempel anonyme overpisisere på møtene de har og tilbudt godteri superbillig utenfor døren eller inne på møtet, ja DA, da vil jeg si at der hadde det vært butikkene (influencerne) sitt ansvar. Dere ser forskjellen ikke sant? Da blir det påtvunget og heller ikke noe man oppsøker selv, men at man blir oppsøkt.

Så konklusjonen min? Det kommer helt an på hva det gjelder. Jeg skal få leve et vanlig liv jeg også, om noen skulle ha blitt trigget av kroppen min på et helt vanlig familiebilde eller bilde med vennene mine, ja da ligger faktisk ansvaret hos deg tenker jeg. Da må du selv slutte å oppsøke mennesker eller steder du vet trigger deg. Hadde jeg derimot delt slanketips, tatt bilder hvor jeg presset frem ribbein eller lignende, ja da hadde ansvaret ligget hos meg, for sånt er ikke og. Man må rett og slett skille på om man blir “oppsøkt” av noen eller noe som trigger, eller om man bevisst oppsøker ting som trigger selv / blir trigget av ting som den generelle befolkning ser på som helt normalt. Ja, influencere har et ansvar på hva de velger å poste, men leseren har også et ansvar på hva de velger å oppsøke.

 

 

Hva mener du om dette?

 

 

 

//Elise Amanda

HVORFOR IKKE DELE SÅKALTE SAFEFOODS OG TRIGGERFOODS?

Før jeg begynner å fortelle litt om hvorfor jeg mener at man ikke skal dele dette kan jeg jo fortelle hva dette er. Dette er noe som er typisk spiseforstyrret, hvor man da har “trygg” mat og “utrygg” eller triggende mat. Trygg mat blir da sett på som mat man synes går ok å spise. Utrygg mat (eller triggende mat) er da mat man enten ikke tør å spise eller mat som trigger til overspising eller oppkast. Veldig mange som har en recovery-instagram deler ofte hvilken mat de synes er trygg eller utrygg, det er derfor jeg tar opp temaet. Så nå som dere vet hva safefoods og triggerfoods er, la meg forklare hvorfor jeg mener at man ikke burde dele dette!

La oss se på triggerfood først. Om person A deler at X tør jeg ikke spise, fordi det inneholder for mye kalorier/fett/you-name-it så har det lett for å spre seg. La oss si at X var noe person B ikke hadde noe problem med, men plutselig begynner person B å tro det burde være et problem eller synes at det blir et problem på grunn av uttalelsene til person A. Nå gjelder jo dette ikke en person selvfølgelig, det var bare for å få frem et poeng. Jeg har dessverre sett at hva som er typisk “triggerfood” ofte sprer seg i perioder. Hvis en sier at mat X er triggerfood har plutselig 20-200 andre slengt seg på og synes/mener det samme. Dette fører da til at man er med å “skape” et problem hos andre på hva som ikke er ok eller hva som ikke burde være ok. Det fører også til mye dårlig samvittighet hos mange om de spiser X fordi det liksom ikke skal være ok. Selvfølgelig har de som selv følger et ansvar, men jeg tenker at om man har en recovery-bruker på Instagram med mange tusen følgere så har man faktisk et visst ansvar ang hva man velger å poste. Selv har jeg er revcovery-bruker med rundt 5500 følgere, men jeg er varsom på hva jeg poster. Jeg vil motivere meg selv og andre, ikke dra andre ned i grøfta med meg.

Så, da har vi kommet til “safe-foods”, typisk mat med lite næringsinnhold, men det kan også være andre ting også så klart. Nå ser jeg ikke på det som et problem om jeg eller andre skriver for eksempel at smågodt og jordbær er mat jeg føler meg komfortabel med å spise. Det er jo ikke der problemet ligger. Problemet ligger når noen spør om folk kan tipse dem om safefoods og folk gledelig deler sine. Eller folk som lister opp lange lister med hva som liksom er trygt å spise. Det er så synd når jeg ser folk spørre etter råd om safefoods og får tilbakemeldinger kun på mat som inneholder typ null næring. For det er faktisk ikke bare mat med null næring som er trygt å spise, så hvorfor i all verden være med på å skape en slik forventing? Det er faktisk ikke farlig å spise to kakestykker (bare et eksempel det her altså!), på lik linje som det ikke er farlig å spise en agurkskive (igjen, bare eksempel for å få frem poenget mitt). Så vel, ha gjerne safefoods for deg selv, men ikke press alle andre til å tro at mat med typ null innhold er det eneste som er trygt å spise. For skal jeg fortelle dere en hemmelighet? maten kommer faktisk ikke å biter dere.

 

 

Har du noen tanker om dette temaet?

 

 

//Elise Amanda

PRIDE I LARVIK – “LOVE IS A TERRIBLE THING TO HATE”

I dag, for første gang, ble Pride arrangert i Larvik! Tenkt det, hele torget var fult av mennesker og det var så godt å se at så mange møtte opp! Det var et nydelig arrangement på torget før det var tid for å gå i parade. I paraden var det god stemning, masse farger og god energi, det var så gøy å gå i! I tillegg var det gøy å endelig få bli med å feire Pride! En eller annen gang i går bestemte jeg meg for å lage et lite arrangement for Larvik og Sandefjord Unge Venstre, så i dag var vi seks stykker som gikk sammen og tok en is etterpå mens vi reflekterte litt rundt viktigheten av Pride.

 

Da jeg kom hjem fra spiseenheten i dag hadde Caroline allerede kommet hit, så da lagde vi middag for så å sette i gang med å lage plakater til å ha med i paraden. Litt stress ble det med dårlig tid og litt mangel på maling (vi fant mer etterhvert altså). Å lage plakater tok mye lenger tid enn hva vi trodde, men resultatet ble bra med tanke på hvor fort vi jobbet! På vei til torget så vi ut som de vandrende reklameplakatene haha.

Jeg håper og tror at dette blir gjentatt neste år! Stor applaus til de som var med å arrangere, for det var virkelig vellykket! Takk til alle som gikk og alle som stod på siden for å heie på også! Gledelig Pride!

 

 

 

 

Har du feiret Pride i år?

 

//Elise Amanda

CLEAN CUP MENSKOPP

Har dere hørt om clean cup før? Hvis ikke burde dere lese videre og klikke HER for å komme til nettsiden. Dama bak det hele heter Lene Elisabeth Eide og jeg har aldri sluttet å la meg imponere av henne! En liten kort historie før jeg begynner å fortelle om selve menskoppen og bakgrunnen: Lene og jeg ble kjent da vi gikk på ungdomsskolen, allerede da forstod jeg at Lene kom til å virkelig få til noe her i verden. Hun har så lenge jeg har kjent henne vært utrolig reflektert, omsorgsfull, kreativ og sterk. Så at Lene skulle få til å starte opp noe som dette kom ikke akkurat på meg som en overraskelse!


Så hva er clean cup? Fremfor å la meg forklare det for dere kopierer jeg rett og slett tekst fra nettsiden:

“CleanCup menskopp er den praktiske, miljøvennlige og økonomiske erstatningen for bind og tamponger. 

Menskoppen er laget av medisinsk silikon, og den settes inn nederst i skjeden, som du ville gjort med en tampong. Mensblodet ditt samles i menskoppen, og så må du ta ut koppen for å tømme den hver 10-12 time. Det at den kan være inne i opptil 12 timer av gangen, gjør at du kan fokusere på noe annet enn mensen og tampongskifte. Digg!

CleanCup er et sunnere alternativ for underlivet ditt på flere måter. CleanCup har en glatt overflate som det er vanskelig for bakterier å feste seg til. I stedet for å absorbere mensvæsken slik en tampong gjør, samler menskoppen det opp. CleanCup tørker heller ikke ut slimhinnene, og endrer ikke det naturlige miljøet i underlivet. Det reduserer blant annet risikoen for soppinfeksjon.

CleanCup er laget av 100 % medisinsk silikon. Både materialet og fargen er sertifisert og SGS-godkjent. Når den brukes og vedlikeholdes riktig, kan den holde i opp til 10 år”.

I tillegg til at dette er mer praktisk, mer miljøvennlig og mer økonomisk doneres det en clean cup for hver som blir kjøpt! Lene skriver dette på nettsiden:

“Hvorfor er det så viktig for meg å donere bort CleanCups, og hvordan kan de hjelpe?

Dessverre er mensen noe som holder kvinner tilbake over hele verden, men kanskje aller mest i de landene hvor sanitærprodukter som bind og tamponger er utilgjengelige på grunn av høye priser. I Zimbabwe koster en pakke med bind omtrent 5 dollar, som i skrivende stund tilsvarer litt mer enn kr. 40. For oss i Norge er dette prisen av en kaffe på farta, men det er en stor utfordring når familiene lever på mindre enn én dollar om dagen. Skal familien kjøpe brød, melk og mat, eller skal de kjøpe bind? Situasjonen er så alvorlig i Kenya at 10 % av jenter under 15 år har hatt sex for penger til å kjøpe seg bind. Den manglende tilgangen på produkter for å håndtere menstruasjonen, fører til at millioner av jenter i land som Kenya, Uganda, Sør-Sudan og Ghana går glipp av deler av skoleåret etter at de har kommet i puberteten. Situasjonen er ikke slik bare i de afrikanske landene – i India slutter 23 millioner jenter på skolen hvert år på grunn av manglende tilgang på sanitærprodukter. Blant det store antallet analfabeter i India, er de fleste av disse kvinner.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp disse tallene og fortelle om disse jentene til denne siden ble en hel bok, men jeg tror dere skjønner poenget. Noe må gjøres.”

