Puster. Inn. Ut. Hiver etter pusten. Må minne meg selv på at noe så enkelt ikke alltid går av seg selv.
Det går mot vinter. Hun har så mye å tape. Vinterjenta skulle ha vært helt tint nå, men frosten prøver å ta henne. Hun løper, prøver å ignorere frosten som har satt seg i tærne. Prøver å løpe så den ikke skal krype lenger opp. Vil hun klare det? Den har ennå en del makt, denne frosten. Hun hører ikke på den lenger, men den skriker ennå etter henne. Skriker så høyt at porselenansiktet holder på å knuse. Lager noen skjøre brister. Hun prøver febrilsk å fikse dem før før porselenet blir til tusen skår. Hun orker ikke gjennomgå dette en gang til, orker ikke å være vinterjente igjen. Frosten lokker med stjernestøv og hvitt glitter. Innerst inne vet hun at det er feil, at den vil styre henne som en marionettedukke. Den skriker så alt for høyt, men hun må klare å skrike høyere. Hun må bare klare det.
Tusen takk til dere som tar turen innom her til tross for en del fravær fra min side!♥♥♥ Helgen gikk i ett med Unge venstre sitt landsmøtet i Oslo, det var møte fra morgen til kveld og svært lite tid til til og med søvn. Møtet var veldig spennende og jeg turte endelig å gå opp på talerstolen for å snakke om noe jeg brenner for! På lørdag hadde vi festmiddag etterfulgt av en fest og wow for en stemning! Jeg ble også kjent med en god del herlige mennesker og tusen takk til alle dere som gjorde helgen kjempefin!
På mandag ble det også veldig hektisk med skole, kjøretime(!!) og en tur til politistasjonen. Veldig gøy å se at noen har ødelagt tenningslåsen på mopeden når man skal kjøre fra skolen. Så da ble det en tur opp til politistasjonen hvor de konkluderte med at noen hadde prøvd å stjele mopeden! Veldig bra at de ikke fikk det til! Vi skrev en anmeldelse på det så håper jeg at forsikringen min dekker reparasjon. Kjøretimen var min første og egentlig burde jeg ha startet med å kjøre for lenge siden, problemet er bare det at jeg er livredd for å kjøre bil. Men før eller siden måtte jeg jo bare hoppe ut i det. Gleder meg til å føle meg tryggere med å kjøre og ikke minst til jeg får lappen!
I dag har jeg hatt et møte, vært med skolen for å se på en forestilling og vært på intervju med lokalavisa. Intervjuet kommer mest sannsynlig ut i morgen eller i over i morgen, så det er bare å følge med! Nå skal jeg øve til en stor spanskprøve vi har i morgen og jeg får vel bare sette i gang, det er så sinnssykt mye vi må kunne at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang! For ikke å glemme at jeg må øve til matteprøven vi har i morgen i tillegg! Gleder meg til skoledagen i morgen er overstått for å si det sånn. Dere hører nok litt mer og bedre fra meg da. Håper dere får en fin kveld! ♥
Hei og lenge siden sist! Det har vært så mye med skole i det siste at bloggingen har blitt nedprioritert. I dag hadde vi danseprøve på skolen og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne alle dansene bedre, men jeg gjorde mitt beste og øvde mye. Jazz er ikke helt min dansestil og jeg merker at det er veldig vanskelig med andre dansestiler enn klassisk ballett da kroppen min på en måte sperrer seg og prøver av seg selv å gjøre bevegelsene mer ballett-aktige. Rett etter skolen dro Anniken og jeg med toget inn til Oslo og nå sitter vi hos tanten hennes. Togturen var kjempekoselig! Vi skravlet hele turen inn med de som satt ved siden av oss og to av de hadde til og med hunder med. Den ene hunden var kjempekosete og satt en del på fanget vårt, tror vi fikk oss en ny venn der!
Nå skal vi lese gjennom masse sakspapirer for i morgen skal vi på Unge venstre sitt landsmøte. Dette er andre gangen jeg skal på det og jeg gleder meg masse! Det blir lange møtedager, men det er også utrolig koselig og ikke minst noe jeg brenner for. Ellers i dag har vi vandret litt rundt i Oslo og spist en kjempegod middag hos tanten til Anniken. Men nå skal det leses, så dere hører fra meg i morgen.
Se så stor hun har blitt! Husker noen av dere Molly som vi fikk for noen måneder siden? Her om dagen så jeg tilbake på gamle bilder av henne og hun har blitt så stor! Da hun kom til oss var hun veldig redd, hun hadde jo tross alt flyttet fra mammaen sin og hun foretrakk å ligge under sengen hele dagen med mindre hun skulle på do eller spise. Hun ble litt modigere for hver dag og det er så godt å se at hun virkelig trives her hos oss og ikke minst se hvordan den herlige personligheten hennes har kommet frem. Hun elsker å kose, men er også ekstremt leken. Går vi opp når vi skal legge oss står hun ofte å piper til vi roper, så kommer hun løpende opp i sengen vår. Hun elsker å utforske og å sitte i vinduet. Hun er en mester på å fange fluer og hun ser veldig opp til Lucy, katten jeg har hatt i snart åtte år. Når vi kommer hjem fra skole og jobb får vi alltid er kjempevelkomst av en veldig glad Molly, nesten som en hund. Fine jenta vår! Hun er av rasen Maine Coon og jeg skal innrømme at jeg gleder meg veldig til hun skal få pusebebiser! Men først må hun bli litt eldre, hun er jo fortsatt en unge selv.
Ellers i dag var det Peru-aksjonen med skolen hvor vi skulle jobbe en dag for å samle inn penger til et barnehjem i Peru istedenfor å være på skolen. Når rundt 1600 elever skal finne en jobb for en dag så sier det seg selv at det ikke blir så lett. Det var noen som derfor måtte gå med bøsse, men så er det jo ikke all verdens folk som er hjemme på formiddagen på en torsdag. Simone og jeg bestemte oss derfor for å selge kaker på en matbutikk hvor det er veldig mange pensjonister som bor i nærheten av og det funket kjempebra! Vi solgte opp nesten alt og fikk også noen donasjoner til barnehjemmet så vi klarte å samle inn nok penger som det skolen krevde pr elev. Kjempekoselig at så mange ville kjøpe!
Hei fininger!♥♥ Endelig begynner jeg å bli litt bedre! Jeg var dessverre fortsatt ikke bra nok til å dra på skolen, men i morgen skal vi samle inn penger til et barnehjem i Peru og jeg er veldig sikker på at jeg skal klare det! Regner med å være mye bedre i morgen da det går riktig vei, i verste fall så kjører jeg på med litt smertestillende. Hvis det er noen som er i Larvik sentrum på formiddagen i morgen og har lyst på litt kake eller gi et bidrag så kom gjerne innom Meny. Jeg oppfordrer forresten alle til å enten gi et bidrag eller å være med å gå under TV-aksjonen i år. Det virker ikke som om det er så mange som bryr seg om den som om fjordårets, men jeg tror det kommer litt av uvitenhet. Søk det opp så får man lest litt mer og da skjønner man at pengene går til en veldig god sak! Regnskogen er veldig viktig for milløet vårt og ikke minst for alle de som faktisk bor der.
Over til noe helt annet, det er vel ikke bare jeg som elsker at man kan tulle seg inn i varme strikkegensere på høsten? Jeg har satt sammen et lite inspirasjonsantrekk som er veldig typisk meg og noe jeg fint kunne gått med. Jeg føler ikke helt for å stille opp på kameraet i dag da jeg ennå ikke er frisk. Det som er så fint med høst er at man kan gå i litt varme og fine klær, uten å fryse ihjel. Ok, så er det ganske kaldt om dagen, ihvertfall her jeg bor, men det funker. Dere ser det hvite gulvet? Åh jeg elsker virkelig at andre etasje hvor vi bor så er alt helt hvitt! Både gulv, vegger og tak, det er så fint!
Åhh, som jeg elsker høsten! Høst for meg er fargerike trær, oversized strikkegenser, te, masse levende lys, peiskos og regnfylte dager med en god film. Til tross for ryggen og urinveisinfeksjonen (nei, her legger vi ikke skjul på noe), så mistet jeg bare en time på skolen i dag og jeg fikk sett på dansingen. Dansen vi skal ha på forestillingen blir så sinnsykt bra og jeg gleder meg virkelig! Dere skulle bare ha visst hvor vanskelig det var å bare se på treningen uten å bli med. Snille bestefaren min hentet meg på skolen i dag og så ble jeg med hjem til han og mormor på middag. Akkurat nå er ibux, varmeflaske, tranebærjuice og ispose mine bestevenner, så får jeg håpe at det hjelper meg til å komme meg litt raskere på beina igjen. Jeg har virkelig ikke tid til å være syk nå! Heldigvis for meg starter jeg senere på skolen i morgen og har bare to timer, så det hjelper! Jeg skulle gjerne ha tatt noen bilder i dag, men siden jeg så vidt klarer å gå frem og tilbake til badet måtte jeg nesten droppe det. Hvordan står det til med deg?
