Hei! På lørdag hadde jo broren min Casper konfirmasjon, noe som ble en vellykket dag! Tror i alle fall at konfirmanten var veldig fornøyd! Sermonien i Bølgen kulturhus var veldig fin og en av talene som ble holdt var en av de beste talene jeg noen gang har hørt faktisk. Dessverre rakk vi ikke å dra noe sted for at jeg skulle få knipse noen bilder av selveste, dermed ble det rett på utsiden av lokalet. Og fotografen (les:jeg) var så kald at hun ikke orket å stå særlig lenge ute, men til å ha blitt tatt i full fart så sier jeg meg ok fornøyd 🙂
God formiddag! Dagen idag blir veldig travel for min del til tross for at jeg har fri fra skolen idag. Jeg skal hjelpe pappa med matlaging og ordne til konfirmasjon til lillebror, noe jeg grugleder meg til. Det blir fint å se hele familien igjen og å endelig få hilse på den lille babyen til fetteren min som er så utrolig søt! Men jeg skal innrømme at jeg gruer meg til maten, jeg vet det blir vanskelig, men jeg vet også at jeg nå er mye sterkere enn jeg pleide å være. Dessuten så er det broren min sin dag og den kan jeg virkelig ikke ødelegge. Ellers blir det en treningsøkt idag, en tur opp til Monica for å få sydd inn kjolen min, starte på en video jeg skal lage om jeg rekker og om jeg har enda mer tid så skal jeg lage en power pont til broren min som jeg skal vise i konfirmasjonen. @eliseamandan Hva heter du på instagram og hva er dine planer for idag?
Heihei! Etter middagen idag gikk Andreas, Anniken, Tom og jeg en tur i Bøkeskogen med hunden til Anniken. Jeg har jo sagt at jeg skal prøve å bli flinkere til å ha med og ikke minst bruke kameraet mitt, slik jeg var før, så det ser ut som om jeg er på rett vei. I morgen skal jeg opp til pappa en tur for å hjelpe til med matlaging til lillebror sin konfirmasjon som er på lørdag og om jeg får tid skal jeg prøve å få begynt på pallesengen jeg har planer om å bygge. Det har seg nemlig slik at den veggen jeg vil ha senga mi på er 2cm for kort, så nå ligger det bare en madrass der. Og sta som jeg er så nekter jeg å ha senga mi et annet sted. Derfor er palleseng genialt, for den lager man jo størrelse på selv. Man skal vel ikke se helt bortifra at jeg kommer til å be Andreas litt om hjelp til å bygge den, men resten vet jeg at jeg klarer selv.
I forbindelse med Disney Channels Violetta Dance-konkurranse – der du kan konkurrere om å reise til London og få spille inn dine beste dansetrinn profesjonelt og jammen også få vise dem på Disney Channel! – så har jeg nå en super giveaway der du kan vinne kule Violetta-saker!
I samarbeid med Disney Channel deler jeg ut en premie med blant annet Violetta dusjprodukter, Violetta dagbokfutteral, wallstickers, Violetta-serien på dvd, og en gjeng med Disney-kosedyr.
For å delta i trekningen av denne fine premien, må du klikke liker på dette innlegget og legge igjen en hyggelig kommentar med mailen din, slik at jeg kan kontakte vinneren. Vinneren blir trukket neste torsdag.
Er du glad i å danse eller har en lillesøster som liker å danse eller følger Violetta-serien? Da er Disney Channels dansekonkurranse Violetta Dance en fantastisk mulighet!
Disney Channel og Violetta arrangerer akkurat nå dansekonkurransen Violetta Dance der barn og unge kan spille inn sine egne dansetrinn til sangene “I min verden” og “Right now”, to populære sanger fra Violetta-serien.
Vinneren får reise til London for å spille inn sine dansetrinn profesjonelt og deretter presentere dem på Disney Channel høsten 2015. Kanskje blir det nettopp en av dere som vinner denne fantastiske premien og en reise til London?
Klikk deg inn på http://www.disneychannel.no for å delta og lese mer! Sjekk også ut #violettadance på Instagram og Twitter! Jeg kommer også til å kjøre en annen give away på instagrammen min @eliseamandan og det du må gjøre der for å delta er å følge meg og legge igjen en kommentar.
