Long time, no see. Det har blitt en stund siden sist og veldig mye har skjedd siden da. Jeg har ligget skikkelig syk i over en uke, jeg har flyttet og jeg har også prestert i å ramle ned fra toppen av en stige da jeg skulle ned fra hemsen. Syk lå jeg i tiden før påske, ny leilighet tok jeg over lørdag 1. april og fallet skjedde forrige søndag (landet med armen på en frittstående panelovn, heldigvis bare kraftig forslått og ikke brukket). Det er de store tingene som har skjedd siden sist og ellers har det jo vært påske og da har jeg blant annet vært på Ikea med mamma og stefar, middag hos besteforeldrene mine og på lørdag var jeg hos Vibeke. Jeg har kommet fint på plass i ny leilighet (som jeg nesten vil kalle hybel på grunn av størrelsen), men mangler ennå spisebord og stoler, da det jeg hadde var alt for svært til å få plass dessverre. Det var vært litt mye på kort tid og jeg har trengt å fordøye det en del selv, fremfor å bruke tid på SoMe og jeg kommer ikke til å skrive noe særlig mer rundt en del av dette heller.
På langfredag var jeg som sagt hos besteforeldrene mine på middag, sammen med broren min og søsteren til mormor. Det var veldig koselig og det ble disket blant annet opp med noe av det beste jeg vet, nemlig kålstuing. Flere som er glade i det? Antrekket for fredag ser dere under her og som vanlig er jeg veldig fargerik hehe. I dag skal jeg prøve å slappe av mest mulig og så er det fult kjør igjen fra og med i morgen. Jeg liker egentlig hverdager med rutiner best, jeg.
Heihei! I dag har jeg hatt et møte (om man kan kalle det for det) på spis hvor vi har snakket litt om hva jeg tenker og ønsker angående videre behandling og litt hva spis og andre instanser tenker. Jeg er heldig, for jeg har flere tilbud som står hvis jeg ønsker å benytte meg av de, jeg er bare litt usikker på hva som er hensiktsmessig. Egentlig er det litt rart å skrive heldig, for egentlig burde det vært en selvfølge, når jeg tenker meg om. Jeg er utrolig i tvil på hva jeg skal gjøre, det skal jeg ærlig innrømme. Det står ikke på ønsket om å bli bedre, men mer på hva som kan hjelpe og ikke hjelpe. Det er ganske frustrerende at mye behandling blir lagt opp til pasienter med en ren anoreksidiagnose, når man selv sliter med både det og bulimi. Så vi får se hva som skjer videre, jeg vet ikke ennå selv.
Ellers har jeg ikke så mye å komme med. Det skjer liksom ikke så mye spesielt om dagen. Det ble noen antrekksbilder i desember da, så jeg bestemte meg for å ikke samle det opp sammen med en ny måned. De to øverste antrekkene er julebordantrekk og de to jeg selv likte best, men nå er jeg egentlig veldig glad i å pynte meg da hehe.
Hei dere! Det har vært litt stille fra meg de siste dagene. Jeg har ikke skrevet så mye om min egen situasjon når det kommer til spiseforstyrrelsen i det siste og grunnen til det er nok at jeg har vært svært preget av den dessverre. Julen har alltid vært svært vanskelig for meg etter jeg ble syk, men i år tok det dessverre kaka. Å skrive om ting i ettertid har bestandig vært lettere for meg enn å skrive om ting som foregår her og nå, jeg trenger ofte å legge ting litt bak meg og bearbeide egne tanker og hendelser litt. Ikke bare for å kunne skrive mer konstruktivt, men også fordi jeg synes det er vanskelig at noen skal vite her og nå situasjonen min.
Kroppen har ikke spilt helt på lag den siste tiden og jeg har jobbet veldig hardt for å kunne være hjemme i julen. I det siste har jeg vært hos legen 1-2 ganger i uken for blant annet blodprøver og siste legetime før jul var tidlig morgen lille julaften. Da var jeg veldig dårlig og ble sendt videre til sykehuset. Der møtte jeg noen utrolig gode leger og sykepleiere som alle skyndet på for at jeg skulle få komme hjem til jul. Det var så godt å bli møtt med verdighet, respekt og forståelse, da jeg dessverre har opplevd det motsatte noen en del ganger av leger (heldigvis ikke på sykehuset når det kommer til det somatiske rundt SF, der har jeg vært heldig!). På kvelden ble jeg skrevet ut etter påfyll av det kroppen manglet. Jeg var så lettet over at det akkurat gikk og gledet meg over å skulle få feire jul hjemme i år! Jeg klarte det, i grevens tid! Jeg rakk til og med at vi fikk besøk her hjemme av pappa og stemor på grøt.
Sent på kvelden lille julaften og tidlig natt til julaften derimot gikk ting helt skeis med maten for meg. Det resulterte i et ekstremt selvhat og mange tårer. Jeg hater at jeg hater min egen kropp så mye og jeg hater at det hatet styrer livet mitt så mye. Jeg sov svært lite den natten da jeg ikke klarte å stoppe å gråte og selv neste dag klarte jeg ikke å stoppe. Ikke bare var det vondt å ha det sånn, men det gjorde det enda mer vondt at det var julaften. At jeg hadde kjempet så hardt for å være hjemme til jul, klart det og likevel så fikk jeg ikke feiret jul, da jeg ikke hadde sjans i havet sånn jeg hadde det. Den årlige brunsjen hos besteforeldrene mine klarte jeg ikke å møte opp til og ei heller selve feiringen på kvelden. Jeg taklet rett og slett ikke tanken på at noen skulle se meg, se kroppen min, se hvordan jeg så ut. Jeg elsker jo egentlig jul og det knuste hjertet mitt at spiseforstyrrelsen trumfet på den verst tenkelige dagen den kunne det på.
Julaften ble tilbragt gråtende alene i pysj og gjemt bort i et stort teppe. Andreas insisterte på å være hjemme med meg da jeg hadde det veldig vondt, men jeg fikk til slutt overtalt han til å dra. Det var utrolig fint av han, men jeg vet med meg selv at jeg hadde følt meg enda verre om ikke han heller fikk feiret jul, så er jeg oppriktig glad for at han til slutt valgte å dra. Jeg, eller spiseforstyrrelsen min, klarte å ødelegge dagen helt for meg, det siste jeg ville var å ødelegge den for enda flere.
Jeg vil også understreke at poenget med å fortelle dette er ikke at dere skal sitte der og synes synd på meg. Ei heller er jeg bitter på de som har hatt en fin feiring. Så klart skulle jeg ønske at også jeg hadde en fin julaften, men jeg unner dere som hadde en fin dag det så inderlig, av hele mitt hjerte. Jeg fant faktisk litt trøst i å skrolle nedover SoMe og se at andre hadde en fin dag. Likevel så kan man ikke vite helt hvordan andre har det, for selv idylliske bilder fra julaften som blir postet er ett sekund av dagen fanget på kamera. Jeg ville bare fortelle at selvom alt ser picture perfect ut er det nødvendigvis ikke det, for jeg postet jo selv et koselig julebilde første juledag. Jeg ville også fortelle at man kanskje må senke egne forventninger noe om man er syk, for sykdom tar dessverre ikke juleferie for de fleste. Jeg håper alle hadde en så fin dag som mulig, så prøver jeg å minne meg selv på at julaften kommer igjen neste år også. Så ble det overhodet ikke slik jeg hadde håpet i år og det er forferdelig vondt, det skal jeg ikke legge skjul på. Men da blir det forhåpentligvis en bedre jul neste år, det skal jeg iallfall gjøre alt jeg kan for å få til.
(disse bildene er tatt etter julaften og ikke ser jeg slik ut på håret heller lenger)
Hvordan har deres jul vært?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Jeg har fått en del spørsmål angående spiseforstyrrelsen i det siste. Spørsmål om jeg er frisk, om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelse igjen, hvorfor jeg ikke skriver mer om den og lignende. Jeg har også fått meldinger som går på det at jeg burde skrive mer om det, da jeg gir et feilaktig bilde av livet mitt ved å ikke skrive mer om det. Saken er den at jeg velger helt selv hvor ofte jeg skal skrive om det og hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg er helt åpen om at jeg sliter og prøver på ingen måte å fremstille livet mitt som perfekt eller knirkefritt. Det er en stor forskjell på det å fremstille livet sitt perfekt og det å ikke ha full fokus på sykdom. For jeg er jo ikke spiseforstyrrelsen min, jeg har en spiseforstyrrelse. Og til tross for at den preger livet mitt noe helt ekstremt så har jeg heldigvis mye friske ting i livet mitt også. At jeg da velger å ha hovedfokuset på gode ting betyr ikke at jeg er frisk eller at jeg fremstiller det å ha en spiseforstyrrelse som et godt liv, det betyr kun det at jeg er så mye mer enn spiseforstyrrelsen. For det er jeg faktisk.
For mange med en spiseforstyrrelse kan sykdommen fort bli identiteten ens. Det er ikke noe jeg ønsker og derfor er ikke dette en blogg tilegnet sykdommen min, noe det aldri har vært og aldri kommer til å bli heller. Samtidig synes jeg også det er viktig å skrive om (på en konstruktiv måte) for å være med på å fjerne stigma, spre kunnskap og at andre kan føle seg mindre alene. Så er den jo dessverre en stor del av livet mitt, det er bare fakta. Men å skulle skrive hver dag om det gjør hverken godt for meg eller noen av dere som leser. Dere skal også vite at selvom jeg skriver om noe fint som har skjedd en dag, så betyr det ikke at hele dagen nødvendigvis har vært fin. Jeg bare synes det er viktig å ta vare på de fine øyeblikkene og ikke drukne seg selv i negativitet eller selvdestruktivitet.
Jeg er dessverre ikke frisk ennå, som noen lurte på om jeg er. Kampen er derimot ikke over og jeg kjemper med nebb og klør hver bidige dag, for jeg gir meg nemlig ikke før kampen er vunnet. Jeg skammer meg også veldig mye over hvor mye spiseforstyrrelsen preger meg, selvom jeg egentlig ikke har noen grunn til å skamme meg. Det er mye som skjer i kulissene uten at jeg deler det og livet mitt er som sagt på langt nær perfekt. Som her om dagen hvor jeg skulle i behandling: jeg satte meg på toget til Tønsberg, begynte å spise på toget, gikk rett på Burger King da jeg gikk av toget, deretter matbutikken for å kjøpe enda mere mat og så var det tilbake til toget for å dra hjem til Larvik igjen. Hvor satt jeg da jeg egentlig skulle sitte på behandler sitt kontor? På Burger King og overspiste, mens jeg bare ville synke gjennom gulvet av skam. Likevel klarte jeg å ta mot til meg og kontakte behandler. Det ble time over sms istedenfor, men bare det å klare det mens jeg stod midt i det var et stort skritt for meg. Dette er bare et eksempel på ting jeg ikke deler, nettopp fordi det ikke er der jeg vil fokuset skal ligge. Samtidig synes jeg det går ok å dele det nå som jeg har fått det litt på avstand og for å illustrere hva en spiseforstyrrelse kan gjøre med en.
Jeg synes også at balansen kan være litt vanskelig. Det er et viktig tema å skrive om, da det dessverre finnes så mye inkompetanse rundt det og ikke minst er spiseforstyrrelser enda et stort tabu i samfunnet, selvom akkurat det begynner å bli noe bedre. Samtidig så vil jeg ikke være kjent som hun som har en spiseforstyrrelse, at det er spiseforstyrrelse folk knytter opp mot meg når de hører navnet mitt. Jeg vil heller at folk skal tenke jeg er engasjert, at jeg er en venn, at jeg er en som liker foto, dans, politikk og ellers hvem jeg er som menneske. For det er det som meg meg, jeg har bare litt (mye) ekstra bagasje jeg bærer på i tillegg.
Noen har også lurt på hvordan det går med meg, hvordan ståa er og hva planen videre er. Jeg har jo delt litt om det i høst, bare ikke så veldig detaljert. Helt ærlig så har jeg ikke skrevet så mye om det fordi jeg ikke har visst hva jeg skal skrive, men shit au, la det gå: tidlig i høst havnet jeg på sykehuset på somatisk avdeling etter en overspising som gikk galt, med en farlig mengde mat igjen i magen. Farlig både fordi mengden i seg selv var farlig, men også farlig med tanke på reernæringssyndrom. Det ble noen netter på sykehuset hvor det da også ble sendt henvisning igjen til spis, som heldigvis raskt ga meg klarsignal til å begynne der igjen. Siden det har jeg gått der igjen. Det var også en liten innleggelse på meg på psykiatrisk for noen uker siden (planlagt opphold), men jeg skrev meg dessverre ut før tiden. Siden det har jeg hatt samtaler med behandler på spis to ganger i uken og skal få prøve å snu ting hjemme frem til nyåret. Noe jeg er veldig motivert for og virkelig ønsker å få til!
Å ha en spiseforstyrrelse er ikke et godt liv og jeg beklager inderlig hvis noen har fått intrykk av det ved at jeg spesielt det siste halvåret så og si kun har fokusert på gode ting i SoMe. Å leve med denne sykdommen er faktisk et helvete og det er ikke noe jeg unner noen å måtte gå gjennom. Likevel får jeg heller ikke understreket nok hvor viktig det faktisk er å prøve å ha fokus på andre ting i livet også, ikke miste seg selv helt oppi alt kaoset. Dette er nok det mest personlige innlegget jeg har skrevet på lang tid, men jeg kjente at nå var det på tide. Livet mitt har mye fint i seg og det er det verdt å kjempe for.
Åpenhet er viktig, men åpenhet kan slå begge veier. Åpenhet kan føre til større aksept, til mer kunnskap og bidra til å hjelpe andre. På en annen side kan åpenhet også føre til å påvirke andre negativt og nettopp derfor er jeg også så påpasselig med hva jeg skriver rundt dette temaet. Sisitenevnte er nemlig min store skrekk, noe jeg for all del vil unngå. Jeg føler heldigvis at jeg har funnet en ok måte å skrive om spiseforstyrrelse på uten at det er til skade og det har jeg også fått intrykk av at andre også synes jeg får til godt. Heldigvis. Så jeg velger å skrive, men jeg er ikke forpliktet til å dele. Jeg eier min historie og jeg ønsker ikke å brette ut hele livet mitt åpent på nett for alle å lese. Derfor har jeg også klare grenser for meg selv med hva jeg er komfortabel med å dele og hva jeg ikke er komfortabel med. En grense jeg heldigvis satte før jeg bestemte meg for å være åpen om spiseforstyrrelsen for første gang.
Og glem ikke, selvom jeg skriver åpent om spiseforstyrrelsen min: jeg er ikke en spiseforstyrrelse, jeg har en.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Wow, dere! Nå er det faktisk en måned siden forrige innlegg og selv om jeg har savnet bloggen har det vært godt med en pause. Man kan iallfall si at det har skjedd en god del siden sist! Vi har blant annet nemlig flyttet! Eller, det vil si: vi står midt i et flyttekaos as we speak. Alt vi absolutt skal ha og så og si alt av møbler er flyttet til den nye leiligheten, men det gjenstår himla mye. Når man flytter fra en svær tomannsbolig som til og med har flere boder (og uteplass), til en leilighet på 60 kvadratmeter er det en god del ting som ikke kan bli med på flyttelasset. Jeg har allerede fått gått gjennom veldig mye (behold/gi bort/kast), men det gjenstår ennå så mye åtte fy.. Heldigvis skal vi ikke levere nøklene til huset før siste dagen i mars. Vi var også så heldige at da vi fant denne leiligheten vi bor i nå kunne vi få starte leien halvt ut i måneden fremfor fra starten, så det ble det spart en god del kroner på. Og i huset fikk vi også kuttet ned oppsigelsestiden med en måned da det passet like godt for de som skal flytte inn der som for oss. Jeg gleder meg til å vise dere leiligheten vi har flyttet inn i etterhvert!
Noe annet stort som har skjedd er at spis (poliklinikken for spiseforstyrrelser) har valgt å avslutte meg. Det er så utrolig frustrerende, for jeg hadde en avtale der for hva planen var mens hovedbehandler er i permisjon. Jeg har valgt å ikke skrive om dette her før nå, da både Dps og jeg håpet at ting likevel skulle ordne seg, men det gjør det altså ikke. Heldigvis begynte jeg opp igjen på Dps i februar, så jeg står ikke helt på bar bakke på behandlingsfronten. Det er bare så himla frustrerende når man har en avtale og så blir det sagt at en slik avtale ikke eksisterer, når både Dps og jeg vet at den gjør det, nettopp fordi vi var med på å lage den avtalen sammen med spis. Jeg har iallfall fått beskjed fra spis at jeg gjerne kan søke meg tilbake når hovedbehandler er tilbake, så vi får se hva vi gjør.
Ellers er det faktisk mere spennende ting som skjer i livet mitt, men det får dere vente med å få høre om til senere denne uken. Jeg har nemlig skrevet en kontrakt på noe, så hvis dere har fulgt meg nøye klarer dere kanskje nå å gjette det utifra små hint her og der. Ikke nok med det, men Andreas har også begynt i ny jobb, så her har det skjedd en del ting siden sist!
Mandag var en forferdelig dag og jeg er helt hoven i ansiktet etter all gråtingen. Lucy, min kjære Lucy ble avlivet. Tenk det at jeg har hatt henne siden hun var barn. Siden jeg var barn. Hun ble født hjemme hos oss, så vi har kjent hverandre fra dag én. Det gjør så vondt at hun ikke er her mer. Klistremerket mitt, som elsket å være med meg og ligge oppå meg, helst hele tiden. Som kom løpende når jeg gråt for å trøste meg. Som elsket kos og gjerne ville sove rett ved siden av meg i sengen på natten. Lucy som alltid har vært der, som jeg vokste opp med. Fjorten år fikk vi sammen.
Jeg visste det kom til å bli vondt, men jeg klarte ikke se for meg hvor vondt det skulle bli. Tårene vil ikke stoppe. Fine jenta mi ble begravet i en hvit eske i hagen til besteforeldrene mine. Med en rose i armene og et gullfarget hjertesmykke. Det er så vondt og det er så rart. Jeg venter på at hun hvert øyeblikk skal komme bort til meg, mjaue og hoppe opp i fanget mitt. Men hun kommer ikke. Det var oss to i mot verden og nå, nå er det bare meg. Sov godt da, jenta mi. Jeg elsker deg.
Det har blitt spurt en rekke ganger om jeg kan skrive mer om hvordan det går med meg og om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelsen. Sannheten er at jeg ikke helt har visst hva jeg skal skrive. For hva gjør man når det som holder en i live også dreper en? Hva sier eller skriver man da? Det er litt sånn jeg føler det for tiden. Spiseforstyrrelsen tar fra meg så mye, samtidig som jeg føler at det ikke går an å leve uten den. La meg være ærlig, la meg vise dere sårbarheten min.
For meg er spiseforstyrrelsen er forsvarsmekanisme. Et skjold som beskytter meg, til tross for at det skader meg. En vegg jeg setter opp for å holde ting ute, men siden veggen står der holder den også ting vekk fra meg. Når ikke ut, når ikke inn. Hva skjer da når jeg prøver å fjerne dette skjoldet? Når jeg da blir bedre, men samtidig verre.
Jeg har prøvd å senke skjoldet litt i noen uker. For endte gang. Gi litt slipp på kontrollen og tillate meg å trosse spiseforstyrrelsen ekstra. Det har blant annet ført til at jeg har klart å spise bedre utenom overspising og oppkast. Det har blitt flere måltider og bedre måltider. Det har også blitt mer selvhat og enda mer angst, noe som har resultert i mer overspising og oppkast. Jeg ble bedre fra den ene siden av spiseforstyrrelsen, men for å klare å stå i det ble jeg verre på den andre siden. Hvorfor skal det alltid tippe den ene eller andre veien? Spis eller bli spist.
Litt som å stå på en vektskål man ikke kan hoppe av. Fjerner man litt vekt fra den ene siden vil den andre siden havne enda lenger ned. Balansen blir feil, den finnes ikke.
Det føles ganske håpløst ut for tiden. Jeg har kjempet mot dette monsteret i så mange år. Jeg har gått frem og jeg har gått tilbake. Jeg har senket skjoldet, for så å holde det opp igjen, bare enda hardere. Det føles ut som en evig runddans det er umulig å komme seg ut av. Som om jeg må velge mellom pest eller kolera, at friskhet og frihet ikke er et valg jeg har. Om det faktisk er sånn eller ikke, det er ikke godt å si.
Hit, men ikke lenger. Det er det jeg tenker. Jeg tror det er på tide å bytte kamp. Ikke gi meg, men rett og slett bytte mål. Det er ikke noe mål lenger for meg å bli frisk. Det nye målet mitt er å klare å leve best mulig med sykdommen. Jeg er sliten av å være syk, men jeg er også sliten av disse endeløse kampene som jeg (føler/tror jeg) aldri vinner. Alle nederlagene og hvor tungt jeg tar dem. Jeg vil jo kjenne litt mestring jeg også.
Noen ganger må man la andre bære håpet for en når man selv ikke klarer og det er helt greit. Dette har jeg godt av å minne meg selv på og det tror jeg det er flere som har godt av å bli minnet på også. Kanskje jeg en dag igjen er klar for å virkelig ta opp kampen, kanskje ikke. Enn så lenge fokuserer jeg på å gjøre det beste ut av det. Innfinne meg med at små seiere også er seiere og at noen ganger er faktisk det bra nok. At man ikke kan løpe i mål hver gang og at det er greit.
La meg face det og la meg være ærlig: det er ikke alle kamper man kan vinne. Men hvordan man velger å håndtere de tapte slagene og nederlagene, det er minst like viktig. Jeg gir meg ikke, det er ikke det jeg mener. Jeg bare kjemper en litt annen kamp og jeg lar de rundt meg bære håpet. Når det som dreper deg også holder deg i live, ja da velger jeg å leve.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Bildene er fine, de ble jeg fornøyd med. Teksten derimot, det er den jeg sikter til. Dette er ikke et “så synd det er på meg” innlegg. Det er et innlegg om følelser og tanker, et innlegg om hvordan hodet og tankene kan fungere. Kanskje kjenner noen seg igjen, kanskje ikke. Det er lenge siden jeg var ordentlig personlig med dere her inne. Lenge siden jeg har skrevet noen tekster fra hjertet eller noen tekster fra hvordan ting fungerer oppe i hodet mitt. Egentlig liker jeg jo å være litt personlig, la dere få noen glimt. Bare ikke så mye at jeg føler meg totalt blottlagt, for det ønsker jeg virkelig ikke. Det har blitt etterspurt flere slike innlegg, hvor jeg kan dele litt om følelser og tanker. Nå føler jeg meg endelig klar til å dele litt igjen, så her får dere et lite innblikk i hvordan jeg har det og hva som tar svært stor plass i hodet mitt. Alt for stor plass i grunn, men jeg jobber med å se forskjell på det rasjonelle og det irrasjonelle. Det er ikke bare, bare, men jeg er på vei.
Det konstante jaget etter å bli likt av alle, det er der hele tiden. Jeg vet jo så godt at det ikke går og det er himla slitsomt å prøve å please andre kontant. Redd for å si nei til ting, redd for at andre ikke synes jeg bidrar nok eller stiller opp nok. Redd for at andre skal tro at jeg misliker dem hvis jeg ikke sier ja. Redd for at andre skal mislike meg hvis jeg ikke sier ja. Så da sier jeg ja, mer enn jeg egentlig har kapasitet til. Så får det heller gå litt rett vest med hvordan jeg får det i ettertid. Det er lettere å sitte med det enn å sitte med en følelse av å ikke være nok.
Jeg er så redd for at noen skal bli sint på meg og den frykten sitter så hardt. Så hardt at jeg noen ganger ikke tør å gå ut av døren hjemme engang. Så redd for alt mulig og det å ikke kunne ha kontroll. “Tenk om postmannen blir sint hvis jeg møter på han, for kanskje lukket jeg ikke postkassen pent nok?”. Jeg vet jo at det er helt tullete, men slike ting som dette sitter så i. Det griper om meg og jeg blir lammet av frykt. Føler jeg ikke får puste. For ordens skyld så har jeg aldri fått kjeft av postmannen. Det er så slitsom å bekymre seg konstant og være så redd for alt som kan skje. For tenk om jeg har gjort noe feil og tenk om noen blir sinte. Tenk om.
Samvittigheten gnager konstant for alle feilene jeg gjør og alle feilene jeg føler at jeg gjør. Tenk om noen tror jeg er sure på dem fordi jeg glemte å smile da jeg gikk forbi dem tidligere? Tenk om det jeg sa ble veldig dumt/feil, selvom jeg ikke mente det sånn? Tenk om jeg ikke gjorde det helt riktig? Ikke bare det, men jeg kan også ennå være dypt fortvilet over ting som har skjedd for mange år siden. Jeg overtenker konstant. Det er aldri fred å få. Jeg gikk i flere år og trodde at ei hatet meg fordi jeg en gang bannet i en setning da jeg snakket med henne, hvor jeg sa noe sånt som at noe “var jævla gøy” og hun reagerte på ordet jævla. Hun husker det nok ikke engang, men jeg gjør. Så alt for godt.
Det er slitsomt, vondt og vanskelig å tenke så mye. Å hele tiden ufrivillig overanalysere alt jeg sier og gjør og ikke minst svært mye av det andre sier og gjør til/mot meg. Usikkerheten som blomstrer og jeg som visner. Hvorfor kan jeg ikke bare slutte med det? Hvorfor er det så himla viktig å bli likt av alle? Eller å aldri si eller å gjøre noen feil? Hvorfor skal den irrasjonelle frykten prege meg så mye når jeg vet at den er nettopp det: irrasjonell. Jeg føler meg så malplassert. Er det sånn det skal være? Er det sånn man skal ha det? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kanskje jeg en dag kan slutte å være så redd. Kanskje. Det hadde vært fint.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Det var en litt spesiell dag i går. Tenk det, at etter fire måneder som innlagt ble jeg skrevet ut! Det var rart å pakke sammen alle tingene (jeg kan fortelle at det samler seg opp en del på fire måneder) og si hade til alle sammen. Jeg har jo hatt permisjon hver eneste helg, så akkurat nå er det mer den følelsen jeg sitter med. Det går nok mere opp for meg at jeg faktisk er skrevet ut på søndag, den dagen jeg vanligvis har dratt tilbake dit. Jeg skal ærlig innrømme at det var skikkelig godt å komme hjem iallfall! Selv om det blir rart å ikke skulle tilbake igjen og ikke minst blir det rart å ikke se medpasientene hver dag. De har vært gode som gull og virkelig gjort oppholdet hakket lettere!
Planen var egentlig å pakke ut alt sammen hjemme i går, men etter en hektisk dag kjente jeg at jeg rett og slett ikke hadde krefter igjen. Dermed fikk det stå til i dag, så nå har jeg iallfall fått orden i det. Det er fint at jeg egentlig ikke har noen planer denne helgen, jeg trenger nemlig litt tid på å lande. Dessuten er det en del ting som må gjøres her hjemme og jeg har egentlig mer enn nok med det.
Planen videre er å gå poliklinisk på spis i Tønsberg og fortsette å jobbe for å bli bedre. Jeg har en time med behandler til uken, men etter det er det tre uker med sommerferie før det blir på´n igjen. Nå tar jo ikke sykdommen sommerferie og jeg gruer meg litt til å gå så lenge uten å ha noen i behandlingsapparatet å snakke med. Det er jo en litt sårbar periode nå siden det er overgangen fra innlagt til å være utskrevet. Samtidig skal det bli litt deilig å ha ferie, til tross for at jeg kommer til å jobbe på som pokker selv.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Oi, klokken har blitt en del allerede! Jeg har vært på dansing i kveld og da jeg kom tilbake til avdelingen måtte jeg dusje og spise litt, derfor har jeg ikke fått satt meg ned før nå. På dansingen i dag lærte vi en del av en utrolig fin koreografi som jeg virkelig gleder meg til å fortsette på! Den traff blink på akkurat sånn type koreografi/dans jeg elsker hehe. Vi danset ute på gresset på grunn av covid-restriksjoner, men neste gang ser det ut til av vi kan være inne. Det er deilig å danse ute altså, men det blir ikke helt det samme.
Uansett, på tirsdag var det en utrolig koselig kveld med grilling i en park sammen med de gamle proffene fra forandringsfabrikken! Den gjengen er så koselig og jeg hadde det skikkelig fint! All den varmen og kjærligheten blant denne gjengen er ubeskrivelig og jeg er så glad for at jeg tidligere har fått være med å blant annet holde viktige foredrag med dem! Jeg tok bilder av andre også altså, men det hadde blitt litt stress å skulle spørre alle og enhver om å få poste bildene, så derfor blir det bare postet bilder av meg, Monica og Emma.
