Jeg sitter hjemme i sofaen i joggebukse og hettegenser. Har endelig klart å komme meg opp fra sengen. Egentlig burde jeg ha dusjet på fredag, men jeg har ikke klart det ennå. Har ikke orket det. Håret mitt ser ikke ut, det samme med meg. Bare tanken på å skulle face min egen kropp uten klær, tanken på å måtte være i kontakt med min egen mage, mine egne lår for å dusje.. jeg klarer ikke. Jeg orker ikke heller. Det føles ut som om dusjing er et like stort tiltak som å skulle løpe et maraton. Egentlig vil jeg bare ned i sengen igjen, gjemme meg under dyna og slippe å ta stilling til noe som helst. Bare ligge og vente på at denne følelsen skal gå over. Den konstante følelsen av likegyldighet. Depresjonen har igjen meldt sin ankomst.

Motivasjonen til alt mulig er nokså på bunn. Jeg hater når depresjonen inntreffer. Med frykt ser jeg tilbake på hvordan det var på ungdomsskolen, livredd for å havne like langt ned. Jeg lå inne på det mørke rommet mitt i månedsvis. Orker ikke snakke med noen, orket ikke gjøre noe som helst. Stirret apatisk i veggen i timesvis. De eneste gangene jeg var ute av rommet var på grunn av bulimien, for å tørke opp etter å ha skadet meg selv og litt over en time hver mandag for å dra på dansingen. Bortsett fra det isolerte jeg meg totalt. Det føltes ut som et evig mørke og dit, så langt ned, vil jeg aldri igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne følelsen har vært her en stund nå. Likegyldigheten. Eller så gråter jeg masse om dagen. Det gjør så vondt innvendig. Alt gjør vondt. Samtidig er jeg ikke så langt nede som jeg var på mitt verste, heldigvis. Jeg klarer å “ta meg sammen” noen timer om gangen. Gå inn i et helt annet modus og være fungerende for en liten stund. Men det har konsekvenser, det ender alltid med en baksmell. Slik har jeg bestandig vært i grunn. Ting blir alltid enda verre for en stund etter jeg har presset meg. Men jeg sliter med å si nei til ting, selv om jeg egentlig kanskje burde. Jeg er redd for å såre andre, redd for å ikke være god nok eller flink nok.

Det er slitsomt å ha det slik. Jeg vil bare skrike ut “JEG ER SLITEN, LA MEG VÆRE!!” og gå i hi til skyene letner litt, men jeg kan jo ikke akkurat det heller. For hva er i grunn verst? Å presse meg for hardt og dermed ende med å få en baksmell av følelser, eller å si nei til alt og alle og dermed ende opp med å miste alt og alle? Sistenevnte falt valget på sist ting ikke var så bra. Jeg er fremdeles bitter over det. Sint. Frustrert. Men mest av alt: veldig lei meg. Å skulle gå igjennom det en gang til er virkelig ikke et alternativ engang.

Så nå vet dere grunnen til blant annet dårlig blogging i det siste. Dårlig respons fra meg og sene svar. Vet dere hva? Det er faktisk helt lov til å ikke ha det så bra bestandig. Det er lov til å være lei seg over lang tid, det er lov til å ha det dårlig. Ikke minst er det lov til å si at “vet du hva, det går faktisk ikke så bra med meg om dagen” og det burde ikke være noe man skal skamme seg over. Jeg skal ikke drukne, jeg ligger i vannoverflaten og vipper. Men forskjellen nå er at jeg tidvis klarer det jeg ikke klarte sist: å holde hodet over vann. 

(arkivbilder)

klem, Elise Amanda