Jeg skiftet barnehage som toåring. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var ingen jenter som likte meg. Hvorfor? Aner ikke, det bare ble sånn. Gjennom fire år i barnehagen, hadde jeg fått en del guttevenner. I første klasse fikk jeg spesielt en god venninne. I løpet de fire første årene hadde jeg og bestevenninnen min fått enda en god venn. På en eller annen måte hadde jeg skapt meg et rykte som “nerd” , “upopulær” og “utenfor” . Jeg var alltid den som viste svarene, som forstod logikken osv. Så jeg godtok det. Jeg ville heller være smart, enn å være den mest populære. Det eneste som holdt meg fast, var venninnene mine og lærerens ustanselige mas om gruppemiljø. Problemet var da at jeg ikke forstod det. Jeg forstod ikke hvorfor han andre som var som meg , som viste alt, fortsatt var like “kul” og “god kompis”. Derfor prøvde jeg bare å glemme det.

Femte klasse kom, og jeg hadde fortsatt ryktet som nerd hengende over meg. Det eneste som var annerledes, var at vi ble sammenslått med en annen skole, så ingen brydde seg om meg lengre. Jeg beholdt vennene mine, men de to ble bare bedre og bedre venner uten meg. det er der jeg tror problemet startet. Jeg følte at jeg måtte finne meg nye venner, som i reserve. Derfor begynte jeg å være mer med de populære, noe som åpenbart ikke virket. På en eller annen måte var det jeg som ble til reserve. Jeg ble brukt som “reservevenn”, på en måte jeg ikke kan utdype med ord, men jeg skal prøve. Jeg fikk nye “venner”. I det ene øyeblikket ble jeg ignorert og ingen gadd å høre på meg. I det neste øyeblikket hadde jeg plutselig flere nye bestevenner. De sa vi var det, men hva er vell egentlig en bestevenn? Jeg er ikke sikker, men det er IKKE en som ignorerer deg helt frem til du gjør deg selv verdig til å være med de. Et eksempel på det, var at jeg alltid har vert ganske musikalsk. Det ligger i familien. Så da melde jeg meg på talentkonkuransen i femte klasse, som yngste deltaker. Jeg sang og jeg vant. Det første som skjedde da var at den såkalte “bestevenninnen” min, hun jeg ble venn med samme året kom bort og sa;” Du var flink! Neste år SKAL vi melde oss på sammen”. Og da var visst det bestemt, fordi jeg gjorde meg “verdig”. Jeg var ikke den typen som sa i mot folk, så jeg gikk med på det.

Neste år slepte seg forbi og jeg ble styrt av vennene mine. Folk begynte å spørre om jeg hadde det bra, men jeg avviste de og sa jeg hadde det fint. Jeg hadde det jo egentlig ikke det. De kveldene jeg gråt meg i søvn på grunn av familiekrangler, økte. På grunn av mamma og pappa som kranglet mer og mer, og at det alltid var min feil, uansett hva det handlet om. Jeg var redd for at mamma og pappa skulle skilles. Etter hvert begynte jeg å tenke at det kanskje var best for alle om de skiltes. Men poenget var at jeg oftere og oftere gråt meg i søvn. Ikke bare på grunn av familien, men på grunn av alt. Jeg kunne ikke lengre si akkurat hvorfor jeg gråt, jeg bare gråt. På grunn av alt.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Et stykke ut i sjuende ble jeg bedre venn med flere av de “populære”. Eller, jeg trodde i hvert fall det. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å forklare det siden alt virker ganske fjernt. Tenk deg at du skriver ned alle minnene dine på et blankt ark, så deretter visker du ut det du har skrevet. Dermed, hvis du ser nøye etter, da ser du hva som står, men du må anstrenge deg for å tyde det. Det føles litt sånn. Og helt ærlig vil jeg ikke gå tilbake til det, fordi fortid er fortid. Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva jeg tenkte. Om jeg innbiller meg det? Kanskje det, men er ikke poenget å fortelle akkurat hva jeg følte? Så da spiller det vil ikke så stor rolle akkurat hva det var som var galt. Bare at det var det. Det eneste jeg virkelig husker er at jeg var ganske deprimert.

Så, helt plutselig, den 11. april 2012 så smalt det. Jeg var ganske langt unna så lyden traff meg morgenen etter, da mamma kom og vekte meg. Jeg så at hun hadde grått. Hun fortalte meg at søskenbarnet mitt hadde dødd kvelden før.

Frontkollisjon. Hun fortalte det og jeg svarte: “HÆ?” jeg trodde jeg drømte, men da sa mamma “ja, hun er død”.

Det er umulig å beskrive den følelsen du får når noen kommer å vekker deg på en dag du tror skal bli en helt gjennomsnittlig dag, og forteller deg at en av de personene som betyr mest for deg, er død. Borte for alltid. Du tror det ikke, så går det opp for deg, men du tror det fortsatt ikke. Plutselig kommer gråten og tiden stopper.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av senga. Jeg trodde jeg hadde grått i en time, jeg hadde gått gjennom alle tingene, alle de fantastiske tingene jeg hadde opplevd med henne. Jeg gråt og jeg gråt. Det var rart at jeg aldri gikk tom. Det kunne ikke være sant. Det var ikke sant! Jeg forstod det ikke, og det vil jeg heller aldri forstå. Det er rett og slett for jævlig at sånt kunne skje med det beste mennesket jeg vet om. Og folk bare godtok det. “Gjort er gjort”, “det som skjedde, skjedde” og “det var sikkert selvmord”. Men det var det ABSOLUTT IKKE. Denne personen, som har vært der for meg, og alle andre hun kjente, gjennom hele sitt liv, ville aldri hatt samvittighet til å ta selvmord! Hun hadde skilte foreldre, moren sa til henne ofte at hun var feit. Dette førte til at hun fikk anoreksi. Men like vell satte hun alltid andre foran seg selv. Uansett hva. Hun var alltid hjelpsom, fikk alltid andre til å føle seg smarte, hun oppmuntret alle hun møtte med det fantastiske smilet sitt, og den utrolige latteren. Sykdommen ble bare verre og verre. Hun gikk lange dager uten ordentlig mat, men fortsatt latet hun som alt var normalt, bare for å få andre til å føle seg bedre. Etter flere år med dagelig kamp mot sykdommen begynte hun endelig å bli bedre. Håpet bland folk om å få beholde engelen sin, steg. Det var det hun ble kalt. “Engelen”. Hun ble bedre og bedre. En kveld, etter å ha besøkt noen venninner dro hun hjem for å låne bilen. Hun skulle besøke tvillingsøsteren som fortiden bodde hos moren. Det smalt. Så var hun borte. Ute av verden, for alltid.

AVISUTKLIPP:

Kollisjon på E6 ved **** Personbil kom over i feil kjørefelt og frontkolliderte med trailer. Trailersjoføren kom uskadd fra ulykken, men personbilføreren døde øyeblikkelig. Årsak enda ukjent.

Døde øyeblikkelig..

FACEBOOKUTKLIPP:

Savner deg så ubeskrivelig mye, ***. Du er jenta man aldri vil glemme smilet og latteren til. Du vil alltid være med meg videre i mitt hjerte ♥ Tusen takk for alle gode minner, søte gode ***.

Kjære fine ***. Denne dagen har vært utrolig tøff! Men du hadde en fantastisk nydelig begravelse, det var kun gode ord som ble sagt om deg. Kirken var full av mennesker som savner deg og sørger over din bortgang. Det viser hvor mye du har påvirket folk, fordi du var så omtenksom, snill og god. Jeg er så utrolig heldig som har fått lov til å bli kjent med deg! Tusen takk for det. Vi har alle mange gode minner om deg og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske/sære/morsomme/gode latteren din. Jeg veit at vi en dag ses igjen ♥ Hvil i fred ***, jeg tenker på deg.

Skjønneste, blideste engel, hvil i fred ♥

jeg tror ikke på det, jeg vil ikke tro på det. Men jeg kommer til og savne deg utrolig mye. Hvil i fred ***, min lille solstråle ♥

Savnet er stort ♥ vil se ditt smil! Sola har skint for deg i dag solami. Kom tilbake 🙁

…

Ja, du skjønner poenget. Alle elsket henne! dette var langt fra fortjent.

Den setningen jeg fikk høre de første to dagene fra klassevennene mine var “det går over snart”, “bare ikke tenk på det” og “det tar tid”. Den tredje dagen var alt glemt. Ingen spurte om det gikk bra, de bare tok det for gitt at alt var tilbake som normalt. I en måneds tid holdt jeg alt inne i meg, vel, helt til jeg la meg i senga om kvelden og gråt meg i søvn da.. Så etter ca. en måned, begynte jeg plutselig bare å gråte, samme hvor jeg var. Dette var spesielt når jeg var i nærheten av en person som minner meg om henne. Både ved utseende og personlighet. Hun smiler alltid. På toppen av alt har hun en bestevenninne som er helt lik tvillingsøstera til ***. Det var hun, bestevenninna hennes som hjalp meg. Hver gang jeg gikk min vei mens jeg gråt, kom hun etter for å prate med meg. Lot meg snakke om henne uten å komme med teite kommentarer. Hun bare lyttet til meg. Holdt rundt meg, slik som jenta jeg mistet alltid gjorde.

Jeg ble etter hvert bedre, men samtidig verre. Jeg pratet mer og mer om ulykken og om henne selv, men jeg merket at jeg fikk ett sterkere og sterkere bånd til henne som hjalp meg. Jeg ble avhengig av å få snakket med henne. Hun sa jeg kunne ringe henne midt på natta om det var nødvendig. Hun sa at hun kunne sitte å høre på at jeg sovnet, hvis jeg da følte meg tryggere. Så det gjorde jeg, jeg ringte henne ett par ganger på noen uker. Så begynte jeg å få dårlig samvittighet over det. Det er ganske uhøflig å ringe noen midt på natta. Spesielt noen som egentlig ikke skulle vært innbladet. Hun er bare en bra person som vil hjelpe de rundt seg. Hun ba ikke om at jeg skulle snakke med henne 24/7. Og hva er vitsen? det tar uansett tid. Kanskje det tar et par år lengre hvis du ikke har noen som hjelper deg, men er det verdt det? Jeg mener, det blir jo bare enda en person du har dårlig samvittighet over å ha plaget. Enda en du skylder noe, enda en som har noe å bruke imot deg. Så jeg kuttet ut alle som kunne hjelpe, alle som kunne tenke “hun er svak” når de så meg gråte. Hva gjør det? Jo, jeg gråter meg som oftest i søvn, men jeg sovner og det er det viktigste. Og jo, jeg våkner av mareritt ganske ofte, men jeg sovner igjen til slutt. Det er bare å leve med det.

Jeg hadde en liten bilderamme i en skuff på rommet. Jeg fant den en dag når jeg ryddet. I den rammen satt jeg inn et bilde av henne, søskenbarnet mitt. Det er ikke et så spesielt fint bilde, men det var det siste bilde som ble tatt av henne med mitt kamera. Det var sånn hun så ut siste gangen jeg møtte henne. Jeg har det bilde i hånda hver kveld, jeg sover med det i hånda. Uten det får jeg ikke sove. Hvert fall ikke godt. Men om du ser på det på en måte, så er det bedre å være avhengi av å ha et bilde med seg, enn å være avhengi av å snakke med en spesiell person hele tiden.

Nå de siste månedene har jeg fått en del nye venner. Jeg vet ikke om jeg kan kalle de venner enda, jeg er ikke helt sikker. Siden vi begynner på ungdomsskolen nå så har vi fått nye klasser med nye elever og lærere. Jeg håper det betyr en ny start. Men så er det dette med at det som har skjedd, har skjedd. Du kan viske det ut, late som det aldri skjedde, men det kan aldri forsvinne helt. Du ser det ikke, men det er der. På det blanke arket. Det kan ikke forsvinne fra papiret. og det vil aldri forsvinne fra tankene. Du kan ignorere det å skrive over det, men det er der. Det vil det alltid være. 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Nå er det over fire måneder siden jeg skrev alt dette, men det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Det frister å si at alt er bra igjen nå, men det er langt fra sannheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg passer bare ikke inn her. Det er sikkert ingen som tenker over det, men det gjør jeg. Hele tiden. Ingen kan gjøre noe med det, ikke foreldrene mine, vennene mine, eller jeg heller. Det bare har blitt sånn. Det bare er sånn. Jeg vil bare flytte, forsvinne fra alt og legge absolutt alt bak meg. Jeg vil at folk skal glemme at jeg noen gang var her, og bare starte helt på nytt. Eller kanskje ikke starte på nytt heller, men bare forsvinne.

Jeg håpte at alt dette med og begynne på ungdomsskolen kunne hjelpe, men det ble bare verre. Her må jeg prøve enda hardere for å passe inn, og det er enda vanskeligere å beholde de få vennene jeg allerede har.

Det som kanskje er verst, det er at om hvem som helst av vennene mine hadde lest dette, ville de ikke ant hvem som hadde skrevet det.

 
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Folk ser meg. Stirrer. Av og til ler de kanskje. De ser den jenta som fikser håret på båten. Hun som sovner i hvert friminutt på skolen. Hun som smiler og ler, og alt er perfekt i livet hennes. Er det? De stirrer, på bena mine. Ler, fordi jeg har noe som heter hypermobile ledd, som gjør at jeg ikke klarer å gå beint. Jeg snubler av og til i mine egne ben, jeg kan brått falle. Hvorfor ler de? Ser det morsomt ut? Kanskje. Men tenk dere om, det er et problem jeg ikke kan gjøre noe med. Oppererer jeg kan det få store konsekvenser.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Okei, jeg har aldri likt å snakke om hvordan jeg har det med folk. Til slutt måtte jeg og jeg fant ut hva det var som var “galt” med meg. Ikke at det er noe galt med meg som person, sier de da, men jeg sliter veldig med noe. Noe som jeg må bryte med hver eneste dag til en hver tid, men ikke når jeg er hjemme.

Mange går rundt og sier “Jeg har sosialangst!” og nesten skryter litt av det føler jeg? Dere aner ikke hvordan det er å høre noen si det når du har det selv og den personen som påpeker at h*n har det absolutt IKKE har det. På skolen går du rundt med oppmerksomhetssyke klær som rangler og lager masse lyd, kaller du det sosialangst? Du drar på treff og møter mange nye mennesker, store folkemengder, kaller du det også sosialangst? Hør på ordet, smak litt på det. Hva er det å være sosial? Jo, du er med mange mennesker. Sosial er å være ute blant mennesker. Så smak litt på ordet angst, det er å være redd for noe. Sosialangst, gir det noe mening for deg nå? Tenk dere om igjen før dere sier at dere har det. Det er ikke noe du kan bestemme at du har og tro meg, det er IKKE noe du vil ha heller. Det er forferdelig.

Jeg har sosialangst og jeg er ikke bare en som sier det, jeg får hjelp på grunn av det. Jeg innså endelig at jeg trengte hjelp og sa ifra, det var vanskelig. Jeg opplever det som å gå i butikken veldig hardt og vanskelig. Hjertet går fort og jeg svetter i hendene. Jeg tør ikke ta buss alene, det er ille å gå på/ av bussen. Hører jeg noen le tror jeg automatisk at det er av meg. Jeg spiser ikke mat på skolen og drikker heller ikke av flaske foran andre. For andre er dette helt normalt og føles normalt, men for meg er det en kamp. Jeg vil ikke holde noen i henda, for det kan jo hende at hendene mine er stygge og de vil se på hånden min og tenke stygge ting? Jeg er ikke på stranda for det å gå i bikini er helt forferdelig, jeg syntes jeg er feit, ikke har bra kropp og vil bare ikke vise meg. Folk kan jo da se på meg og tenke stygge ting om meg, kanskje peke og le. Handle klær, da må mamma være med ellers våger jeg ikke. Det er flaut for meg å bare se på klær alene for andre kan jo tenke at det eg ser på er grusomt og le av meg. Ikkesant? Det her er tanker jeg har i hodet hele tida. Jeg unngår selskaper og folkemengder. 

