Til deg i kommentarfeltene som latterliggjør at noen synes det var vondt og vanskelig å få en sms med beskjed om hvor tjukke man har blitt, at det er på tide å slanke seg etterfulgt av tilbud på fettforbrenningspiller: selv om du personlig bare synes det var morsomt eller du skriker ut om krenkekoret, så burde du vite at alle mennesker er forskjellige. Sms’en jeg sikter til ble sendt ut av en helsekostbutikk, hvor en stor andel av kundene allerede har en spiseforstyrrelse eller et sårbart forhold til kropp og mat. Det burde seriøse bedrifter som sikter inn mot helsekost være klar over og derfor er det ekstra kvalmt at en slik sms kommer fra nettopp noen som har en slik kundegruppe. Selvom du synes det var morsomt kan det få alvorlige konsekvenser for andre eller påvirke andre svært negativt. Hvordan tror du for eksempel datteren din føler seg om hun så hvordan du latterliggjorde at noen synes en slik sms var vanskelig å motta og hadde trengt forelderen sin å snakke med om det? For så å se hva mamma/pappa har skrevet på Facebook? Jeg tror de fleste hadde droppet den praten da.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Til deg i kommentarfeltene som ler av at noen kommer ut av skapet og lager vitser om det: hvordan hadde du synes det hadde vært å risikere å bli trakassert, utestengt og gjort narr av fra en venn, familie, kollega eller bekjent kun for den du var? Følt deg utrygg i omgivelser du egentlig skal føle deg trygg i? Eller i verste fall dømt til døden i enkelte land kun fordi du elsker et annet menneske? Hvordan tror du at du fremstår for de rundt deg? Ser du ikke selv hvordan nettopp du er med på å kanskje gjøre livet til noen du har nær vanskeligere enn det trenger å være? Jeg får vondt av den sønnen, datteren, faren eller sykepleieren som ikke tør å være seg selv, nettopp på grunn av mennesker som deg.

Til deg i kommentarfeltene som kaller kjendiser for puledukker, sexobjekter og lignende: dette er kommentarer foreldrene dine, barna dine og arbeidsgiveren din kan lese. Jeg personlig ville iallfall aldri hatt en lege, en behandler, en lærer eller sjef som så på kvinner på den måten. Du fremstår faktisk som kvalm av å komme med slike ord og gjør at flere mennesker kan synes det er ubehagelig å være rundt deg, velger å ikke ansette deg til drømmejobben din eller synes du er direkte ekkel. Tenk også om en voksen person på din alder hadde kalt din egen datter for det samme? Passe sjarmerende, eller hva?

Til deg i kommentarfeltene som synes det er morsomt at en kjent person brukte lang tid på å bli gravid: gjerne med noen kommentarer om at det bare er å kjøre på i senga eller at du gjerne melder deg frivillig for å “vise hvordan det gjøres”. Hva om sønnen din og samboeren har prøvd i årevis? Det er utrolig sårt og vondt for han, både fordi han så inderlig ønsker å bli far, men også fordi han ikke føler seg mann nok. Han sliter veldig og har ingen å snakke med om det. Han skulle så gjerne ha snakket med faren sin om det, men etter å ha sett hva slags holding sin egen far har til det ved å lese hva han har skrevet tør han ikke det heller. Så han går heller rundt og har det vondt alene.

Til deg i kommentarfeltene som ikke klarer å tenke lenger enn til nesetippen: vær så snill å tenk litt før du skriver, gjør narr av eller skriker “krenkekor” bare fordi det ikke er noe som påvirker deg direkte. Prøv å tenke at vi alle er mennesker, med forskjellig bagasje og forskjellige ting som påvirker oss. En konstruktiv kommentar er alltid tipp topp, men ønsker du å være en som eventuelt gjør narr av og latterliggjør mennesker du har kjær? Som tråkker ned andre mennesker? Du vet ikke hva alle de rundt deg bærer på, likevel velger du å gjøre børen de bærer på ryggen enda tyngre. Og hvorfor så tøff i kommentarfeltet vs virkeligheten? Ville du stått og ledd din egen datter, sønn, kone, ektemann, mor, far, venn eller kollega rett opp i ansiktet om de fortalte deg noe de synes var vanskelig? Mest sannsynlig ikke, så vær så snill å ikke gjøre det på internett istedenfor. Troll hører hjemme i eventyrbøker, ikke i kommentarfeltet på Facebook.

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Og så ser jeg det igjen. Instagramstories fylt med “hvil i fred”. Jeg holder pusten. Hvem er det denne gangen? Det er bare noen dager siden sist jeg så det samme.

Raskt finner jeg ut hvem det er. Som vanlig får man vite det lenge før det blir offisielt gått ut med. Det er sånn i dette samfunnet, man blir så knyttet, man blir så nære, man bryr seg så inderlig om hverandre. Denne gangen er det to navn. Jeg kjente de ikke, men visste hvem de var. Åtte dager tidligere var det en jeg kjente. Tankene mine går til familie, venner og alle andre rundt som var glad i dem. Det er forferdelig vondt å miste noen man er glad i og som man bryr seg om, spesielt når det gjelder unge mennesker. Noen kjenner man i virkeligheten, noen har man kjent over nett i årevis, men smerten er der uansett. Det er tap av mennesker man var en del av det daglige livet til, som man brydde seg om og som man var glade i.

At det blir opprettet krisehjelp i nærsamfunnet til de som blir borte synes jeg er flott og nødvendig. For det er ikke lett å få en slik beskjed, det er et sjokk og det er en stor sorg. Samtidig sitter det så mange mennesker rundt om i Norge som også har det så vondt på grunn av tapet, som hadde trengt noen å snakke med om det, som var glad i, brydde seg om og kjente den eller de som ikke lenger er. Hvor er hjelpen til alle de som står igjen? Alle de som ikke bor i nærheten? De trenger også noen.

Forrige spleis på krans til begravelse rakk akkurat å bli avsluttet før det var nye dødsfall. Det har blitt en fast ting å gjøre det der, at vi går sammen og spleiser på en krans og blomster til begravelse. Det hjelper oss litt med å stå sammen i sorgen, minner hverandre på at vi virkelig ikke har noen flere å miste. Likevel skjer det igjen. Og igjen. For det er dessverre alt for mange unge som dør av suicidalitet, rus, spiseforstyrrelse og andre psykiske sykdommer, som ikke får den hjelpen de hadde trengt.

Men jeg vil jo egentlig ikke opprette flere spleiser til begravelser eller være med på flere spleiser. Jeg vil jo at hjelpen skal være der, jeg vil jo ikke miste flere eller at andre skal miste flere. Jeg vil heller være med på å spleise på blomster til de som får den hjelpen de trenger, fremfor kranser til begravelser. Jeg håper også at alle rundt som blir berørt kan få noen å snakke med, ikke bare de som bor på akkurat samme sted. I mellomtiden står vi sammen, tenner lys og håper med alle hjertene våre at ikke flere skal bli sviktet, at alle skal få den hjelpen de trenger og fortjener å få.

Vi har ingen flere å miste, likevel skjer det igjen og igjen.

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Til tross for en økende åpenhet rundt spiseforstyrrelser er det veldig mange fordommer, myter og misforståelser ute og går. Man kan jo ikke forvente at alle skal være ekspert på denne sykdommen og at media i tillegg ofte er med på å gi et feilaktig bilde av spiseforstyrrelser hjelper ikke akkurat på. Derfor synes jeg det er så viktig å snakke høyt om nettopp dette og ikke bare fortelle hva mange ofte feilaktig tror, men også forklare litt rundt det. Å bare si at noe er feil hjelper ikke like godt som å skulle forklare hvorfor det er feil og derfor har jeg valgt å vie et innlegg til akkurat dette. For hva er det folk feilaktig tror om spiseforstyrrelser? Hvorfor tror de det? Og hvorfor er det feil? En spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom, men blir av mange feilaktig oppfattet som en fysisk sykdom og bare det tror jeg det ligger veldig mye i. Under her har jeg samlet en del påstander jeg selv har fått høre (som jeg vet at veldig mange andre også har) og en forklaring rundt de. Jeg håper dette kan skape en litt større forståelse rundt spiseforstyrrelser og være med på å knuse noen fordommer.

“Men du er jo ikke tynn / du ser jo ikke syk ut” Spiseforstyrrelse har ingen fasit når det kommer til vekt eller størrelse. Faktisk er de fleste med en spiseforstyrrelse normal eller overvektige. Det er mye feiloppfatninger ute og går om at man må være radmager for å ha en spiseforstyrrelse, noe som egentlig ikke er så rart da det er de tilfellene man hører og leser mest om, til tross for at det er de færreste. Det er faktisk bare 5-10% av spiseforstyrrede som er undervektige, så hvis man absolutt skulle laget et bilde av hvordan en spiseforstyrret skal se ut hadde det vært en normalvektig eller overvektig person.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

“Men nå som du har gått opp i vekt er du vel frisk” Spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom. Denne kommentaren her er typisk rettet mot spiseforstyrrede som har vært undervektige for så å bli normalvektige. Det er viktig å huske på at selvom kroppen har fått en normal vekt betyr det ikke nødvendigvis at man er frisk. Sykdommen sitter i hodet og det kan det gjøre helt uavhengig av vekt. At noen går ned i vekt er en eventuell konsekvens av det psykiske.

“Men du spiser jo, jeg har jo sett det” De aller aller fleste med en spiseforstyrrelse spiser, det er faktisk ekstremt sjeldent at noen ikke spiser noe. De vanligste spiseforstyrrelsene er faktisk overspisingslidelse etterfulgt av bulimi. Anorektikere spiser de også. Man kan ikke dømme en person til ikke spiseforstyrret bare fordi man har sett personen spise. Ved å se personen spise vet du ikke hva som foregår i hodet til personen hverken før, under eller etter måltid. Du vet heller ikke hva som har skjedd før måltid eller hva som skjer etter. Du har kun sett en person spise og det er det.

“Det er jo ikke så farlig, du er jo ikke så tynn” Her siktet til det somatiske. Man har større generell risiko for somatiske komplikasjoner ved undervekt ja, men det betyr ikke at det nødvendigvis ikke er farlig somatisk om man er normal eller overvektig. Helt uavhengig av vekt kan man bli dehydrert, få alvorlige mangler, være alvorlig underernært og i verste fall dø av hjertesvikt. Dette er dessuten en kommentar man absolutt aldri burde si til noen, det er litt som å spytte folk rett i trynet i tillegg til at påstanden er direkte feil.

“Nå ser du mye bedre ut, jeg ser du har lagt på deg en del” Når jeg har fått sånne kommentarer har jeg bare lyst til å smile tilbake og si “takk det samme”, bare for at personen innser hvor dumt sagt det egentlig var. Samtidig vet jeg at denne kommentaren kommer av uvitenhet, for personen som sier det tror jo oppriktig at det er en god og positiv kommentar. Det er allmenn kjent at man ikke skal kommentere om personer har lagt på seg, likevel virker det som om veldig mange ikke tror dette gjelder om det er en person som var undervektig det blir sagt til. Bare vær så snill å ikke kommentere vekten / kroppen til andre sånn, uavhengig om det er en spiseforstyrret eller ei.

“Kan du ikke bare spise normalt da?” Hadde det vært så lett hadde ingen hatt en spiseforstyrrelse. Du ber ikke en person som har brukket beinet om å bare løpe et løp med en brukket fot. For selvom det i teorien er mulig så er det ikke det samme i praksis. Problemet er jo egentlig ikke maten i seg selv, men tankene og følelsene som ligger rundt det. Derfor er det ikke bare å spise normalt på 1-2-3. Spiseforstyrrede tanker og følelser kan være så kraftige og alvorlige at det kan bli definert som en alvorlig sinnslidelse på lik linje som psykose.

Lærte dere noe av dette innlegget? Ønsker dere en del to?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Hei dere! Jeg ligger syk i senga nå, jeg har klart å dra på meg en forkjølelse, noe som virkelig tærer på. Jeg har likevel håpet om at jeg er en del bedre til i morgen, så vi får krysse fingrene! Nå skulle ikke dette innlegget her handle om meg, men om andre. For selvom mange synes at juletiden er den fineste tiden i løpet av året er det også mange som synes det er den tøffeste. Det er ofte mye skam rundt det, for man føler fort at “alle andre” har det bra og det er så store forventninger til hvordan man skal ha det og alt man skal gjøre. Til dere vil jeg bare si at det er helt lov til å synes at denne tiden er tøff og det er flere der ute som sitter og føler på akkurat det samme, du er ikke alene. Følelser blir ofte forsterket i denne tiden, både gode og vonde. Da kan det være ekstra sårt om man sitter der med sistenevnte.

Jeg har spurt og fått svar av 16 unge om hvordan det er å slite psykisk i juletiden. Nå er det mange grunner til at man kan synes denne tiden er vond, men akkurat nå valgte jeg å fokusere på psykisk helse. Håpet med dette innlegget er at noen som selv sliter kanskje kan føle seg litt mindre alene om å ha det sånn, føle litt mindre skam og vite at noen ser. Håpet er også at de som har det bra kanskje får en liten forståelse for at ikke alle har det sånn, at man kanskje kan strekke ut en ekstra hånd, ikke dømme andre så lett, tenke litt ekstra over hva man sier til andre og innse at vi mennesker er forskjellige. Takk til dere tøffinger som ville dele deres tanker!

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

-Det alle synes er hyggelig, synes jeg er noe av det vanskeligste: maten. Alle samles rundt maten. Maten er den jeg vil holde meg lengst unna.

-Synes det er tungt å føle seg så nedfor og sliten når det egentlig skal være en fin tid.

-Det er sårt. Gjør like vondt hvert år.

-Enorm ensomhet, følelse av å ikke finnes. Ville være alene og sammen med andre samtidig.

-Håpløsheten blir sterkere, tankene mørkere. Føler meg mer utafor og alene.

-Veldig krevende og føler at min psyke ødelegger for gleder til de rundt meg i julen.

-Fryktelig ensomt.

-Presset om å ha det fint og holde ting oppe gjør fallhøyden så himla stor. Kan ikke falle.

-Ensomt, skam for å ikke være blid og fornøyd som de andre.

-Å få kommentarer er sårt, alt fra at man må være i godt humør og tilstede til alt mulig om utseende.

-Julen skal være magisk, men min er fylt med ensomhet og smerte, man får dårlig samvittighet for å ikke ha det bra for man er redd man ødelegger julen for andre. Det er ikke det at jeg ikke liker jul, men julen er ikke som den skal være og da vil jeg ikke ha julen. Man føler ikke julestemningen, det kunne like så godt vært august. Det gjør liksom vondt å gå rundt omkring blant julelys, juletre osv når man ikke finner glede.

-Ensomt

-Veldig, veldig ensomt. Skamfult med lite penger, mye alene, burde glede meg.

-Jeg synes det er ekstremt vanskelig å holde oppe fasaden, bruke så mye krefter på det. At jeg later som om alt går bra og gjør ting som egentlig gjør meg sykere, bare for at jeg ikke skal være til bry for andre. Men det er vondt, så veldig vondt.

