MINE PLANER SOMMEREN 2019

Når det er sommer lengter man ofte til vinter og motsatt, hvorfor er det slik egentlig? Uansett, jeg tenkte å dele med dere hvilke planer jeg har for sommeren 2019! Hvis alt går etter planen kommer jeg til å være innlagt hele sommerferien, bortsett fra de 3 ukene Modum Bad har sommerstengt. Derfor er det litt begrenset hvilke planer jeg har denne sommeren, men noen planer er det likevel! Eller… helt ærlig så er det jo faktisk en del planer hehe. Uansett, her er mine planer for sommeren 2019:

Gdansk
Mormor og besse tar med hele nær-familien til Gdansk i sommer for å feire bursdag! Vi har dratt sammen dit før og det var utrolig koselig! Til tross for at vi er en gjeng på over 10 stykker fungerer vi utmerket på reise sammen. Det handler om balansen mellom å være sammen og kunne gjøre ting man ønsker for seg selv. Nå er det dessverre ikke sikkert jeg får dratt, da turen er planlagt til å være en uke jeg ikke egentlig har fri.. Jeg krysser bare alt jeg har på at jeg får lov til å få noen få dager permisjon til dette!

Dyreparken
Noris (hun heter egentlig Nora, men i hodet mitt kaller jeg henne ofte for Noris) og jeg skal til dyreparken i år også! Jeg tror faktisk vi var en av de mest entusiastiske på Kaptein Sabeltann showet i fjor og det skal man ikke se bort ifra at vi kommer til å være i år også haha! Gleeeeder meg!<3 Hvis du ønsker å lese mine tanker om dyreparken i Kristiansand og hvilket etisk dilemma det var for meg kan du klikke HER.

Nyte sommeren + resten av planene
Nå har jeg ikke flere konkrete planer for sommeren, men om jeg får mulighet har jeg fortsatt noen planer jeg virkelig ønsker å få gjennomført! På den lista står blant annet Stavernfestivalen. Dessverre er det ganske dyrt, men jeg håper å få til det! Andre ting jeg ønsker å få til er å besøke tante og onkel på campingen i Sverige og om formen er god nok kanskje sommerleir med Unge Venstre. Jeg tror nok jeg må hoppe over sommerleiren da, det blir litt vanskelig og mye for meg å være så mange dager hjemmefra… Mona og jeg har også et reisemål jeg håper vi kan få til! Det hadde blitt på sensommeren eventuelt og akkurat hva det er ønsker jeg å holde hemmelig enn så lenge. Jeg kan jo fortelle at det er en av mine største barndomsdrømmer.. Ellers skal jeg bare slappe av, samle litt krefter og vi kommer nok til å dra en del ut i Farris med båten. Jeg bare håper at min ferie matcher med bestevenninna mi Anniken sin. Hvis ikke så jobber hun heldigvis turnus så hun er ledig på dagene innimellom!

Hva er dine planer for sommeren?

//Elise Amanda

STYLING TIPS

Jeg elsker virkelig kombinasjonen av (fake) skinnbukser og strikkagensere! Noen ganger kan antrekk med skinnbukser bli litt vel mye synes jeg, men ved å kombinere det med feks gensere slik jeg har gjort her føler jeg at jeg får “roet” det litt ned. Under her ser dere to eksempler på hvordan jeg kombinerer to forskjellig type skinnbukser, en blank skinnbukse og en matt. Sistenevnte passer også veldig fint med en hvit enkel topp og en strikkacardigan blant annet.

Noe jeg har vurdert å begynne så smått med er styling tips! Jeg er absolutt ikke noen ekspert, så det blir jo derfor tips etter min egen smak/stil og erfaringer. Dette er da mitt første tips som handler om hvordan jeg som regel velger å style skinnbukser. Hvis du har noen ønsker til noen andre tips du vil jeg skal skrive om er det bare å legge igjen en kommentar! Det kan feks være “hva passer med nettingstrømpebukser” (denne synes jeg selv er vanskelig, men har da noen tips) eller hvordan style opp joggebukse nok til at det faktisk blir et fint antrekk ut av det. Hva som helst!

Hva synes du om slike type bukser og hvilket antrekk likte du best?

//Elise Amanda

CAPIO ANOREKSI SENTER

Siden jeg ennå ligger syk tenkte jeg at jeg kan fortelle dere litt om min erfaring/opplevelse med Capio Anoreksi Senter (åhh det svir å skrive det slik, men det er faktisk slik de skriver det). Jeg var innlagt der våren 2015 og valgte å dra før opplegget var over. Ikke fordi jeg ga meg, men jeg dro i frustrasjon over manglende kompetanse på mine tilleggsproblematikker og manglende kompetanse på bulimi. Dessverre har Capio svært liten kompetanse på andre ting enn spiseforstyrrelser, men så er det tross alt en post for nettopp spiseforstyrrelser.

Jeg føler at Capio ikke var noe særlig for meg, men jeg tror og vet at det absolutt er noe for mange andre! På vurderingssamtale fikk jeg vite at de behandlet bulimi også og ikke bare anoreksi. Dessverre er min erfaring at kompetansen der kun ligger på anoreksi og ikke stort på bulimi. Noe som helt ærlig gjorde at jeg følte at jeg ikke kom noen vei der. Å skulle bli behandlet som om jeg er livredd for å spise når situasjonen er slik at jeg ikke kan få nok av mat og at de måtte finne på “løsninger” i øyeblikket ting skjedde på grunn av komplikasjoner på bulimi sier jo litt. At selv behandler fikk bakoversveis over hvor mye jeg gikk opp i vekt hver uke og at det ikke var noen som fortalte meg at når man har hatt et bulimisk spisemønster lenge kan kroppen samle på ekstreme mengder vann var også vondt. Så og si all gruppeterapien omhandlet i tillegg anoreksi og jeg følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre.

Hadde jeg derimot slitt med kun anoreksi uten noen tilleggsdiagnoser som preger meg svært mye tror jeg dette stedet hadde vært midt i blinken! De er ekstremt dyktige på anoreksi, både når det kommer til det fysiske og det psykiske. Capio har fått veldig mange med anoreksi friskere og ikke minst: de har fått veldig mange friske. Noe jeg likte veldig godt var at det kun var vanlige møbler og gjort ganske hjemmekoselig! For min del har slikt mye å si. Før var jo Capio i et gammelt hus og det var sååå koselig der, men til tross for at de for en del år siden flyttet inn på helsehuset har de virkelig fått det til å ikke virke sterilt. Nå var jeg aldri innlagt på det første stedet Capio var, jeg feiget ut og dro hjem da jeg var der for å skrives inn for mange år siden. Capio har også en egen kokk, så kvaliteten på maten var veldig god! Savner maten der litt jeg haha.

Selve opplegget foregår slik: 4 måltider om dager + 1 mellommåltid. Skal man opp i vekt får man næringsdrikker som tillegg. Avspenning i 30 minutter etter lunsj og middag. For de som trengte var det i tillegg 30 minutter til en time oppfølging etter måltider utenom mellommåltid. Hver uke var det noe gruppeterapi. Hver mandag var det veiing og i starten blodprøver også. Når man er ny der tar de i tillegg blodtrykk før og etter hvert eneste måltid. Det var yoga to ganger i uken om det ble vurdert ansvarlig at man ble med på. I starten var det utgang kun med følge. Time med behandler noen ganger i uken og ellers var jo miljøpersonalet tilgjengelig hele tiden. Den første tiden smører personal maten og man sitter på bord gjerne med 2 personal og 1 til pasient. Etterhvert får man flytte til langbordet der kun pasienter spiser sammen og man får ansvar for å smøre sin egen mat. Miljøpersonalet var i tillegg flinke til å få i gang aktiviteter og gjøre ting med oss.

Disse bildene er to av få kamerabilder jeg tok mens jeg var der, derfor disse bildene i innlegget. På det øverste bildet ser du meg på rommet mitt og det nederste er jeg ute på verandaen. Beklager for et litt rotete innlegg, men bare spør om du lurer på noe så skal jeg svare:) Håper også at dette var litt til hjelp for dem som kanskje skal inn dit og vil vite litt om opplegget. Husk også at det alltid er bedre å prøve ut forskjellige behandlingssteder enn å droppe det. Fungerer det ikke kan du alltids finne noe annet, men drar likevel derfra en smule klokere (det gjorde jeg) og fungerer det er jo bare det tipp topp! Aldri gi deg så blir du frisk en dag. 

//Elise Amanda

THE WORLD HAVE BIGGER PROBLEMS

..than boys who kiss boys and girls who kiss girls.

Jeg forstår ikke engang at dette kan være et problem for noen. Jeg forstår ikke at noen kan se på kjærlighet som et problem i en verden fylt av så mye hat. En verden fylt med så mange virkelige problemer. Jeg forstår ikke at noen kan bry seg mer om at gutter kysser gutter og at jenter kysser jenter enn de bryr seg om klimakrisen, om krig, om naturkatastrofer, om overgrep og at mennesker dør av sult. Blant annet. Jeg klarer virkelig ikke å forstå det.

Jeg forstår ikke at noen kan se på noe som ikke en gang skader noen som et problem. Noe så verdifullt som kjærlighet, som et problem. Jeg kunne ha skrevet et langt innlegg om dette, men helt ærlig så er ikke det nødvendig akkurat nå fordi svaret egentlig er så enkelt. Man velger ikke selv hvem man blir forelsket i, men man velger selv om man vil hate andre på grunn av deres personlige kjærlighet eller ei.

//Elise Amanda

OUTFIT + VEGAN SOUP

Hei dere! Jeg våknet dessverre opp med en veldig vond hals i dag og formen er ikke akkurat på topp for å si det sånn. Jeg måtte derfor avlyse alt av planer i dag, noe som er utrolig kjipt! Så blodprøver måtte bli utsatt til torsdag, dansingen måtte bli avlyst (får heldigvis en ta-igjen klasse neste mandag!) og jeg får ikke dratt til Mona før i morgen. Jeg bare håper håper at formen min er bedre i morgen! Det passer virkelig ikke å være syk nå. I morgen er planen skolebesøk på en videregående skole i Tønsberg med Vestfold Unge Venstre etterfulgt av et årsmøte. Etter møtet er planen å dra til Mona for å overnatte. Det må jeg nesten bare få til! Jeg er ikke i form til å ta noen bilder i dag heller (åpenbart siden jeg er syk) derfor blir det dessverre gamle bilder + oppskrift på en av mine favorittsupper! Vel bekomme!

Stek 1 gul løk i litt olje, legg så til 3 fedd hvitløk, 2 stenger stangselleri og stek det sammen en stund. Hiv så oppi 3 dl kokosmelk, 1 dl vann, en boks hermetiske hakkede tomater, en boks kikerter, 1 ts ingefærplver, 1 ts paprikapulver, 1/2 ts gurkemeie, litt chiliflak (smak deg frem), en terning grønnsaksbuljong og litt salt. La det putre en liten stund og nyt!
Resten av kokosmelken fra boksen kan du fryse i isbitformer og bruke til mat en annen gang. Egentlig skulle det være 4 dl kokosmelk i, men for min del ble det litt for mye kokossmak da så jeg justerte det litt ned.

Oppskriften er originalt hentet fra veganmisjonen, men jeg har gjort noen få endringer på den. Dette er en av mine absolutte favorittsupper og jeg anbefaler den på det varmeste! Den smaker sååå godt, den er fyldig og den metter. Jeg tror jeg nesten omtrent kunne levd på denne. Tommel opp for at den tar kort tid å lage og ikke inneholder masse fancy ingredienser som er vanskelig å få tak i!

//Elise Amanda

UKEN SOM GIKK

UKENS TANKE:
Det høres kanskje rart ut, men jeg funderer ofte over døden/livet. Tenk at vi kun har noen få år på denne kloden før vi aldri mer er. Det er så surrealistisk å tenke på. Å aldri mer skulle være til. Det er så fælt også at jeg bruker årevis av disse dyrebare årene på å være syk. Jeg vil leve. Jeg vil komme meg i en jobb som betyr noe for meg, jeg vil skrive bøker, gifte meg og få barn, jeg vil reise verden rundt og oppleve andre land og kulturer. Det er så mye jeg vil. Men tiden er knapp og jeg sitter ganske så stuck i sykdom. Kan ikke noen bare trylle meg frisk? Det hadde vært fint det.

UKENS CRAVING:
Grønnsaker med dipp! Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har blitt avhengig… jeg har spist det omtrent hver eneste dag denne uken. Det er i tillegg raskt å lage + det er et mye bedre alternativ enn alt det smågodtet jeg vanligvis stapper i meg hele tiden. Favorittgrønnsakene mine til dipp er forresten gulrot, agurk og blomkål. Nam!

UKENS FAVORITTANTREKK:

UKENS OPPTUR:
Det er flere! Det har vært koselig å være med Mona (som vanlig!) og på fredag hadde vi besøk av venninnen min og kjæresten hennes, noe som var veldig hyggelig! Da spiste vi vegetarlasagne jeg hadde laget, fikk med oss håndballkampen og spilte monopol. Ellers er det sånne små fine glimt i hverdagen, det trenger ikke være store greiene.

UKENS INSTAGRAM-BILDE:
Følg meg gjerne på @eliseamandan 🙂 Denne uken postet jeg kun ett bilde, så det ble ikke akkurat vanskelig å velge haha.

UKENS NEDTUR:
RASP har ennå ikke gitt meg noe svar om de velger å tilby meg plass eller ikke, noe som er utrolig frustrerende. Det stresser meg mer enn det bør stresse meg. Bulimien har i tillegg vært ille denne uken (eller ille og ille, den er jo det til vanlig).

PLANER FOR DEN NYE UKEN:
Mandag – ta blodprøver, dansing + dra til Mona for å overnatte etter dansingen
Tirsdag – Skolebesøk i Tønsberg med Vestfold Unge Venstre, etterfulgt av årsmøte.
Onsdag – Yoga med Mona + dra hjem til Larvik igjen
Torsdag – Trene og  ukeshandle
Fredag – Filme video og redigere den (har hengt så etter i det siste wopsi)
Lørdag – Årsmøte med Vestfold Venstre i Telemark
Søndag – Gå en litt lang tur om været tillater det og dørstokkmila ikke blir for lang

Jeg bestemte meg for å heller lage et slikt innlegg denne søndagen istedenfor ukens spørsmål. Spørsmålene dere har stilt tar jeg heller med neste uke:)

Hvordan har din uke vært?

//Elise Amanda

“Hun må jo være helt idiot i hodet”

På tide med et nytt innlegg i kategorien “Let’s talk about..” og denne gangen skal jeg snakke om (det ofte ikke-eksisterende) nettvettet til mange voksne. For helt ærlig, jeg forstod godt at flere yngre kvier seg sterkt for å bruke ytringsfriheten sin. Kvier seg for å publisere meningene sine, til å sende inn leserinnlegg om ting de virkelig brenner for til aviser og lignende. Jeg forstår det så alt for godt. Under her er et lite utvalg av ting jeg har skrevet som har blitt publisert + artikler som omhandler meg og/eller mine meninger.

“Hun må jo være helt idiot i hodet”

Bare en av kommentarene jeg har fått. Istedenfor å ha en saklig debatt blir jeg kalt idiot i hodet. Ikke akkurat så hyggelig og ikke bidrar det særlig godt til debatten heller. Og vet dere hva? Det sårer faktisk innmari. Ikke tro at jeg står med rak rygg og klarer å overse slike usaklige kommentarer, for det gjør jeg ikke. Jeg er et menneske, jeg har følelser og slikt gjør meg lei meg. Så jeg gråter. Tar det dessverre til meg. Til tross for det stopper det meg ikke fra å skrive meningene mine, jeg kan virkelig ikke la nettroll ødelegge for meg. Men jeg vet at det dessverre stopper mange andre. Og det forstår jeg godt.

Det blir snakket og skrevet så mye om nettvett blant unge. Men hvor er debatten om nettvett blant voksne? Hvor er artiklene om det? Blar du gjennom kommentarfelt på Facebook ser du lett at det er godt voksne mennesker som er verst. Voksne mennesker som går til personangrep på unge og kaller dem fæle ting, kun fordi en mening ble delt. Når ble dette ok? Hvorfor i all verden er det ingen som gjør noe med det? Gjerne går de samme menneskene igjen. Så er det dobbeltmoralen da! For flere ganger har jeg sett samme mennesker gå til personangrep på noen, mens i kommentarfeltet på en annen artikkel er det “Uff, skulle ønske barn ikke mobbet andre, jeg har en datter selv og dette er fælt” og så sitter de bak tastaturet og er like fæle selv! Lurer på hva disse menneskene hadde følt om noen hadde gått til personangrep på nett på deres sønn eller datter, med tanke på at flere av menneskene som gjør nettopp dette har barn selv.

Det virker som om flere tror at så lenge de gjemmer seg bak tastaturet så er det ok. Flere ganger har jeg sett unge prøve å si ifra under fæle kommentarer, uten at personen som skrev en fæl usaklig kommentar faktisk tar det til seg. Drar gjerne frem alderen til den som prøver å si ifra eller slenger ut enda en usaklig fæl kommentar. Dagens unge er hundre ganger bedre på nettvett og normal folkeskikk på nett enn hva voksne er, det tør jeg å påstå. Derfor lurer jeg på hvorfor i all verden fokuset og kampanjer ikke retter seg mot voksne?

//Elise Amanda, ei som tydeligvis er helt idiot i hodet

PINK PANTHER

Hei dere! Hvordan har uken deres vært så langt? Min har vært litt opp og ned. I går blant annet var formen skikkelig dårlig og jeg måtte derfor melde avbud på et møte jeg skulle i. Feber, vondt i hodet, svimmel og rennende øyne blant annet plaget meg skikkelig. Litt nervøs for at det var influensa som var på vei til å kicke inn, men jeg føler meg noe bedre i dag heldigvis! Senere i kveld får vi besøk av venninna mi Vibeke og kjæresten hennes på middag og brettspill, det blir koselig!

Nå tenker du kanskje at det ikke er så rart om jeg blir syk når jeg går kledd slik som under her? Vel, jeg hadde på meg en stor, varm og lang jakke over, den var kun av i rundt 60 sekunder for å ta bildene.

Helt ærlig, jeg sliter med å poste antrekksbilder og bilder av meg selv for tiden. Hovedsakelig fordi jeg sliter med å håndtere vektoppgangen. Det er tøft og i tillegg litt kjip at flere av klærne mine ikke engang passer lenger. Tanken på å måtte gå opp ytterlige kilo skremmer meg. Jeg vet det ikke ser slik ut, men jeg har ennå en god del kilo igjen å måtte gå opp. Men nå er også vektoppgang en av tingene man må gjennom for å bli frisk og et friskt menneske takler jo en normalvektig kropp, så jeg håper det blir lettere med tiden. Å akseptere seg selv og kroppen sin. Det må det jo nesten bare.

//Elise Amanda

BIDRAR JEG TIL FÆLE ARBEIDSVILKÅR?

Litt artig at dette egentlig ikke er et sett, eller hva? Mønsteret er nøyaktig likt, den eneste forskjellen er at rutemønsteret på skjørtet har et liiite blåskjær i seg. Toppen jeg har på meg er fra Bikbok og skjørtet er fra Wish. Dere har sikkert lagt merke til det om dere leser bloggen min fast, hvor glad jeg har blitt i sett i det siste! Altså en underdel og en overdel som hører sammen. Til tross for at dette ikke gjør det velger jeg likevel å kalle det for et sett. Det går jo fint sammen, gjør det ikke?

Er det forresten noen av dere som vet om Wish har noen vilkår/krav til produsentene? Da tenker jeg på arbeidsvilkår. Slik jeg har forstått det er det uavhengige småbutikker som selger ting der, samtidig så burde jo Wish ha et visst ansvar da Wish er en side som markedsfører produktene og de selges via dem. Jeg har nemlig bestilt en del klær fra Wish det siste året grunnet min egen økonomi, men jeg skal ærlig innrømme at jeg bestiller med en liten klump i magen. Jeg håper virkelig ikke at jeg bidrar til umerkelige arbeidsvilkår og manglende sikkerhet på arbeidsplass. Når det kommer til prisen på produktene håper jeg at det er fordi lønnen generelt er lavere i landene produktene blir produsert i og at ting som masseproduserer er billigere. Men jeg vet jo ikke..

Når det kommer til punktet om barnearbeid (kan like så godt slenge inn hva jeg mener om det) skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er totalt i mot. Misforstå meg rett, i en drømmeverden så er det ikke noe som heter barnearbeid. Men for flere barn er dette eneste måten å ha en inntekt på og eneste måten å overleve på. Blir det da riktig å ta fra barna den muligheten og la dem dø? Hvis barnearbeid skal avskaffes MÅ det finnes et nett som fanger opp disse barna og passer på at de får hva de trenger. Det må være noen til å ta imot dem. Men jeg tenker at et første mål er å bedre arbeidsforholdene. Det er i det minste en start.

 

//Elise Amanda

MINE TANKER OM INNLEGGELSE

Allerede i morgen har rasp møte for å finne ut om de ønsker å tilby meg plass eller ei. Jeg har vært så nervøs i mange dager nå, for tenk om de sier nei? Da faller hele behandlingsopplegget mitt i grus (jeg har plass på Modum Bad til våren kun om jeg er på rasp først). Hva i all verden skal jeg gjøre da? Gi opp vil jeg jo selvfølgelig ikke gjøre. Frisk skal jeg bli, uansett hvor lang tid det måtte ta. Rasp kommer til å fortelle behandleren min på DPS om avgjørelsen enten i morgen eller på fredag. Jeg gruer meg. Frykten for avslag er stor. Rasp virket positive til å ta meg inn, men jeg tør virkelig ikke håpe. For om svaret er nei er fallhøyden så stor, den fellen har jeg gått i før.

Men la oss si at rasp sier ja, så vil ikke det akkurat si at jeg gruer meg mindre. Behandling er tøft, spesielt døgnbehandling. Å skulle ripe opp i masse vondt, å måtte se, føle og kjenne at kroppen skal forandre seg og ikke minst å være borte fra alt her hjemme. Både mennesker og ting jeg liker å drive med.  Jeg stoler heller ikke på kroppen min når det kommer til vektoppgang. På Capio lovet de meg at jeg skulle gå opp en, men max en og en halv kilo i uken på grunnmenyen. Første uken gikk jeg opp fire kilo. Selv behandler var sjokkert og sa hun ikke forstod hva som hadde skjedd. Buksen som hang og slang på meg en uke tidligere fikk jeg så vidt over knærne. Det var tøft det. I tillegg til alt det andre som var tøft.

På Capio dro jeg en kveld i frustrasjon. Pakket kofferten og bare dro. Det var ikke slik at jeg hadde gitt opp eller at jeg feiget ut fordi ting var voldsomt tøft, det var fordi at de ikke forstod. Capio er nok et veldig godt sted om du sliter med anoreksi, men kompetansen på bulimi og på mine tilleggsdiagnoser var svært lav. Jeg selv anså det faktisk uansvarlig av meg å bli med tanke på flere ting som skjedde. På Modum Bad og på RASP har de nettopp denne kompetansen Capio har manglet. Og jeg har så tro på behandlingsopplegget rundt meg nå om det blir som planlagt. Dette er vel første gang jeg har virkelig troen og hvor jeg har møtt et system som forstår og ikke minst et system som ser.

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg “vil” med dette innlegget. Kanskje å fortelle at jobben ikke er gjort så fort man får innleggelse. Det er da jobben virkelig starter. Eller at kompetansen på stedet man skal til har så mye å si. Det som passer for en passer nødvendigvis ikke for en annen. Jeg håper bare at behandlingsopplegget går som planlagt. At ikke sammenbruddene mine (for de kommer, garantert) blir alt for store. Hverken RASP eller Modum Bad har som mål å få meg frisk, men som mål å få meg friskere. Og jeg tenker at om vi får til det skal jeg være dypt takknemlig og godt fornøyd. For alt er bedre enn sånn ting er nå.

//Elise Amanda