NÅR DET SOM DREPER DEG OGSÅ HOLDER DEG I LIVE

Det har blitt spurt en rekke ganger om jeg kan skrive mer om hvordan det går med meg og om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelsen. Sannheten er at jeg ikke helt har visst hva jeg skal skrive. For hva gjør man når det som holder en i live også dreper en? Hva sier eller skriver man da? Det er litt sånn jeg føler det for tiden. Spiseforstyrrelsen tar fra meg så mye, samtidig som jeg føler at det ikke går an å leve uten den. La meg være ærlig, la meg vise dere sårbarheten min.

For meg er spiseforstyrrelsen er forsvarsmekanisme. Et skjold som beskytter meg, til tross for at det skader meg. En vegg jeg setter opp for å holde ting ute, men siden veggen står der holder den også ting vekk fra meg. Når ikke ut, når ikke inn. Hva skjer da når jeg prøver å fjerne dette skjoldet? Når jeg da blir bedre, men samtidig verre.

Jeg har prøvd å senke skjoldet litt i noen uker. For endte gang. Gi litt slipp på kontrollen og tillate meg å trosse spiseforstyrrelsen ekstra. Det har blant annet ført til at jeg har klart å spise bedre utenom overspising og oppkast. Det har blitt flere måltider og bedre måltider. Det har også blitt mer selvhat og enda mer angst, noe som har resultert i mer overspising og oppkast. Jeg ble bedre fra den ene siden av spiseforstyrrelsen, men for å klare å stå i det ble jeg verre på den andre siden. Hvorfor skal det alltid tippe den ene eller andre veien? Spis eller bli spist.

Litt som å stå på en vektskål man ikke kan hoppe av. Fjerner man litt vekt fra den ene siden vil den andre siden havne enda lenger ned. Balansen blir feil, den finnes ikke.

Det føles ganske håpløst ut for tiden. Jeg har kjempet mot dette monsteret i så mange år. Jeg har gått frem og jeg har gått tilbake. Jeg har senket skjoldet, for så å holde det opp igjen, bare enda hardere. Det føles ut som en evig runddans det er umulig å komme seg ut av. Som om jeg må velge mellom pest eller kolera, at friskhet og frihet ikke er et valg jeg har. Om det faktisk er sånn eller ikke, det er ikke godt å si.

Hit, men ikke lenger. Det er det jeg tenker. Jeg tror det er på tide å bytte kamp. Ikke gi meg, men rett og slett bytte mål. Det er ikke noe mål lenger for meg å bli frisk. Det nye målet mitt er å klare å leve best mulig med sykdommen. Jeg er sliten av å være syk, men jeg er også sliten av disse endeløse kampene som jeg (føler/tror jeg) aldri vinner. Alle nederlagene og hvor tungt jeg tar dem. Jeg vil jo kjenne litt mestring jeg også.

Noen ganger må man la andre bære håpet for en når man selv ikke klarer og det er helt greit. Dette har jeg godt av å minne meg selv på og det tror jeg det er flere som har godt av å bli minnet på også. Kanskje jeg en dag igjen er klar for å virkelig ta opp kampen, kanskje ikke. Enn så lenge fokuserer jeg på å gjøre det beste ut av det. Innfinne meg med at små seiere også er seiere og at noen ganger er faktisk det bra nok. At man ikke kan løpe i mål hver gang og at det er greit.

La meg face det og la meg være ærlig: det er ikke alle kamper man kan vinne. Men hvordan man velger å håndtere de tapte slagene og nederlagene, det er minst like viktig. Jeg gir meg ikke, det er ikke det jeg mener. Jeg bare kjemper en litt annen kamp og jeg lar de rundt meg bære håpet. Når det som dreper deg også holder deg i live, ja da velger jeg å leve.

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

A LAND WITH A THOUSANDS SUNS

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Bildene er fine, de ble jeg fornøyd med. Teksten derimot, det er den jeg sikter til. Dette er ikke et “så synd det er på meg” innlegg. Det er et innlegg om følelser og tanker, et innlegg om hvordan hodet og tankene kan fungere. Kanskje kjenner noen seg igjen, kanskje ikke.
Det er lenge siden jeg var ordentlig personlig med dere her inne. Lenge siden jeg har skrevet noen tekster fra hjertet eller noen tekster fra hvordan ting fungerer oppe i hodet mitt. Egentlig liker jeg jo å være litt personlig, la dere få noen glimt. Bare ikke så mye at jeg føler meg totalt blottlagt, for det ønsker jeg virkelig ikke. Det har blitt etterspurt flere slike innlegg, hvor jeg kan dele litt om følelser og tanker. Nå føler jeg meg endelig klar til å dele litt igjen, så her får dere et lite innblikk i hvordan jeg har det og hva som tar svært stor plass i hodet mitt. Alt for stor plass i grunn, men jeg jobber med å se forskjell på det rasjonelle og det irrasjonelle. Det er ikke bare, bare, men jeg er på vei.

Det konstante jaget etter å bli likt av alle, det er der hele tiden. Jeg vet jo så godt at det ikke går og det er himla slitsomt å prøve å please andre kontant. Redd for å si nei til ting, redd for at andre ikke synes jeg bidrar nok eller stiller opp nok. Redd for at andre skal tro at jeg misliker dem hvis jeg ikke sier ja. Redd for at andre skal mislike meg hvis jeg ikke sier ja. Så da sier jeg ja, mer enn jeg egentlig har kapasitet til. Så får det heller gå litt rett vest med hvordan jeg får det i ettertid. Det er lettere å sitte med det enn å sitte med en følelse av å ikke være nok.

 

Jeg er så redd for at noen skal bli sint på meg og den frykten sitter så hardt. Så hardt at jeg noen ganger ikke tør å gå ut av døren hjemme engang. Så redd for alt mulig og det å ikke kunne ha kontroll. “Tenk om postmannen blir sint hvis jeg møter på han, for kanskje lukket jeg ikke postkassen pent nok?”. Jeg vet jo at det er helt tullete, men slike ting som dette sitter så i. Det griper om meg og jeg blir lammet av frykt. Føler jeg ikke får puste. For ordens skyld så har jeg aldri fått kjeft av postmannen. Det er så slitsom å bekymre seg konstant og være så redd for alt som kan skje. For tenk om jeg har gjort noe feil og tenk om noen blir sinte. Tenk om.

 

Samvittigheten gnager konstant for alle feilene jeg gjør og alle feilene jeg føler at jeg gjør. Tenk om noen tror jeg er sure på dem fordi jeg glemte å smile da jeg gikk forbi dem tidligere? Tenk om det jeg sa ble veldig dumt/feil, selvom jeg ikke mente det sånn? Tenk om jeg ikke gjorde det helt riktig? Ikke bare det, men jeg kan også ennå være dypt fortvilet over ting som har skjedd for mange år siden. Jeg overtenker konstant. Det er aldri fred å få. Jeg gikk i flere år og trodde at ei hatet meg fordi jeg en gang bannet i en setning da jeg snakket med henne, hvor jeg sa noe sånt som at noe “var jævla gøy” og hun reagerte på ordet jævla. Hun husker det nok ikke engang, men jeg gjør. Så alt for godt.

 

Det er slitsomt, vondt og vanskelig å tenke så mye. Å hele tiden ufrivillig overanalysere alt jeg sier og gjør og ikke minst svært mye av det andre sier og gjør til/mot meg. Usikkerheten som blomstrer og jeg som visner. Hvorfor kan jeg ikke bare slutte med det? Hvorfor er det så himla viktig å bli likt av alle? Eller å aldri si eller å gjøre noen feil? Hvorfor skal den irrasjonelle frykten prege meg så mye når jeg vet at den er nettopp det: irrasjonell. Jeg føler meg så malplassert. Er det sånn det skal være? Er det sånn man skal ha det? Hvorfor? Hvorfor ikke?

 

 

Kanskje jeg en dag kan slutte å være så redd. Kanskje. Det hadde vært fint.

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

SKREVET UT FRA DPS!

Det var en litt spesiell dag i går. Tenk det, at etter fire måneder som innlagt ble jeg skrevet ut! Det var rart å pakke sammen alle tingene (jeg kan fortelle at det samler seg opp en del på fire måneder) og si hade til alle sammen. Jeg har jo hatt permisjon hver eneste helg, så akkurat nå er det mer den følelsen jeg sitter med. Det går nok mere opp for meg at jeg faktisk er skrevet ut på søndag, den dagen jeg vanligvis har dratt tilbake dit. Jeg skal ærlig innrømme at det var skikkelig godt å komme hjem iallfall! Selv om det blir rart å ikke skulle tilbake igjen og ikke minst blir det rart å ikke se medpasientene hver dag. De har vært gode som gull og virkelig gjort oppholdet hakket lettere!

Planen var egentlig å pakke ut alt sammen hjemme i går, men etter en hektisk dag kjente jeg at jeg rett og slett ikke hadde krefter igjen. Dermed fikk det stå til i dag, så nå har jeg iallfall fått orden i det. Det er fint at jeg egentlig ikke har noen planer denne helgen, jeg trenger nemlig litt tid på å lande. Dessuten er det en del ting som må gjøres her hjemme og jeg har egentlig mer enn nok med det.

Planen videre er å gå poliklinisk på spis i Tønsberg og fortsette å jobbe for å bli bedre. Jeg har en time med behandler til uken, men etter det er det tre uker med sommerferie før det blir på´n igjen. Nå tar jo ikke sykdommen sommerferie og jeg gruer meg litt til å gå så lenge uten å ha noen i behandlingsapparatet å snakke med. Det er jo en litt sårbar periode nå siden det er overgangen fra innlagt til å være utskrevet. Samtidig skal det bli litt deilig å ha ferie, til tross for at jeg kommer til å jobbe på som pokker selv.

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

GRILLING MED FORANDRINGSFABRIKKEN

Oi, klokken har blitt en del allerede! Jeg har vært på dansing i kveld og da jeg kom tilbake til avdelingen måtte jeg dusje og spise litt, derfor har jeg ikke fått satt meg ned før nå. På dansingen i dag lærte vi en del av en utrolig fin koreografi som jeg virkelig gleder meg til å fortsette på! Den traff blink på akkurat sånn type koreografi/dans jeg elsker hehe. Vi danset ute på gresset på grunn av covid-restriksjoner, men neste gang ser det ut til av vi kan være inne. Det er deilig å danse ute altså, men det blir ikke helt det samme.

Uansett, på tirsdag var det en utrolig koselig kveld med grilling i en park sammen med de gamle proffene fra forandringsfabrikken! Den gjengen er så koselig og jeg hadde det skikkelig fint! All den varmen og kjærligheten blant denne gjengen er ubeskrivelig og jeg er så glad for at jeg tidligere har fått være med å blant annet holde viktige foredrag med dem! Jeg tok bilder av andre også altså, men det hadde blitt litt stress å skulle spørre alle og enhver om å få poste bildene, så derfor blir det bare postet bilder av meg, Monica og Emma.

 

 


Vi fikk også et koselig takkekort og tidenes deiligste ullteppe!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

JEG TRENGTE LITT MER HJELP

Så satt man der igjen da, i en seng på et sykehus. Det er ikke noe dramatisk som har skjedd, dette har vært en planlagt innleggelse. Det har nemlig ikke gått så alt for bra den siste tiden. Jeg kom hit i uke 18, men jeg har ikke skrevet noe om det før nå. Jeg trengte litt tid på å la det synke inn, uten at alle skulle vite. Fra den ble snakk om innleggelse til jeg faktisk ble lagt inn tok det veldig kort tid. Det kom litt brått på, til tross for at jeg var forberedt på at ting kunne skje raskt. Hver helg er det heldigvis permisjon, så da får jeg sett de jeg bor med (altså Andreas og kattene) og jeg får øvd meg på å stå enda mer på egne ben. Det er godt.

Jeg hadde jo som mål at jeg skulle holde meg langt unna sykehus i 2021. Men så kom jeg krypende med halen mellom beina og trengte mere hjelp, noe behandlerne mine var enige i. Nå er det jo ingen skam i å be om hjelp og ei heller å ta i mot hjelp. Jeg skammer meg over å ikke klare ting bedre på egenhånd. Det er bare det at jeg var så sikker på at jeg virkelig skulle klare meg med kun poliklinisk behandling dette året. Det forrige året var jeg nemlig veldig mye borte hjemmefra og det er vondt. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg får, jeg skulle bare ønske at jeg hadde vært frisk nok til å ikke trenge den.

Det er så himla frustrerende å ikke ha kommet lenger. Jeg har kommet langt altså, så tidligere behandling har vært langt fra bortkastet. Jeg skulle bare ha vært enda friskere, helst i går. Denne gangen prøves det noe nytt: tid. Det blir ikke kun brannslukning, men tid til å bearbeide ting og tid til å forhåpentligvis klare å stå på egne bein i den o så store verden. Jeg tror det er tid det har skortet på tidligere. Jeg har blitt bedre, men ikke hatt tid nok til å klare å være bedre.

Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å skrive spesielt mye rundt selve innleggelsen og lignende. Jeg har jo vært her en liten stund allerede, men blogget slik at man ikke har sett eller lest hvor jeg har vært. Kanskje kommer jeg til å skrive litt, kanskje ikke. Det blir iallfall en spørsmålsrunde om ikke så alt for lenge, da noen av dere lesere kanskje har noen spørsmål. Så får vi det ut av verden hehe. Denne uken her blir iallfall kort på grunn av påske. Jeg kom tilbake til avdelingen i går etter permisjon og drar hjem igjen alt på onsdag. Da blir jeg hjemme frem til mandag kveld og det håper jeg på skal gå bra:)

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

HVORDAN GÅR DET EGENTLIG MED MEG?

Jeg har så mye på hjertet uten å vite hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive. Vanligvis går det av seg selv så fort jeg begynner å skrive, så jeg prøver på det denne gangen også. Det har vært en periode nå  nylig hvor ting har gått ganske så dårlig, hvor det har vært veldig mange episoder med overspising/oppkast hver eneste dag. En periode hvor jeg ikke har hatt en eneste dag fri fra overspising og oppkast, en periode som har vart i noen måneder nå. Det har vært slitsomt og det har tært på kroppen. Jeg har skammet meg fælt og egentlig ikke turt å innrømme hvor ille det faktisk har vært eller hvor dårlig jeg har følt meg. Samtidig har jeg vært flinkere til å spise utenom overspising/oppkast og hadde det ikke vært for det hadde jeg vel kjørt meg selv helt ned i knestående.

To skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover, eller hva? For hvis man bare ser på det negative så har hyppigheten av overspising/oppkast økt, men så er det jo noe friskhet som har skjedd også: jeg har klart å spise mer utenom disse episodene og jeg har klart å øke vekta noe. Dermed går det faktisk fremover til syvende og sist.

Nå har jeg heldigvis kommet meg inn i en bedre periode igjen. Takk og lov, for det trengte jeg virkelig nå! Forrige uke var jeg faktisk uten overspising/oppkast to av dagene og det er veldig stort for meg! Jeg jobber nå med å prøve å ikke bli så sint på meg selv når jeg sprekker og faktisk å tillate meg å sprekke noen ganger. Dette fører til færre episoder med sprekker for min del. Det høres kanskje veldig bakvendt ut, men samtidig er det ganske logisk. Hvis man nekter deg selv sjokolade er det fort å ende opp med å spise enda mer sjokolade enn om man bare hadde tillat seg litt. Litt sånn er det for meg også.

Jeg jobber hardt med å redusere. For meg funker det ikke å slutte tvert. Det har jeg prøvd utallige ganger og det har gått like dårlig hver gang. Samtidig vil jeg jo så gjerne klare, og helst ha klart det i går, så jeg havner i den samme fella gang på gang: jeg hopper over for mye. Jeg synes det er tøft å ta et skritt om gangen, men nå er det jo det som faktisk funker for meg. Jeg sliter også veldig med mye dårlig samvittighet. Jeg jobber nå for å ta de valgene som er best for meg. Ofte sier jeg ja til mer enn jeg klarer, kun fordi jeg ikke vil skuffe de rundt meg eller være til bry. Det resulterer i at ting går dårlig, men det vet jo ikke de rundt meg, for de ser det jo ikke. Jeg synes det kan være lettere enn å takke nei eller si at jeg må ha det sånn og sånn. Det er vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv.

Så hvordan går det egentlig med meg? Det går litt opp og det går litt ned. Det går litt frem og det går tilbake. Jeg er mye redd, fordi jeg ofte har følt at dette er en evig runddans. Jeg er redd for å aldri komme meg ut av dette. Å bli friskere tar tid og jeg må tillate meg selv å faktisk gi meg den tiden.

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

DERFOR STUDERER ELLER JOBBER JEG IKKE

Jeg har fått en del spørsmål i det siste om hvorfor jeg ikke studerer eller jobber og det skjønner jeg godt at folk lurer på. Helt ærlig så lurer jeg faktisk på det selv, for jeg vil jo så gjerne! Dessuten har jeg tro på at jeg kan få det til ved hjelp av litt tilrettelegging. Jeg velger å legge ved tre av kommentarene jeg har fått angående hvorfor jeg ikke bare studerer og det interessante er jo det at jeg er veldig enig i poengene. Dessverre er ikke det bestandig nok.

Istedenfor et vanlig innlegg hvor jeg svarer på spørsmål velger jeg å heller vise dere noen av kommentarene / spørsmålene jeg har fått ang jobb/studier og heller svare utfyllende på disse. Resten av spørsmålene som kom inn tar jeg bare å svarer på på Instagram. Før jeg skal forklare kan dere få lese kommentarene for å få et bedre innblikk i hva jeg faktisk svarer på:)

Frodith: Kan du ikke begynne å studere? Må man vente til man er friskere? Du har jo ønsker om en utdannelse, og jeg tenker at å begynne med noe man vil bli vil få fokuset litt vekk innimellom fra det som har fått så mye fokus i livet ditt. Jeg kan jo ikke mye om din sykdom, så jeg vet ikke om dette vanskelig lar seg gjøre, når man sliter med spiseforstyrrelse? Håper du får det bedre snart <3

Anonym: Frodith stilte et godt spørsmål på et tidligere innlegg her, som jeg også lurer på hva du ville svart på. Hvorfor må du vente til du er frisk før du starter på studier? Hvis du drømmer om ting for fremtiden, hvorfor ikke begynne å gå på veien mot drømmene dine allerede nå? Jeg skjønner at det å kjempe mot psykdom er en stor jobb i seg selv, men hvis du lar andre positive ting begynne å få større plass i livet ditt, og prioriterer det, kanskje sf får mindre plass som en følge av det?

Anonym: Anonym over har et godt poeng. Jeg har vært syk i mange år, riktig nok hemmelig syk til tross for at det stort sett var ganske lett å se. Men fullførte både bachelor, master og profesjonstudie. Det var først da jeg tok tak i problemene og ble enig med fastlegen om å sykemelde meg ting begynte å gå ganske skeis. Det ble ikke 100% tid til å fokusere på å bli frisk, men 100% til å dyrke alt det syke. Men ved å fylle på dagene med friske aktiviteter, blir det litt mindre tid igjen til å være syk. For å ha syk som en identitet er noe dritt jeg ikke unner noen, det blir man kun dårligere av.
Men om studere er noe du virkelig vil, synes jeg du skal prøve det. Kanskje tar det lenger tid enn normert, kanskje må du starte på det samme studiet et par ganger, men å fullføre er jeg sikker på du klarer. Høgskoler og universitet skal jo også tilrettelegge ved sykdom m.m
Og det å komme ut i jobb og føle at man bidrar i samfunnet kan være en real confidence boost. Herregud som jeg gleder meg til å kunne skatte av inntekt igjen.

Aller helst vil jeg begynne å studere og jeg hadde sett for meg barnehagelærer over nettstudier, der er det kun fire mandager pr termin man må møte opp fysisk. Jeg er strukturert når det kommer til skole/studier, mye av skolegangen min tidligere har tross alt foregått over nett og da må man være strukturert for å få det til og iallfall for å få gode karakterer. Det positive med nettstudier er at jeg da kan studere hvor som helst og det går fint an å kombinere det med behandling.

Problemet er bare det at jeg har fått avslag fra NAV til å kunne studere. Egentlig ville jeg søke meg inn i vinter og begynne å studere denne høsten her, men slik ble det altså ikke. Det er flere årsaker til det, men hovedårsaken er at det ikke kan garanteres at jeg er i stand til å jobbe 100% som barnehagelærer etter endt studier. Spør du meg er det et helt tåpelig argument da man aldri kan garantere noe slikt 100%. For alt jeg vet (lite sannsynlig, men et eksempel blant hundre ting som kan skje) kan jeg bli utsatt for en ulykke og ende opp lam. Man vet aldri. At den ene behandleren min har bekreftet for NAV at jeg kommer til å klare oppfølging av studier kombinert med behandling og at det er stor sannsynlighet for at jeg kan begynne å jobbe som barnehagelærer etter studiene var ikke godt nok for NAV.

Alternativ to er jo å begynne å jobbe. Slik som situasjonen er nå så er det noen dager som er så dårlige at jeg ikke kan garantere å kunne møte opp eller være hele tiden til faste tider. Jeg vil ikke gå mer inn i konkrete årsaker da det er privat, men slik er det altså. Derfor kom jeg med en idé til NAV at det kanskje kunne gå an å lage en avtale med en barnehage hvor jeg var ekstra, slik at jeg kunne ha noe å gå til, føle meg som en ressurs og få litt arbeidserfaring. Altså å ikke være ansatt i starten eller en å regne med, men at det er en bonus når jeg er der. Det synes jeg hadde vært en fin ting, både for meg og barnehagen. De får en ekstra resurs innimellom og jeg får en jobb på en måte. Litt vanskelig å forklare dette skriftlig, men jeg håper dere skjønner.

Dette fortalte jeg da til NAV at jeg ønsker å begynne med og tenkte at dette var en flott idé, noe det er. Problemet? Jeg får ikke lov da NAV mener at et slikt system / avtale ikke er innenfor reglementet deres. Jeg har også sagt at jeg selv kan ta kontakt med barnehager og ordne en slik avtale for meg selv uten innblanding fra NAV, men det fikk jeg heller ikke lov til. Avslag igjen.

Det er så frustrerende når jeg så gjerne vil og er veldig sikker på at jeg kunne fått til, men ikke får lov. Hadde det vært opp til meg hadde det blitt et av alternativene over her, kanskje til og med kombinert. Så derfor skjønner jeg veldig godt at dere lurer på hvorfor jeg ikke studerer eller jobber litt, for jeg lurer faktisk selv. Jeg ser virkelig ikke problemet med noen av de alternativene jeg har kommet opp med. I oktober har jeg nytt møte med NAV hvor vi skal diskutere veien videre og jeg kommer til å ta opp disse alternativene igjen. Det kommer også til å være noen til stede som støtter meg i mine ønsker angående jobb og studier. Ønsk meg lykke til, for det trenger jeg!

 

Håper det var oppklarende! Hvis noen av dere har noen tips eller råd til situasjonen jeg står i setter jeg stor pris på det!

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

JEG BLE SKREVET UT…

Vel, hvor skal jeg starte..? Innlegget som ble postet i går var forhåndsskrevet, for det har nemlig skjedd en hel del ting siden i går. Jeg hadde behandlingsmøte da og det gikk ikke så alt for bra. Kort fortalt så har jeg ikke klart å spise nok når jeg har vært hjemme, noe som har resultert i at jeg ikke har gått opp alt det jeg skulle i uken. Tirsdagen ble i tillegg svært utfordrende da jeg så et tall på vekten jeg ikke har sett i voksen alder før, noe som førte til at jeg ikke klarte stort av det som stod på kostplanen. Jeg kunne fått en siste sjanse ved å ta igjen alt det jeg ikke hadde spist, men det ble rett og slett for mye til at jeg kunne love å klare det. Det ble da besluttet å skrive meg ut før tiden.

Derfor ble jeg skrevet ut i dag og i skrivende stund sitter jeg i sofaen hjemme. Klokken 12 tok jeg bussen fra Oslo, men før det hadde jeg frokost, somatisk ut sjekk, utsamtale med behandler og en liten avslutning. Egentlig skulle jeg skrives ut på tirsdag, så det er ikke så mange dager jeg “mister”, men jeg synes så klart det er utrolig synd at det var sånn det skulle bli (jeg forstår det jo altså).

Jeg ble også minnet på å huske på alt hva jeg har fått til, for det er faktisk veldig mye. Ting føltes helt håpløst ut i går da jeg fikk beskjeden om at jeg skrives ut og det ble mange tårer, men heldigvis går det mye bedre i dag. Så nå er jeg hjemme, klar til å kjempe videre.

 

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

PAKKET OG KLAR TIL Å DRA I ALL HAST

Jeg skriver i grunn ikke så mye om hvordan det går med meg, både behandlingsmessig og følelsesmessig. Dere etterlyser at jeg skal skrive mer om det, men jeg har med vilje unngått å skrevet for mye. Denne bloggen skal ikke være et negativt sted, hverken for meg eller andre. Så jeg blogger mest om vanlige ting, som blant annet strikking og antrekk. Innleggene om psykisk helse er hovedsakelig skrevet for å informere, hjelpe og spre kunnskap. Likevel så oppdaterer jeg dere innimellom på hvordan det går med meg og hvordan jeg har det og det er nettopp det som dette innlegget skal handle om. For forrige torsdag var svært tøff og vond.

Det var mange ting som gikk galt den dagen i grunn. Det bare ballet seg på og det endte med at jeg fikk et sammenbrudd. Jeg pakket sammen alle tingene mine mens jeg strigråt. Nå, nå orker jeg ikke mer, nå vil jeg bare hjem og sulte meg. Jeg gråt ut min frustrasjon til personalet og forlangte å bli skrevet ut. Med en eneste gang. Kofferten var pakket, rommet tomt og jeg var helt fra meg. Heldigvis så lot de meg ikke bare skrive meg ut og heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp til å roe meg ned. Til tross for at jeg var fast bestemt på å dra lot jeg meg overtale til å iallfall bli til neste dag. Heldigvis.

Før har jeg dratt fra andre steder i affekt og angret senere. Herlighet som jeg har angret noen ganger! Når følelsene tar overhånd mister jeg den rasjonelle tankegangen min. Etter dette sammenbruddet var jeg utslitt. Neste dag følte jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg var fortsatt i tvil på om jeg orket mer behandling og fikk helgen til å tenke over det. Jeg bestemte meg for å bli og her er jeg: fortsatt i behandling på RASP. Heldigvis.

Hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg vil dere skal vite at til tross for hvor saklig jeg holder meg på bloggen så er jeg usaklig jeg også. Jeg får sammenbrudd jeg også og jeg får lyst til å gi opp noen ganger jeg også. Behandling er ikke bare hyggelige stunder med strikking og photoshoot på utsiden av bygget, det er knalltøff jobbing. Det er en kamp så hard og vond, men som likevel er verdt det. Det er snørr og tårer. Frustrasjon og håpløshet. Ja i grunn hele følelsesregisteret er man innom. Så vit det at jeg er ikke unik, jeg synes dette er svært vanskelig jeg også. Behandling er ikke lett og jeg ønsker ikke å rosemale hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, for det er stygt. Så jeg gråter, jeg er jo også bare et menneske. Heldigvis.

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

ET LITE PIP OG BEKLAGER FOR FRAVÆRET

Det har vært lenge siden sist og jeg beklager for å ikke ha gitt beskjed eller svart på kommentarene deres. Flere har av dere har blant annet spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig er ting veldig tøft om dagen, noe som skylder fraværet mitt her på bloggen. Jeg takler å bo i denne voksende kroppen dårlig og bruker bulimien for å håndtere de vanskelige følelsene.

I dag for eksempel var jeg en tur på Farmanstredet for å se etter en bursdagsgave, men endte med å kjøpe masse mat, for så å kjøpe enda mer og sette meg på bussen hjem og så kjøpe enda mer mat da jeg måtte bytte buss i Larvik. Dette var jo før dagen på spiseenheten var over og jeg fikk dermed ikke fullført dagen der. Da jeg kom hjem hadde jeg enda en bulimirunde. Jeg er så himla skuffet over meg selv og ikke minst frustrert over at jeg ikke får til bedre.

Det er jo noe bedring altså, jeg har faktisk noen bulimifrie dager innimellom og det hadde jeg ikke før. Men det er vanskelig å se seierne når skuffelsene er så ofte og jeg tar så tungt på dem. Det var ingen som regnet med at jeg skulle være helt fri for bulimiske episoder hjemme, men jeg hadde iallfall ikke regnet med selv at det skulle være så mange episoder og så ofte.

Jeg er også livredd for å miste plassen min på RASP, noe jeg gjør om jeg ikke får snudd denne dårlige trenden snart og/eller ikke klarer vektkravet mens jeg er hjemme. Så jeg håper så inderlig at jeg klarer å snu snart, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det (eller jeg vet det jo i teorien, men får det ikke til i praksis, noe som er enda mer frustrerende).

Dagene går til strikking, tedrikking, kose med kattene, være med Andreas, være på dagenheten (noe som er så slitsomt i seg selv da jeg må dra hjemmefra kvart over 6 på morgenen og ikke er hjemme før halv syv på kvelden) og vel.. bulimi. Jeg føler at situasjonen sånn den er nå er ganske så håpløs, for jeg får jo god hjelp, så det er ikke mangel på hjelp det står på. Og jeg prøver jo virkelig, jeg møter jo opp på dagenheten og jeg følger programmet både der og hjemme så godt jeg bare klarer.

Jeg har iallfall ikke gitt opp helt enda. Håper også at jeg kommer sterkere tilbake med bloggingen ganske snart, da det er fint å fylle dagene mine med den.

 

//Elise Amanda