God kveld! Det har blitt litt mye snakk om været her i det siste, men herregud for et deilig vær! I dag har det jo nesten vært sommer og slik har jeg vandret rundt i dag – uten å fryse. Kameraet ville dessverre ikke høre helt på meg i dag når det kommer til fokus (les: jeg mistet objektivet fra sofahøyde en gang for lenge siden, så det har vært litt vrangt etter det).Pus kom bort da jeg tok bilder, så fikk sneket henne med litt, søt ikke sant? I morgen kommer det forresten en give away på bloggen, så følg med da 🙂
Ellers i dag har jeg vært på et møte, kjøpt konfirmasjonsgave til lillebroren min (som ikke er så liten lenger), trent og blitt intervjuet av TV 2, så det blir spennende å se resultatet på det! I morgen tenkte jeg også å filme en “spring lookbook” om jeg får tid 🙂 Men nå er det sofaen og litt skriving som venter, så vi blogges i morgen.
Hei fininger! Da var hverdagen tilbake igjen, men med tanke på været som var i dag så skal jeg ikke akkurat klage. Atten varmegrader og sol? Ja takk! Det var utrolig deilig å endelig kunne gå i skjørt igjen uten å ha strømpebukse under og uten å fryse i hjel, får bare krysse fingrene for at været holder seg sånn.
Jeg fikk også en veldig trist beskjed i dag. Vår kjære Vilde tapte kampen mot kreften i dag. Så sterke, gode Vilde, nå er det din tur til å få hvile. Du kjempet veldig hardt og likevel med et av de fineste smilene jeg har sett, noe jeg beundrer deg for. Først mot anoreksi og mens du var innlagt for det fikk du vite at du hadde kreft i tillegg. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det var å kjempe mot disse monstrene samtidig. Det aller siste du sa til meg var at jeg måtte bli frisk og vet du hva? Det skal jeg Vilde. Det skal jeg.
God kveld! Titter kjapt innom her en liten tur før jeg skal avgårde til noen venner som er rett oppi gata. Det er jo søndag i dag, noe som betyr at Helt Perfekt går på TV og det er akkurat min type humor. Store deler av dagen min i dag har gått til å lete etter katten min Lucy som har blitt borte. Jeg håper virkelig at hun kommer trygt tilbake, er jo så glad i den lille pelsdotten min. Husker også at jeg lovet å vise bilde av tatoveringen jeg tok i vinterferien, så det tok sin tid, men her er i alle fall noen bilder. Håper alle får en fin kveld videre og kryss gjerne fingrene for at pus kommer tilbake i god behold. (presterte å tulle til lyset da jeg tok bildene og så det først da jeg kom hjem, jaja)
Hva synes du om antrekket? Og er det noe dere vil se mer av på bloggen?
Hei! Håper dere alle får en fin lørdag og koser dere masse! For min del blir det pizzakveld med en kompis + kjæresten og kanskje en tur ut etterpå, så det blir nok bra! Under her kan dere forresten se dagens antrekk som jeg knipset i en fei i stad.
Så må jeg si tusen hjertelig takk for all responsen angående innlegget mitt i går, jeg hadde aldri forventer så stor respons! Så takk til alle dere som har kommentert, likt og/eller delt innlegget, det betyr veldig mye! Jeg synes det er et veldig viktig tema som må frem i lyset, folk må slutte å gå med skyggelapper foran øynene. Det er ikke alt man kan se og heller ikke alt man kan vite. Heldigvis blir det gjort endringer i det offentlige helsesystemet for tiden og jeg håper av hele mitt hjerte at det blir gjort noe med det jeg skrev om i går. Og igjen: tusen takk!
advarer mot sterke/triggende bilder og vil si at dette er ikke et “å så syk jeg var” innlegg, men et innlegg om å ikke bli tatt på alvor før man er “tynn nok”.
Før jeg begynner å skrive skal dere få se på åtte bilder. Åtte bilder tatt på forskjellige stadier i livet mitt. Bildene til venstre er alle fra et samme stadie og bildene til høyre er fra et annet samme stadie. Se på bildene og gjett så, hvor tror du jeg var sykest, hvor tror du spiseforstyrrelsen hadde mest makt?
