På søndag ble det sluppet to episoder av NRK-serien Innafor med tittel “Selvmord på instagram” og rett etter episodene ble sluppet så jeg dem. Episodene gjorde et sterkt innrykk på meg, ikke bare fordi jeg er en del av “privatmiljøet” på Instagram selv, men også fordi jeg kjente noen av disse jentene. Både på nett og utenfor nett. Etter å ha sett episodene sitter jeg igjen med veldig blandede følelser og en del frustrasjon, på godt og vondt. Jeg gjorde meg opp en god del tanker i forkant av programmet og ikke minst i etterkant. For hvordan ble dette miljøet jeg selv kjenner så godt egentlig fremstilt? Hvordan tar helsevesenet tak i det? Og var det i det hele tatt riktig å lage en dokumentar om dette miljøet?
De siste dagene har jeg lest mange sine meninger om dokumentaren, både fra utenforstående, men ikke minst fra jenter og gutter som selv er i det miljøet. Jeg har veldig lyst til å fortelle om mine tanker rundt ikke bare programmet, men også selve miljøet. Hvis du ikke har sett episodene finner du dem forresten HER.
Dette har vært et samfunn skjult for svært mange i flere år og jeg ønsker nå å få frem ting i lyset som ikke en gang kom med på dokumentaren. Før privatinstagram kom var dette samfunnet her nemlig å finne på lukkede twitter-profiler og før der igjen: på anonyme bloggsider. Jeg har vært en del av dette samfunnet siden jeg var tretten år gammel, det vil si i ti år. Det er lenge det. I løpet av den tiden har jeg hatt et veldig opp og ned forhold til det. Jeg har med glede stått på sidelinjen og heiet på mennesker som har kjempet seg friske fra psykisk sykdom, men jeg har også med sorg stått på sidelinjen og sett mennesker forsvinne. Jeg har stått på sidelinjen og prøvd å holde frem hånden min, samtidig som jeg aldri har følt at jeg har gjort nok. Det er nemlig ganske mange vi har mistet, dessverre. Gode mennesker som ikke orket mer, som tapte kampen.
Jeg har vært borti mennesker som legger ut bilder av åpne sår, mennesker som legger ut bilder av alle pillene de har tatt overdose på, mennesker som nærmest har sultet seg selv til døde. Og jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har ringt politi og ambulanse etter at noen har skadet seg selv alvorlig. Men samtidig: for min del så har disse menneskene hørt sjeldenhetene til. For det er ikke slik de fleste er, etter min opplevelse. De jeg følger og har fulgt de siste årene er mennesker som står på for å kjempe, mennesker som kanskje trenger en utblåsning innimellom samtidig som de passer på å ikke trigge andre, mennesker som heier og oppfordrer til å ta de riktige valgene og kjempe videre. Det har vært et godt miljø for meg å ha rundt meg, et miljø hvor jeg møter forståelse og slipper å føle meg alene. Et miljø hvor jeg kan bli motivert og få hjelp til å fortsette å holde fokus, samtidig som jeg kan hjelpe andre å holde fokus.
Det er både positive og negative sider med dette miljøet, det kommer helt an på hvordan man selv velger å bruke det og hvem man velger å følge. Dette her er ikke vondt ment mot noen, for jeg forstår behovet for å få omsorg når man føler seg helt alene, behovet for at noen skal lytte når man føler at ingen andre i livet gjør det, et sted å få ut smerten på. Jeg synes at Ingebjørg (som dere får se i serien) setter så fint lys på dette: de positive og de negative sidene ved miljøet. At man må hjelpe andre til å kunne hjelpe seg selv. Dessverre har Ingebjørg hatt et ekstremt stort ansvar, et ansvar jeg så gjerne skulle ønske hun slapp. Men som hun sier, hvis ikke hun tar det ansvaret, hva da? Det skremmer meg i tillegg å høre noen fra helsevesenet sine meninger rundt dette og forhold til dette i dokumentaren. Ser de ikke hvor giftig dette miljøet er for noen? Det miljøet som noen er en stor og positiv klippe?
Om det var riktig å lage en dokumentar om dette? Ja. Jeg vil gå så langt å si at dette har vært et uoppdaget hemmelig samfunn i mange år, et samfunn på både godt og vondt. Jeg er glad for at ikke bare de negative sidene kom frem, men også de positive. Jeg er takknemlig for at NRK valgte å ikke utlevere noen uten samtykke, selv anonymt. Men til tross for sladding kjente jeg igjen noen, noe jeg vet flere har hatt panikk over. Jeg er glad for at Vilde som er programleder i serien tør å stille de kritiske spørsmålene. Men jeg er også litt trist over hvor eksponert enkelte ble. Hvor himla stort fokus det ble på selvmord i dette miljøet. Samtidig så er det så utrolig viktig å få frem. Men jeg ønsker å stille et spørsmål som jeg håper får folk til å tenke litt: er det på grunn av miljøet at noen har tatt livet sitt eller et det på grunn av at de har hatt slike tanker de har oppsøkt miljøet? Jeg tror sistenevnte.
(jeg kan godt skrive mer om dette senere om det er ønskelig)
Så utrolig fint skrevet om dette temaet, Elise. <3 Helt enig med deg!
Min mening om dette var at selve dokumentaren ikke var så aller verst, selv om jeg ikke forstår hvorfor de bruker en overemosjonell programleder som gir inntrykk av at de ikke tror temaet kan stå på egne bein.
Artikkelen som ble lagt ut på NRK, som jeg antar at flere leser enn de som gidder å se innafor-episodene, synes jeg derimot er helt på trynet. De fremstiller dette som de pleier å gjøre med kriminelle miljøer. De kritiserer et miljø for å dele grafiske detaljer om selvskading og metoder til å skade seg, i samme artikkel som de deler bilde av et objekt brukt til selvskading, og detaljer om antall sting. Jeg misliker også sterkt at de kritiserer avdøde mennesker, tross samtykke fra pårørende, især kommentaren:
“Tine har flere skjulte profiler, og er åpen om miljøet hun er en del av. Hun mener det handler om å støtte og hjelpe hverandre og ser kanskje ikke hvor skadelig det kan være for seg selv eller andre. 34-åringen sliter tungt psykisk, har spiseforstyrrelser og driver med alvorlig selvskading. Tine tar sitt eget liv i oktober 2017.”
Enhver som leste bloggen hennes fikk vel med seg at hun var fortvila over hvor destruktivt disse miljøene kan være.
Synes også det er interessant at det virker som de har unngått å ta opp at mange selvskadere ikke er endel av dette miljøet.