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Skolen, vanskelig. Fremføringer, kan likså godt dø. Lese opp lekse, nei aldri i livet. Kan lese feil og de andre i klassen kan le av meg. Da kan jeg bli rød i ansiktet og andre kan se det, det må absolutt ikke skje. Det er skummelt å rødme til og med. Unngår helst oppmerksomhet. Det her har utvikla seg gjennom barneskolen og ungdomskolen, jeg går i 10.klasse nå og det er nå det har blitt så ille at jeg trengte hjelp. Hva tror dere det her kommer av? Mobbing. Selvfølgelig, mobbing. Mobbing på skole og på nettet. Jeg sliter hver eneste dag og hver eneste dag er en kamp for meg. 

I dag faktisk, jeg har et godt eksempel: Jeg gikk ned en lang bakke med bestevenninna mi. Det var et kaos av biler og mennesker jeg ikke kjente. Tårene pressa på og alt inni meg ville bare snu og løpe hjem igjen. Jeg kjempa mot meg selv for å ikke begynne å gråte, ja for det tør jeg heller ikke blant folk. Det er ikke greit, det er flaut for da får man som regel oppmerksomhet og det, det vil jeg ikke ha. Tårene pressa og pressa på, halsen snurpet seg sammen. Vi måtte over gata og akkurat da var det bussen som måtte stoppe. Åja, flaks for meg, en buss med mange folk. Jeg gikk over gata med tårene som ville ut og hjertet som hamra fortere og fortere. 

Hver eneste dag er en kamp mot meg selv.
 

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Tidligere ville det vært utenkelig for meg å skrive “historien” min, og ikke minst å dele den på denne måten. Men nå føler jeg at tiden er inne. Ikke fordi jeg er klar, men fordi.. jeg vet ikke, jeg tror dere er klare. Menneskeheten. Folk. Alle. Det er på tide at dere forstår, at dere får øynene opp for virkeligheten. Tenk deg at du står i en folkemengde – hva ser du? Glade mennesker, stressede mennesker..? Jeg stoler ikke på dem. Noen er kanskje glade. Men jeg forstår, jeg vet, at blant denne folkemengden er det noen som føler seg usynlig, selv om masken sier noe annet. Et menneske som lider av en usynlig sykdom, et menneske som har et psykisk problem.

Jeg er en av dem. Siden jeg var ti år har jeg slitt med selvskading. Jeg husker ikke hva som utløste det, men jeg fant i hvert fall fram kniven. Jeg minnes at den var ganske liten, antageligvis den typen man bruker når man kutter opp grønnsaker. Jeg husker det ikke så tydelig. Det begynte uskyldig, små striper, noen av dem blødde ikke en gang. Lette å skjule, kunne lett bortforklares: “En katt klorte meg”, etterfulgt av en uskyldig latter. “Jeg skrapte meg på et piggtrådgjerde”, “Jeg falt, og kom borti en skarp stein”. Slik holdt det på i omtrent to år. Aldri dype nok eller mange nok til at noen fattet mistanke. Jeg tviler på at jeg overhodet kan se noen arr fra den tiden, men det er litt vanskelig å vite.

Etterhvert ble det ikke nok. Selvfølgelig ikke. Kniven ble større, skarpere. Knivbladet skar nådeløst ned i huden, lot blodet fosse nådeløst nedover armene. Så grep panikken meg. Gang på gang løp jeg mot badet, falt, reiste meg opp igjen, og løp videre. Denne psykiske ledelsen klemte til rundt meg, gjorde meg mindre, usynlig, samtidig som den sakte, sakte, sakte, drepte meg. Jeg var ikke i stand til å stoppe det. Hjertet banket, i det jeg lot iskaldt vann skylle bort blodet, så det bli til forskjellige rosatoner i et kort sekund, før det tok veien nedover rørene.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Så, en dag, for noen måneder siden, satt jeg på skolen. Jeg hadde nylig fylt fjorten år, og hadde nå drevet med selvskading i litt over fire år. Vi har en time hver uke, som blir kalt for noe så lite kreativt som «klassens time». Av en eller annen grunn ble selvskading temaet. Jeg kjente knuten knytte seg i magen på meg, kikket meg panisk rundt om i klasserommet. Hvorfor snakket vi om dette? Visste de.. hadde noen? Ingen skulle vite noe om det.. Ingen her i det minste. Hvorfor, hvem, hvordan? Tanker som dette fløy rundt omkring i hodet mitt, og kroppen føltes som om tusenvis av vepser hadde fått er raserianfall og stukket meg, spredd giften sin i blodet mitt, gjort kroppen nummen. Ubrukelig. I mellomtiden durte læreren på, men alt gled bare over i en utydelig masse av ord, hvor kun noen få ord fanget oppmerksomheten min, før jeg igjen gled tilbake til denne numne, ekle, følelsen. Men det var én setning som brant seg fast i hjernen min.

«Du er helt hjernedød dersom du driver med selvskading».

Dersom jeg skal være helt ærlig så tror jeg det er derfor jeg skriver denne teksten nå. For at mennesker skal få igang hjernecellene og tenke over hva de sier, hvordan de påvirker et menneske. Da jeg kom hjem den dagen kastet jeg opp. Jeg var kvalm, kvalm over meg selv, hva jeg gjorde. Men for de av dere som trodde at dette var vendepunktet, starten på et «nytt og bedre liv» – jeg beklager å skuffe dere, men det er ikke slik verden fungerer. Dagene gikk, jeg så godt som sluttet å spise, og selvskadingen steg til et nytt nivå. Én liten setning slapp et udyr inni meg, og jeg strevde med å holde dette udyret borte fra meg, ute av rekkevidde for å utslette meg. Men det var nært nok. Jeg kjente fortsatt pusten i nakken på meg.

Nå er det snart fem år siden jeg først plukket opp kniven, og hvor mye jeg enn ønsker det, så vil jeg ikke bli frisk over natten. For det er det dette er – en sykdom. Spiseforstyrrelse, selvskading… Sykdommer. Usynlige kanskje, men sykdommer. Men jeg skal klare det. En dag vil jeg rive meg løs fra udyret, og udyret skal få kjenne min pust i sin nakke. Og for å hjelpe meg på veien har jeg min bestevenn, som har æren for at ting ikke er verre enn de er, for at knivbladet ikke har gått for dypt. Du er min engel.

Jeg har utelatt visse deler av historien, ettersom disse enten er for groteske, sensitive for meg å fortelle om, vil kunne oppfordre andre til å begynne med dette (noe jeg aldri kunne ha klart å ha på meg), eller de vil kunne avsløre hvem jeg er. Alt jeg ønsker er å dele min historie, for å få folk til å tenke over hva de sier. Tenk.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Hele tiden så har jeg opplevd at jeg har blitt brukt. Nå, når jeg sitter her, snart 18 år og tenker på mine yngre år så føler jeg meg rett og slett som en prøvekanin. Alle ville at jeg skulle gjøre sånn, ikke sånn, men på den andre måten osv.. Jentene i klassen brukte meg for å få kjærester, men jeg fikk ingen. Guttene ville gjøre jentene i klassen sjalu, så de latet som om at de hadde følelser for meg, ingen av guttene i klassen likte meg i det hele tatt. Jeg har blitt forsøkt voldtatt, men ærlig talt så husker jeg ikke så mye, fordi jeg var så drita.

Alt startet vel i åttende klasse, vi fikk en ny gutt i klassen, la oss kalle han Lasse. Han var kjekk, «farlig» og hjerteløs. Jeg fikk følelser for han, og han spilte med. Etter 9 måneder, så flyttet han igjen. Der satt jeg, med verdens verste kjærlighetssorg, og ikke nok med det, noen av jentene i klassen hadde bed han om å gjøre det. Det var ett veddemål, eller noe.. Vet ikke helt hva jeg tenkte, vil ikke huske, men jeg husker det var ille. Startet med maten, null mat på skolen, null frokost, middag var det smått av og null kveldsmat. Kiloene rant av, og jeg følte en rus hver gang jeg klarte å si nei til godteri! Hver kveld så tok jeg 100 sit-ups, samt jogget hver kveld. Syklet til og fra skolen, og ellers til alle steder jeg skulle til. Jeg ble tynnere, følte meg bedre og fikk ett nytt miljø.

I niende så var det beste året. Selv om at jeg var så langt nede psykisk, så hadde jeg det bra! Jeg hadde mange bekjente og mange venner. Fikk nye måter å skjule spiseforstyrrelsen på, lagde en blogg og fikk masse respons! Jeg var best, trodde jeg.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Jeg var så uheldig å ha sex med en gutt i klassen. Var fint da det var hemmelig, men når han ikke klarte å holde stilt lenger, så var det meg det gikk ut over. Mistet all respekt jeg hadde bygd opp. Satt igjen med 4 venner, og klassen hatet meg. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble enda tynnere fordi jeg var så frustrert. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skulket. To- tre uker av og på med skole, fikk med en vennine på skulkingen og det føltes bra, men samtidig dårlig. Var hos helsesøster ang smerter i ribbena. Hun begynte å spørre meg om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte uten å tenke meg om hva hun siktet til. Vi begynte å snakke om faren min. Han døde av magekreft da jeg var fire, og jeg fortalte det jeg hadde opplevd. Og jeg begynte å gråte. Helt ut av det blå satt jeg der, øyene sprengte og tårene rant. Vi satt der sammen og bare var til. Jeg begynte å gråte noe helt forferdelig. Kunne ikke stoppe. Vi satt der i to timer og snakket, det var godt.

Noen dager etter hendelsen hos helsesøster så følte jeg meg litt bedre, blokkerte tvangstanker som for eksempel, « du fortjener ikke mat, drikk heller vann, du ser mye bedre ut da» « spiser du den brødskiva så vil det bli ille i fremtiden» Jeg følte meg bra, dette føltes bra. Mamma kom inn med kyllingsuppe og baguett, hun stod i døra og så på mens jeg spiste. « J, hvis du ikke spiser nå, så må vi legge deg inn, vil ikke se deg sånn» Jo takk mamma, der var jeg tilbake.. Tenk at noe så lite kan gjøre alt ille igjen.

