FORVERNSMØTE PÅ RASP

God kveld dere! Nå er jeg totalt utslitt etter en dag med mange inntrykk. Pappa og jeg kjørte innover i dag til Oslo for et forvernsmøte på RASP, det vil si et møte før innleggelsen hvor vi skal planlegge litt rundt innleggelsen. Jeg sitter igjen med mange tanker som jeg må prøve å få sortert litt i kveld. Selve opplegget og planen for meg virker utrolig godt, jeg ble møtt med forståelse og respekt og jeg forstod at de virkelig er flinke der. Tidligere andre steder har jeg blitt møtt med at de ser på mye av utfordringene mine som problemer og ikke noe mer, her ble jeg møtt med “det finner vi en løsning på” og bare det ga meg troen på at dette virkelig er riktig sted for meg. Tillit til behandling er noe jeg også har strevet med før da løfter har blitt brutt (ikke fra min side jeg sikter til her), mens på RASP var de ærlige og åpne mot meg, noe som gjør ting veldig mye lettere. Dette skal gå!

Vi fikk også planlagt min midlertidige kostliste der borte, litt annet forskjellig og planlagt hvordan de kan hjelpe meg på best mulig måte. Det å ha avtale på hvordan personalet skal reagere i ulike situasjoner gjør både meg og dem forberedt best mulig og dermed muligheten til å håndtere ting på best mulig måte. Slik planlegging har jeg ikke fått før og jeg føler at de ser meg som et individuelt menneske og ikke bare en diagnose, noe som er så viktig! Rett før jeg dro fikk jeg i tillegg en liten omvisning og til tross for at det er sykehussenger der på rommene så det ganske ok ut!

Pappa knipset noen bilder av meg før vi gikk inn til møtet, av de med hele meg i ble det kun tre stykker så det ble ikke akkurat så mye å velge i hehe.. jaja, de kunne ha blitt verre! Selve utsnittene i bildene ble overraskende gode! Det ene har jeg kuttet vekk ansiktet med vilje altså.

På vei hjem dro vi en rask tur innom Ikea og det var hele 30 år siden pappa hadde vært der sist haha. Der fikk jeg handlet litt småting og vi fikk spist middag. Jeg kjøpte med meg en lyslenke, en bilderamme, tre små uekte kaktuser i potte og tre plakater til å ta med meg på RASP. Et sterilt sykehusrom? Nei takk! Slike små ting som dette for å gjøre det litt mer hjemmekoselig hjelper veldig, jeg skal tross alt bo på det rommet i seks uker. Tenk at i dag er det kun en uke nøyaktig til innleggelse? Ææææ….

Synes du det hørtes bra ut?

 

//Elise Amanda

JEG TRODDE JEG VAR STERK

For mange år siden trodde jeg at jeg var sterk, sterkere enn alle rundt meg og jeg så på dem som svake. Jeg trodde jeg var sterk som takket nei til kake og gikk på rommet mitt istedenfor å være nede med selskapet. Jeg trodde jeg var sterk som ikke tok med meg lunsj på skolen og at alle de andre som spiste lunsj var svake. Jeg trodde jeg var sterk som tålte å få fysisk vondt av å kaste opp flere av måltidene jeg spiste, mens alle andre beholdt sine. Jeg trodde jeg var sterk som tok sit ups fordi jeg hadde spist et lite måltid, mens andre slappet av på sofaen etter mat. Jeg trodde jeg var sterk da jeg så vekten gå nedover, mens alle andre la på seg den perioden av ungdomstiden. Jeg trodde jeg var sterk som lagde spor i armen min dype nok til at de ble til varige arr, mens andre heller tegnet med kulepenn på sine armer.

Jeg trodde virkelig at dette var ekte styrke, så mye kan en spiseforstyrrelse lure en.

Nå vet jeg at ekte styrke er å kjempe mot stemmene og at det er jeg som er svak om jeg hører på dem. Jeg vet at jeg er sterk om jeg lar være å overspise og kaste opp (over her siktet jeg til anoreksi, som var det jeg slet med før det utviklet seg til bulimi). Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke skader meg selv, men heller gjør andre ting som er gode for å avlede meg. Jeg vet at jeg er sterk ved å godta vektoppgang og ikke ved å gjøre alt i min makt for å rase ned i vekt. Jeg vet at jeg er sterk som kun trener når jeg liker det og ikke fordi det forbrenner kalorier. Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke holder tyst i behandlingstimene, men heller forteller ærlig om hvordan ting er og hva jeg føler. Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke hører på alt spiseforstyrrelsen ber meg om å gjøre, men heller kjemper med nebb og klør for å ikke høre på den.

Nå vet jeg hva ekte styrke er. Det krever ikke styrke å bli syk, det som krever styrke er å bli frisk.

Mye har forandret seg i løpet av årene jeg har vært syk. Det er ikke lenger en indre konkurranse mot meg selv om å bli sykest mulig, en konkurranse man er dømt til å tape. Det er nå en indre konkurranse og et genuint ønske om å bli bedre, selv om spiseforstyrrelsen fremdeles har stor makt. Ikke minst har jeg nå rasjonelle tanker i tillegg til irrasjonelle og jeg klarer å skille på dem som regel.

Jeg kjemper den riktige kampen denne gangen og det er kampen om å bli frisk.

//Elise Amanda

MED MYE PÅ HJERTET

Jeg har så mye på hjertet i kveld at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Drømmer, håp, fortvilelse og angst. Jeg vil bare trylle meg frisk nok med en gang til å kunne leve det livet jeg virkelig ønsker å leve. I kveld sendte jeg mail til danseskolen om at jeg ikke kommer i flere ballettimer dette semesteret på grunn av innleggelse. Det var vondt det. Dansinger er den ene tingen som har hindret meg fra å rævkjøre kroppen min totalt, man må nemlig ha en fungerende kropp for å være i stand til å danse. Det har i tillegg vært fristedet mitt i så mange år, et sted som har gitt meg glede uansett hvor tungt ting har vært, et sted jeg bare har kunnet få være meg selv. Det var godt å få noen fine meldinger tilbake om at de ønsket meg god bedring❤ Jeg skulle bare så inderlig ønske at verden kunne bli satt på pause frem til jeg er frisk nok til å leve et tilnærmet normalt liv.

Hele kroppen min vrir seg av angst. Jeg takler ikke å bo i denne kroppen jeg har nå etter å ha gått opp haugevis av kilo, hvordan pokker skal jeg takle å måtte opp mange kilo til? Det er kun to uker til innleggelse, jeg vil ikke, jeg vil ikke!! Jeg vil dere skal se hvor vondt det faktisk gjør, jeg vil skrike ut at dere må gjøre alt dere kan for å aldri bli viklet inn i en spiseforstyrrelse og ta grep så fort som mulig om dere blir det. To uker til jeg skal til oppfeitningsklinikken (nei, jeg er ikke så negativ, dette har blitt intern humor mellom meg og noen av mine nærmeste). Jeg forstår bare ikke hvordan det skal gå. De fleste dager gjemmer jeg meg bort i store klær. Jeg begynner å gråte om noen kommer borti kroppen min. Jeg dusjer kun når det er strengt nødvendig fordi jeg ikke vil se eller ta på min egen kropp mer enn strengt nødvendig. Å poste bilder av meg selv for tiden får monsteret til å skrike de fæleste ting, men jeg prøver å ikke la det kontrollere meg og mine interesser. Sett utenfra virker livet mitt ganske ok, men jeg tror de fleste hadde fått bakoversveis over å skulle fått et lite innblikk i hvordan det egentlig er. Det meste av tiden min går til å overspise og spy, det er ikke særlig glamorøst. Jeg gråter av utmattelse, jeg vil ut av denne karusellen. Kan ikke noen ta meg med til Neverland, da?

