LESERHISTORIER PT. 44 – ALOPECIA

Hei! Jeg heter Eline, kommer fra Asker og er født i 1999. Dette er historien om hvordan jeg opplevde å få Alopecia, og hvordan livet mitt er nå.

Jeg fikk Alopecia rett før sommerferien i 2014. Jeg oppdaget en liten flekk uten hår på hodet. Jeg skjønte ikke hvorfor det var en flekk, men jeg tenkte at det kom vel til å vokse ut igjen. Etter hvert som den ble større, fant familien min ut at det mest sannsynlig var Alopecia. Jeg var 14 og et halvt år, og hadde virkelig ikke tid til at denne sykdommen skulle påvirke ungdomstiden min. Jeg hadde 10. klasse foran meg, med blant annet konfirmasjon og klassetur til Polen, og begynte å stresse over det. Håret mitt falt veldig sakte av og helt fram til høstferien hadde jeg ikke noe problem med å skjule de hårløse flekkene. Jeg flyttet litt rundt på skillen slik at det ikke syntes, men kunne ikke bruke hestehale, som jeg savnet veldig mye. Etter høstferien ble det vanskeligere å dekke flekkene, men jeg oppdaget at øyenskygge og øyenbrynsprodukter virket veldig bra til å dekke.

Jeg har alltid vært en veldig tøff jente og jeg husker veldig godt at jeg ikke ville gråte over sykdommen. Jeg syntes det var utrolig irriterende at det skulle skje meg, men jeg var ikke lei meg. Jeg var så heldig at jeg hadde en utrolig god bestevenn på ungdomsskolen, Vilde, og jeg fortalte det med en gang til henne. Hun støttet meg, men vi snakket ikke så veldig mye om det. Jeg var veldig opptatt av å tenke at jeg fortsatt var den samme personen, bare så litt annerledes ut. 10. klasse var et veldig hektisk år, jeg ønsket å få toppkarakterer i alle fag, og jeg brydde meg egentlig ikke så mye om sykdommen. Jeg fortalte om min Alopecia til noen jenter og etter hvert begynte ryktene å gå om meg. Jeg syntes det var greit fordi jeg ville at folk skulle vite, men det gikk for langt, og jeg hadde ikke noe kontroll. Folk trodde jeg hadde kreft. Det er ikke så mange som vet om Alopecia, og jeg visste heller ikke noe om det før jeg fikk det selv, og jeg forstår at folk forbinder å miste håret med kreft. Jeg løste situasjonen ved å lage en Facebook gruppe med alle jentene i C og D klassen, og skrive et innlegg der med litt informasjon om sykdommen. Jeg hadde ikke å turt å fortelle det, så det var mye enklere å bare skrive det.

De som visste at jeg hadde Alopecia syntes synd på meg, og jeg hatet det. Jeg ville ikke at folk skulle syntes synd på med fordi jeg ville ikke at folk skulle tenke på meg som syk. Jeg var fortsatt den samme personen, og at jeg mistet håret skulle ikke forandre meg. Det irriterte meg at andre syntes at å miste håret virket grusomt, for jeg hadde ikke lyst til å tenke at hår har en så stor betydning. Jeg ville ikke være lei meg over sykdommen, og syntes egentlig bare at det var kipt og irriterende å måtte tenke så mye på håret mitt. Hvorfor kunne ikke alt bare være som før? Hvorfor meg?

Vilde, min beste venn, var utrolig viktig for meg. Vi ble først kjent i 9. klasse, og etter det var vi beste venner. Vi to er veldig like, og vi er så utrolig glade for at vi fant hverandre. Vennskapet vårt betydde veldig mye for meg i 10. klasse. Jeg hadde andre venner også, men hun var den viktigste. Hun hjalp meg med håret mitt, og sa i fra hvis flekkene syntes på skolen og at jeg burde rette litt på håret. Så skjedde det som snudde alt. En kveld i november kom Vilde gråtende til meg, og fortalte at familien hennes hadde bestemt at de skulle flytte til Tyskland. Vilde hadde absolutt ikke lyst til å dra, men resten av familien hennes ønsket det. Verden bare raste for meg og jeg ble livredd. Vi var så perfekte for hverandre, og så skulle hun dra fra meg. Vi hadde så mange planer sammen og vi skulle begynne på videregående sammen. Dette utløste noe inni meg, og jeg kollapset og gråt og gråt, for alt. Det var første gang siden jeg oppdaget sykdommen at jeg gråt. De neste ukene var jeg ikke meg selv lenger. Jeg er vanligvis alltid positiv, optimistisk og har masse energi og sprer glede, men dette var første gangen noe så voldsomt og trist skjedde meg. Jeg var lei meg og jeg kunne begynne å gråte når som helst. Vilde skulle heldigvis ikke flytte før til sommerferien så vi hadde fortsatt et halvt år til sammen.

Før jul hadde jeg ikke veldig mye hår igjen, og jeg trengte en parykk. Jeg så fram til å begynne med parykk for det virket så mye lettere å skjule flekkene med det. Så rett før jul dro mamma og jeg til en parykksalong og prøvde parykk, men alle parykkene hadde så mye hår, at jeg ble bare borte bak alt håret, og jeg syntes jeg så helt forferdelig ut. Parykken ble klippet for å få den tynnere men tårene mine trillet og jeg var frustrert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan jeg kunne dra på skolen og se ut sånn jeg gjorde med parykken. Så mamma og jeg dro etterpå til en annen parykksalong og prøvde andre typer de hadde der. Jeg endte opp med en fin og blond parykk som hadde mye mindre hår enn den jeg først prøvde. Jeg har også veldig lite hode så det var vanskelig å finne noe i riktig størrelse. Det jeg også valgte var en tupé som festes oppå hodet med spenner, og det viste seg at det var perfekt for meg. Det så veldig naturlig og ekte ut, og det var ikke veldig mye hår på den, men det gjorde at jeg hadde nok hår til å dekke over flekkene. Etter det så ble jeg veldig glad, for jeg så en løsning på hverdagen min med Alopecia.

I julen var jeg trist. Jeg var sliten og savnet å være sprudlende med masse energi. Jeg grudde meg til alt skolearbeidet som kom til å komme og jeg var utrolig lei av sykdommen. I tillegg grudde jeg meg veldig til å måtte si farvel til Vilde. Humøret gikk veldig opp og ned. Det var uvandt for meg å være trist, jeg er vanligvis alltid veldig positiv, men da ble det for mye for meg. Våren kom, og jeg hadde nesten ikke noe hår igjen. Jeg grudde meg til å begynne på videregående. Planen hadde vært å begynne sammen med Vilde, men nå kjente jeg ingen andre som skulle begynne på samme skole som meg.

Så skjedde det tøffeste jeg gjorde den våren. I naturfag hadde vi et gruppeprosjekt om livsstilssykdommer. Vi kunne velge grupper, og jeg gikk sammen med mine 4 beste venner. Vi spurte læreren om vi kunne vinkle prosjektet inn på ungdom med Alopecia, og læreren syntes det var greit, ikke visste han at en av oss hadde sykdommen. Prosjektet gikk ut på å lage en 10 min lang film og et dokument med fakta opplysninger om sykdommen. Vi jobbet veldig hardt og brukte mye tid det, alle ønsket toppkarakter i faget. Å spille inn dokumentarfilmen om meg var en veldig spesiell opplevelse, jeg svarte på spørsmål om ting jeg egentlig ikke ville tenke på om sykdommen. Vilde redigerte filmen for jeg klarte ikke å redigere den selv, selv om å redigere filmer er noe jeg elsker å gjøre.

Så kom tiden hvor vi skulle levere inn prosjektet. Jeg trodde det var kun læreren som skulle se filmen, men den skulle vises for hele C og D klassen. Jeg ble helt satt ut, men jeg tok avgjørelsen om at jeg ville vise filmen for alle. Det var veldig spesielt og se seg selv på lerretet, og jeg følte meg veldig sårbar. Etter at filmen var sett ferdig var det mange som hadde tårer i øynene. Som sagt så likte jeg ikke at folk syntes synd på meg, men da forandret det seg. Jeg likte at alle fikk vite om sykdommen, og jeg likte at folk syntes synd på meg. Jeg var så utrolig lei av sykdommen, og savnet håret mitt veldig mye. Jeg var så lei av å hele tiden måtte tenke på noe så idiotisk som hvordan håret mitt så ut, for jeg var så redd for at noen skulle se flekkene. Akkurat da så likte jeg sympatien, og jeg likte at alle fikk vite at jeg hadde det kipt, selv om jeg alltid var positiv og glad. Jeg likte ikke hvordan håret mitt så ut da, og det var så godt å la alle få vite at jeg ikke ønsket å se ut som jeg gjorde, men at det var det beste jeg fikk til med det håret jeg hadde igjen.

Jeg ble veldig rørt av å se alle med tårer i øynene, og jeg oppdaget at naturfagslæreren også gråt. Han gråt fordi han begynte å miste håret sitt da han bare var 20 år, og han kjente seg veldig igjen i det jeg fortalte i videoen. Vi fikk toppkarakter på prosjektet, men det betydde ingenting for meg. Jeg har veldig høy smerteterskel og har alltid vært en tøff jente, men det at jeg turte å være så åpen det skjønner jeg nesten ikke.

Mot slutten av april 2015 hadde jeg mistet over 90% av håret mitt og jeg trengte virkelig parykk. Jeg prøvde den blonde parykken jeg kjøpte før jul, men den satt ikke på hodet mitt, og jeg var en aktiv jente og trengte noe bedre. Den andre tingen jeg ønsket med parykken var at håret ikke skulle falle foran ansiktet, og at jeg dermed ble borte bak den. Det er det som gjør det synlig at du bruker parykk, i mine øyne. Alle kan ha slitt hår, langt, kort, tynt, tykt hår, men at masse hår faller foran ansiktet det ser ikke naturlig ut. Jeg oppdaget Follea sine parykker, og de er helt fantastiske. Jeg fikk min første da og jeg har ikke brukt noe annet siden det. Å begynne med parykk ble en ny periode i livet mitt. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, fordi jeg så annerledes ut. Det tok tid å venne meg til at dette var den nye meg, og tenke at jeg fortsatt er den samme personen. Jeg oppdaget flettevideoer på Youtube, og det gjorde hverdagen min så mye bedre. Jeg satte parykken på en dukke og lagde mange fine og kompliserte fletter. Da folk kommenterte flettene mine på skolen ble jeg veldig glad. Folk som ikke visste at jeg brukte parykk ble misunnelig på at jeg klarte å lage så fine fletter på meg selv, og det ga meg glede.

10. klasse var et ganske tøft år for meg, i tillegg til at jeg prøvde å få toppkarakterer i alle fag for å komme inn på den videregående skolen jeg ville inn på. Sommerferien var trist fordi det var den siste tiden jeg hadde sammen med Vilde før hun flyttet. Jeg var redd for hvordan det skulle bli å komme i en helt ny klasse og med ingen som vet om sykdommen min. Og jeg var også frustrert over at førsteinntrykket av meg, for de andre i klassen, ville bli av meg med parykk. Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, mye fordi det var en litt feil farge på parykken jeg hadde da, det var en rødlig brun farge. Jeg fortalte om sykdommen foran klassen den første uka, for å slippe misforståelser denne gangen. Jeg ville så gjerne forklare at sånn jeg så ut da ikke var sånn jeg ønsket å se ut, men at det var det beste jeg fikk til. Jeg er glad for, og stolt over, at jeg turte å gjøre det. Det gikk veldig fint og begynne på VGS og jeg har fått så utrolig gode venner i klassen. Jeg er veldig glad for at jeg valgte den skolen selv om Vilde ikke skulle begynne der, og at jeg dermed ikke kjente noen fra før.

På våren begynte håret mitt å komme tilbake igjen og jeg fikk så mye hår at jeg kunne gå mye uten parykk i sommerferien. Det var helt fantastisk og jeg ble med en gang mye lykkeligere.

Nå er jeg på utveksling i Ohio, i USA, som mitt andre år på videregående. Jeg var veldig usikker på om jeg turte å dra, mye fordi jeg var redd for hva folk skulle tenke om håret mitt. Men jeg klarte det i starten av 1. klasse, så det måtte jo gå bra denne gangen også. Jeg trengte ikke å bruke parykk i starten av skoleåret fordi jeg hadde nok hår til å gå uten. Håret har begynt å falle mer og mer av, men jeg går fortsatt uten parykk, og har fortsatt nok hår til at det funker med øyenskygge. Jeg har nesten ikke hår på armene, og øyenbrynene mine er nesten borte. Håret mitt er nesten skulderlangt, og det har bare vokst siden jul i fjor, så det har vokst raskere enn jeg forventet. Håret mitt kommer nok ikke til å vare hele året, men parykken ligger klar i klesskapet og det er bare å vente å se hvordan det går videre. Følelsene for å miste håret igjen nå er annerledes enn de var første gang, fordi jeg har vært gjennom det en gang før. Jeg er ikke lei meg, jeg synes heller det er kipt og irriterende, og skulle selvfølgelig ønske at håret ble på hodet mitt mens jeg er i USA.

Jeg har prøvd flere ganger å tenke på om det er noe positivt med Alopecia, og jeg synes det er vanskelig. Jeg kan forestille meg at om jeg blir frisk så vil jeg sette mye mer pris på det håret jeg har fått. Jeg er på en måte glad for at jeg har fått oppleve å gå gjennom disse årene. Jeg har fått oppleve en liten bit av hverdagen til andre ungdommer med mer alvorlige sykdommer og problemer, og det gjør det lettere å kjenne seg igjen i deres hverdag. Alle mennesker har sine egne problemer, noen har større problemer enn andre. Ikke alle vil la andre få vite om det, men jeg valgte å være åpen og jeg er fornøyd med det valget.

10. klasse for meg ble et tøft år, med veldig mye som skjedde, men da jeg var ferdig i 10. klasse så var det det beste året jeg hadde hatt så langt i livet. Og nå synes jeg 1. klasse på videregående er det beste året jeg har hatt. Jeg tror det vil fortsette i den retningen fordi det er hele tiden nye ting som skjer, og å miste håret blir mindre og mindre betydningsfullt. Nå er jeg i USA, alene, på utveksling, borte fra alt og alle jeg kjenner. Å dra på utveksling var noe jeg hadde tenkt på siden jeg var mindre, og Alopecia stoppet ikke den planen. Alopecia skal aldri stoppe meg fra å sette mål og jeg skal alltid prøve å nå målene jeg har satt. Og det skal du også gjøre.

Bildene er kun til illustrasjon og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-post: [email protected]  Hvis du ønsker å lese flere leserhistorier så finner du dem under kategorier -> leserhistorier.

LESERHISTORIE PT. 43

Jeg hadde helt glemt bort leserhistorene jeg pleide å dele for en del år siden. Siden det var mange som sendte inn og mange som likte å lese dem tenkte jeg å starte opp igjen med det. Enda hadde jeg en i arkivet mitt på mail som ikke hadde blitt postet, så da velger jeg å poste den nå. Og til du som har sendt inn denne under her, jeg beklager så mye at du ikke fikk svar før nå ♡

________________________________________________________________

Dette er en av mine mange historier, men jeg føler dette er nok en av de som har definert meg mest. det hele begynte på en alder av 4 da tanten min hadde fått en ny leieboer(?) nede i kjelleren hennes. Jeg hadde alltid vært veldig glad i å bruke tiden min hos henne spesielt siden min kjære kusine og bestevenn bodde der. Den nye mannen som hadde flyttet inn virker utrolig snill og det var noe alle i familien fikk inntrykk av. Så han begynte å passe på oss av og til.

I begynnelsen var alt bra, men så begynte han og vise seg selv til oss gjøre ting forann oss og få oss til å ta på han. Dette var det som skjedde med begge av oss og til slutt fant tanten min det ut og hun ba han flytte så langt vekk som overhodet mulig, hvis ikke ville hun anmelde han. Det tanten min ikke visste var det som skjedde med meg når jeg var alene med han. Egentlig så var det ikke kusinen min han brydde seg om det var meg. Det var en kveld han skulle sitte barnevakt for meg. Han begynte å ta på meg og jeg prøvde å komme meg vekk men han hold et sterkt grep rundt armen min. Først tok han av alle klærne mine, så tok han av sine egne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme meg unna men jeg var bare en 4 år gammel jente, jeg hadde ikke en sjans mot en voksen mann. Dere klarer å skjønne selv hva som skjedde etterhvert, han voldtok meg. Ikke bare en gang men i 2 år skjedde det minst 2 ganger i måneden.

Hvis du lurer på hvorfor jeg ikke bare fortalte det til noen eller hvorfor jeg ikke bare sluttet å besøke dem, så var det fordi han truet meg. Han sa at om jeg fortalte det til noen så ville han drepe meg og at hvis jeg sluttet å besøke han så ville han gjøre det samme med kusinen min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var jo bare 4 år, men jeg visste at jeg ikke ville la det samme skje med kusinen min. For hver gang det skjedde så kjempet jeg litt og litt mindre i mot for jeg visste at det ikke var mulig å komme seg vekk. Han fortalte meg hvor stygg jeg var, hvor ubrukelig jeg var og at ingen verken elsket meg eller brydde seg om meg. Og jeg trodde på det. jeg fortalte det aldri til noen etter han flyttet for ingen spurte. Ingen lurte på om det gikk bra med meg så jeg tenkte at de ikke hadde brydd seg. Nå, nå sliter jeg enda med det, vær gang jeg ser en mann som ligner på han så tror jeg det er han og jeg kjenner skrekken inni meg. Nesten alt kan minne meg om det og det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg har mareritt om han og derfor har jeg store peridoer der jeg kansje sover maks 2 timer hver natt. Jeg sliter ennå med mitt eget selvbilde pågrunn av alt han sa men jeg later som ingenting og alle tror jeg har det helt bra. Jeg vil fortelle det til noen samtidig som jeg ikke vil.  Jeg vet ikke hvordan jeg kan fortelle det og jeg er redd at det ødelegger mer enn det hjelper. Dette er noe jeg skammer meg over, kanskje jeg ikke burde det, men det gjør jeg.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 42

Jeg trodde jeg var en helt vanlig 8 åring, jeg var for så vidt det, både i utseende, og i hodet. Noen gutter hadde funnet ut av mitt temperament, jeg ble fort sint og mistet fort evnen til å kontrollere meg. Disse guttene likte å terge meg, se at jeg prøvde å slå de, se at jeg var forbanna. De kalte meg stygge ting -Feit, stygg, ekkel, rar, missfostret osv.  Jeg ble mobbet helt fram til jeg gikk i 4.kl, men jeg forsto det ikke da. Jeg så likedan ut som alle andre, så de fikk nok også sånne kommentarer tenkte jeg.

Jeg startet i 5.kl, da var det noe som slo feil. Nå var det jeg som terga en gutt, jeg ville ikke være alene. Jeg ville presse en annen ned på mitt nivå så jeg ikke skulle være den eneste som hatet seg selv. Jeg innså først hva jeg holdt på med når jeg opplevde en episode, den var vond. Jeg vet ikke egentlig hva det var som skjedde, jeg tror det var sykkelhjelmen, men de andre sa jeg slo han. Han begynte å silblø fra nesa. Jeg fikk kjeften, og det var kanskje riktig også, jeg vet ikke!

Etter den episoden så ble jeg med på et ART-kurs. De fortale meg ting, hvordan jeg skulle klare å kontrollere meg selv, at jeg skulle prøve å ikke å bli så sint. De sa jeg ikke hadde lov til å slå eller gjøre noe skade, og det forstår jeg jo, veldig godt, men de ødela gamle meg.

Jeg begynte å trekker meg mer sammen, dette var i 7.kl. Jeg skulle ikke vise at jeg var sint, ikke på noen som helst måte. Bare at jeg var litt irritert, det var greit. Halve 7.kl hadde gått, alle følelsene, alle tankene, alt jeg hadde holdt inne, ble for mye. Når jeg samtidig ble beskyldt for å ha gjort noe som kunne blitt en politi sak så var det ekstra tungt. Jeg prøvde å holde hodet kalt, men det gikk ikke. Jeg startet å skade meg selv, jeg startet å spise mindre, jeg startet å trene mer. Gikk ned 15 kilo på 2mnd, men ingen så de. At jeg var blitt tynnere så de, men at jeg sleit så de ikke. Jeg var jo bare den jenta med det store smilet, litt skjeve tenner og gikk som oftest i noen store hettejakker/gensere.

Åttende klasse startet, året startet bra, hadde lite fravær til jul. (i mitt syn, for min situasjon så var 13 dager lite) jeg ble mer og mer deprimert, men jeg måtte gjøre det bra på skolen. Selvskadingen fortsatte, det var liksom min form å takle alle tankene på. Det nærmet seg jul, kuttene ble stadig dypere, men jeg sa det ikke til noen. Skammen om å være selvskader var altfor stor. De fleste viste jeg var det, men ikke hvor alvorlig det egentlig var.

Et nytt år, nye muligheter, ny start, 2013. Det var det jeg hadde drømt om, håpet på, ønsket. Men sånn ble det ikke. Jentene i klassen stengte meg ute, jeg var bare den stille jenta, som ikke sa noe, som var høy og feit og som selvskader. Jeg var ikke noe mer. Selvskadingen ble verre og verre, jeg ble flere ganger redd av hva jeg gjorde mot meg selv, men jeg lot det ikke stoppe meg. Nå hadde det gått over til den fasen at jeg fortjente å skade, at jeg ville skade meg så mye som helst.

Sommeren kom igjen, angsten klatret opp over skuldrene. Hva skal jeg gjøre? Det var over 25 grader ute, alle gikk i T-skjorte, men jeg gikk rundt i store gensere. De skulle ikke få se, de kunne ikke se. 13 fraværs dager hadde blitt til 31, den lyse armen mitt, hadde blitt dekket med arr. Jeg så ikke for meg en hverdag lenger. Jeg ble innlagt på ungdoms psykiatrisk, 2 uker før skole slutt. 10 sting ble sydd og enda mer skamfølelse fikk jeg, jeg klarte ikke engang å sove hjemme fordi jeg kunne miste kontroll og være en skade for meg selv og andre. Jeg ble skrivd ut etter en uke. 2 uker senere var jeg på en til samtale der, jeg hadde skadet meg igjen, jeg måtte sy (det skjedde ikke, siden jeg nektet). Verden bare falt sammen, jeg ville ikke se på noen, jeg gråt i en og en halv time på kontoret til behandleren min. De vippet mellom å legge meg inn igjen eller å få la meg gå. Jeg fikk gå, 3 timer senere lå jeg på sykehuset. Overdose, ambulanse, pumping, kull, motgift.

Jeg viste meg ikke for foreldrene mine på 2 uker, skammen var altfor stor. Dagene gikk, jeg flyktet ikke lenger til selvskading, jeg flyktet til fots. Times lange turer, musikk i ørene, tårer som strømmet nedover ansiktet. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Dagene gikk, 9.kl startet. Har aldri hatt en så dårlig start på et år tror jeg. Jeg har så å si sluttet å selvskade (pga. håndballen for det meste), men ting er verre en noen gang. Jeg sliter utrolig mye med mat, overspising, kaste opp, trene.

Selv om jeg ikke lenger går til noen psykolog (som egentlig er dumt siden jeg hadde trengt det), så jobber jeg hver eneste dag mot skadetrangen og prøver å jobbe med depresjonen min. Jeg har mine avledninger som foto, musikk og å gå tur. Det hjelper mye. Hver eneste dag er en kamp, men jeg prøver å ikke gi opp.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenHistorien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Flere leserhistorier finner dere under kategorien “leserhistorier”

leserhistorie pt. 41

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne, men det begynte jo i førsteklasse hvor jeg ble mye mobbet fordi jeg ikke hadde de samme klærna som alle de andre og jeg hadde ikke de samme lekene som andre jenter i klasse. De mobbet meg fordi jeg ikke snakket helt rent. Jeg kunne ikke si r. Jeg gikk hos en logoped for å lære og si r. Jeg kunne si r da jeg gikk i 4. til 5. husker ikke helt. Så var det mye snakk rundt for jeg hadde vansker med å lese og skrive. Jeg greide ikke å lese høyt  og ble alltid ledd av. Etter det har jeg ikke likt å lest høyt og ikke likt ha framføringer. Kjenner hele kroppen ikke vil, men jeg presser alltid meg selv til det. Jeg bytta skole i 10.klasse og måtte bare late som jeg ikke hadde problemer med og lese høyt eller ha framføringer. Men jeg blei alltid rød i trynet hver gang og begynte noen ganger å grine også. Men jeg gjorde det og er stolt over det.

Men så skjedde det noe: en gammel kompis av meg begynte å kontakte meg igjen. Han hadde fått billappen og lurte på om jeg ville ut å kjøre og finne på noe.. Jeg sa jo alltid ja for det var lenge siden jeg har sett han osv. Etter hvert som vi hadde funnet på noe noen ganger, så begynte han å få følelser for meg. Men jeg hadde ikke følelser for han idet hele tatt. Jeg spurte om han kunne hente meg og kjøre meg hjem for jeg hadde ikke andre måter å komme meg hjem på. Så sa han først at jeg skulle betale han, men da vi var framme så sa han bare at jeg ikke trengte å betale og at vi kunne gjøre det opp på en annen måte.

Han spurte om jeg kunne hjelpe han for han hadde ikke hatt sex på flere måneder. Jeg sa nei. Jeg var fast bestemt på det. JEG LIKTE HAN IKKE. Så spurte han om jeg ville hjem til han for og se på film, jeg sa jo ja siden jeg tenkte det kunne bli koselig men det ble det jo tvert imot. Han hentet meg og vi dro hjem til han. Vi begynte å se på film og vi lå i senga hans og så film derfra. Dermed begynte han å si at jeg skulle kysse han,  jeg sa NEI, jeg ville ikke. Han begynte å klå på meg, jeg sa “det gjør du ikke” og jeg var fast bestemt på å ikke gjøre noe med han i det hele tatt. Så begynte han å ta av meg buksa. Jeg bare lå der og skjønte  ikke helt hva som skjedde og jeg sa “nei du tar ikke av meg buksa du har ingen ting og gjøre der ned, jeg vil ikke ha sex med deg og det håper jeg du skjønner”. Men så dro han buksa helt av meg, han reiste seg opp for å finne en kondom. Jeg bare lå der og skjønte ingen ting. Han spurte om vi skulle bruke kondom jeg sa vi skal ikke gjøre noe idet hele tatt. Så kom han tilbake og jeg bare lå der visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg la meg under dyna og begynte og grine. Han begynte å ha sex med meg og jeg sa at jeg ikke ville, men han fortsatte. Han gjorde han seg ferdig og jeg bare lå der. Han reiste seg opp og sa at jeg komme til å anmelde han.. Jeg sa at bare vi lar det ligge, jeg turte ikke si noe til noen på lenge. Da jeg endelig fikk sagt det ble det i hvert fall ikke lettere, de gravde så fælt, jeg visste ikke om jeg skulle si så mye. Men de beskyttet meg og tok vare på meg, noe jeg er jeg glad for. Jeg har enda ikke anmeldt det, det tør jeg ikke. Jeg har så mye aggresjon inne i meg og jeg har bare lyst at han skal gå å begå selvmord. Jeg har fått hørt at det er flere enn meg som har blitt voldtatt av han og jeg synes noen burde anmelde han, men jeg tør virkelig ikke.. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt eller gjort og jeg har ikke noen beviser nå. Telefonen vi sendte meldinger med er knust og vil ikke på, vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er bare litt av min historie, noen av de tøffeste tinga jeg har gått igjennom. Dette førte til at jeg ikke føler meg så trygg med gutter.. Og selvskading…

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenHistorien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhisorie pt. 40

Ei 14 år gammel jente blir dratt inn i stuen og slengt ned på en oppblåsbar madrass, hun prøver å reise seg opp, men blir fort slengt ned igjen og blir bedt om å bli liggende. En ti år gammel eldre mann kommer nærmere og nærmere henne og hun aner ikke hva hun skal gjøre eller hvor hun skal gjøre av seg. Hun kunne tenke seg til hva som skulle skje videre, hun hadde tross alt blitt utsatt for slikt før. Han tar av seg buksen, han ser på henne. Og nok en gang ber han henne strengt om å bli liggende, så det er akkurat det hun gjør – hun blir liggende. Han setter seg på madrassen og “krabber” mot henne. Tårene triller ned fra jentas kinn, hun vet så altfor godt hva hun har i vente, og det er virkelig ikke noe hun vil være en del av.  Mannen knepper om buksen, drar den hardt av, og trekker ned undertøyet hennes med makt. Deretter tar han av sitt eget. Han drar av henne genseren, og ber henne ta av bh’en. Med makt sprer han beina hennes og legger seg godt til rette oppå henne. Det var tvunget seksuell samkvem, punktum.

* Fullt seksuelt samkvem innebærer at en manns penis føres inn i en kvinnes vagina. Seksuelt samkvem kan også bestå i at personene på forskjellige måter berører hverandres kjønnsorganer.

Det var fullt seksuelt samkvem. Jeg forstår definisjonen ovenfor og jeg vet hva definisjonen på voldtekt er, og jeg kan derfor si at JA – jenta på 14år ble voldtatt, og den jenta på 14år var meg.

Første overgrep jeg ble utsatt for var da jeg var seks år gammel, og det siste jeg har opplevd var i september 2012. Jeg er nå tyve år gammel, så altså har jeg 14år med overgrep bak meg. Det har vært tunge år, og jeg har slitt med alvorlige depresjoner som har ført til både selvskading og selvmordsforsøk. Jeg har vært innlagt på akutt psykiatrisk mange ganger, vel, det jeg prøver å si er at livet mitt har vært tøft.

Jeg telte overgrepene, til jeg nådde 108stk, da gadd jeg ikke telle mer. Jeg telte fordi jeg håpet at hver strek jeg “tegnet” kom til å bli den siste. Jeg telte for å kunne fortelle meg selv at det ikke var så ille, for jeg ble ikke utsatt for så mye. Men etter 108 overgrep var det mye, og jeg tenkte at det aldri kom til å ta slutt. Årene gikk, og hvert år viste meg at overgrep mot meg var ok, overgrep var noe jeg skulle utsettes for. Det sto skrevet i pannen min at man kunne utsette meg for hva man ville, for jeg kom ikke til å si det til noen. Det stempelet har jeg levd med i mange år nå, og jeg synes det er vanskelig å bli kvitt det. Nå er vi i 2013, og dette er første året siden jeg var fem/seks år gammel at jeg ikke har blitt utsatt for overgrep. Det føles godt! Jeg lever fortsatt i frykt for at det skal skje igjen, at de samme overgriperne skal møte opp på døren min og gjøre det de vil med meg. Jeg har fortsatt flashbacks, og er fortsatt preget av alle de årene med overgrep, men jeg har overlevd! Til syvende og sist er det, det som betyr noe. Jeg har fått kjæreste, flyttet inn med han, og lever livets glade dager. Selvfølgelig har jeg tunge dager og stunder, men de siste fem månedene har det vært mest gode stunder. Jeg tror jeg går et bedre liv i møte, og alt jeg kan si er ENDELIG! Livet smiler til meg, og jeg skal smile tilbake.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med tekstenVil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 39

Jeg er født 10 år etter mine søstre, altså jeg er en attpåklatt. Ikke at det egentlig betydde noe der og da, men når jeg ser tilbake, hadde jeg ikke en normal oppvekst. Mamma hadde en jobb som krevde hennes oppmerksomhet. Pappa var alkoholiker, men heldigvis for meg var han ingen slem alkoholiker. Han likte bare alkohol, gjorde noen dumme ting i fylla, men hva gjorde ikke jeg? Liten som jeg var, visste jeg egentlig ikke dette. At han var det. Men det var i nyere tid jeg innså det.

Så flyttet søstrene mine ut, først den ene, så den andre. Mamma og pappa forstod fort at det ikke var vits å bo i et så stort hus, så vi flyttet til en relativt stor leilighet. Hadde et fint rom, likte utsikten, så til havet. Men det mamma og pappa ikke forstod, var at veggene ikke var lydtette. Jeg hørte alt de skrek til hverandre, alt de kranglet om. Jeg var jo veldig lei meg, ville ikke at de skulle skilles. Men dagene gikk, og jeg forstod at det kun var for alles beste.

Mamma og pappa ville ha en skikkelig familiekveld, alle 5 var samlet. Vi spiste god mat, men pappa spiste ikke. Rart nok, han likte mat, litt rund var han og. Satt oss i sofaen, og så fortalte de det. At de skulle skilles. Kom ikke som en bombe for meg, ikke for søstrene mine heller. Men likevel ble den ene søstera mi forbanna, meg og hun andre bare gråt. Pappa gikk ut på verandaen, han hadde enda ikke fortalt hvor han kom til å flytte. Jeg skrek til han, ba han om å få vite det. Han nektet, men så kom søstera mi og kjeftet på han. Fortalte at jeg var ei lita jente, at han måtte ta seg sammen. Han snudde seg, og fortalte meg at han kom til å flytte på hytta. En lettelse kom over meg.

Uka etter, var jeg på en skitur med klassen. Jeg likte ikke klassen min, ble mobbet på hele barneskolen. Jeg lærte meg å drite i det. Men akkurat den skituren, den likte jeg. Jeg var så glad, og vennene mine var glade. Senere på dagen skulle jeg på skitur med speideren, og jeg gledet meg enda mer til det. Jeg kom hjem, og fikk se mamma gråtende på bordet. Hun så meg, tok seg sammen, og ga meg en klem. Jeg skjønte for så vidt ingenting, men noe var jo galt.

Så sa hun det som skulle snu livet mitt opp ned. “Din far har kreft.” Det eneste jeg assosierte kreft med var død. Men pappa kunne ikke dø, det var jeg innstilt på. Dagen kom, da pappa ble lagt på rikshospitalet i Oslo. Dette var i begynnelsen av 2009. Et halvt år var han der, og jeg dro omtrent hver helg dit, ofte bare på dagsturer. (Jeg er fra Kristiansand, så det er ganske langt) Det tæra på meg, jeg fikk søvnproblemer, og konsentrasjonsvansker.

Så ble pappa overført til sykehuset i Kristiansand, og det ble bedre for alle. Han ble bedre og bedre, og til slutt kom han hjem, men måtte innom sykehuset hver dag. Det gikk over til hver uke, hver måned, og til slutt var det 3 måneders kontroll og halvt års kontroll. Alt gikk veldig fint. Men jeg måtte lære meg å bo med skilte foreldre. Mamma i leiligheten, og pappa på hytta. Hvor jeg enn var, var det bare meg og den ene forelderen min. På den tiden var jeg veldig ensom, bokstavelig talt. Men meg og pappa fikk oss hund, noe som hjalp veldig mye for meg. Thea, hunden vår, ble min beste venn.

Det var vanskelig å bo sånn. Før var pappa en bøs mann, med både fett og muskler, arbeidshender og en skikkelig håndtverker, rørlegger, snekker, ja alt-mulig-mann. Men kreften ødela han. Han så ut som en kvist. Ikke hadde han fett eller muskler, og han hadde hender like myke som en barnerumpe. Jeg ble som en barnevakt for han, observerte alt han gjorde, alt han fikk i seg. Om nettene våknet jeg ofte av pappas hostekuler, ofte var han oppe og spydde.

Dette tæret ekstremt mye på meg. Jeg var rett og slett utslitt, og til slutt fikk jeg stressanfall. Første gang jeg fikk det, våknet jeg midt på natta at jeg skrek, fordi hele halve kroppen min svidde. Jeg kunne ikke bevege halve kroppen min, hvis det fikk jeg ekstreme smerter. Pappa kom løpende inn, og vi skulle til å dra til legen, men plutselig var det over. Sånn skjer enda en gang i blant. Dette var i 2010.

 Rett før 1 årskontrollen, fikk pappa tilbakefall, november 2010. Han ble lagt inn her i Kristiansand, og jeg var hos han omtrent hver eneste dag. Å se faren sin bli svakere og svakere på den måten, unner jeg ingen 14-åring. Vi forstod at alt håp var ute, vi visste at han skulle dø. På skolen gikk det ikke bedre. Jeg ble fortsatt mobbet i ny og ne, og jeg orket det ikke lengre. Han verste slang en kommentar til meg, og tilbake svarte jeg. “Nå får det være nok. Jeg har en far som ligger for døden, og her er du og plager meg? Jeg kunne ikke brydd meg mindre.” Etter det har jeg aldri blitt mobbet til direkte, det ble mer baksnakking, som jeg bryr meg utrolig lite om.

 21. Desember 2010 døde pappa, noe som gjorde hele meg rystet. Men det var likevel en hel måned med sykehusopphold for både han og oss. Jeg var så sliten, så innmari sliten. Jeg snakket regelmessig med helsesøster, tror jeg ble litt bedre av det. Jeg trodde at ting gikk tilbake til det normale, men to uker etter min fars død, døde moren til min daværende bestevenn, som senere ble kjæresten min. Jeg ble ødelagt inni meg, alt var svart. Men snakket særlig lite om det til andre, utenom min helsesøster.

Tiden gikk, depresjonen kom og gikk i 2 år, fram til i dag. Jeg sliter enda med å bearbeide alt sammen.  Jeg begynte å miste mange venner, litt for mange. Det ble ekstremt mye drama, og jeg orket det ikke mer. Det er nok da jeg var på det mørkeste, høsten 2012. Jeg var ikke sosial, jeg lå på rommet mitt og grein som regel hele tiden. Jeg så ikke lyst på noen ting, utenom på skolen. Høsten 2012 begynte jeg på videregående, på media og kommunikasjon. Det er det som ga meg styrke. Jeg har en kjempefin klasse. Nå har jeg det veldig fint, takket være dem, og de vennene jeg enda har. 

Men ingenting er over. Tvert imot, jeg kjemper enda for å ikke bli deprimert. Faren min er enda savnet, det er enda mye unødvendig drama, og mer som bare baller seg på. Men jeg klarer meg, og jeg skal klare meg. Vennene mine er alt for meg, uten dem og musikken, hadde jeg ikke vært her i dag.


Bildet er et illustrasjonsbilde og har ingen egentlig forbindelse med teksten. 
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil og lignende), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 38

Jeg er en jente. En tenåringsjente. En upopulær tenåringsjente. Ikke fordi andre misliker meg, men fordi jeg er sjenert. Jeg er veldig sjenert. Dette stoppet meg i mye. Jeg snakker ikke med noen jeg ikke kjenner. Jeg fester aldri. Jeg har ikke mange venner. Jeg har ên venn i klassen. En god venn. 

Heldigvis har jeg venner i andre klasser. Men jeg treffer dem ikke mye i løpet av en dag. Så jeg er med den ene vennen min mesteparten av dagen. Og når han er borte, er jeg ofte alene. Jeg føler at jeg har gjort store fremskritt når det gjelder å snakke med andre og være mer åpen. 

Men det er noen ting jeg aldri kommer til å være åpen og ærlig om. Nemlig følelsene mine. Jeg har ingen bestevenn jeg kan snakke med. Foreldrene mine forstår ikke og ingen andre heller. Broren min er syk og har vært det i tre år nå. Pappa gråt ofte før og mamma var deprimert. Det var en periode der hun ikke ønsket å leve. Det at broren min var veldig syk av borreliose gikk aldri veldig innpå meg. Men da mamma ble deprimert, raknet alt for meg en liten periode. Jeg greide ikke å spise frokost, fordi jeg var stresset pga situasjonen hjemme. Broren min sa at en gang måtte han faktisk stoppe mamma ifra å springe ned til sjøen og hoppe uti det kalde vannet. Hun sa hun ønsket å ta livet av seg. At vi ikke ville trenge henne, og at vi sikkert kom til å greie oss fint uten henne. Det aller verste var når mamma spurte meg om jeg kunne ta livet av henne. Det gjorde vondt, men jeg svarte hardt og følelsesløst til henne at det kunne jeg ikke gjøre. Jeg verken ville eller kunne. Og at hun var egoistisk som i det hele tatt tenkte på å spørre meg om noe sånt, eller gjøre noe sånt mot oss og seg selv. 

I dag har jeg det ganske bra, men fortiden gnager fremdeles. Når jeg tenker på det som har skjedd for nå over et år siden gjør det vondt. Det var ikke det at broren min var veldig syk som gjorde mest inntrykk på meg. At han var i perioder lam og måtte sitte i rullestol eller at han besvimte. Det var det at moren min ville ta livet av seg selv. Og at pappa gråt. Og at mamma aldri gråt. Selv har jeg tilegnet meg noen av mammas egenskaper – blant annet at jeg ikke er åpen om følelsene mine og at jeg dermed ikke gråter fremfor andre. Jeg er blitt en usikker og innesluttet person som vil at andre skal forstå og føle hvordan jeg har hatt det. Men som ikke greier å snakke med noen om det. Jeg har prøvd å snakke med en vennine om det – hun som kaller seg min beste venn, men som i det siste ikke har stilt opp for meg – men hun forstår ikke. Det eneste hun reagerte på ved hele situasjonen var at moren min var egoistisk og uansvarlig som ønsket å ta livet av seg. Og at hun i en periode, da broren min var på sitt verste, ikke fikk lov til å komme på besøk til meg av foreldrene sine – da jeg trengte henne som mest. 

Men som sagt, jeg har det ganske bra NÅ. 


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 37

Eg hadde nettopp starta på vidaregåande. Eg hadde valt å flytte ganske langt vekk, og kunne berre reise heim i feriane mine. Eg var svært nøgd med valet mitt, og likte meg veldig godt i klassa eg gjekk i. Det hadde stort sett vore 4 veldig fine månader då me kom til desember, og alt skulle gå gale. 2. desember var ein søndag, og eg styrte på med mitt. Ordna litt til jul, såg fjernsyn, vaska litt. Det var ein fin dag. Eg venta besøk litt utpå dagen, og i totida kom ein av venene mine frå skulen bortom til meg. Dette var eigentleg ikkje ein kar eg kjende så veldig godt, men opplevinga me hadde saman den dagen skulle føre til mykje forskjellig i ettertid. Lat oss for ordens skuld kalle han Nils i denne skildringa. Etter eit par timar skulle Nils gå heim, og eg skulle ut i eit ærend same veg, så eg vart med. Me kledde på oss godt med ytterklede (det var -17 ute), og tusla ut på trappa. Praten gjekk vidare medan eg låste døra, og i det eg gjekk ned dei to trappetrinna kvapp Nils kraftig til. «Såg du det?» spurde han. «Herregud, var det nokon som hoppa?!» Eg vende blikket raskt ned mot gangbrua over den voldsomme elva, og i sidesynet kunne eg så vidt sjå ein skugge som dala mot den iskalde elva. Herregud, kva var det me nettopp hadde sett?! Blikka våre møttest, like forskremde begge to. Nils var sikker i si sak, han visste kva han hadde sett. Eg nekta å tru det, for slike ting hender jo ikkje. Ein blir jo aldri vitne til eit sjølvmord. Denne gongen hadde me faktisk det, og etter mykje om og men vart politiet varsla, og ein stor redningsaksjon sett i gong. Politibilar og ambulansar, mange frivillige, helikopter?herregud så redd eg var. Eg såg altså alt frå hybelen min, og visste ikkje kva eg skulle tenkje. Kva i alle dagar hadde nettopp skjedd?

Det vart ei søvnlaus natt, og skuledagen var ikkje veldig produktiv. «Den lille filmen» med det eg hadde sett, dei to sekunda den skuggen dalte mot elva, gjekk i replay i hovudet. Eg anar ikkje kva me hadde om den engelsktimen, eg hugsar ingenting. Berre noko som dalte nedover, på veg mot døden.

Det vart mykje styr med helserådgjeving, lærarar, folk som snakka med meg og gav meg klemmar (det betydde ekstremt mykje), og sjølvsagt var eg mykje saman med Nils. Me kjende kvarandre eigentleg ikkje så veldig godt, men no var me på ein måte «tvinga» til å vere med kvarandre. Han vart garantert den største støtta mi, og det var berre han som verkeleg forstod korleis eg hadde det i denne situasjonen. Det var ei vanskeleg tid, og me gjorde det me kunne for å hjelpe kvarande. Allereie dagen etter, altså 3. desember fann dei att denne mannen som hadde teke livet sitt. Det hjelpte kanskje litt, men likevel var dette heilt utruleg ekkelt å ha i hovudet. Dei neste 5 vekene vart det sparsommeleg med både eting og soving, og livet var ikkje noko særleg. Eg var framleis mykje med Nils, og kunne seie alt til han. Det er eg evig takknemleg for, han er verkeleg ein kjernekar.

No er alt dette omtrent 3 månader sidan, og eg er ganske «normal» att. Eg fungerer sosialt, eg greier å fokusere, og mat og søvn går greitt. Likevel sit alt dette framleis veldig i meg. Eg får kanskje total flash-back midt på natta, og ringer grinande til Nils for å be om råd. Plutseleg kjem eg kanskje på det, og blir heilt sett ut. Veit ikkje kva eg skal gjere. Det gjer så utruleg vondt.

Du tenkjer kanskje at «herregud, du såg ein skikkelese som dala mot ei elv, kva så?» Det skjønar eg at du tenkjer, men det stemmer ikkje heilt. Dette er så uendeleg mykje meir. Det er eit liv som har gått tapt. Eit sjølvmord som er oppklart. To unge menneske som er merka for livet. Og ikkje minst: starten på eit tett venskap mellom meg og min fantastiske ven Nils. For me fekk ein jævlig start, det gjorde me, men alt i alt så er eg evig takknemleg og utruleg stolt av å kalle han min beste ven.


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 36

Jeg skiftet barnehage som toåring. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var ingen jenter som likte meg. Hvorfor? Aner ikke, det bare ble sånn. Gjennom fire år i barnehagen, hadde jeg fått en del guttevenner. I første klasse fikk jeg spesielt en god venninne. I løpet de fire første årene hadde jeg og bestevenninnen min fått enda en god venn. På en eller annen måte hadde jeg skapt meg et rykte som “nerd” , “upopulær” og “utenfor” . Jeg var alltid den som viste svarene, som forstod logikken osv. Så jeg godtok det. Jeg ville heller være smart, enn å være den mest populære. Det eneste som holdt meg fast, var venninnene mine og lærerens ustanselige mas om gruppemiljø. Problemet var da at jeg ikke forstod det. Jeg forstod ikke hvorfor han andre som var som meg , som viste alt, fortsatt var like “kul” og “god kompis”. Derfor prøvde jeg bare å glemme det.

Femte klasse kom, og jeg hadde fortsatt ryktet som nerd hengende over meg. Det eneste som var annerledes, var at vi ble sammenslått med en annen skole, så ingen brydde seg om meg lengre. Jeg beholdt vennene mine, men de to ble bare bedre og bedre venner uten meg. det er der jeg tror problemet startet. Jeg følte at jeg måtte finne meg nye venner, som i reserve. Derfor begynte jeg å være mer med de populære, noe som åpenbart ikke virket. På en eller annen måte var det jeg som ble til reserve. Jeg ble brukt som “reservevenn”, på en måte jeg ikke kan utdype med ord, men jeg skal prøve. Jeg fikk nye “venner”. I det ene øyeblikket ble jeg ignorert og ingen gadd å høre på meg. I det neste øyeblikket hadde jeg plutselig flere nye bestevenner. De sa vi var det, men hva er vell egentlig en bestevenn? Jeg er ikke sikker, men det er IKKE en som ignorerer deg helt frem til du gjør deg selv verdig til å være med de. Et eksempel på det, var at jeg alltid har vert ganske musikalsk. Det ligger i familien. Så da melde jeg meg på talentkonkuransen i femte klasse, som yngste deltaker. Jeg sang og jeg vant. Det første som skjedde da var at den såkalte “bestevenninnen” min, hun jeg ble venn med samme året kom bort og sa;” Du var flink! Neste år SKAL vi melde oss på sammen”. Og da var visst det bestemt, fordi jeg gjorde meg “verdig”. Jeg var ikke den typen som sa i mot folk, så jeg gikk med på det.

Neste år slepte seg forbi og jeg ble styrt av vennene mine. Folk begynte å spørre om jeg hadde det bra, men jeg avviste de og sa jeg hadde det fint. Jeg hadde det jo egentlig ikke det. De kveldene jeg gråt meg i søvn på grunn av familiekrangler, økte. På grunn av mamma og pappa som kranglet mer og mer, og at det alltid var min feil, uansett hva det handlet om. Jeg var redd for at mamma og pappa skulle skilles. Etter hvert begynte jeg å tenke at det kanskje var best for alle om de skiltes. Men poenget var at jeg oftere og oftere gråt meg i søvn. Ikke bare på grunn av familien, men på grunn av alt. Jeg kunne ikke lengre si akkurat hvorfor jeg gråt, jeg bare gråt. På grunn av alt.

