Jeg har fått en del spørsmål angående spiseforstyrrelsen i det siste. Spørsmål om jeg er frisk, om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelse igjen, hvorfor jeg ikke skriver mer om den og lignende. Jeg har også fått meldinger som går på det at jeg burde skrive mer om det, da jeg gir et feilaktig bilde av livet mitt ved å ikke skrive mer om det. Saken er den at jeg velger helt selv hvor ofte jeg skal skrive om det og hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg er helt åpen om at jeg sliter og prøver på ingen måte å fremstille livet mitt som perfekt eller knirkefritt. Det er en stor forskjell på det å fremstille livet sitt perfekt og det å ikke ha full fokus på sykdom. For jeg er jo ikke spiseforstyrrelsen min, jeg har en spiseforstyrrelse. Og til tross for at den preger livet mitt noe helt ekstremt så har jeg heldigvis mye friske ting i livet mitt også. At jeg da velger å ha hovedfokuset på gode ting betyr ikke at jeg er frisk eller at jeg fremstiller det å ha en spiseforstyrrelse som et godt liv, det betyr kun det at jeg er så mye mer enn spiseforstyrrelsen. For det er jeg faktisk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For mange med en spiseforstyrrelse kan sykdommen fort bli identiteten ens. Det er ikke noe jeg ønsker og derfor er ikke dette en blogg tilegnet sykdommen min, noe det aldri har vært og aldri kommer til å bli heller. Samtidig synes jeg også det er viktig å skrive om (på en konstruktiv måte) for å være med på å fjerne stigma, spre kunnskap og at andre kan føle seg mindre alene. Så er den jo dessverre en stor del av livet mitt, det er bare fakta. Men å skulle skrive hver dag om det gjør hverken godt for meg eller noen av dere som leser. Dere skal også vite at selvom jeg skriver om noe fint som har skjedd en dag, så betyr det ikke at hele dagen nødvendigvis har vært fin. Jeg bare synes det er viktig å ta vare på de fine øyeblikkene og ikke drukne seg selv i negativitet eller selvdestruktivitet.

Jeg er dessverre ikke frisk ennå, som noen lurte på om jeg er. Kampen er derimot ikke over og jeg kjemper med nebb og klør hver bidige dag, for jeg gir meg nemlig ikke før kampen er vunnet. Jeg skammer meg også veldig mye over hvor mye spiseforstyrrelsen preger meg, selvom jeg egentlig ikke har noen grunn til å skamme meg. Det er mye som skjer i kulissene uten at jeg deler det og livet mitt er som sagt på langt nær perfekt. Som her om dagen hvor jeg skulle i behandling: jeg satte meg på toget til Tønsberg, begynte å spise på toget, gikk rett på Burger King da jeg gikk av toget, deretter matbutikken for å kjøpe enda mere mat og så var det tilbake til toget for å dra hjem til Larvik igjen. Hvor satt jeg da jeg egentlig skulle sitte på behandler sitt kontor? På Burger King og overspiste, mens jeg bare ville synke gjennom gulvet av skam. Likevel klarte jeg å ta mot til meg og kontakte behandler. Det ble time over sms istedenfor, men bare det å klare det mens jeg stod midt i det var et stort skritt for meg. Dette er bare et eksempel på ting jeg ikke deler, nettopp fordi det ikke er der jeg vil fokuset skal ligge. Samtidig synes jeg det går ok å dele det nå som jeg har fått det litt på avstand og for å illustrere hva en spiseforstyrrelse kan gjøre med en.

Jeg synes også at balansen kan være litt vanskelig. Det er et viktig tema å skrive om, da det dessverre finnes så mye inkompetanse rundt det og ikke minst er spiseforstyrrelser enda et stort tabu i samfunnet, selvom akkurat det begynner å bli noe bedre. Samtidig så vil jeg ikke være kjent som hun som har en spiseforstyrrelse, at det er spiseforstyrrelse folk knytter opp mot meg når de hører navnet mitt. Jeg vil heller at folk skal tenke jeg er engasjert, at jeg er en venn, at jeg er en som liker foto, dans, politikk og ellers hvem jeg er som menneske. For det er det som meg meg, jeg har bare litt (mye) ekstra bagasje jeg bærer på i tillegg.

Noen har også lurt på hvordan det går med meg, hvordan ståa er og hva planen videre er. Jeg har jo delt litt om det i høst, bare ikke så veldig detaljert. Helt ærlig så har jeg ikke skrevet så mye om det fordi jeg ikke har visst hva jeg skal skrive, men shit au, la det gå: tidlig i høst havnet jeg på sykehuset på somatisk avdeling etter en overspising som gikk galt, med en farlig mengde mat igjen i magen. Farlig både fordi mengden i seg selv var farlig, men også farlig med tanke på reernæringssyndrom. Det ble noen netter på sykehuset hvor det da også ble sendt henvisning igjen til spis, som heldigvis raskt ga meg klarsignal til å begynne der igjen. Siden det har jeg gått der igjen. Det var også en liten innleggelse på meg på psykiatrisk for noen uker siden (planlagt opphold), men jeg skrev meg dessverre ut før tiden. Siden det har jeg hatt samtaler med behandler på spis to ganger i uken og skal få prøve å snu ting hjemme frem til nyåret. Noe jeg er veldig motivert for og virkelig ønsker å få til!

Å ha en spiseforstyrrelse er ikke et godt liv og jeg beklager inderlig hvis noen har fått intrykk av det ved at jeg spesielt det siste halvåret så og si kun har fokusert på gode ting i SoMe. Å leve med denne sykdommen er faktisk et helvete og det er ikke noe jeg unner noen å måtte gå gjennom. Likevel får jeg heller ikke understreket nok hvor viktig det faktisk er å prøve å ha fokus på andre ting i livet også, ikke miste seg selv helt oppi alt kaoset. Dette er nok det mest personlige innlegget jeg har skrevet på lang tid, men jeg kjente at nå var det på tide. Livet mitt har mye fint i seg og det er det verdt å kjempe for.

Åpenhet er viktig, men åpenhet kan slå begge veier. Åpenhet kan føre til større aksept, til mer kunnskap og bidra til å hjelpe andre. På en annen side kan åpenhet også føre til å påvirke andre negativt og nettopp derfor er jeg også så påpasselig med hva jeg skriver rundt dette temaet. Sisitenevnte er nemlig min store skrekk, noe jeg for all del vil unngå. Jeg føler heldigvis at jeg har funnet en ok måte å skrive om spiseforstyrrelse på uten at det er til skade og det har jeg også fått intrykk av at andre også synes jeg får til godt. Heldigvis. Så jeg velger å skrive, men jeg er ikke forpliktet til å dele. Jeg eier min historie og jeg ønsker ikke å brette ut hele livet mitt åpent på nett for alle å lese. Derfor har jeg også klare grenser for meg selv med hva jeg er komfortabel med å dele og hva jeg ikke er komfortabel med. En grense jeg heldigvis satte før jeg bestemte meg for å være åpen om spiseforstyrrelsen for første gang.

Og glem ikke, selvom jeg skriver åpent om spiseforstyrrelsen min: jeg er ikke en spiseforstyrrelse, jeg har en.

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER