LESERHISTORIE 45 – Mitt forhold til mat har alltid vært komplisert

Jeg tror det hele startet når jeg var liten, i ca. 3-8 års alderen. Mamma leide ut underetasjen til en mann der vi før bodde, og hun jobbet så og si konstant – både dag og kveld. Hverken søsteren min eller jeg så mye til henne på denne tiden, og var ofte alene hjemme uten at barnevernet ble tipset. Mamma ga penger til leieboeren for å kjøpe fast-food mat til oss, slik som pizza, kebab eller andre usunne matretter. I tillegg hadde vi dårlig råd, da mamma hadde mye gjeld, og penger som var til overs brukte hun på seg selv (eks: klær, sminke osv).

Søsteren min og jeg brukte de samme klærne og skoene i mange år – noe som resulterte i at føttene mine er deformerte. Moren min gadd rett og slett ikke kjøpe nytt tøy til oss. Jeg grodde ut av badedrakten jeg skulle bruke på svømmingen, og ble bedt av mamma å gå ned i vekt fordi hun mente jeg «spiste for to personer» så da var det liksom ikke noe sjokk at jeg hadde grodd ut av den, mente hun. Dette var et uttrykk hun brukte ofte. 

Jeg fikk vite av mamma at hun før hadde slitt med anoreksi, men aldri fått hjelp for det. Dermed ble alle disse reglene og kroppsfokuset overført i form av kommentarer til søsteren min og meg om hvor feite vi så ut, og hvor mye mat vi spiste.

Vi hadde ofte svært dårlig råd og lite mat. Det gikk i pasta, tørt brød med sukker på eller andre ting vi kunne finne på kjøkkenet som gikk an å spise. Vi spiste aldri måltider sammen bortsett fra på julaften. Når mamma fikk penger på kontoen så kjøpte hun alltid mye mat. Vi fråtset i oss maten fordi vi var så sultne. Mamma stjal også penger fra oss, og når vi fikk f.eks bursdagspenger, så brukte vi det opp med en gang på snacks eller godteri slik at hun ikke kunne bruke dem – og dette sliter jeg med i etterkant (overspising, dårlig selvdisiplin og porsjonkontroll).

Når jeg begynte på internatskole, og bodde alene, fikk jeg ordentlig rytme på når jeg spiste og faktiske måltider. Jeg var i en fin normalvekt, men synes jeg så utrolig feit ut. Noe jeg nå i etterkant synes var helt latterlig å tenke – jeg så da helt normal ut. Men på grunn av denne tankegangen begynte jeg dermed å spise mindre, trene mer, og noen ganger kastet jeg opp dersom jeg overspiste. Dette pågikk en god stund før jeg stoppet da det ikke fungerte.

Etter at jeg møtte kjæresten min la jeg på meg 20 kg i en periode på 1 år siden vi spiste mye ute og masse god mat. Nå har det gått litt over 5 år siden vi ble sammen, og jeg ligger +28 kg fra når vi først ble sammen. Overspising og dårlig porsjonkontroll sliter jeg utrolig mye med. Jeg kaster inni mellom opp også hvis jeg får dårlig samvittighet for å ha spist for mye eller veldig fet mat som jeg vet har mye kalorier i seg. Dette er overhodet ikke en sunn måte å gjøre det på, og anbefaler ingen å gjøre det heller. Har prøvd flere ganger å gå ned, på forskjellige måter, men mister fort motivasjonen – og nå vet jeg ikke lengre hva jeg kan gjøre.

Som følge av omsorgssvikt, psykisk mishandling/manipulasjon og mye annet, har jeg slitt psykisk i mange år. Det er ikke før nå at jeg endelig skal få den hjelpen jeg trenger. I neste måned skal jeg på en traumeavdeling for de som sliter med PTSD. For første gang har jeg greid å fortelle en psykolog om mine vansker med mat. Så jeg krysser fingrene for at jeg kanskje kan få hjelp på denne fronten også der borte. 

Takk for at du tok deg tid til å lese historien min.

-Anonym, 23 år

 

Bildene er kun til illustrasjon. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke bilder som jeg har tatt selv, med mindre noe annet er ønsket. Send meg en e-post: [email protected]  Hvis du ønsker å lese flere leserhistorier så finner du dem HER.
_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

GJESTEINNLEGG – RASP VS MODUM BAD

Eg er ei gift kvinne på 39 år, bor på landet med min mann, på sørlandet, og me har ein liten «minigård», holder også på med musikk. Eg har vore frisk av anoreksi nå i 3 år. Mange ting har hjulpe meg undervegs til å bli frisk, og også innleggelser. Avslutter innlegget med punkter som har hjulpe meg. Eg utvikla anoreksi i tenårene, eg hadde likevel betre perioder innimellom, og staheta mi gjorde eg klarte å fullføre studier og vera i jobb. (er høgt utdanna, og vært leder) Men de periodene eg var alvorleg sjuk trengte eg meir hjelp. Staheta mi kunne kome i vegen der og, for ville jo klare meg sjølv. Eg har og fått mange spm om behandlingen på både Modum og Rasp, og det vil eg og skrive om her i innlegget, då eg har vore innlagt begge stader. På Modum var eg på spiseforstyrrelse avd med kognitiv fokus, og på Rasp var eg på intensiv avdelinga, den same som Elise har vore på.
Korleis opplevde eg Modum? Eg var på Modum før Rasp. Ventetida før Modum var veldig vanskeleg for meg, og eg gjekk altfor mykje ned i vekt. Modum hadde mykje frihet som kan vera «både og». Eg ville ikkje «nok» å bli frisk då eg var der, men det hjalp meg gjennom denne kneika. På Modum er det ingen økning på måltida, man må spise full kost med ei gong, som alle og eg opplevde krevjande. Dei fyrste vekene var personalet tilstades under måltidene, men halvvegs i oppholdet var dei ikkje det.
På Modum er man og saman med 8 andre pasienter. Man har gruppe undervisning, og enkelt samtaler. Det er og eige kjøkken der alle 8 spiser måltida ilag. Kveldspersonalet må dela kvelden på alle 8, man har ingen primær kontakt, alle 8 skal behandles likt. Ein kan og ha samtale med ernæringsfysiolog om ynskjeleg. Elles har man gym timer, trur det var to gonger i veka. De har trenings rom, og ein stall i nærheta. På dagtid har man tildelt ein terapeut, trur å hugse man fekk to samtalar i veka. Dette var i 2013/2014 så prøvar å hugse så godt eg kan. Det eg hugse hjalp meg veldig godt på Modum var stallen. Eg hadde ikkje den beste motivasjonen så hadde eg hatt det, ville Modum hjulpe meg meir. Det ligger på ein flott plass. Klare man å ver delvis sjølvstending er Modum eit ypperlig opplegg.
Rasp intensiv
Her var det annleis. Då eg hadde vore på Modum gjekk det nokre mnd og eg blei raskt dårleg igjen med undervekt. Ein av orsakene trur eg, er at eg fekk for dårlig oppfølging etterpå, og eg takla svært dårleg vektoppgang. Heldigvis fekk eg raskt plass på Rasp. Her var det veldig annleis enn Modum! Her trappa de opp kostplanen, man hadde primær kontakt både dag og kveld. De fyrste vekene fekk eg ikkje lov å gå ut, alt blei gjort steg for steg, og i eit tempo eg klarte å henge med i. Eg fekk gode samtaler, sjølv om det var knallhardt kjør og. Veiing to dager i veka, eg minnes veiinga som eit mareritt hehe, blodprøver heile tida for å følgje med på det somatiske som skranta ein del. Der var de veldig flinke å sjå heilheta, det sakna eg på Modum! Rasp hjalp meg utruleg mykje, eg holdt normalvekt lenge, og de to siste innleggelsene eg hadde andre stader blei enklare pga hjelpa på Rasp. De lærte meg at mat er medisin, kroppen treng mat for å kome igjennom dagen. I tillegg hadde eg betre oppfølging etter Rasp.
Så kan eg avslutte med dei punktene som hjalp meg frisk.
  1.  Min eigen stahet, då eg klarte å gje slepp på kontrollen hjalp det meg å vera sta – dette skal eg klare!
  2. Totalen av innleggelsene eg hadde og alt eg lærte
  3. Eg forstod eg trengte ikkje flykte frå følelser, og traumer, eg trengte ikkje sulte de bort lenger, men eg kunne tåle de
  4. Min tro på Jesus, han tok vekk angsten eg hadde
  5. Eg forstod at eg er sjef i eige liv, eg klarte å forstå min verdi, og at den er uavhengig av korleis kropp ser ut, men min indre verdi.
  6. Eg møtte min mann💖🦋
  7. Musikken og sangen, eg kunne fylle livet med andre ting enn anoreksi og fokus på sjølvhat
  8. Finne meiningsfulle ting i livet, eg trur at for å bli frisk av anoreksi el andre ting, så må det byttes ut med positivt innhald i livet, og for å klare desse tinga treng kroppen næring og energi.
  9. Eg klarte og å akseptere min eigen kropp, og då den landa på normalvekt, klarte eg etter ei tid å bli veldig fornøgd, men jobba for det. Nå i dag er eg fornøgd med både kropp og utseende. Og det er fantastisk å ha energi til kvardagen!
Håpar innlegget kan vera til motivasjon og hjelp til andre. Ikkje ver redd for å ta kontakt med meg, vil gjerne støtte og heie.
Beste helsing Gunhild-Malena.

