ET LITE PIP OG BEKLAGER FOR FRAVÆRET

Det har vært lenge siden sist og jeg beklager for å ikke ha gitt beskjed eller svart på kommentarene deres. Flere har av dere har blant annet spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig er ting veldig tøft om dagen, noe som skylder fraværet mitt her på bloggen. Jeg takler å bo i denne voksende kroppen dårlig og bruker bulimien for å håndtere de vanskelige følelsene.

I dag for eksempel var jeg en tur på Farmanstredet for å se etter en bursdagsgave, men endte med å kjøpe masse mat, for så å kjøpe enda mer og sette meg på bussen hjem og så kjøpe enda mer mat da jeg måtte bytte buss i Larvik. Dette var jo før dagen på spiseenheten var over og jeg fikk dermed ikke fullført dagen der. Da jeg kom hjem hadde jeg enda en bulimirunde. Jeg er så himla skuffet over meg selv og ikke minst frustrert over at jeg ikke får til bedre.

Det er jo noe bedring altså, jeg har faktisk noen bulimifrie dager innimellom og det hadde jeg ikke før. Men det er vanskelig å se seierne når skuffelsene er så ofte og jeg tar så tungt på dem. Det var ingen som regnet med at jeg skulle være helt fri for bulimiske episoder hjemme, men jeg hadde iallfall ikke regnet med selv at det skulle være så mange episoder og så ofte.

Jeg er også livredd for å miste plassen min på RASP, noe jeg gjør om jeg ikke får snudd denne dårlige trenden snart og/eller ikke klarer vektkravet mens jeg er hjemme. Så jeg håper så inderlig at jeg klarer å snu snart, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det (eller jeg vet det jo i teorien, men får det ikke til i praksis, noe som er enda mer frustrerende).

Dagene går til strikking, tedrikking, kose med kattene, være med Andreas, være på dagenheten (noe som er så slitsomt i seg selv da jeg må dra hjemmefra kvart over 6 på morgenen og ikke er hjemme før halv syv på kvelden) og vel.. bulimi. Jeg føler at situasjonen sånn den er nå er ganske så håpløs, for jeg får jo god hjelp, så det er ikke mangel på hjelp det står på. Og jeg prøver jo virkelig, jeg møter jo opp på dagenheten og jeg følger programmet både der og hjemme så godt jeg bare klarer.

Jeg har iallfall ikke gitt opp helt enda. Håper også at jeg kommer sterkere tilbake med bloggingen ganske snart, da det er fint å fylle dagene mine med den.

 

//Elise Amanda

EN ÆRLIG UPDATE PÅ HVORDAN DET GÅR MED MEG

Det er flere som har spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig så har jeg det ikke så greit for tiden. Å stå i all denne vektoppgangen er utrolig vanskelig og jeg har flere ganger hatt lyst til å kaste inn håndkle. For det gjør så vondt psykisk alt dette og jeg begynner å tvile på om det er verdt det. Jeg vet jo at det egentlig er verdt det altså, men akkurat når man står i det vonde og det vanskelige føles det ikke slik. Det føles ut som om jeg ikke får puste og det føles ut som om det er umulig å bo i denne voksende kroppen.

Det gjør vondt og det er mye skam om dagen. Jeg sliter med å møte blikket til andre og ser veldig mye ned i bakken fordi det er så vondt. Skammen ligger som et teppe over meg og gjør meg så usikker på meg selv. Jeg vil bare være usynlig, vil ikke at noen skal se hverken meg eller kroppen min. Tenker på kroppen min som noe eget, som ikke lenger er en del av meg selv. Forstår ikke hvordan jeg skal klare å stå i enda mer vektoppgang.

Jeg kjemper så hardt mot spiseforstyrrelsen. Under og mellom hvert eneste måltid. Men den skriker så høyt, så høyt at jeg begynner å gråte eller så høyt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil ikke være meg. Jeg vil ikke være syk, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å skulle bli frisk. Så mye skam, så mye smerte. Det går greit for tiden, eller for å være ærlig: det går egentlig ikke greit i det hele tatt.

 

 

//Elise Amanda

AKUTTINNLEGGELSE

Først og fremst: jeg er ikke så lei meg på bildene som jeg ser ut altså, jeg bare orker ikke å vise ansiktet mitt i dag haha. Det har jo vært ekstra tøft de siste ukene hvor bulimien har hatt ekstremt kontroll over meg, noe jeg alt har fortalt dere. Jeg var helt rådvill og behandler og jeg ble derfor enige om å prøve å få ordnet en innleggelse til meg på akuttpsyk for å komme meg litt mer på beina igjen. Det var snakk om enten innleggelse direkte etter timen jeg hadde på spis (spiseenheten) på onsdag eller en planlagt innleggelse dagen etter. Derfor pakket jeg med meg en bag på onsdag i tilfelle det ble innleggelse direkte etter timen med behandler, noe jeg er glad for at jeg gjorde da det ble innleggelse rett etter timen.

Er det noe jeg har lært så er det å snu ting før det går alt for langt. Denne gangen var jeg litt i siste liten med hva jeg burde , for jeg vet at jeg egentlig burde bedt om hjelp litt før da ting begynte å skeie skikkelig ut. Likevel så er jeg glad for at jeg ba om mer hjelp og takknemlig for at jeg får det. Hovedmålet for denne innleggelsen er å få meg ut av denne onde sirkelen med overspising og oppkast av ekstrem mengde og hyppighet som jeg har tullet meg inn i de siste ukene. Jeg har vært så utrolig sliten i tillegg til all skammen, dårlige samvittigheten og de fæle følelsene jeg har stått i de siste ukene, noe som ikke er så rart når jeg omtrent ikke har gjort annet enn å falle i bulimiens klør alle døgnets våkne timer.

En annen ting jeg ønsker å nevne er noe jeg kommer til å skrive et innlegg om senere: ord, fremfor handling. Med det så mener jeg at man trenger faktisk ikke ty til ekstreme handlinger for å bli hørt, til tross for at det noen ganger kan virke sånn. Stemmen og ord er faktisk høyere, selv om handlinger som regel er et fortvilt skrik om hjelp. Dette er noe jeg virkelig har erfart de siste årene.

Det er egentlig litt (les: ganske) kjipt å være innlagt i desember, men jeg vet jo at alternativet hadde vært mye verre. Jeg skal være her frem til jeg skal legges inn på RASP neste år, men jeg kommer til å få en god del permisjoner heldigvis! Jeg er veldig takknemlig for den gode hjelpen jeg får og det er godt å vite at jeg blir sett og blir hørt. Det er godt at jeg ikke trenger å stå alene i denne kampen.

Jeg skulle så gjerne ha vært hjemme hos Andreas nå og jeg skulle så gjerne ha sovet i min egen seng. Å være innlagt er ikke noe å trakte etter i den forstand at det ikke er særlig kult og at livet faktisk foregår der hjemme, men noen ganger er det behov for døgnrammer. Men neste desember, da lover jeg dere at dere ikke skal se meg på en eller annen instutisjon. Da skal dere se meg ha filmkvelder med julefilmer og spise pepperkaker. Dere skal se meg smile og ikke styrt av sykdom. Jeg ser frem til å komme dit i livet mitt!

 

 

//Elise Amanda

DATOEN FOR INNLEGGELSE PÅ RASP

Jeg fikk faktisk svar ganske raskt etter vurderingssamtalen min på RASP, det kom faktisk brev om det i slutten av november, så jeg har visst en stund. Flere av dere har spurt om hvordan vurderingssamtale gikk og om det blir en innleggelse, men jeg har hatt behov for å fordøye det selv en stund før jeg deler dato. Men ja, jeg fikk jo altså plass (det tror jeg at jeg har fortalt dere?). I samme slengen fikk jeg også en dato for innleggelse som er allerede 6. januar 2020. Det vil si om under en måned til..

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får plass og ikke minst for at de tar meg inn så fort, samtidig er det skummelt at det går så fort. Jeg skulle ønske dagen var der allerede i morgen, samtidig som jeg skulle ønske at dagen var der om noen måneder. Den ambivalensen altså.. Uansett så kan ikke ting fortsette som de gjør nå, så selv om det blir utrolig skummelt og litt av en kamp ser jeg også frem til det.

 

 

//Elise Amanda

FRYKTEN FOR FREMTIDEN, FRYKTEN FOR LIVET

Jeg tenker så mye på fremtiden og jeg er så redd. Redd for at jeg aldri kommer meg noen vei her i livet, redd for at jeg aldri blir frisk nok til å få til og til å gjøre alt hva jeg ønsker å gjøre. Jeg har et stort ønske om å studere til å bli barnehagelærer, men slik ting er nå så er jeg ikke frisk nok. Tenk om jeg aldri blir det? Det gjør meg engstelig, samtidig som det gir meg enda større motivasjon til å fortsette å kjempe.

Jeg er redd for at det en dag kommer en dag hvor de rundt meg ikke orker meg av meg og/eller sykdommen min. Å bli forlatt av de rundt meg og leve ensom og alene med spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for at jeg kommer til å stenge alle ute. Jeg er redd for at nok blir nok hvis jeg aldri blir frisk. Jeg er livredd for å miste de rundt meg. Jeg har opplevd å miste veldig mange rundt meg før på grunn av sykdommen min og det orker jeg virkelig ikke gjenoppleve. Det hadde knekt meg, det hadde vært den siste dråpen. Samtidig: enda en grunn til å virkelig kjempe.

Jeg er redd for at jeg aldri kommer meg ut i arbeidslivet, jeg er redd for at Andreas og jeg aldri får kjøpt oss hus sammen, jeg er redd for at jeg aldri skal få skrevet de bøkene jeg ønsker, skal få spist alle de isene spontant som jeg ønsker, for at jeg aldri skal slutte å være redd for mat, jeg er redd for at jeg aldri kommer til å takle vektoppgang. Men mest av alt er det jo frykten for å miste de rundt meg, jeg er så glad i dem og de betyr alt for meg. Jeg vil ikke sitte i dette fengselet av en sykdom resten av livet. Jeg vil leve.

Det er mye ved fremtiden som skremmer meg. Skremmer meg så mye at jeg bare vil grave meg ned i dyna og ignorere at verden fortsetter å gå. Stoppe tiden og ikke delta. Men det er også mye ved fremtiden som gjør meg oppspilt. Herlighet jeg gleder meg til Andreas og jeg skal stifte familie, jeg gleder meg til å ha en fast jobb å gå til, jeg gleder meg til å bruke tiden min på ting som faktisk betyr noe. Frykten kan stoppe meg fra å leve, men frykten kan også motivere meg til å nettopp leve. Og jeg? Jeg skal leve. Skal.

 

 

 

//Elise Amanda

JEG MÅ FORBEREDE MEG PÅ AVSLAG PÅ BEHANDLING…

Ja, dere leste helt riktig. Jeg må forberede meg på avslag fra RASP, det er ikke sikkert at jeg får noe som helst tilbud derifra igjen. Den endelige avgjørelsen blir tatt enten denne uken her eller neste. Enn så lenge vet jeg at langtid var uaktuelt og at hvis det i det hele tatt blir noe så blir det intensiv-avdelingen. Begrunnelsen for avslag for langtid vet jeg faktisk ikke helt, men grunnen til at det kanskje blir generelt avslag på behandling er fordi de mente at tilbudet jeg fikk sist var et tilbud sydd godt sammen til meg og som da gikk som det gikk… (det gikk ikke så bra og jeg ble kastet ut etter en uke, for de som ikke har fått med seg det).

Men så gikk jo intensiven bra da jeg var innlagt der i vinter og våres. I løpet av de 8 ukene jeg hadde der følte jeg at jeg kom lenger enn jeg har gjort 8 år i behandling. Dessverre ble ikke overgangen til behandling videre så bra som ønsket, men nå er vi mer forberedt på dette og vet litt mer hva jeg eventuelt trenger. Det blir intensiven om jeg i det hele tatt får et tilbud der, men enn så lenge har jeg fått beskjed om å forberede meg på avslag.


(her kjører vi på med bilder som ikke passer til teksten..igjen)

Behandleren min på spiseenheten ønsker at jeg skal klage om jeg får avslag, men jeg vet ikke helt på det.. Hun mener at RASP er det beste for meg da jeg hadde så gode resultater av behandlingen på intensivenheten og at jeg er for syk til å nyttiggjøre meg av dagbehandling enn så lenge og av poliklinisk behandling. Jeg er jo for så vidt enig med henne i det, jeg ser det jo selv. At jeg trenger mer intensiv behandling om jeg skal bli bedre, for denne smørja jeg har surret rundt i alle disse årene fungerer jo overhodet ikke. Samtidig er det vanskelig å skulle klage da jeg føler meg uønsket om jeg får avslag.

Det går litt på det problemet jeg har med å føle at jeg tar for stor plass. Jeg vil jo ikke ta en plass jeg “egentlig ikke skal ha” eller plassen til noen som fortjener / “fortjener” den mer. Nå er nok dette her sykdomstanker, men de er så godt innarbeidet i hodet mitt at det er vanskelig å skulle tro eller tenke noe annet, dessverre. Her kommer jo litt av et annet problem inn også: jeg føler at jeg har svært mange verktøy, jeg klarer bare ikke å bruke dem på egenhånd.

 

 

 

 

//Elise Amanda

TOM FOR KREFTER OG DÅRLIG FORM

Jeg er så sliten av å være konstant sliten. Det er på en måte min egen feil for jeg er fult klar over at grunnen til at jeg er tappet for energi er spisevanene mine. Å bli kastet ut slik jeg gjorde fra behandling var et stort nederlag som jeg ikke helt har klart å reise meg opp fra enda. Etter at jeg har gått hjem har det ikke gått så alt for bra og motivasjonen fikk seg en saftig knekk. Hovedsakelig har tiden min i det siste blitt brukt på bulimien og det sliter meg ut, men jeg klarer ikke å stoppe heller. Det er ute av kontroll.

Jeg prøver å bruke de få kreftene jeg har om dagen på å fylle noen dager med noe, men det gjør meg bare enda mer sliten. For dessverre gjør ikke det at bulimien blir svakere, det gjør bare meg enda mer sliten da bulimien er som den er uansett. Bare det å skulle ta ut av oppvaskmaskinen sliter meg ut og jeg bruker mye tid på å ligge i sofaen og i senga. Jeg prøver å samle krefter og ta vare på meg selv, men det er så vanskelig å si nei til å stille opp for andre, til tross for at det egentlig gjør meg verre.

Å spise helt absurde mengder mat for så å vrenge magesekken flere ganger om dagen gjør noe med en. Ikke bare psykisk, men fysisk også. For bare noen uker siden kunne jeg nyte en lang gåtur med frisk vind i ansiktet. Nå føles det ut som å ha løpt et maraton når jeg går en liten tur på fem minutter. Så formen min er ikke så alt for bra om dagen.

Jeg får oppfølging altså, så dere trenger ikke være bekymret. En gang i uken går jeg til samtale på Spiseenheten og jeg skal begynne med somatisk sjekk og blodprøver jevnlig. Dessverre er det ikke ledig time hos fastlegen min før i oktober, men jeg har iallfall fått bestilt en time. Hva som skjer fremover på behandlingsfronten oppdaterer jeg om senere. Jeg tenkte bare å fortelle dere litt om hvordan ståa er om dagen og hvorfor jeg ikke eier overskudd til noe særlig. Ta vare på dere selv da, dere <3

 

Hvordan går det med deg om dagen?<3

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN GIKK EGENTLIG HELGEN?

Jeg tar meg selv ofte i å tenke på hvordan jeg har det, sånn egentlig. For problemet ligger litt i at det unormale har blitt normalt og jeg ser ting ofte i perspektiv. Jeg vet i grunn ikke om det er en dårlig ting: det å kunne se alle de små seierne og samtidig tenke at de veier jo ikke opp for nederlagene, sånn egentlig. Så man kan jo se på blant annet helgen på to måter: “helgen gikk bra fordi jeg overspiste og kastet opp kun x antall ganger hver dag” eller jeg kan tenke at “helgen gikk ikke så bra fordi jeg overspiste og kastet opp x antall ganger hver dag. For meg blir det på en måte feil uansett.

For det er jo overhodet ikke bra at jeg overspiste og kastet opp hver eneste dag denne helgen, samtidig så kunne det ha vært så mye verre. Det er litt vondt i grunn, at det på en måte er en stor seier å “kun” ha overspist og kastet opp x antall ganger i løpet av helgen. Seier og nederlag i ett. For som jeg skrev over her så er det jo overhodet ikke bra, men det kunne jo ha vært mye verre.

Eller jeg kan tenke at helgen var fin fordi jeg har hatt det hyggelig med kjæresten min og bestevenninna mi, noe jeg har hatt. Og det var jo fint, det var jo ikke det. Men spiseforstyrrelsen overskygger dessverre det en del. Helgen var fin, men også vond. Men hvordan gikk denne helgen, sånn egentlig? Jeg vet virkelig ikke. Jeg synes at det er et spørsmål det er utrolig vanskelig å gi et korrekt svar til.

(fine, fine koppen som betyr veldig mye for meg som jeg fikk av G)

Helgen min gikk både bra og dårlig. Den var fin og fæl og det ene overskygget det andre konstant. Jeg er sliten av å være i midt-i-mellom-land. Ikke bra, ikke dårlig, men samtidig: ikke ok heller, sånn egentlig. Både fin og dårlig, men samtidig ikke. Hvis du er forvirret nå etter å ha lest alt dette forstår jeg deg godt, jeg er nemlig svært forvirret selv. Men nå er det hverdag og helgen er over. For denne gang.

 

 

 

 

//Elise Amanda

HVORFOR JEG BLE KASTET UT

Først og fremst: tusen takk for gode meldinger og beklager at jeg ikke har fått svart dere alle<3 Nå føler jeg meg litt mer klar til å fortelle hva som skjedde og jeg vet at flere av dere lurer også. Planen for innleggelsen var jo at behandling skulle foregå på dagenheten og at jeg fra klokken 16.00-08.00 + helge døgnet i helgene skulle være på intensivavdelingen. På intensivavdelingen skulle jeg da få utdelt en kveldskontakt (og dagskontakt i helgene i tillegg) som alle andre og bruke intensivavdelingen som støtte. Etterhvert skulle jeg begynne å være litt på pasienthotellet i helgene når ting ble bedre og så etterhvert hjem i permisjoner, men så langt kom jeg aldri.

På forhånd hadde vi (pappa og jeg) hatt flere møter på RASP. Der ble det også grundig informert om problemene mine og ting jeg har ekstreme vansker med og trenger ekstra oppfølging. Dette ble da informert om fra vår side, men også fra intensiven sin side da jeg har vært der før og de var fult klar over det. Jeg synes i tillegg representanten fra intensiven la det frem ganske godt og klarte å forklare problemstillingen i sin helhet. Derfor var jeg veldig sikker på at de skulle være forberedt på dette og klare til å ta meg imot da jeg ble innlagt 2. september.

Datoen kommer og jeg tar turen innover til Oslo. Da jeg ankommer dagenheten skal jeg gjennom noe jeg finner svært vanskelig (som ble godt informert om på forhånd) og jeg klarte til min store seier å gjennomføre det. Det ble etterfulgt av at jeg løp ut på grunn av panikkangst, men etter å ha fått roet meg kom jeg inn igjen. Stolt over at jeg gjennomførte, over at jeg ikke gjorde noe dumt og over at jeg kom tilbake relativt raskt. Jeg blir da møtt med tilsnakk over at jeg fikk panikkangst og løp ut.

Jeg etterspurte å lage en plan rundt dette, noe jeg ikke ble møtt med (selv om intensiven også hadde sagt at det var viktig). Derfor gjentok det seg noe lignende fredagen også, bare at da skjedde det litt mer og verre, i tillegg til at panikkanfallet varte i nærmere to timer. Heldigvis fikk jeg hjelp av intensiven da og fikk lov til å være der resten av dagen. Jeg var utslitt etter panikkangst da det tærer veldig på kroppen, så da jeg fikk roet meg ned sov jeg faktisk i mange timer.

I tillegg har jeg en tendens til å spise superfort om jeg er i overspisingsmodus. Jeg møter til middag på dagenheten en dag og en av mine aller største triggere blir servert (noe jeg hadde informert om på forhånd). I matsalen er det personalet som skal være til støtte og hjelpe til å korrigere spiseforstyrret adferd, men etter hva jeg så var det kun anorektisk adferd som ble korrigert. Jeg heiv i meg middagen på tre minutter ca og satte så kursen mot butikken for å få tak i mer mat. Dette var et skikkelig nederlag, både fordi det var flaut å gjøre slik foran de andre, men også at ingen hjalp meg til å stoppe. Jeg fikk beskjed i ettertid at de ikke hadde opplevd sånn adferd i spisesalen før, men altså.. jeg har en ren bulimidiagnose og denne adferden var også noe som var informert om på forhånd.

Ellers skjedde det en god del ganger at jeg etter hviletid (som var uten personal bestandig) dro på butikken og kafeteriaen for å overspise og kaste opp. Jeg fikk beskjed om å heller skrive ned om ting ble vanskelig og eventuelt om å ta kontakt med personalet, men når jeg er i overspisingsmodus er det alt jeg klarer å tenke på. Kontrollen forsvinner totalt og det samme med rasjonelle tanker. Den ene gangen jeg prøvde å ta kontakt fant jeg heller ingen av personalet. Siden jeg hadde (ufrivillig) fri utgang med bankkort var det bulimien som vant, gang på gang.

Konsekvensene av fredagen og mandagen ble også at jeg fant det ekstremt vanskelig å i det hele tatt oppholde meg i matsalen. Jeg var redd for mine egne reaksjoner, spesielt når jeg følte at jeg møtte null forståelse og var så og si uten støtte. Jeg følte meg rett og slett ikke trygg, med tanke på egen helse. Alt dette her tilsammen + noen andre ting gjorde at dagenheten valgte å avslutte meg da jeg ikke klarte å nyttiggjøre meg av behandlingen og at jeg rett og slett trenger strammere rammer om jeg skulle klare å stå i dette her. Noe jeg for så vidt er enig i, at behandlingen ikke var noe for meg da jeg rett og slett ikke klarer å ta nok egenansvar når personalet ikke var til stede, som var mye av tiden.

På mandag fikk jeg da altså beskjed om at dagenheten valgte å avslutte meg og at årsaken var at jeg ikke nyttiggjør meg av denne type behandling, at de ikke vil jeg skal føle enda mer nederlag (noe jeg følte MYE på den uken, da alle andre fikk til så mye bedre enn meg), at de ikke hadde kapasitet til å følge opp reaksjonene mine og at de mente jeg trengte mer intensiv behandling. Noe som er synd er at alle situasjonene som oppsto var ting de var informert om godt på forhånd…

Uansett, femten minutter ca etter møtet med dagenheten er ferdig får jeg så beskjed om at jeg kan gå og pakke sakene mine fordi intensiven skal skrive meg ut. Begrunnelse: behandling skulle foregå på dagenheten og siden jeg mistet det tilbudet mistet jeg intensiven også. Men jeg kunne søke meg inn igjen til å få innleggelse på intensiven om jeg ønsket det. Så da stod jeg der, uten noe å si, med tung bagasje og ingen måte å komme meg hjem på. Heldigvis fikk pappa lånt en bil så han fikk hentet meg, ellers vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg fikk heller ingen utskrivelsessamtale på intensiven, noe jeg synes var leit da det ble en ekstremt brå og overraskende avslutning uten at jeg i det hele tatt fikk mulighet til å tale min sak.

Dette innlegget her ble forferdelig langt, til tross for at jeg har kortet ned så godt jeg kunne. Men alt dette måtte nesten ned for å forklare hvorfor ting ble som de ble og hvorfor jeg ble kastet ut. Jeg fikk heldigvis snakket med behandleren min her hjemme på mandag og avtalt en time med henne som jeg hadde i går. Mer om hvordan den gikk og hva vi kom fram til da forteller jeg senere, da dette innlegget er langt nok allerede.

 

 

 

 

//Elise Amanda

“KASTET UT” OG NÅ UTSKREVET

Dessverre så skjedde det en del i går, men jeg orket ikke å fortelle noe om det da engang (flaks for meg at jeg da hadde to forhåndssskrevene innlegg klare). Men joda, jeg fikk beskjed om å pakke sakene mine og dra i går, noe som gjorde meg knust. Jeg skulle jo egentlig være der i 8 uker. Så da var det ikke stort annet å gjøre enn å pakke sammen sakene mine og sette nesen ufrivillig hjemover. Heldigvis fikk jeg tak i behandler hjemme i går som har mulighet til å ha en samtale med meg i dag. Takk og lov for det.

I skrivende stund er jeg ganske så nedbrutt og umotivert,  så “spør meg igjen” om hvordan det går om noen dager, så har jeg forhåpentligvis kommet meg litt på beina. Mere om hva som skjedde og hvorfor forteller jeg i morgen, for akkurat nå orker jeg ikke. Det kommer et forhåndsskrevet innlegg ut i kveld som jeg faktisk skrev før jeg dro til RASP, så dere får et pip fra meg i kveld også.

Bildene er fra her om dagen, akkurat nå orker jeg ikke ta noen nye da jeg føler meg totalt oppløst.

 

 

 

//Elise Amanda