Men jeg er også fylt med håp og jeg ønsker så at dere skal se det. Jeg skulle ha vært innlagt i går om det var opp til friske-Elise å bestemme. Jeg vil bare bli ferdig med all denne dritten, en gang for alle og helst så fort som mulig. Behandlingssystemet rundt meg har forespeilet at det ennå blir årevis med behandling på meg. Målet er ikke en gang å bli frisk, men å bli frisk nok til å kunne leve tilnærmet normalt. Og helt ærlig? Kommer jeg i det hele tatt dit vil jeg gråte av glede. Å være tilnærmet frisk hadde vært helt fantastisk, og så kan man heller ta ting derifra. Derfor gleder jeg meg litt også til å komme inn til RASP og Modum Bad, fordi jeg er fylt med håp om et bedre og friskere liv. Et liv der jeg selv har kontrollen. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor fint det hadde vært å kunne dra på middag til noen uten å måtte dra hjem for å spise mer og spy, jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er å ikke ha angst hver eneste dag over sin egen kropp, jeg kan ikke en gang forestille meg et liv hvor det finnes viktigere ting enn mat, kropp og vekt. Tenk så heldige de som har et slikt liv jeg ikke en gang kan forestille meg er!

Om rundt 30 minutter er det premiere på Paradise Hotel, dette er også noe som har opptatt tankene mine i dag. En av mine guilty pleasures definitivt! En liten måte å koble ut fra virkeligheten på med mennesker som lever så forskjellig liv fra meg som det er mulig å leve. Mennesker som ikke en gang vet hvem statsministeren i Norge er (nei, jeg tuller ikke!), mennesker med sterke meninger om mye forskjellig og mennesker som gjør mye underholdende. Sånn ellers så opptar politikk mye av tankene mine i kveld og det er så mye jeg vil dere med dere, i tillegg til økonomi, pakkeliste, enda mer spiseforstyrrede tanker, tanker om å ikke være god nok / flink nok, tanker om hvilken bok jeg har lyst til å låne på biblioteket neste gang, jeg vil fortelle dere om så mange fantastiske bøker og få banket inn hvorfor man burde ta seg til til å lese, om hvorfor man skal sette pris på livet, jeg vil skrive et sint innlegg om hvordan mennesker behandler miljøet og så himla mye mer. Dette er en kveld hvor jeg har veldig mye på hjertet med andre ord.

Har du noe på hjertet i kveld som du ønsker å dele?

//Elise Amanda

RASP HAR GITT MEG SVAR

Jeg holdt pusten i dét jeg forstod at Andreas snakket med behandleren min på telefon. Hva samtalen handlet om var ikke vanskelig å forstå, men jeg valgte å ikke høre etter før Andreas selv kunne fortelle meg det. Uansett utfall var det skummelt å skulle høre, det er jo noe som preger en både på den ene og den andre måten. Etter at telefonsamtalen ble avsluttet fikk jeg et svar jeg lenge hadde gruet meg til å få. Livredd for avslag, men samtidig redd for et ja, trakk jeg pusten dypt. “Du fikk plass” kom det fra Andreas. Jeg kjente meg ufattelig lettet, men også litt skremt. Tenk at de sa ja!

Jeg hadde fryktet i lang tid nå at jeg skulle få et nei. og hadde egentlig innstilt meg på det siden jeg aldri hørte noe. Hvis RASP hadde sagt nei hadde hele behandlingsplanen min røket som konsekvens, da alt var avhengig av et opphold på RASP først. Jeg skulle egentlig fått svar av RASP for over 5 uker siden, så jeg hadde på en måte innstilt meg på at jeg ikke skulle få plass. Men så får jeg det altså!

“Når?” spør jeg Andreas nysgjerrig. Jeg fikk helt hakeslepp da han svarte at jeg har plass allerede om nøyaktig tre uker. Tre uker?! Stress! Det stod jo på nettet at det er 12 uker ventetid, så denne hadde jeg ikke sett komme. Tre uker på å forberede meg mentalt, tre uker på å gi beskjed til folk og ordne opp i ting som må ordnes før jeg drar, tre uker på å pakke, kun tre ganger til på dansingen inkludert i dag, på å si hade til alle. For etter RASP skal jeg nemlig direkte til Modum Bad for innleggelse der. Bortsett fra helgepermisjoner på Modum Bad skal jeg ikke være hjemme igjen før Modum Bad har sommerstengt tre uker i juli før det er tilbake dit igjen.

Jeg er utrolig lettet, men også livredd. Jeg håper jeg blir på god vei til å vinne kampen denne gangen.