 

 

Bildene er vanligvis kun til illustrasjon, men denne gangen ønsket innsender å stå frem med navn og bilder:)Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv, med mindre noe annet er ønsket. Send meg en e-post: [email protected]  Hvis du ønsker å lese flere leserhistorier så finner du dem under kategorier -> leserhistorier.
_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

LESERHISTORIER PT. 44 – ALOPECIA

Hei! Jeg heter Eline, kommer fra Asker og er født i 1999. Dette er historien om hvordan jeg opplevde å få Alopecia, og hvordan livet mitt er nå.

Jeg fikk Alopecia rett før sommerferien i 2014. Jeg oppdaget en liten flekk uten hår på hodet. Jeg skjønte ikke hvorfor det var en flekk, men jeg tenkte at det kom vel til å vokse ut igjen. Etter hvert som den ble større, fant familien min ut at det mest sannsynlig var Alopecia. Jeg var 14 og et halvt år, og hadde virkelig ikke tid til at denne sykdommen skulle påvirke ungdomstiden min. Jeg hadde 10. klasse foran meg, med blant annet konfirmasjon og klassetur til Polen, og begynte å stresse over det. Håret mitt falt veldig sakte av og helt fram til høstferien hadde jeg ikke noe problem med å skjule de hårløse flekkene. Jeg flyttet litt rundt på skillen slik at det ikke syntes, men kunne ikke bruke hestehale, som jeg savnet veldig mye. Etter høstferien ble det vanskeligere å dekke flekkene, men jeg oppdaget at øyenskygge og øyenbrynsprodukter virket veldig bra til å dekke.

Jeg har alltid vært en veldig tøff jente og jeg husker veldig godt at jeg ikke ville gråte over sykdommen. Jeg syntes det var utrolig irriterende at det skulle skje meg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var så heldig at jeg hadde en utrolig god bestevenn på ungdomsskolen, Vilde, og jeg fortalte det med en gang til henne. Hun støttet meg, men vi snakket ikke så veldig mye om det. Jeg var veldig opptatt av å tenke at jeg fortsatt var den samme personen, bare så litt annerledes ut. 10. klasse var et veldig hektisk år, jeg ønsket å få toppkarakterer i alle fag, og jeg brydde meg egentlig ikke så mye om sykdommen. Jeg fortalte om min Alopecia til noen jenter og etter hvert begynte ryktene å gå om meg. Jeg syntes det var greit fordi jeg ville at folk skulle vite, men det gikk for langt, og jeg hadde ikke noe kontroll. Folk trodde jeg hadde kreft. Det er ikke så mange som vet om Alopecia, og jeg visste heller ikke noe om det før jeg fikk det selv, og jeg forstår at folk forbinder å miste håret med kreft. Jeg løste situasjonen ved å lage en Facebook gruppe med alle jentene i C og D klassen, og skrive et innlegg der med litt informasjon om sykdommen. Jeg hadde ikke å turt å fortelle det, så det var mye enklere å bare skrive det.

De som visste at jeg hadde Alopecia syntes synd på meg, og jeg hatet det. Jeg ville ikke at folk skulle syntes synd på med fordi jeg ville ikke at folk skulle tenke på meg som syk. Jeg var fortsatt den samme personen, og at jeg mistet håret skulle ikke forandre meg. Det irriterte meg at andre syntes at å miste håret virket grusomt, for jeg hadde ikke lyst til å tenke at hår har en så stor betydning. Jeg ville ikke være lei meg over sykdommen, og syntes egentlig bare at det var kipt og irriterende å måtte tenke så mye på håret mitt. Hvorfor kunne ikke alt bare være som før? Hvorfor meg?

Vilde, min beste venn, var utrolig viktig for meg. Vi ble først kjent i 9. klasse, og etter det var vi beste venner. Vi to er veldig like, og vi er så utrolig glade for at vi fant hverandre. Vennskapet vårt betydde veldig mye for meg i 10. klasse. Jeg hadde andre venner også, men hun var den viktigste. Hun hjalp meg med håret mitt, og sa i fra hvis flekkene syntes på skolen og at jeg burde rette litt på håret. Så skjedde det som snudde alt. En kveld i november kom Vilde gråtende til meg, og fortalte at familien hennes hadde bestemt at de skulle flytte til Tyskland. Vilde hadde absolutt ikke lyst til å dra, men resten av familien hennes ønsket det. Verden bare raste for meg og jeg ble livredd. Vi var så perfekte for hverandre, og så skulle hun dra fra meg. Vi hadde så mange planer sammen og vi skulle begynne på videregående sammen. Dette utløste noe inni meg, og jeg kollapset og gråt og gråt, for alt. Det var første gang siden jeg oppdaget sykdommen at jeg gråt. De neste ukene var jeg ikke meg selv lenger. Jeg er vanligvis alltid positiv, optimistisk og har masse energi og sprer glede, men dette var første gangen noe så voldsomt og trist skjedde meg. Jeg var lei meg og jeg kunne begynne å gråte når som helst. Vilde skulle heldigvis ikke flytte før til sommerferien så vi hadde fortsatt et halvt år til sammen.

Før jul hadde jeg ikke veldig mye hår igjen, og jeg trengte en parykk. Jeg så fram til å begynne med parykk for det virket så mye lettere å skjule flekkene med det. Så rett før jul dro mamma og jeg til en parykksalong og prøvde parykk, men alle parykkene hadde så mye hår, at jeg ble bare borte bak alt håret, og jeg syntes jeg så helt forferdelig ut. Parykken ble klippet for å få den tynnere men tårene mine trillet og jeg var frustrert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan jeg kunne dra på skolen og se ut sånn jeg gjorde med parykken. Så mamma og jeg dro etterpå til en annen parykksalong og prøvde andre typer de hadde der. Jeg endte opp med en fin og blond parykk som hadde mye mindre hår enn den jeg først prøvde. Jeg har også veldig lite hode så det var vanskelig å finne noe i riktig størrelse. Det jeg også valgte var en tupé som festes oppå hodet med spenner, og det viste seg at det var perfekt for meg. Det så veldig naturlig og ekte ut, og det var ikke veldig mye hår på den, men det gjorde at jeg hadde nok hår til å dekke over flekkene. Etter det så ble jeg veldig glad, for jeg så en løsning på hverdagen min med Alopecia.

I julen var jeg trist. Jeg var sliten og savnet å være sprudlende med masse energi. Jeg grudde meg til alt skolearbeidet som kom til å komme og jeg var utrolig lei av sykdommen. I tillegg grudde jeg meg veldig til å måtte si farvel til Vilde. Humøret gikk veldig opp og ned. Det var uvandt for meg å være trist, jeg er vanligvis alltid veldig positiv, men da ble det for mye for meg. Våren kom, og jeg hadde nesten ikke noe hår igjen. Jeg grudde meg til å begynne på videregående. Planen hadde vært å begynne sammen med Vilde, men nå kjente jeg ingen andre som skulle begynne på samme skole som meg.

Så skjedde det tøffeste jeg gjorde den våren. I naturfag hadde vi et gruppeprosjekt om livsstilssykdommer. Vi kunne velge grupper, og jeg gikk sammen med mine 4 beste venner. Vi spurte læreren om vi kunne vinkle prosjektet inn på ungdom med Alopecia, og læreren syntes det var greit, ikke visste han at en av oss hadde sykdommen. Prosjektet gikk ut på å lage en 10 min lang film og et dokument med fakta opplysninger om sykdommen. Vi jobbet veldig hardt og brukte mye tid det, alle ønsket toppkarakter i faget. Å spille inn dokumentarfilmen om meg var en veldig spesiell opplevelse, jeg svarte på spørsmål om ting jeg egentlig ikke ville tenke på om sykdommen. Vilde redigerte filmen for jeg klarte ikke å redigere den selv, selv om å redigere filmer er noe jeg elsker å gjøre.

Så kom tiden hvor vi skulle levere inn prosjektet. Jeg trodde det var kun læreren som skulle se filmen, men den skulle vises for hele C og D klassen. Jeg ble helt satt ut, men jeg tok avgjørelsen om at jeg ville vise filmen for alle. Det var veldig spesielt og se seg selv på lerretet, og jeg følte meg veldig sårbar. Etter at filmen var sett ferdig var det mange som hadde tårer i øynene. Som sagt så likte jeg ikke at folk syntes synd på meg, men da forandret det seg. Jeg likte at alle fikk vite om sykdommen, og jeg likte at folk syntes synd på meg. Jeg var så utrolig lei av sykdommen, og savnet håret mitt veldig mye. Jeg var så lei av å hele tiden måtte tenke på noe så idiotisk som hvordan håret mitt så ut, for jeg var så redd for at noen skulle se flekkene. Akkurat da så likte jeg sympatien, og jeg likte at alle fikk vite at jeg hadde det kipt, selv om jeg alltid var positiv og glad. Jeg likte ikke hvordan håret mitt så ut da, og det var så godt å la alle få vite at jeg ikke ønsket å se ut som jeg gjorde, men at det var det beste jeg fikk til med det håret jeg hadde igjen.

Jeg ble veldig rørt av å se alle med tårer i øynene, og jeg oppdaget at naturfagslæreren også gråt. Han gråt fordi han begynte å miste håret sitt da han bare var 20 år, og han kjente seg veldig igjen i det jeg fortalte i videoen. Vi fikk toppkarakter på prosjektet, men det betydde ingenting for meg. Jeg har veldig høy smerteterskel og har alltid vært en tøff jente, men det at jeg turte å være så åpen det skjønner jeg nesten ikke.

Mot slutten av april 2015 hadde jeg mistet over 90% av håret mitt og jeg trengte virkelig parykk. Jeg prøvde den blonde parykken jeg kjøpte før jul, men den satt ikke på hodet mitt, og jeg var en aktiv jente og trengte noe bedre. Den andre tingen jeg ønsket med parykken var at håret ikke skulle falle foran ansiktet, og at jeg dermed ble borte bak den. Det er det som gjør det synlig at du bruker parykk, i mine øyne. Alle kan ha slitt hår, langt, kort, tynt, tykt hår, men at masse hår faller foran ansiktet det ser ikke naturlig ut. Jeg oppdaget Follea sine parykker, og de er helt fantastiske. Jeg fikk min første da og jeg har ikke brukt noe annet siden det. Å begynne med parykk ble en ny periode i livet mitt. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, fordi jeg så annerledes ut. Det tok tid å venne meg til at dette var den nye meg, og tenke at jeg fortsatt er den samme personen. Jeg oppdaget flettevideoer på Youtube, og det gjorde hverdagen min så mye bedre. Jeg satte parykken på en dukke og lagde mange fine og kompliserte fletter. Da folk kommenterte flettene mine på skolen ble jeg veldig glad. Folk som ikke visste at jeg brukte parykk ble misunnelig på at jeg klarte å lage så fine fletter på meg selv, og det ga meg glede.

10. klasse var et ganske tøft år for meg, i tillegg til at jeg prøvde å få toppkarakterer i alle fag for å komme inn på den videregående skolen jeg ville inn på. Sommerferien var trist fordi det var den siste tiden jeg hadde sammen med Vilde før hun flyttet. Jeg var redd for hvordan det skulle bli å komme i en helt ny klasse og med ingen som vet om sykdommen min. Og jeg var også frustrert over at førsteinntrykket av meg, for de andre i klassen, ville bli av meg med parykk. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, mye fordi det var en litt feil farge på parykken jeg hadde da, det var en rødlig brun farge. Jeg fortalte om sykdommen foran klassen den første uka, for å slippe misforståelser denne gangen. Jeg ville så gjerne forklare at sånn jeg så ut da ikke var sånn jeg ønsket å se ut, men at det var det beste jeg fikk til. Jeg er glad for, og stolt over, at jeg turte å gjøre det. Det gikk veldig fint og begynne på VGS og jeg har fått så utrolig gode venner i klassen. Jeg er veldig glad for at jeg valgte den skolen selv om Vilde ikke skulle begynne der, og at jeg dermed ikke kjente noen fra før.

På våren begynte håret mitt å komme tilbake igjen og jeg fikk så mye hår at jeg kunne gå mye uten parykk i sommerferien. Det var helt fantastisk og jeg ble med en gang mye lykkeligere.

Nå er jeg på utveksling i Ohio, i USA, som mitt andre år på videregående. Jeg var veldig usikker på om jeg turte å dra, mye fordi jeg var redd for hva folk skulle tenke om håret mitt. Men jeg klarte det i starten av 1. klasse, så det måtte jo gå bra denne gangen også. Jeg trengte ikke å bruke parykk i starten av skoleåret fordi jeg hadde nok hår til å gå uten. Håret har begynt å falle mer og mer av, men jeg går fortsatt uten parykk, og har fortsatt nok hår til at det funker med øyenskygge. Jeg har nesten ikke hår på armene, og øyenbrynene mine er nesten borte. Håret mitt er nesten skulderlangt, og det har bare vokst siden jul i fjor, så det har vokst raskere enn jeg forventet. Håret mitt kommer nok ikke til å vare hele året, men parykken ligger klar i klesskapet og det er bare å vente å se hvordan det går videre. Følelsene for å miste håret igjen nå er annerledes enn de var første gang, fordi jeg har vært gjennom det en gang før. Jeg er ikke lei meg, jeg synes heller det er kipt og irriterende, og skulle selvfølgelig ønske at håret ble på hodet mitt mens jeg er i USA.

Jeg har prøvd flere ganger å tenke på om det er noe positivt med Alopecia, og jeg synes det er vanskelig. Jeg kan forestille meg at om jeg blir frisk så vil jeg sette mye mer pris på det håret jeg har fått. Jeg er på en måte glad for at jeg har fått oppleve å gå gjennom disse årene. Jeg har fått oppleve en liten bit av hverdagen til andre ungdommer med mer alvorlige sykdommer og problemer, og det gjør det lettere å kjenne seg igjen i deres hverdag. Alle mennesker har sine egne problemer, noen har større problemer enn andre. Ikke alle vil la andre få vite om det, men jeg valgte å være åpen og jeg er fornøyd med det valget.

10. klasse for meg ble et tøft år, med veldig mye som skjedde, men da jeg var ferdig i 10. klasse så var det det beste året jeg hadde hatt så langt i livet. Og nå synes jeg 1. klasse på videregående er det beste året jeg har hatt. Jeg tror det vil fortsette i den retningen fordi det er hele tiden nye ting som skjer, og å miste håret blir mindre og mindre betydningsfullt. Nå er jeg i USA, alene, på utveksling, borte fra alt og alle jeg kjenner. Å dra på utveksling var noe jeg hadde tenkt på siden jeg var mindre, og Alopecia stoppet ikke den planen. Alopecia skal aldri stoppe meg fra å sette mål og jeg skal alltid prøve å nå målene jeg har satt. Og det skal du også gjøre.

Bildene er kun til illustrasjon og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-post: [email protected]  Hvis du ønsker å lese flere leserhistorier så finner du dem under kategorier -> leserhistorier.

LESERHISTORIE PT. 43

Jeg hadde helt glemt bort leserhistorene jeg pleide å dele for en del år siden. Siden det var mange som sendte inn og mange som likte å lese dem tenkte jeg å starte opp igjen med det. Enda hadde jeg en i arkivet mitt på mail som ikke hadde blitt postet, så da velger jeg å poste den nå. Og til du som har sendt inn denne under her, jeg beklager så mye at du ikke fikk svar før nå ♡

________________________________________________________________

Dette er en av mine mange historier, men jeg føler dette er nok en av de som har definert meg mest. det hele begynte på en alder av 4 da tanten min hadde fått en ny leieboer(?) nede i kjelleren hennes. Jeg hadde alltid vært veldig glad i å bruke tiden min hos henne spesielt siden min kjære kusine og bestevenn bodde der. Den nye mannen som hadde flyttet inn virker utrolig snill og det var noe alle i familien fikk inntrykk av. Så han begynte å passe på oss av og til.

I begynnelsen var alt bra, men så begynte han og vise seg selv til oss gjøre ting forann oss og få oss til å ta på han. Dette var det som skjedde med begge av oss og til slutt fant tanten min det ut og hun ba han flytte så langt vekk som overhodet mulig, hvis ikke ville hun anmelde han. Det tanten min ikke visste var det som skjedde med meg når jeg var alene med han. Egentlig så var det ikke kusinen min han brydde seg om det var meg. Det var en kveld han skulle sitte barnevakt for meg. Han begynte å ta på meg og jeg prøvde å komme meg vekk men han hold et sterkt grep rundt armen min. Først tok han av alle klærne mine, så tok han av sine egne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme meg unna men jeg var bare en 4 år gammel jente, jeg hadde ikke en sjans mot en voksen mann. Dere klarer å skjønne selv hva som skjedde etterhvert, han voldtok meg. Ikke bare en gang men i 2 år skjedde det minst 2 ganger i måneden.

Hvis du lurer på hvorfor jeg ikke bare fortalte det til noen eller hvorfor jeg ikke bare sluttet å besøke dem, så var det fordi han truet meg. Han sa at om jeg fortalte det til noen så ville han drepe meg og at hvis jeg sluttet å besøke han så ville han gjøre det samme med kusinen min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var jo bare 4 år, men jeg visste at jeg ikke ville la det samme skje med kusinen min. For hver gang det skjedde så kjempet jeg litt og litt mindre i mot for jeg visste at det ikke var mulig å komme seg vekk. Han fortalte meg hvor stygg jeg var, hvor ubrukelig jeg var og at ingen verken elsket meg eller brydde seg om meg. Og jeg trodde på det. jeg fortalte det aldri til noen etter han flyttet for ingen spurte. Ingen lurte på om det gikk bra med meg så jeg tenkte at de ikke hadde brydd seg. Nå, nå sliter jeg enda med det, vær gang jeg ser en mann som ligner på han så tror jeg det er han og jeg kjenner skrekken inni meg. Nesten alt kan minne meg om det og det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg har mareritt om han og derfor har jeg store peridoer der jeg kansje sover maks 2 timer hver natt. Jeg sliter ennå med mitt eget selvbilde pågrunn av alt han sa men jeg later som ingenting og alle tror jeg har det helt bra. Jeg vil fortelle det til noen samtidig som jeg ikke vil.  Jeg vet ikke hvordan jeg kan fortelle det og jeg er redd at det ødelegger mer enn det hjelper. Dette er noe jeg skammer meg over, kanskje jeg ikke burde det, men det gjør jeg.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 42

Jeg trodde jeg var en helt vanlig 8 åring, jeg var for så vidt det, både i utseende, og i hodet. Noen gutter hadde funnet ut av mitt temperament, jeg ble fort sint og mistet fort evnen til å kontrollere meg. Disse guttene likte å terge meg, se at jeg prøvde å slå de, se at jeg var forbanna. De kalte meg stygge ting -Feit, stygg, ekkel, rar, missfostret osv.  Jeg ble mobbet helt fram til jeg gikk i 4.kl, men jeg forsto det ikke da. Jeg så likedan ut som alle andre, så de fikk nok også sånne kommentarer tenkte jeg.

