Dere som har fulgt meg over flere år vet jo at jeg har en stor forkjærlighet for portrettfotografering. Dessverre har dette blitt nedprioritert i lange tider nå. Jeg har mange gode idèer som har har lyst til å teste ut og motivasjonen er der. Problemet er bare det at jeg ikke føler jeg har overskudd nok til å gjennomføre hva jeg ønsker. Men jeg har som mål at jeg i det minste en gang i løpet av mars skal få til en ordentlig portrettfotografering igjen.
Under her deler jeg noen av portrettene jeg tidligere har tatt. Rekkefølgen er helt tilfeldig og noen av bildene er til og med mange år gamle. Jeg holder fremdeles på å finne “min” stil når det kommer til portrettfotografering og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare den. Uansett, jeg håper at dere synes at noen av bildene ble bra i det minste. Tittelen på dette innlegget var forresten tittelen til et av disse bildene da det først ble postet, det hadde vært gøy om noen klarte å gjette hvilket?
Hei gode dere! Først og fremst må jeg bare gi dere et stort takk! Takk for kommentarene deres og takk for meldingene dere sender meg, det betyr mye! Jeg beklager for at jeg er litt sen med å svare noen ganger, men vit at jeg svarer så fort jeg har mulighet. Den tilliten dere viser meg gjør med så rørt. Gode er dere ♡ Jeg skulle så gjerne ha kunne hjulpet alle som en av dere, men kapasiteten min strekker seg ikke så langt og ei har jeg kompetansen som en behandler har. Lytte derimot kan jeg, oppfordre til å søke hjelp og dele noen av mine råd og erfaringer.
Når det kommer til gårsdagens antrekk så eeeelsker jeg denne buksen og detaljene på den! Livet er ikke så lett å se da mye av det blir skult av t-skjorten (derfor t-skjorten står ut ved magen haha), men det har stilige rysje-detaljer. Helt ærlig så liker jeg ikke hvordan buksen sitter på meg, fasongen kler meg nemlig egentlig ikke, men buksen er så fin at det får nesten gå. Tommel opp for at det i tillegg var 8(!!) varmegrader da bildene ble tatt, dermed slapp jeg å fryse til deg gjorde vondt hehe.
En behandler jeg hadde en gang snakket mye om spiseforstyrrede briller. Jeg ville ikke innrømme det der og da, jeg er ikke en gang sikker på om jeg trodde på henne, men nå i ettertid har jeg innsett hvor rett hun faktisk hadde. Siden jeg ble fortalt om dette for flere år siden har jeg blitt mye mer reflektert, ikke minst har jeg blitt flink på å skille mellom rasjonelle og irrasjonelle tanker. Det tror jeg faktisk er den største grunnen til at jeg er hvor jeg er i dag, det å klare å skille mellom nettopp det. Og det er dette spiseforstyrrede briller handler om! Å kunne skille på hvilke tanker og hendelser som oppleves som/av meg og hvilke tanker og hendelser som det kun er spiseforstyrrelsen som ser. Som det å se seg selv i speilet, ser jeg meg selv som superdupermegafeit så er det jo de spiseforstyrrede brillene jeg ser med. La meg gi dere et relevant eksempel på hvordan man derimot kan “høre” med disse brillene på.
“Så utrolig fin du ser ut om dagen, Elise Amanda!”. Egentlig et fint kompliment, er det ikke? Hvem ville ikke satt pris på å få høre det liksom? Men med spiseforstyrrede briller på høres dette helt annerledes ut i hodet. For jeg vet at jo nærmere normalvekt jeg har nærmet meg, jo finere får jeg høre av andre at jeg er. Dermed blir en så uskyldig setning tolket om til “Så utrolig mye du har lagt på deg og så mye feitere du har blitt, Elise Amanda!”.
Det å klare å skille på hva man ser/hører når man har på spiseforstyrrede briller og ikke er veldig VIKTIG. Før gikk jeg konstant rundt med brillene på og absolutt alt andre sa og gjorde tolket jeg i verste mening. Nå derimot er det heldigvis ikke slik og det gjør ting så himla mye lettere. Likevel, jeg skal innrømme at eksempelet over fremdeles er det første jeg tenker når jeg får en slik kommentar. Forskjellen er at etter noen få sekunder klarer jeg å innse at nå er det faktisk spiseforstyrrelsen som styrer tankene og ikke meg. At jeg hørte den kommentaren med spiseforstyrrede briller på og så kan jeg ta dem av og tenke på kommentaren på nytt. Og ja, den spiseforstyrrede tanken preger meg fortsatt og den sitter igjen. Men innerst inne vet jeg det godt: jeg hørte kommentaren med spiseforstyrrede briller på og kommentaren var ikke ment som “så tykk du har blitt”. Den var faktisk ment oppriktig som at jeg ser fin ut. Det er bare litt vanskelig å tro på innimellom, men nå vet jeg i det minste når jeg har på brillene. Og det har hjulpet meg mye lenger enn en skulle tro.
Har du noen tanker rundt dette? Ser du deg selv med slike briller noen ganger?
Eeeendelig noen nye antrekksbilder her på bloggen! Har dere savnet det? Denne fine kjolen er jeg utrolig glad i, men dessverre har jeg ikke vært flink nok til å bruke den. Jeg har slitt litt med hva jeg kan kombinere den med uten at antrekkene skal se helt like ut. Tidligere har jeg gått for en hvit genser og litt pene sko, men det funket jo knall med en litt tøffere t-skjorte og boots også!
Mona er her nå og hun blir over til i morgen, det har jo blitt tradisjon med overnatting hos en av oss en gang i uken. Vi har egentlig ingen spesielle planer i dag, men det er deilig å bare kunne slappe av. Jeg har planer om å prøve å overtale henne til å se High School Musical da, det er evigheter siden jeg har sett de filmene og jeg elsket dem da de kom ut. Hvis det ikke blir noe av vet jeg iallfall om ei annen som sikkert nesten kommer løpende om jeg spør haha.
God kveld dere! Dagen i dag har virkelig gått i ett! Jeg var ute av døren en liten stund før klokken ti på morgenen og det er ikke lange tiden siden jeg kom hjem. Så hva i all verden har jeg drevet med i dag? Vi i Vestfold Unge Venstre har hatt stand på Thor Heyerdahl Videregående skole, deretter hadde vi som sitter i styret i VUV et styremøte og deretter bar det rett avgårde til Mester’n Bowling for årsmøte med Larvik Unge Venstre. Der koste vi oss sammen med pizza, hadde årsmøte og deretter ble det litt bowling på oss.
Vi valgte å slå oss sammen med Sandefjord, noe jeg tenker er lurt. Jeg ble valgt som leder av Larvik og Sandefjord Unge Venstre og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på oppgaven som leder fremover!
Hahah altså la oss ta et øyeblikk for min særdeles vakre bowling-stil! Synd dere ikke får sett hvor fæl den er i virkeligheten, for den ble ledd av for å si det sånn! Likevel skal det nevnes at jeg var den som fikk flest poeng (bortsett fra de to som brukte gjerder)! Litt selvskryt er lov, eller hva? Tro det eller ei, men jeg er egentlig ganske brukbar i både bowling og i minigolf. Stilen min er bare litt… spesiell! Om du vil se så sjekk ut storyen min på instagram @eliseamandan
Jeg kan konkludere med at både Sine og Nancy har en ganske så mye bedre bowling-stil enn hva jeg har!
Det nye styret i Larvik og Sandefjord Unge Venstre: styremedlem, leder og økonomisjef. Vara var ikke tilstede på bildet.
Timen i dag på DPS var ganske tøff. Ikke bare hadde jeg nokså stor søvnmangel og ikke bare var det pokker så tøft å håndtere å dusje min egen kropp på morgenen, men timen i seg selv var også tøff. Vi pirket nemlig borti litt av det vonde. Jeg har aldri før skrevet om det på bloggen og kommer nok heller ikke til å skrive noe om det. Det vonde er alt for sårt til at jeg er i stand til å publisere det offentlig. Like så greit i grunn, jeg har aldri hatt som hensikt å blottlegge hele sjelen min på det store internett. Selv om jeg sikkert virker godt over gjennomsnittet åpen for dere lesere (noe jeg for så vidt er) må dere vite at det kun er en liten brøkdel jeg faktisk deler. Nettopp slik ønsker jeg å ha det også, da det ikke har noen hensikt hverken for meg eller dere å skrive om flere av de tingene jeg velger å holde skjult. Bare det å skulle åpne seg for en behandler om det er tøft, men også svært slitsomt.
Ikke bare sliter det meg ut psykisk å skulle brette ut om ting som er gjemt så langt inne. Ting som jeg har prøvd å pakke bort, legge i en container, låse med kjettinger rundt for så å kaste hele greia i et dypt uendelig hav i hjernen min sliter meg også ut fysisk. Joda, jeg blir anspent av å skulle snakke om det, musklene knyter seg sammen. Men jeg blir faktisk direkte dårlig i hele kroppen min. Etter jeg kom hjem fra dps i dag lå jeg timesvis med hodepine, feber (altså, hvordan??) og en kropp som føltes som om den tilhørte ei 90 år gammel dame som nettopp hadde besteget Galdhøpiggen. Derfor ble det dessverre sofaen på meg fremfor dansing og jeg lærte surt: ikke behandling på dager hvor jeg skal noe senere samme dag. Jeg visste jo det egentlig innerst inne, men jeg har en slik tankegang at jeg tenker “jammen i dag går det sikkert fint, det klarer jeg!”. Dermed føles det som et ekstra nederlag, som om ikke det var kjipt nok fra før av liksom.
Utover kvelden ble jeg heldigvis/uheldigvis litt bedre, det kommer an på hvordan du ser på det. Og bulimien bare “woho, let’s party!”. Dermed kan dere jo gjette dere til hva de siste timene i kveld har gått til. Nå ligger jeg utslitt i sengen og håper på å få sove snart. Tenk så deilig om jeg får sove uten å falle enda flere ganger i sykdommens klør i dag da? Det hadde jeg ikke klaget på for å si det sånn. Så her har dere en liten smakebit på hvordan en typisk dag kan se ut for meg. Innimellom her har det også vært en del angst, det har vært gråteanfall, en svært skamfull tur på butikken og litt annet også. Målet med dette innlegget var ikke å sutre, så jeg tror jeg skal styre unna med å gå inn i noe av det.
Målet mitt med å være såpass åpen er jo å kunne hjelpe andre til å kanskje føle seg litt mindre alene, bidra til at spiseforstyrrelser blir litt mindre tabu, bidra med informasjon og så er det i tillegg en god terapiform for meg. Jeg har alltid foretrukket å skrive fremfor å snakke, i tillegg prøver jeg å skrive når jeg er så rasjonell som et sykt menneske kan være i topplokket. Hadde jeg skrevet midt under et anfall av hater-meg-selv-tykk-feit-vil-ikke-denne-kroppen-faens-kaos hadde jeg nok ikke akkurat kommet med så mye godt eller fornuftig å si 😛
Noen tanker rundt dette? Og hvor åpen velger du å være på internett?
God kveld, gode dere ♡ I kveld eller i morgen tenkte jeg å kanskje gi dere en liten update på hvordan dagen i dag har vært, men enn så lenge kommer jeg med et lite tips til et antrekk jeg har satt sammen!
Er det en kombinasjon som jeg er alt for svak for så er det litt baggy jeans kombinert med hæler. Jeg synes det gir en så kul kontrast i antrekket og styler det opp så mye mer enn det originalt er (det er ikke akkurat en hemmelighet at jeg liker å gå kledd litt ekstra hehe). En strikkagenser passer i tillegg alltid sammen med jeans og man kan mixe og matche som man vil. Og når bh`stroppen først skal synes (enten at ryggen er litt bar eller på sidene) er det veldig mye finere med en bralette. Personlig er jeg ikke noen fan av synlige bh-stropper, men det er jo min mening.
Hadde jeg derimot valgt å gå for Converse og en caps til blir antrekket stylet ganske mye mer ned og ser mer casual ut. Tilbehør gjør faktisk utrolig mye og utenom sko er jeg dessverre dårlig på å huske å prøve ut litt forskjellig. Så dette er da altså kveldens lille stylingtips fra meg:)
Hva synes du om kombinasjonen av baggy jeans og hæler?
Hvor ofte trener du? Nå for tiden er det ikke særlig mye trening. Det eneste jeg gjør fast er hver mandag, da har jeg 1 og 1/2 time ballett med tåspisstrening en del av den tiden. Jeg tenker egentlig ikke på det som trening fordi det er gøy og en hobby, men det er jo faktisk en ganske god form for trening!
Har du en treningsrutine? Ja! Eller jeg hadde da jeg trente på treningssenter i fjor. Nå har jeg ikke vært med på treningssenteret på noen måneder fordi formen ikke har vært på topp + det har vært litt for dyrt for meg akkurat nå.
Har du dyr? En huskatt som heter Lucy og en Maine Coon katt som heter Molly (hun har egentlig et litt mer fancy navn hehe).
Har du prøvd turning før? Jeg gikk på barneturning da jeg gikk i barnehagen, men det var vel mere lek enn ordentlig turning. Har veldig lyst til å prøve da!
Hvordan ble du kjent med Andreas? Lillesøsteren hans og jeg er venninner og det var faktisk hun som spleiset oss haha:) Så ble kjent med han via henne. Jeg visste hvem han var fra før da, vi gikk faktisk på barneskole sammen. Han husker ikke meg fra den tiden da han er noen år eldre, men jeg husker godt at jeg dyttet han ned fra “kongen på haugen” en gang.
Hvordan kan en vanlig dag/uke se ut for deg? Behandling, fotografering, blogging, være med venner, dansing, politikk og bulimi er vel det hverdagene mine går i. Kanskje jeg skal lage et innlegg hvor dere kan følge meg en hel dag?
Hvilke tv-serier følger du med på? Nå går Greys ned på høykant! Det er ikke så mange uker siden jeg begynte å se på det (hvorfor har jeg ikke ett det før?!) og at jeg allerede er håp sesong 12 seier vel litt.. Ellers er jeg glad i krimserier og Farmen blant annet.
Hva er dine politiske hjertesaker? Psykisk helse, miljø, dyrevelferd, tegnspråk og saker som gjelder barn.
Hvilken sang er din fav atm? Nå måtte jeg faktisk stoppe opp for å tenke.. jeg har hørt utrolig lite på musikk jeg har satt på selv i det siste og har derfor ikke et helt klart svar. Kanskje All this time – Maria Mena. Den har jeg hatt en del på hjernen i det siste.
Har du en matrutine? Jeg prøver så godt jeg kan å følge kostplanen til Modum Bad, men jeg skal innrømme at det er vanskelig. Men jeg prøver i det minste å ta utgangspunkt i den og gjøre det beste ut av det. Hvis du er nysgjerrig på hvordan den er så ta en titt på videoen under her!
Jeg sitter hjemme i sofaen i joggebukse og hettegenser. Har endelig klart å komme meg opp fra sengen. Egentlig burde jeg ha dusjet på fredag, men jeg har ikke klart det ennå. Har ikke orket det. Håret mitt ser ikke ut, det samme med meg. Bare tanken på å skulle face min egen kropp uten klær, tanken på å måtte være i kontakt med min egen mage, mine egne lår for å dusje.. jeg klarer ikke. Jeg orker ikke heller. Det føles ut som om dusjing er et like stort tiltak som å skulle løpe et maraton. Egentlig vil jeg bare ned i sengen igjen, gjemme meg under dyna og slippe å ta stilling til noe som helst. Bare ligge og vente på at denne følelsen skal gå over. Den konstante følelsen av likegyldighet. Depresjonen har igjen meldt sin ankomst.
