MIN MORGENRUTINE I HELLAS

Håper dere hadde en fin helg? Vi sovnet faktisk veldig tidlig i går, slitne etter å ha stått opp midt på natten og etter å ha reist. Så tror dere ikke at jeg våknet ca halv fire på natten? Men det gikk fint, heller at døgnrytmen er slik at jeg våkner alt for tidlig enn alt for sent. Dere fikk jo ikke en video fra meg i går, så da benyttet jeg muligheten til å lage en i dag som jeg nå har fått redigert og lastet opp.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa ute på hotellet og en liten kattunge har kost seg voldsomt i fanget mitt hihi. Katten gikk til slutt med på å ligge inntil meg fremfor på fanget. Jeg skulle gjerne ha hatt den mer på fanget altså, men den hadde så skarpe klør. Alle disse kattene rundt omkring her er jo perfekt for meg som er crazy cat lady. Det eneste som er så synd er at det virker som om alle er løskatter…

 

 

 

Likte du videoen?

 

 

//Elise Amanda

SAYONARA NORWAY – HELLO RHODES!

ENDELIG var dagen hvor det var tid for avreise kommet! Allerede litt før klokken fire på natten kjørte vi fra Mona og nå er vi altså på Rhodos. Hotellet vi bor på heter Filerimos Village og det er utrolig fint her. Masse rosa blomster, basseng med hvit og blåmalte trebruer over, helt nyoppusset rom og hele området er idyllisk. Jeg tror vi kommer til å kose oss masse her og jeg håper så inderlig at tiden ikke flyr for fort avgårde. Hvis du lurer på om det er varmt her så er svaret ja, det er hele 27 varmegrader.

 

 

Vi har fått kommet oss på plass på hotellet og sett oss litt rundt i området her. Jeg tror det er bambus vi har sett masse av, det er iallfall skyhøye planter som ligner veldig. Vi har også ruslet en tur til nærmeste strand med masse hvite steiner, men de bildene får dere se flere av siden. Håndkle til bassenget hadde vi ikke tatt med oss, så da måtte vi kjøpe. Om vi kjøpte i fargen rosa? Ja. Om vi kjøpte like? Ja hihi. Vi reiste til og med i nesten helt like klær.

 

 

Denne ferien her med Mona tror jeg blir utrolig fin og vi kommer nok til å kose oss gløgg ihjel. I skrivende stund tar vi en liten bloggpause i sengen, men snart er det ut på balkongen igjen for litt sol. Det er forresten veldig mange katter på Rhodos og vi møtte på noen nordmenn som ga en gjeng med kattunger mat, det ble satt stor pris på! Jeg tullet med at Mona må passe på meg, for jeg tror ikke at Andreas hadde blitt glad om jeg hadde kommet hjem med en haug med kattunger hehe.

 

 

 

 

Har du vært på Rhodos før og vil du lese mer om turen vår?

 

 

//Elise Amanda

Råd til andre som skal gå i behandling / legges inn

Dette her var et innlegg som ble spurt etter, så jeg tenkte hvorfor ikke? Jeg hadde nok satt veldig stor pris på et slikt innlegg om jeg hadde sett det før jeg skulle begynne i behandling og før jeg skulle legges inn første gang. Nå må man først huske på at alle er forskjellige og at folk sliter med forskjellige ting, så rådene som hadde passet for meg passer nødvendigvis ikke for deg, men jeg håper at noen av dem passer.

Å skulle begynne i behandling for en psykisk sykdom kan virke skremmende først, men husk: har du en fysisk sykdom går du til legen, har du en psykisk sykdom går du til psykolog. Det burde ikke og det ER ikke skamfullt å gå til behandling for psykiske sykdommer. Man er sterk om man tør å be om hjelp. Jeg grudde meg selv veldig mye, både fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til, men også fordi jeg på den tiden ikke helt ville. Så hva går man egentlig til?

Første time blir som regel brukt til informasjon, så der får du nok en god del informasjon om hvordan behandlingen skal foregå og er det tid pleier man å starte med kartlegging. Som regel består kartleggingen av å svare på mange spørsmål, enten som behandler stiller eller som man svarer på selv på ark. Det er som regel en påstand og så svarer man med tall hvor mye man føler at det er aktuelt for en selv. Verre er det ikke, selv om noen av spørsmålene kan være tøffe. Men da er det fult lov til å si ifra at “dette her er veldig vanskelig for meg”. Kommunikasjon er en god nøkkel her!

Det er også fort gjort å tenke at man blir frisk på 1-2-3, men slik er det som regel ikke. Har du en infeksjon i kroppen blir du fort satt på antibiotika, men en slik vidunderkur finnes ikke for psykisk sykdom. Ting tar ofte tid, men det er viktig å ikke gi seg etter kun noen få ganger. Noen ganger krasjer man i tillegg helt med sin behandler med kjemien, da er det fult lov til å be om å få bytte behandler. Du går ikke i behandling for at psykologen skal like deg eller hva jeg skal si, du går der for å få hjelp.

Det er litt vanskelig å komme med konkrete råd, men det beste jeg kan gi på generelt grunnlag er å gi det tid og å spørre / ha en god kommunikasjon. Er det noe du lurer på så spør behandleren din. Har du noe på hjertet du ikke helt klarer å si, så skriv det gjerne ned og ta det med deg. Er det noe du synes er spesielt vanskelig så si ifra om det. Det er en hard kamp, men en kamp det er verdt å ta.

Du kommer til å møte motgang. Du kommer til å ville gi deg. Det kommer til å gå opp og ned som i berg-og-dalbaner, men slik er det å skulle kjempe seg frisk. Det er i de tøffe stundene det er ekstra viktig å kjempe. Det kan føles som om det noen ganger må bli verre for å bli bedre. Men hva er verst da? Å gå gjennom å bli frisk eller å forbli syk for alltid. Sistenevnte er verst spør du meg.

En siste ting jeg føler for å ta opp er den eventuelle skammen. Da jeg begynte i behandling var jeg livredd for at andre skulle få vite, bupa lå tross alt i bygget rett over ungdomsskolen min. Da jeg skulle bli innlagt første gang gikk jeg på ungdomsskolen også og da var jeg også livredd for at andre skulle vite. For meg, da jeg gikk til behandling var det lettere å si til de som spurte at jeg skulle til legen og det er helt greit å si om man ikke ønsker å være åpen. Men da jeg skulle bli innlagt kunne jeg jo ikke bare forsvinne fra skole og alt og alle i flere måneder uten å gi fra meg et pip. Dermed hadde jeg to valg: enten si det som det var – at jeg skulle legges inn fordi jeg var syk eller jeg kunne ha dratt en hvor løgn på hvorfor jeg kom til å være borte så lenge (noe som også er greit om man trenger det for å føle seg trygg). Jeg valgte å gå for førstnevnte. Jeg var livredd da jeg “kom ut” som psykisk syk, det var nemlig ikke store åpenheten på den tiden. Men responsen ble heldigvis mye bedre enn forventet og den dag i dag angrer jeg ikke på beslutningen min.

Og en aller aller siste ting: lykke til<3 Det er lov til å gråte, til å være sint og skrike. Det er lov til å føle seg demotivert. Men ikke gi opp. Dette her, det skal du klare. Jeg heier på deg! <333

 

 

Er det noe annet dere ønsker at jeg skal skrive om? Kanskje du har noen råd å dele til mine lesere?

 

 

 

//Elise Amanda

BEDTIME THOUGHTS #4

💭Herlighet, om litt over ett døgn er Mona og jeg på vei til Gardermoen med kurs for Rhodos!!!