Går nå andre året på helsefagarbeider, har kjæreste, vi er faktisk forlovet. Jeg har vist han arrene jeg har på kroppen, fortalt han alt som har vært av tanker i hue mitt. Alt av selvmordstanker til angst mot mennesker generelt. Han har hjulpet meg MYE! Må innrømme at jeg enser ett tilbake fall med sf, etter å ha vært 1,5 år uten.. Jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil jo være tynn, men jeg vil være frisk også.. Kommer aldri til å bli ??frisk?? fra dette, men skal aldri bli så syk som jeg en gang var.

Men det ga jo noe jeg aldri vil få tilbake, nemlig kontroll

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Jeg beklager virkelig for at jeg ikke fikk plass til alle! Det var hele 24 stykker som hadde sendt inn bilder, men dere skal vite at jeg satte stor pris på hver og enkelt av dere!

Jeg satte i gang en prosjekt kalt for “pain(ting)” som gikk ut på dette: “Selvskading. Det handler om å få fokuset over på noe annet og hvorfor skjære opp huden sin når man heller kan male/sminke i vakre farger? Min oppfordring til dere er i alle fall at neste gang du får skadetrang hvis du sliter med det, mal istedenfor striper i masse farger. Du kan også gjøre dette for å vise din støtte.Enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted, ta bilde av det og send det til meg på [email protected] så lager jeg et innlegg med masse bilder når jeg har fått inn en god del bilder! Merk mailen med “pain(ting)”. Håper mange vil delta for å vise at de støtter dette”. 

Jeg hadde aldri trodd at så mange kom til å sende inn bilder, så dette ble jeg kjempeglad for! Ovenfor ser dere resultatet av prosjektet, og det ble fint, ble det ikke? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Jeg kan starte med å si hvordan jeg var før: 

Før var jeg en glad, bli og fornøyd jente som alltid var ute med venner. Jeg var ute fra jeg stod opp til jeg måtte inn å legge meg, og hadde det utrolig gøy. 
Årene begynte å gå, og etter hvert dukket det opp ting i livet som ikke var like enkle. Foreldrene mine ble skilt, jeg mistet nære i familien, og jeg begynte rett og slett og få litt mer følelser for ting. Men dette er jo selvfølgelig noe nesten alle går igjennom. 
Jeg opplevde mange ganger, at ting ikke ble sånn man ser det for seg. Faren min gjorde veldig mye feil opp igjennom noen år. Ble sammen med andre damer som ikke var like hyggelige, og det var vi barna, som måtte få han til å innse det. Etter noen år der igjen, ble min mor syk. Noe som virker inn på oss alle rundt henne, og selvfølgelig hun selv. Det er ikke alltid like lett, å se en blid og fornøyd mamma som alltid var ute med oss på lange gå turer osv. bli til en, som ligger dag ut og dag inn på en sofa eller i sengen. 

Selvfølgelig er ikke det hennes feil, og jeg vil gjerne hjelpe henne så mye som jeg kan. Men saken er det at, hvem unge og friske mennesker vil ikke bruke sin tid på å ha det gøy? Det er koselig å være hjemme med familie, men det er ikke alltid like gøy eller lett når alt man ser er sykdom og tretthet. 

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Med alt dette opp igjennom, har jeg blitt en ganske svak person. Noe som jeg begynte å merke for ca.1 år siden. Jeg begynte å flykte fra problemene mine, noe som jeg syns var helt greit. Jeg hadde det fint, ved å flykte vekk. Men i det siste har ting blitt verre og verre. Jeg skulket skolen, flere ganger, og løy til venner og familie med unnskyldninger. 

En stund, var jeg så langt nede at jeg ikke så noe vits med livet lenger.. Jeg hadde fått selvmordstanker, og til og med lagd en plan på hvordan jeg skulle gjøre dette. Men en dag, var det en liten ting som gjorde at alt ble ett lite hakk bedre. Det er blitt fler og fler av slike små ting som gjør hverdagen bedre, og jeg er ikke lenger i bunn. Jeg kan faktisk beskrive det som litt over midten. 
Og det jeg vil at dere skal vite, dere som har det vondt:  jeg tror alle vil få sånne små ting som gjør hverdagen bedre, selv om alt ser helt mørkt ut en stund, må man holde ut. For etter hvert går ting bedre. 

Jeg håper alle dere som har det vondt nå, at dere vil høre på meg, og gjerne ta denne teksten som en liten positiv ting. For alle er utrolige på hver sin måte, det er bare ikke så lett å se det bestandig.

– Her er en klem fra meg, og håper ting ordner seg med alt og alle

 
 Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Jeg har blitt gitt opp så mange ganger, blitt gitt opp av venner, gitt opp av psykologer, gitt opp av familie. Gitt opp av de som skulle være der, gitt opp av det norske helsevesnet. Vært innlagt på psykisk instuttisjon i 3 mnd, men alt jeg fikk beskjed om var at jeg var frisk, jeg var en helt normal tenåring, som bare hadde det litt tøft, men psykisk syk det var jeg ikke. Jeg smilte jo hele tiden, likte å se bra ut, likte å pynte meg , sminke meg og jeg var jo med på alt som skjedde. men var det noen av dere som så den jenta som låste seg inn på do for å gråte? så dere den jenta som lå i senga og gråt hele natta? Så dere den jenta bak maska? Presset dere meg noen gang til å gi slipp på masken? Nei, dere bare spurte om jeg brukte maske, ga meg masse skjemaer som jeg skulle fylle ut, spurte om jeg hadde det bra eller om det var noe jeg ville snakke om.

Kjære dere, jeg var ei jente på 15 år, en jente som hadde blitt innlagt hos dere fordi hun trengte hjelp. Hvordan kunne dere bare spørre meg om sånt, gi meg skjemaer? Dere burde skjønne at det letteste for meg var å smile og si at jeg hadde det bra, fylle ut skjemane sånn jeg visste at dere ville. Jeg lærte meg det, fordi bak masken skulle ingen komme. Jeg var frisk, jeg var ikke den jenta som slet, verken for dere eller for meg selv. Det har jeg merket i ettertid, det hadde ikke gått opp for meg at jeg var så langt nede i det svarte hullet at jeg trengte hjelp opp. Jeg trodde det var vanlig å sove i 20 timer av døgnet, bare sitte hjemme bak en låst dør, gråte seg selv i søvn, og lukke vekk alle følelsene, alle de vonde og alle de gode. Sinne, sorgen,  angeren, savnet, tristheten, gleden, redselen og alt. Fordi ingen hadde fortalt meg at det var lov å kjenne på følelser, dere burde sett det, men dere overså det, dere sviktet meg når jeg trengte dere som mest. Dere burde ha skjønt at jeg var der for en grunn. Dere burde sett på meg at jeg var oppvokst i et hjem der følelser var noe man ikke snakket om, dere burde skjønt at innvendig var jeg knust, selv om jeg ikke visste det selv.

Men nå, nesten 3 år etter har det gått opp for meg, jeg er psyk, veldig psyk. Jeg har innsett at dere sviktet meg, snudde meg ryggen. Jeg har innsett at jeg ikke har hatt noen ungdomstid, bare fordi jeg har vært redd for folk. Redd for alt som kunne skje, tenk deg det, jeg var 15 år den gangen, turte nesten ikke å gå ut døra i frykt for at det ville skje noe, jeg levde med den frykten at det ville skje noe forferdelig med enten meg eller noen av de nærmeste. Så jeg valgte heller å gjemme meg under dyna.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Og det verste er at den dag i dag er jeg 17 år, jeg er lenger nede enn jeg noen gang har vært, mye reddere , mye mer angst, jeg har både panikk og sosial angst på papiret. Hvorfor fikk jeg aldri noe diagnose og hjelp av dere? Hvorfor var alt som sto på utskrivningspapiret mitt « frisk og sunn tenåringsjente» virkelig? Rart hvordan jeg har vært hos 2 forskjellige psykologer etter dere, gått på to forskjellige antidepresiv medisiner, rart hvordan jeg nå plutselig står med tre diagnoser svart på hvit, rart hvordan jeg har holdt på å blitt hasteinnlagt.

Jeg, jenta som nå er 17 år gammel er i ferd med å bli gitt opp av enda en psykolog, ordene han sa har brent seg fast i hjernen min : « skal vi gi opp? Er det her noe vits? Vi kommer jo ingen vei.» La meg si deg en ting, jeg er oppvokst med svik, oppvokst som en robot uten følelser, det er ikke bare bare å greie å ta av seg den masken man har levd med hele livet. Du har selv hørt at jeg har sagt at jeg må ha tid på meg, du har sagt at det var greit, så hvorfor sier du at vi skal gi opp da? Vil du virkelig at jeg skal havne på rennesteinene igjen? Vil du at jeg skal havne på bunnen av flaska igjen?

Hvorfor må alle gi meg opp når jeg trenger dem mest? Er det virkelig så vanskelig å komme seg innpå meg? det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, overhodet ikke. Mitt største ønske er å komme ut av det helvete her som jeg har levd i hele livet. Jeg vil bli frisk, vil være ei jente som kan smile,mene det, være ute med venner uten å møtte sove omtrent ett døgn etterpå. Jeg vil tørre å gå over dørstokken uten å være redd for hva jeg møter, redd for folk. Jeg vil utforske livet, jeg vil på kino, jeg vil bade , jeg vil le , se på gutter, bli forelsket, gå på fest, greie å leve ett normalt liv som en 17 åring skal. Vær så snill,ikke gi meg opp. Jeg trenger deg, du er den jeg har åpnet meg mest for. Jeg trenger ikke at flere skal gi meg opp nå.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

For ca. 2 år siden ble jeg utsatt for en eller annen form for voldtekt, er ikke helt sikker på hvilken av kategoriene jeg hører innunder enda, men en ting er sikkert: JEG SKAMMET MEG, ikke bare det, men jeg var egentlig ikke klar over, eller jeg tenkte ikke over at det her faktisk også var voldtekt. 

Jeg følte at det var min skyld, og det har jeg følt helt frem til i dag rett før skrivende stund.. Grunnen til at jeg valgte å begynne denne bloggen er rett og slett at jeg tror det kan være til god hjelp videre i prosessen da jeg har bestemt meg for å annmelde saken, om så den bare blir henlagt og ingenting skjer så har jeg gjort noe.. Jeg har hjulpet statistikken litt, og jeg tror jeg kommer til å føle at jeg får tilbake litt mer av meg selv i denne prosessen.. 