-Jul skal handle om barn og besteforeldre. Om alle er voksne så er det å ha den fine stemning og nærhet.
Men det var aldri slik for meg. Jul frem til noen år siden, så har det bestått av krangling, stress, hat og alkohol. Å slite psykisk med den julen, så ble man hatet på og fikk høre hvor mye man ødelagte julen. Tydligvis handlet julen hos oss bare om alle må late som at alt er bra, og heller møte tilbakefall i nyåret. Hvis mannfolka fikk ikke være ubehaglige og mødre punktere alt uperfekte så ødelegge man jula for de. I senere år har jul vært megavanskelig, mye angst før, under og etter. Anfall etter anfall, og små tilbakefall. Men det som er annerledes er nå få jeg feire jul på den måten jeg og kan senke skuldre og nyte, slik som man skal gjøre i jula. Er ikke fri fra plagsomme og jævlig psyka, men hjelper litt å sleppe møte så mange triggere. Jul kan være trigger for mange. Det kan være maten, stress, pynt, familie, ensomhet, høytiden, datoer, endringer, mangel på rutiner, osv… Men en ting er sikkert, alle som synes jul er ekstra tøff, har en bagasje som kan være grunnen. Så beste er å huske de som man bryr seg om. Om det er venner, familie, nabo, en man har møtt før på butikken eller noen man kjenner såvidt. Små ting kan glede. Alt fra liten postkort eller par twist. Til og med liten melding og ønske de god jul og vise at de blir sett

-All maten er himmelsk, men med bulimi blir det et ukontrollerbart helvete. Det er vondt å være omgitt av fristelser hele tiden, med vissheten om at man kommer til å kapitulere.  

En ekstra stor klem til alle dere som har det ekstra tøft om dagen<3

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Jeg har fått en del spørsmål angående spiseforstyrrelsen i det siste. Spørsmål om jeg er frisk, om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelse igjen, hvorfor jeg ikke skriver mer om den og lignende. Jeg har også fått meldinger som går på det at jeg burde skrive mer om det, da jeg gir et feilaktig bilde av livet mitt ved å ikke skrive mer om det. Saken er den at jeg velger helt selv hvor ofte jeg skal skrive om det og hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg er helt åpen om at jeg sliter og prøver på ingen måte å fremstille livet mitt som perfekt eller knirkefritt. Det er en stor forskjell på det å fremstille livet sitt perfekt og det å ikke ha full fokus på sykdom. For jeg er jo ikke spiseforstyrrelsen min, jeg har en spiseforstyrrelse. Og til tross for at den preger livet mitt noe helt ekstremt så har jeg heldigvis mye friske ting i livet mitt også. At jeg da velger å ha hovedfokuset på gode ting betyr ikke at jeg er frisk eller at jeg fremstiller det å ha en spiseforstyrrelse som et godt liv, det betyr kun det at jeg er så mye mer enn spiseforstyrrelsen. For det er jeg faktisk.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

For mange med en spiseforstyrrelse kan sykdommen fort bli identiteten ens. Det er ikke noe jeg ønsker og derfor er ikke dette en blogg tilegnet sykdommen min, noe det aldri har vært og aldri kommer til å bli heller. Samtidig synes jeg også det er viktig å skrive om (på en konstruktiv måte) for å være med på å fjerne stigma, spre kunnskap og at andre kan føle seg mindre alene. Så er den jo dessverre en stor del av livet mitt, det er bare fakta. Men å skulle skrive hver dag om det gjør hverken godt for meg eller noen av dere som leser. Dere skal også vite at selvom jeg skriver om noe fint som har skjedd en dag, så betyr det ikke at hele dagen nødvendigvis har vært fin. Jeg bare synes det er viktig å ta vare på de fine øyeblikkene og ikke drukne seg selv i negativitet eller selvdestruktivitet.

Jeg er dessverre ikke frisk ennå, som noen lurte på om jeg er. Kampen er derimot ikke over og jeg kjemper med nebb og klør hver bidige dag, for jeg gir meg nemlig ikke før kampen er vunnet. Jeg skammer meg også veldig mye over hvor mye spiseforstyrrelsen preger meg, selvom jeg egentlig ikke har noen grunn til å skamme meg. Det er mye som skjer i kulissene uten at jeg deler det og livet mitt er som sagt på langt nær perfekt. Som her om dagen hvor jeg skulle i behandling: jeg satte meg på toget til Tønsberg, begynte å spise på toget, gikk rett på Burger King da jeg gikk av toget, deretter matbutikken for å kjøpe enda mere mat og så var det tilbake til toget for å dra hjem til Larvik igjen. Hvor satt jeg da jeg egentlig skulle sitte på behandler sitt kontor? På Burger King og overspiste, mens jeg bare ville synke gjennom gulvet av skam. Likevel klarte jeg å ta mot til meg og kontakte behandler. Det ble time over sms istedenfor, men bare det å klare det mens jeg stod midt i det var et stort skritt for meg. Dette er bare et eksempel på ting jeg ikke deler, nettopp fordi det ikke er der jeg vil fokuset skal ligge. Samtidig synes jeg det går ok å dele det nå som jeg har fått det litt på avstand og for å illustrere hva en spiseforstyrrelse kan gjøre med en.

Jeg synes også at balansen kan være litt vanskelig. Det er et viktig tema å skrive om, da det dessverre finnes så mye inkompetanse rundt det og ikke minst er spiseforstyrrelser enda et stort tabu i samfunnet, selvom akkurat det begynner å bli noe bedre. Samtidig så vil jeg ikke være kjent som hun som har en spiseforstyrrelse, at det er spiseforstyrrelse folk knytter opp mot meg når de hører navnet mitt. Jeg vil heller at folk skal tenke jeg er engasjert, at jeg er en venn, at jeg er en som liker foto, dans, politikk og ellers hvem jeg er som menneske. For det er det som meg meg, jeg har bare litt (mye) ekstra bagasje jeg bærer på i tillegg.