Jeg startet i 5.kl, da var det noe som slo feil. Nå var det jeg som terga en gutt, jeg ville ikke være alene. Jeg ville presse en annen ned på mitt nivå så jeg ikke skulle være den eneste som hatet seg selv. Jeg innså først hva jeg holdt på med når jeg opplevde en episode, den var vond. Jeg vet ikke egentlig hva det var som skjedde, jeg tror det var sykkelhjelmen, men de andre sa jeg slo han. Han begynte å silblø fra nesa. Jeg fikk kjeften, og det var kanskje riktig også, jeg vet ikke!

Etter den episoden så ble jeg med på et ART-kurs. De fortale meg ting, hvordan jeg skulle klare å kontrollere meg selv, at jeg skulle prøve å ikke å bli så sint. De sa jeg ikke hadde lov til å slå eller gjøre noe skade, og det forstår jeg jo, veldig godt, men de ødela gamle meg.

Jeg begynte å trekker meg mer sammen, dette var i 7.kl. Jeg skulle ikke vise at jeg var sint, ikke på noen som helst måte. Bare at jeg var litt irritert, det var greit. Halve 7.kl hadde gått, alle følelsene, alle tankene, alt jeg hadde holdt inne, ble for mye. Når jeg samtidig ble beskyldt for å ha gjort noe som kunne blitt en politi sak så var det ekstra tungt. Jeg prøvde å holde hodet kalt, men det gikk ikke. Jeg startet å skade meg selv, jeg startet å spise mindre, jeg startet å trene mer. Gikk ned 15 kilo på 2mnd, men ingen så de. At jeg var blitt tynnere så de, men at jeg sleit så de ikke. Jeg var jo bare den jenta med det store smilet, litt skjeve tenner og gikk som oftest i noen store hettejakker/gensere.

Åttende klasse startet, året startet bra, hadde lite fravær til jul. (i mitt syn, for min situasjon så var 13 dager lite) jeg ble mer og mer deprimert, men jeg måtte gjøre det bra på skolen. Selvskadingen fortsatte, det var liksom min form å takle alle tankene på. Det nærmet seg jul, kuttene ble stadig dypere, men jeg sa det ikke til noen. Skammen om å være selvskader var altfor stor. De fleste viste jeg var det, men ikke hvor alvorlig det egentlig var.

Et nytt år, nye muligheter, ny start, 2013. Det var det jeg hadde drømt om, håpet på, ønsket. Men sånn ble det ikke. Jentene i klassen stengte meg ute, jeg var bare den stille jenta, som ikke sa noe, som var høy og feit og som selvskader. Jeg var ikke noe mer. Selvskadingen ble verre og verre, jeg ble flere ganger redd av hva jeg gjorde mot meg selv, men jeg lot det ikke stoppe meg. Nå hadde det gått over til den fasen at jeg fortjente å skade, at jeg ville skade meg så mye som helst.

Sommeren kom igjen, angsten klatret opp over skuldrene. Hva skal jeg gjøre? Det var over 25 grader ute, alle gikk i T-skjorte, men jeg gikk rundt i store gensere. De skulle ikke få se, de kunne ikke se. 13 fraværs dager hadde blitt til 31, den lyse armen mitt, hadde blitt dekket med arr. Jeg så ikke for meg en hverdag lenger. Jeg ble innlagt på ungdoms psykiatrisk, 2 uker før skole slutt. 10 sting ble sydd og enda mer skamfølelse fikk jeg, jeg klarte ikke engang å sove hjemme fordi jeg kunne miste kontroll og være en skade for meg selv og andre. Jeg ble skrivd ut etter en uke. 2 uker senere var jeg på en til samtale der, jeg hadde skadet meg igjen, jeg måtte sy (det skjedde ikke, siden jeg nektet). Verden bare falt sammen, jeg ville ikke se på noen, jeg gråt i en og en halv time på kontoret til behandleren min. De vippet mellom å legge meg inn igjen eller å få la meg gå. Jeg fikk gå, 3 timer senere lå jeg på sykehuset. Overdose, ambulanse, pumping, kull, motgift.

Jeg viste meg ikke for foreldrene mine på 2 uker, skammen var altfor stor. Dagene gikk, jeg flyktet ikke lenger til selvskading, jeg flyktet til fots. Times lange turer, musikk i ørene, tårer som strømmet nedover ansiktet. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Dagene gikk, 9.kl startet. Har aldri hatt en så dårlig start på et år tror jeg. Jeg har så å si sluttet å selvskade (pga. håndballen for det meste), men ting er verre en noen gang. Jeg sliter utrolig mye med mat, overspising, kaste opp, trene.

Selv om jeg ikke lenger går til noen psykolog (som egentlig er dumt siden jeg hadde trengt det), så jobber jeg hver eneste dag mot skadetrangen og prøver å jobbe med depresjonen min. Jeg har mine avledninger som foto, musikk og å gå tur. Det hjelper mye. Hver eneste dag er en kamp, men jeg prøver å ikke gi opp.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenHistorien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Flere leserhistorier finner dere under kategorien “leserhistorier”

leserhistorie pt. 41

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne, men det begynte jo i førsteklasse hvor jeg ble mye mobbet fordi jeg ikke hadde de samme klærna som alle de andre og jeg hadde ikke de samme lekene som andre jenter i klasse. De mobbet meg fordi jeg ikke snakket helt rent. Jeg kunne ikke si r. Jeg gikk hos en logoped for å lære og si r. Jeg kunne si r da jeg gikk i 4. til 5. husker ikke helt. Så var det mye snakk rundt for jeg hadde vansker med å lese og skrive. Jeg greide ikke å lese høyt  og ble alltid ledd av. Etter det har jeg ikke likt å lest høyt og ikke likt ha framføringer. Kjenner hele kroppen ikke vil, men jeg presser alltid meg selv til det. Jeg bytta skole i 10.klasse og måtte bare late som jeg ikke hadde problemer med og lese høyt eller ha framføringer. Men jeg blei alltid rød i trynet hver gang og begynte noen ganger å grine også. Men jeg gjorde det og er stolt over det.

Men så skjedde det noe: en gammel kompis av meg begynte å kontakte meg igjen. Han hadde fått billappen og lurte på om jeg ville ut å kjøre og finne på noe.. Jeg sa jo alltid ja for det var lenge siden jeg har sett han osv. Etter hvert som vi hadde funnet på noe noen ganger, så begynte han å få følelser for meg. Men jeg hadde ikke følelser for han idet hele tatt. Jeg spurte om han kunne hente meg og kjøre meg hjem for jeg hadde ikke andre måter å komme meg hjem på. Så sa han først at jeg skulle betale han, men da vi var framme så sa han bare at jeg ikke trengte å betale og at vi kunne gjøre det opp på en annen måte.