Et stykke ut i sjuende ble jeg bedre venn med flere av de “populære”. Eller, jeg trodde i hvert fall det. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å forklare det siden alt virker ganske fjernt. Tenk deg at du skriver ned alle minnene dine på et blankt ark, så deretter visker du ut det du har skrevet. Dermed, hvis du ser nøye etter, da ser du hva som står, men du må anstrenge deg for å tyde det. Det føles litt sånn. Og helt ærlig vil jeg ikke gå tilbake til det, fordi fortid er fortid. Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva jeg tenkte. Om jeg innbiller meg det? Kanskje det, men er ikke poenget å fortelle akkurat hva jeg følte? Så da spiller det vil ikke så stor rolle akkurat hva det var som var galt. Bare at det var det. Det eneste jeg virkelig husker er at jeg var ganske deprimert.

Så, helt plutselig, den 11. april 2012 så smalt det. Jeg var ganske langt unna så lyden traff meg morgenen etter, da mamma kom og vekte meg. Jeg så at hun hadde grått. Hun fortalte meg at søskenbarnet mitt hadde dødd kvelden før.

Frontkollisjon. Hun fortalte det og jeg svarte: “HÆ?” jeg trodde jeg drømte, men da sa mamma “ja, hun er død”.

Det er umulig å beskrive den følelsen du får når noen kommer å vekker deg på en dag du tror skal bli en helt gjennomsnittlig dag, og forteller deg at en av de personene som betyr mest for deg, er død. Borte for alltid. Du tror det ikke, så går det opp for deg, men du tror det fortsatt ikke. Plutselig kommer gråten og tiden stopper.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av senga. Jeg trodde jeg hadde grått i en time, jeg hadde gått gjennom alle tingene, alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd med henne. Jeg gråt og jeg gråt. Det var rart at jeg aldri gikk tom. Det kunne ikke være sant. Det var ikke sant! Jeg forstod det ikke, og det vil jeg heller aldri forstå. Det er rett og slett for jævlig at sånt kunne skje med det beste mennesket jeg vet om. Og folk bare godtok det. “Gjort er gjort”, “det som skjedde, skjedde” og “det var sikkert selvmord”. Men det var det ABSOLUTT IKKE. Denne personen, som har vært der for meg, og alle andre hun kjente, gjennom hele sitt liv, ville aldri hatt samvittighet til å ta selvmord! Hun hadde skilte foreldre, moren sa til henne ofte at hun var feit. Dette førte til at hun fikk anoreksi. Men like vell satte hun alltid andre foran seg selv. Uansett hva. Hun var alltid hjelpsom, fikk alltid andre til å føle seg smarte, hun oppmuntret alle hun møtte med det fantastiske smilet sitt, og den utrolige latteren. Sykdommen ble bare verre og verre. Hun gikk lange dager uten ordentlig mat, men fortsatt latet hun som alt var normalt, bare for å få andre til å føle seg bedre. Etter flere år med dagelig kamp mot sykdommen begynte hun endelig å bli bedre. Håpet bland folk om å få beholde engelen sin, steg. Det var det hun ble kalt. “Engelen”. Hun ble bedre og bedre. En kveld, etter å ha besøkt noen venninner dro hun hjem for å låne bilen. Hun skulle besøke tvillingsøsteren som fortiden bodde hos moren. Det smalt. Så var hun borte. Ute av verden, for alltid.

AVISUTKLIPP:

Kollisjon på E6 ved **** Personbil kom over i feil kjørefelt og frontkolliderte med trailer. Trailersjoføren kom uskadd fra ulykken, men personbilføreren døde øyeblikkelig. Årsak enda ukjent.

Døde øyeblikkelig..

FACEBOOKUTKLIPP:

Savner deg så ubeskrivelig mye, ***. Du er jenta man aldri vil glemme smilet og latteren til. Du vil alltid være med meg videre i mitt hjerte ♥ Tusen takk for alle gode minner, søte gode ***.

Kjære fine ***. Denne dagen har vært utrolig tøff! Men du hadde en fantastisk nydelig begravelse, det var kun gode ord som ble sagt om deg. Kirken var full av mennesker som savner deg og sørger over din bortgang. Det viser hvor mye du har påvirket folk, fordi du var så omtenksom, snill og god. Jeg er så utrolig heldig som har fått lov til å bli kjent med deg! Tusen takk for det. Vi har alle mange gode minner om deg og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske/sære/morsomme/gode latteren din. Jeg veit at vi en dag ses igjen ♥ Hvil i fred ***, jeg tenker på deg.

Skjønneste, blideste engel, hvil i fred ♥

jeg tror ikke på det, jeg vil ikke tro på det. Men jeg kommer til og savne deg utrolig mye. Hvil i fred ***, min lille solstråle ♥

Savnet er stort ♥ vil se ditt smil! Sola har skint for deg i dag solami. Kom tilbake 🙁

Ja, du skjønner poenget. Alle elsket henne! dette var langt fra fortjent.

Den setningen jeg fikk høre de første to dagene fra klassevennene mine var “det går over snart”, “bare ikke tenk på det” og “det tar tid”. Den tredje dagen var alt glemt. Ingen spurte om det gikk bra, de bare tok det for gitt at alt var tilbake som normalt. I en måneds tid holdt jeg alt inne i meg, vel, helt til jeg la meg i senga om kvelden og gråt meg i søvn da.. Så etter ca. en måned, begynte jeg plutselig bare å gråte, samme hvor jeg var. Dette var spesielt når jeg var i nærheten av en person som minner meg om henne. Både ved utseende og personlighet. Hun smiler alltid. På toppen av alt har hun en bestevenninne som er helt lik tvillingsøstera til ***. Det var hun, bestevenninna hennes som hjalp meg. Hver gang jeg gikk min vei mens jeg gråt, kom hun etter for å prate med meg. Lot meg snakke om henne uten å komme med teite kommentarer. Hun bare lyttet til meg. Holdt rundt meg, slik som jenta jeg mistet alltid gjorde.

Jeg ble etter hvert bedre, men samtidig verre. Jeg pratet mer og mer om ulykken og om henne selv, men jeg merket at jeg fikk ett sterkere og sterkere bånd til henne som hjalp meg. Jeg ble avhengig av å få snakket med henne. Hun sa jeg kunne ringe henne midt på natta om det var nødvendig. Hun sa at hun kunne sitte å høre på at jeg sovnet, hvis jeg da følte meg tryggere. Så det gjorde jeg, jeg ringte henne ett par ganger på noen uker. Så begynte jeg å få dårlig samvittighet over det. Det er ganske uhøflig å ringe noen midt på natta. Spesielt noen som egentlig ikke skulle vært innbladet. Hun er bare en bra person som vil hjelpe de rundt seg. Hun ba ikke om at jeg skulle snakke med henne 24/7. Og hva er vitsen? det tar uansett tid. Kanskje det tar et par år lengre hvis du ikke har noen som hjelper deg, men er det verdt det? Jeg mener, det blir jo bare enda en person du har dårlig samvittighet over å ha plaget. Enda en du skylder noe, enda en som har noe å bruke imot deg. Så jeg kuttet ut alle som kunne hjelpe, alle som kunne tenke “hun er svak” når de så meg gråte. Hva gjør det? Jo, jeg gråter meg som oftest i søvn, men jeg sovner og det er det viktigste. Og jo, jeg våkner av mareritt ganske ofte, men jeg sovner igjen til slutt. Det er bare å leve med det.

Jeg hadde en liten bilderamme i en skuff på rommet. Jeg fant den en dag når jeg ryddet. I den rammen satt jeg inn et bilde av henne, søskenbarnet mitt. Det er ikke et så spesielt fint bilde, men det var det siste bilde som ble tatt av henne med mitt kamera. Det var sånn hun så ut siste gangen jeg møtte henne. Jeg har det bilde i hånda hver kveld, jeg sover med det i hånda. Uten det får jeg ikke sove. Hvert fall ikke godt. Men om du ser på det på en måte, så er det bedre å være avhengi av å ha et bilde med seg, enn å være avhengi av å snakke med en spesiell person hele tiden.

Nå de siste månedene har jeg fått en del nye venner. Jeg vet ikke om jeg kan kalle de venner enda, jeg er ikke helt sikker. Siden vi begynner på ungdomsskolen nå så har vi fått nye klasser med nye elever og lærere. Jeg håper det betyr en ny start. Men så er det dette med at det som har skjedd, har skjedd. Du kan viske det ut, late som det aldri skjedde, men det kan aldri forsvinne helt. Du ser det ikke, men det er der. På det blanke arket. Det kan ikke forsvinne fra papiret. og det vil aldri forsvinne fra tankene. Du kan ignorere det å skrive over det, men det er der. Det vil det alltid være. 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Nå er det over fire måneder siden jeg skrev alt dette, men det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Det frister å si at alt er bra igjen nå, men det er langt fra sannheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg passer bare ikke inn her. Det er sikkert ingen som tenker over det, men det gjør jeg. Hele tiden. Ingen kan gjøre noe med det, ikke foreldrene mine, vennene mine, eller jeg heller. Det bare har blitt sånn. Det bare er sånn. Jeg vil bare flytte, forsvinne fra alt og legge absolutt alt bak meg. Jeg vil at folk skal glemme at jeg noen gang var her, og bare starte helt på nytt. Eller kanskje ikke starte på nytt heller, men bare forsvinne.

Jeg håpte at alt dette med og begynne på ungdomsskolen kunne hjelpe, men det ble bare verre. Her må jeg prøve enda hardere for å passe inn, og det er enda vanskeligere å beholde de få vennene jeg allerede har.

Det som kanskje er verst, det er at om hvem som helst av vennene mine hadde lest dette, ville de ikke ant hvem som hadde skrevet det.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

leserhistorie pt. 35

Folk ser meg. Stirrer. Av og til ler de kanskje. De ser den jenta som fikser håret på båten. Hun som sovner i hvert friminutt på skolen. Hun som smiler og ler, og alt er perfekt i livet hennes. Er det? De stirrer, på bena mine. Ler, fordi jeg har noe som heter hypermobile ledd, som gjør at jeg ikke klarer å gå beint. Jeg snubler av og til i mine egne ben, jeg kan brått falle. Hvorfor ler de? Ser det morsomt ut? Kanskje. Men tenk dere om, det er et problem jeg ikke kan gjøre noe med. Oppererer jeg kan det få store konsekvenser.

Folk tror jeg er lykkelig, folk tror jeg har et perfekt liv, har fått “alt” jeg ønsker meg. Jeg finner ikke lykken i materialistiske ting. Jeg finner lykken i mennesker, jeg omgås dem jeg virkelig er lykkelig med. Og hvem er det? Kjæresten min. Han er den eneste som ikke forlot meg når det var et reint helvete. Han jeg var sammen med på den tiden, (la oss kalle han “E”) gjorde det slutt med meg. Hvorfor? Han sier det var fordi jeg gjorde noe jeg har hatt lyst til lenge, noe som har gjort at jeg føler meg penere. Det ble mange debatter mellom “E”, meg, og venner. Mange krangler. Men jeg tilga ham. Jeg dro til han en uke etter, for han sa det kunne være en sjanse. Jeg var en idiot, jeg skjønner ikke hvorfor jeg dro i det hele tatt. Jeg kom, han slapp meg inn. Vi satt i stillhet en stund. “Så, er det noe du vil si…?” spurte han. Jeg spurte om vi hadde noe sjanse. Hva var svaret? Nei.
Hvorfor? spurte jeg. Han svarte, han var kanskje forelsket i en annen..Jeg ble knust. Jeg begynte å gråte. Og han trøstet meg. Han holdt rundt meg, jeg lå med hodet på skulderen hans. Jeg så opp på han, tenkte at nå er det slutten, jeg får aldri se han igjen. Han så på meg. Han kysset meg. Fikk meg til å tro at det var håp, gravde fram alle de følelsene jeg hadde prøvd å kvitte meg med. Han spurte om vi skulle ha sex. Hvem gjør slikt? Hvem sier de har følelser for en annen, for å så gå og ligge med eksen sin, som sitter å gråter foran han?! Jeg dro hjem. Dagen etter var jeg knust, klarte ingenting. Ingen var hjemme, og jeg har slete med masse ting før dette.
Pappa forsvant. Flyttet ut av landet, til et sted på andre siden av jorden. Jeg begynte å gråte meg i søvn hver natt. Mormor, som stod meg nærmest, døde av kreft. 
Jeg ble mobbet, helt uten grunn. Selvskading. Dette begynte i 4.-5. klasse. Lærerene brydde seg ikke. Åttende klasse kom. Hadde fått meg kjæreste, og var så lykkelig. Trodde han elsket meg. Han voldtok meg. Mens jeg enda var jomfru. Jeg klarte såvidt å snakke med noen, jeg trakk meg unna alle sammen. Selvskadingen ble verre, sårene ble dypere. Mer blod. Mer smerte. Bestekompisen min fikk kreft. Han fikk bare oppleve èn dag på ungdomsskolen, før han ble dårlig igjen. Han døde i sommeren 2011. Og jeg var ikke i begravelsen hans. Jeg var i Tyskland, på vei hjem. Her startet det verste. Jeg leste en bok. En person døde. Jeg gråt. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Jeg følte meg for første gang veldig, veldig ensom. Selvom jeg var med min mor og stefaren min. Jeg så en tv-serie dagen etter. En døde. Jeg gråt. 
Sånn gikk dagene, jeg gråt nesten hele tiden, klarte ikke å spise ordentlig, klarte ikke bevege meg. Det var tungt å bare puste, det gjorde vondt. Jeg ble tynnere og tynnere, og jeg kledde meg i større og større klær. 15 dager etter han døde, fikk jeg vite at en annen venn av meg hadde blitt drept. På Utøya. Jeg klarte ikke gråte mer. Jeg var tom, jeg hadde blitt så vane med den vonde følelsen, at det endelig hadde blitt normalt å si “Jada, jeg har det bra”. Og det er så mye mellom alt dette, som jeg ikke vil skrive.
Ingen var hjemme og jeg knakk sammen. Jeg stod på rommet midt, jeg skrek, slo i veggene, sparket rundt meg, falt, reiste meg, og fortsatte. Jeg stoppet brått, og stirret ut vinduet mitt. Det var så nydelig ute, solen var så fin, og himmelen var helt klar.  Jeg husker så lite hva som skjedde mellom her. Men brått stod jeg med et tynt sjal i hendene. Det var sterkt, stramt.  Jeg var ferdig her.  Jeg begynte på knuten. Om og om igjen. Det skulle være perfekt.
Telefonen min ringer, og jeg slipper sjalet. Følte meg skyldig, jeg sparket det faktisk under senga. Han jeg nå er sammen med, det var han som ringte.
Han spurte meg hva jeg holdt på med. Da knakk jeg sammen, jeg gråt så fælt, og prøvde å fortelle han hva jeg hadde planlagt. Han var så søt, så herlig. Han hørte på meg, trøstet meg. Jeg ble mer og mer knyttet til han. Nyttårsaften 2011 ble vi sammen. Vi har vært sammen i litt over et år, og det føles herlig. Jeg går til BUP annenhver uke, har fått diagnosen angst og depresjoner. (Angst for å miste folk, for at folk brått skal forsvinne fra meg) I tillegg sliter jeg med noe psykologen kalte “katastrofetenking”, som betyr at jeg tenker alltid det verste, og det skal jeg love dere, det er et helvete, og jeg blir helt utslitt av det. Jeg er ekstremt undervektig, men har ikke spiseforstyrrelser. Jeg veier ca XXkg og er 1.70 høy. Jeg jobber så hardt for å fikse opp i livet mitt.
Jeg har utelatt mye nå, og har prøvd å la vær å gå inn på detaljer. Noen vet kanskje hvem jeg er nå, andre vil finne det ut, noen bryr seg ikke. 
Jeg vil be dere som leser dette, ikke begynn med selvskading. Dere vil angre, det er ikke lett for meg å gå ute om sommeren, eller i gymtimen, og få spørsmål om hvor arrene kommer fra.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]