wanna run away with me?

Ja, jeg har lagt på med mye, til de som skulle lure. Og jeg takler det helt ræva. Unnskyld for masse negativitet i det siste, jeg skal bli flinkere til å se positivt på ting. Det er bare det at noen ganger hjelper det å få det ut, isteden for å flykte fra problemene.

positivitet fra dere


Det er snart høst 

Jeg har gode venner og har lært meg å sette litt mer pris på de rundt me

Jo, kanskje det faktum at jeg døgnet i natt og kan da sove som en stein i natt. Det er godt.

Det er meldt regn neste uke!

Har verdens bestevenninne.. Ho støtter meg gjennom alt, selv når jeg bare vil dø. Hadde jeg ikke hatt henne, ville jeg ikke levd nå.

Jeg skal starte på en helt ny skole imorgen hvor jeg ikke kjenner noen, jeg får en helt ny start og denne gangen er jeg rimelig sikker jeg skal klare å gå riktig vei. 

Jeg er virkelig klar for en ny start, jeg har sluttet med både røyk og snus.. itillegg for noen dager siden holdt jeg på å miste gutten som betyr mest i livet mitt, men alt har fikset seg og nå skal vi dra til syden sammen.

Min fantastiske kjæreste lyser opp dagen min, mens alle andre drar meg ned igjen. Men jeg prøver å “stay positive”

Jeg har blitt tynnere! 


Jeg har klarer å stå å se meg i speilet igjen.

Skal være med verdens snilleste gutt idag! 

Har en fantastisk kjæreste som alltid stiller opp.

Det er verdens fineste vær her idag, har ikke vært det på lenge, og det gjør meg utrolig glad!

Jeg har møtt en med samme interesser som meg!

Jeg har en fantastisk kjæreste/samboer/forlovede som (nesten) alltid klarer å veie opp for alt det andre drittet livet kan dra meg gjennom. Han er verdens beste.

Jeg har verdens beste venn.

Det er fint vær.

De stundene jeg føler jeg kan puste ordentlig.

Og det at jeg har en bestevenn som gir veldig gode klemmer.

Jeg har verdens beste venn som alltid stiller opp for meg!! Det trenger jeg virkelig! 

Imorra på skolen møter jeg alle de gode vennene mine igjen!

Jeg har venner jeg kan stole veldig på!

Fått bedre selvtillit.

… 


still waiting

Jeg venter fortsatt, venter på at speilet ikke skal være så dømmende, at maten ikke styrer meg/humøret mitt, at dette vonde forsvinner. Innser så at jeg kan ikke bare vente, jeg må faktisk gjøre noe også. Om under en time skal jeg feire familiebursdag på pappa sin side. Egentlig så vil jeg ikke, men jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. Riktig innstilling spiller en stor rolle. Tror jeg.

MIN HISTORIE – LESERINNLEGG 24#

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg føler egentlig at jeg hverken har noen grunn eller rett til det, men likevel skriver jeg nå. I nesten alle leserhistoriene jeg har lest så har det skjedd noe traumatisk. Overgrep, mishandling, alkoholproblemer blant de nærmeste, dårlig oppvekst eller lignende. Der har jeg ingenting. Jeg kan trygt si at jeg ikke kunne hatt en stort bedre oppvekst. Derfor tar jeg meg selv så ofte i det, har jeg egentlig vært syk? Var jeg diagnosert feil? Innbilte jeg meg alt sammen? Jeg har ingen grunn til at jeg skal ha slitt psykisk, derfor synes jeg det føles litt rart å skrive “min historie” sånn som dette. 

 

Når det gikk mot slutten av barneskolen begynte jeg å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg skjønte det ikke selv, og det var vanskelig for de rundt meg å legge merke til noe på kroppen min. De merket at jeg spiste lite, men siden jeg alltid har vært småspist og vært ganske liten tenkte de ikke over at jeg spiste mindre eller gikk ned i vekt. På tross av at jeg til slutt nesten stoppet å spise var det ingen som reagerte. Det var først en gang vi skulle på helsestasjon for å ta sprøyte at noen så meg. Jeg vet ikke hva jeg sa eller hvordan jeg oppførte meg som gjorde at helsesøsteren reagerte, men reagere gjorde hun hvertfall. Etter at jeg hadde fått sprøyten satte hun meg opp på en time med henne med en gang. Jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg dro på timen llikevel. Jeg husker jeg knakk sammen i gråt mens jeg fortalte henne om hvordan forholdet mitt til mat var. Jeg skammet meg sånn over tårene. Jeg var bare så sliten. Jeg fikk egentlig ikke lov til å gråte av meg selv, jeg hadde ingen grunn til det, jeg var ikke verdt nok til å kunne gråte. På den tiden visste jeg lite om spiseforstyrrelser og andre psykiske sykdommer, men årene etter dette lærte meg nok. Jeg var bare et par timer hos helsesøsteren før hun overtalte meg til at hun skulle ringe mamma og at de skulle få meg inn på BUP så fort som mulig. Uka etter hadde jeg min første time der. 

 

BUP var vanskelig i starten. Jeg ville ikke være der, jeg ville ikke si noe. Psykologer var jo for de som var syke, det var for de som var gale, det var for de som hadde et problem, absolutt ikke meg. Jeg skjønte ingenting av det, jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble diagnosert med anorexia. Hvorfor var jeg der? Det var jo ikke noe galt med meg. Jeg ville bare være god nok, tynn nok og pen nok og gjorde det jeg kunne for å komme meg dit. Hva var galt med det? Det var jo for det beste. Jeg følte de bare vile ødelegge alt sammen, alt det jeg hadde klart skulle de nå ødelegge og knuse. Jeg følte alle var imot meg. BUP, legen, helsesøster, læreren min, familien min og vennene mine. Jeg dyttet alle rundt meg bort, til slutt hadde jeg nesten ingen venner igjen. Det var flere grunner til at jeg dyttet dem bort, den ene var at de fortjente bedre. Den andre var fordi jeg ikke klarte å stole på dem lenger. De sa alltid at jeg var så pen og tynn. Hvordan kunne mine beste venner stå å lyve meg rett opp i ansiktet om noe jeg var veldig klar over sannheten i? Jeg var ikke sammarbeidsviillig på noen områder en lang periode. Dette gjorde at jeg datt langt, langt ned i mine egne destruktive tanker. Flere ganger vurderte psykologene mine å få meg innlagt. På en eller annen måte, ikke vet jeg hvordan, så klarte jeg alltid å snakke meg ut av det. Men jeg måtte begynne på piller. Jeg måtte ta tre tabletter hver dag, men jeg ble nektet å få vite hva det var av både psykolog og foreldre. Siden jeg var under 16 var foreldrene mine nesten alltid med på BUP, så det var ikke vanskelig for dem å ordne slik at jeg ikke fikk vite hva det var. 

 

Etter en lang, vond tid begynte jeg å nærme meg slutten av 8. klasse. Jeg begynte etterhvert å forstå at jeg faktisk var syk. Jeg begynte å se at jeg ikke hadde kontroll i min egen kropp, jeg skjønte at torturen innenifra ikke var ment å være der. Jeg forsto at stemmen inni meg var et monster og en sykdom. Allikevel var den min beste venn, men også min verste fiende. Jeg ville, men ville alikevel ikke bli kvitt det. Jeg turte ikke, samtidig som jeg ikke orket den hverdagen jeg hadde. Jeg kom inn i en periode med mye selvmordstanker, tårer og vonde dager. Tiden jeg skjønte jeg var syk tror jeg var den verste tiden gjennom det hele. Jeg hadde blitt sterkere enn jeg hadde vært og klarte nå å skille meg og monsteret. Det gjorde så vondt at jeg nå måtte se på alt det monsteret gjorde mot meg. Jeg måtte se på at monsteret styrte meg, uten at jeg var sterk nok til å kjempe imot. Det var etter dette kampen min starten. En evigvarende kamp mot meg selv. Hunger Games i min egen kropp med to deler av meg som deltakere. Men det er kun en av deltakerne som kan fortsette å leve som en vinner, den andre kom til å tape uansett hvem som vant. 

 

Etter at jeg klarte å se sykdommen selv ble timene mine hos BUP viktige for meg. Jeg klarte endelig å se at de faktisk ville hjelpe meg og ikke bryte meg ned. Med mye hjelp klarte jeg etterhvert å bygge meg sterkere. Jeg klarte å begynne å kjempe mot meg selv og ikke bare stå å se på. Jeg gikk til helvete og tilbake gang på gang på gang. Når jeg startet i tiende klasse hadde jeg kommet så langt at jeg ble skrevet ut frisk fra BUP. På tross av dette har ikke tiden etterpå vært bare enkel. Jeg ble skrevet frisk og en lang tid gikk det bra. Jeg har falt dypt og langt ned flere ganger, jeg har vært sikker på at jeg ikke kom til å klare å komme meg ut av det igjen alene, men jeg kom meg opp igjen. Jeg har falt så mange ganger etter “friskmeldingen”, men på en eller annen måte har jeg klart å reise meg litt igjen. I det verste fallet begynte jeg å selvskade i tillegg til at jeg omtrent ikke spiste. Spiseforstyrrelsetankene har jeg aldri blitt kvitt, de surrer alltid i hodet mitt. Det er tungt, men somregel har jeg klart å være sterkest. Somregel har jeg klart å holde meg oppreist. Tiden jeg har gått gjennom det siste året har vært utrolig tung. Men jeg tror jeg igjen er påvei oppover, jeg reiser meg igjen. Støtteapparatet mitt består av en fin fin jentegjeng. De er grunnen til at jeg igjen er påvei oppover. De forstår på måter ingen andre gjør, de skjønner. Det at jeg har den gjengen betyr så mye for meg. Fra dagen jeg ble en del av denne gjengen har jeg alltid følt at ikke kunne hatt noen bedre til å støtte meg. De er det beste støtteapparatet jeg kunne hatt gjennom alt dette. 

 

Jeg vet ikke lenger om jeg noen gang kommer til å bli helt 100 % frisk. Jeg tviler på det, men jeg vil ikke stoppe å kjempe. Jeg er villig til å kjempe til siste slutt. Livet er skjørt og verden er brutal. Vi må vise verden at vi er sterke nok til å stå imot brutaliteten, for når vi står sammen er vi sterke nok til nettopp det. 


Jenta på bildet har ingenting med historien å gjøre, kun et illustrasjonsfoto. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

bayswater



Jeg vil bo i en av de fine leilighetene over, jeg vil sitte i vinduet og drikke te på morningen mens jeg hører på fin musikk og en katt ligger i fanget mitt. Jeg vil gå i de travle gatene med alle menneskene, likevel helt alene. Jeg vil snakke flytende bririsk og jobbe på en merkelig kaffebar. Det er lov til å drømme, eller hva?