(bildene er lånt fra weheartit, satt sammen av meg)
God kveld til deg! ♥ På lørdag hadde to venninner og jeg en jentekveld og jeg koste meg masse! Vi ble sittende oppe til rundt halv fire tror jeg med pizza, godis , julebrus (jupp, jeg har syndet mot mitt eget løfte om å ikke drikke julebrus før i desember) og ikke minst masse latter. En av de fineste kveldene på lenge, trives virkelig med de to altså! Siden busstidene til meg er så på trynet overnattet jeg. Planen idag var jo egentlig å spise middag hos bestemoren til Andreas, men slik ble det dessverre ikke. På natten til idag sa ryggen min plutselig pang og jeg har klart å få en skiveutglidning i ryggen. Jeg skal love dere at det er rene torturen, men smertestillende og ispose på ryggen lindrer heldigvis en del. Flaks for meg som bor med Andreas, så får jeg litt hjelp. Ryggen har jo i tillegg låst seg til den ene siden, så jeg sliter med å ta på sko og å bære noe som helst er bare å glemme. Tror nesten jeg må kjøre på med det i morgen også hvis jeg skal klare skole og dansetimer.
Jeg gleder meg også til å besøke besteforeldrene mine i morgen. De bor jo rett ved dansestudioet så jeg skal være hos de noen timer mellom dansetimene. Det blir koselig! Trives virkelig godt med dem og jeg har vel et litt mer knyttet forhold til mine besteforeldre enn de fleste på min alder. Bildene under er fra i går forresten, haha jeg har jo ikke sjans i havet til noe sånt i dag. Husk forresten spørsmålsrunden jeg har, denne finner du ved å klikke HER.
Hei! Dagen i dag på skolen har vært veldig grei med bare naturfag, dans og drama hele dagen og i morgen har vi bare ballett, drama og mdd-dans så det skal jeg ikke klage på! Etter skolen idag dro jeg til Anniken og nå sitter vi hos henne klare for et unge venstre styremøte. Jeg tror ikke jeg har fortalt det, men jeg er nyvalgt nestleder i Larvik UV og Anniken er blitt leder, så det er spennende! Nå må jeg nesten logge av for nå begynner møtet. Håper dere får en fin dag!
Det er utrolig hvor mye man kan forandre seg på omtrent ett år. Jeg hadde vært syk i over fem år og mildt sagt drittlei, jeg ringte pappa gråtende for rundt ett år siden og sa at nå, nå orket jeg ikke å være syk lenger. Det var den dagen jeg begynte å gi alt for å bli frisk. Tryggheten min bestod i å overspise/spy eller å sulte meg, bli tynnest mulig var målet. Jeg hadde omtrent mistet alt på grunn av hvordan spiseforstyrrelsen forandret meg som person og på grunn av handlingene jeg utførte på grunn av den.
Det siste året her har vært beintøft. Det vanskelige er ikke å bli syk, men å bli frisk. Å det hele tatt ville bli frisk, bare det er et stort steg. Jeg tror ikke at noen vil forstå hvor tøft det egentlig er/var og hvor mye jobb det kreves for å komme seg hit jeg er i dag (med mindre man selv har vært der eller vært nær pårørende). Og se på meg nå! Jeg spiser passe, jeg klarer å holde vekten stabil og ikke gå ned (og hei, jeg skal mer opp i vekt, bare vent), jeg har et sosialt liv igjen, jeg har fått meg kjæreste, jeg går på skole, jeg smiler, jeg ler. Jeg er Elise igjen.
Du verden hvor mange tårer, krefter, tid og vondt det har vært å komme seg hit, men herregud det er verdt det! Jeg har tatt de hardeste kampene og kommet meg langt, nå er det ikke lenge til også jeg er snart frisk. For den dagen kommer om ikke så alt for lenge, det vet jeg.Fysisk sett så har kroppen min det mye bedre og jeg har endelig lært å godta at jeg kan ikke tviholde på en barnekropp uten former resten av livet. Jeg er 19 år nå, jeg trenger ikke være på den samme vekten som da jeg var 12. Tusen takk til alle som har hjulpet meg å komme hit, en spesiell takk til Pappa, Andreas (kjæreste) Vigdis (venninne), Anniken (bestevenninne), Beate (stemor), Capio Anoreksi Senter, Psykologen min på bupa og Post A. Dere har reddet livet mitt.Og dere, helt ærlig, hvor ser jeg lykkeligst ut på bildene her? Bildet til høyre uten tvil og jeg kan love dere at dere at det også stemmer.
Tiden i bulimihelvetet er over for min del.
(vil også legge til noe fra pappa:Denne sykdommen MÅ frem i lyset, da den dessverre blir feid under teppet av de ansvarshavende. Heldigvis er dette smått om sen begynt å endre seg. Dette kommer dessverre til å ta lang tid. Er dessverre ikke alle med denne lidelsen som har så mye tid. Håper våre erfaringer, og kompetansen vi har opparbeidet oss under disse åra vil komme andre til nytte. Vi har jo sagt oss villig til å dele våre erfaringer med andre familier i samme situasjon. Får bare inderlig håpe de vil bruke oss. Om det er noen her” inne” som skulle trenge noe i den retning- vær da så snill å ta kontakt med oss.)
