RASP – HVORDAN DET GIKK

God kveld dere og tusen takk til dere som svarte på spørsmålene♡  Det setter jeg virkelig pris på og så fine tilbakemeldinger dere kom med! Hele dagen i dag har gått til å kjøre til RASP, ha vurderingssamtale der og deretter sette kursen hjemover igjen. Moren til Andreas var snill nok til å kjøre meg begge veier og Andreas ble også med, noe jeg setter utrolig pris på! De ble også med meg inn på møtet, noe jeg fant veldig støttende. Møtet bestod derfor av meg, Andreas, moren til Andreas, behandleren min på DPS og to behandlere fra RASP. Vi kom hjem for en liten stund siden og nå er jeg totalt utslitt. Selv om jeg ikke fysisk har anstrengt meg særlig i dag tærer ting som dette både på kroppen min og på hodet mitt.

Uansett, jeg tenkte å fortelle dere litt om hvordan møtet gikk. Jeg fikk blant annet litt informasjon om opplegget der og ble stilt en del spørsmål som jeg skulle svare på. Opplegget hørtes veldig bra ut, jeg følte at de forstod meg og at de virkelig har peiling på hva de driver med (noe jeg andre steder har følt overhodet ikke har). Det virket som at både de og jeg tror at dette her kan være noe for meg og de hadde masse klokt å si. Men som vanlig så er det en ting jeg sliter med som gjør det hele vanskelig og om jeg ikke klarer det er det uaktuelt å gi meg plass. Denne tingen skal jeg snakke og jobbe med sammen med behandleren min på DPS og forhåpentligvis skal jeg få til denne tingen. Jeg kommer ikke til å fortelle nøyaktig hva det er, nettopp fordi jeg ikke vil trigge noen og fordi jeg føler at årsaken er svært personlig. Det er kun et lite knippe mennesker som vet om dette. At noe så lite (som det egentlig er) skal ødelegge og har ødelagt så mye for meg på behandlingsfronten er utrolig trist. At det i tillegg ikke er noen som kan tilby meg den hjelpen jeg egentlig trenger for å få til å løse dette problemet, fordi dette problemet må være løst for å få hjelp, er så frustrerende at jeg mangler ord.

Uansett, jeg får tilbakemelding innen fredag om en uke forhåpentligvis på om de vil tilby meg plass eller ei. De virket positive til det, men jeg vil ikke si noe helt sikkert. Jeg har så tro på opplegget og de forstod virkelig hva jeg trengte og hvordan ting henger sammen. Et kriterie er jo at dette lille/store problemet mitt blir løst på forhånd. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg får det til. Modum Bad krevde jo innleggelse på RASP først for at jeg skal få plassen min der til våren, nettopp fordi jeg trengte faste og trygge rammer for å løse dette problemet, men så får jeg eventuelt ikke det før problemet er løst. Gah, hva gjør man? Tiden frem til jeg får svar fra RASP kommer til å snegle seg avgårde. Jeg prøver å håpe på det beste, men forvente det verste. Jeg tør likevel ikke å virkelig virkelig virkelig håpe, da blir fallhøyden eventuelt så alt for stor. Sier RASP nei faller hele behandlingsopplegget mitt i grus. Får jeg ikke løst dette problemet jeg snakker om faller hele behandlingsopplegget i grus.

Akkurat nå sitter jeg med følelsen av at jeg må være frisk før jeg får hjelp for å være syk, om det ga mening? Samtidig så forstår jeg begrunnelsen deres. Det er bare utrolig mye frustrasjon rundt det. Jeg skulle ønske at jeg ennå var under 18 år gammel, da vet jeg nemlig at det hadde vært ett sted i det minste som hadde tatt meg inn for å hjelpe meg å klare det jeg må klare for å få videre hjelp. Dessverre er det stedet kjempestrenge på aldersgrensen sin og ingen steder for de over 18 år vil hjelpe meg før etter problemet er løst. Beklager at jeg snakker litt i “koder” her og at jeg gjentar meg selv en del, det får nesten bare bli sånn. Vær så snill, kryss alle fingre og tær for meg!

//Elise Amanda

JEG MISTET ALLE VENNENE MINE

Auch.. dette er et sårt tema det. Men jeg velger å skrive om det nettopp fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Selv om jeg har følt meg helt alene. Jeg mistet alle vennene mine utenom ei. Alle. Mennesker jeg hadde vært nære venner med i over 10 år. Og det var fult og holdent min egen feil. Jeg har ingen vonde følelser mot dem, jeg er verken bitter eller sint. For de fleste av dem prøvde virkelig, det var jeg som skjøv dem vekk. Igjen og igjen. Det gjør så vondt at ting ble som de ble. Men så ble det nå slik. For hva skjedde?

Jeg ble svært syk på ungdomsskolen. Jeg isolerte meg og ville ikke snakke med noen. Vennene mine (jeg kommer til å omtale dem som det) ga seg ikke. De fortsatte å spørre om jeg ville bli med på ting. De fortsatte å si at de var der om jeg trengte noen å snakke med. I flere år faktisk, det er mye mer enn man kan forvente og kreve. Jeg fortsatte å takke nei og lukke meg inn. Og til slutt sluttet de fleste å spørre. Det var i tillegg alltid dem som tok kontakt, jeg hadde hverken overskudd eller energi. Jeg lå bare inne i den mørke soverommet og så på serier eller stirret apatisk ut i rommet når noen prøvde å snakke til meg. På skolen satt jeg som regel i gangen i friminuttene. Ikke ville jeg stå og skravle med venninnegjengen min, ikke ville jeg bli med på fotball, jeg ville bare være alene. På denne tiden var både depresjonen og spiseforstyrrelsen svært sterke.

Etterhvert ble depresjonen mye svakere. Flere år etter hva jeg skrev om rett over her. Vi gikk på videregående rundt denne tiden. Noen få av vennene mine hadde jeg ennå vag kontakt med. Nære var vi ikke lenger, men vi snakket sammen innimellom. Fant på ting innimellom. Problemet mitt da var at jeg følte jeg hadde veldig mye ungdomstid å ta igjen på svært kort tid. Noe som førte til at jeg prioriterte feil og tok flere beslutninger som kanskje ikke var så kloke. Det var på denne tiden gled også de siste få bort. Da jeg innså det var det nok for sent. Kun ei stod igjen. Og jeg forstår virkelig ikke at hun har klart det, selv hvor apatisk jeg var i flere år. Til tross for dårlig oppførsel fra min side. Hun stått der helt siden jeg var 4 år gammel og vi møttes i en bursdag litt før vi begynte på barneskolen sammen. Og gjør det den dag i dag også. Står der.

Så jeg klandrer ikke vennene mine det grann. De prøvde jo virkelig. De ga meg ikke opp med en gang jeg ble syk og de ga meg flere sjanser enn jeg sikkert fortjente. Likevel gjør det så vondt at jeg flere ganger i måneden gråter over det. Hjertet brister på nytt hver gang jeg bare tenker på det og tårene flommer som en foss. Til tross for at det er mange år siden jeg mistet dem. Savner har ikke blitt lettere med årene. Jeg har etterhvert fått en fin bukett med nye venner jeg er uendelig takknemlige for og som jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å ha livet ut. Dessverre er det slik at man ikke kan erstatte mennesker. Jeg skulle så gjerne ha skrudd tilbake tiden og gjort så mye annerledes, men dessverre er ikke det mulig. Jeg savner barndomsvennene mine som en gal og skulle gjort så mye for at alt hadde blitt som det en gang var. Jeg vil så inderlig ha dem i livet mitt igjen.

Det vondeste av alt er at vi fremdeles smiler og ler. Bare aldri lenger sammen. 
  

-Elise Amanda

MINE FYSISKE SYMPTOMER PÅ BULIMI

Tidligere har jeg snakket en del om det psykiske ved å ha bulimi. Hvordan det føles, tankene mine rundt det og hvordan det går med meg. Noe jeg ikke har tatt opp noe særlig er de fysiske konsekvensene jeg kjenner på kroppen og de er det dessverre en god del av. Heldigvis er jeg ikke i så dårlig form fysisk at jeg har begrensninger på hva jeg får lov til å gjøre. Da vet jeg nesten ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg håper dette kan skremme noen vekk fra å ta det første steget. For det er overhodet ikke verdt det. Så her kommer noen av symptomene/konsekvensene jeg har fått kjenne på kroppen min:

Mye sliten: Jeg har så mye jeg har lyst til å være med på, men energien strekker ikke til. Noen dager kan det være så ille at jeg blir utslitt bare av å hente posten. I tillegg trenger jeg alltid en dag eller to på å hente meg inn om jeg har vært med på noe litt ekstra anstrengende. Da jeg hadde 2 økter på skolen lå jeg som regel på sofaen resten av dagen. Det er utrolig kjipt å få høre “ikke vær så lat da, bli med!” når jeg faktisk lytter til kroppen min og sier nei, noe jeg faktisk må gjøre.

Tennene mine: Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke smiler så mye på bilder. Det er ikke fordi jeg konstant går rundt og er potte sur, men fordi jeg skjemmes over tennene mine. Jeg har etset bort mye, spesielt på den ene siden. De er misfargede i tillegg og ser ikke ut. Rett før jeg fylte 18 år var sist jeg var hos tannlegen og da fikk jeg beskjed om at om noen få år må jeg fjerne minst to av tennene mine og erstatte de med uekte fordi de er totalt syreskadet og ikke mulig å ordne opp i. Artig, ikke sant..?

Blodsukkerfall: Etter å ha overspist og kastet opp faller blodsukkeret mitt fort. Resultatet er ofte så mye skjelving at jeg ikke klarer å treffe munnen med et glass drikke engang, jeg ser helt svart (eventuelt masse prikker), føler meg svimmel og som om jeg faller, samtidig som jeg er ganske så “borte”. Muskulaturen svikter og prøver jeg å stå går jeg rett på trynet da knærne er som gele. Da er det bare å få i seg noe søtt så fort som mulig.

Smerter i kroppen: Når var sist jeg ikke hadde vondt et sted? Jeg husker ikke. Å sove gjør utrolig vondt i hofte og rygg, jeg har ofte store muskel og leddsmerter, hodepine og magesmerter. Å leve med disse smertene har blitt normalt for meg.

Forstoppelse: Hvis du aldri har opplevd å være forstoppet i over en uke er du veldig heldig! Jeg har til og med havnet på sykehus på grunn av at jeg har vært farlig lenge forstoppet. Det er utrolig smertefullt og man føler seg skikkelig fæl da det ofte fører til at magen står ut som en ballong.

Forstørrede spyttkjertler: Hvis du lurer på hvorfor jeg ser ut som en hamster i ansiktet har du svaret ditt her. Ved å kaste opp bruker man en del muskler og mine er derfor både hovne og de er mye større enn hos andre. Noen ganger er det så ille at jeg ikke kan se kjeven min engang. Savner virkelig ansiktet mitt, det har jeg ikke sett på flere år. Det eneste som hjelper er å slutte å kaste opp.

Svekket lukkemuskulatur: Veldig gøy å for eksempel ha drukket en liten brusflaske, bøye seg fremover for å kanskje plukke opp noe på gulvet og kjenne at drikka renner ut av magesekken og opp i munnen. Jauda. Lukkemuskelen mellom magesekk og spiserør fungerer ikke særlig godt.

Utvidet magesekk: Et friskt menneske får plass til 1 L mat i magesekken. Nå har jeg aldri målt i liter, men jeg får plass til omkring 6 kg med mat/drikke i min samtidig. Det er en god del liter mat det. Og det tar jo mye plass, noe som fører til at jeg sliter med å puste etter å ha overspist fordi magesekken presser på lungene og i tillegg får jeg store smerter i ryggen der hvor nyrene sitter.

Blodtrykksfall: Hvis jeg reiser meg fort ser jeg som regel svart og knærne svikter. Da må jeg bare legge meg ned så fort som mulig eller sette meg på huk med hodet mellom knærne, hvis ikke går jeg rett i bakken. Heldigvis kjenner jeg at “nå skjer det” ca 2 sekunder før jeg eventuelt hadde gått i bakken, så jeg rekker som regel å legge meg ned akkurat i tide.

Hårvekst: Jeg hadde så og si ikke hår på armene før, så få at jeg kunne telle dem. Nå derimot ser jeg ut som en varulv i forhold. Ved undervekt er det ikke uvanlig å få noe som kalles lanugohår, som er dunete behåring. Heldigvis for meg har jeg sluppet billig unna, mange får det i ansiktet også.

Aldri kast opp den første gangen. Du har ikke kontroll, det er bullshit. Jeg lover. Du vil virkelig ikke leve slik. 

Er det forresten noen ønsker om at jeg skal lage et innlegg om hvordan minske skadene?

-Elise Amanda

ETT ANSIKT – TO SIDER

Ofte handler hva man tror om en sak hvordan saken blir lagt frem. Det er nettopp dette jeg skal fortelle dere nå, eller vise om dere vil. Under kommer jeg til å fortelle om julaften, det første er hva jeg lettest mulig hadde postet. Dog, en svært sensurert versjon. Likevel, en sannhet. Jeg fikk en kommentar om jeg kunne skrive litt om utfordringer med å være syk i julen og hvordan jeg håndterer det. Noe jeg med en gang tenkte at jeg ville skrive om, da det er lett å oppfatte det som om “alle andre” har en helt perfekt feiring og man får jo kun se et glansbilde av kvelden på sosiale medier. Så, jeg tenkte å fortelle dere om nettopp hvordan en julaften kan fremstilles og hvordan den samme julaften likevel kan være. Min julaften, et ansikt, men to sider.

______________________________________________________________________________________________________
Generasjon prestasjon-vennlig: Julaften i går var en helt magisk dag! Vi stod opp litt før 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrunsj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig brunsj gikk vi hjem, hvor vi ordnet oss, ordnet i stand det siste til feiringen og laget mat. Gjestene kom og det ble en vellykket middag, maten falt heldigvis i smak hos alle! Etter mat tok vi oppvasken og resten av kvelden ble brukt til skravling, latter, åpning av gaver og dessert. Etterhvert dro gjestene hjem og nå ligger vi på sofaen sammen og ser den første Harry Potter filmen. Flere som alltid ser dem i julen eller?

Fortsatt en sensurert versjon, men litt mer ærlig: Julaften i går var en fin dag, til tross for at den var utfordrende. Vi stod opp litt før klokken 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Til tross for at den var tom, jeg hadde jo spist den opp kvelden i forveien… Men jeg tok den ned likevel, bare for å kjenne følelsen av julaften morgen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrusnj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig, men utfordrende brunsj gikk vi hjem. Andreas var ute en tur med faren sin for å levere noen gaver til onkelen og jeg falt i bulimiens klør mens de var ute. Dagens første runde. Vi ordnet oss og stelte i stand det siste til feiringen. Matlagingen ble plutselig veldig kaotisk med alt for mange på kjøkkenet og mange som plutselig skulle gjøre ting kjente jeg  at jeg var i ferd med å bryte sammen. Etter et kvarter på soverommet for å roe meg ned tok jeg på meg smilet og gikk ut som om ingen ting hadde skjedd. Likevel, stresset satt så godt i meg.

Julemiddagen gikk bedre enn forventet, selv om jeg burde ha stoppet å spise før. Vi fikk tatt oppvasken etter maten, noe jeg er veldig glad for. Jeg blir sliten bare av å tenke på hvor mye sosialt som skjer de neste dagene. Deretter var det gaveåpning, noe jeg synes er vanskelig. Jeg liker egentlig ikke å bli sett på når jeg åpner gaver. Føler jeg ikke fortjener så mye fint og føler meg utakknemlig som ikke klarer å vise hvor mye jeg setter pris på gavene jeg får. Desserten og snacksen som stod på bordet virket ekstra triggende og jeg tok litt for mye der også. Vi snakket og hadde det koselig, men bulimien skrek etter mer mat. Kroppen og hodet var utrolig slitne. Etter at alle gjestene hadde dratt hev jeg innpå med mat. Endelig, tenkte bulimien. Faen, tenkte jeg. Dagens andre runde. Etter den var ferdig var jeg utslitt. Slang meg ned på sofaen med Andreas, Harry Potter på skjermen som jeg følger vagt med på og nå skriver jeg dette.

Likevel, det var en hyggelig kveld. Ingen sammenbrudd eller grineanfall. Ingen direkte bulimiske gjerninger med gjester til stede. Til tross for at julaften er preget en del av sykdom (dessverre), er det en dag jeg setter utrolig pris på. De små øyeblikkene hvor bulimien tar en pause. De er gull verdt.

-Elise Amanda

HVORFOR JOBBER JEG IKKE?

Når jeg møter på mennesker jeg ikke har sett på en stund går ofte samtalen slik:

X: “Hva driver du med om dagen da, jobb eller studier?”
Jeg: “Hehe, nei gjør dessverre ingen av delene. Jeg jobber for å bli frisk.”
X: “Så du gjør ingenting du da? Går bare hjemme?”

Hvor mye skulle jeg ikke ønske at det var slik. At jeg bare hadde gått hjemme fordi.. vel uten noen spesiell grunn. Det er trist at mange ikke forstår at om man er uten jobb eller studier gjør man nødvendigvis ingenting. Det å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse krever mye, både psykisk og fysisk. Jeg jobber og kjemper døgnet rundt og det er utrolig, utrolig slitsomt.

Jeg skulle gjerne ha hatt en jobb, det er noe av det som får meg til å kjempe for å bli frisk. Men slik som saken er nå er hverken studie eller jobb mulig. En ting er at jeg skal bli innlagt igjen. En annen ting er at jeg har rett og slett for lite kontroll til å kunne ha en jobb. Virkelig, om jeg har trange til å overspise så har jeg de fleste ganger ikke sjans i havet til å stå i mot. Det fungerer ikke akkurat slik med en jobb at man kan ringe inn og si “nei, jeg kommer ikke i dag jeg, brukt hele natten på å spise og spy”  eller “nei, jeg kommer ikke i dag jeg, føler meg alt for feit og ligger bare å griner og klyper meg selv i alt fettet”. Eller rett og slett bare gå fra jobb for å… spise.

Jeg forstår jo at jeg kan virke veldig oppegående hvis du leser bloggen min. Jeg er med på forskjellige ting og virker til å klare en hel del. Det du ikke ser er alle avtalene jeg avlyser fordi jeg sitter  hjemme med bulimien eller alle avtalene jeg drar fra tidlig fordi jeg må hjem for å spise. Alle gangene jeg møtte opp på skolen hvor jeg begynte å spise der og dro hjem for å fortsette. Eller alle gangene jeg aldri møtte opp fordi jeg satt våken og spiste og kastet opp til klokken 6 på morgenen.  Det er så slitsomt å leve slik. Det er så slitsomt å kjempe i mot.

Du kan heller ikke se på meg at jeg så og si hver eneste dag spiser og kaster opp mellom 5-15 kilo med mat. Det tærer på kroppen, hodet og kreftene det! På økonomien også for den saks skyld. Du ser ikke skammen som ligger i det. Jeg skulle bare ønske at jeg attpåtil det slapp skammen ved at mange tror jeg går hjemme og gjør “ingenting”. Dette året kan jeg telle på fingrene mine hvor mange dager jeg har vært bulimifri. På fingrene mine. Det er ikke mange dager fri det. Men jeg gir ikke opp, jeg skal bli frisk. Jeg jobber så hardt jeg kan for det hver eneste dag.

Så ikke kom her og fortell meg at jeg gjør “ingenting”. For det stemmer så absolutt ikke. Jeg kan love deg med hånden på hjertet at det er en mye større og mer slitsom jobb å jobbe for å bli frisk fra bulimi enn å ha en “vanlig” jobb. Så jeg jobber jeg også, bare ikke på helt lik måte som de fleste. Men jobb? Så absolutt!

-Elise Amanda

TING ANDRE HAR SAGT OM MEG

Jeg tenkte å la dere bli kjent med meg på en litt annen måte. Dere som ikke kjenner meg i virkeligheten vet jo kun det om meg som jeg har fortalt dere selv. Derfor tenkte jeg det kunne være morsomt å la dere få vite litt forskjellige ting som andre har sagt om/til meg! Tingene nevnt under her er da altså ting jeg har fått høre i løpet av livet mitt om meg selv. Både morsomt og en litt annen måte å bli litt bedre kjent med meg på som person! Håper dere liker innlegget og at dere får dere en liten latter i samme slengen.

Sjefen for MGP sine scenearbeidere: “du er den første jeg har sett som har rigget i høyhælte sko og skjørt!”

Veldig mange forskjellige: “jeg skvetter ikke av det som skjer, jeg skvetter av hylinga di når du skvetter”

Barneskolelæreren min: “du kommer til å bli forfatter en dag!”

Russegruppa mi: “Vi kan helt ærlig si at vi aldri har møtt en person mer avhengig av smågodt enn Ellie, og hun går til ville lengder for å få tak i mer når stæsjet er tomt”

Familiemedlem: “du er en sånn crazy katt lady du, bare med kjæreste”

Bestevenninne: “du vet du alt har fortalt meg dette her i dag… tre ganger!”

Barnehageansatt: “Elise finner du oppi et eller annet tre”

Kjæresten: “humoren din er skikkelig tør og du blir så stolt de få gangene du faktisk er morsom du haha!”

Klassevenninne: “tusen takk for at du alltid er der om jeg trenger noen å snakke med, jeg vet jeg kan stole på deg”

Så da fikk dere vite litt ting andre har sagt om meg som egentlig beskriver meg som person! 🙂

-Elise Amanda

RASP & MODUM BAD

Henvisning til Rasp ble sendt for to uker siden. Det føles så surrealistisk. Rasp liksom. Jeg har alltid sett for meg at det er det stedet hvor de sykeste av de sykeste blir sendt. Det nevnte de på “Helene sjekker inn” også da hun sjekket inn der. Det er så merkelig, jeg klarer ikke fatte det helt. Jeg har forstått de siste årene at jeg faktisk er ganske syk, men syk? Nå venter jeg bare på svar i posten, men slik jeg forstod det blir det et ja siden Modum Bad har snakket med dem på forhånd. Jeg gruer meg litt til å få brevet i posten, skal jeg være ærlig. Da blir ting litt mer virkelig og jeg må faktisk ta stilling til at sånn er det og sånn skjer. “Heldigvis” er det Rasp intensiv jeg er søkt til, dermed blir det kun mellom 4-6 uker der.

Til våren blir det innleggelse på Modum Bad. Dato får jeg når det nærmer seg. Det eneste jeg vet er at det blir i april/mai en gang og hvilken spis-gruppe jeg skal på. Halvåret som kommer etter nyttårsaften blir derfor svært tøft. Jeg må og jeg skal kjempe med nebb og klør. For første gang siden jeg ble myndig har jeg virkelig tro på behandlingsopplegget som er satt opp for meg. Rasp først for å få hjelp til å håndtere de grusomme følelsene som kommer i starten og takle å komme i gang, deretter Modum Bad for å virkelig jobbe. Er det noe jeg har tro på så er det Modum Bad. De 5 dagene jeg var der sist forstod de mer enn behandlingen har gjort meg de siste 4-5 årene. Sier ikke det litt? Jeg gruer meg, men på en måte gleder jeg meg også. Er det noe jeg virkelig ønsker så er det å leve som frisk. Å leve.

PERSONLIGE TING DERE IKKE VISSTE OM MEG

Når hadde jeg et slikt innlegg sist? Wow, det må bli lenge siden det! Selv liker jeg faktisk skikkelig godt å lese slike innlegg hos andre, selv hos dem jeg ikke følger fra før. Jeg skal prøve å skrive ting her jeg ikke har skrevet opp før, men jeg beklager om det blir en eller to glipp. Alt kan man ikke huske og det er ikke bare bare å komme på alt nytt hver gang hehe. Denne gangen tenkte jeg å prøve å gi litt dypere og ikke kun nevne overfladiske ting. Let’s go!

1. Mitt favorittfag på skolen har bestandig vært norsk. Favorittdagen min i løpet av skoleåret var norsktentamen. Å kunne bruke hele skoledagen på å skrive og i tillegg spise godteri? Ja takk! Da jeg begynte i den klassen jeg gikk ut med på videregående fikk jeg fritak fra norsk siden jeg hadde tatt vg1 norsk tidligere. Men det måtte litt diskutering til for å få fritak, de mente nemlig at jeg ikke kom til å klare å henge med (og at eksamen kom til å bli skikkelig vanskelig) om jeg tok ett år “pause” fra norskfaget. Vel, på eksamen fikk jeg karakteren 5! Veldig fornøyd, men litt skuffet da jeg ikke var 100% fornøyd med innleveringen og jeg vet at jeg kunne ha klart å få en 6’er om jeg hadde strukket meg litt lenger. 

2. Mens vi er inne på temaet skole: den karakteren som har føltes best noen sinne for meg har vært 3’eren jeg fikk på matteeksamen. La meg forklare: matte har vært et tungt fag for meg helt fra starten. Jeg har slitt med å forstå oppgavene, jeg lærte meg aldri en gang gangetabellen til tross for timevis med øving  flere uker i strekk i periodevis og bare det å skulle lese av tallene i boken har vært vanskelig da tallene ofte har blandet seg i hodet mitt. Noe så enkelt som klokken 17 og klokken 19 (klokken syv) synes jeg er vanskelig og tuller ofte med det noe som har ført til at jeg har møtt opp til ting på feil tidspunkt. Matte for meg har vært tårer og frustrasjon i så mange år. Jeg har følt meg dummere enn dummest. Å skulle regne ut 7+6 klarer jeg ikke en gang ta i hodet, jeg må telle på fingrene. Så å klare å få en 3’er på matteeksamen? Jeg gråt av glede!

3. Menneskers handlinger fascinerer meg. Jeg har brukt mye tid på å se dokumentarer og ikke minst serier/filmer som omhandler mennesker som har handlet eller tenker utenom det vanlige. Da tenker jeg på alt fra seriemordere og kidnappere til kannibaler og psykopater. Det som fascinerer meg er hvordan noen mennesker er i stand til å utføre slike handlinger og følelsene rundt det. Jeg klarer ikke å forstå. Og hva er det som fører til slike ting? Arv eller miljø? Å prøve å se ting fra perspektivet til et menneske som utfører handlinger jeg ikke en gang kan forestille meg er interessant! At det i noen tilfeller skjer hendelse som gjør at ting kanskje fører til andre ting eller at ting utvikler seg helt uforstående. Likevel tenker jeg at alle har en grunn (om grunnen er god eller ikke kan diskuteres). Kanskje det har blitt opplevd noe som ikke burde ha blitt opplevd? Kanskje er ikke evnen til å føle empati til stede? 

4. Jeg kan snakke for godt for meg. Ja, det er fullt mulig. Ordforrådet mitt har bestandig vært ganske stort, til tross for at jeg ikke akkurat bruker det ordforrådet jeg egentlig har i hverdagen. Jeg klarer også å fremstå svært reflektert i situasjoner hvor jeg absolutt ikke er det. Noen ganger kan dette vært positivt for meg, mens andre ganger har det ført til at jeg alt for lett har snakket meg ut av ting jeg ikke burde ha snakket meg ut av. Sleng på litt patos, logos og etos i tillegg og du kommer langt. Retorikk: kunsten å overbevise. For min del har dette dessverre tidligere forekommet en del i behandlingssituasjoner. Nå derimot har jeg forstått at den eneste jeg lurer egentlig er meg selv. Det står til og med flere ganger i journalen min at jeg snakker for godt for meg for mitt eget beste og at jeg i tillegg har lest meg opp og ikke minst forstått aktuelle paragrafer og dermed vet nøyaktig hvilke rettigheter jeg har, noe som har ført til at jeg har fått vridd ting inn på det. 

5. Jeg begynte å skade meg selv fordi jeg leste på internett at det hjalp. Denne var jeg i tvil om jeg skulle poste, men om du ser meg i kortermet er det ikke vanskelig å legge sammen 2+2. Jeg har fortalt litt om det tidligere, men når det kommer til psykisk helse har jeg for det meste skrevet om spiseforstyrrelser. Dessuten er selvskadingen et tilbakelagt kapittel for lengst. Uansett: jeg hadde det ikke godt og allerede på barneskolen leste jeg på internett om ei som skadet seg selv fordi det hjalp når hun hadde det vondt. På den tiden var jeg desperat. Jeg turte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det og jeg orket ikke bære på alt det vonde. Jeg prøvde en gang og plutselig hadde det blitt en avhengighet. En rask der-og-da løsning som helt ærlig gjorde alt verre i lengden. Nå sitter jeg igjen med arr jeg kommer til å ha livet ut. Dette er kun ett eksempel på hvorfor man skal være forsiktig med hva man skrivet på nett. Folk blir påvirket og man har et visst ansvar, samtidig som man ikke kan legge direkte skyld på dem man blir påvirket av. Jeg tenker at om man blir påvirket så ligger det noe i en fra før og påvirkningen er er trigger til å utløse nettopp det. 

6. “Slapp av, det ordner seg” er noe av det verste jeg vet å høre. For vet du hva? Tro det eller ei, men man kan faktisk ikke bare sitte på ræva og forvente at ting skal ordne seg av seg selv altså. Ting gjør nemlig svært sjeldent det. Man må faktisk gjøre en innsats og gå aktivt inn for noe for at ting skal ordne seg eller endre seg. Det hjelper ikke å stirre på baggen for at den skal pakke seg selv, det hjelper ikke å stirre på peisen for at det skal bli tent opp og bli fyr i den og ikke hjelper det å ligge i senga uten å gjøre noen ting for å få seg en jobb. Akkurat det samme gjelder med så og si alt annet også. For at jeg skal bli frisk må jeg gå i behandling, følge den og kjempe, ikke sitte hjemme i sofaen og håpe på at jeg en dag våkner opp og på magisk vis har blitt frisk. 

Er det noe vi har til felles? Og har du noen tanker rundt noen av punktene?

-Elise Amanda

A NEW START – A NEW LIFE

Det kan bli strukket ut en hjelpende hånd og andre kan gå med deg på veien. Men til syvende og sist så er alt opp til deg selv. Kanskje er dette er hardt slag å få i magen for noen, men det stemmer så absolutt. Hvis ikke du er villig til å gjøre en endring, så kommer du ingen vei. Visste du at det er så mange ting du kan gjøre for deg selv for å forbedre livet ditt? Jeg vet hvordan det er å være helt på bånn og av erfaringer vet jeg også hva som kan få en opp igjen. Men du må kjempe.

Det er lett å bli fanget i en ond sirkel hvor man prøver alt for hardt å være perfekt. Riktig kropp, fine klær, nøye lagt sminke. Være den perfekte venninne, kjæreste, familiemedlem, kollega og menneske. Strebe alt for hardt etter gode karakterer, frustrasjonen som tar over fordi man aldri føler seg god nok. Så kommer kvelden. Man står foran speilet og kritiserer seg selv. Ikke bra nok, ikke flink nok. Plutselig står man foran kjøleskapet eller tar en tur på butikken og finner alt mulig mat, mat som gjerne er forbeholdt kos. Automatisk stapper man i seg, ting som hverken selvfølelsen eller kroppen har godt av. Valg man tar som til syvende og sist gjør en ulykkelig og får en til å føle seg enda verre, selv om det kanskje hjelper der og da. Kvelder hvor man gråter seg selv i søvn eller ligger våken halve natten og ser på serier for å prøve å avlede tankene. Hvorfor er jeg ikke flink nok? Snill nok? Bra nok? Pen nok? Kommer jeg noen gang til å bli det?

Men kanskje det ikke er deg selv du må endre, men innstillingen din til deg selv? At det er der problemet ligger. Prøv å gjøre det til en vane å stå opp relativt tidlig, selv om det er helg eller du har fri. God søvnhygiene skal ikke undervurderes. Re opp sengen med en gang du har stått opp, da er du allerede i gang med dagen. Lag mat som gjør både sjel og kropp lykkelig og kos deg heller med sjokolade når du kjenner at det er du som vil ha det og ikke noe du bruker som en håndteringsmekanismme. Denne er ikke lett, jeg vet det. Men prøv. Gjør en liten endring hver dag og du er på rett spor. Start gjerne dagen med yoga for å forberede deg på dagen og få en pause fra tankene. Legg bort dataen og les heller en god bok. Gå deg en tur med musikk på øret og bare pust. Se deg selv i speilet og si positive ting om deg selv. Se på inspirerende videoer og ta til deg tingene du føler kan hjelpe akkurat deg. Tør å si nei til mennesker og ting som har negativ innflytelse på livet ditt. Eller bare nei fordi du kjenner at du egentlig ikke makter. 

Det er ikke lett, det vet jeg alt om. Men et sted må du starte og en dag må du starte. Viktigst av alt: godta å feile, godta å ikke klare alt eller være med på alt. Pust, du er bare et menneske. Gjennomsnittsmenneske bruker 66 dager på å innarbeide nye vaner. Hvorfor ikke la dette bli din dag nummer en?

PS: jeg holder på å filme en video om dette, men det tar tid, for jeg ønsker at den virkelig skal sette spor og motivere.

-Elise Amanda

HJERTEKNUSER

Kjære vakre, gode, fantastiske og ikke minst umistelige Julie. I dag morgens våknet jeg opp til å få vite at du ikke er her lengre. Smerten grep tak i meg så hardt at jeg slet med å puste. Hjertet mitt bristet i tusen biter. Hele søndagen har gått til gråteanfall etter gråteanfall. Jeg klarer ikke å fatte at du er borte, samtidig er det alt som tar opp tankene mine. Du var jo umistelig, likevel mistet vi deg. Jeg skulle ønske dette var et fælt mareritt, for livet kan vel ikke være så fælt? Å miste noen man er så glad i er vondt. Alt for vondt. Vi snakket jo sammen sist for bare noen dager siden. Jeg skulle så gjerne ha gitt deg en lang klem og sagt disse ordene under her til deg, men det får jeg aldri gjort. Alle varme tanker går til familie, venner og bekjente av deg. Tusen takk for at jeg fikk være en del av livet ditt.

“Lurer på om du fins der ute nå
Sender eg mine tankar
Kjenner du de då?
Send meg et hint så skal du få”

For Julie, du var et helt fantastisk menneske. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye med noen som jeg har med deg. Med galgenhumor til tusen hos begge to kunne vi si mye rart. Med deg kunne vi tulle rundt ting som var vondt og for et øyeblikk var ikke ting tungt lenger. Du var en av få mennesker som forstod, en av få mennesker som aldri dømte meg eller ble skuffet over meg. Vet du hvor godt det var?
Du var også så engasjert i mennesker, dyr og verden. Utrolig omsorgsfull og god. Klemmene dine er noen av de beste jeg noen gang har fått. Du stod opp for det du trodde på og takket sjeldent nei til en debatt rundt det. Jeg så alltid opp til deg for det. Sprudlende full av energi og med et flir på lur kunne vi gå gatelangs mens vi snakket om alt mulig. Noen ganger gikk vi oss bort, men vi kom alltid frem til slutt. Stedsans er nok ikke vår sterkeste egenskap. Noen ganger kunne du virke litt irritert, men så var du egentlig ikke så irritert som du ga uttrykk for. Jeg flirte alltid litt av det, for det tok som regel ikke lang tid før du var i ditt vanlige humør igjen.

“Eg vanner mine plantar og pleier det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dagar og det går år
Og den som lever får sjå”

Jeg knuger alle minnene våre tett inntil meg. Heldigvis vil de leve videre bestandig. De er det ingen som kan ta fra oss. Du var så sterk du, visste du det? Tenk at et så dypt og godt vennskap kunne komme ut av at vi fulgte hverandre på nett og bestemte oss for å møtes, uten å egentlig ha snakket noe særlig sammen på forhånd. Skravla gikk i ett timesvis første gang vi møttes og det har den gjort siden. Det er årevis siden nå, men jeg husker det godt ennå. Ikke minst alt vi gjorde. På Hove gikk vi flere fine kveldsturer sammen hvor vi fikk sett litt av hvert, helt til du ble trøtt. Du sovnet jo alltid før meg, men det gjorde liksom aldri noe. Stavernfestivalen fikk vi også opplevd sammen. Vi fikk feiret jul sammen da jeg ble med til deg og din familie på julaften. En utrolig fin feiring jeg satte veldig pris på. Overnattinger, kaféturer, gåturer, fototurer, UV-samlinger, fester, bursdagsfeiringer, peptalks og så mye mer var jeg så heldig at jeg fikk oppleve med deg. Mye spontant også, de som kjenner oss godt vet at vi er veldig spontane på hver vår kant. Selv de små tingene betydde så mye. At vi laget oss en kopp te og satte oss på trappa med den da vi våknet. Tenk at vi aldri skal få gjøre det igjen engang.

“Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje det er håp”

Du løp mot meg og ga meg en god klem etter å ha vært på kino for å se streaming av den siste Kaizers-konserten. Glad og trist på samme tid. Glad fordi du sa det var fantastisk å se, trist fordi det var siste gang. Og litt sånn har jeg det nå også, mens Kaizers går på repeat i bakgrunnen. Utrolig glad for at det var fantastisk å ha deg i livet mitt i så mange år, ufattelig trist fordi det er over. Jeg er uendelig glad i deg. Sov godt, kjære. Du var virkelig umistelig. 

Jeg gråter når jeg skriver dette, men for siste gang: nusspånaso

-Elise Amanda