Han spurte om jeg kunne hjelpe han for han hadde ikke hatt sex på flere måneder. Jeg sa nei. Jeg var fast bestemt på det. JEG LIKTE HAN IKKE. Så spurte han om jeg ville hjem til han for og se på film, jeg sa jo ja siden jeg tenkte det kunne bli koselig men det ble det jo tvert imot. Han hentet meg og vi dro hjem til han. Vi begynte å se på film og vi lå i senga hans og så film derfra. Dermed begynte han å si at jeg skulle kysse han,  jeg sa NEI, jeg ville ikke. Han begynte å klå på meg, jeg sa “det gjør du ikke” og jeg var fast bestemt på å ikke gjøre noe med han i det hele tatt. Så begynte han å ta av meg buksa. Jeg bare lå der og skjønte  ikke helt hva som skjedde og jeg sa “nei du tar ikke av meg buksa du har ingen ting og gjøre der ned, jeg vil ikke ha sex med deg og det håper jeg du skjønner”. Men så dro han buksa helt av meg, han reiste seg opp for å finne en kondom. Jeg bare lå der og skjønte ingen ting. Han spurte om vi skulle bruke kondom jeg sa vi skal ikke gjøre noe idet hele tatt. Så kom han tilbake og jeg bare lå der visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg la meg under dyna og begynte og grine. Han begynte å ha sex med meg og jeg sa at jeg ikke ville, men han fortsatte. Han gjorde han seg ferdig og jeg bare lå der. Han reiste seg opp og sa at jeg komme til å anmelde han.. Jeg sa at bare vi lar det ligge, jeg turte ikke si noe til noen på lenge. Da jeg endelig fikk sagt det ble det i hvert fall ikke lettere, de gravde så fælt, jeg visste ikke om jeg skulle si så mye. Men de beskyttet meg og tok vare på meg, noe jeg er jeg glad for. Jeg har enda ikke anmeldt det, det tør jeg ikke. Jeg har så mye aggresjon inne i meg og jeg har bare lyst at han skal gå å begå selvmord. Jeg har fått hørt at det er flere enn meg som har blitt voldtatt av han og jeg synes noen burde anmelde han, men jeg tør virkelig ikke.. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt eller gjort og jeg har ikke noen beviser nå. Telefonen vi sendte meldinger med er knust og vil ikke på, vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er bare litt av min historie, noen av de tøffeste tinga jeg har gått igjennom. Dette førte til at jeg ikke føler meg så trygg med gutter.. Og selvskading…

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenHistorien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhisorie pt. 40

Ei 14 år gammel jente blir dratt inn i stuen og slengt ned på en oppblåsbar madrass, hun prøver å reise seg opp, men blir fort slengt ned igjen og blir bedt om å bli liggende. En ti år gammel eldre mann kommer nærmere og nærmere henne og hun aner ikke hva hun skal gjøre eller hvor hun skal gjøre av seg. Hun kunne tenke seg til hva som skulle skje videre, hun hadde tross alt blitt utsatt for slikt før. Han tar av seg buksen, han ser på henne. Og nok en gang ber han henne strengt om å bli liggende, så det er akkurat det hun gjør – hun blir liggende. Han setter seg på madrassen og “krabber” mot henne. Tårene triller ned fra jentas kinn, hun vet så altfor godt hva hun har i vente, og det er virkelig ikke noe hun vil være en del av.  Mannen knepper om buksen, drar den hardt av, og trekker ned undertøyet hennes med makt. Deretter tar han av sitt eget. Han drar av henne genseren, og ber henne ta av bh’en. Med makt sprer han beina hennes og legger seg godt til rette oppå henne. Det var tvunget seksuell samkvem, punktum.

* Fullt seksuelt samkvem innebærer at en manns penis føres inn i en kvinnes vagina. Seksuelt samkvem kan også bestå i at personene på forskjellige måter berører hverandres kjønnsorganer.

Det var fullt seksuelt samkvem. Jeg forstår definisjonen ovenfor og jeg vet hva definisjonen på voldtekt er, og jeg kan derfor si at JA – jenta på 14år ble voldtatt, og den jenta på 14år var meg.

Første overgrep jeg ble utsatt for var da jeg var seks år gammel, og det siste jeg har opplevd var i september 2012. Jeg er nå tyve år gammel, så altså har jeg 14år med overgrep bak meg. Det har vært tunge år, og jeg har slitt med alvorlige depresjoner som har ført til både selvskading og selvmordsforsøk. Jeg har vært innlagt på akutt psykiatrisk mange ganger, vel, det jeg prøver å si er at livet mitt har vært tøft.

Jeg telte overgrepene, til jeg nådde 108stk, da gadd jeg ikke telle mer. Jeg telte fordi jeg håpet at hver strek jeg “tegnet” kom til å bli den siste. Jeg telte for å kunne fortelle meg selv at det ikke var så ille, for jeg ble ikke utsatt for så mye. Men etter 108 overgrep var det mye, og jeg tenkte at det aldri kom til å ta slutt. Årene gikk, og hvert år viste meg at overgrep mot meg var ok, overgrep var noe jeg skulle utsettes for. Det sto skrevet i pannen min at man kunne utsette meg for hva man ville, for jeg kom ikke til å si det til noen. Det stempelet har jeg levd med i mange år nå, og jeg synes det er vanskelig å bli kvitt det. Nå er vi i 2013, og dette er første året siden jeg var fem/seks år gammel at jeg ikke har blitt utsatt for overgrep. Det føles godt! Jeg lever fortsatt i frykt for at det skal skje igjen, at de samme overgriperne skal møte opp på døren min og gjøre det de vil med meg. Jeg har fortsatt flashbacks, og er fortsatt preget av alle de årene med overgrep, men jeg har overlevd! Til syvende og sist er det, det som betyr noe. Jeg har fått kjæreste, flyttet inn med han, og lever livets glade dager. Selvfølgelig har jeg tunge dager og stunder, men de siste fem månedene har det vært mest gode stunder. Jeg tror jeg går et bedre liv i møte, og alt jeg kan si er ENDELIG! Livet smiler til meg, og jeg skal smile tilbake.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 39

Jeg er født 10 år etter mine søstre, altså jeg er en attpåklatt. Ikke at det egentlig betydde noe der og da, men når jeg ser tilbake, hadde jeg ikke en normal oppvekst. Mamma hadde en jobb som krevde hennes oppmerksomhet. Pappa var alkoholiker, men heldigvis for meg var han ingen slem alkoholiker. Han likte bare alkohol, gjorde noen dumme ting i fylla, men hva gjorde ikke jeg? Liten som jeg var, visste jeg egentlig ikke dette. At han var det. Men det var i nyere tid jeg innså det.

Så flyttet søstrene mine ut, først den ene, så den andre. Mamma og pappa forstod fort at det ikke var vits å bo i et så stort hus, så vi flyttet til en relativt stor leilighet. Hadde et fint rom, likte utsikten, så til havet. Men det mamma og pappa ikke forstod, var at veggene ikke var lydtette. Jeg hørte alt de skrek til hverandre, alt de kranglet om. Jeg var jo veldig lei meg, ville ikke at de skulle skilles. Men dagene gikk, og jeg forstod at det kun var for alles beste.

Mamma og pappa ville ha en skikkelig familiekveld, alle 5 var samlet. Vi spiste god mat, men pappa spiste ikke. Rart nok, han likte mat, litt rund var han og. Satt oss i sofaen, og så fortalte de det. At de skulle skilles. Kom ikke som en bombe for meg, ikke for søstrene mine heller. Men likevel ble den ene søstera mi forbanna, meg og hun andre bare gråt. Pappa gikk ut på verandaen, han hadde enda ikke fortalt hvor han kom til å flytte. Jeg skrek til han, ba han om å få vite det. Han nektet, men så kom søstera mi og kjeftet på han. Fortalte at jeg var ei lita jente, at han måtte ta seg sammen. Han snudde seg, og fortalte meg at han kom til å flytte på hytta. En lettelse kom over meg.

Uka etter, var jeg på en skitur med klassen. Jeg likte ikke klassen min, ble mobbet på hele barneskolen. Jeg lærte meg å drite i det. Men akkurat den skituren, den likte jeg. Jeg var så glad, og vennene mine var glade. Senere på dagen skulle jeg på skitur med speideren, og jeg gledet meg enda mer til det. Jeg kom hjem, og fikk se mamma gråtende på bordet. Hun så meg, tok seg sammen, og ga meg en klem. Jeg skjønte for så vidt ingenting, men noe var jo galt.

Så sa hun det som skulle snu livet mitt opp ned. “Din far har kreft.” Det eneste jeg assosierte kreft med var død. Men pappa kunne ikke dø, det var jeg innstilt på. Dagen kom, da pappa ble lagt på rikshospitalet i Oslo. Dette var i begynnelsen av 2009. Et halvt år var han der, og jeg dro omtrent hver helg dit, ofte bare på dagsturer. (Jeg er fra Kristiansand, så det er ganske langt) Det tæra på meg, jeg fikk søvnproblemer, og konsentrasjonsvansker.

Så ble pappa overført til sykehuset i Kristiansand, og det ble bedre for alle. Han ble bedre og bedre, og til slutt kom han hjem, men måtte innom sykehuset hver dag. Det gikk over til hver uke, hver måned, og til slutt var det 3 måneders kontroll og halvt års kontroll. Alt gikk veldig fint. Men jeg måtte lære meg å bo med skilte foreldre. Mamma i leiligheten, og pappa på hytta. Hvor jeg enn var, var det bare meg og den ene forelderen min. På den tiden var jeg veldig ensom, bokstavelig talt. Men meg og pappa fikk oss hund, noe som hjalp veldig mye for meg. Thea, hunden vår, ble min beste venn.

Det var vanskelig å bo sånn. Før var pappa en bøs mann, med både fett og muskler, arbeidshender og en skikkelig håndtverker, rørlegger, snekker, ja alt-mulig-mann. Men kreften ødela han. Han så ut som en kvist. Ikke hadde han fett eller muskler, og han hadde hender like myke som en barnerumpe. Jeg ble som en barnevakt for han, observerte alt han gjorde, alt han fikk i seg. Om nettene våknet jeg ofte av pappas hostekuler, ofte var han oppe og spydde.

Dette tæret ekstremt mye på meg. Jeg var rett og slett utslitt, og til slutt fikk jeg stressanfall. Første gang jeg fikk det, våknet jeg midt på natta at jeg skrek, fordi hele halve kroppen min svidde. Jeg kunne ikke bevege halve kroppen min, hvis det fikk jeg ekstreme smerter. Pappa kom løpende inn, og vi skulle til å dra til legen, men plutselig var det over. Sånn skjer enda en gang i blant. Dette var i 2010.

 Rett før 1 årskontrollen, fikk pappa tilbakefall, november 2010. Han ble lagt inn her i Kristiansand, og jeg var hos han omtrent hver eneste dag. Å se faren sin bli svakere og svakere på den måten, unner jeg ingen 14-åring. Vi forstod at alt håp var ute, vi visste at han skulle dø. På skolen gikk det ikke bedre. Jeg ble fortsatt mobbet i ny og ne, og jeg orket det ikke lengre. Han verste slang en kommentar til meg, og tilbake svarte jeg. “Nå får det være nok. Jeg har en far som ligger for døden, og her er du og plager meg? Jeg kunne ikke brydd meg mindre.” Etter det har jeg aldri blitt mobbet til direkte, det ble mer baksnakking, som jeg bryr meg utrolig lite om.

 21. Desember 2010 døde pappa, noe som gjorde hele meg rystet. Men det var likevel en hel måned med sykehusopphold for både han og oss. Jeg var så sliten, så innmari sliten. Jeg snakket regelmessig med helsesøster, tror jeg ble litt bedre av det. Jeg trodde at ting gikk tilbake til det normale, men to uker etter min fars død, døde moren til min daværende bestevenn, som senere ble kjæresten min. Jeg ble ødelagt inni meg, alt var svart. Men snakket særlig lite om det til andre, utenom min helsesøster.

Tiden gikk, depresjonen kom og gikk i 2 år, fram til i dag. Jeg sliter enda med å bearbeide alt sammen.  Jeg begynte å miste mange venner, litt for mange. Det ble ekstremt mye drama, og jeg orket det ikke mer. Det er nok da jeg var på det mørkeste, høsten 2012. Jeg var ikke sosial, jeg lå på rommet mitt og grein som regel hele tiden. Jeg så ikke lyst på noen ting, utenom på skolen. Høsten 2012 begynte jeg på videregående, på media og kommunikasjon. Det er det som ga meg styrke. Jeg har en kjempefin klasse. Nå har jeg det veldig fint, takket være dem, og de vennene jeg enda har. 

Men ingenting er over. Tvert imot, jeg kjemper enda for å ikke bli deprimert. Faren min er enda savnet, det er enda mye unødvendig drama, og mer som bare baller seg på. Men jeg klarer meg, og jeg skal klare meg. Vennene mine er alt for meg, uten dem og musikken, hadde jeg ikke vært her i dag.


Bildet er et illustrasjonsbilde og har ingen egentlig forbindelse med teksten. 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 38

Jeg er en jente. En tenåringsjente. En upopulær tenåringsjente. Ikke fordi andre misliker meg, men fordi jeg er sjenert. Jeg er veldig sjenert. Dette stoppet meg i mye. Jeg snakker ikke med noen jeg ikke kjenner. Jeg fester aldri. Jeg har ikke mange venner. Jeg har ên venn i klassen. En god venn. 

Heldigvis har jeg venner i andre klasser. Men jeg treffer dem ikke mye i løpet av en dag. Så jeg er med den ene vennen min mesteparten av dagen. Og når han er borte, er jeg ofte alene. Jeg føler at jeg har gjort store fremskritt når det gjelder å snakke med andre og være mer åpen. 

Men det er noen ting jeg aldri kommer til å være åpen og ærlig om. Nemlig følelsene mine. Jeg har ingen bestevenn jeg kan snakke med. Foreldrene mine forstår ikke og ingen andre heller. Broren min er syk og har vært det i tre år nå. Pappa gråt ofte før og mamma var deprimert. Det var en periode der hun ikke ønsket å leve. Det at broren min var veldig syk av borreliose gikk aldri veldig innpå meg. Men da mamma ble deprimert, raknet alt for meg en liten periode. Jeg greide ikke å spise frokost, fordi jeg var stresset pga situasjonen hjemme. Broren min sa at en gang måtte han faktisk stoppe mamma ifra å springe ned til sjøen og hoppe uti det kalde vannet. Hun sa hun ønsket å ta livet av seg. At vi ikke ville trenge henne, og at vi sikkert kom til å greie oss fint uten henne. Det aller verste var når mamma spurte meg om jeg kunne ta livet av henne. Det gjorde vondt, men jeg svarte hardt og følelsesløst til henne at det kunne jeg ikke gjøre. Jeg verken ville eller kunne. Og at hun var egoistisk som i det hele tatt tenkte på å spørre meg om noe sånt, eller gjøre noe sånt mot oss og seg selv. 

I dag har jeg det ganske bra, men fortiden gnager fremdeles. Når jeg tenker på det som har skjedd for nå over et år siden gjør det vondt. Det var ikke det at broren min var veldig syk som gjorde mest inntrykk på meg. At han var i perioder lam og måtte sitte i rullestol eller at han besvimte. Det var det at moren min ville ta livet av seg selv. Og at pappa gråt. Og at mamma aldri gråt. Selv har jeg tilegnet meg noen av mammas egenskaper – blant annet at jeg ikke er åpen om følelsene mine og at jeg dermed ikke gråter fremfor andre. Jeg er blitt en usikker og innesluttet person som vil at andre skal forstå og føle hvordan jeg har hatt det. Men som ikke greier å snakke med noen om det. Jeg har prøvd å snakke med en vennine om det – hun som kaller seg min beste venn, men som i det siste ikke har stilt opp for meg – men hun forstår ikke. Det eneste hun reagerte på ved hele situasjonen var at moren min var egoistisk og uansvarlig som ønsket å ta livet av seg. Og at hun i en periode, da broren min var på sitt verste, ikke fikk lov til å komme på besøk til meg av foreldrene sine – da jeg trengte henne som mest. 

Men som sagt, jeg har det ganske bra NÅ. 


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 37

Eg hadde nettopp starta på vidaregåande. Eg hadde valt å flytte ganske langt vekk, og kunne berre reise heim i feriane mine. Eg var svært nøgd med valet mitt, og likte meg veldig godt i klassa eg gjekk i. Det hadde stort sett vore 4 veldig fine månader då me kom til desember, og alt skulle gå gale. 2. desember var ein søndag, og eg styrte på med mitt. Ordna litt til jul, såg fjernsyn, vaska litt. Det var ein fin dag. Eg venta besøk litt utpå dagen, og i totida kom ein av venene mine frå skulen bortom til meg. Dette var eigentleg ikkje ein kar eg kjende så veldig godt, men opplevinga me hadde saman den dagen skulle føre til mykje forskjellig i ettertid. Lat oss for ordens skuld kalle han Nils i denne skildringa. Etter eit par timar skulle Nils gå heim, og eg skulle ut i eit ærend same veg, så eg vart med. Me kledde på oss godt med ytterklede (det var -17 ute), og tusla ut på trappa. Praten gjekk vidare medan eg låste døra, og i det eg gjekk ned dei to trappetrinna kvapp Nils kraftig til. «Såg du det?» spurde han. «Herregud, var det nokon som hoppa?!» Eg vende blikket raskt ned mot gangbrua over den voldsomme elva, og i sidesynet kunne eg så vidt sjå ein skugge som dala mot den iskalde elva. Herregud, kva var det me nettopp hadde sett?! Blikka våre møttest, like forskremde begge to. Nils var sikker i si sak, han visste kva han hadde sett. Eg nekta å tru det, for slike ting hender jo ikkje. Ein blir jo aldri vitne til eit sjølvmord. Denne gongen hadde me faktisk det, og etter mykje om og men vart politiet varsla, og ein stor redningsaksjon sett i gong. Politibilar og ambulansar, mange frivillige, helikopter?herregud så redd eg var. Eg såg altså alt frå hybelen min, og visste ikkje kva eg skulle tenkje. Kva i alle dagar hadde nettopp skjedd?

Det vart ei søvnlaus natt, og skuledagen var ikkje veldig produktiv. «Den lille filmen» med det eg hadde sett, dei to sekunda den skuggen dalte mot elva, gjekk i replay i hovudet. Eg anar ikkje kva me hadde om den engelsktimen, eg hugsar ingenting. Berre noko som dalte nedover, på veg mot døden.

Det vart mykje styr med helserådgjeving, lærarar, folk som snakka med meg og gav meg klemmar (det betydde ekstremt mykje), og sjølvsagt var eg mykje saman med Nils. Me kjende kvarandre eigentleg ikkje så veldig godt, men no var me på ein måte «tvinga» til å vere med kvarandre. Han vart garantert den største støtta mi, og det var berre han som verkeleg forstod korleis eg hadde det i denne situasjonen. Det var ei vanskeleg tid, og me gjorde det me kunne for å hjelpe kvarande. Allereie dagen etter, altså 3. desember fann dei att denne mannen som hadde teke livet sitt. Det hjelpte kanskje litt, men likevel var dette heilt utruleg ekkelt å ha i hovudet. Dei neste 5 vekene vart det sparsommeleg med både eting og soving, og livet var ikkje noko særleg. Eg var framleis mykje med Nils, og kunne seie alt til han. Det er eg evig takknemleg for, han er verkeleg ein kjernekar.

No er alt dette omtrent 3 månader sidan, og eg er ganske «normal» att. Eg fungerer sosialt, eg greier å fokusere, og mat og søvn går greitt. Likevel sit alt dette framleis veldig i meg. Eg får kanskje total flash-back midt på natta, og ringer grinande til Nils for å be om råd. Plutseleg kjem eg kanskje på det, og blir heilt sett ut. Veit ikkje kva eg skal gjere. Det gjer så utruleg vondt.

Du tenkjer kanskje at «herregud, du såg ein skikkelese som dala mot ei elv, kva så?» Det skjønar eg at du tenkjer, men det stemmer ikkje heilt. Dette er så uendeleg mykje meir. Det er eit liv som har gått tapt. Eit sjølvmord som er oppklart. To unge menneske som er merka for livet. Og ikkje minst: starten på eit tett venskap mellom meg og min fantastiske ven Nils. For me fekk ein jævlig start, det gjorde me, men alt i alt så er eg evig takknemleg og utruleg stolt av å kalle han min beste ven.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]