💭Skulle ønske at jeg kunne bruke litt mindre tid og krefter på å hate min egen kropp så mye hver dag.. jeg vet jo så godt hva som er realiteten, men følelsene mine er bare ikke enig.

💭Jeg fikk en himla god nyhet i dag som jeg gleder meg såååå mye til å dele med dere! Dette er noe jeg virkelig har jobbet hardt for og det er en drøm som har gått i oppfyllelse!

💭Hvorfor spurte jeg egentlig Andreas om å koble til skriveren vi fikk av mamma? Jeg klarte det jo helt fint selv haha.

💭Jeg er så himla heldig som har Andreas i livet mitt og jeg klarer nesten ikke tro at han er min og tenk, vi har snart vært sammen i 5 år!

💭Håper så inderlig at spiseforstyrrelsen ikke ødelegger ferien og at ferien blir litt ferie fra SF også.

💭Det er veldig sårt å skulle se på juleforestillingen til dansestudioet i år fremfor å skulle danse selv.. men jeg gleder meg likevel til å se forestillingen, jeg tror nemlig den blir veldig bra!

💭Gah, jeg stresser så mye med egenkapital til bolig. Jeg vet at jeg er svært ung, men jeg har en så intens frykt for å aldri komme meg inn på boligmarkedet.

💭Jeg er konstant redd for at Lucy skal dø, hun begynner å bli en veldig gammel katt nå og jeg har hatt henne halve livet mitt omtrent.

💭Lurer på hvor tidlig jeg faktisk klarer å stå opp i morgen, jeg må jo opp veldig tidlig for å pakke ferdig, men også fordi jeg skal klare å sovne tidlig i morgen kveld.

💭Pust, pust, pust, dette går bra.

💭Kanskje jeg snart skal begynne å gjøre alvor ut av å skrive en bok.. det hadde vært noe det!

 

 

Hva slags tanker fyller hodet ditt i kveld?

 

-Elise Amanda

MIN DRØMMEBEHANDLING

For en god stund siden ble jeg spurt om jeg kunne fortelle litt om min drømmebehandling, et spørsmål jeg synes var utrolig interessant og fortjente et eget innlegg. For hvordan ser den ut og hva innebærer den? Kort fortalt: jeg aner ikke, men samtidig så har jeg jo gjort meg opp noen tanker rundt det. Jeg aner ikke fordi jeg ikke har prøvd ut ting akkurat sånn og jeg vet jo ikke om det hadde fungert. Samtidig så tror jeg det er en slik type behandling som hadde fungert. I skrivende øyeblikk er jeg litt sliten forresten, så jeg beklager på forhånd om formuleringen blir dårlig.

Så hvordan ser drømmebehandlingen min ut? Det er nok en type behandling hvor jeg kan jobbe parallelt med det jeg sliter med. Jeg pleier å si at om jeg har klemt hånden min fast i en dør er det ikke nok å kun gi meg Paracet (altså jobbe med spiseforstyrrelsen), man må faktisk også fjerne årsaken til at det gjør vondt, nemlig å lukke opp bildøren så jeg får hånden fri (altså jobbe med det som ligger bak spiseforstyrrelsen).

Jeg trenger også å bli sett som menneske og ikke bare som sykdom, for jeg er så himla mye mer. Å bare skulle sitte på et kontor og snakke er ikke særlig hjelpsomt for meg for å klare å håndtere ting selv, jeg må faktisk få hjelp og veiledning når jeg står i situasjoner som oppstår. Det er også veldig viktig for meg at noen bruker tid på å forklare meg, fremfor å kjefte på meg og at det finnes forståelse for at når ting blir veldig vanskelig kan jeg miste kontroll og reagere som jeg gjør. I starten hadde det vært fint med svært tett oppfølging som gradvis slippes opp. Slik at når jeg er i stand til å kunne klare å ta kontroll selv skal jeg få prøve meg på det, men ikke før.

