MIN HISTORIE – LESERINNLEGG 25#

 

Allerede som 4.klassing har jeg merket en del av hva folk gjør for å være “kule” og hvilke konsekvenser det får. Ett familiemedlem døde og jeg ble utrolig nok mobba for det. Som en egentlig veldig beskjeden jente, turte jeg ikke å gråte, jeg turte ikke å vise hva jeg følte og i hvert fall ikke å snakke med noen. Jeg har mistet ett godt forhold til min mor, jeg snakker så vidt med henne og hun aner ikke hvorfor. Jeg tørr fortsatt ikke å gråte offentlig fordi jeg ikke orker at folk snakker dritt om meg for noe de ikke vet en dritt om. 

Da min oldemor døde for bare 3år siden ble jeg ikke lei meg, eller ble jeg? Svaret er vel ikke så lett. Fordi jeg ble lei meg, men jeg viste det ikke. Samtidig så ble jeg ikke så lei meg, jeg hadde ikke så god kontakt med henne fordi at jeg er i en familie med jenter. På den siden av familien er ikke vi jenter godtatt, vi er ikke bra nok og vi får ikke like mye som fetterne mine. Allerede da min søster ble født og mamma og pappa var på besøk for å vise henne frem sa oldemor: “det var den familien, får håpe en av søsknene dine får til noe litt bedre.” -Det gjorde de, begge søsknene til pappa fikk sønner, og hun var så glad i dem og det ble visst bestefar også. 

Hvert år tar bestemor og bestefar med fetterne mine på skolestart og julegaveshopping. Og hvem betaler? Selvfølgelig de. Som du kanskje forstår får jo ikke jeg eller søstrene mine det. Derfor når jeg starta i 8.klasse så trakk jeg meg litt tilbake. Jeg måtte starte på en skole hvor bestefar hadde vært lærer og jeg gikk som regel bare under etternavnet mitt fordi bestefar også hadde det. Alt jeg gjorde ble sammenligna med bestefar eller søstrene mine når lærerne visste hvem jeg var. Av elever ble jeg kalt ting, slått og sparka på skolen fordi jeg hadde to fettere som ikke er helt som alle andre. 

Jeg måtte finne på noe som gjorde meg til noe annet og noe som gjorde at jeg kunne rømme litt vekk og bare tenke. Jeg gikk helt til jeg kom meg langt vekk og bare knakk sammen i tårer. Jeg skulka timer, starta og kutte meg, følte at alle så på meg, slutta å spise, you name it. Innimellom måtte jeg til og med bare gå til skaden jeg har i kneet nesten gjorde så jeg følte jeg ville knekke sammen. 

I slutten av 8.klasse møtte jeg en gutt, han var snill og jeg følte jeg endelig kunne finne noe positivt i dette livet jeg gjorde vel også det, i en måned eller noe. Vi ble aldri sammen, vi bare holdt på. Kyssa, klemte, så var det det da.. vi lå sammen, begge frivillig men uten beskyttelse. Resten av dagen og dagen etter fikk jeg masse meldinger av han. Om at jeg måtte ta angrepille, det gjorde jeg ikke. Jeg ville ikke gjøre det. Han maste og maste, selvfølgelig måtte jeg da selvfølgelig si at jeg hadde tatt den. Dagen etter at det hadde skjedd, da var vi på klassetur. Jeg fikk fortsatt meldinger av han, men det visste jeg ikke. Mange tok mobilen min, snakket om det som sto der, og jeg visste ikke hva de mente. Da jeg fant ut av det, stakk jeg av. Ikke langt, men ett sted hvor ingen kunne se meg og hvor det var helt stille så jeg kunne sitte, tenke og angre for meg selv. I ettertid må han ha hørt om det, nå snakker han ikke med meg og jeg tror han holder på med ei ny.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

 

hvem er du?

En stund siden sist og en del lesere siden sist også, så jeg kjører en ny runde! Håper dere vil ta dere tid til å svare, jeg vet jo ikke hvem de fleste av dere er annet enn et ekstra tall på statistikken. Hvilket kjønn er du? Hvor gammel er du? Hvor er du fra? Hvilke interesser har du? Hva liker du/liker du ikke med bloggen min? Håper dere vil ta dere tid til å svare! :3

Since I have readers all over the world, I will write this in english too(my english is not good at all..). What sex are you? How old are you? Where are you from? What interests do you have? What do you like / don’t like about my blog? I really appreciate if you answer! You can also like my facebook page HERE.

 

cupcakes 110412

Jeg fant et oppskrift, men endret omtrent alt på den, så dette er min oppskrift. Disse ble alt for gode, så de burde virkelig prøves ut! 

 

Ingredienser:

-225g smør

-225g sukker

-3 ts vaniljesukker

-4 egg

-225g hvetemel

-2 ts bakepulver

-5 ss melk

 

Topping:
-175g smør 

-1 eggehvite

-350g melis

-kondittorfarge

-pynt

 

1. Sett ovner på 180 grader og sett 24 muffinsformer på et stekebrett.

2. Ta smør i en skål og sett den på defrost i mikroovnen i noen sekunder slik at det blir mykt. Ta smør og sukker og rør sammen til det blir fluffy. Tilsett eggene og rør de ut. Tilsett resten og fordel røren i muffinsformene.

3.Stek de i stekeovnen i 18-20 minutter på midterste rille. Sett de så på en rist til avskjøling.

4.Topping; ta smør i en skål og pisk til den er fluffy, sikt inn melis og pisk det sammen til det igjen er fluffy. Ta en annen skål og ta KUN eggehviten fra egget i den og pisk til det blir en hvit fluffy masse. Hell eggehvitefluffen oppi toppingen og pisk sammen.

5. Når muffinsene er varme kan du bruke en sprøytepose og sprøyte på toppingen. Pynt så med kakepynt.

 

 

Skal du prøve å lage dem?

 

flowers-flowers-flowers


Dette er hva jeg hadde på meg da jeg feiret familiebursdag igår. Idag har jeg fullført hele skoledagen (ehe, for første gang i år), vært i et møte med skolen og fått skolePC! Idag skjer det vel ikke stort annet enn at jeg har planlagt en joggetur, være med kjærsten og hvis jeg får tid skal jeg bake cupcakes + legge ut oppskrift og fremgangsmåte til dere. Høres bra ut?

… 

å være syk på innsiden

Jeg ble inspirert av denne herlige jenta til å skrive et slikt innlegg. Anbefaler dere å ta en titt innom bloggen hennes!

Det er  mange som ser ned på mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier følelser. Se for deg ei jente på 15 år som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er på stranden uten å ha noe på hodet, alle skjønner med en gang hva hun har vært igjennom og ingen ser ned på henne. Du ville i alle fall aldri funnet på å kalle henne oppmerksomhetssyk.

Så ser du for deg ei 15 år gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre går hun også i bikini på stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling på hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjønner dere ikke at å være syk på innsiden kan gjøre minst like vondt som å være syk på utsiden, om ikke verre? Og er det å kle seg om alle andre, å være oppmerksomhetssyk?

Noe som kan være vanskelig å forstå er at et menneske kan være syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips på foten må man ikke akkurat være særlig smart for å forstå at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig å forstå at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke før vi får se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er på innsiden. Det er det som gjør det så vanskelig.

De fleste av dere har garantert vært ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjør, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig å forstå hvor vondt det gjør, uten å ha vært der. Når hvert eneste sekund du må leve er så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, bare det å puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger å bli syk på innsiden på akkurat samme måte som ingen velger å bli syk på utsiden. 

Jeg har vært heldig, svært sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjør like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk når man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gått igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, så vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psyk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psyke. Og det er der man kan gjøre en forandring; ved å respektere.

For helt ærlig, hvem hadde trodd at jenta på bildet under sultet seg, kuttet opp armene sine og hatet seg selv så mye at jorden ikke virket som et sted for henne?

 

Hva er dine tanker rundt dette?

… 

jeg er flink til å…

-ta vare på og bry meg om andre mennesker

-holde på hemmeligheter

-ta bilder

-skrive stiler og dikt

 -være meg selv
 

Hva er du flink til?

… 

number two


Ett ord: vaaaarmt! Rett etter at bildene ble tatt skiftet jeg til noe lettere klær, som jeg også skal ha på meg etterpå når jeg skal feire bursdagen min med familien på mamma sin side. Foresten; hva heter dere på instagram?

sweet sixteen



Da er jeg også 16 år gammel ung! Litt fint, litt skummelt, men jeg tror jeg skal venne meg til tanken. Dagen idag har egentlig vært litt fin (med unntak at jeg strøk=fikk ikke lappen): trening på spenst, sushi til middag og to timer med dansing etterpå! Gleder meg! :3

wake me up another day

 

Sammenbrudd på skolen idag, følte at alle glodde på meg, hatet meg og synes stygt om meg. Derfor dro jeg hjem, klarte bare ikke mere av skolen. Men imorgen skal jeg prøve på nytt og om ikke det heller går; vel, da skal jeg prøve enda en gang, helt til det går.

insta

Jeg heter Carmabell, følg meg gjerne. Hva heter du?

…