SVARET FRA RASP

Jeg har med vilje unnlatt å fortelle noe særlig om dette utenom en liten bisetning som at jeg hadde fått svar på i et innlegg tidligere denne uken. Svaret fikk jeg faktisk på torsdag, forrige uke. Svaret var et ja, RASP har noe de ønsker å tilby meg. Noe jeg ble glad for da jeg vet at de virkelig forstår problematikken min og jeg vet at RASP fungerer for meg. Likevel så var det noe som holdt meg litt tilbake, en magefølelse som ikke var så alt for god. Nå høres jeg nok ut som en bortskjemt drittunge og er det nok også; men det de ønsket å tilby meg følte jeg likevel ikke var helt riktig for meg. Uten å skulle gå for mye inn i det. Ikke noe galt fra dem sin side altså, overhodet ikke, det føltes bare ikke helt riktig ut.

Jeg snakket med behandleren min om det forrige uke og luftet tankene mine litt rundt tilbudet jeg ble tilbudt. Fordeler og ulemper. Hva jeg føler at jeg trenger. Vi snakket litt rundt det og kom vel sammen frem til at hun skulle ta en tlf til dem og diskutere det med dem. Likevel så var jeg veldig klar på om at jeg kommer nok til å takke ja om dette er det jeg får tilbud om.

Så, siden jeg ikke dro på timen min på spis i går fikk jeg jo naturligvis ikke snakket med behandleren min. Men i dag tikket det inn en melding. Jeg får faktisk en ny vurderingssamtale på RASP og den skal være allerede på onsdag! Så da drar pappa og jeg innover sammen da. Hva utfallet blir av den vet jeg jo naturligvis ikke, men bare det at jeg fikk tilbud om en ny vurderingssamtale gjorde at jeg følte meg litt lettere. Dessuten blir pappa med og han er flink til å sette ord på ting jeg ikke helt klarer å sette ord på selv, men som jeg så gjerne vil si.

Men uansett hva jeg får tilbud om (om jeg i det hele tatt får et nytt tilbud eller det gamle står, man vet jo aldri) så kommer jeg til å takke ja. For akkurat meg vet jeg at det ikke er noe annet sted i hele Norge som kan hjelpe meg bedre enn hva de klarer på RASP. Jeg vil jo helst klare selv, men dit har jeg ikke kommet ennå. Heldigvis er det mulig å få hjelp til å klare å hjelpe seg selv. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at jeg ikke får avslag. Så ja, da vet dere litt om den situasjonen. Dere får krysse fingrene for meg!

 

 

 

 

//Elise Amanda

JEG SLITER MED TVANG

Nå tenkte jeg å fortelle dere litt om tvangstanker/tvangshandlinger. Dette er noe det er utrolig slitsomt å streve med og jeg var faktisk ganske liten da det dukket opp.. selvfølgelig visste ikke jeg hva det var da jeg var så liten og ikke de rundt meg heller. Jeg har ikke vært åpen om det på bloggen før da jeg har skammet meg mye over det, men jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har klart å “akseptere” det. I tillegg er jeg veldig, veldig mye bedre fra det nå enn hva jeg var tidligere, så det gjør det så mye lettere å fortelle om.

Det første jeg begynte med var at jeg skulle lukte på alt. Jeg bare måtte lukte. Uavhengig om det var mat, en blyant, våt asfalt eller en medalje jeg fikk på fotballkamp. De rundt meg synes jo at denne lukteavhengigheten min var komisk, men jeg husker selv hvor frustrerende det var da jeg ikke klarte å slutte og ofte ble flau. Jeg forstod heller ikke hvorfor jeg absolutt måtte lukte på alt. På denne tiden hvor jeg slet med dette gikk jeg de første årene på barneskolen. Etterhvert gikk det over til å heller si “mmmm” og jeg kunne si det flere ganger i minuttet hele døgnet, til alles store frustrasjon. Tenk hvor irriterende det har måtte være å høre på noen gjenta det samme så mange ganger? Spesielt hvis jeg satt i bil! Men jeg klarte ikke å slutte.