Nå som du har sett bildene så tenker du nok at jeg var sykest på bildene til høyre, ikke sant? Vel, da kan jeg fortelle at du tar helt feil. Og det er det hele poenget med dette innlegget er. Når er man tynn nok til å bli tatt på alvor? Eller når er man syk nok til å bli tatt på alvor? Hvorfor må man være “tynn nok” for å være “syk nok”? Jeg var mye, mye sykere på bildene til venstre, men man kan ikke se det. For hva er det vel egentlig å se? Du kunne ikke se at jeg brukte hele dagen på å spise og spy til jeg falt om. Du kunne ikke se at kroppen min var helt ødelagt innvendig og overhodet ikke fungerte. Du kunne ikke se hvor mye tankene tok overhånd og hvor fastlåst jeg var i spiseforstyrrelsen. Du ser kun ei vanlig jente, eller hva? Du kunne ikke se alle sykehusinnleggelsene, du kunne ikke se at jeg blakket meg ut fullstendig fordi det var så dyrt å kjøpe mat som skulle fylle behovet mitt for matrusen, du kunne ikke se hvor vondt og vanskelig jeg hadde det eller alle kampene jeg kjempet. Og ikke minst: du kunne ikke se alle kampene pappa kjempet mot systemet for at jeg skulle få hjelp.
Og det var det nesten ingen andre som kunne se heller. Selvom jeg fortalte og ba om hjelp, så fikk jeg ikke tilstrekkelig med hjelp. Jeg var ikke syk nok i det offentlige sine øyne. Eller rettere sagt: jeg var ikke tynn nok. For hvorfor er det sånn at man må være radmager før man blir tatt på alvor? Jeg synes i alle fall ikke det er greit, ikke i det hele tatt. Det er rett og slett krenkende. Jeg gikk blant annet til behandling på spiseenheten i Tønsberg hvor jeg ble spurt om hvor mange kalorier jeg overspiste på hver dag. Jeg svarte som sant var: 6 000-12 000 (ja, du så riktig). Hva fikk jeg til svar? At jeg løy, at om jeg hadde spist/kastet opp så mye hver dag så hadde jeg vært overvektig, at man ikke klarte å kaste opp så mye av maten at man holdt vekten eller gikk ned. Jeg løy ikke. Så jeg sluttet der og det var tilbake til samtaler på bupa hvor vi snakket, bare snakket. Blodprøvene mine var overhodet ikke gode, maten styrte hele hverdagen min, jeg var helt utkjørt. Men vi fortsatte å snakke, for jeg var jo ikke tynn, jeg var normal, og da var det vel ikke farlig? At jeg ofte besvimte pga lavt blodsukker, nei det gikk fint, jeg måtte jo bare ikke kaste opp så mye. Hadde det vært så lett så hadde jeg vel stoppet for lenge siden?
Jeg ruset meg bokstavelig talt på mat, jeg MÅTTE ha maten, måtte overspise, måtte kaste opp. Jeg prioriterte mat foran venner, foran skole, foran familie, foran alt bortsett fra dansingen. Dansingen var det eneste som holdt meg oppe, eneste som ga meg lyst til å bli frisk. Hvor mange ganger jeg ba om hjelp aner jeg ikke, hvor mange akkuttinnleggelser jeg har vært gjennom fordi tankene har tatt overhånd aner jeg ikke. Men det ble aldri noe mer, for igjen jeg var ikke syk nok (les: tynn nok). Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen jeg så sårt ba om? Hvorfor måtte pappa kjempe mot helsevesenet og ikke med? Skjønner ikke de som skal være eksperter at en spiseforstyrrelse faktisk sitter i hodet og ikke i kroppen? Tydeligvis ikke. Og det, det trigget. Å ikke være syk nok, men likevel ha en spiseforstyrrelsediagnose. Var jeg ikke en flink nok spiseforstyrret? Synes de også jeg var feit? For jeg var jo det. Tankene i hodet mitt sa så. Dermed kom også tvangstankene: “for å fortjene å lakke neglene må du ta 500 sit ups” kommanderte de. Og jeg lystret. “Hvis du skal på do MÅ du være sikker på at døren er låst, ingen kan se feite deg” og jeg lystret, jeg kunne stå i over en time å låse opp og igjen døren, røske i håndtaket for å sjekke at den var låst, for så å endelig få lov til å dusje eller gå på do.
Jeg klarte ikke å stoppe selv. Jeg spiste og spiste til magen var så full at magesekken presset på lungene og jeg så vidt fikk puste. Jeg spiste så mye at jeg fikk et langt strekkmerke på magen fordi magen rett og slett ikke var stor nok. Jeg spiste og spydde bort flere tusen kroner i uka og jeg har lån. Lån som jeg lånte for å ha råd til å ruse meg på maten. Og alt hjemme måtte gå etter mine regler. Det var ikke Elise lenger, det var kun spiseforstyrrelsen igjen. Som nasjonaldagen for noen få år siden. Det gjør vondt å tenke på, det er så vondt hva jeg utsatte noen av de jeg er mest glad i for. Jeg har ikke klart å la noen andre få vite om det før nå, jeg skammer meg sånn. Det har seg nemlig sånn at når spiseforstyrrelsen ble utfordret, så kunne det skje at jeg ble psykotisk. Slik som den gangen. Vi skulle spise ute og jeg var sint og gråt fordi jeg trodde at vi ikke kom til å rekke å spise på det klokkeslettet jeg måtte spise på. Pappa kjørte meg hjem og mer enn det husker jeg ikke, alt ble svart og de fikk ikke kontakt med meg. Hva jeg hadde gjort? Jeg hadde veltet møblene i stua, jeg hadde knekt en hylle, jeg hadde ødelagt over 100 CD`er og jeg hadde prøvd å smelle en vinflaske i hodet på pappa i tillegg til å bite. Og jeg kan ikke huske noe av det engang. Og jeg kan love dere at det er så langt fra hva Elise ville ha gjort som over hodet mulig. Likevel så var jeg ikke syk nok, jeg var ikke “tynn nok”.
Helsevesenet mente også at pappa alene skulle passe på meg 24/7, at det var han sitt ansvar. Men en person alene klarer ikke det, det er umulig. Jeg var for frisk til å få bedre og mer hjelp, men jeg var for syk til å være alene hjemme. Pappa gjorde det og han gjorde så godt han kunne, men pappa er ikke 4 personer, han er kun en. Det sier vel seg selv at det ikke gikk. Så dermed gikk det som det gikk: akuttinleggelse på akuttinnleggelse, spising og spying om hverandre, selvskading på selvskading. Men hjelpen som jeg trengte kunne jeg fortsatt ikke få, jeg var fremdeles ikke tynn nok til å være syk nok. Hvorfor må man det? Er det ikke lurt å plukke opp folk så fort som mulig i systemet? Få de på beina igjen så fort som mulig? I rundt fem år har vi kjempet mot systemet. Hadde jeg ikke hatt pappa eller Beate så hadde jeg ikke stått her den dagen idag. Men hva med de som ikke har noen til å kjempe for seg? De som er for syke til å kjempe selv? De som ikke vinner over det offentlige systemet? Jeg kjenner desverre noen som tapte mot systemet. Noen som ikke fikk hjelpen når de faktisk ba om hjelp. Og hvordan det går med de nå? Sist jeg så de var i begravelsen dems. Og det sier litt.
Jeg skulle så ønske jeg at jeg fikk den hjelpen jeg trengte da jeg ba om det. Da hadde jeg sluppet å gå igjennom alt det jeg har gått igjennom. Da hadde jeg aldri kommet så langt gravd ned i spiseforstyrrelsen. Etterhvert fant jeg ut at siden jeg snart var atten så fikk jeg ikke lov til å leve, for jeg var jo et barn og barn er ikke over atten. Men så gikk det jo slik at jeg levde da og dermed skrek stemmene som aldri før: “Du våger i alle fall ikke å leve som voksen med mindre du har en barnekropp”. Og hvordan får man er barnekropp? Jo, man mister former. Og hvordan gjør man det? Man går ned i vekt. Og dermed raste jeg ned 10kg til (jeg hadde gått ned en del før det også) og mistet formene. Men psykisk? Livet mitt generelt? Jo, jeg hadde det faktisk mye bedre, jeg var ikke så fanget av spiseforstyrrelsen. Jeg brydde meg ikke så mye mer, tenkte ikke så mye på det, så lenge jeg holdt vekten var det greit og det var jo ikke noe problem. Spiseforstyrrelsen var liksom ikke så ille, spise/spy rundene hadde blitt mer en vane enn en rus. Og tankene om å bli frisk kom på alvor. Jeg klarte skole bedre, klarte venner fint, jeg var rett og slett friskere, bare tynnere. Men så var det det å ikke ha en kropp uten former lenger da.
(her hadde jeg klart å gå opp noen kilo på egenhånd)
Men da ser dere, DA slo den offentlige full alarm. Nå var det krise, for nå var jeg plutselig syk nok, bare fordi jeg “endelig” var “tynn nok” til å være “syk nok”. Men så spør jeg da, hvor var jeg egentlig sykest? Hvor hadde jeg trengt mest hjelp? Dette året her eller de fire-fem årene før? Plutselig skulle det bli samtaler hver uke, blodpøver og full legesjekk en gang i uken og truing om innleggelse på somatisk. Heldigvis for meg ba jeg om å bli søkt til Capio, noe jeg ikke angrer på. Selvom jeg dro derifra etter fire uker så fikk jeg mer hjelp der (vil også nevne at capio er privat og ikke offentlig) enn jeg fikk gjennom alle de andre årene. Jeg var syk lenge før desember ifjor. Jeg var mye sykere før desember ifjor og frem til nå. Men i det offentlige virker det bare som om de ser kroppen eller vekten. Du er ikke syk nok til å få ordentlig hjelp før du er tynn nok. Og det skremmer meg virkelig, det skulle ikke vært lov å holde på sånn. At de heller skal reparere mennesker fremfor å bygge. Noe må gjøres, dette er så absolutt ikke greit. Det er mennesker som kunne ha fått hjelp i det de holdt på å utvikle en spiseforstyrrelse, mennesker som først får hjelp etter å ha brukt flere år på å ødelegge seg selv. Om man først er så heldig at man får hjelp i det hele tatt da.
Og husk: du er ikke syk nok til å få hjelp før du er “tynn nok”, i alle fall ikke hvis du skal inn i det offentlige helsesystemet.
ps: behandlerne mine i seg selv har jeg ikke et vondt ord å si om, de har vært fantastiske, også døgnenheten for barn/ungdom de gangene jeg faktisk har fått komme inn der.
Hvor ofte trener du? Jeg trener fem ganger i uken, men jeg trener omtrent bare styrke nå fordi jeg må bygge opp kroppen igjen.
Hvor ofte har du bulimirunder? Har ikke hatt en eneste siden jeg kom hjem fra Capio faktisk! Før kunne det være alt fra 1 om dagen til å bruke hele dagen på det. Det er helt sykt å tenke tilbake på, hva livet mitt dreide seg om før. Det var jo ikke noe liv.
Hvorfor skrev du deg ut fra capio? Det ble litt for tøft for meg med tanke på at de kun behandler spiseforstyrrelser der og jeg merket at når jeg jobbet så hardt og intenst med spiseforstyrrelsen så kom de andre psykiske problemene veldig sterkt fram, noe de ikke kunne hjelpe meg med der desverre. Tror også det ble litt vel tøft for meg med så rask og mye vektoppgang. Men jeg lærte så utrolig mye der borte de tre-fire ukene jeg var der at hverdagen min er helt anerledes nå, jeg har faktisk som mål å være frisk før 2016. Og jeg er evig takknemmelig for den gode behandlingen jeg fikk der, hvor mye det har hjulpet meg og ikke minst verdens beste behandler. For ikke å glemme jentene der, det var kjempetrist å dra fra dem og jeg begynte til og med å gråte.
Jeg har et inntrykk av at du er åpen om noe av det du sliter med, er du noen gang redd for å bli dømt? Som du skriver så er jeg åpen om noe av det ja og det jeg er åpen om er jeg vel egentlig ganske åpen om. Jeg var livredd for å bli dømt da jeg gikk offentlig ut med det, jeg satt å skjalv og strigråt fordi jeg var så nervøs. Men jeg har lært at med å være åpen slipper man mange ubehagelige spørsmål, man slipper rykter og folk som lurer, man slipper å forklare seg hele tiden. Så å være åpen har for meg gjort ting lettere og jeg angrer ikke. Men så klart, ja, jeg har vært livredd for å bli dømt.
Hvordan takler du stygge kommentarer? Heldigvis får jeg ikke så ofte stygge kommentarer, men de kommer noen ganger. Det kommer så an på hva kommentarene handler om. Noen ganger ler jeg av dem, noen ganger blir jeg veldig frustrert og sint og andre ganger kan jeg gråte over dem. Heldigvis veier de positive veldig opp for de negative.
Hvordan takler kjæresten at du har spiseforstyrrelser? Han takler det overaskende bra og er ekstremt støttende. Jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt som det jeg har kommet nå uten hans støtte. Det skal sier at han har erfaring fra før med å være veldig nær en med spiseforstyrrelser, noe som gjør at han da vet bedre hvordan han skal takle ting, hva han kan gjøre og hvordan. Han kjefter aldri, men er heller god og støttende og hjelper meg på rett spor hvis jeg er litt på vei ut. Han har stilt opp helt enormt mye for meg, mye mere enn jeg hadde forventet og mye mere enn hva mange andre ville ha gjort.
Blir du noen gang blitt trigget av andre spiseforstyrrede du bor med når du er innlagt? Følte ikke at jeg ble det. Nå skal det sies at det skal veldig mye til for å trigge meg, men også at jentene der borte var alle veldig opptatt at vi ikke skulle trigge hverandre. Det var noen småepisoder hvor jeg ble litte granne trigget, men ikke noe stort og det gikk helt fint.
Tar du deg lett nær av ting? Det kommer så an på hva, så både ja og nei.
Hvis du blir bedt med ut av noen venner når du har en dårlig dag og du har mest lyst til å være alene og isolere deg, hvordan er det du motiverer deg selv til å dra ut likevel? Biter tenna sammen og drar som regel ut likevel. For jeg vet at for hver gang jeg avlyser fordi jeg har det vanskelig, jo vanskeligere vil det bli og jo mere isolert kommer jeg til å bli, det vet jeg av erfaring. Og etter å ha vært ute en stund så finner jeg ut at det var nok lurt og humøret blir bedre, selvom det kanskje var jævlig bare det å gå ut eller de første minuttene.
Blir du forsatt plaget av vonde minner fra fortiden din? Ja, desverre.
Hvilke blogger leser du fast? Bloggene til folk jeg kjenner og ellers titter jeg litt innom de på topplisten noen ganger. Jeg har blitt veldig dårlig på å lese blogger i det siste faktisk.
Hvor kjøper du klærne dine? Jeg har egentlig ikke en fast butikk jeg handler på, det blir mest de vanlige kjedebutikkene og så elsker jeg bruktbutikker, der finner man mange skatter. Jeg må også innrømme at jeg er litt fæl til å titte innom barneseksjonen i klesbutikker også.
Hvor finner du inspirasjon til bildene du tar og stilen din? Egentlig ikke noe spesielt sted, det popper som regel bare inn i hodet mitt. Når det kommer til klær så finner jeg vel bare klær jeg liker og prøver å sette dem sammen. Har ikke noe spesielt sted jeg finner inspirasjon, men noen ganger kommer jeg over bilder og tekster som inspirerer meg veldig.
Hva ser du frem til? Å reise, å være frisk, klare å fullføre skolen og bare leve. Bare et helt vanlig liv uten et ondt monster som sitter på skulderen min 24/7, det hadde vært deilig det! Eller vet du hva, det BLIR deilig, for det skal jeg klare.
Hvor høy er du? 168.1 cm for å være helt nøyaktig. Akkurat like høy som mormor var på sitt høyeste.
Slang med noen tilfeldige bilder fra telefonen min jeg. Hvis det er noe mer dere lurer på så er det bare å spørre, biter ikke 🙂