Tid er også noe jeg trenger. Tid til å innarbeide nye vaner. Tid til å bli trygg. Tid til å øve selv i et passe tempo. Tid til å bli møtt med forståelse. Når det kommer til forståelse er det utrolig viktig for meg å bli hørt og forstått som meg. Jeg sier ikke at spiseforstyrrelsen skal bestemme alt, men at mine følelser og tanker anerkjennes og at det skjer et samarbeid mellom meg og behandlingsinstans.

Dette er da altså svaret fra min friske side, om man kan si så. Spør man spiseforstyrrelsen derimot er svaret kort: bli frisk, men samtidig forbli undervektig. Ha. Ha. Ha. Det har jeg for lengst forstått ikke går, men det hender at SF prøver å overtale meg til at det går an likevel (det gjør det altså ikke). Det er bare å face det først som sist: kroppen må også henge med, enten man vil eller ei.

 

Kjenner dere igjen noe av behandlingsformen her..? Dere som har fulgt meg nøye gjør nok det. Det er nemlig store likheter med RASP intensiv sin behandlingsform. En del forskjeller så klart, men en god del likheter også.

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

JEG MÅ FORBEREDE MEG PÅ AVSLAG PÅ BEHANDLING…

Ja, dere leste helt riktig. Jeg må forberede meg på avslag fra RASP, det er ikke sikkert at jeg får noe som helst tilbud derifra igjen. Den endelige avgjørelsen blir tatt enten denne uken her eller neste. Enn så lenge vet jeg at langtid var uaktuelt og at hvis det i det hele tatt blir noe så blir det intensiv-avdelingen. Begrunnelsen for avslag for langtid vet jeg faktisk ikke helt, men grunnen til at det kanskje blir generelt avslag på behandling er fordi de mente at tilbudet jeg fikk sist var et tilbud sydd godt sammen til meg og som da gikk som det gikk… (det gikk ikke så bra og jeg ble kastet ut etter en uke, for de som ikke har fått med seg det).

Men så gikk jo intensiven bra da jeg var innlagt der i vinter og våres. I løpet av de 8 ukene jeg hadde der følte jeg at jeg kom lenger enn jeg har gjort 8 år i behandling. Dessverre ble ikke overgangen til behandling videre så bra som ønsket, men nå er vi mer forberedt på dette og vet litt mer hva jeg eventuelt trenger. Det blir intensiven om jeg i det hele tatt får et tilbud der, men enn så lenge har jeg fått beskjed om å forberede meg på avslag.


(her kjører vi på med bilder som ikke passer til teksten..igjen)

Behandleren min på spiseenheten ønsker at jeg skal klage om jeg får avslag, men jeg vet ikke helt på det.. Hun mener at RASP er det beste for meg da jeg hadde så gode resultater av behandlingen på intensivenheten og at jeg er for syk til å nyttiggjøre meg av dagbehandling enn så lenge og av poliklinisk behandling. Jeg er jo for så vidt enig med henne i det, jeg ser det jo selv. At jeg trenger mer intensiv behandling om jeg skal bli bedre, for denne smørja jeg har surret rundt i alle disse årene fungerer jo overhodet ikke. Samtidig er det vanskelig å skulle klage da jeg føler meg uønsket om jeg får avslag.

Det går litt på det problemet jeg har med å føle at jeg tar for stor plass. Jeg vil jo ikke ta en plass jeg “egentlig ikke skal ha” eller plassen til noen som fortjener / “fortjener” den mer. Nå er nok dette her sykdomstanker, men de er så godt innarbeidet i hodet mitt at det er vanskelig å skulle tro eller tenke noe annet, dessverre. Her kommer jo litt av et annet problem inn også: jeg føler at jeg har svært mange verktøy, jeg klarer bare ikke å bruke dem på egenhånd.