Da jeg ble eldre flyttet det ser mer over til fysiske handlinger. Jeg måtte alltid sjekke at døren var låst og dra i dørhåndtaket. Jeg låste, dro i dørhåndtaket, låste opp igjen og så begynte jeg igjen. Jeg kunne stå sånn i en halvtime bare for å klare å skulle tisse på do. Dørhåndtakene ble utrolig slitne av dette og i tillegg vekket jeg hele huset på natta om jeg skulle på do da. Dette begynte da jeg gikk på ungdomsskolen og jeg fikk også en diagnose rundt dette på den tiden. Samtidig fikk både jeg og de rundt meg mye informasjon rundt dette, noe som var til stor hjelp!

Men det ballet seg på og jeg fikk mer og mer tvang rundt ting. Blant annet bestikk, vasking av hender, ta på ting x antall ganger med begge hender til det føltes ok, alt skulle ligge i en rett linje, alt skulle gå opp i tallet X uavhengig av hva jeg gjorde, alltid sjekke ting X antall ganger og en del andre småting også. Det er så slitsomt å holde på slik, men så er det uutholdelig å skulle slutte. Jeg velger å ikke utdype helt nøyaktig da jeg har hørt at tvang og tvangstanker/handlinger ofte kan ubevisst og bevisst “smitte” fra person til person.

Nå derimot er jeg ikke lenger like preget og det har virkelig fungert å jobbe med og utfordre tvangen. Det “eneste” som sitter igjen er tvangen på tallet X og tvangen rundt bestikk. I vanskelige perioder er jeg svært ille på at ting skal ligge rett, men i hverdagen får jeg ikke lenger totalt panikk om ting ikke ligger rett. Selvom det hender at jeg reiser meg fra sofaen om jeg skal se på TV og ser noe i øyekroken som ikke ligger rett.. Det eneste som hjelper mot tvangshandlinger er å utfordre dem og bryte mønstre, noe jeg virkelig har fått kjenne på. Spesielt på bupa døgnpost og RASP 3 fikk jeg god hjelp til å utfordre tvangen og jeg er så glad for det, fordi hverdagen er så mye enklere uten å måtte utføre tvangshandlinger hele tiden:)

 

Har du også noen erfaring med dette? Har du noen råd å gi til andre i samme situasjon?

 

 

//Elise Amanda

Å FØLE AT MAN IKKE PASSER INN

Jeg har ofte følt at jeg ikke helt passer inn og det gjør jeg vel ikke nå heller. Som barn foretrakk jeg å sitte i friminuttene med nesa ned i en bok, jeg kunne sitte i timesvis og leke for meg selv på gulvet på rommet mitt og jeg kunne sitte i lang tid ved skrivebordet mitt bare for å skrive ned dikt eller historier jeg fant på. Eller lage ett eller annet med ting jeg fant. Det var heller ikke sjeldent jeg fikk med alle barna i gata til å lage teater, da gjerne til et stykke jeg hadde skrevet selv. Så vi kledde oss ut, øvde på replikker og viste frem det lille “kunststykket” så fort det var ferdig.

Jeg ville gjerne være med de voksne å snakke, da det ikke interesserte meg så mye hva barn på min egen alder snakket om. Hver gang jeg fikk høre at “nå snakker de voksne, Elise” eller “nå snakker vi om noe barn ikke forstår” ble jeg frustrert. For hvordan kan de vite at jeg ikke forstod om jeg ikke en gang fikk lov til å snakke med dem? Ordforrådet mitt har bestandig vært godt, sikkert takket være alle bøkene jeg leste. Så de gangene jeg fikk lov til å være med å snakke ble folk ofte forundret. Ikke familien min, vel og merke. Der pleide jeg å få lov til å være med å snakke og diskutere.

Så lenge jeg kan huske har jeg likte å kle meg i kjoler og skjørt, så veldig typsik “jentete” der altså. Likevel, jeg var den modigste av alle jeg kjente på min alder til å holde insekter, jeg klatret høyere i trærne enn de fleste og likte generelt å gjøre typiske “gutteting”. Så jeg passet liksom ikke helt inn, jeg. For ikke å glemme hvor bestemt jeg har vært når det kommer til klær, sminke og hår. Jeg skilte meg ut, for å si det sånn. Noen synes det var tøft, andre synes at det var teit av meg. Og jeg? Vel, jeg brydde meg liksom ikke så mye. Sånn var jeg og sånn var det.

Men det aller største jeg følte at jeg skilte meg ut på og ennå gjør er min fascinasjon over verden, mennesker og dyr. Jeg kunne sitte fordypet i mine egen tanker, uten å ense verden rundt meg og folk som prøvde å få kontakt. Noe jeg ennå gjør. Jeg elsket å forsvinne inn i bøkenes verden, for ikke å snakke om å forsvinne inn i historier jeg selv skrev. Noe jeg ennå gjør. Jeg var ekstremt introvert med ekstremt utadvendte impulser, om man kan si det slik. Jeg forstod meg ofte ikke på hvordan andre tenkte og jeg tenkte mye over hvorfor. Hvorfor gjør noen som de gjør? Hva gjør at de gjør slik? Hva kan man selv gjøre? Hvordan ble ting til, sånn egentlig? Jeg tenker på så mye, ønsker å forstå. Ligger våken om nettene, fanget i mine egen tanker og fascinasjoner. Jeg har alltid følt meg litt sittende fast i mitt eget hode, i min egen verden. Samtidig som jeg liker å kunne gå litt inn i meg selv, være i min egen lille trygge boble. Jeg føler at jeg ikke passer helt inn i en verden opptatt av alt mulig overfladisk snakk. Det interesserer meg rett og slett ikke, jeg klarer ikke å relatere. Men jeg er meg og sånn er jeg.

 

Har du noen tanker om å føle at man ikke passer inn?

 

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN DET GIKK PÅ MØTET MED RASP

Det er flere som har spurt meg hvordan det gikk på vurderingsmøte jeg var på i går, så jeg tenkte å svare dere i plenum. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne ha hatt med meg noen på møtet, men det gikk fint å dra alene. Jeg visste jo hvordan man kom seg dit og jeg visste jo hvem jeg skulle på møte med. Det var ikke et vurderingsmøte for intensivavdelingen alene, men et fellesmøte hvor det var vurdering for både intensiv og langtid. På møtet deltok enhetslederen fra langtid, psykiateren fra intensiv og jeg, så det var egentlig greit at det bare var oss og ikke veldig mange.

Jeg fortalte litt om hvordan ståa er for tiden og så snakket vi litt om hva RASP har hjulpet meg med før, hva som kan være aktuelt av behandling og litt rundt der. Dessverre så har langtidsavdelingen lang ventetid og ikke plass før rundt januar, noe som er en god tid å skulle vente. Intensiv har kortere ventetid med ca to måneder, men samtidig blir intensiven for kort tid var vi alle enige om, da det egentlig er max 6 uker man kan være der. Så forslagene som ble luftet var følgende:

a) Langtidsinnleggelse fra og med januar ca og gå i poliklinisk behandling på spiseenheten frem til det.
b) Gå på poliklinikken på RASP sin dagbehandling og være resten av kvelden og natten på avdeling.
c) Legges inn på intensiven, så noen uker hjemme / døgn i hjemfylket, deretter inn på intensivavdelingen igjen.

Dette var da forslagene som ble luftet og hvis jeg hadde fått velge selv ville jeg nok ha gått for forslag nummer B. Jeg får mest sannsynlig svar på om jeg får plass eller ei og når eventuelt jeg får plass i starten av august, så da er det bare å krysse fingrene frem til det og ikke minst jobbe så godt jeg kan hjemme.

Jeg må også si at det var rart å være tilbake i gangene der igjen.. da jeg dro derfra i mai var jeg jo sikker på at jeg aldri skulle tilbake dit og at jeg kunne klare å gjøre resten av jobben hjemme. Derfor var det nesten litt skuffende å skulle måtte krype til korset for å be om hjelp, atter en gang. Samtidig er det en stor seier at jeg faktisk ba om hjelp, atter en gang. At jeg ikke gir meg, men at jeg fortsetter å kjempe. For dette her er som jeg har sagt mange ganger før: en kamp jeg ikke kan tillate meg selv å tape.