Og tenk at det kan være så lekende lett å ha mensen! Om menskoppen er satt inn riktig vil man ikke oppleve noen lekkasjer, man trenger ikke tømme den mer enn 1-2 ganger i døgnet! Dette er så absolutt fremtidens løsning når det kommer til produkter man kan bruke under menstrasjon. Jeg var så heldig at jeg fikk teste denne koppen her helt gratis, men siden jeg synes at dette her er en så flott bedrift spurte jeg Lene om jeg kunne få lov til å skrive litt om den, noe jeg fikk lov til så fort koppen var lansert. Jeg anbefaler dere virkelig å teste ut denne! Klikk HER for å komme til clean cup sin nettside. Der finner dere også mye mer informasjon, både om hvordan koppen brukes, dama bak det hele og intensjonen rundt menskoppen. Denne anbefales virkelig<3

 

Har du testet menskopp før? Og kommer du til å ta en titt på nettsiden til clean cup?

 

 

//Elise Amanda

SENSURERING AV ARR PÅ INSTAGRAM

Jeg vet virkelig ikke om jeg ble mest forbannet eller lei meg da jeg oppdaget at instagram begynte å sensurere bilder av selvskadingsarr. Vi snakker ikke bare nærbilder av arr hvor bildets formål er å vise frem arrene eller bare bilder av nye selvskadingssår. Nei, vi snakker helt vanlige bilder hvor man kan se arrene på. Bilder av mennesker som står med familien får bildet sensurert fordi arrene er synlige på det ene familiemedlemmet, bilde av gutten på stranda får bildet sensurert fordi du kan skimte noen gamle arr etter selvskading, moren får bildet sitt sensurert av seg selv sammen med datteren på skoleavslutningen hennes fordi du kan skimte arrene i bildet. Hvor utrolig feil er ikke dette? Hvorfor skal Instagram binde hendene mine og gjøre meg til en fange av fortiden? Hvilken rett har de til det?

Skammen rundt selvskading er fremdeles stor og jeg merker det godt selv. Selv om dette er et tilbakelagt kapittel i livet mitt for mange mange år siden er jeg fremdeles ikke helt kvitt skammen. I starten var jeg livredd for å gå i t-skjorte, jeg var så redd for dømmende blikk og valgte derfor ofte å sitte på stranda med langermet genser, selv om det var alt for varmt. Ingen måtte få se, ingen måtte få vite hemmeligheten jeg bar på. Men så kom det til et punkt hvor jeg innså at fortiden min ikke skulle få styre mitt nåværende liv. Så jeg begynte å gå med t-skjorte på sommeren om jeg var varm. Jeg begynte å kle meg etter hva jeg følte for, fremfor hva som skjulte arrene mine.

Likevel, jeg merker at jeg fremdeles tar armen bak ryggen automatisk om jeg møter nye mennesker og jeg ikke har på meg langermet. Jeg prøver å ikke skamme meg, jeg prøver å ikke la fortiden min begrense nåtiden min, men når Instagram gjør slike ting som nå.. vel, det synes jeg overhodet ikke er greit! Skammen er stor nok fra før, hvorfor i all verden skal Instagram bli med på å bygge den opp? Har vi virkelig ikke kommet lenger enn det i 2019!? Kan vi ikke heller heie frem alle de som har vunnet kampen over selvskadingen, fremfor å bidra til å få dem til å skamme seg enda mer?

Tør vi virkelig ikke se noe vondt, høre noe vondt eller snakke om noe vondt? Skal vi feste skyggelapper i ansiktet til befolkningen og late som om vi bor i eventyrland? Skal man ikke få lov til å poste et bilde av seg selv på nettet lenger om man har hatt en trøblete fortid? Og vet dere hva? Et slikt bilde som det dere ser under her, ja slike bilder er det forståelig at kan bli sensurert. Det jeg ikke går med på er at helt vanlige bilder blir sensurert bare på grunn av noen arr på kroppen kommer til syne. Men jeg velger å poste bildet under her for å fortelle forskjellen angående bilder. I tillegg håper jeg at det kan gi litt håp og motivasjon til dere som prøver å slutte<3

Alle arrene mine var knall røde og lilla før, hele armen min lyste nærmest opp. Men jeg klarte å slutte og i årevis har armen min bare blitt bedre og bedre. For det er mulig å slutte og huden kan heles til en viss grad. Arrene mine har heldigvis lysnet veldig og de er ikke så synlige på bilder lenger, eller hva? Dog ser man veldig godt alle hakkene i huden min i virkeligheten. Dette er noe som ikke forsvinner, dette er noe jeg må lære meg å leve med. Dette er noe jeg må lære meg å akseptere. Men jeg nekter å måtte gjemme meg bort bare fordi jeg tidligere selvskadet. Jeg nekter å ikke kunne få legge ut et bilde på Instagram med venner eller familie om arrene mine er synlig uten at bildet skal bli sensurert. Dette er en del av kroppen min, enten jeg vil eller ei. Jeg har da to valg: jeg kan gjemme meg bort og leve i frykt resten av livet for at noen skal dømme meg på grunn av det eller jeg kan lære meg å akseptere det og ikke la det styre livet mitt. Jeg velger det siste. Jeg tar av meg skammens bånd og velger å leve.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

 

//Elise Amanda