//Elise Amanda

MED SPISEFORSTYRREDE BRILLER

En behandler jeg hadde en gang snakket mye om spiseforstyrrede briller. Jeg ville ikke innrømme det der og da, jeg er ikke en gang sikker på om jeg trodde på henne, men nå i ettertid har jeg innsett hvor rett hun faktisk hadde. Siden jeg ble fortalt om dette for flere år siden har jeg blitt mye mer reflektert, ikke minst har jeg blitt flink på å skille mellom rasjonelle og irrasjonelle tanker. Det tror jeg faktisk er den største grunnen til at jeg er hvor jeg er i dag, det å klare å skille mellom nettopp det. Og det er dette spiseforstyrrede briller handler om! Å kunne skille på hvilke tanker og hendelser som oppleves som/av meg og hvilke tanker og hendelser som det kun er spiseforstyrrelsen som ser. Som det å se seg selv i speilet, ser jeg meg selv som superdupermegafeit så er det jo de spiseforstyrrede brillene jeg ser med. La meg gi dere et relevant eksempel på hvordan man derimot kan “høre” med disse brillene på.

“Så utrolig fin du ser ut om dagen, Elise Amanda!”. Egentlig et fint kompliment, er det ikke? Hvem ville ikke satt pris på å få høre det liksom? Men med spiseforstyrrede briller på høres dette helt annerledes ut i hodet. For jeg vet at jo nærmere normalvekt jeg har nærmet meg, jo finere får jeg høre av andre at jeg er. Dermed blir en så uskyldig setning tolket om til “Så utrolig mye du har lagt på deg og så mye feitere du har blitt, Elise Amanda!”.

Det å klare å skille på hva man ser/hører når man har på spiseforstyrrede briller og ikke er veldig VIKTIG. Før gikk jeg konstant rundt med brillene på og absolutt alt andre sa og gjorde tolket jeg i verste mening. Nå derimot er det heldigvis ikke slik og det gjør ting så himla mye lettere. Likevel, jeg skal innrømme at eksempelet over fremdeles er det første jeg tenker når jeg får en slik kommentar. Forskjellen er at etter noen få sekunder klarer jeg å innse at nå er det faktisk spiseforstyrrelsen som styrer tankene og ikke meg. At jeg hørte den kommentaren med spiseforstyrrede briller på og så kan jeg ta dem av og tenke på kommentaren på nytt. Og ja, den spiseforstyrrede tanken preger meg fortsatt og den sitter igjen. Men innerst inne vet jeg det godt: jeg hørte kommentaren med spiseforstyrrede briller på og kommentaren var ikke ment som “så tykk du har blitt”. Den var faktisk ment oppriktig som at jeg ser fin ut. Det er bare litt vanskelig å tro på innimellom, men nå vet jeg i det minste når jeg har på brillene. Og det har hjulpet meg mye lenger enn en skulle tro.

Har du noen tanker rundt dette? Ser du deg selv med slike briller noen ganger?

 

//Elise Amanda

ONE OF THOSE DAYS..

Timen i dag på DPS var ganske tøff. Ikke bare hadde jeg nokså stor søvnmangel og ikke bare var det pokker så tøft å håndtere å dusje min egen kropp på morgenen, men timen i seg selv var også tøff. Vi pirket nemlig borti litt av det vonde. Jeg har aldri før skrevet om det på bloggen og kommer nok heller ikke til å skrive noe om det. Det vonde er alt for sårt til at jeg er i stand til å publisere det offentlig. Like så greit i grunn, jeg har aldri hatt som hensikt å blottlegge hele sjelen min på det store internett. Selv om jeg sikkert virker godt over gjennomsnittet åpen for dere lesere (noe jeg for så vidt er) må dere vite at det kun er en liten brøkdel jeg faktisk deler. Nettopp slik ønsker jeg å ha det også, da det ikke har noen hensikt hverken for meg eller dere å skrive om flere av de tingene jeg velger å holde skjult. Bare det å skulle åpne seg for en behandler om det er tøft, men også svært slitsomt.

Ikke bare sliter det meg ut psykisk å skulle brette ut om ting som er gjemt så langt inne. Ting som jeg har prøvd å pakke bort, legge i en container, låse med kjettinger rundt for så å kaste hele greia i et dypt uendelig hav i hjernen min sliter meg også ut fysisk. Joda, jeg blir anspent av å skulle snakke om det, musklene knyter seg sammen. Men jeg blir faktisk direkte dårlig i hele kroppen min. Etter jeg kom hjem fra dps i dag lå jeg timesvis med hodepine, feber (altså, hvordan??) og en kropp som føltes som om den tilhørte ei 90 år gammel dame som nettopp hadde besteget Galdhøpiggen. Derfor ble det dessverre sofaen på meg fremfor dansing og jeg lærte surt: ikke behandling på dager hvor jeg skal noe senere samme dag. Jeg visste jo det egentlig innerst inne, men jeg har en slik tankegang at jeg tenker “jammen i dag går det sikkert fint, det klarer jeg!”. Dermed føles det som et ekstra nederlag, som om ikke det var kjipt nok fra før av liksom.

Utover kvelden ble jeg heldigvis/uheldigvis litt bedre, det kommer an på hvordan du ser på det. Og bulimien bare “woho, let’s party!”. Dermed kan dere jo gjette dere til hva de siste timene i kveld har gått til. Nå ligger jeg utslitt i sengen og håper på å få sove snart. Tenk så deilig om jeg får sove uten å falle enda flere ganger i sykdommens klør i dag da? Det hadde jeg ikke klaget på for å si det sånn. Så her har dere en liten smakebit på hvordan en typisk dag kan se ut for meg. Innimellom her har det også vært en del angst, det har vært gråteanfall, en svært skamfull tur på butikken og litt annet også. Målet med dette innlegget var ikke å sutre, så jeg tror jeg skal styre unna med å gå inn i noe av det.

Målet mitt med å være såpass åpen er jo å kunne hjelpe andre til å kanskje føle seg litt mindre alene, bidra til at spiseforstyrrelser blir litt mindre tabu, bidra med informasjon og så er det i tillegg en god terapiform for meg. Jeg har alltid foretrukket å skrive fremfor å snakke, i tillegg prøver jeg å skrive når jeg er så rasjonell som et sykt menneske kan være i topplokket. Hadde jeg skrevet midt under et anfall av hater-meg-selv-tykk-feit-vil-ikke-denne-kroppen-faens-kaos hadde jeg nok ikke akkurat kommet med så mye godt  eller fornuftig å si 😛

Noen tanker rundt dette? Og hvor åpen velger du å være på internett?

//Elise Amanda

HOLDE HODET OVER VANN

Jeg sitter hjemme i sofaen i joggebukse og hettegenser. Har endelig klart å komme meg opp fra sengen. Egentlig burde jeg ha dusjet på fredag, men jeg har ikke klart det ennå. Har ikke orket det. Håret mitt ser ikke ut, det samme med meg. Bare tanken på å skulle face min egen kropp uten klær, tanken på å måtte være i kontakt med min egen mage, mine egne lår for å dusje.. jeg klarer ikke. Jeg orker ikke heller. Det føles ut som om dusjing er et like stort tiltak som å skulle løpe et maraton. Egentlig vil jeg bare ned i sengen igjen, gjemme meg under dyna og slippe å ta stilling til noe som helst. Bare ligge og vente på at denne følelsen skal gå over. Den konstante følelsen av likegyldighet. Depresjonen har igjen meldt sin ankomst.

Motivasjonen til alt mulig er nokså på bunn. Jeg hater når depresjonen inntreffer. Med frykt ser jeg tilbake på hvordan det var på ungdomsskolen, livredd for å havne like langt ned. Jeg lå inne på det mørke rommet mitt i månedsvis. Orker ikke snakke med noen, orket ikke gjøre noe som helst. Stirret apatisk i veggen i timesvis. De eneste gangene jeg var ute av rommet var på grunn av bulimien, for å tørke opp etter å ha skadet meg selv og litt over en time hver mandag for å dra på dansingen. Bortsett fra det isolerte jeg meg totalt. Det føltes ut som et evig mørke og dit, så langt ned, vil jeg aldri igjen.

Denne følelsen har vært her en stund nå. Likegyldigheten. Eller så gråter jeg masse om dagen. Det gjør så vondt innvendig. Alt gjør vondt. Samtidig er jeg ikke så langt nede som jeg var på mitt verste, heldigvis. Jeg klarer å “ta meg sammen” noen timer om gangen. Gå inn i et helt annet modus og være fungerende for en liten stund. Men det har konsekvenser, det ender alltid med en baksmell. Slik har jeg bestandig vært i grunn. Ting blir alltid enda verre for en stund etter jeg har presset meg. Men jeg sliter med å si nei til ting, selv om jeg egentlig kanskje burde. Jeg er redd for å såre andre, redd for å ikke være god nok eller flink nok.

Det er slitsomt å ha det slik. Jeg vil bare skrike ut “JEG ER SLITEN, LA MEG VÆRE!!” og gå i hi til skyene letner litt, men jeg kan jo ikke akkurat det heller. For hva er i grunn verst? Å presse meg for hardt og dermed ende med å få en baksmell av følelser, eller å si nei til alt og alle og dermed ende opp med å miste alt og alle? Sistenevnte falt valget på sist ting ikke var så bra. Jeg er fremdeles bitter over det. Sint. Frustrert. Men mest av alt: veldig lei meg. Å skulle gå igjennom det en gang til er virkelig ikke et alternativ engang.

Så nå vet dere grunnen til blant annet dårlig blogging i det siste. Dårlig respons fra meg og sene svar. Vet dere hva? Det er faktisk helt lov til å ikke ha det så bra bestandig. Det er lov til å være lei seg over lang tid, det er lov til å ha det dårlig. Ikke minst er det lov til å si at “vet du hva, det går faktisk ikke så bra med meg om dagen” og det burde ikke være noe man skal skamme seg over. Jeg skal ikke drukne, jeg ligger i vannoverflaten og vipper. Men forskjellen nå er at jeg tidvis klarer det jeg ikke klarte sist: å holde hodet over vann. 


(arkivbilder)

klem, Elise Amanda

BESØK + BULIMI = ?

Som jeg nevnte i går tenkte jeg å fortelle litt om hvordan det er for meg (husk at det ikke er helt likt for alle, tross samme sykdom) å være på besøk hos andre. Nå er det ikke akkurat uvanlig at det blir servert mat når man er hos andre, så og si alle sosiale settinger inneholder en eller annen form for mat. For meg er dette ganske utfordrende og helt ærlig: som regel går det dårlig.

Jeg synes det er ufattelig vanskelig å stoppe å spise. Jeg vil ha litt til. Og så litt til. Og så enda litt til. Jeg vet at ofte følger folk meg med blikket, det er jo ikke akkurat normale mengder med mat. Skammen svir så hardt, den er så sterk. Som regel ender jeg med å dra hjem for å overspise og kaste opp ferdig da. Jeg ønsker ikke å utsette folk for å se hvor fælt det er. I tillegg kan jeg ikke akkurat gå amok i matskapet hos andre mennesker. Dette ødelegger så mye for meg, både fordi jeg alltid så og si ender med å dra hjem tidlig og fordi jeg føler meg så fæl, så slem og skamfull.

De få gangene det faktisk går bra (det er sjeldent, men det skjer noen ganger) føler jeg på det da også. Nå er jeg jo ganske åpen om sykdommen min så de fleste rundt meg vet at jeg har bulimi. I de fleste settinger gjør det ting hakket lettere, men det skaper jo noen problemer også. Hvis jeg for eksempel må tisse rett etter å ha spist legger jeg merke til at folk gjerne gir meg et ekstra blikk. Men husk at jeg må jo tisse jeg også. Dessuten har jeg bulimi (og ikke atypisk bulimi) og kaster derfor ikke opp med mindre jeg har overspist. Heldigvis!

Noe annet som gjør ting vanskelig er hvis folk skal blande seg. Misforstå meg ikke, sånn som her om dagen da venninnen min spurte om det gikk bra og om hun kunne hjelpe meg før vi spiste lunsj, sånt setter jeg skikkelig pris på! Eller da jeg var i en bursdag en gang og ei venninne spurte før vi dro om hun skulle ta tallerkenen min og sette den under sin etter jeg hadde spist er ok porsjon, det var også veldig hjelpsomt! Men å skulle konfrontere meg med mengde mat under måltider fungerer dårlig. Det øker bare skammen.

Å prøve å for eksempel presse meg til å spise dessert etter mat er heller ingen god idé. Jeg er såååå stolt de få gangene jeg klarer å stoppe å spise! Og jeg vet at om jeg hadde prøvd meg på dessert da ofte går ting helt dundas og jeg går rett inn i overspisingsmodus. Det trigger så voldsomt til å spise mer. Så om jeg unngår dessert handler det ikke om at jeg er redd for kalorier eller hva det nå måtte være eller at jeg ikke har lyst på (for tro meg, jeg har så lyst på at jeg omtrent blir gal!), det handler om at jeg ønsker å unngå å bli så trigget at jeg ender med en bulimirunde.

Jeg håper dette var litt interessant å lese og fører til litt mer forståelse. Nå er dette skrevet om hvordan ting er for meg, men andre med bulimi kan sikkert kjenne seg igjen i flere ting. En annen gang tenkte jeg å skrive litt om hva man skal si og hva man absolutt ikke skal si til noen med en spiseforstyrrelse. Ord som er ment godt kan ofte gjøre stor skade dessverre. Men hvordan skal man vite det uten at noen forteller en det? Derfor tenkte jeg å fortelle dere litt om det:)

//Elise Amanda

MINE TANKER OM INNLEGGELSE

Allerede i morgen har rasp møte for å finne ut om de ønsker å tilby meg plass eller ei. Jeg har vært så nervøs i mange dager nå, for tenk om de sier nei? Da faller hele behandlingsopplegget mitt i grus (jeg har plass på Modum Bad til våren kun om jeg er på rasp først). Hva i all verden skal jeg gjøre da? Gi opp vil jeg jo selvfølgelig ikke gjøre. Frisk skal jeg bli, uansett hvor lang tid det måtte ta. Rasp kommer til å fortelle behandleren min på DPS om avgjørelsen enten i morgen eller på fredag. Jeg gruer meg. Frykten for avslag er stor. Rasp virket positive til å ta meg inn, men jeg tør virkelig ikke håpe. For om svaret er nei er fallhøyden så stor, den fellen har jeg gått i før.

Men la oss si at rasp sier ja, så vil ikke det akkurat si at jeg gruer meg mindre. Behandling er tøft, spesielt døgnbehandling. Å skulle ripe opp i masse vondt, å måtte se, føle og kjenne at kroppen skal forandre seg og ikke minst å være borte fra alt her hjemme. Både mennesker og ting jeg liker å drive med.  Jeg stoler heller ikke på kroppen min når det kommer til vektoppgang. På Capio lovet de meg at jeg skulle gå opp en, men max en og en halv kilo i uken på grunnmenyen. Første uken gikk jeg opp fire kilo. Selv behandler var sjokkert og sa hun ikke forstod hva som hadde skjedd. Buksen som hang og slang på meg en uke tidligere fikk jeg så vidt over knærne. Det var tøft det. I tillegg til alt det andre som var tøft.

På Capio dro jeg en kveld i frustrasjon. Pakket kofferten og bare dro. Det var ikke slik at jeg hadde gitt opp eller at jeg feiget ut fordi ting var voldsomt tøft, det var fordi at de ikke forstod. Capio er nok et veldig godt sted om du sliter med anoreksi, men kompetansen på bulimi og på mine tilleggsdiagnoser var svært lav. Jeg selv anså det faktisk uansvarlig av meg å bli med tanke på flere ting som skjedde. På Modum Bad og på RASP har de nettopp denne kompetansen Capio har manglet. Og jeg har så tro på behandlingsopplegget rundt meg nå om det blir som planlagt. Dette er vel første gang jeg har virkelig troen og hvor jeg har møtt et system som forstår og ikke minst et system som ser.

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg “vil” med dette innlegget. Kanskje å fortelle at jobben ikke er gjort så fort man får innleggelse. Det er da jobben virkelig starter. Eller at kompetansen på stedet man skal til har så mye å si. Det som passer for en passer nødvendigvis ikke for en annen. Jeg håper bare at behandlingsopplegget går som planlagt. At ikke sammenbruddene mine (for de kommer, garantert) blir alt for store. Hverken RASP eller Modum Bad har som mål å få meg frisk, men som mål å få meg friskere. Og jeg tenker at om vi får til det skal jeg være dypt takknemlig og godt fornøyd. For alt er bedre enn sånn ting er nå.

//Elise Amanda

RASP – HVORDAN DET GIKK

God kveld dere og tusen takk til dere som svarte på spørsmålene♡  Det setter jeg virkelig pris på og så fine tilbakemeldinger dere kom med! Hele dagen i dag har gått til å kjøre til RASP, ha vurderingssamtale der og deretter sette kursen hjemover igjen. Moren til Andreas var snill nok til å kjøre meg begge veier og Andreas ble også med, noe jeg setter utrolig pris på! De ble også med meg inn på møtet, noe jeg fant veldig støttende. Møtet bestod derfor av meg, Andreas, moren til Andreas, behandleren min på DPS og to behandlere fra RASP. Vi kom hjem for en liten stund siden og nå er jeg totalt utslitt. Selv om jeg ikke fysisk har anstrengt meg særlig i dag tærer ting som dette både på kroppen min og på hodet mitt.

Uansett, jeg tenkte å fortelle dere litt om hvordan møtet gikk. Jeg fikk blant annet litt informasjon om opplegget der og ble stilt en del spørsmål som jeg skulle svare på. Opplegget hørtes veldig bra ut, jeg følte at de forstod meg og at de virkelig har peiling på hva de driver med (noe jeg andre steder har følt overhodet ikke har). Det virket som at både de og jeg tror at dette her kan være noe for meg og de hadde masse klokt å si. Men som vanlig så er det en ting jeg sliter med som gjør det hele vanskelig og om jeg ikke klarer det er det uaktuelt å gi meg plass. Denne tingen skal jeg snakke og jobbe med sammen med behandleren min på DPS og forhåpentligvis skal jeg få til denne tingen. Jeg kommer ikke til å fortelle nøyaktig hva det er, nettopp fordi jeg ikke vil trigge noen og fordi jeg føler at årsaken er svært personlig. Det er kun et lite knippe mennesker som vet om dette. At noe så lite (som det egentlig er) skal ødelegge og har ødelagt så mye for meg på behandlingsfronten er utrolig trist. At det i tillegg ikke er noen som kan tilby meg den hjelpen jeg egentlig trenger for å få til å løse dette problemet, fordi dette problemet må være løst for å få hjelp, er så frustrerende at jeg mangler ord.

Uansett, jeg får tilbakemelding innen fredag om en uke forhåpentligvis på om de vil tilby meg plass eller ei. De virket positive til det, men jeg vil ikke si noe helt sikkert. Jeg har så tro på opplegget og de forstod virkelig hva jeg trengte og hvordan ting henger sammen. Et kriterie er jo at dette lille/store problemet mitt blir løst på forhånd. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg får det til. Modum Bad krevde jo innleggelse på RASP først for at jeg skal få plassen min der til våren, nettopp fordi jeg trengte faste og trygge rammer for å løse dette problemet, men så får jeg eventuelt ikke det før problemet er løst. Gah, hva gjør man? Tiden frem til jeg får svar fra RASP kommer til å snegle seg avgårde. Jeg prøver å håpe på det beste, men forvente det verste. Jeg tør likevel ikke å virkelig virkelig virkelig håpe, da blir fallhøyden eventuelt så alt for stor. Sier RASP nei faller hele behandlingsopplegget mitt i grus. Får jeg ikke løst dette problemet jeg snakker om faller hele behandlingsopplegget i grus.

Akkurat nå sitter jeg med følelsen av at jeg må være frisk før jeg får hjelp for å være syk, om det ga mening? Samtidig så forstår jeg begrunnelsen deres. Det er bare utrolig mye frustrasjon rundt det. Jeg skulle ønske at jeg ennå var under 18 år gammel, da vet jeg nemlig at det hadde vært ett sted i det minste som hadde tatt meg inn for å hjelpe meg å klare det jeg må klare for å få videre hjelp. Dessverre er det stedet kjempestrenge på aldersgrensen sin og ingen steder for de over 18 år vil hjelpe meg før etter problemet er løst. Beklager at jeg snakker litt i “koder” her og at jeg gjentar meg selv en del, det får nesten bare bli sånn. Vær så snill, kryss alle fingre og tær for meg!

//Elise Amanda