Noen har også lurt på hvordan det går med meg, hvordan ståa er og hva planen videre er. Jeg har jo delt litt om det i høst, bare ikke så veldig detaljert. Helt ærlig så har jeg ikke skrevet så mye om det fordi jeg ikke har visst hva jeg skal skrive, men shit au, la det gå: tidlig i høst havnet jeg på sykehuset på somatisk avdeling etter en overspising som gikk galt, med en farlig mengde mat igjen i magen. Farlig både fordi mengden i seg selv var farlig, men også farlig med tanke på reernæringssyndrom. Det ble noen netter på sykehuset hvor det da også ble sendt henvisning igjen til spis, som heldigvis raskt ga meg klarsignal til å begynne der igjen. Siden det har jeg gått der igjen. Det var også en liten innleggelse på meg på psykiatrisk for noen uker siden (planlagt opphold), men jeg skrev meg dessverre ut før tiden. Siden det har jeg hatt samtaler med behandler på spis to ganger i uken og skal få prøve å snu ting hjemme frem til nyåret. Noe jeg er veldig motivert for og virkelig ønsker å få til!

Å ha en spiseforstyrrelse er ikke et godt liv og jeg beklager inderlig hvis noen har fått intrykk av det ved at jeg spesielt det siste halvåret så og si kun har fokusert på gode ting i SoMe. Å leve med denne sykdommen er faktisk et helvete og det er ikke noe jeg unner noen å måtte gå gjennom. Likevel får jeg heller ikke understreket nok hvor viktig det faktisk er å prøve å ha fokus på andre ting i livet også, ikke miste seg selv helt oppi alt kaoset. Dette er nok det mest personlige innlegget jeg har skrevet på lang tid, men jeg kjente at nå var det på tide. Livet mitt har mye fint i seg og det er det verdt å kjempe for.

Åpenhet er viktig, men åpenhet kan slå begge veier. Åpenhet kan føre til større aksept, til mer kunnskap og bidra til å hjelpe andre. På en annen side kan åpenhet også føre til å påvirke andre negativt og nettopp derfor er jeg også så påpasselig med hva jeg skriver rundt dette temaet. Sisitenevnte er nemlig min store skrekk, noe jeg for all del vil unngå. Jeg føler heldigvis at jeg har funnet en ok måte å skrive om spiseforstyrrelse på uten at det er til skade og det har jeg også fått intrykk av at andre også synes jeg får til godt. Heldigvis. Så jeg velger å skrive, men jeg er ikke forpliktet til å dele. Jeg eier min historie og jeg ønsker ikke å brette ut hele livet mitt åpent på nett for alle å lese. Derfor har jeg også klare grenser for meg selv med hva jeg er komfortabel med å dele og hva jeg ikke er komfortabel med. En grense jeg heldigvis satte før jeg bestemte meg for å være åpen om spiseforstyrrelsen for første gang.

Og glem ikke, selvom jeg skriver åpent om spiseforstyrrelsen min: jeg er ikke en spiseforstyrrelse, jeg har en.

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

I dag har jeg gått årets viktigste gåtur, nemlig som bøssebærer for TV-aksjonen. Jeg synes at Leger uten grenser gjør en utrolig viktig, og modig jobb, så at pengene går til nettopp Leger uten grenser i år synes jeg er fantastisk! Jeg synes også det er viktig å gjøre noe når man bryr seg og ikke bare la det bli ved ord. Selv har jeg ikke mulighet til å støtte særlig økonomisk, men det finnes andre måter man kan støtte på, for eksempel ved å gå med bøsse. Turen gikk veldig fint og jeg møtte mange hyggelige mennesker og det er så fint å se at folk oppriktig bryr seg og har satt seg inn i årets aksjon. Jeg har også opprettet en innsamling på Spleis, så hvis du har mulighet kan du gjerne støtte denne HER. Ingen beløp er for små<3 Spleisen blir direkte utbetalt TV-aksjonen forresten.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

“Akkurat nå venter millioner av mennesker på å bli behandlet av en lege. For mange står det om livet, men tilgang til helsehjelp er ingen selvfølge. Årets TV-aksjon skal gå til å forebygge livsfarlige sykdommer og behandle pasienter i noen av verdens glemte kriser.

Med årets TV-aksjon skal vi bidra til å forebygge epidemier og behandle kjente og ukjente sykdommer i fire land: Bangladesh, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo og Sierra Leone. Vi skal gi vaksiner, tilgang til livreddende medisiner og helsehjelp. I samarbeid med forskningsorganisasjonen DNDi skal deler av TV-aksjonsmidlene også brukes til å utvikle medisiner mot glemte, dødelige sykdommer.” kilde: blimed.no

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Det jeg skal skrive om nå har jeg tenkt på ganske lenge, jeg har bare ikke visst helt hvordan jeg skal formulere meg. Det vet jeg fremdeles ikke, så jeg bare hopper i det, prøver å skrive uten å tråkke noen på tærne eller få noen til å føle seg ille. Jeg er ikke redd for å si meningene mine, men jeg synes man skal være forsiktig med å ytre seg om temaer som poteniselt kan være skadelige. Det er nemlig et slikt tema jeg skal skrive om nå, med vinklingen mot media. Grunnen til at jeg velger å ta det opp er at jeg synes det er svært uheldig hvordan media legger frem ting noen ganger, spesielt når det kommer til kropp og helse. Jeg vet at mange blir negativt påvirket av det og jeg vet at flere til og med tar skade av det, derfor synes jeg det er viktig å få frem iallfall en stemme om temaet.

Så, hvilket tema er det egentlig snakk om? Jo, hvordan skrive om restriktive spiseforstyrrelser og hvordan skrive om slanking, overvekt og helse (for å presisere: det er ikke spiseforstyrrelsen overspisingslidelse jeg mener her). For det er et faktum at økningen av anoreksi har vært stor de siste årene. Folk er yngre enn før, folk blir fortere syke enn før. Samtidig så er store deler av norges befolkning overvektige, noe som kan føre til helseplager (sistenevnte gjelder forsåvidt anoreksi også) og media elsker å skrive om nettopp dette. Gjerne i kombinasjon med en ny mirakeldiett eller hvordan gå ned så og så mange kilo på så få uker.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

For noen år siden så jeg noe i en nettavis som tok kaka. To artikler på forsiden, side om side. Artikkel nummer en handlet om en dame som holdt på å dø av anoreksi, hvor også vekten hennes ble nevnt (dette er forøvrig noe media burde unngå å skrive konkret om)og man fikk se bilde av damen. Ved siden av var en artikkel med bilde av en mage til en overvektig person, som holder et målebånd rundt magen, om jeg ikke husker helt feil. Tittel på artikkelen der magebildet ble brukt? “Slik går du ned xx kilo på x uker” eller noe i den duren. Her har vi da altså to artikler side om side: en om en dame som holdt på å dø av undervekt og ved siden av en artikkel om tips og oppfordring til å gå ned i vekt. Og det er her problemet ligger synes jeg.

Man skal kunne skrive om helsegevinster og generelle sunne kostholdsråd, det synes jeg. Å sette to grupper som begge har et uheldig matinntak (av mangel på andre ord å bruke) opp mot hverandre slik derimot, det synes jeg ikke er greit. Saken er den at begge to trenger helsehjelp, men da er det viktig å kunne skrive om den ene gruppen uten å gjøre den andre gruppen syk(ere). Jeg synes også at fokuset media ofte bruker er helt feil, spesielt når det kommer til overvekt. Det er sjeldent fokus på en normalt kosthold og positiv aktivitet, men fokus på ekstremdietter og stor vektnedgang raskest mulig. Med fokus på skam, på mangel på selvdisiplin og ikke minst uheldig selvfølelse. Dette er ikke sunt, hverken for undervektige, normalvektige eller overvektige. Dessverre er det ofte slike ting som selger, noe som er unnskyldningen media ofte bruker. Likevel, det er jo faktisk ikke greit, eller hva?

Nå er det sjeldent to slike artikler som nevnt over her er plassert ved siden av hverandre og den aktuelle avisen tok selvkritikk etter at flere reagerte. Samtidig er typiske slike artikler å finne på ett og samme nettsted/nettavis/avis, til tross for de ikke er plassert ved siden av hverandre. Det burde vært et større fokus på hvordan man kan skrive om kropp, helse, vekt, diett og lignende for forskjellige grupper uten å føre til at artikklene blir skadelige for folk. Selvfølgelig har man et ansvar selv også, men media har faktisk et ansvar de også og det er det på tide at det ansvaret blir tatt.

Jeg er ikke for å innskrenke ytringsfriheten, jeg er for større bevissthet på hvordan man kan skrive om sårbare temaer uten at det skader folk. Større bevissthet for hvordan noe som skal nå en målgruppe kan være direkte farlig for en annen målgruppe. Større fokus på helse, fremfor vekt. Sånn hvis man først absolutt skal skrive om det.

Hva er dine tanker rundt dette?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Nytt år, nye muligheter og en ny start. Vi blir nedlesset i informasjon, artikler og oppfordringer om hvordan vi skal starte et nytt år. Det er jo NÅ man skal ta tak i treningen, det er NÅ man skal satse ekstra hardt i jobbsammenheng, det er NÅ man skal begynne å holde hus og hjem konstant ryddig, det er NÅ man skal starte på den nye dietten, det er NÅ man skal slutte å se så mye på tv, det er NÅ man skal være en superforelder, det er NÅ alle middagene skal være hjemmelagde, det er NÅ man skal bli frisk fra psykiske sykdommer, det er NÅ man skal bli den perfekte kjæresten, det er NÅ man skal bli en bedre menneske.

Man går som oftest inn i det nye året med den innstillingen. Det er jo et nytt år og motivasjonen er som regel på topp. For man ønsker jo gjerne å strekke seg lenger, jobbe hardere og bli enda bedre. Så da står man der kanskje da, kjører på i noen dager eller uker før det dabber av. Men var det ikke nå man hadde sjansen da? Alt skulle jo bli så mye bedre? Det er jo et nytt år.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Personlig synes jeg det kan være fint med en sånn kick start. For noen holder det ikke med ny uke og nye muligheter, mens for andre holder det faktisk med ny dag og nye muligheter. Det er som regel ikke noe galt i å prøve å oppnå de målene man ønsker, om det så er noen bedre valg i hverdagen eller om det er de store valgene. Så klart, går det på bekostning av helse, familie, venner, sosialt liv og så videre burde man kanskje revurdere målene og ønskene sine.

Problemet føler jeg derimot ligger et annet sted. For hva skjer da når/hvis man ikke klarer alle disse tingene man hadde sett for seg? Det er jo et nytt år, alle mulighetene var der og man kunne jo starte med blanke ark. Man proppes full av alt man skal klare eller gjøre, forventningene er høye. Det er lov til å føle på en skuffelse, det er lov til å bli sint og det er lov til å gråte.

Når du målene dine og klarer å holde kick start’en ved like, så supert for deg! Og det mener jeg virkelig! For sånt krever både motivasjon, disiplin og ja.. kanskje en dose flaks. Men til deg som ligger der skuffet over deg selv og lurer på hva som gikk galt, lurer på hvorfor du ikke får til eller føler at du ikke når opp: det er til deg jeg gjerne vil si noen ord.

For en nytt år med nye muligheter er kun en dag. Det er egentlig ikke noe spesielt som skjer over natten eller noen som kommer med en tryllestav og gjør alt så mye lettere. En ny start trenger ikke være et nytt år. Det kan være en ny uke, en ny dag, en ny time eller kanskje et nytt minutt. Ting blir ikke automatisk lettere over den ene natten i året hvor klokken tikker inn i et annet år. Du har akkurat den samme muligheten første januar som du har syvende september.

Det er helt greit å ikke klare å “kicke off” det nye året. Det er helt greit å ikke få til alt, for vi er tross alt bare mennesker. En ny start kan være når som helst, så ikke bank deg selv opp bare for at din ikke ble den første januar. Senk forventningene dine, se mulighetene dine og aksepter begrensningene dine.

Ta ting i ditt eget tempo og husk at en ny start kan være når som helst. At livet ditt ikke trenger å være perfekt eller gå strålende kun fordi det er et nytt år. Nytt år og ny meg? Hva med å heller tenke: nytt år og jobbe videre fra der du slapp. For det er jo kun en dag som skiller årene. En time. Et minutt. Et sekund. Og du, enten du vil eller ei: du er fortsatt den samme som du var sekundene før det var nyttår. Både på godt og vondt. Med alle de samme gode mulighetene foran deg♥

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Jeg er frustrert nå, ja rett og slett forbanna. I skrivende øyeblikk ser jeg på regjeringen sin pressekonferanse på NRK. Det snakkes om nye tiltak, nye anbefalinger og nye påbud. Alt for å minske smitte og få ned dødstallene, noe som i og for seg er flott. Det fryktes at helsevesenet sin kapasitet skal sprenges hvis smitten øker. Men er det ikke noe jævlig viktig vi har glemt? For mens det snakkes så mye og settes inn så mange tiltak for å beskytte folk fra fysisk sykdom glemmer vi noe svært viktig. Hvorfor i all verden kommer det ingen kriseplaner for psykiatrien? Hvorfor snakkes det om helsevesenet som om det kun gjelder den fysiske helsen!? Hvorfor i all verden kommer det ingen informasjon eller kriseplaner for konsekvensene alle de nye reglene og anbefalingene fører til for veldig veldig mange?

Utdrag fra HelseNorge.no: “Det er viktig å være oppmerksom på reaksjoner etter alvorlige eller utfordrende hendelser i livet. Alle vil oppleve slike situasjoner i løpet av livet, og for noen kan det utløse en livskrise og øke risikoen for selvmordstanker og selvmord. Eksempler på slike situasjoner er:
-skilsmisse, samlivsbrudd og kjærlighetssorg
-vold og overgrep
-ensomhet og isolasjon
-arbeidsløshet
-økonomiske problemer”

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Man kan like så godt kalle det over en liste over ting som har økt under pandemien, for det har alle de nevnte punktene over. Det MÅ komme en plan for folket sin psykiske helse og det MÅ komme en kriseplan for psykiatrien. Det MÅ snakkes om hvordan pandemien og alt som fører med påvirker folk og det MÅ snakkes om NÅ. Og ikke bare må det snakkes om, det må gjøres noe. NÅ. Tiltakene som settes i gang fører til økning av mennesker som settes i situasjoner som øker psykisk sykdom, som fremprovoserer psykisk sykdom og som øker selvmordstanker. Psykisk helse er også en del av helsevesenet, men det ser ut som at det bare er noe vi feier under teppet. I Norge døde det 1291 mennesker i Norge av selvmord i 2019-2020. Til sammenligning døde det 1136 mennesker i Norge av korona totalt mellom 2019-2021. Det er altså færre som har dødd av korona på 3 år enn det er av selvmord på 2 år i Norge. 

Utdrag fra FHI: “Derfor har vi hatt muligheter til å følge endringer i livskvalitet og psykisk helse for de samme personene fra før pandemien til november–desember 2020. Den nye undersøkelsen er gjennomført med samme metodikk som tidligere undersøkelser. Resultatene viser at:

• Flere sliter med ensomhet og psykiske plager, unge og aleneboende sliter mest.
• Blant studenter er én av tre ensomme.
• Én av fire er ikke fornøyd med livet.
• Den psykiske belastningen er størst i Bergen og Oslo hvor smitteverntiltakene har vært mest omfattende.”

Ser dere hvor jeg vil, ser dere poenget mitt? Jeg håper regjeringen snart setter psykisk helse på dagsorden under koronapandemien. For helsevesenet er så veldig mye mer enn den fysiske helsen. Det er ikke bare korona i seg selv som fører til dødsfall under koronapandemien, så kan vi vær så snill å ikke late som om det er slik? Jeg ber dere.