En annen ting jeg har tenkt på er at det er mange der ute som ikke vet hva de skal gjøre eller hvordan de skal forholde seg til noe eller noen som helst når det kommer til seksuelle overgrep og voldtekter.. Jeg vil dele min historie og mine opp og nedturer gjennom alt som skjer, fra i dag og videre i det lange løpet.. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Nå skal det sies at min voldtektsmann ikke er av norsk opprinnelse og heller ikke bor i Norge så jeg har på en måte sluppet litt billig unna, han er bosatt i et øst-europeisk land og sjansene for at jeg på noe som helst vis kommer til å møte han igjen er minimale. 

Nøyaktig hvordan ting skjedde og hva som skjedde er jeg ikke veldig interessert i å fortelle om, og det håper jeg dere som kommer til å lese dette forstår, men jeg sa nei, og gjentok flere ganger at det her er ikke ok, min feil er at jeg ikke turte vekke opp de andre som var i nærheten så jeg lot det skje, og ventet på at han bare skulel bli ferdi gmed det han holdt på med.. 

Jeg vet nå at det var idiotisk, men jeg følte meg så skamfull og ydmyk på tidspunktet, og jeg tror ikke det er uvanlig, men nå har jeg fått støtte. Bare i løpet av dagen i dag og det faktum at EN, ensete person har tatt kontakt med meg og sagt at det ikke var min skyld, og forsøkt å få meg til å føle meg bedre har hjulpet så ekstremt mye. Jeg er ikke et voldtektsoffer. Joda, jeg er blitt voldtatt, men jeg er fortsatt meg. Jeg har en identitet.. 

Og jeg håper at en dag når alt det her er over og jeg er ferdig med politiet at jeg skal tørre å stå frem. 

Nå er det sent så jeg skriver litt igjen i morgen.. 

Skrevet av denne  jenta, ta gjerne en titt innom bloggen hennes og følg kampen hennes videre!

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

Dette opplegget med å skrive en liten bit av livshistoria si og sende det inn anonymt til en blogg syns jeg er så rart, men i og med at historien min har hatt en stor innvirkning på både mitt og de rundt meg sine liv, er det vel på tide å dele den også. Det starta med at jeg fikk nye venner.

Vi var 11 år og forvirra, og alle hadde problemer. De syntes jeg var til å stole på og brukte meg som psykolog, fortalte meg hvor såra de hadde blitt av den og den kommentaren, hvor fælt det var da hun eller han slo opp og åssen foreldrene hadde krangla den uka. Det var nesten så jeg måtte lage et leksikon for å holde orden på alle problemene deres, men uansett hvor lenge jeg lette i det leksikonet, kunne jeg ikke finne ett eneste problem som i det hele tatt ligna på mitt. Og når alle kom til meg med sine bekymringer, hvem skulle liksom jeg gå til?

I mitt hjem – i min slekt – er det vanlig at foreldrene straffer barna med vold. At foreldrene mine sier “… eller så slår jeg deg!” var like normalt for meg som det er normalt for deg at dine foreldre sier “Nei, det får du ikke lov til”. At foreldrene mine begynner å slå meg var like normalt for meg som at det er normalt for deg at foreldrene dine kjefter på deg. Jeg kunne ikke engang tenke meg en tilværelse uten, helt til jeg skjønte at det, blant alle vennene mine, bare var jeg som hadde det slik. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt uten at jeg visste det, og jeg gikk fra å være deprimert til suicidal. Etter å ha vært alle andres støtte, visste jeg ikke hvem jeg skulle gå til for å få hjelp eller åssen jeg skulle be om det, det tok lang tid og mye energi, men til slutt sa jeg ifra til læreren min via en skolestil og fikk time hos BUP og Barnevernet. Det var en tid med nye mennesker og mye møter, og foreldrene mine måtte være med på omtrent alle fordi jeg var under 16, og dermed gikk ingenting min vei, og jeg ble desperat og begynte å ta toget til tilfeldige steder og utsatte meg selv for fare fordi jeg trodde at det var dét jeg måtte gjøre for å holde meg selv i live. Foreldre, leger, psykologer, psykiatere, helsesøstre og miljøterapauter prøvde å holde meg fast, prøvde å binde meg fast til livet, så jeg gjorde én siste ting for å overleve, for å ikke falle i deres hender og bli sittende fast for evig tid; jeg svelgte alle pillene og lot mørket ta meg. 

Nå, to år etter, har jeg vært innlagt siden februar og fått en diagnose som pretty much handler om at jeg er ustabil og trenger medisiner for å stabilisere meg. Jeg mangler struktur i hverdagen fordi foreldrene mine aldri var hjemme, jeg sliter med sinneproblemer og voldelig oppførsel fordi det er sånn jeg oppdratt og jeg hater meg selv fordi jeg føler meg svak som havna her jeg har havna bare fordi jeg ikke takla det alle de andre slektningene mine har takla. Jeg har en arm som er full av arr og tvangstanker som får meg til å løpe om kapp med t-banen hver dag. Jeg sliter, jeg sliter veldig, men situasjonen min i dag er mye bedre enn den var for to år siden, og derfor har jeg et håp om at det kommer til å ende godt. Det skal ende godt. Det må ende godt.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]