RASP – HVORDAN DET GIKK

God kveld dere og tusen takk til dere som svarte på spørsmålene♡  Det setter jeg virkelig pris på og så fine tilbakemeldinger dere kom med! Hele dagen i dag har gått til å kjøre til RASP, ha vurderingssamtale der og deretter sette kursen hjemover igjen. Moren til Andreas var snill nok til å kjøre meg begge veier og Andreas ble også med, noe jeg setter utrolig pris på! De ble også med meg inn på møtet, noe jeg fant veldig støttende. Møtet bestod derfor av meg, Andreas, moren til Andreas, behandleren min på DPS og to behandlere fra RASP. Vi kom hjem for en liten stund siden og nå er jeg totalt utslitt. Selv om jeg ikke fysisk har anstrengt meg særlig i dag tærer ting som dette både på kroppen min og på hodet mitt.

Uansett, jeg tenkte å fortelle dere litt om hvordan møtet gikk. Jeg fikk blant annet litt informasjon om opplegget der og ble stilt en del spørsmål som jeg skulle svare på. Opplegget hørtes veldig bra ut, jeg følte at de forstod meg og at de virkelig har peiling på hva de driver med (noe jeg andre steder har følt overhodet ikke har). Det virket som at både de og jeg tror at dette her kan være noe for meg og de hadde masse klokt å si. Men som vanlig så er det en ting jeg sliter med som gjør det hele vanskelig og om jeg ikke klarer det er det uaktuelt å gi meg plass. Denne tingen skal jeg snakke og jobbe med sammen med behandleren min på DPS og forhåpentligvis skal jeg få til denne tingen. Jeg kommer ikke til å fortelle nøyaktig hva det er, nettopp fordi jeg ikke vil trigge noen og fordi jeg føler at årsaken er svært personlig. Det er kun et lite knippe mennesker som vet om dette. At noe så lite (som det egentlig er) skal ødelegge og har ødelagt så mye for meg på behandlingsfronten er utrolig trist. At det i tillegg ikke er noen som kan tilby meg den hjelpen jeg egentlig trenger for å få til å løse dette problemet, fordi dette problemet må være løst for å få hjelp, er så frustrerende at jeg mangler ord.

Uansett, jeg får tilbakemelding innen fredag om en uke forhåpentligvis på om de vil tilby meg plass eller ei. De virket positive til det, men jeg vil ikke si noe helt sikkert. Jeg har så tro på opplegget og de forstod virkelig hva jeg trengte og hvordan ting henger sammen. Et kriterie er jo at dette lille/store problemet mitt blir løst på forhånd. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg får det til. Modum Bad krevde jo innleggelse på RASP først for at jeg skal få plassen min der til våren, nettopp fordi jeg trengte faste og trygge rammer for å løse dette problemet, men så får jeg eventuelt ikke det før problemet er løst. Gah, hva gjør man? Tiden frem til jeg får svar fra RASP kommer til å snegle seg avgårde. Jeg prøver å håpe på det beste, men forvente det verste. Jeg tør likevel ikke å virkelig virkelig virkelig håpe, da blir fallhøyden eventuelt så alt for stor. Sier RASP nei faller hele behandlingsopplegget mitt i grus. Får jeg ikke løst dette problemet jeg snakker om faller hele behandlingsopplegget i grus.

Akkurat nå sitter jeg med følelsen av at jeg må være frisk før jeg får hjelp for å være syk, om det ga mening? Samtidig så forstår jeg begrunnelsen deres. Det er bare utrolig mye frustrasjon rundt det. Jeg skulle ønske at jeg ennå var under 18 år gammel, da vet jeg nemlig at det hadde vært ett sted i det minste som hadde tatt meg inn for å hjelpe meg å klare det jeg må klare for å få videre hjelp. Dessverre er det stedet kjempestrenge på aldersgrensen sin og ingen steder for de over 18 år vil hjelpe meg før etter problemet er løst. Beklager at jeg snakker litt i “koder” her og at jeg gjentar meg selv en del, det får nesten bare bli sånn. Vær så snill, kryss alle fingre og tær for meg!

//Elise Amanda

HVEM ER DU?

Jeg ser jo på lesertallene mine at det er noen hundre mennesker som titter innom her hver dag. Et tall som er vanskelig å se for seg, for noen hundre mennesker er faktisk ganske mange mennesker det. Jeg klarer ikke helt å se for meg den mengden i en folkemengde. Noen få av dere slenger igjen noen kommentarer fast og noen litt her og der. Dere leser jo mye og meg og dere vet jo også en god del om meg og hvem jeg er. Jeg derimot vet ikke stort om dere, men mindre dere slenger igjen en kommentar. For min del vil jeg gjerne vite litt om dere også! Det er så surrealistisk å tenke på at bak disse tallene er det mange mennesker, mennesker jeg ikke aner hvem er engang. Litt mer toveiskommunikasjon hadde vært utrolig koselig og jeg svarer alltid på kommentarer. Dette er ikke ment som et “dere må kommentere mer”-innlegg, men jeg har oppriktig lyst til å vite hvem akkurat du er! For jeg setter så pris på at akkurat du klikker deg inn hit!

Derfor håper jeg så mange som mulig kan svare på disse spørsmålene, iallfall det første: 1. Hvilket kjønn er du, hvor gammel er du og hvilket fylke er du fra? 2. Hvorfor leser akkurat du bloggen min? 3. Har du noe du ønsker at jeg skal vite? Det kan være alt fra hva du synes om meg og/eller bloggen min til hvordan akkurat du har det i dag eller en artig fun fact om deg.

//Elise Amanda

POLITISK ARBEID + ANTREKK

Som dere helt sikkert ser så hører ikke denne dressen her sammen, men det fungerte likevel sånn halvveis. Jeg har utrolig lyst på en dress som sitter fint på kroppen min forresten! Litt løs, men samtidig en som bøyer seg rundt formene mine. Ved flere anledninger hvor det har blitt forventet at jenter møter opp i penkjole har jeg møtt opp i dressbukse, høye hæler og en fin topp. Det er i grunn ganske så gøy å skille seg litt ut og jenter i dress er så fint! Jeg skulle ønske flere hadde mot nok til å bruke det! Eller så foretrekker kanskje de fleste kjole? Ikke vet jeg.

Som de fleste (forhåpentligvis) vet er det jo valgår i år! Det er alltid så spennende og jeg elsker å drive med politisk arbeid! Jeg sitter i programkomiteen til Larvik Venstre og er i tillegg første nestleder i Vestfold Unge Venstre. Til tross for sykdom fungerer det ganske greit og jeg vet at om jeg må takke nei eller avlyse noe på grunn av det har jeg gode folk i ryggen som er klare til å tre inn. Hvis det er noen av dere som kanskje er litt interesserte i å bli med i Unge Venstre eller Venstre må dere ikke nøle med å ta kontakt med meg! Eller om du bare er litt nysgjerrig og lurer på noe, så skal jeg svare så godt jeg kan.


 

//Elise Amanda

OVEREKSPONERT x2

God kveld! Hvordan har dagen deres vært? Mona og jeg var våkne noen timer på natten / tiiidlig på morgenen i dag og da lå vi bare å snakket om alt mulig. Virkelig, jeg vet ikke hva slags temaer vi ikke var innom. Vi sovnet heldigvis igjen etterhvert, begge to. Det ble et ganske kort besøk denne gangen, jeg kom til henne ganske sent på kvelden. Heldigvis ses vi igjen på søndag, det gleder jeg med til! <3

Til tross for at formen til Mona var dårlig da vi stod opp var hun snill nok til å ta noen bilder av meg i dag. Jeg tok noen bilder av henne for å stille inn lyset på kameraet, men da jeg sjekket bildene av meg etter det var lyset helt annerledes! Da jeg hadde stilt inn kameraet var bildene faktisk litt mørke, men bildene av meg ble overeksponert til tusen. Noen som vet hva i all verden som skjedde? Med tanke på hvor mye overeksponert bildene faktisk var fikk jeg reddet dem ganske så greit. Bildene var jo omtrent helt hvite…


Jeg har forresten vært litt i tenkeboksen i det siste angående hvor mye personlig jeg ønsker å dele. I det siste har jeg følt litt ubehag og vært ganske redd for hva diverse mennesker skal tenke om meg og mene om meg. Jeg har jeg vært åpen om spiseforstyrrelsen siden jeg gikk i 10. klasse, likevel er jeg ennå redd for reaksjoner. Jeg er redd noen skal tro at jeg er helt borte i topplokket (noe jeg overhodet ikke er) og jeg er redd for at åpenheten min skal bli brukt mot meg. Samtidig så er det jo nettopp dette jeg er så engasjert i: at det ikke skal være skamfullt å være syk, at psykisk sykdom ikke skal være større et tabu å snakke om enn fysisk sykdom.


Tittelen til dette innlegget har derfor en dobbel betydning. Overeksponering på lyset på bildene i tillegg til at jeg er litt i tenkeboksen om jeg overeksponerer meg selv og mitt privatliv. Det er en del mer enn spiseforstyrrelse som jeg faktisk sliter med, men det har jeg aldri vært åpen om og det kommer jeg nok mest sannsynlig aldri til å skrive om heller. Der VET jeg at grensen går for min del. Jeg ønsker å være et godt forbilde, spesielt for unge mennesker. Jeg ønsker å inspirere andre til å sette pris på seg selv og de gode tingene i livet, jeg ønsker å inspirere andre til å fatte mot nok til å søke hjelp, jeg ønsker å vise andre at de ikke er alene og jeg ønsker å spre kunnskap om psykisk helse. Det kommer jeg til å fortsette med, jeg har bare ikke bestemt meg for nøyaktig hvordan ennå.
 

//Elise Amanda

VIDEO: FUN FACTS

Hei dere! Denne videoen skulle egentlig ut på mandag, men da rakk jeg ikke å redigere den. I går derimot måtte jeg ta buss i 1,5 time til et møte og dermed satt jeg å redigerte den da, til tross for at jeg ble ekstremt bilsyk. Da jeg skulle lagre videoen forsvant hele greia fordi filmene hadde av en eller annen grunn importert seg fra minnekortet (hvor filene ikke en gang lengre lå!) istedenfor fra maskinen hvor filene faktisk lå… så da forsvant hele greia! Åh jeg ble så frustrert, for hvor typisk er ikke det!? Dermed måtte jeg redigere hele filmen på nytt etter møtet.

Det ble et lite fravær på meg i går, men det er utrolig hyggelig å se alle dere som titter innom uansett! Grunnen til fraværet er at jeg helt ærlig har hatt noen ganske så tøffe dager i det siste og dermed slitt ekstremt med å bare komme meg ut av sengen.. I går for eksempel kom jeg meg ut av sengen ca en halvtime før jeg måtte dra til møtet, jeg stod dermed ikke opp før kvart over tre.. Men sånn er det noen ganger. Uansett, nå er jeg hos Mona og dit dro jeg etter møtet i går, så jeg har sovet over hos henne. Håper dere liker videoen♡

//Elise Amanda

HVA JEG VEIDE PÅ MITT MINSTE

Veldig mange artikler som publiseres som omhandler mennesker som har eller har hatt spiseforstyrrelser bruker gjerne “Lise veide kun XX kg” eller lignende i overskriften. Det lokker veldig mange mennesker til å klikke seg inn, dessverre lokker det veldig mange mennesker av feil målgruppe også. Utallige syke mennesker bruker slike artikler som motivasjon for ytterligere vektnedgang, til å mate sin egen sykdom og de bruker slike artikler til å sammenligne med seg selv og føle at “så syk/tynn må jeg også bli” og de lager en konkurranse mot seg selv. Antall kilo man veier som syk er ikke relevant med mindre det er behandlingsteamet rundt en som skal vite det. Å publisere tall gjør virkelig ingen godt og allmenheten trenger faktisk ikke å vite. Man trenger faktisk ikke publisere vekt for å understreke hvor syk man er / har vært. Sykdommen sitter i hodet, vekten er kun et symptom.


Jeg kan også legge til at det er mennesker som har en normal og som har en overvekt som har holdt på å dø på grunn av en spiseforstyrrelse. Hjerterytmeforstyrrelser og underernæring blant annet kan ramme alle, uenhengig av vekt. Derfor er det så utrolig synd at media er med på å opprettholde myten om at jo lavere vekt = jo sykere er man. For det er nødvendigvis ikke tilfellet og det fører også til at mange er redde for å søke hjelp. Nettopp fordi de ikke føler seg “tynne nok” til å være syke. Til og med i helsesektoren er det noen som dessverre har den oppfatningen.  Jeg skulle ønske at ikke bare influensene, men også media kunne være flinkere til å følge vær varsom-plakaten. Du kan lese den ved å klikke HER.
Så til overskriften: hva veide jeg på mitt minste? Eller sykeste, som veldig mange har spurt meg om? Jeg kan fortelle med en gang først at jeg på mitt sykeste var langt unna den laveste vekten jeg har hatt som syk. Ergo, vekten min har ikke og kommer aldri til å definere hvor syk jeg er eller har vært. Nettopp fordi sykdommen sitter i hodet, det kan jeg ikke få gjentatt nok. Aldri noe sted har jeg publisert hva jeg veide på mitt minste som syk og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Men hva jeg veide på mitt minste? Tar jeg ikke helt feil veide jeg rundt 3 kg da jeg ble født og noe annet enn det trenger dere virkelig ikke å vite.

//Elise Amanda

KNITTED & JEANS

Er det noe som virkelig aldri slår feil så er det kombinasjonen av jeans og strikkagensere, det passer sammen uansett. Det kan jo i tillegg varieres i det uendelige med forskjellige fasonger på jeansen og strikkagensere finner man jo i alle mulige farger. Denne genseren jeg har på meg her kjøpte jeg på salg på BikBok her om dagen og den er sååå myk. Utrolig synd at bildene ble ganske så dosete, for da får dere ikke riktig sett hvordan genseren egentlig ser ut.

Det er jo som de fleste vet mandag i dag og akkurat denne mandagen har jeg gledet meg veldig mye til! Dansingen starter nemlig opp igjen i dag! Åh, det skal bli så godt å komme i gang igjen! I år går jeg kun på ett parti siden jeg kommer til å være borte en del uker av sesongen, heldigvis kan man ta igjen klasser man går glipp av på dansestudioet. Mitt venstre kne har ikke vært godt de siste dagene, så jeg krysser bare fingrene for at det ikke er en skade jeg dro på meg for noen få år siden som har blusset opp igjen.. Den var såpass alvorlig at det var snakk om operasjon. Så jeg får lytte til kroppen om kneet virkelig protesterer i dag, men jeg håper jo selvfølgelig på det beste. Håper dere også får en fin mandag!♡


-Elise Amanda

UKENS SPØRSMÅL #2

Hvordan går det med deg / hvordan har du det for tiden? Det går veldig opp og ned med meg, men jeg har vært litt nedfor i det siste for å være ærlig. Jeg kjemper med nebb og klør for å bli bedre, noe som går hardt utover andre ting.

Hvor mange lesere har du?
Siste 14 dagene har jeg hatt 5717 (men 1721 unike).

Hva er ditt drømmebryllup?
Det hadde det vært gøy å lage en egen post om egentlig! Kort fortalt så er det med naturblomster, lokalet hvor det er en låve som er gjort om til festlokale, en enkel og elegant kjole og videre i den kategorien. Jeg vil ikke ha et stivt bryllup, men et bryllup hvor folk koser seg masse og feirer tidenes kveld med oss. Det kan jeg skrive mer om, jeg er jo tross alt forlovet og Andreas likte heldigvis mine ønsker veldig godt hehe.

Hva liker du best med deg selv?
Dette spørsmålet er så vanskelig å svare på og i tillegg varierer det veldig med humøret mitt. For tiden er jeg ganske fornøyd med håret mitt.

Har du hatt lyst til å operere noe?
Ja, det har jeg og det kommer jeg nok til å måtte etterhvert uansett. Jeg har veldig hooded eyes (vet ikke hva det heter på norsk hehe) og hvis de fortsetter å synke “må” jeg operere. Det blir heldigvis dekket av staten siden det går veldig utover synet. Selv nå, om jeg er litt hoven mister jeg noe av sidesynet på grunn av det i tillegg til det gjør at det kan være tungt å holde øynene oppe.  

Hva er planen for neste skoleår?
Jeg fullførte vgs sommeren 2018 og i år har jeg ikke gått på skole. Planen er mest sannsynlig å gå i behandling neste skoleår (som jeg også gjør nå) og kanskje ta nettstudier ved siden av.

Hvordan tilbringer du helst lørdagskvelden din?
Jeg er skikkelig kjip egentlig og synes det er koselig å sitte hjemme i sofaen, se en film og spise smågodt. Brettspillkvelder synes jeg også er koselig!

Har du noen spørsmål til neste uke?

-Elise Amanda

ROCK’N ROLL

God kveld dere! Jeg håper dere har hatt en fin dag så langt? Dagen min har vært ganske så grei! Jeg har malt en del i dag og tiden bare flyr avgårde med musikk på full guffe. Nå skal Andreas og jeg lage oss litt mat og deretter er det tid for den siste Harry Potter filmen. Vi begynte å se filmene i romjulen, men henger litt etter hehe. Så derfor er det tid for den siste nå. Kjenner jeg meg selv begynner jeg å grine, det gjør jeg bestandig på slutten av den haha.

Hva synes dere om dagens antrekk forresten? Hvis dere lurer på om det var kaldt å ta bildene så er svaret ja! Heldigvis var det ikke lenge jeg stod sånn for å ta bildene. Vinterjakken min lå rett ved siden av meg for å si det sånn.

-Elise Amanda

INFLUENSERE = INFLUENSA?

“Nei takke meg til et par dager med influensa enn program etter program med tåpelige folk som spiller en rolle kun for seg selv” et lite utdrag fra et leserinnlegg i ØP, klikk HER for å lese hele. I innlegget blir influensene sammenlignet med influensa. Nå er ikke jeg en kjempekjent influenser, men jeg har likevel en god del mennesker som leser bloggen min og med den erfaringen vil jeg komme med et motsvar. For jeg vet godt at hva jeg skriver påvirker andre. Så kom ikke her å dra alle influensere under samme kam. Det er så mange kjente influensere som har brukt makten sin til å fremme gode saker, til å snakke om tabubelagte temaer og til å gjøre mye godt. Det er nettopp det jeg også akter å gjøre og har gjort selv. Ord er makt, det er hvordan makten brukes som betyr noe.

Hun jenta som leste bloggen min og dermed ble inspirert til å prøve å bli frisk fra spiseforstyrrelsen sin, var det dumt? Han gutten som drev med selvskading og skrev til meg at takket være åpenheten min rundt det fikk han mot nok til å søke hjelp, var det dumt? Hun jenta som skrev at hun satte så stor pris på at jeg snakket med henne etter hun leste bloggen min og at det hjalp henne til å forstå at det er noen der ute som bryr seg, var det dumt? Moren som tok kontakt med meg fordi hun ønsket råd om hva hun som forelder kunne gjøre for å hjelpe datteren sin som syk, var det dumt? Jeg kan gi haugevis av slike eksempler til og dokumentere dem om jeg hadde ønsket.


I løpet av mine år som blogger/influenser har jeg vært i kontakt med en haug forskjellige mennesker. Mennesker jeg vet at jeg har gjort en forskjell i livet til. Jeg personlig skriver ikke kun for meg selv, jeg personlig skriver også for å hjelpe andre. Og jeg VET at jeg har hjulpet andre. Mennesker som har takket meg for at jeg setter lys på forskjellige tabubelagte temaer, mennesker som har takket meg for at jeg har sett dem og hjulpet, mennesker som sier jeg har inspirert dem. Ved første øyekast ser man kanskje ikke det og ikke er det noe jeg pleier å skrike ut om heller. Jeg driver en relativt stille kamp, men likevel en svært betydningsfull kamp. Men ikke kom her å si at det hele er et sirkus. For jeg vet at det betyr noe. Jeg vet at mine ord betyr noe for mange mennesker.


” De popper opp og holder så lenge de klarer å motstå virkelighetens vaksine.” Virkeligheten er hard  og brutal, det er jeg ikke alene  å skrive om. Isabell Raad har vært åpen om vold hun opplevde som barn, Sophie Elise har virkelig vært med på å fjerne tabuet rundt det å ha angst, Linnea Myhre om spiseforstyrrelser, Julianne Nygård har vært åpen om å slite med barnløshet, Anniken Jørgensen om depresjon, Martine Halvorsen skal jeg ikke liste opp noen punkter på en gang for den dama er rå! Lista fortsetter, men det kan man finne ut av lett selv. Eksemplene over her er mennesker som er noen av Norges største influensere. “En skulle tro at en influenser kanskje ikke er like irriterende og skaper like mye kvalme eller annet ubehag som influensaen. Men, jeg er litt i tvil” og det synes jeg er så utrolig trist å lese. At man sammenligner mennesker med influensa, ja til og med som enda mer irriterende enn influensa. For om man tar en liten titt bak (og det er i grunn ganske så lett) perfekt hår, sminke og store pupper ser man virkeligheten: livet er ikke en dans på roser, selv ikke hos dem som den generelle befolkningen ser på som perfekte.

Så da må jeg spørre, er virkelig influensere verre enn influensa?

-Elise Amanda