 

 

 

 

//Elise Amanda

EFFEKTIV MORGEN + ANTREKK

En time på spiseenheten stod på planen i går og det slet meg ut såpass at jeg sovnet vel før klokken syv på kvelden. Det positive med det er at døgnrytmen min er litt bedre nå, for jeg våknet nemlig halv fire på morgenen (eller natten, det kommer an på hva man ser det som). Allerede før klokken var seks på morgenen hadde jeg fått vasket badet og tatt ut av oppvaskmaskinen. Så effektive morgener er ikke ofte altså haha, men jeg skal så absolutt ikke klage de få gangene det skjer!

Jeg har forresten fått en oppdatering angående RASP som jeg skal fortelle mer om siden. Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg skal føle rundt det, jeg føler meg ganske likegyldig. Jeg fikk også fortalt behandler om sydenturen i går som jeg skal på og hun synes at det var en veldig god idé heldigvis! Så fikk vi også snakket litt rundt det. Her kommer forresten et antrekk dere ikke har fått se!

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva synes du om antrekket?

//Elise Amanda

UKEN SOM GIKK | 40 – OPPTUR, NEDTUR, PERSONLIG +++

UKENS OPPTUR: Denne kan dere vel gjette? At Mona og jeg bestilte sydentur som vi drar på allerede om en uke! Herlighet som jeg gleder meg! Fordelen ved å bestille så nærme avreise er at vi slipper å vente så himla lenge med å dra hihi. Jeg trenger virkelig et avbrekk nå og tid til å bare puste.

 

UKENS ANTREKK: Ikke så vanskelig å velge denne gangen da jeg kun postet DETTE antrekket her haha.

 

UKENS TANKE: Nå må jeg virkelig lære meg å si nei altså. Men jeg vil jo så gjerne please alle, til tross for at det går utover megselv. Hvorfor skal det være så himla vanskelig å si nei? Jeg har i det minste blitt noe flinkere til det, så det skal jeg ha! I tillegg så tenker jeg utrolig mye på turen til Hellas, jeg gleder meg så himla mye!

 

UKENS PERSONLIGE INNLEGG: “konsekvensene av bulimi ingen vil fortelle deg om”, et svært personlig, ærlig, brutalt, men ikke minst viktig innlegg. Vil du lese det finner du det ved å klikke HER.Jeg skal innrømme at jeg var litt i tvil på om jeg skulle poste det, da innlegget blotter meg og min sykdom mer enn jeg vanligvis gjør. Men viktigheten av innlegget kom foran og med en dose redsel postet jeg det. Jeg vil si tusen takk til dere som har takket meg for innlegget<3

 

UKENS NEDTUR: En utrolig trist beskjed jeg fikk for en del dager siden, uten å ville gå mer innpå det på nåværende tidspunkt. Sender alt jeg har av kjærlighet<3

 

UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Bullet journal innlegget mitt som du finner HER. Denne måneden gikk jeg for fjell og stjerner som tema og jeg ble litt fornøyd! Jeg gleder meg allerede til å starte på desember jeg haha, men først kommer november.

 

UKENS SERIE: “The good doctor” som jeg ser på viaplay, I tillegg til serien “The Vaganova Ballet academy future price of ballet” som jeg er på YT. Sistenevnte er da en ballettdokumentar filmet på det som etter min mening er verdens beste ballettskole. Herlighet så mye jeg har stalket den skolen, men det er ikke så rart!

 

UKENS FAVORITT-BILDE: Fra gårsdagens babyshower for Anniken<3 Resten av bildene og innlegget finner du HER. Kaaaanskje kommer det også en video, men jeg må se litt an da jeg ikke akkurat prioriterte filming da jeg var der.

 

 

Hvordan var uken din?

 

//Elise Amanda

BABYSHOWER FOR ANNIKEN

Gjett om det var ei som ble overrasket da hun kom hjem i dag da! Herlighet, det var så gøy å se! Hun hadde jo virkelig ingen aning om at det skulle stå masse mennesker som er glad i henne i trappa og rope “overaskelseeee!”. Det var så fint å se hvor rørt Anniken ble, for det ble hun så absolutt! Til gavene hadde vi festet på babybilder og barnebilder fra oss selv, så måtte Anniken gjette hvem det var og det ble en god del latter da! Nå er det ikke lenge igjen til baby kommer og jeg gleder meg selv til å få hilse på etterhvert!

Jeg unner henne denne store gleden her så innmari mye<3 Tenk, Anniken og jeg har nå kjent hverandre i 20 år, det er lenge det! Jeg synes også at det var utrolig koselig å se igjen folk jeg ikke har sett på alt for lang tid. Det ble en vellykket feiring med denne fine snart-mammaen som midtpunkt<3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

BULIMI: KONSEKVENSENE INGEN VIL FORTELLE DEG OM

Du har sikkert lest dem før. Konsekvensene av en spiseforstyrrelse. Eller rettere sagt: de overfladiske konsekvensene. For konsekvensene er så mye større og flere enn som så. De konsekvensene det hele tiden blir nevnt er grusomme, det er ikke det. Men det er så himla mye mer som man ofte ikke vet før man står der selv. Under får dere se typiske konsekvenser av en spiseforstyrrelse, konsekvenser som ofte blir ramset opp og fortalt om:

  • Søvnløshet
  • Tenner kan løsne
  • Nedsatt kroppstemperatur/forandret temperaturregulering
  • Muskelsvakhet/tap av muskelmasse
  • Væskeansamling i underhuden
  • Håravfall
  • Svimmelhet
  • Lavt blodsukker
  • Langsom hjertefrekvens
  • Forstoppelse
  • Nyreskader
  • Dunaktig behåring(lanugo-hår)
  • Benskjørhet
  • Blå og kalde føtter og hender
  • Nedfor, deprimert, dårlig humør
  • Mindre sexlyst
  • Menn: Nedsatt testosteronproduksjon
  • Kvinner: Forsinket brystutvikling
  • Kvinner: Uregelmessig mens/tap av mens

(dette her er et ærlig og brutalt bilde, dette her er meg med en mage så full at det var fysisk umulig for meg å stå oppreist)


MEN…

Du blir ikke fortalt om panikken som setter inn når du er så full i magen at du er oppriktig redd for at magesekken rett og slett skal revne. Når du er så full i magen at organene presses på, noe som gir enorme smerter. Angsten som tar over alt når du kaster opp og mat setter seg fast slik at du ikke får puste. Store brystsmerter som gjør at du begynner å lure på om dette kommer til å bli din siste dag. Skammen ved å overspise foran andre og walk of shame ut fra toalettet. All kranglingen rundt mat, måltider og kropp. Blikkene man får når man ikke klarer å vente med overspisingen til man kommer hjem og derfor trykker i seg det ene og det andre på bussen.

Gråtingen, hylingen og absurde reaksjoner knyttet til mat/vekt/kropp. Isoleringen fordi man hater seg selv alt for mye. Tvangstreningen man ikke klarer å stoppe med, selv om man er så sliten at man føler man kommer til å falle om når som helst. Forakten over seg selv når man drar fra andre fordi bulimien er så sterk at man bare må hjem for å overspise og kaste opp. Slik kunne jeg fortsatt nærmest i det uendelige.

Det er så viktig å få disse konsekvensene frem i lyset. Det er skremmende, det er brutalt, men det er ærlig og det er virkeligheten. Jeg lover dere med hånden på hjertet, det er så virkelig ikke verdt det. Vær så snill, aldri kast opp den første gangen. Før man vet ordet av det sitter man fast i en ond sirkel man ikke kommer seg ut av. Vær så snill å ta til dere opplevelsene og erfaringene mine, for deres egen del. Dette her unner jeg ikke en gang min verste fiende.

 

 

 

//Elise Amanda