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

Vit at du er bra nok, at du ikke er alene og at det er lov til å si nei. Juletiden er vanskelig for mange og ikke minst er grunnene mange. Jeg vet iallfall at det å ha en spiseforstyrrelse i denne tiden ikke er bare-bare. En tid fylt av kos, som da gjerne er synonymt med kos og mat. For mange (inkludert meg selv) gjør dette ting bare enda vanskeligere, for det er ikke alltid bare kos når mat er involvert. Jeg synes det er ganske sårt, for jeg elsker jo julen og alt den bringer med. Men så tar dessverre ikke spiseforstyrrelsen juleferie, selvom jeg så endelig skulle ønske det. Gjennom mange år har jeg gjort mange erfaringer, både på godt og vondt. Hva er det som kan gjøre denne tiden litt lettere? Hvordan kan jeg også klare å kose meg, til tross for mine utfordringer?

•Snakk med de rundt deg og finn løsninger på forhånd. Ofte blir det en del juleselskap eller andre sammenkomster med mat. Ofte har dette ført til at jeg har dukket opp, prøvd å spise som alle andre og så har det gått dårlig og/eller jeg har bare dratt. Jeg vil jo klare, men så vet jeg at jeg hadde klart bedre hvis jeg hadde tatt litt mer hensyn til hva jeg trenger i min situasjon, fremfor å skulle fremstå friskest mulig. For meg kan det da hjelpe å snakke med de jeg skal være med (dog mye lettere med nære venner og familie) på forhånd og avtale/fortelle hva jeg gjør med mat. Om det så er at jeg skal spise før jeg drar, ta med egen mat eller noe helt annet. Dermed kan jeg få vært med på det sosiale og hyggelige, uten at maten skal ødelegge alt.
Det kan også være kjekt å noen ganger minne de man skal være med på at det ikke er så hyggelig med kommentarer om hva man spiser, hvordan man spiser, når man spiser eller kommentarer på kropp eller vekt. Dessverre er det noen som er litt raske til å lire slike kommentarer ut av seg og da er det fint å gi en ventelig påminnelse i forkant, slik at man kanskje slipper å sitte der å høre noe slikt i en stressende situasjon.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

•Det er lov til å si nei. Noen ganger kan det bli veldig mye. Invitasjoner til familiemiddager, julebord, filmkveld med snacks, pepperkakebaking, jentekveld osv osv kan strømme på i denne tiden. Selv synes jeg det kan være vanskelig å si nei, jeg vil jo ikke være hun kjipe og jeg vil jo så gjerne klare å være med på alt. Likevel vet jeg så godt at jeg faktisk også må ta hensyn til min egen helse, selvom det ikke bestandig er så lett. Det er lov å si nei hvis man ikke orker, klarer eller hvis man kjenner at dette her er med på å gjøre en verre.
Man er ikke pliktig til å komme med en grunn, men noen ganger er det noen som presser veldig på med “hvorfor? kan du ikke vær så snill å bli med?” eller lignende. For min del kan jeg noen ganger klare å svare da at akkurat nå blir det litt for vanskelig for meg, selv om jeg gjerne vil. Er man derimot ikke så gira på å si det rett ut, men likevel ønsker å komme med en forklaring for å stilne spørsmålene er det helt innafor å si at man har andre planer eller rett og slett skylde litt på koronasituasjonen med en “jeg har blitt litt småsyk, så jeg må holde meg hjemme”.

•Finn ut hvordan du kan kose deg og fyll tiden med det. Det er jo så mye man kan gjøre rundt juletider og jeg synes det er så viktig å gjøre ting som gjør en godt. For julekos må nødvendigvis ikke utelukkende bestå av ting som gjør det vanskelig med tanke på spiseforstyrrelsen. Hva med å invitere noen til å ta en kopp kaffe eller te? Dra ut for å skøyte sammen? Pakke inn gaver sammen mens man hører på julemusikk? Eller kanskje du vil ha en kveld alene med ansiktsmaske, strikketøyet og julefilm? Man kan gjøre mye koselig i juletiden selv om man kanskje vil finne på andre ting å gjøre enn kun ting som involverer mat. Finn ut hva som gjør at du har det fint og du koser deg!
Jeg mener ikke at man ikke skal utfordre seg, men hvis jul kun blir forbundet med utfordringer, stress, angst og masse vanskelige følelser blir det ganske trist. Derfor er det viktig å også gjøre ting som ikke fremprovoserer veldig mye vanskelig. Jeg har hatt noen sånne juletider, hvor jeg har prøvd å fremstå frisk / gjort alt det friske mennesker gjør og det førte ikke med seg så mye godt. Balanse er tingen! Utfordringer er bra, men det er ikke så bra når utfordringene skygger over all julegleden.

Jeg vet dette er en fin tid, samtidig som det er en tøff tid. Jeg håper likevel at dere får kjenne på varme, juleglede og gode øyeblikk. Jeg håper dere klarer å sette grenser for dere selv, at dere klarer å utfordre dere noe og at dere klarer å gjøre ting som gjør dere godt. Jeg tenker på dere og sender dere mange styrkeklemmer. Husk at helse må komme først, for det er faktisk mye viktigere enn middagsselskapet til grandtante Gunn eller å droppe jentekvelden kun fordi du er redd for matsituasjonen som kan oppstå. Jeg heier på dere alle fra sidelinjen og håper dere får en så fin som mulig juletid!

Hva gir deg glede i juletiden?

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER