SKUFFET OVER MEG SELV

Hjem dro jeg med nytt håp, med nye forventinger, drømmer og styrke. Hjem med en tro på at jeg skulle klare dette. Derfor gjør det litt ekstra vondt. Jeg vet ikke om jeg er mest sint eller skuffet over meg selv. Hvordan kunne dette skje, liksom?

Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må jeg alltid tulle til ting? Det er jo ikke det jeg ønsker, det er jo ikke slik jeg ønsker å leve. Det blir ikke noe mer blogging enn dette i dag. Jeg orker ikke. Er sliten. Snakkes i morgen.

 

 

//Elise Amanda

SENSURERING AV ARR PÅ INSTAGRAM

Jeg vet virkelig ikke om jeg ble mest forbannet eller lei meg da jeg oppdaget at instagram begynte å sensurere bilder av selvskadingsarr. Vi snakker ikke bare nærbilder av arr hvor bildets formål er å vise frem arrene eller bare bilder av nye selvskadingssår. Nei, vi snakker helt vanlige bilder hvor man kan se arrene på. Bilder av mennesker som står med familien får bildet sensurert fordi arrene er synlige på det ene familiemedlemmet, bilde av gutten på stranda får bildet sensurert fordi du kan skimte noen gamle arr etter selvskading, moren får bildet sitt sensurert av seg selv sammen med datteren på skoleavslutningen hennes fordi du kan skimte arrene i bildet. Hvor utrolig feil er ikke dette? Hvorfor skal Instagram binde hendene mine og gjøre meg til en fange av fortiden? Hvilken rett har de til det?

Skammen rundt selvskading er fremdeles stor og jeg merker det godt selv. Selv om dette er et tilbakelagt kapittel i livet mitt for mange mange år siden er jeg fremdeles ikke helt kvitt skammen. I starten var jeg livredd for å gå i t-skjorte, jeg var så redd for dømmende blikk og valgte derfor ofte å sitte på stranda med langermet genser, selv om det var alt for varmt. Ingen måtte få se, ingen måtte få vite hemmeligheten jeg bar på. Men så kom det til et punkt hvor jeg innså at fortiden min ikke skulle få styre mitt nåværende liv. Så jeg begynte å gå med t-skjorte på sommeren om jeg var varm. Jeg begynte å kle meg etter hva jeg følte for, fremfor hva som skjulte arrene mine.

Likevel, jeg merker at jeg fremdeles tar armen bak ryggen automatisk om jeg møter nye mennesker og jeg ikke har på meg langermet. Jeg prøver å ikke skamme meg, jeg prøver å ikke la fortiden min begrense nåtiden min, men når Instagram gjør slike ting som nå.. vel, det synes jeg overhodet ikke er greit! Skammen er stor nok fra før, hvorfor i all verden skal Instagram bli med på å bygge den opp? Har vi virkelig ikke kommet lenger enn det i 2019!? Kan vi ikke heller heie frem alle de som har vunnet kampen over selvskadingen, fremfor å bidra til å få dem til å skamme seg enda mer?

Tør vi virkelig ikke se noe vondt, høre noe vondt eller snakke om noe vondt? Skal vi feste skyggelapper i ansiktet til befolkningen og late som om vi bor i eventyrland? Skal man ikke få lov til å poste et bilde av seg selv på nettet lenger om man har hatt en trøblete fortid? Og vet dere hva? Et slikt bilde som det dere ser under her, ja slike bilder er det forståelig at kan bli sensurert. Det jeg ikke går med på er at helt vanlige bilder blir sensurert bare på grunn av noen arr på kroppen kommer til syne. Men jeg velger å poste bildet under her for å fortelle forskjellen angående bilder. I tillegg håper jeg at det kan gi litt håp og motivasjon til dere som prøver å slutte<3

Alle arrene mine var knall røde og lilla før, hele armen min lyste nærmest opp. Men jeg klarte å slutte og i årevis har armen min bare blitt bedre og bedre. For det er mulig å slutte og huden kan heles til en viss grad. Arrene mine har heldigvis lysnet veldig og de er ikke så synlige på bilder lenger, eller hva? Dog ser man veldig godt alle hakkene i huden min i virkeligheten. Dette er noe som ikke forsvinner, dette er noe jeg må lære meg å leve med. Dette er noe jeg må lære meg å akseptere. Men jeg nekter å måtte gjemme meg bort bare fordi jeg tidligere selvskadet. Jeg nekter å ikke kunne få legge ut et bilde på Instagram med venner eller familie om arrene mine er synlig uten at bildet skal bli sensurert. Dette er en del av kroppen min, enten jeg vil eller ei. Jeg har da to valg: jeg kan gjemme meg bort og leve i frykt resten av livet for at noen skal dømme meg på grunn av det eller jeg kan lære meg å akseptere det og ikke la det styre livet mitt. Jeg velger det siste. Jeg tar av meg skammens bånd og velger å leve.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN GÅR DET EGENTLIG Å VÆRE HJEMME?

Jeg vet at jeg kun har vært hjemme i to netter nå, eller to døgn om man vil si det sånn, men det er det lengste jeg har vært hjemme siden mars. Mange rundt meg var veldig spente på hvordan det kom til å gå hjemme, inkludert meg selv. Jeg var livredd for at jeg skulle falle rett inn i bulimiens klør igjen og dermed ta flere skritt tilbake. Som jeg har fortalt tidligere har jeg hatt enormt stor nytte av behandlingen på RASP, men innleggelsen på DPS satte meg skikkelig tilbake. Skremmende fort, i grunn. Heldigvis tok jeg tak med en gang og ba om en ukes innleggelse på akuttpsykiatrisk, en uke som plutselig ble til to. Men de to ukene var nok til å få meg på riktig spor igjen!

De første dagene, eller rettere sagt uken, på psykiatrisk gikk egentlig ikke så alt for bra. Men jeg fikk heldigvis hentet meg inn igjen og det var jo nettopp derfor jeg var der: for å hente meg inn. Nå er jeg jo som sagt hjemme og hvordan har det egentlig gått å skulle være flere timer alene hver dag? Hvordan har det gått å skulle forholde seg til kostlista og behandlingsplanen? Helt ærlig? Det har gått overraskende bra! Trangen til å overspise er der fremdeles, så absolutt, men den er ikke like fremtreden lenger. Jeg har kommet til et punkt i recovery hvor jeg faktisk kan klare å stå imot. Det var bare å glemme å klare for bare noen måneder siden. For å si det sånn: jeg har ikke hatt en eneste sprekk siden jeg kom hjem!

For å klare å holde bulimien i sjakk har jeg vært svært avhengig av faste rutiner, noe som jeg nesten må ha nå i første omgang. Jeg spiser måltidene mine til faste klokkesletter, jeg spiser ikke mer enn hva jeg skal og jeg spiser kun ved spisebordet. Etter hvert måltid følger jeg faktisk opp rutinen med hviletid, noe som har fungert overraskende greit. Mellom slagene får jeg gjort litt husarbeid og litt forskjellig, som i dag hvor jeg har tatt litt bilder og vasket tøy blant annet. Å skulle følge klokka så slavisk og være så avhengig av rutiner er ikke bra i lengden, men akkurat nå er dette nettopp hva jeg trenger for å skulle klare meg hjemme.

Heldigvis står jeg ikke helt alene i det! Andreas og jeg står opp sammen og spiser frokost sammen før han må avgårde, lunsjen min må jeg spise alene, middag skal vi spise sammen og kveldsmat varierer litt om vi skal spise sammen eller ei. Men det er jo ikke måltidene i seg selv som har vært det vanskelige, det vanskelige er tiden etter måltidene og tiden mellom hvert måltid. Så jeg prøver å distrahere meg så godt jeg kan og ikke bli stresset for å unngå bulimis adferd. Jeg håper så at jeg klarer å fortsette i dette sporet her! Og worst case: så får jeg ta meg en liten tur inn på psykiatrisk igjen for å hente meg inn. Verre er det ikke. Og til høsten, ja da blir det mest sannsynlig RASP igjen. Så kort fortalt: hvordan går det å være hjemme? Enn så lenge så går det helt greit!

Jeg vil også bare si tusen takk for alle gode kommentarer, meldinger og tanker! At så mange bryr seg om meg og tenker på meg er helt uvirkelig! Jeg skulle så inderlig ha fått gitt dere alle en stor klem! Beklager så mye for at jeg ikke har fått svart alle personlig, så fort jeg har overskudd skal jeg selvfølgelig gjøre det. Men vit at jeg leser alt og setter himla stor pris på det<33

 

 

//Elise Amanda

UTSKREVET FRA PSYKIATRISK + PLANEN VIDERE

Klokken 13.00 i går hadde jeg samtale på spiseenheten sammen med overlegen på psykiatrisk hvor vi diskuterte litt veien videre. I slutten av samtalen spurte jeg om jeg kanskje kunne bli skrevet ut i dag, jeg følte meg tross alt klar for det og jeg hadde en god plan med å være hjemme. Det var heldigvis både overlegen og behandleren min enig i, så det ble bestemt at jeg skulle skrives ut den dagen. Mamma kom og hentet meg klokken 14.30 og så bar det heimat! Det var så godt å endelig få komme hjem igjen og denne gangen for en mye lenger tid enn bare noen timer!

Nøyaktig hva jeg brukte gårsdagen på tenkte jeg å fortelle dere senere i dag, for det ble nemlig en veldig fin dag, tross alt regnet som pøste ned. Uansett, det er flere som har spurt meg om veien videre, for hva skjer egentlig? Det er nettopp dette jeg tenkte å svare på nå! Planen videre er at jeg skal være hjemme en periode, samtidig som jeg skal gå til samtaler hos behandleren min på spiseenheten i Tønsberg en til to ganger i uken. Mandag forrige uke snakket behandleren min med behandleren jeg hadde på RASP på telefon og de ble enige om at det var lurt å sende en ny henvisning til RASP. Dermed ble det gjort.

Men både behandleren min her hjemme i Vestfold og behandleren jeg hadde på RASP var enige om at intensiven der jeg var sist blir alt for kort tid, så de ønsket å få meg lagt inn på langtidsavdelingen. Den har en god del ventetid, så derfor snakket de om å først få meg innlagt på intensiven da den har kortere ventetid for så å bli overført til langtidsavdelingen. Nøyaktig når dette blir er det ingen som vet ennå, men henvisningene er iallfall sendt, så da er det bare å vente. Enn så lenge blir jeg altså boende her hjemme og går til behandling en til to dager i uken. Og skulle det skjære seg veldig er det ikke verre enn at jeg tar en liten tur inn på psykiatrisk igjen.

Jeg kan jo også fortelle at jeg har hatt god nytte av de to ukene på psykiatrisk! Egentlig skulle jeg jo bare bli en uke der, men så tok det litt lenger tid å få meg opp på beina igjen. Nå er jeg iallfall på rett kjøl og klar for å enn så lenge fortsette kampen hjemme, noe som føles svært godt! Bonusen med at det ble en uke ekstra (om man kan si det sånn hehe) var at jeg ble kjent med ei utrolig herlig jente! Nesten skremmende hvor like vi var i humor, væremåte og ting vi liker haha. Så det gjorde oppholdet mitt hundre ganger bedre og ikke minst lettere!

 

 

 

//Elise Amanda

NÅR TIDEN STÅR STILLE

Det går vel ikke en dag uten at jeg tenker på deg, Julie. Som et slag i magen går det opp for meg igjen og igjen at jeg aldri mer vil få se deg. Det slår pusten ut av meg hver eneste gang. Aldri mer får jeg se deg, aldri mer får jeg klemme deg, aldri mer får jeg le med deg og aldri mer får jeg gråte med deg.

Ofte ser eller opplever jeg ting hvor min umiddelbare tanke er “det må jeg fortelle Julie!”. Men så kan jeg ikke det, jeg kan aldri noen sinne fortelle deg noe igjen. Jeg lever litt i fornektelse, jeg vil ikke innse at du er borte for godt. Det gjør for vondt. Jeg er jo så glad i deg, vet du.

Aldri mer skal vi gå oss bort i en eller annen gate sammen, aldri mer skal vi løse verdensproblemer sammen, aldri mer skal vi tulle om alt som egentlig er vondt, aldri mer skal vi åpne vinflasker med en pinsett, aldri mer skal vi ha sushi-date sammen, aldri mer skal vi på konsert sammen, aldri mer skal vi stoppe for å hilse på katter vi møter på gata sammen, aldri mer skal vi på epleslang sammen, aldri mer skal vi fotografere sammen, aldri mer skal vi se på en film sammen mens du sovner halvveis inn i filmen, aldri mer.

Tenk det, Julie, med deg følte jeg aldri skam. Du ga meg aldri et feil blikk, du ble aldri sint på meg eller skuffet over meg, selv om jeg dreit meg ut. Det betydde så himla mye. Med deg følte jeg meg alltid trygg. Du kjente meg inn og ut og jeg tror ikke det finnes et tema i hele verden vi ikke har diskutert.

Det var godt å få bekreftet for noen uker siden at du ikke valgte å forlate oss, akkurat som jeg allerede visste. Du var alt for glad i de rundt deg til å bare gjøre noe sånt. Vi snakket jo sammen bare noen dager før og jeg visste at du aldri i verden hadde valgt å forlate livet selv. Du var jo ikke en gang nedfor sist vi snakket. Samtidig gjør det vondt å vite at dette ikke var ditt valg, nå som du først ikke er her lenger.

Men jeg er så irritert på deg! Irritert på deg som ikke ville være til bry, som ikke tok kontakt med noen da du var dårlig. Typisk deg. Du satte alltid andre foran deg selv og dette ble ditt nederlag. Åh, som jeg skulle ønske at du bare hadde ringt noen! Jeg er også irritert på at verden bare kan gå videre. Hallo, ser dere ikke? Ser dere ikke hvilket umistelig menneske som ikke er her lenger!? Men så må jo verden gå videre, jeg klarer bare ikke henge helt med. Ikke uten deg.

 

Du fikk tiden til å stå stille. Tiden står stille.

 

HVA SKJER VIDERE MED MEG?

Det er flere som har lurt på hva som skjer videre på behandlingsfronten for min del. Og helt ærlig, jeg lurer selv. Men jeg tenkte å fortelle dere hva jeg vet, enn så lenge. Ingenting er hundre prosent bestemt ennå, men det er noen forslag som har kommet opp. Nøyaktig hva som skjer videre blir mest sannsynlig bestemt i løpet av denne uken her. Heldigvis har jeg en del baller å spille på, noe som føles godt og trygt. Psykiatrisk som jeg er på nå er heldigvis enige i at det ikke er lurt å bare sende meg hjem uten en plan for god oppfølging. For jeg ønsker virkelig å bli bedre og det kjempes hver eneste dag for å nå målet mitt. Heldigvis ser de dette!

Det første forslaget som har kommet opp er at jeg skal starte på dagenheten på spiseenheten så fort som mulig og samtidig være innlagt her jeg er nå i starten. Da vil jeg være på spiseenheten fra morgenen av og til etter middag, resten av døgnet vil jeg da være på avdelingen den første uken for så å være hjemme uken etter det. Dette kommer litt an på om de har plass der, men behandleren min på spiseenheten skal prøve å få ordnet det så fort som mulig. Dette er da noe som er foreslått i samarbeid mellom spiseenheten og psykiatrisk avdeling. Eventuelt å gå til behandling flere dager i uken hos behandleren min på spiseenheten mens jeg er innlagt her.

Det andre forslaget som har kommet opp er å være innlagt her en stund til, men at jeg skal søkes inn til en ny runde på RASP. Dette forslaget kommer jo an på om jeg for det første har lyst til en ny runde der og for det andre om de ønsker å tilby meg en ny runde der. Aller helst vil jeg klare meg selv mest mulig, så jeg ønsker jo å få til dette uten RASP. Samtidig så vet jeg at behandlingen de tilbyr der er noe jeg virkelig kan nyttiggjøre meg av og som virkelig fungerer.

Alternativ tre er å være her litt til, så dra hjem for å gå til behandling på spiseenheten 1-2 ganger i uken og så be om plass på Modum Bad når de har et nytt inntak i september. Modum legger inn i bolker, derfor er ikke dette mulig før i september da det først er da det legges inn en ny bolk. Hvis jeg skal på Modum krever det at jeg er frisk nok til å klare å stå i mye av det vonde alene og klare å ta riktige valg, selv når følelsene herjer som verst. Jeg har virkelig tro på opplegget til Modum Bad, men om jeg ikke er frisk nok til å klare det overnevnte er det ikke mulig å nyttiggjøre seg av behandlingen de har å tilby.

Jeg håper dette ga litt mer klarhet til alle dere som lurte. Så kan jeg oppdatere dere så fort jeg vet noe mer. Om jeg skal hjem i helgene eller ei vet jeg heller ikke ennå, men jeg håper jo på å kunne få dra hjem. Ikke bare er det hyggelig og fint å være hjemme, men det er også en god øvelse for meg. For det er jo der ute i den virkelige verden jeg vil og jeg skal leve livet mitt, ikke på en eller annen institusjon. Da er det viktig å holde kontakt med hjemmet og ikke bli avhengig av å være innlagt et eller annet sted. Å skulle bli avhengig av å være på en institusjon er det siste jeg ønsker, heldigvis.

 

//Elise Amanda

PANIKKANGST OG HVORDAN DET FØLES

“Panikkangst er en tilstand der du plutselig får anfall med intens frykt. Tilstanden ledsages av kroppslige fenomener som hjertebank, pustevansker, skjelving, svette, brystsmerter, svimmelhet, kvalme eller ubehag i magen. Anfallet oppstår plutselig, når sitt maksimum i løpet av ti minutter, og går over i løpet av minutter. Du føler deg frisk mellom anfallene. Under anfallet har du følelsen av å miste kontrollen, og du har du sterkt behov for hjelp: Etter anfallet er frykten stor for at anfallet skal komme igjen. Du kan komme til å utvikle en annen type angst, såkalt forventningsangst om nye anfall. Derfor prøver du å unngå steder eller personer som du forbinder med tidligere anfall.” (kilde: nhi)

Har du noen sinne opplevd panikkangst? Hvis du ikke har det, da er du svært heldig! Hvis du har det, da vet du hvor grusomt det egentlig er. Man kan lese mye om hva panikkangst egentlig er på nettet og man kan lese mye om symptomer på det. Men jeg synes ikke at man finner noe særlig informasjon om hvordan det virkelig oppleves for den som står i det. Så er mennesker forskjellige også. Kanskje opplever du det likt som meg om du har hatt det eller kanskje du opplever det helt annerledes om du har hatt det. Jeg tenkte uansett nå å fortelle dere hvordan jeg har opplevd det. For selv om det kan oppleves svært farlig, både for den som opplever det og for de som er rundt, så er det egentlig ikke farlig. Det er en overreaksjon fra kroppen sin del og frykten er som regel ikke reell.

Hjertet banker så hardt at jeg føler det skal hoppe ut av brystet. Det er vanskelig å høre noe rundt meg, alt jeg hører er de høye lydene fra hjertebankingen. Kan alle andre høre det? Høre hvor høyt hjertet slår? Jeg kjenner panikken gripe tak, jeg får ikke puste. Jeg får ikke puste! Jeg hyperventilerer så fort at jeg blir svimmel, jeg føler at jeg skal svime av hvert sekund. Jeg må bort, bort!! Hjertedunk. Får ikke puste. Panikk. Panikk. Panikk. Kroppen skjelver ukontrollert, jeg er så redd og det føles ut som at jeg skal dø. Pulsen stiger til himmels. Redselen er så stor, kroppen vil ikke lystre.

Men så, etter en del minutter roer det seg. Jeg får kontroll, jeg får hjelp til å puste vanlig. Sakte, men sikkert blir hjertedunkene lavere, pulsen roligere og pusten mer normal. Kroppen begynner endelig å lystre igjen og redselen slipper en del tak. Men jeg er sliten, så fryktelig sliten. Et slikt anfall er krevende, både fysisk og psykisk. Så jeg trenger å slappe av litt, trenger litt til på å klare å hente meg inn igjen. Og plutselig så er anfallet helt borte. Jeg har igjen gjenvunnet kontrollen.

 

Har du opplevd dette før?

 

 

//Elise Amanda

LEGEVAKT, UTSKRIVELSE OG FRUSTRASJON

Herlighet for et døgn dette har vært! I går var pappa, Andreas og jeg i møte på DPS i Sandefjord ang behandlingen der og at jeg mener de brøt med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b. For å forklare det lett: de har overhodet ikke gitt meg forsvarlig behandling og jeg har i et skremmende tempo blitt dårligere av å være der. Les blogginnlegget jeg postet om det i går om du vil lese et utdypende svar på hvorfor. I møtet kom vi dessverre ingen vei, alt vi fikk høre var “jeg skjønner det er frustrerende” og “sånn jobber ikke vi”. Jeg ble enig med familien min om å bli der enn så lenge til vi hadde et annet alternativ.

Litt utover dagen ble jeg svært fortvilet og bestemte meg for å gå ned på legevakten i Sandefjord selv, da jeg ikke holdt ut en time til på DPS engang. På veien dit fikk jeg ringt nærmeste familie og informert dem om hvorfor jeg dro dit og at jeg dro dit. Gråtende fikk jeg også en samtale med RASP på telefonen, noe som var veldig godt. På legevakten var de selv fortvilte over situasjonen min, da de rett og slett ikke hadde lov til å hjelpe meg så lenge jeg var skrevet inn på DPS. Gråtende løp jeg ut og snakket med pappa, som kunne fortelle meg at Beate skulle kjøre til Sandefjord nå for å plukke meg opp.

Sammen med Beate dro jeg tilbake til avdelingen hvor jeg krevde å få snakke med vakthavende lege for å bli skrevet ut. Vakthavende lege forstod absolutt ingen ting, men gikk til slutt med på å skrive meg ut, heldigvis! Deretter bar turen til legevakten i Larvik hvor pappa møtte meg for å “ta over”. På legevakten fikk vi snakke med en veldig forståelsesfull og hjelpsom lege som prøvde å få meg inn på akuttpsykiatrisk. Noe som ikke gikk, men han fikk ordnet en time til meg neste morgen klokken 09.00 (altså i dag) med ambulant akutteam.

Deretter kjørte pappa meg hjem til Andreas hvor jeg ble natten over. I dag tidlig kjørte bestefaren min meg til møtet jeg hadde med AAT og plutselig satt jeg på møte med dem. Der møtte jeg to mennesker som genuint ønsket å hjelpe meg, som forstod situasjonen min og som var helt enig med meg. Under en time etter at jeg hadde ankommet møtet hadde de allerede fått ordnet med en innleggelse i Tønsberg til meg. Hvor mange kilo lettere jeg følte meg da kan jeg ikke beskrive engang (litt humor må inn: ironisk setning med tanke på at jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse hehe).

Koffertene hadde ikke blitt pakket ut av, så de var det bare å dra med seg og så ble jeg kjørt til Tønsberg med drosje til psykiatrisk avdeling. Jeg er så takknemlig for hjelpen jeg har fått dette døgnet av pappa, Beate, Andreas, legevakten og AAT at jeg ikke kan få sagt takk mange nok ganger! Det samme til Tønsberg som har forstått meg og sett hvilke behov jeg har, her har de faktisk kompetanse og jeg tror virkelig de kan hjelpe. Jeg er så glad for at vi valgte å ta de avgjørelsene vi gjorde i går med å skrive meg ut fra DPS! Det var virkelig det riktige valget å ta! Jeg setter aldri foten min innenfor det stedet igjen, ikke så lenge jeg har en spiseforstyrrelse iallfall.

Så må jeg også si, til alle dere som har skrevet kommentarer og sendt meg meldinger: jeg er rystet over at så mange sitter med samme dårlige erfaringen som hva jeg gjør når det kommer til DPS døgn i Sandefjord. Det er ikke greit å bli behandlet slik og jeg kommer til å sende inn en klage, kanskje ta det et skritt lenger enn det til og med. Jeg får vondt i hele meg av å vite at så mange av dere har blitt mye dårligere av å være der. Jeg vil også si tusen hjertelig takk for alle gode ord og støtte, jeg svarer dere så fort jeg har overskudd til det. Enn så lenge håper jeg dere leser dette og vet at jeg setter så stor pris på tilbakemeldingene deres! <3 <3 <3 Bildene ovenfor her er forresten tatt nå, på rommet mitt her i Tønsberg enn så lenge.

 

 

//Elise Amanda

HYSJ, VÆR STILLE

Hysj, vær stille. Kan du se det? Kan du se hvor vondt det gjør? En smerte så gripende at pusten blir slått ut. En verden så brutal at den grafset ut øynene med spisse klør. Et monster så ondt at alt annet virker godt. Kan du høre det, kan du se det?

Hvem skal overvinnes i en kamp som kjempes mot en selv? Hvem skal dø når den ene må leve, men de er ett? Kan du høre slagene? Skrikene? Kan du se smerten? Tårene? En kamp på liv og død, hvor den som seirer også må dø. Hvilke våpen skal brukes, hvilke skal legges ned?

En frykt så stor for å dø, men også for å leve. En frykt. En frykt. En frykt. Det var ikke sånn det skulle bli, det var ikke sånn det skulle være. Små føtter løper fort, snubler nesten gang på gang. Fortiden løper hakk i hel, små føtter faller. Et skrik. En smerte. En frykt. Kan du se det, kan du høre det?

Hysj, vær stille. Du kan ikke se det, du kan ikke høre det. Skrikene er tomme, tårene usynlige og kampene kjempes inne i et hode. Jeg er mitt eget monster, min egen helgen. Hysj, vær stille. Usynlige tårer må også tørkes. Se meg, redd meg, befri meg. Hysj, vær stille.. vær stille.

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN GÅR DET EGENTLIG MED MEG?

Recovery er ingen rett og enkel sti å gå. Det går litt opp og det går litt ned, litt frem og litt tilbake. At det skal gå på skinner er en urealistisk tankegang. Derimot er det viktig at fremskrittene er større enn tilbakeskrittene og at man reiser seg opp igjen når man faller. Tidligere har jeg ofte gått i panikkmodus og rømt når ting har blitt for tøft, uten en sjanse til å få reist meg opp. Denne gangen er annerledes.

For ja, som forventet og som vanlig er i recovery så har jeg tatt noen skritt bakover noen ganger, også her. Men til syvende og sist har det gått fremover. Til syvende og sist så reiser jeg meg opp igjen og fortsetter å gå. Man velger ikke å ha små tilbakefall, men man kan velge hvordan man skal håndtere det. Skal man gi alt, reise seg opp igjen og kjempe videre eller skal man gi opp? Jeg reiser meg iallfall.

Det har vært flere stormer jeg har stått i her, store stormer. Men jeg har hatt noen til å stå i stormene med meg. De kan ikke gå veien for meg, det må jeg gjøre selv, men de kan gå veien med meg. Selv når ting har stått på som verst og spiseforstyrrelsen har herjet så godt den kan har de stått der. Det å vite at de ikke gir meg opp gjør det lettere å ikke gi opp seg selv. Jeg prøver å være sterk, jeg er sterk, men noen ganger trenger jeg noen til å være sterk for meg.

Så hvordan går det egentlig med meg? Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk, men samtidig går det så himla mye bedre. Jeg har gjort store fremskritt på bare litt over syv uker. Jeg har vunnet kamper jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle ha vunnet om du hadde spurt meg for tre måneder siden. Da hadde jeg nok ristet på hodet og ledd av deg om du hadde fortalt meg hva jeg skulle komme til å oppnå. Det er tøft, men det går den rette veien. Det går så absolutt ikke bra, men det går så absolutt ikke dårlig heller. Det går. Jeg klarer meg. Jeg kjemper. Jeg er her. Puster. Kjemper. Jeg skal vinne. Bli frisk. Jeg kan. Jeg skal.

 

Hvordan går det med akkurat deg?

//Elise Amanda