Det er tid for en ny post i kategorien “let’s talk about..” og denne ganger kommer jeg til å fortelle dere om min erfaring med å være innlagt på ungdomspsykiatrisk. Da jeg gikk i 10. klasse ble jeg innlagt for første gang. Innleggelsen varte i noen måneder og i årene som fulgte ble det flere innleggelser der, bare at de var mye kortere enn hovedoppholdet mitt.
Jeg var utrolig redd den første dagen. Masse fremmede mennesker rundt meg, et helt nytt sted, rutiner jeg ikke ennå hadde lært og mye usikkerhet. På avdelingen var de veldig opptatt av rutiner, så mange av dagene var veldig like. Stå opp til lik tid hver dag, måltider til lik tid hver dag, SMI skole de dagene jeg klarte det og behandlingstimer. Ellers kunne jeg fylle tiden min litt selv som jeg ville. Jeg hadde i tillegg fri utgang så lenge det ikke kræsjet med noe og så hadde jeg innetid. Hver torsdag var det vaskedag etterfulgt av kaffe og kaker. En av dagene var i tillegg en dag hvor man kunne dra på kino, skøyter, leie en film eller lignende om man ville og avdelingen tok regningen. I helgene var jeg for det meste hjemme på permisjon og jeg var så heldig at jeg fikk ha permisjon hver mandag kveld i tillegg slik at jeg kunne fortsette på dansingen.
Hver pasient/ungdom hadde et eget team. Det vil si at i mitt tilfelle hadde jeg fire personer som gikk i turnus og en av dem var min kontaktperson hele tiden. Noe av det jeg likte med å ha et fast team er at det gjorde meg mye mer trygg. Da var det kun noen få jeg trengte å forholde meg til, i tillegg til at de i teamet mitt ble godt kjent med meg og dermed kunne gi den oppfølgingen jeg trengte. Noe jeg satte pris på var at det ikke føltes som om jeg “bare” var en pasient, jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Det var utrolig godt og jeg trengte virkelig det! Nattevaktene derimot var ikke i et team og det var to nattevakter hver natt. Avdelingen hadde i tillegg egen kokk, egne behandlere og lignende. Avdelingen er et eget bygg over gaten bak sykehuset og bar ikke et veldig preg av sykehus. Heldigvis! Rommene så ut som typiske folkehøyskolerom, bare finere. I tillegg var oppholdsrommene veldig lune og gode, noe jeg er glad for. Hadde alt vært sterilt og “sykehusaktig” tror jeg bare det hadde forsterket sykdomsfølelsen.
Jeg har en god del bilder fra tiden min som innlagt på ungdompsykiatrisk, men jeg velger å ikke poste dem nå. Er du veldig interessert ligger de bak i arkivet mitt et sted. Grunnen til at jeg ikke ønsker å poste dem er at det er veldig sårt for meg å se. Livsgnisten eksisterte ikke i øynene mine, jeg var ugjenkjennbar. Jeg så ut som en vandrende zombie. Men en dag fikk jeg gnisten og rosene i kinna tilbake og jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene som jobbet der. Som lyttet, som forstod og som tok kampene sammen med meg. Spesielt hun ene fikk jeg veldig god kontakt med. Vi gikk ofte turer når jeg hadde henne og da snakket vi om alt mellom himmel og jord. Hun er det første voksne mennesket som så meg og min frustrasjon i sykdommen. Ordene “jeg ser deg og jeg forstår at ting ikke er som det fremstilles” sa hun første gang etter å ha møtt meg. Etter kun noen minutter. Da braste det for meg. Men jeg gråt av lettelse. For å ha blitt sett. For å ha blitt trodd. For å ha blitt forstått. Og uten den dama vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Hun fikk i tillegg lurt frem smilet og latteren min mange ganger. Noe jeg hadde vært uten i månedsvis.
Nå har jeg egentlig ikke gått så mye i dybden. Her står det mest praktiske og overfladiske ting. Jeg tenker at det er greit slik i første omgang. Jeg får ikke understreke nok hvor takknemlig jeg er for dette stedet og all hjelpen de har gitt meg. Dessverre er det kun 6 sengeplasser som skal dekke hele Vestfold og de er ganske strenge på aldersgrense. Jeg har tidligere gått ut i media og kritisert kapasiteten og svaret TV2 fikk da de konfronterte avdelingssjef var dette:
“Sykehuset i Vestfold, som har behandlet Elise, synes det er leit av Elise ikke opplevde at tilbudet hun fikk hos dem var godt nok. De understreker at behandling av spiseforstyrrelser er et område de prioriterer høyt, og at de har utarbeidet ny retningslinjer for behandling av tilfeller som Elise.
De mener derimot ikke at dagens tilbud om antall døgnplasser er for lavt.
– Det er ikke alltid at innleggelse er beste løsning selv om alvorlighetsgraden er høy. Innleggelse i døgnavdeling kan være aktuelt ved behov for tvangsbehandling, intensivert behandling, hvilket gjelder de aller, aller færreste av personer med spiseforstyrrelse,, skriver avdelingssjef ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Inger Meland Buene, i en e-post til TV 2.”
Hvis du vil lese hele saken kan du klikke HER.
Uansett, jeg håper dette var nyttig lesing! Still meg gjerne spørsmål hvis det er noe du lurer på, så skal jeg gjøre mitt beste med å svare!:) Hvis det er interessant kan jeg godt skrive innlegg om andre steder jeg har vært innlagt og vært i behandling også. Bare skrik ut om du vil lese om det. Husk også at dette var en behandlingspost for alvorlig syke. Det kommer ikke mye frem i innlegget, men jeg tenkte å skrive om hvordan det faktisk var å være innlagt. Dette her ble jo mer et faktainnlegg. Dette er et tøft sted å være og det beste i fleste tilfeller er faktisk poliklinisk behandling det beste alternativet.
-Elise Amanda
Du er virkelig en fighter! Veldig tøft av deg og dele så sterk opplevelse av tiden din også. Er det sosial angst du har ? Jeg har bipolar, sosial angst og depressive lidelser selv. Skal starte på psykolog i nermeste fremtid! Jeg er redd psykologen min vil anbefale meg også et slik sengepost..
Men jeg tar ikke “sorgene” på forskudd.
Du er forresten veldig pen , jeg heier på deg!
Takk!<3 Det jeg har slitt mest med er bulimi, depresjon og noe jeg ikke vil utdype. Jeg har sosial angst også, men den blir ikke fokusert så mye på da det andre er viktigere for min del + at den ikke er sååå ille.
Så godt å høre at du skal få hjelp! <3 For de fleste holder det å gå til psykolog uten å trenge innleggelse. Dessuten er det ingen som kan tvinge deg til innleggelse med mindre du er til fare for deg selv og/eller andre. Ønsker deg masse lykke til og prøv å være så åpen som mulig slik at du får det meste ut av behandlingen.
Tusen takk! :')
Hei nå leste jeg ikke hele bloggen din 🙂
Men det jeg leste var at du hadde rutiner. Jeg leste ofte bøker da jeg lå inne. Så lite på film.
Men det var mulig.
Viss du kan anbefale meg hvordan jeg skal takle stemmer, kan du skrive til meg på [email protected]
Hei! Bøker leste jeg veldig mye av selv! Jeg føler det blir litt feil av meg å skulle anbefale deg noe, da jeg hverken kjenner deg / din situasjon eller er behandler. Men jeg ønsker deg masse lykke til og jeg håper du har noen å snakke med om dette? Som kan hjelpe deg?
Det er (var i alle fall) så mange gode mennesker som jobber/jobbet der!
Å helt ærlig syntes jeg det er helt tragisk at det er så få sengeplasser for hele Vestfold. Burde virkelig hatt akutt senger som det er for voksene. Helt feil at man som ungdom må på voksen avd. når det blir akutt på kveld/natt for så vurdering fra ungdomspsyk dagen der på. Kanskje er ikke en innleggelse beste alternativ alltid, men noen ganger er det det som trengs uansett.
Absolutt<3
Etter masse klaging og tilbakemelding endret de faktisk det for noen få år siden! Heldigvis! Nå kommer man rett på ungdom og takk og lov for det. Voksenpsyk er skummel, spesielt når man er veldig ung.
Helt enig!