 

 

 

//Elise Amanda

FIKK ANGST OG LØP UT AV TAXIEN

På torsdag skulle jeg ta taxi til spiseenheten. Det i seg selv er en stor utfordring da jeg finner det svært vanskelig å skulle være alene i et rom med en fremmed mann. Jeg føler meg i tillegg fanget da jeg ikke bare kan gå som jeg vil, for bilen kjører jo tross alt. De siste gangene har jeg klart å gjennomføre å ta taxi til spiseenheten, men på torsdag klarte jeg rett og slett ikke. Taxien var der til tiden og jeg satte meg inn. Til min store frykt så jeg at det var mannlig sjåfør og heller ingen andre i bilen. At det også er andre i bilen gjør ting lettere.

Uansett, vi begynte å kjøre. De første 7 minuttene satt sjåføren og tekstet på 2 (!!) mobiltelefoner samtidig som han kjørte. Med tanke på at det var mye trafikk i tillegg var jeg livredd for å kræsje. Deretter gikk sjåføren over til å ringe en kompis med den ene mobiltelefonen. Sjåføren hadde nemlig tenkt å legge inn en ekstra taxi-tur på vei mens han skulle kjøre meg til sykehuset, men fant ut at han ikke hadde tid. Derfor brukte han en del tid på å ringe en kompis og spørre om han kunne kjøre i privatbilen sin (!!!) og ta denne andre taxituren. Da jeg begynte å se redd på sjåføren gikk han over til å snakke med kompisen sin på telefon på et språk jeg ikke forstod, sikkert slik at jeg ikke skulle få med meg resten.

Klokken 11.50 stoppet sjåføren i sentrum i Larvik for å få med seg to til som skulle til sykehuset. Da var det altså ti minutter til jeg skulle være på sykehuset flere byer unna (Tønsberg). For å si det sånn, hadde sjåføren kjørt rett til sentrum for å plukke opp disse to som også skulle til sykehuset og ikke tulle så mye med mobiltelefonene hadde vi vært i sentrum 11.25. Jeg kjente angsten presse seg på enda mer, tårene like så. Så i det hun ene damen satte seg inn i bilen sa jeg at jeg uansett ikke kom til å rekke timen og dermed løp jeg gråtende ut av taxien. Det ble visst ikke noe behandling på meg den dagen, taxi-turen ble for tøff…

Dessverre for meg har behandleren min ferie i tre uker nå, så det er lenge til neste gang jeg får mulighet til å snakke med henne. Jeg bare håper at jeg klarer å komme meg dit. Ikke turte jeg å ta buss hjem fra sentrum etter å ha gått ut av taxien heller, så jeg tok bena fatt. Ikke særlig kult å gå gjennom sentrum gråtende og full av angst.. Men jeg prøvde i det minste og man kommer ingen vei uten å prøve. Jeg vurderer forresten å klage inn sjåføren, eller er det bare jeg som har overreagert på dette på grunn av angsten min?

 

 

//Elise Amanda

Å SKULLE TA HENSYN TIL SEG SELV

Dette er noe jeg har jobbet veldig med i behandling dette året og det er noe jeg fremdeles finner svært vanskelig. Å skulle ta hensyn til seg selv. Det får meg til å føle meg egoistisk og fæl, for jeg vil jo så gjerne stille opp for alle andre og gjøre alle andre glade, til tross for at det går utover meg selv. Å skulle si nei til andre om noen spør om hjelp til forskjellige ting eller spør meg om jeg kan bli med på ditt og datt synes jeg er så fryktelig vanskelig og vondt. Spesielt ille er det når noen i tillegg blir skuffet. Jeg har fått høre gang på gang i behandling de siste månedene at jeg faktisk må sette foten ned. At jeg først og fremst må ta hensyn til meg selv. Men hvordan gjør man det når man ikke vet hvordan?

For jeg tar gjerne den desserten ute med venninna mi, selv om jeg vet at det trigger så mye til overspising at jeg kommer til å dra rett hjem etterpå for å overspise. Jeg utsetter heller meg selv for enda en runde med overspising og oppkast enn å skuffe venninnen min som bare ville ta en dessert med meg. Og jeg sier heller ja til å bli med på den sammenkomsten, selv om jeg blir så stresset av å skulle bli med at jeg overspiser og kaster opp rett før. Men vennene mine ville jo så gjerne ha meg med og jeg ønsker jo å være en god venn. Jeg sitter heller våken hele natten og snakker med noen som trenger noen til å være der, enn å sove den søvnen jeg virkelig trenger. Jeg skal stoppe nå, men dere tar poenget.

Jeg har en stor frykt for at andre skal være sinte på meg. Jeg er rett og slett livredd for at noen skal være det. Derfor er det så himla vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv først. For jeg føler ikke at jeg tar hensyn til meg selv, jeg føler at jeg er egoistisk og at jeg er slem mot alle andre. Jeg vet at dette er noe jeg må jobbe med, det er bare så vanskelig. For jeg vil jo så gjerne være der for alle tiden, men om jeg skal være det har jeg ikke sjans i havet til å være der for meg selv. Men jeg prøver å si nei innimellom, prøver å sette meg selv litt først noen ganger, prøver å sette ned foten. Jeg har ennå en lang vei igjen å gå på det punktet, men jeg begynner å forstå hvorfor behandlerne mine har sagt at det er så viktig at jeg gjør det.

 

 

//Elise Amanda

SKUFFET OVER MEG SELV

Hjem dro jeg med nytt håp, med nye forventinger, drømmer og styrke. Hjem med en tro på at jeg skulle klare dette. Derfor gjør det litt ekstra vondt. Jeg vet ikke om jeg er mest sint eller skuffet over meg selv. Hvordan kunne dette skje, liksom?

Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må jeg alltid tulle til ting? Det er jo ikke det jeg ønsker, det er jo ikke slik jeg ønsker å leve. Det blir ikke noe mer blogging enn dette i dag. Jeg orker ikke. Er sliten. Snakkes i morgen.

 

 

//Elise Amanda

SENSURERING AV ARR PÅ INSTAGRAM

Jeg vet virkelig ikke om jeg ble mest forbannet eller lei meg da jeg oppdaget at instagram begynte å sensurere bilder av selvskadingsarr. Vi snakker ikke bare nærbilder av arr hvor bildets formål er å vise frem arrene eller bare bilder av nye selvskadingssår. Nei, vi snakker helt vanlige bilder hvor man kan se arrene på. Bilder av mennesker som står med familien får bildet sensurert fordi arrene er synlige på det ene familiemedlemmet, bilde av gutten på stranda får bildet sensurert fordi du kan skimte noen gamle arr etter selvskading, moren får bildet sitt sensurert av seg selv sammen med datteren på skoleavslutningen hennes fordi du kan skimte arrene i bildet. Hvor utrolig feil er ikke dette? Hvorfor skal Instagram binde hendene mine og gjøre meg til en fange av fortiden? Hvilken rett har de til det?

Skammen rundt selvskading er fremdeles stor og jeg merker det godt selv. Selv om dette er et tilbakelagt kapittel i livet mitt for mange mange år siden er jeg fremdeles ikke helt kvitt skammen. I starten var jeg livredd for å gå i t-skjorte, jeg var så redd for dømmende blikk og valgte derfor ofte å sitte på stranda med langermet genser, selv om det var alt for varmt. Ingen måtte få se, ingen måtte få vite hemmeligheten jeg bar på. Men så kom det til et punkt hvor jeg innså at fortiden min ikke skulle få styre mitt nåværende liv. Så jeg begynte å gå med t-skjorte på sommeren om jeg var varm. Jeg begynte å kle meg etter hva jeg følte for, fremfor hva som skjulte arrene mine.

Likevel, jeg merker at jeg fremdeles tar armen bak ryggen automatisk om jeg møter nye mennesker og jeg ikke har på meg langermet. Jeg prøver å ikke skamme meg, jeg prøver å ikke la fortiden min begrense nåtiden min, men når Instagram gjør slike ting som nå.. vel, det synes jeg overhodet ikke er greit! Skammen er stor nok fra før, hvorfor i all verden skal Instagram bli med på å bygge den opp? Har vi virkelig ikke kommet lenger enn det i 2019!? Kan vi ikke heller heie frem alle de som har vunnet kampen over selvskadingen, fremfor å bidra til å få dem til å skamme seg enda mer?

Tør vi virkelig ikke se noe vondt, høre noe vondt eller snakke om noe vondt? Skal vi feste skyggelapper i ansiktet til befolkningen og late som om vi bor i eventyrland? Skal man ikke få lov til å poste et bilde av seg selv på nettet lenger om man har hatt en trøblete fortid? Og vet dere hva? Et slikt bilde som det dere ser under her, ja slike bilder er det forståelig at kan bli sensurert. Det jeg ikke går med på er at helt vanlige bilder blir sensurert bare på grunn av noen arr på kroppen kommer til syne. Men jeg velger å poste bildet under her for å fortelle forskjellen angående bilder. I tillegg håper jeg at det kan gi litt håp og motivasjon til dere som prøver å slutte<3

Alle arrene mine var knall røde og lilla før, hele armen min lyste nærmest opp. Men jeg klarte å slutte og i årevis har armen min bare blitt bedre og bedre. For det er mulig å slutte og huden kan heles til en viss grad. Arrene mine har heldigvis lysnet veldig og de er ikke så synlige på bilder lenger, eller hva? Dog ser man veldig godt alle hakkene i huden min i virkeligheten. Dette er noe som ikke forsvinner, dette er noe jeg må lære meg å leve med. Dette er noe jeg må lære meg å akseptere. Men jeg nekter å måtte gjemme meg bort bare fordi jeg tidligere selvskadet. Jeg nekter å ikke kunne få legge ut et bilde på Instagram med venner eller familie om arrene mine er synlig uten at bildet skal bli sensurert. Dette er en del av kroppen min, enten jeg vil eller ei. Jeg har da to valg: jeg kan gjemme meg bort og leve i frykt resten av livet for at noen skal dømme meg på grunn av det eller jeg kan lære meg å akseptere det og ikke la det styre livet mitt. Jeg velger det siste. Jeg tar av meg skammens bånd og velger å leve.

 

Hva er dine tanker rundt dette?

 

 

//Elise Amanda

HVORDAN GÅR DET EGENTLIG Å VÆRE HJEMME?

Jeg vet at jeg kun har vært hjemme i to netter nå, eller to døgn om man vil si det sånn, men det er det lengste jeg har vært hjemme siden mars. Mange rundt meg var veldig spente på hvordan det kom til å gå hjemme, inkludert meg selv. Jeg var livredd for at jeg skulle falle rett inn i bulimiens klør igjen og dermed ta flere skritt tilbake. Som jeg har fortalt tidligere har jeg hatt enormt stor nytte av behandlingen på RASP, men innleggelsen på DPS satte meg skikkelig tilbake. Skremmende fort, i grunn. Heldigvis tok jeg tak med en gang og ba om en ukes innleggelse på akuttpsykiatrisk, en uke som plutselig ble til to. Men de to ukene var nok til å få meg på riktig spor igjen!

De første dagene, eller rettere sagt uken, på psykiatrisk gikk egentlig ikke så alt for bra. Men jeg fikk heldigvis hentet meg inn igjen og det var jo nettopp derfor jeg var der: for å hente meg inn. Nå er jeg jo som sagt hjemme og hvordan har det egentlig gått å skulle være flere timer alene hver dag? Hvordan har det gått å skulle forholde seg til kostlista og behandlingsplanen? Helt ærlig? Det har gått overraskende bra! Trangen til å overspise er der fremdeles, så absolutt, men den er ikke like fremtreden lenger. Jeg har kommet til et punkt i recovery hvor jeg faktisk kan klare å stå imot. Det var bare å glemme å klare for bare noen måneder siden. For å si det sånn: jeg har ikke hatt en eneste sprekk siden jeg kom hjem!

For å klare å holde bulimien i sjakk har jeg vært svært avhengig av faste rutiner, noe som jeg nesten må ha nå i første omgang. Jeg spiser måltidene mine til faste klokkesletter, jeg spiser ikke mer enn hva jeg skal og jeg spiser kun ved spisebordet. Etter hvert måltid følger jeg faktisk opp rutinen med hviletid, noe som har fungert overraskende greit. Mellom slagene får jeg gjort litt husarbeid og litt forskjellig, som i dag hvor jeg har tatt litt bilder og vasket tøy blant annet. Å skulle følge klokka så slavisk og være så avhengig av rutiner er ikke bra i lengden, men akkurat nå er dette nettopp hva jeg trenger for å skulle klare meg hjemme.

Heldigvis står jeg ikke helt alene i det! Andreas og jeg står opp sammen og spiser frokost sammen før han må avgårde, lunsjen min må jeg spise alene, middag skal vi spise sammen og kveldsmat varierer litt om vi skal spise sammen eller ei. Men det er jo ikke måltidene i seg selv som har vært det vanskelige, det vanskelige er tiden etter måltidene og tiden mellom hvert måltid. Så jeg prøver å distrahere meg så godt jeg kan og ikke bli stresset for å unngå bulimis adferd. Jeg håper så at jeg klarer å fortsette i dette sporet her! Og worst case: så får jeg ta meg en liten tur inn på psykiatrisk igjen for å hente meg inn. Verre er det ikke. Og til høsten, ja da blir det mest sannsynlig RASP igjen. Så kort fortalt: hvordan går det å være hjemme? Enn så lenge så går det helt greit!

Jeg vil også bare si tusen takk for alle gode kommentarer, meldinger og tanker! At så mange bryr seg om meg og tenker på meg er helt uvirkelig! Jeg skulle så inderlig ha fått gitt dere alle en stor klem! Beklager så mye for at jeg ikke har fått svart alle personlig, så fort jeg har overskudd skal jeg selvfølgelig gjøre det. Men vit at jeg leser alt og setter himla stor pris på det<33

 

 

//Elise Amanda

UTSKREVET FRA PSYKIATRISK + PLANEN VIDERE

Klokken 13.00 i går hadde jeg samtale på spiseenheten sammen med overlegen på psykiatrisk hvor vi diskuterte litt veien videre. I slutten av samtalen spurte jeg om jeg kanskje kunne bli skrevet ut i dag, jeg følte meg tross alt klar for det og jeg hadde en god plan med å være hjemme. Det var heldigvis både overlegen og behandleren min enig i, så det ble bestemt at jeg skulle skrives ut den dagen. Mamma kom og hentet meg klokken 14.30 og så bar det heimat! Det var så godt å endelig få komme hjem igjen og denne gangen for en mye lenger tid enn bare noen timer!

Nøyaktig hva jeg brukte gårsdagen på tenkte jeg å fortelle dere senere i dag, for det ble nemlig en veldig fin dag, tross alt regnet som pøste ned. Uansett, det er flere som har spurt meg om veien videre, for hva skjer egentlig? Det er nettopp dette jeg tenkte å svare på nå! Planen videre er at jeg skal være hjemme en periode, samtidig som jeg skal gå til samtaler hos behandleren min på spiseenheten i Tønsberg en til to ganger i uken. Mandag forrige uke snakket behandleren min med behandleren jeg hadde på RASP på telefon og de ble enige om at det var lurt å sende en ny henvisning til RASP. Dermed ble det gjort.

Men både behandleren min her hjemme i Vestfold og behandleren jeg hadde på RASP var enige om at intensiven der jeg var sist blir alt for kort tid, så de ønsket å få meg lagt inn på langtidsavdelingen. Den har en god del ventetid, så derfor snakket de om å først få meg innlagt på intensiven da den har kortere ventetid for så å bli overført til langtidsavdelingen. Nøyaktig når dette blir er det ingen som vet ennå, men henvisningene er iallfall sendt, så da er det bare å vente. Enn så lenge blir jeg altså boende her hjemme og går til behandling en til to dager i uken. Og skulle det skjære seg veldig er det ikke verre enn at jeg tar en liten tur inn på psykiatrisk igjen.

Jeg kan jo også fortelle at jeg har hatt god nytte av de to ukene på psykiatrisk! Egentlig skulle jeg jo bare bli en uke der, men så tok det litt lenger tid å få meg opp på beina igjen. Nå er jeg iallfall på rett kjøl og klar for å enn så lenge fortsette kampen hjemme, noe som føles svært godt! Bonusen med at det ble en uke ekstra (om man kan si det sånn hehe) var at jeg ble kjent med ei utrolig herlig jente! Nesten skremmende hvor like vi var i humor, væremåte og ting vi liker haha. Så det gjorde oppholdet mitt hundre ganger bedre og ikke minst lettere!

 

 

 

//Elise Amanda