Motivasjonen til alt mulig er nokså på bunn. Jeg hater når depresjonen inntreffer. Med frykt ser jeg tilbake på hvordan det var på ungdomsskolen, livredd for å havne like langt ned. Jeg lå inne på det mørke rommet mitt i månedsvis. Orker ikke snakke med noen, orket ikke gjøre noe som helst. Stirret apatisk i veggen i timesvis. De eneste gangene jeg var ute av rommet var på grunn av bulimien, for å tørke opp etter å ha skadet meg selv og litt over en time hver mandag for å dra på dansingen. Bortsett fra det isolerte jeg meg totalt. Det føltes ut som et evig mørke og dit, så langt ned, vil jeg aldri igjen.
Denne følelsen har vært her en stund nå. Likegyldigheten. Eller så gråter jeg masse om dagen. Det gjør så vondt innvendig. Alt gjør vondt. Samtidig er jeg ikke så langt nede som jeg var på mitt verste, heldigvis. Jeg klarer å “ta meg sammen” noen timer om gangen. Gå inn i et helt annet modus og være fungerende for en liten stund. Men det har konsekvenser, det ender alltid med en baksmell. Slik har jeg bestandig vært i grunn. Ting blir alltid enda verre for en stund etter jeg har presset meg. Men jeg sliter med å si nei til ting, selv om jeg egentlig kanskje burde. Jeg er redd for å såre andre, redd for å ikke være god nok eller flink nok.
Det er slitsomt å ha det slik. Jeg vil bare skrike ut “JEG ER SLITEN, LA MEG VÆRE!!” og gå i hi til skyene letner litt, men jeg kan jo ikke akkurat det heller. For hva er i grunn verst? Å presse meg for hardt og dermed ende med å få en baksmell av følelser, eller å si nei til alt og alle og dermed ende opp med å miste alt og alle? Sistenevnte falt valget på sist ting ikke var så bra. Jeg er fremdeles bitter over det. Sint. Frustrert. Men mest av alt: veldig lei meg. Å skulle gå igjennom det en gang til er virkelig ikke et alternativ engang.
Så nå vet dere grunnen til blant annet dårlig blogging i det siste. Dårlig respons fra meg og sene svar. Vet dere hva? Det er faktisk helt lov til å ikke ha det så bra bestandig. Det er lov til å være lei seg over lang tid, det er lov til å ha det dårlig. Ikke minst er det lov til å si at “vet du hva, det går faktisk ikke så bra med meg om dagen” og det burde ikke være noe man skal skamme seg over. Jeg skal ikke drukne, jeg ligger i vannoverflaten og vipper. Men forskjellen nå er at jeg tidvis klarer det jeg ikke klarte sist: å holde hodet over vann.
Jeg har bestandig synes det er så spennende å besøke nye mennesker i hjemmene, nettopp fordi jeg er så fascinert over alle de forskjellige måtene å innrede på! Jeg er i tillegg der at jeg elsker å sitte på Finn.no for å se på hus som er lagt ut til salgs. Spesielt spennende er det å se hvordan hus jeg har fått forbi tusenvis av ganger ser ut innvendig. Noen ganger lager jeg meg til og med en historie i hodet med hva slags mennesker som bor i forskjellige hus, hva de driver med, hva de spiser til middag og hvordan huset ser ut innvendig.
Som dere ser er jeg selv veldig glad i hvitt og rene overflater, men med et innspill av farger og personlige gjenstander. Helt sterilt vil jeg jo ikke ha det, jeg vil ha det enkelt og rent samtidig som jeg kan få frem at det faktisk er et hjem. Det er viktig for meg! Jeg gleder meg så til den dagen Andreas og jeg kan kjøpe noe som er vårt, så jeg kan få det akkurat slik vi (jeg hehe) vil! Nå har jeg derimot prøvd å gjøre det beste ut av stedene vi har bodd og alt har vært lavbudsjett. Selv om det ikke er helt optimalt, har jeg likevel klart å sette mitt preg på det.
