leserhistorie pt. 34

Okei, jeg har aldri likt å snakke om hvordan jeg har det med folk. Til slutt måtte jeg og jeg fant ut hva det var som var “galt” med meg. Ikke at det er noe galt med meg som person, sier de da, men jeg sliter veldig med noe. Noe som jeg må bryte med hver eneste dag til en hver tid, men ikke når jeg er hjemme.

Mange går rundt og sier “Jeg har sosialangst!” og nesten skryter litt av det føler jeg? Dere aner ikke hvordan det er å høre noen si det når du har det selv og den personen som påpeker at h*n har det absolutt IKKE har det. På skolen går du rundt med oppmerksomhetssyke klær som rangler og lager masse lyd, kaller du det sosialangst? Du drar på treff og møter mange nye mennesker, store folkemengder, kaller du det også sosialangst? Hør på ordet, smak litt på det. Hva er det å være sosial? Jo, du er med mange mennesker. Sosial er å være ute blant mennesker. Så smak litt på ordet angst, det er å være redd for noe. Sosialangst, gir det noe mening for deg nå? Tenk dere om igjen før dere sier at dere har det. Det er ikke noe du kan bestemme at du har og tro meg, det er IKKE noe du vil ha heller. Det er forferdelig.
Jeg har sosialangst og jeg er ikke bare en som sier det, jeg får hjelp på grunn av det. Jeg innså endelig at jeg trengte hjelp og sa ifra, det var vanskelig. Jeg opplever det som å gå i butikken veldig hardt og vanskelig. Hjertet går fort og jeg svetter i hendene. Jeg tør ikke ta buss alene, det er ille å gå på/ av bussen. Hører jeg noen le tror jeg automatisk at det er av meg. Jeg spiser ikke mat på skolen og drikker heller ikke av flaske foran andre. For andre er dette helt normalt og føles normalt, men for meg er det en kamp. Jeg vil ikke holde noen i henda, for det kan jo hende at hendene mine er stygge og de vil se på hånden min og tenke stygge ting? Jeg er ikke på stranda for det å gå i bikini er helt forferdelig, jeg syntes jeg er feit, ikke har bra kropp og vil bare ikke vise meg. Folk kan jo da se på meg og tenke stygge ting om meg, kanskje peke og le. Handle klær, da må mamma være med ellers våger jeg ikke. Det er flaut for meg å bare se på klær alene for andre kan jo tenke at det eg ser på er grusomt og le av meg. Ikkesant? Det her er tanker jeg har i hodet hele tida. Jeg unngår selskaper og folkemengder. 

Skolen, vanskelig. Fremføringer, kan likså godt dø. Lese opp lekse, nei aldri i livet. Kan lese feil og de andre i klassen kan le av meg. Da kan jeg bli rød i ansiktet og andre kan se det, det må absolutt ikke skje. Det er skummelt å rødme til og med. Unngår helst oppmerksomhet. Det her har utvikla seg gjennom barneskolen og ungdomskolen, jeg går i 10.klasse nå og det er nå det har blitt så ille at jeg trengte hjelp. Hva tror dere det her kommer av? Mobbing. Selvfølgelig, mobbing. Mobbing på skole og på nettet. Jeg sliter hver eneste dag og hver eneste dag er en kamp for meg. 

I dag faktisk, jeg har et godt eksempel: Jeg gikk ned en lang bakke med bestevenninna mi. Det var et kaos av biler og mennesker jeg ikke kjente. Tårene pressa på og alt inni meg ville bare snu og løpe hjem igjen. Jeg kjempa mot meg selv for å ikke begynne å gråte, ja for det tør jeg heller ikke blant folk. Det er ikke greit, det er flaut for da får man som regel oppmerksomhet og det, det vil jeg ikke ha. Tårene pressa og pressa på, halsen snurpet seg sammen. Vi måtte over gata og akkurat da var det bussen som måtte stoppe. Åja, flaks for meg, en buss med mange folk. Jeg gikk over gata med tårene som ville ut og hjertet som hamra fortere og fortere. 

Hver eneste dag er en kamp mot meg selv.
 


Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

4 kommentarer
    1. Takk! Takk, takk, takk for at du delte dette!
      Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke at *person* skal ha det vondt, men likevel, var det enormt befriende å vite at jeg ikke er alene om å “ikke greie å vise meg”, “ikke ha den friheten til å gå på butikken da jeg vil/på besøk/kino/etc” og konstant tenke “hvem tror jeg at jeg er, som står fremmerst i køen/går over veien da bilene stopper/kjøper ‘den og den gjenstanden’ (andre kunne jo trenge den mer enn jeg)”
      Føler meg som tidenes fæleste person som sier dette.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg