Det er tid for en ny post i kategorien “let’s talk about..” og denne ganger kommer jeg til å fortelle dere om min erfaring med å være innlagt på ungdomspsykiatrisk. Da jeg gikk i 10. klasse ble jeg innlagt for første gang. Innleggelsen varte i noen måneder og i årene som fulgte ble det flere innleggelser der, bare at de var mye kortere enn hovedoppholdet mitt.
Jeg var utrolig redd den første dagen. Masse fremmede mennesker rundt meg, et helt nytt sted, rutiner jeg ikke ennå hadde lært og mye usikkerhet. På avdelingen var de veldig opptatt av rutiner, så mange av dagene var veldig like. Stå opp til lik tid hver dag, måltider til lik tid hver dag, SMI skole de dagene jeg klarte det og behandlingstimer. Ellers kunne jeg fylle tiden min litt selv som jeg ville. Jeg hadde i tillegg fri utgang så lenge det ikke kræsjet med noe og så hadde jeg innetid. Hver torsdag var det vaskedag etterfulgt av kaffe og kaker. En av dagene var i tillegg en dag hvor man kunne dra på kino, skøyter, leie en film eller lignende om man ville og avdelingen tok regningen. I helgene var jeg for det meste hjemme på permisjon og jeg var så heldig at jeg fikk ha permisjon hver mandag kveld i tillegg slik at jeg kunne fortsette på dansingen.
Hver pasient/ungdom hadde et eget team. Det vil si at i mitt tilfelle hadde jeg fire personer som gikk i turnus og en av dem var min kontaktperson hele tiden. Noe av det jeg likte med å ha et fast team er at det gjorde meg mye mer trygg. Da var det kun noen få jeg trengte å forholde meg til, i tillegg til at de i teamet mitt ble godt kjent med meg og dermed kunne gi den oppfølgingen jeg trengte. Noe jeg satte pris på var at det ikke føltes som om jeg “bare” var en pasient, jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Det var utrolig godt og jeg trengte virkelig det! Nattevaktene derimot var ikke i et team og det var to nattevakter hver natt. Avdelingen hadde i tillegg egen kokk, egne behandlere og lignende. Avdelingen er et eget bygg over gaten bak sykehuset og bar ikke et veldig preg av sykehus. Heldigvis! Rommene så ut som typiske folkehøyskolerom, bare finere. I tillegg var oppholdsrommene veldig lune og gode, noe jeg er glad for. Hadde alt vært sterilt og “sykehusaktig” tror jeg bare det hadde forsterket sykdomsfølelsen.
Jeg har en god del bilder fra tiden min som innlagt på ungdompsykiatrisk, men jeg velger å ikke poste dem nå. Er du veldig interessert ligger de bak i arkivet mitt et sted. Grunnen til at jeg ikke ønsker å poste dem er at det er veldig sårt for meg å se. Livsgnisten eksisterte ikke i øynene mine, jeg var ugjenkjennbar. Jeg så ut som en vandrende zombie. Men en dag fikk jeg gnisten og rosene i kinna tilbake og jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene som jobbet der. Som lyttet, som forstod og som tok kampene sammen med meg. Spesielt hun ene fikk jeg veldig god kontakt med. Vi gikk ofte turer når jeg hadde henne og da snakket vi om alt mellom himmel og jord. Hun er det første voksne mennesket som så meg og min frustrasjon i sykdommen. Ordene “jeg ser deg og jeg forstår at ting ikke er som det fremstilles” sa hun første gang etter å ha møtt meg. Etter kun noen minutter. Da braste det for meg. Men jeg gråt av lettelse. For å ha blitt sett. For å ha blitt trodd. For å ha blitt forstått. Og uten den dama vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Hun fikk i tillegg lurt frem smilet og latteren min mange ganger. Noe jeg hadde vært uten i månedsvis.
Nå har jeg egentlig ikke gått så mye i dybden. Her står det mest praktiske og overfladiske ting. Jeg tenker at det er greit slik i første omgang. Jeg får ikke understreke nok hvor takknemlig jeg er for dette stedet og all hjelpen de har gitt meg. Dessverre er det kun 6 sengeplasser som skal dekke hele Vestfold og de er ganske strenge på aldersgrense. Jeg har tidligere gått ut i media og kritisert kapasiteten og svaret TV2 fikk da de konfronterte avdelingssjef var dette:
“Sykehuset i Vestfold, som har behandlet Elise, synes det er leit av Elise ikke opplevde at tilbudet hun fikk hos dem var godt nok. De understreker at behandling av spiseforstyrrelser er et område de prioriterer høyt, og at de har utarbeidet ny retningslinjer for behandling av tilfeller som Elise.
De mener derimot ikke at dagens tilbud om antall døgnplasser er for lavt.
– Det er ikke alltid at innleggelse er beste løsning selv om alvorlighetsgraden er høy. Innleggelse i døgnavdeling kan være aktuelt ved behov for tvangsbehandling, intensivert behandling, hvilket gjelder de aller, aller færreste av personer med spiseforstyrrelse,, skriver avdelingssjef ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Inger Meland Buene, i en e-post til TV 2.”
Hvis du vil lese hele saken kan du klikke HER.
Uansett, jeg håper dette var nyttig lesing! Still meg gjerne spørsmål hvis det er noe du lurer på, så skal jeg gjøre mitt beste med å svare!:) Hvis det er interessant kan jeg godt skrive innlegg om andre steder jeg har vært innlagt og vært i behandling også. Bare skrik ut om du vil lese om det. Husk også at dette var en behandlingspost for alvorlig syke. Det kommer ikke mye frem i innlegget, men jeg tenkte å skrive om hvordan det faktisk var å være innlagt. Dette her ble jo mer et faktainnlegg. Dette er et tøft sted å være og det beste i fleste tilfeller er faktisk poliklinisk behandling det beste alternativet.
-Elise Amanda
